Letter from Palestine, 22. Prayer.

28th January 2005

Dear friends!

I have to start with a sad message. I have one less recipient of my letters now. I got the message this morning that my father is dead. The first I did was to go to the church. The priests were about to leave to Galilee with a study group. But they spent time for a short talk and prayer. It is good that some understand the importance of prayer. I travel home to Norway now, but will come back to Palestine in a week.

This is not a long letter. But I want to say a little more about prayer. The week of prayer for Christian unity is arranged in Jerusalem this week. I think it was in the rest of the world last week. I have attended two services, in the Melkite (Greek-Catholic) Church in the Old City on Sunday, and in the Room of the Last Supper yesterday.

Jerusalem is not only a place where different peoples and religions have fought. Different denominations have also been in conflict about the holy sites. Then it is good to have a week like this, showing that we can stand together. Church leaders from several denominations lead the services together, and the congregation consists of members from many churches. Prayer for unity is central. The fellowship is great.

Greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 22. Bønn.

28.01.2005

Kjære venner!

Jeg må starte med en trist nyhet. Jeg har en mindre mottaker av fellesbrevet nå. Jeg fikk beskjed i morges om at Pappa er død. Det første jeg gjorde var å gå til kirken. Prestene var på vei til Galilea med en kursgruppe. Men de tok seg tid til en kort samtale og bønn. Det er godt at noen forstår viktigheten av bønn. Jeg reiser hjem til Norge nå, men kommer tilbake til Palestina om en uke.

Det blir ikke et langt brev, dette. Men jeg har lyst til å si litt mer om bønn. Det er bønneuka for kristen enhet i Jerusalem denne uka. Jeg tror den var i resten av verden forrige uke. Jeg har fått med meg to av arrangementene, i den melkittiske (gresk-katolske) kirken i Gamlebyen på søndag, og i Nattverdssalen i går.

Jerusalem er ikke bare et sted hvor ulike folkeslag og religioner har hatt en tendens til å krangle. Også forskjellige kirkesamfunn har vært i konflikt om de hellige stedene. Da er det godt med uker som denne, som viser at vi kan stå sammen. Kirkeledere fra flere kirkesamfunn leder gudstjenester sammen, og menigheten består av medlemmer fra mange ulike kirker. Bønn om enhet står sentralt. Samholdet er tydelig.

Hilsen fra Hanne.

YWCA Kindergarten in Jalazone refugee camp

Teacher and children 

English letters 

Practicing 

Letter from Palestine, 21. New energy.

21st January 2005

Dear friends!

It has been a week with lots of new programme. It is good that it can be like that when I have been here almost five months. It is a good sign for the next weeks, with a busier programme than what I have been used to.

Monday I travelled to Ramallah. I was not going to start working yet, but at least I got an idea about the work I will do at the secretarial training at YWCA, where I will be two days a week with spoken English and English typing. After having been so much in Jerusalem I had almost forgotten how it is to travel on the West Bank. It was not too hard. What is difficult for me is that I get a reminder about the oppression at once I am out of the city. I face the wall and get a bad feeling hit my stomach.

Tuesday I went to Ramallah again, this time to go to Jalazone, a refugee camp outside the city. It is the first time I am up before it is light outside. It doesn’t only tell about my daily schedule, but also that I am farther south than Norway (it is light at 6:30 AM). In Jalazone YWCA has a centre where they run a kindergarten, a sewing programme and child identity programme.

The English teacher in the kindergarten had her last day on Tuesday before she would have her maternity leave. I joined her in two classes to see how she taught, so that I can do her work while she is away for ten weeks. When they understood that my Arabic was still not too good, they decided that another teacher will also be in the class, at least in the beginning, so that I can communicate with the children. Anyway, I experienced that easy expressions in Arabic and some hand movements worked, and when they have learnt a few more English words, we will probably work well together. They are learning the alphabet, and have come to the letter J. Next week is the week of K, so I have prepared papers with a key to be coloured and Ks to be written.

When the kindergarten was finished, more than twenty girls of 11-12 years of age came to join the identity programme. It is much like a recreation club. The aim is to make the children confident and aware of their identity. I was met by curious and eager girls and joined their games and colouring of large drawings. They did not speak much English. But they had a better understanding than the children in the kindergarten that I did not understand much Arabic. So they spoke slowly and clearly and pointed and gesticulated to make the understanding better. I was impressed how well we communicated. It was really nice to be with these girls who appreciated my presence so much. The funniest was when I was to learn debke, Palestinian folk dance. I have wished to learn it earlier, but I have thought it would be too difficult, and I didn’t know where to learn it. It was not as difficult as I had thought, though I had some problems remembering the different figures. The teacher was good, and showed me the steps carefully. They might not have found me as clever as I did myself, but it seemed that they found it fun that I at least tried.

After a long day in Jalazone, Katy, who is responsible for the centre, took me home to Ramallah for a meal. She is a refugee herself, from the Old City of Jerusalem, but has been lucky to live in Ramallah city. She has anyway devoted her life to other refugees, and is a great hero among the 11.000 inhabitants of Jalazone, where she has worked for 36 years. Katy makes me feel needed and appreciated. She wants me to come to Jalazone twice a week. It was originally planned that I would be there once a week. It is a long way to travel, but it is a place where I really enjoy, so I look forward to work there.

In addition to the new work in Ramallah and Jalazone, I have finally started an Arabic course. I was recommended to start at the British Council, and I am happy about that. My teacher is a humourous figure laughing a lot, having a good self-irony, doing everything to influence us to the same. It is mostly basic greetings so far, but we have also learnt other important words, like ‘no brains’ – very good to use about myself when I dance debke and don’t remember how the steps are…

I have also had a trip to West Jerusalem this week. It is not far physically, but mentally it is quite far for me. When I attended a peace seminar with YMCA in Spain last winter, I met Robert who works at the Jerusalem International YMCA (JIY), a branch of the YMCA of USA. YWCA and YMCA in East Jerusalem don’t have any cooperation with them, and I have therefore found it a bit difficult to contact him. But now I decided to try, to see if their work really was so wrong… They clearly have another focus than in East. They do not work with the occupation, but are concerned about having a neutral position. As I have mentioned before, I think neutrality in this conflict is to take side with the strong; this is also how I understand YWCA and YMCA in East.

Dialogue and coexistence are in the centre of the work of JIY. They run a kindergarten where there are equal numbers of Jews and Arabs in each class, and one Hebrew speaking and one Arabic speaking teacher. They have youth activities where there is also the same number from each people, and they organise trips abroad with the same focus. If I think such an “equality” is not right now, because the peoples in fact don’t have the same rights or are equal in the society today, I see that JIY can be a fantastic resource and an example to follow if there will ever be a just peace in the area.

