Kalandia checkpoint between Jerusalem and Ramallah 

Jordan River 

Jerash 

Letter from Palestine, 26. Good news.

28th February 2005

Dear friends!

It is a late letter this time, after a busy weekend and no Internet. But waiting for something good, you will get it at last. I hope you think it is right about this letter. At least I think I have good news.

I have got a new tourist visa for three months! Now I can relax. My mother, Trond and I went to Jordan on Friday after having been to Nazareth on Thursday, and then we went back to Israel on Saturday. It was probably smart to travel as a family on holiday. We were of course asked some questions before we came to the real passport control and the visa issue. Trond was asked what we did, and when he could answer that it was a week of holiday in Israel with a short visit to the holy places in Jordan, nobody thought about asking if this was also the case for me or if I accidentally was there a bit more than a week. The next woman, giving me the visa, didn’t even ask “What are you doing in Israel?”, as all of them do all the time. She didn’t comment all the Israeli stamps in my passport and she didn’t hesitate a moment to give me the visa. It was a surprise how easy it was.

I have found out that those who are not quite familiar with the situation here easily can misunderstand about the visa. For some it is a matter of course, but I feel it is needed to emphasise a bit. Though I am in East Jerusalem and on the West Bank, it is not Palestine giving me visa. They are not against my stay here, as far as I know, and would probably give me visa for how long time I wished to stay, if they could… It is the occupying power Israel issuing visa both if I plan to be in Israel or Palestine, and I should of course not mention that I have the intention of the latter.

Another confusion I have discovered is the understanding about who people are or what they are called. It can be showed by how a friend from the Galilee presents himself: “I am Christian, Palestinian, Arab and Israeli.” It is a lot of identities. I can also be confused. Should I talk about Jews or Israelis, Arabs or Palestinians? Who do I include and who do I exclude when I choose a word? Which image do people have when they hear a term, and who am I actually speaking about when I say for example “Israelis”? How do I show that there are 16 million Christian Arabs when the world thinks that all Arabs are Muslims? How do I tell that Palestinians are a peaceful people when some destroy with terror attacks and the media describe them all as terrorists?

My mother and Trond are on their way back to Norway now. After having them as visitors I think I have managed to explain something about who lives here and what happens and I have let them see it with their own eyes. More than my words have done, the experiences of standing besides an eight metres high wall and the passing of checkpoints have done. Meetings with friendly and caring people have also made an impression. “There are so many people knowing you and they seem to be so friendly.” It is true, they are friendly.

I haven’t thought about that I know so many, but I start to get some friends, and there are many I say hallo to. In Jerusalem we have met people both at the YWCA and in the street in addition to the church. In Jalazone I have the nice children and the employees at the YWCA. In Bethlehem both the tourist police and the shopkeepers are happy to see me again. They remember my name, and I think that shows that they don’t see me only as a regular tourist, but as somebody they want to see again.

In addition to these meetings with people we have seen a lot this last week of visit. I have also seen a few new places. We have been to Masada, one of the fortresses of Herod, and other places by the Dead Sea. We have visited Arafat’s grave in Ramallah. We have been around in Jerusalem, and I think I have been to some streets in the Old City where I have not been before. We have been to the Sea of Galilee and in Nazareth and stayed at a convent guest house where they have excavations from the time of Jesus in the “basement”. We have been to Jordan, to the baptismal site by the Jordan River, Mount Nebo, where Moses could see the land of promise before he died, and in Jerash, a magnificent ruin town north of Amman.

Those who think I am too organized can also be calmed down when I tell about my lack of planning before the trip to Jordan. I had not checked about the guest house in Amman. We had to wait for one and a half hours because the guest house I had found had no other guests and the manager was then outside. I had not planned the transportation back to Jerusalem from the border either, so it was as long time of waiting there before we got a taxi. Other transportation and sightseeing were also taken when we were there. I think I have learnt from the Arabs…

When having had visitors and they leave, it is not easy to know how the next days will be. So much has happened, then I am suddenly alone. This evening I have found out that I am not alone though. When I came to the Arabic class, I got the message that our teacher was sick and that there was no class today. On my way back I met Paul, “my priest” in St. George’s, who also goes to the class. When I told him that there was no class, he suggested that we could ask Nael (Christian, Palestinian, Arab and Israeli), who is doing his training in the church, if he wanted to practice some Arabic with us. He was very willing, and we had a good lesson, where it was even easier than in class to ask about sounds, expressions and grammar which I had not quite understood before.