Robert, who has the responsibility for the youth activities in the JIY, works on another project besides. He has a long time wished to do something for the Christians in the Holy Land. But as everything in the JIY is about coexistence between Jews and Arabs, with representatives from all three religions, he has not found the chance there. I promised to spread the information about the website of his project, where you can read about famous places in the land and donate money to churches and projects involved. They are still in the starting phase, but they hope this will grow and be important for the local Christian community. You can visit the website here: http://www.holychurches.com/

I have finally translated my first letters to English, number 1 to 12, you find them in the archives on my blog: http://banglahanne.blogspot.com/

Greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 21. Ny giv.

21.01.2005

Kjære venner!

Det har vært en uke med mye nytt på programmet. Det er jo fint at det kan være slik når jeg nesten har vært her i fem måneder. Det lover bra for de kommende ukene, med et travlere program enn jeg har hatt hittil.

Mandag reiste jeg til Ramallah. Jeg skulle ikke begynne å arbeide riktig ennå, men jeg fikk i hvert fall et innblikk i noe av det jeg skal gjøre på sekretærskolen til KFUK, der jeg er tenkt å være to dager i uka med engelsksamtaler og engelsk skriving og tekstbehandling. Etter å ha vært så mye i Jerusalem hadde jeg nesten glemt hvordan det var å reise på Vestbredden. Det gikk relativt greit. Det vanskelige er at jeg blir minnet om undertrykkelsen straks jeg kommer utenfor byen. Muren reiser seg mot meg og gir meg en klump i magen.

Tirsdag reiste jeg til Ramallah igjen, denne dagen for å være med til Jalazone, en flyktningeleir like utenfor byen. Det er første gang jeg har stått opp før det er lyst. Det sier ikke bare noe om min vanlige døgnrytme, men også noe om at jeg er litt lenger sør enn Norge (det er lyst 6.30). I Jalazone har KFUK et senter der de driver barnehage, systue og fritidsaktiviteter.

Engelsklæreren i barnehagen skulle ut i fødselspermisjon, det var hennes siste arbeidsdag på tirsdag. Jeg var derfor med i to klasser for å se hvordan hun la opp undervisningen, slik at jeg kan være vikar de ti ukene hun er borte. Da de skjønte at arabisken min fortsatt er svært begrenset, ble det bestemt at en annen lærer også skulle være til stede i klassen, i hvert fall i begynnelsen, slik at jeg klarer å kommunisere med barna. Ellers oppdaget jeg jo at håndbevegelser og enkle uttrykk på arabisk fungerte, og så snart de har lært noen flere engelske ord, skal vi nok jobbe godt sammen. De holder på med å lære alfabetet, og er kommet til bokstaven J. Neste uke er det altså K som står på timeplanen, og jeg har forberedt ark med en nøkkel (key) som skal fargelegges og K’er som skal skrives.

Da barnehagedagen var slutt, kom drøyt tyve jenter på 11-12 år, for å være med på et identitetsprogram KFUK driver. Det minner mye om en fritidsklubb. Hensikten er å gjøre barna trygge på seg selv og sin identitet. Jeg ble tatt godt imot av nysgjerrige og ivrige jenter og var med på leker og fargelegging av noen store tegninger. De snakket ikke mye engelsk. Men de hadde større forståelse enn barnehagebarna for at jeg ikke skjønte så mye arabisk. Så de snakket langsomt og tydelig og pekte og gestikulerte for å gjøre forståelsen lettere. Jeg var imponert over hvor godt vi klarte å kommunisere. Det var riktig hyggelig med disse jentene som satte slik pris på min tilstedeværelse. Det morsomste var da jeg skulle lære debke, palestinsk folkedans. Jeg har hatt lyst til det tidligere, men har tenkt at det var for vanskelig og visste ikke hvor jeg skulle kunne lære det. Det var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd, selv om jeg hadde problemer med å huske de ulike turene fra hverandre. Læreren var god, og viste meg trinnene nøye. Det er mulig de ikke mente jeg var like flink som jeg følte selv, men det så ut til at de syntes det var gøy at jeg prøvde i hvert fall.

Etter en lang dag i Jalazone, tok Katy, som har ansvaret for senteret, meg med hjem til Ramallah for å spise. Hun er selv flyktning, fra Gamlebyen i Jerusalem, men har vært så heldig å havne i Ramallah by. Hun har uansett villet vie livet sitt til andre flyktninger, og er en stor helt blant de 11.000 innbyggerne i Jalazone, der hun har jobbet i 36 år. Katy får meg til å føle at det er behov for meg og at jeg er ønsket. Hun vil gjerne at jeg skal være i Jalazone to dager i uka. Det var i utgangspunktet planlagt at jeg skulle være der én dag. Det er et stykke reisevei, men det er et sted jeg virkelig trives, så jeg ser frem til å jobbe der.

I tillegg til det nye i Ramallah og Jalazone, har jeg endelig begynt på arabisk-kurs. Jeg hadde fått anbefalt et kurs på British Council, og er glad for det. Læreren er en humoristisk figur som ler mye, har stor selvironi og gjør det han kan for å påvirke oss til det samme. Det går stort sett i grunnleggende hilsninger foreløpig, men vi har også lært andre viktige ord, som for eksempel ’tomskalle’ – veldig kjekt å kunne bruke om seg selv når man danser debke og ikke husker hvordan trinnene var...

Jeg har også våget meg til Vest-Jerusalem denne uka. Det er jo ikke langt unna fysisk, men mentalt er det et godt stykke for meg. Da jeg var på et fredsseminar i KFUM i Spania i fjor vinter, møtte jeg Robert som jobber på Jerusalem International YMCA (JIY), en avdeling under KFUM i USA. KFUK og KFUM i Øst-Jerusalem har ikke noe samarbeid med dem, og jeg synes derfor det har vært vanskelig å ta kontakt. Men nå bestemte jeg meg for å prøve, og se om det de driver med virkelig var så galt... De har helt klart et annet fokus enn i Øst. De jobber ikke i forhold til okkupasjonen, men er opptatt av å ha et nøytralt standpunkt. Som jeg har nevnt før, mener jeg at nøytralitet i denne konflikten er å ta side med den sterke, det er også slik jeg oppfatter KFUK og KFUM i Øst.

Dialog og sameksistens står i sentrum for arbeidet til JIY. De driver en barnehage der det i hver klasse er like mange jøder og arabere, en hebraisk-talende og en arabisk-talende lærer. De har ungdomsaktiviteter hvor det også er like mange fra hvert folk, og de arrangerer utenlandsturer med samme fokus. Om jeg mener at en slik ”likestilling” ikke er helt riktig nå, fordi folkene faktisk ikke har de samme rettigheter eller er likestilt i samfunnet, ser jeg at JIY kan være en fantastisk ressurs og et eksempel til etterfølgelse om det en gang skulle bli en rettferdig fred i området.

Robert, som har ansvar for ungdomsaktivitetene i JIY, jobber med et annet prosjekt på si. Han har lenge ønsket å gjøre noe spesielt for de kristne i Det Hellige Land. Men fordi alt arbeidet i JIY skal handle om sameksistens mellom jøder og arabere, med representanter for alle tre religioner, har han ikke funnet mulighet for det der. Jeg lovte å spre informasjon om hjemmesiden til prosjektet hans, der man kan lese om kjente steder i landet og donere penger til kirker og prosjekter som er med. De er fortsatt i startgropa, men håper dette kan vokse seg stort. Besøk gjerne siden her: http://www.holychurches.com

God hilsen fra Hanne.

Demonstration 

Post office 

Samah 

Letter from Palestine, 20. Experiences of the election.

15th January 2004

Dear friends!

There has been the presidential election in Palestine, and internationally is heard that everything went well and that Israel helped well to fulfill a peaceful election. I do not quite agree. I have to admit that I had not learnt enough about the election on beforehand. But I wanted to experience it, and I went to the main post office in East Jerusalem, which I had understood was election office. I talked with some who had voted, and got an impression of what people thought. Then I wrote an article about the day’s experiences, which is at the YWCA-YMCA Global’s webpages in Norwegian. You might read the English version at my blog (see information later in this letter).

During the last week I have understood that not everything was how I thought Sunday. We have had a few Norwegians at the YWCA in Jerusalem after they had been around as international observers for the election. They have a lot of knowledge and understanding about what is happening here, and so I have had the opportunity to learn a bit. In addition they have had some tough experiences, especially the one who went to Gaza.

After the election I learnt what had actually happened here in East Jerusalem. 5367 of the around 200.000 Palestinian inhabitants of East Jerusalem had got permit to vote in Jerusalem. The rest had to go to the West Bank. These about 5000 were divided on five post offices, most of them on the main post office where I was, they did not know which post office they were registered at. Some had to go around trying to find out where they could give their vote. Some gave up. Jimmy Carter had “fixed it” so that everybody could vote everywhere. That was the message sent to the rest of the world. The post offices did not get the message though, and not the people either, so here the difference was not very clear. To call the post office election office was wrong, as the votes were not put in ordinary election boxes, but in boxes sent to the West Bank to be counted there. So nobody really voted in East Jerusalem, they had just sent their vote from there. Israel had full control, and the Palestinians did not have any symbol showing that East Jerusalem could have a future as the Palestinian capital.

Our Norwegian observer in Gaza had a lot to tell when she came back to Jerusalem. It was not primarily about the election, but more about Gaza in general, and especially crossing the Erez checkpoint on her way back. East Jerusalem and the West Bank can be sad places, but the explanation about Gaza gave me a view of another world. Her translator was a boy of my age. His siblings were not in a situation I can imagine, some were killed and some were heavily wounded. The family house was demolished. But this boy managed to keep his life going on, he is still strong. Every normal person would have given up long time ago. Gaza’s Palestinians must have a special patience. The experience at Erez had made impression. A pregnant woman had an abortion the same day because she could not pass the checkpoint. A man in a wheelchair on his way to a heart operation spent several hours to pass. The Norwegian herself spent five hours there, enough to “entertain” us with stories the whole evening. She was clear about that she was not sad that she had to go through this. At the same time she was very upset about what she had experienced. She came through it by speaking a lot and let the grim humour be visible during the evening.

It is not only the election that has had my attention the last week. I have also been quite busy in the office, with sponsors for the olive tree campaign. It is good at last to have enough to fill the working days. I also now know what I will do the next day. It is also good to be closer with the advocacy work. It is still possible to sponsor olive trees for this season. The December date was not exact. If you are interested, please take contact.

In addition to tasks I have got, I have also managed to find more spend time on myself. After getting the link to a blog of an activist priest I got to know when he was here for the Christmas holidays, I found out that I wanted to try to make my own blog. As I am not very technical, I was a bit sceptical. But it went surprisingly well. I am a bit impressed of my work. Now I have published the weekly letters and a few pictures. Then Internet did not work, but I will publish more when I have the opportunity. Now at least you have the chance to see pictures again after the RTS website is not working. I have organised it so that the last pictures are at the top, then comes the English translation of the letter, then the Norwegian. Former letters and pictures are archived by month. For those of you who don’t know more than I did, I can tell that blog is an abbreviation of web-log and is almost like a homepage. Those of you who know more might disagree, it doesn’t matter. The address is: banglahanne.blogspot.com

My work in Ramallah and the Arabic course, which I thought would start this week, were both postponed a week. Now both will start on Monday. So next week will also be full, I look forward to that.

Energetic greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 20. Valgopplevelser.

15.01.2004

Kjære venner!

Det har vært presidentvalg i Palestina, og internasjonalt rapporteres det om at alt gikk fint og at Israel hjalp godt til med å få avviklet et rolig valg. Jeg er kanskje ikke helt enig. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde fått satt meg godt nok inn i valget på forhånd. Men jeg ville gjerne oppleve litt av det, og gikk til hovedpostkontoret i Øst-Jerusalem, som jeg hadde forstått var valglokale. Jeg fikk snakket med noen som hadde stemt, og fikk et rimelig greit inntrykk av hva folk mente. Så skrev jeg en artikkel på bakgrunn av dagens opplevelser, som ble lagt ut på hjemmesidene til KFUK-KFUM Global. Dere må gjerne lese den: www.kfuk-kfum-global.no

I løpet av uka har jeg skjønt at ikke alt var som jeg trodde på søndag. Vi har hatt noen nordmenn boende på KFUK i Jerusalem etter at de hadde vært rundt på oppdrag som valgobservatører. De har mye kunnskap og stor forståelse for hva som skjer her, så jeg har hatt mulighet til å lære litt. I tillegg har de hatt noen tøffe opplevelser, særlig hun som var i Gaza.

Etter at valget var over fikk jeg altså høre litt om hva som egentlig hadde skjedd her i Øst-Jerusalem. 5367 av Øst-Jerusalems ca 200.000 palestinske innbyggere hadde fått tillatelse til å stemme i Jerusalem. Resten måtte til Vestbredden. Disse drøye 5000 var tilfeldig fordelt på fem postkontor, med de fleste på hovedpostkontoret der jeg var. Noen hadde måttet reise rundt til flere for å forsøke å finne ut hvor de kunne gi sin stemme. Noen gav opp. Jimmy Carter hadde ”ordnet opp” slik at alle kunne stemme overalt. Det var i hvert fall meldingen resten av verden fikk. Postkontorene fikk imidlertid ikke den beskjeden, og ikke velgerne heller, så det var ikke store forskjellen her. Betegnelsen valglokale var heller ikke riktig, da stemmene ikke ble lagt i ordinære stemmeurner, men i esker som skulle sendes til Vestbredden og telles opp der. Altså var det ingen som hadde stemt i Øst-Jerusalem, de hadde bare sendt sin stemme derfra. Israel hadde full kontroll, og palestinerne hadde ikke noe symbol som kunne peke på at Øst-Jerusalem har en fremtid som palestinsk hovedstad.