The Arabic was followed by Evensong, and when a group of pilgrims had come to a course at the college at St. George’s, we were invited for dinner as well. It became a really nice evening, with language, prayer and a meal. The feared loneliness did not come, but was replaced by good fellowship.

My mood is good. I can look back on good experiences the last days, and I look forward to what the next days will bring.

Happy greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 26. Gode nyheter.

28.02.2005

Kjære venner!

Fellesbrevet kommer sent denne gangen, etter en travel helg uten Internett. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves... Jeg håper dere synes det stemmer i forhold til dette brevet. Jeg mener i hvert fall at jeg har gode nyheter.

Jeg har fått nytt turistvisum som varer i tre måneder! Nå kan jeg slappe av. Mamma, Trond og jeg dro til Jordan på fredag etter å ha vært i Nasaret på torsdag og så tilbake til Israel på lørdag. Det var nok lurt å reise som familie på ferie. Vi ble selvfølgelig stilt noen spørsmål før vi kom til selve passkontrollen og visumutstedelsen. Trond ble spurt om hva vi gjorde, og da han kunne svare at det var en ukes ferie i Israel med en kort tur innom de hellige stedene i Jordan, var det ingen som tenkte på å spørre om det også gjaldt for meg eller om jeg tilfeldigvis var der litt mer enn en uke. Den neste damen, som skulle gi meg visum, spurte ikke en gang ”What are you doing in Israel?”, som jo alle slike gjør. Hun kommenterte ikke alle Israel-stemplene i passet mitt og viste ikke tegn til å nøle med å gi meg visum. Det gikk forunderlig lett.

Jeg har forresten oppdaget at de som ikke er helt inne i situasjonen her lett kan misforstå visum og slikt. For noen er det en selvfølge, men jeg føler behov for å presisere litt. Selv om jeg er i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, er det ikke Palestina som gir meg visum. De har ikke noe imot at jeg er her, så vidt jeg vet, og ville sikkert gitt meg visum så lenge jeg ønsket å bli, om de hadde kunnet det... Det er okkupasjonsmakten Israel som utsteder visum enten jeg planlegger å være i Israel eller Palestina, og jeg bør selvfølgelig ikke nevne at jeg har planer om sistnevnte.

En annen forvirring jeg har oppdaget, er forståelsen av begrepene om hvem folk er eller hva de kalles. Det kan illustreres av hvordan en venn fra Galilea presenterer seg: ”Jeg er kristen, palestiner, araber og israeler.” Det er ganske mange identiteter. Jeg kan bli forvirret selv. Skal jeg snakke om jøder eller israelere, arabere eller palestinere? Hvem inkluderer jeg og hvem ekskluderer jeg når jeg velger et begrep? Hvilken forestilling har folk når de hører en betegnelse, og hvem er det egentlig jeg snakker om når jeg snakker om for eksempel ”israelere”? Hvordan får jeg frem at det finnes 16 millioner kristne arabere, når verden tror at alle arabere er muslimer? Hvordan formidler jeg at palestinerne er et fredfullt folk når noen ødelegger med terrorangrep og media fremstiller dem alle som terrorister?

Mamma og Trond er på vei hjem til Norge nå. Gjennom å ha hatt dem på besøk tror jeg at jeg har klart å forklare noe om hvem som bor her og hva som foregår og jeg har latt dem se det selv. Mer enn mine ord har nok opplevelsen av å stå ved en åtte meter høy mur og passeringen av kontrollposter gjort. Møter med vennlige og omtenksomme mennesker har også gjort inntrykk. ”Det er så mange som kjenner deg og de virker så hyggelige.” Det er sant, de er hyggelige.