Vår norske valgobservatør i Gaza hadde svært mye å fortelle da hun kom tilbake til Jerusalem. Det var ikke først og fremst om valget, men mer om Gaza generelt, og særlig kryssing av Erez-kontrollposten på vei tilbake. Øst-Jerusalem og Vestbredden kan være trist, men beskrivelsen av Gaza gir meg bilde av en annen verden. Tolken hennes var en gutt på min alder. Søskenflokken hans var imidlertid langt fra hva jeg kan forestille meg, noen var drept og andre var alvorlig såret. Huset til familien var jevnet med jorden. Men denne gutten holder motet oppe, han er oppegående og sterk. Enhver normal person hadde gitt opp for lengst. Gazas palestinere må være utstyrt med en spesiell utholdenhet. Opplevelsen på Erez hadde gjort inntrykk. En gravid kvinne hadde spontanabortert der samme dag da hun ikke komme gjennom kontrollposten. En mann i rullestol på vei til en hjerteoperasjon brukte flere timer på å komme gjennom. Den norske selv brukte fem timer der, nok til å ”underholde” oss med historier hele kvelden. Hun var tydelig på at det ikke var synd på henne selv om hun hadde måttet vente så lenge. Samtidig var hun svært oppbragt over det hun hadde opplevd. Bearbeidelsen kom i form av å berette som en foss og la galgenhumoren slippe til underveis.

Det er ikke bare valget som har opptatt min oppmerksomhet den siste uka. Jeg har hatt det riktig travelt på kontoret, med sponsorer til oliventrekampanjen. Det er godt endelig å ha nok å gjøre til å fylle arbeidsdagene. Jeg vet til og med hva som venter på meg neste dag. Det er også bra å være nærmere knyttet til advocacy-arbeidet. Det er fortsatt mulig å sponse oliventrær for denne sesongen. Desemberfristen gjaldt visst ikke. Jeg har ikke oppdaget noen norske sponsorer i det siste. Hvis noen vil glede meg og palestinske bønder med å sponse et tre (kr 200,-), så gi beskjed, så skal jeg prøve å få det med på årets oversikt.

I tillegg til oppgaver jeg har fått å gjøre, har jeg klart å finne på noe å bruke tid på selv også. Etter å ha fått linken til en blog til en aktivist-prest jeg ble kjent med da han var her i juleferien, fant jeg ut at jeg måtte prøve å lage min egen blog. Jeg vet at jeg ikke er den mest tekniske av meg, og var derfor litt skeptisk. Men det gikk overraskende bra. Jeg er egentlig litt imponert over meg selv. Nå har jeg lagt ut de tidligere fellesbrevene og en del bilder. Så ble Internett borte, men det skal nok komme mer så snart jeg har muligheten. Nå har dere i hvert fall sjansen til å se bilder igjen. Det har jo vært en lang pause siden RTS-siden ikke er helt med. Jeg har organisert det slik at de siste bildene er øverst, nedenfor er den engelske oversettelsen av fellesbrevet, så den norske originalen. Tidligere brev og bilder ligger arkivert etter måned. For dere uinnvidde kan jeg si at blog er forkortelse for web-log og ligner litt på en hjemmeside. Dere innvidde er sikkert ikke helt enige i det, men pytt. Adressen er: banglahanne.blogspot.com

Ramallah-arbeidet og arabisk-kurset som jeg trodde skulle begynne denne uka, ble begge utsatt en uke. Nå begynner begge på mandag. Så neste uke blir nok også full, jeg ser frem til det.

Energisk hilsen fra Hanne.

Presidential election in Palestine

It is Sunday the 9th of January 2005, the day when the Palestinians will elect their new president. I can not be in Palestine without experiencing the feelings around the election, I think, and I go to the election office in East Jerusalem, the post office just outside the Old City.

In the morning I meet a group of young Israelis demonstrating a few streets away from the election office. They do not speak much English, but I understand that they are against the Palestinians voting in East Jerusalem. It means, I understand that they want the Palestinians away from here, and that they might vote another place. East Jerusalem is part of the capital of Israel, they say, and the Palestinians do not belong here. I am on my way to church and I do not have time to discuss with them, or I do not think it will help. But I have a bit bad conscience, and I am happy about the absolution and intercessions for the election in the service.

After lunch I go to the election office with pen and paper and photo camera. I want to get an understanding of the Palestinians’ thoughts about the election. The first I talk to is a woman who does not have much time, but wants to say some words anyway. Huda expects Abu Mazen (Mahmoud Abbas) to win, but she will give her vote for another, to underline the pluralism and show that there are several candidates. She is sad that the Palestinians not even can control the election in East Jerusalem themselves. “We have no control with our own politics when we live under occupation,” she says.

The next one I talk to is a young girl who has given her vote for Abu Mazen. “He deserves it. He is a good negotiator who will make life easier for us. I hope and believe there will be a change when I vote for him,” Nareeman says. She is one of the most optimistic I have talked to, with a faith in a Palestinian state in 1-2 years. But she is afraid East Jerusalem will be part of Israel. “Then I will move. I want to live in Palestine.”

Then I meet a man who answers in Norwegian when I tell that I am from Norway. He studied two years in Norway. That was long before I was born, and so he has forgotten most of the language. But our talk starts with some memories from Norway before we start the political analysis. Yousef has voted for Mustafa Barghouti, because he thinks it is a need for new blood in the Palestinian leadership. Barghouti is young and different. “But the propaganda will make Abu Mazen win,” he says. ”We are a sad people. There will never be peace here.” Yousef is not the most optimistic. ”Israel and Sharon do not believe in peace. Therefore we will never have peace. They said they did not have any partner for negotiation when Arafat was our president. They will say the same after a month with Abu Mazen. We are a sad people,” he says again. Yousef says he hopes to meet me in Norway once. I say I hope for a Palestinian state, so that he does not need to wish to leave this place. He says that we can hope for both, that we will meet in Norway, and that there will be a Palestinian state. I agree.

I see a girl I met at the post office a few days earlier. She recognizes me and is willing to answer my questions about the election. Samah has voted for Taysser Khaled. “He is the one who can do something. He is honest.” She does not believe that he will win. Abu Mazen will win. He does what Israel wants him to do. Khaled would have done what the Palestinian people want him to do. “Of course Abu Mazen does what Israel wants him to do, if not, he could not keep his position.” She does a movement like with a gun in her hand, and I understand what she means that Israel will do to somebody who does not cooperate according to their will.

While we are talking, a man starts shouting over the place in front of the post office. People gather around him, and I ask what is going on. Samah says that he tells them not to vote. He shouts that it is wrong according to the Qur’an. I do not understand, I do not know that the Qur’an says anything against elections. Samah explains that the man shouting wants an Islamic state. None of the candidates will implement Islamic law in the society, and so there is no candidate to vote for. The man shouting says that those who vote, vote for giving the country to Israel. The new president will receive orders from Israel, and that is a sin. The shouting one is taken care of by people around. People have come to vote. Samah feels unsure. ”Have I sinned?” she asks. She is really upset about this that she might have done something wrong. I try to convince her that her conscience must speak more clearly to her than what this man says, but it does not help much. “It is not easy to know what is right and wrong when we do not have much experience with elections. I want to be a good Muslim and follow the Qur’an. At the same time I want a change, and then I have to vote, right?”

Samah is on her way home to her daughters. She asks if I want to join her. I do. The bus journey is not long, but on our way she manages to point at several houses in the former Arabic neighbourhood now bought by Jews. “They want control over the whole area because it is not far from the Western wall. They will tear down the Dome of the Rock and the Al Aqsa mosque and send us far away. Can you see how nice view we have; there is the Dome of the Rock?” The two daughters meet us on the way. The talk turns into the subjects of family and religion, and I experience the great hospitality of an unknown, who has now become a friend, after I have by chance met her twice the last days. The politics have to wait for a while, until the eldest daughter asks what the purple colour on her mother’s finger is. It shows that she has voted, and the mother tries to explain for the 6-year-old what this day might do for her and the whole Palestinian people’s future.


Hanne Tommelstad
GoCY Intern, YWCA of Palestine

Presidentvalg i Palestina

Det er søndag 9.januar 2005, dagen da palestinerne skal velge sin nye president. Det går ikke an å være i Palestina uten å benytte sjansen til å oppleve litt valgstemning, tenker jeg, og tar turen til valglokalet i Øst-Jerusalem, postkontoret like utenfor Gamlebyen.

Om morgenen møter jeg en gruppe unge israelere i demonstrasjon noen kvartaler unna valglokalet. De snakker ikke så mye engelsk, men jeg forstår at de er imot at palestinerne i Øst-Jerusalem skal få stemme. Det vil si, jeg forstår det slik at de helst vil ha palestinerne vekk herfra, og at de da gjerne må stemme et annet sted. Øst-Jerusalem er en del av Israels hovedstad, sier de, og palestinerne hører ikke hjemme her. Jeg er på vei til kirken og har ikke tid til å diskutere med dem, eller jeg tror ikke det vil føre frem. Men jeg har litt dårlig samvittighet, og er glad for gudstjenestens syndstilgivelse og forbønn for valget.

Etter lunsj stiller jeg opp utenfor valglokalet med penn og papir og fotoapparat. Jeg vil prøve å få et innblikk i palestinernes tanker rundt valget. Den første jeg snakker med er en dame som ikke har så mye tid, men som gjerne vil si noen ord likevel. Huda regner med at Abu Mazen (Mahmoud Abbas) kommer til å vinne, men hun vil stemme på en annen, for å understreke pluralismen og vise at det er flere kandidater. Hun er litt oppgitt over at palestinerne ikke en gang får kontrollere valget i Øst-Jerusalem selv. ”Vi har ingen kontroll med vår egen politikk når vi lever under okkupasjon,” sier hun.

Den neste jeg snakker med er en ung jente som har gitt sin stemme til Abu Mazen. ”Han fortjener det. Han er en god forhandler som vil gjøre livet lettere for oss. Jeg håper og tror på forandring når jeg stemmer på ham,” sier Nareeman. Hun er en av de mest optimistiske jeg har snakket med, med en tro på en palestinsk stat i løpet av 1-2 år. Men hun er redd Øst-Jerusalem blir en del av Israel. ”Da kommer jeg til å flytte herfra. Jeg vil bo i Palestina.”

Så møter jeg en som svarer meg på norsk når jeg forteller at jeg er fra Norge. Han studerte to år i Norge, det var riktignok lenge før jeg ble født, og han har derfor glemt det meste av språket. Men samtalen starter med litt Norges-mimring før vi kommer i gang med den politiske analysen. Yousef har stemt på Mustafa Barghouti, fordi han mener det er behov for nytt blod i den palestinske ledelsen. Barghouti er ung og annerledes. ”Men propagandaen kommer til å sørge for at Abu Mazen vinner,” sier han. ”Vi er et trist folk. Det vil aldri bli fred her.” Yousef er ikke akkurat den mest optimistiske.”Israel og Sharon tror ikke på fred. Derfor blir det aldri fred. De sa de ikke hadde noen forhandlingspartner da Arafat var president. De kommer til å si det samme etter en måned med Abu Mazen. Vi er et trist folk,” gjentar han. Yousef sier han håper å møte meg i Norge en gang. Jeg sier jeg håper på en palestinsk stat, slik at han slipper å ønske seg bort herfra. Han sier at det går an å håpe på begge deler, at vi møtes i Norge og at det blir en palestinsk stat. Jeg er enig.

Jeg får øye på en jente jeg møtte på postkontoret tidligere i uka. Hun kjenner meg igjen og svarer gjerne på mine spørsmål om valget. Samah har stemt på Taysser Khaled. ”Han er den som kan gjøre noe. Han er ærlig.” Hun tror ikke noe på at han vinner. Abu Mazen kommer til å vinne. Han gjør det Israel vil. Khaled ville ha gjort det det palestinske folket vil. ”Det er klart Abu Mazen gjør som Israel vil, ellers vil han ikke bli sittende.” Hun gjør en pistolbevegelse med hånda, og jeg skjønner hva hun mener at Israel vil gjøre med en som ikke samarbeider etter deres målestokk.

Mens vi snakker, begynner en mann å rope ut over plassen foran postkontoret. Folk samler seg rundt ham, og jeg spør hva som foregår. Samah forteller at han oppfordrer dem til ikke å stemme. Han roper at det er galt i følge Koranen. Jeg skjønner ikke helt, jeg vet ikke om noe valgforbud i Koranen. Samah forklarer at mannen som roper, ønsker en islamsk stat. Ingen av kandidatene vil innføre islamsk lovgivning, og dermed er det ingen kandidat det er riktig å stemme på. Mannen som roper, gir uttrykk for at de som stemmer, stemmer for at landet skal gis til Israel. Den nye presidenten vil ta imot ordrer fra Israel, og det er synd. Den ropende blir tatt hånd om av folk rundt. Folk er der for å stemme. Samah føler seg likevel i villrede. ”Har jeg syndet?” spør hun. Hun er tydelig opprørt over dette at hun kanskje har gjort noe galt. Jeg prøver å overbevise henne om at hennes samvittighet må tale tydeligere til henne enn det denne mannen sier, men det ser ikke ut til å hjelpe så mye. ”Det er ikke lett å vite hva som er rett og galt når vi ikke har erfaring med valg. Jeg vil være en god muslim og følge Koranen. Samtidig vil jeg at det skal bli en forandring, og da må jeg vel stemme?”