Jeg har ikke tenkt på at jeg kjenner så mange, men jeg begynner jo å få en del venner, og det er mange jeg er på hils med. I Jerusalem har vi støtt på folk både på KFUK og på gata i tillegg til i kirken. I Jalazone har jeg de flotte barna og de ansatte på KFUK. I Betlehem blir både turistpolitiet og butikkinnehavere glade for å se meg igjen. Det at de husker navnet mitt er vel et tegn på at de ikke bare regner meg som en tilfeldig turist, men en de ønsker å se igjen.

I tillegg til disse møtene med mennesker har vi sett masse den drøye uka jeg har hatt besøk. Jeg har også fått med meg noen nye steder. Vi har vært på Masada, en av Herodes’ borger, og andre steder ved Dødehavet. Vi har besøkt Arafats grav i Ramallah. Vi har vært rundt i Jerusalem, og jeg tror jeg har gått noen gater i Gamlebyen som jeg ikke har vært i før. Vi har vært ved Genesaretsjøen og i Nasaret og bodd på et kloster-gjestehus som har utgravinger fra Jesu tid i ”kjelleren”. Vi har vært i Jordan, ved stedet der Jesus ble døpt ved Jordan-elva, Nebo-fjellet, der Moses fikk se det lovede land før han døde, og i Jerash (Gerasa), en praktfull ruinby nord for Amman.

De som mener jeg er for organisert kan også beroliges når jeg forteller om min manglende planlegging for utflukten til Jordan. Jeg hadde ikke sjekket overnatting i Amman på forhånd. Vi måtte vente halvannen time fordi gjestehuset jeg hadde sett meg ut ikke hadde andre gjester og bestyreren da var ute. Jeg hadde heller ikke ordnet transport tilbake til Jerusalem fra grensa, så det ble sannelig like lang ventetid der før vi fikk en drosje. Annen transport og sightseeing ble også tatt litt på sparket. Jeg tror jeg har lært av araberne...

Når man har hatt besøk og besøket reiser, er det gjerne litt usikkert hvordan de neste dagene blir. Det har skjedd så mye, og plutselig er man alene. I kveld har jeg oppdaget at jeg ikke er alene likevel. Da jeg kom til arabisk-kurset, fikk jeg beskjed om at læreren var syk og at det ikke var undervisning i dag. På vei tilbake møtte jeg Paul, ”presten min” i St. George’s, som også følger kurset. Da han fikk høre at det ikke var undervisning i dag, foreslo han at vi skulle spørre Nael (kristen, palestiner, araber og israeler), som har praksis i kirken, om han ville øve litt arabisk med oss. Det ville han gjerne, og vi fikk en bra time, der det var enda lettere enn i klassen å spørre om lyder, uttrykk og grammatikk som jeg ikke helt hadde forstått tidligere.

Arabisken ble fulgt av kveldsbønn, og da en gruppe pilegrimer var kommet til kurs på colleget i tilknytning til kirken, ble vi bedt med på middag også. Det ble altså en riktig trivelig ettermiddag og kveld, med språk, bønn og måltid. Den fryktede ensomheten kom ikke, men ble erstattet av godt fellesskap.

Humøret er riktig godt. Jeg kan se tilbake på gode opplevelser de siste dagene, og jeg ser frem til hva de neste dagene vil bringe.

Glad hilsen fra Hanne.

Letter from Palestine, 25. Roller coaster week.

18th February 2005

Dear friends!

It is not only the scenery of Palestine which is hilly, the days here are also. It has been a roller coaster week, with many ups and downs. I can try to see the positive, that there have been ups. It is also good that there are downs, if not there would not have been any valleys to climb up from. Here is a description of some of the hilly area of the last week.

Up: The flight last Friday went well. I caught both flights and did not have to stay overnight at the airport (as I had to in Vienna two weeks earlier). The sunrise was beautiful, the plane did not have an accident, the food was good and there were lots of things to be satisfied with.