Samah er på vei hjem til døtrene sine. Hun spør om jeg vil bli med. Jeg takker ja. Bussturen er ikke så lang, men på veien rekker hun å peke på flere hus i det tidligere arabiske nabolaget som er kjøpt opp av jøder. ”De vil ha kontroll over hele området siden det ikke er så langt fra Klagemuren. De vil rive Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen og sende oss langt av gårde. Ser du så fin utsikt vi har mot Klippedomen?” De to døtrene til Samah møter oss på veien. Samtalen går over i familie og religion, og jeg får oppleve en storartet gjestfrihet fra en ukjent, som nå er blitt en venn, etter at jeg tilfeldigvis har møtt henne to ganger i løpet av få dager. Politikken må hvile en stund, inntil den eldste datteren spør hva det fiolette merket på mors finger er. Det viser at hun har stemt, og mor forsøker å forklare 6-åringen hva denne dagen kanskje kan gjøre for hennes og hele det palestinske folkets fremtid.


Hanne Tommelstad
GoCY Intern, Palestina KFUK

Souvenir shop and social place

Candle lighting in the Church of the Nativity

Greek Orthodox Christmas Liturgy

Procession

Letter from Palestine, 19. Christmas again.

8th January 2005

Dear friends!

So far it seems that 2005 will be an exciting year, at least the first months which I will spend here in Palestine. I have at last registered for an Arabic course, at the British Council in Jerusalem. I had it recommended by one in the church, and I think the information is right; that they have fun in the class. The teacher seemed to be inspiring and good when I went for the registration. It is also decided that I will work some days a week in Ramallah; Monday, Tuesday and Saturday. In addition I have done some useful work here at the office in Jerusalem, with registering donors for the olive tree campaign. If this will continue, it is good. Internet is though not cooperating very well this year, so I do not know when I will be able to send this, I might go to an Internet café to try.

Thursday was the Epiphany. I can not remember having celebrated it much in Norway. But here it was a feast, with Eucharist and anniversary for the bishop, and we wished each other “Happy Epiphany!” I have never done that in Norwegian, but I think the English version was good, so I think I will adopt that. So Happy Epiphany to all of you a couple of days too late!

Now we have had Christmas again. The Orthodox Christmas has never had very much of my attention earlier. I have not been a place with so many Orthodox Christians in Christmastime before. The Orthodox Christmas follows the Julian calendar, which is 13 days after our calendar, it means that Christmas Eve is 6th January and Christmas Day 7th January, according to our calendar. With the unique chance to experience the Orthodox Christmas, I went to Bethlehem after the Anglican celebration of Epiphany on Thursday.

Outside the Church of the Nativity I talked with a tourist guide. When he understood that I had seen most of the places before, he asked if I wanted to see the shop of his family. I joined him, and met a shop made to a “social place”, as they called it. I got tea and suddenly had a place to spend the night before the midnight mass. The shopkeeper told that they had opened this big souvenir shop two months before the Intifada started more than four years ago. Earlier they had a small shop, but with a good sale, they wanted to expand. But with the Intifada the tourists stopped coming, and the place became more a gathering spot for local and international people living there. The American woman Methodist pastor, who ministers in the Lutheran church in Bethlehem, is often there. She had visitors from USA, and the children did what they could to assist with the sale by standing outside the shop with posters they wanted to sell. It made probably no big sale, but it was an encouragement, both for us visiting and for the hosts.

When it was almost 10.00 PM, I went to the Church of the Nativity. It was not as full as for the Catholic Mass thirteen days earlier. But more people came closer to midnight. There were two liturgies going on at the same time, a Coptic Orthodox and a Greek Orthodox. It means, the Coptic seemed to be two liturgies alone, changing between to altars, always somebody reading or chanting by both. Most people followed the Greek Orthodox. It was also a long Greek procession, with many priests, and delegates from other denominations behind. I experienced both liturgies. I did not understand much of any of them, but I found it exciting to have some experience of both.

That I did not understand much might have helped me to make the experience so special. The Christmas celebration I am used to is in many ways made very romantic, with the sweet Christ child in the crib and all the kind people around. That it is really God lying there smiling is difficult to imagine. With all the symbols I do not understand, with all the impressions, processions, the chanting, the incense and the people, the mystery of the incarnation, that God was made flesh, is conserved. The incarnation is something I do not understand, something that should be a mystery, and which remains just a mystery by these Orthodox liturgies.

When it was past 3.00 AM, I decided to leave. I had been told that the Church would close at 3.00, but it was certainly not right. I had no idea how long they then would continue, and the receptionist had been told that I would come when it was finished, before 3.00. He also said I was “too much late” when I came…

The last Christmas celebration is in 10 days. 18th and 19th January is the Armenian Christmas. But in between and after that I can also experience the Orthodox and Armenian New Year and Epiphany, so it is just to follow up!

Tomorrow we have the presidential election here. It will be interesting to see how a Palestinian election will be in East Jerusalem. The result might not be very exciting, I have not heard of anybody thinking another than Abu Mazen (Mahmoud Abbas) will win, but the mood and surrounding is worth experiencing. Good election!

More Christmas greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 19. Jul igjen.

08.01.2005

Kjære venner!

Så langt ser det ut til at 2005 kan bli en spennende år, i hvert fall de første månedene, som jeg kommer til å tilbringe her i Palestina. Jeg har endelig fått meldt meg på arabisk-kurs, på British Council i Jerusalem. Jeg hadde fått anbefalt det av en i kirken, og tror informasjonen stemmer; at de har det morsomt i klassen. Læreren virket i hvert fall inspirerende og bra da jeg var for å registrere meg. Det er også klart at jeg skal jobbe noen dager i uka i Ramallah; mandag, tirsdag og lørdag. I tillegg har jeg gjort noe nyttig arbeid på kontoret her i Jerusalem, med registrering av givere til oliventrekampanjen. Fortsetter det slik, blir det bra. Internett er imidlertid ikke til å stole på i år, så det blir spennende å se når jeg kan få sendt dette. Jeg går kanskje til en Internett-kafe når jeg er lei av å vente.

På torsdag var det helligtrekongersdag. Jeg kan ikke huske å ha markert det spesielt i Norge. Men her var det fest, med gudstjeneste og jubileum for biskopen, og man ønsket hverandre ”Happy Epiphany!”. Jeg har aldri ønsket noen ”God helligtrekongersdag!”, men synes den engelske varianten var ganske morsom, så den kommer jeg kanskje til å adoptere. Jeg er ikke veldig for å bytte ut norske uttrykk med engelske, men noen ganger høres de engelske bedre ut, særlig når de er godt innarbeidet. Så Happy Epiphany til dere alle på etterskudd!

Så har det vært jul igjen. Den ortodokse julen har vel aldri fått spesielt mye oppmerksomhet av meg tidligere. Så har jeg heller ikke vært noe sted med så mange ortodokse kristne ved juletider før. Den ortodokse julen følger altså den julianske kalenderen, som er 13 dager etter vår, det betyr at julaften er 6.januar og juledag 7.januar, etter vår kalender. Med den unike sjansen til å oppleve den ortodokse julen, dro jeg til Betlehem etter den anglikanske feiringen av Helligtrekongersdag på torsdag.

Utenfor Fødselskirken kom jeg i snakk med en turistguide. Da han skjønte at jeg hadde sett det meste av severdigheter før, spurte han om jeg ville se butikken til familien hans. Jeg ble med, og møtte en butikk omgjort til ”sosialt sted”, som de kalte det. Jeg fikk servert te og hadde plutselig et sted å tilbringe kvelden før midnattsmessen begynte. Innehaveren fortalte at de hadde åpnet denne store souvenirbutikken to måneder før Intifadaen startet for drøyt fire år siden. Tidligere hadde de en liten butikk, men med godt salg, mente de det var riktig å utvide. Men med Intifadaen sluttet turistene å komme, og stedet ble mer et samlingspunkt for lokale og internasjonale langtidsboende. Den amerikanske kvinnelige metodistpresten som tjenestegjør i den lutherske kirken i Betlehem, er stamgjest i butikken. Hun hadde besøk av en familie fra USA, der barna gjorde det de kunne for å hjelpe til med salget ved å stå utenfor butikken med plakater de ønsket å få solgt. Det ble kanskje ikke noe stort salg av det, men en oppmuntring var det absolutt, både for oss besøkende og for vertskapet selv.

Da klokken nærmet seg 22.00, gikk jeg til Fødselskirken. Det var langt fra så fullt som på den katolske messen tretten dager tidligere. Men det fyltes opp etter hvert, av palestinske kristne, og pilegrimer blant annet fra Russland og Etiopia. Det var to liturgier som foregikk samtidig, en koptisk-ortodoks og en gresk-ortodoks. Det vil si, den koptiske så nesten ut som to liturgier i seg selv, der de gikk mellom to ulike altere, og det stadig var noen ved begge som leste eller messet noe. De fleste som var til stede fulgte den gresk-ortodokse. Det var også en lengre gresk prosesjon, med et stort antall prester, og delegater fra andre kirkesamfunn bakerst. Jeg gikk litt mellom begge liturgiene. Jeg skjønte jo ikke stort av noen av dem, men syntes det var spennende å få med meg litt av begge.

Det at jeg ikke skjønte så mye, var kanskje med på å gjøre opplevelsen så spesiell. Julefeiringen jeg er vant til er på mange måter gjort veldig romantisk, med det søte Jesusbarnet i krybben og alle de snille menneskene rundt. At det faktisk er Gud som ligger der og smiler, er vanskelig å forestille seg. Med alle symbolene og handlingene jeg ikke forstår, med alle inntrykkene, prosesjonene, messingen, røkelsen, menneskene, blir mysteriet inkarnasjonen, at Gud ble menneske, ivaretatt. Inkarnasjonen er noe jeg ikke helt skjønner, noe som burde være et mysterium, og som forblir det nettopp med disse ortodokse liturgiene.

Da klokka hadde passert 3.00, bestemte jeg meg for å gå. Jeg hadde blitt fortalt at kirken kom til å stenge kl 3.00, men det stemte visst ikke. Jeg ante ikke hvor lenge de da hadde tenkt å holde på, og hotellverten hadde fått beskjed om at jeg ville komme da det var ferdig, før 3.00. Han sa også at jeg var altfor sen da jeg kom...

Siste julefeiring er om 10 dager. 18.-19.januar er det armensk jul. Men innimellom og etter det kan jeg jo også få med meg ortodoks og armensk nyttår og helligtrekongersdag, så det er bare å følge med!

I morgen er det presidentvalg her. Det blir spennende å se hvordan et palestinsk valg arter seg i Øst-Jerusalem. Utfallet er vel ikke veldig spennende, jeg har ikke hørt noen som mener noen andre enn Abu Mazen (Mahmoud Abbas) kommer til å vinne, men stemningen er jo verdt å få med seg. Godt valg!

Stadige julehilsener fra Hanne.

Letter from Palestine, 18. Family visit.

3rd January 2005

Dear friends!

Hotmail is back, we will see how long it lasts. I have spent some time to write this letter. My family has left and I am alone again. I had a cold when they were here, and I have got a new cold now, so the working spirit is not the best. The everyday life is soon here, though I don’t know how it will be like. I think you are interested in how Christmas in Bethlehem turned out, so I will try to give a view on that, in addition to the other experiences we have had.

When we went to Bethlehem the day before Christmas Eve, I discovered that the soldiers had tuned in on Christmas mood. We passed the checkpoint easily and were wished merry Christmas. Those who passed on Christmas Eve got chocolate on their way, I heard! 23rd December the Church of the Nativity was as empty as the Sunday before. We were almost alone in the Grotto, there was only a nun praying there. But Christmas Eve the tourists and pilgrims appeared. We had got “tickets” for the Midnight Mass. Many others had got the same, and so we were standing close together in the back of the church. I have to admit that it for us was more a show than a mass, but this could also be the experience in Norway in Christmas. While it was a long line for going to the grotto on Christmas Day, there were not so many after the Midnight Mass. My family had also left earlier, while I tried to experience as much as possible of what happened.

We stayed at the Lutheran Guesthouse in Bethlehem. There we had a special Christmas Eve dinner with 5(!) dishes. Christmas Day we were among the few foreign guests attending the service with the local congregation. We were well welcomed and could easily follow the liturgy as it was translated to English. I am just sad that the sermon was only in Arabic as I have heard that this pastor has much relevant to say. My family was a bit surprised of the Arabic version of “Church coffee”, “Church drinks”, served after the service. It is not Norwegian standard, but I have got used to it though the “Church juice” is enough for me.

The musical experiences this Christmas were given by the Choir of London. They had a concert in the International Centre at the Lutheran Church in Bethlehem the day before Christmas Eve. We were too late and only got tickets for the screen in the floor above. It was a disappointment. But then we were lucky and had the chance to go down as it was not quite full though. They also participated in the Evensong in the Anglican Church in Jerusalem, St George’s, on Christmas Day.

After a few nights in Jerusalem we went out on a trip in a rented car. With my father as the driver and me as the map reader, we came around to Jericho and Galilee. We saw Qumran where the Dead Sea Scrolls were found, and Ein Gedi, where we could have a nice walk along a stream of water, in addition to the compulsory floating in the Dead Sea.