Down: I only got two weeks visa at the airport in Tel Aviv (the little up in this down was that it went so quickly). The security check in Vienna was not a good experience when I understood how badly it functioned. The guards found something strange in a bag in the X-ray. It was the bag of the person after me. The guards thought though that my bag contained the strange thing, and messed it all up when taking things out and stuffing it back after sending the content through another time. I don’t think that the person after me had anything dangerous in her bag. But I don’t believe in the security, when they don’t even manage to check the right bag for what looks dangerous on their screen.

Up: I met several nice people taking care of me. Friends were ready to meet me. That also new friends, who heard that I had lost my father, dared to be together with me, was good. It is not easy for them to know what to do. But I experienced that they cared and wanted to spend time with me.

Down: Internet did not work. I have experienced it quite a few times here, and so is the case while writing now. When having the need to write to somebody, it is extra hard not to have the chance to send it.

Up: The first Arabic lesson went well after having been absent for two weeks. We learnt the numbers, and because I knew them already, it was easy. The clock was not far from classical Arabic, so my private studies in my “Teach Yourself Arabic” book gave results.

Down: Many tiring thoughts made me feel down. I didn’t do much demanding physical. But all the thinking makes me exhausted. The visa has been in my thoughts almost the whole week. Combined with the mourning it easily pushes me down.

Up: For the next Arabic lesson I tried to attend the intermediate class instead of the beginner, and it went surprisingly well. I managed to follow, understood the most and did not have big difficulties of participating. The language self-esteem was on top and I will continue to follow the intermediate class.

Down: It was never any real work this week. I was in Jalazone, but came to a closed centre, so I had to return without working. The visa has also taken time, though it has not given any results yet.

Up: I felt there were many helpful people around wanting to help me with the visa. The will to help is great, hopefully it will also give results at last.

Down: After having had a taxi around half of Jerusalem, at last I came to the right Ministry of Interior office. I only got an appointment for 8th March (in fact after my visa is expired). Everybody who knows how difficult it is to get a volunteer visa has told that I will probably get nothing from the Ministry of Interior. I totally lost the faith that I will manage this visa problem.

Up: After the Ministry-trip which made me so tired, it was time for an Arabic lesson again, and I was soon up on a hill with the help of our really inspiring teacher. Later that evening there was a Bible study in the church and a difficult text was suddenly meaningful.

At the moment I am not sure where I am. I am not quite down, then I would have felt it. I have a hope that a travel to Jordan will help me to get a new visa. That the hope is there shows that I am up on a hill. Tomorrow my mother and Trond, her live-in, come to visit me. The land will not be flat though. I am ready for more hilly scenery.
Greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 25. Berg-og-dalbane-uke.

18.02.2005

Kjære venner!

Det er ikke bare Palestinas landskap som er kupert, det er sannelig dagene her også. Det har vært en berg-og-dalbane-uke, med stadige oppturer og nedturer. Jeg kan jo se positivt på det og tenke at det er bra det finnes oppturer. Det er bra det finnes nedturer også, ellers hadde det ikke vært noen daler å klatre opp fra. Her kommer et lite utvalg av siste ukes kuperte terreng.

Opptur: Flyreisen sist fredag gikk greit. Jeg rakk flyene og måtte ikke overnatte på flyplassen (som jeg måtte i Wien på vei hjem to uker tidligere). Soloppgangen var nydelig, flyet kræsjet ikke, maten var god og det var riktig mye å være fornøyd med.

Nedtur: Jeg fikk bare to ukers visum på flyplassen i Tel Aviv (den lille oppturen i nedturen var at det gikk så fort). Sikkerhetssjekken i Wien var for så vidt også en mindre god opplevelse da jeg oppdaget hvor dårlig den fungerte. Vaktene fant noe rart i en sekk i gjennomlysingen. Det var sekken til personen etter meg. Vaktene trodde imidlertid at det var min sekk som hadde det rare, og rotet ut alt som var i den og krøllet det sammen igjen etter å ha sendt innholdet gjennom en gang til. Jeg tror jo ikke at den etter meg hadde noe spesielt skummelt med seg. Men jeg stoler ikke akkurat på sikkerheten, når de ikke klarer å sjekke riktig sekk for det ser som mistenkelig ut på skjermen.

Opptur: Jeg møtte flere hyggelige folk som tok godt vare på meg. Venner var klare for å ta imot meg. At også nye venner som fikk høre at jeg hadde mistet Pappa torde å være sammen med meg, var godt. Det er jo ikke så lett for dem å vite hva de skal gjøre. Men jeg opplevde altså at de brydde seg og ville bruke tid med meg.

Nedtur: Internett virket ikke. Det har jeg jo opplevd en del ganger her, det er også tilfelle i skrivende stund. Men når man har behov for å skrive til noen, kjennes det ekstra tungt ikke å få sendt det.

Opptur: Første arabisk-time gikk fint etter å ha vært borte i to uker. Vi lærte tallene, og siden jeg kunne dem fra før, var det som en lek. Klokka var heller ikke langt fra klassisk arabisk, så mine private studier i ”Teach Yourself Arabic”-boka gav resultater.

Nedtur: Mange slitsomme tanker gjorde meg nedfor. Jeg gjorde ikke mye krevende fysisk. Men all tankevirksomheten sliter meg ut. Visumet har vært i tankene stort sett hele uka. Kombinert med sorgen får det meg lett utfor.

Opptur: Neste arabisk-time forsøkte jeg meg på videregående i stedet for nybegynner, og det gikk overraskende bra. Jeg klarte å følge med, forstod det meste og hadde ikke store problemer med å delta. Språkselvtilliten var på topp og jeg fortsetter i videregående-klassen.

Nedtur: Det ble aldri noe skikkelig arbeid denne uka. Jeg var en bomtur i Jalazone da det var stengt der. Visumet har ellers tatt tid, selv om det ikke har gitt resultater ennå.

Opptur: Jeg følte at det var mange hjelpsomme mennesker rundt omkring som ønsket å hjelpe meg med visumet. Viljen til å hjelpe er flott, forhåpentligvis vil det også gi resultater til slutt.

Nedtur: Etter å ha tatt en drosje rundt halve Jerusalem kom jeg til slutt til riktig Innenrikdsdepartement-kontor. Jeg fikk bare en avtale til 8.mars (egentlig etter at visumet er gått ut). Alle som vet hvor vanskelig det er å få volontørvisum, har fortalt at det er nytteløst å prøve på Innenriksdepartementet. Jeg mistet helt troen på å få utvidet visumet.

Opptur: Etter departements-turen da jeg var svært sliten, var det tid for arabisk-time igjen, og jeg kom straks på høyden ved hjelp av vår riktig inspirerende lærer. Senere på kvelden var det bibelstudium i kirken og en vanskelig tekst ble plutselig meningsfull.

I øyeblikket vet jeg ikke helt hvor jeg er. Jeg er nok ikke helt nede, da hadde jeg kjent det. Jeg har et håp om at en reise til Jordan skal kunne hjelpe meg med å få nytt visum. I og med at håpet er der, er jeg vel ganske godt oppå en høyde. I morgen kommer Mamma og Trond, samboeren hennes, på besøk. Landet flater vel ikke nødvendigvis ut av den grunn. Jeg er klar for mer kupert terreng.

Hilsen fra Hanne.

The coffin and our decorations 

Inside Haug Church

The grave in front of Haug Church

The day after the funeral 

Letter from Palestine, 24. Back in Jerusalem.

12th February 2005

Dear friends!

Then I am back in Jerusalem after two weeks in Norway. I think the next weeks will be coloured by the loss of Pappa, but I hope I get into work again and feel it is a meaning being here. It feels right now. I belong here this winter. But there can be some challenges. It is a bit strange. When I heard the church bells yesterday, they were the first church bells I heard after the funeral. There are so many things reminding me about my father, and there are many things I want to tell him about.