I myself have only had one day in Nazareth before, so the trip around the Sea of Galilee was new also to me. We visited Bethsaida, Kapernaum and Tabgha. We also went to the Mount of Tabor, in sunset before we drove to Nazareth. In Nazareth we had not ordered a place to stay on beforehand, so it was a bit back and forth before we found a place to stay, we ended at the hospice of the St Charles convent. In addition to the Church of Annunciation, the Well of Mary and the Synagogue Church, we visited the “Nazareth village”, a village built up to show how life was at the time of Jesus.

On our way back to Jerusalem we went to the Mount of Karmel before we because of lack of signs (not only because of bad map reading, I think) drove back and forth on the highway south of Haifa and then a big way around almost whole Jerusalem.

In Jerusalem we at last got a political tour around the city with ICAHD (Israeli Committee Against House Demolition). It is my fourth tour with them. It is good to see that there are Israeli peace activists who distance from what the Israeli state do in the Palestinian areas. We saw many settlements and the wall. Where I normally pass on my way to Jericho, it was now closed. The soldiers would not let anybody pass, and it did not help that we were there. The soldiers thought it was better for the Palestinians to walk the 7 km extra to pass by the next checkpoint. The Christmas mood was certainly gone.

At last I want to wish you all a happy new year. I hope we will see a change to the better in this world in 2005. It is a bit strange that I am already halfway in my stay in Palestine. These four months have passed quickly, and I feel that four months left is too short time. But I think it is positive that I feel like this and not the opposite.

Best New Year wishes from Hanne.

Palestina-hilsen nr 18. Familiebesøk.

03.01.2005

Kjære venner!

Hotmail er tilbake, vi får se hvor lenge det varer. Jeg har brukt litt tid på dette brevet. Familien er reist og jeg sitter igjen alene. Jeg var forkjølet da de var her og har fått en ny forkjølelse nå, så arbeidslysten er ikke den største. Hverdagen er snart på plass, uten at jeg vet hvordan den vil være fremover. Det er en stund siden forrige brev. Dere er vel interessert i hvordan julen i Betlehem utartet seg, så jeg får prøve å gi et innblikk i det i tillegg til de andre opplevelsene vi har hatt.

Da vi lille julaften skulle til Betlehem, oppdaget jeg at soldatene hadde stilt inn på julehumør. Vi slapp lett gjennom kontrollposten og ble ønsket god jul. De som passerte julaften fikk visst sjokolade også! Dagen før julaften var Fødselskirken like tom som søndagen før. Vi var nesten helt alene i Fødselsgrotten, det var bare en nonne som var der og bad. Men julaften kom turistene og pilegrimene. Vi hadde fått ”billetter” til midnattsmessen. Det var det også mange andre som hadde, så vi ble presset inn og stod som sild i tønne bakerst i kirken. Det skal innrømmes at det for oss opplevdes litt mer som et show enn en messe, men det hender det vel man opplever i Norge til jul også. Mens det var lang kø for å komme ned i grotten 1.juledag, var det ikke så mange som tok seg tid til det etter midnattsmessen. Familien hadde også gått tidligere, mens jeg prøvde å få med meg mest mulig av det som foregikk.

Vi bodde på det lutherske gjestehuset i Betlehem. Der spiste vi en flott julaftensmiddag med 5(!) retter. 1.juledag var vi blant de få utenlandske gjestene som hadde funnet veien til den lokale menighetens gudstjeneste. Vi ble ønsket varmt velkommen og kunne lett følge med da mye av liturgien var oversatt til engelsk. Det var bare synd at prekenen bare var på arabisk ettersom jeg har hørt at denne presten har mye bra å si. Familien var litt overrasket over den arabiske versjonen av kirkekaffe, kirkelikør, som ble servert etter gudstjenesten! Det er jo ikke helt norsk standard, men jeg er blitt vant til det selv om jeg selv finner kirkesaften tilstrekkelig.

Julens musikalske opplevelser fikk vi av Choir of London. De hadde konsert i den lutherske kirkens internasjonale senter i Betlehem lille julaften. Vi var egentlig for sent ute og fikk bare billetter til overføring på skjerm i etasjen over. Det var en liten skuffelse. Men så var vi så heldige å få snike oss ned da det ikke var helt fullt likevel. De deltok også på kveldsgudstjenesten i den anglikanske kirken i Jerusalem, St George’s, 1.juledag.

Etter et par netter i Jerusalem dro vi ut på tur i leid bil. Med Pappa som sjåfør og jeg som kartleser, kom vi oss rundt til Jeriko og Galilea. Vi fikk med oss Qumran der Dødehavsrullene ble funnet, og Ein Gedi, der vi kunne gå en fin tur opp langs en bekk, i tillegg til det obligatoriske flytebadet i Dødehavet.

Selv har jeg bare hatt én dag i Nasaret tidligere, så det var nytt for meg også å få turen rundt Gennesaretsjøen. Jeg har stort sett holdt meg til Vestbredden og Øst-Jerusalem. Vi var innom Betsaida, Kapernaum og Tabgha. Vi fikk også med oss Tabor, Forklarelsens Berg, i solnedgang før vi kjørte til Nasaret. I Nasaret hadde vi ikke bestilt noe sted å overnatte på forhånd, så det ble litt kjøring frem og tilbake før vi til slutt fant et sted å overnatte, det ble på hospitset til St Charles-klosteret. I tillegg til Bebudelses-kirken, Marias kilde og Synagogekirken, besøkte vi ”Nasaret-landsbyen”, en landsby som er bygget opp for å vise hvordan livet var på Jesu tid.

På vei tilbake til Jerusalem var vi innom Karmel-fjellet før vi på grunn av dårlig skilting (ikke bare dårlig kartlesing, mener jeg) kjørte frem og tilbake på motorveien sør for Haifa og så en stor omvei nesten rundt hele Jerusalem.

I Jerusalem fikk vi til slutt med oss en politisk tur rundt byen med ICAHD (Israeli Committee Against House Demolition). Det er fjerde gang jeg er på tur med dem, og jeg regner med at det ikke er siste. Det er godt å se at det finnes israelske fredsaktivister som så klart tar avstand fra det den israelske staten gjør i de palestinske områdene. Vi fikk med oss flere bosetninger og vi fikk se muren på nært hold. Der jeg pleier å passere når jeg skal til Jeriko, var det nå helt stengt. Soldatene ville ikke la noen slippe gjennom, det hjalp heller ikke at vi var der. Soldatene mente at det var mye bedre for palestinerne å gå de 7 km ekstra for å komme gjennom ved neste kontrollpost. Julehumøret var tydeligvis borte.

Til slutt vil jeg ønske dere alle et riktig godt nytt år. Jeg håper vi kan se en forandring til det bedre i denne verden i 2005. Det er litt rart at jeg allerede er halvveis i oppholdet mitt i Palestina. Disse fire månedene har gått fort, og jeg synes fire måneder igjen er altfor kort tid. Men det er vel positivt at det er slik og ikke motsatt.

Nyttårshilsen fra Hanne.