It was a beautiful funeral on Tuesday. Karoline’s self-made decoration, with spruce, pine, hearts of birch, by materials from the garden, and roses, looked nice on the coffin. Instead of bands, we had found a flat stone at home, on which I painted our greeting. The church was well decorated, and it was full of people sharing the mourning with us. The pastor had a nice word of memorial and in the gathering afterwards we got more nice words about Pappa. There were good images, but it didn’t make it easier to understand that he was gone, with so many pictures of a very living person.

Something of what was mentioned, was how much my father liked to tell about the travel after he, Einar and Karoline had been in Palestine visiting me. He had not told much to many the few days he lived. But those who had some time with him, had heard about nice impressions. It was one of his last big experiences.

My first challenge now is visa. I came quite fast through the airport yesterday, but I only got visa for two weeks. As volunteer I could not be here with a tourist visa, was the message. It was no use of arguing that I could before. I didn’t have energy for it either. Now I hope that the Ministry of Interior will give me a volunteer visa. It might demand a great questioning. Or I travel out of the country and hope for a kinder border police next time.

Greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 24. Tilbake i Jerusalem.

12.02.2005

Kjære venner!

Da er jeg tilbake i Jerusalem etter to uker i Norge. Jeg regner med at de neste ukene vil kunne bli litt påvirket av tapet av Pappa, men jeg håper jeg kommer inn i arbeidet igjen og føler det meningsfullt å være her. Det kjennes riktig nå. Det er her jeg hører hjemme denne vinteren. Men det kan nok bli noen utfordringer. Det er litt rart. Da jeg hørte kirkeklokkene her i går, var det de første kirkeklokkene jeg hørte etter begravelsen. Det er så mye som minner meg om Pappa, og så mye jeg ønsker å fortelle ham.

Det ble en veldig fin begravelse på tirsdag. Karolines selvlagede båredekorasjon, med gran, furu, einer, hjerter av bjørk, av materialer fra hagen, og roser, tok seg godt ut på kisten. I stedet for bånd, hadde vi funnet en flat stein hjemme, som jeg malte vår hilsen på. Kirken var pent pyntet, og den var full av mennesker som delte sorgen med oss. Presten holdt et fint minneord og på minnesamværet etterpå fikk vi flere gode ord om Pappa. Det var gode bilder av Pappa, men det gjorde det egentlig ikke lettere å forstå at han var borte, med så mange skildringer av en svært levende person.

Noe av det som ble nevnt, var hvor gjerne Pappa hadde fortalt om reisen etter at han, Einar og Karoline hadde vært i Palestina og besøkt meg. Han hadde ikke rukket å fortelle mye til mange. Men de som hadde hatt litt tid sammen med ham hadde fått høre om gode inntrykk. Det var en av hans siste store opplevelser.

Min første utfordring nå er visum. Jeg kom meg ganske raskt gjennom flyplassen i går, men jeg fikk bare to ukers visum. Som frivillig kunne jeg ikke være her på turistvisum, fikk jeg beskjed om. Det var ingen vits i å krangle om at det hadde jeg fint kunnet før. Ikke hadde jeg energi til det heller. Nå er det bare å håpe på at innenriksdepartementet vil gi meg volontørvisum. Det kan nok kreve et realt avhør. Eller jeg reiser ut av landet og håper på en snillere grensevakt ved neste innkomst.

Hilsen fra Hanne.

Letter from Palestine, 23. A different week.

4^th February 2005

Dear friends!

I wrote that I would be back in Palestine after a week. I thought it would be good to be back as soon as possible. Now I am thankful to have more time home in Norway. The first couple of days were very hard. The last days have been very silent. Everything is just unbelievable. I need time to understand that my father is not here anymore. I plan to go back to Palestine next Friday. The funeral will be Tuesday 8^th February at 1:00 PM in Haug Church.

I could have waited with next letter until I was in Palestine again, but I feel it is right to continue, though it is not as long as normal. I call it a letter from Palestine also this time, though I write from Norway. I want to write about my father, whom I used to call “Pappa”, and Palestine, it is a sort of a small memorial.

In Palestine many fathers are called with the name of their oldest son. If my father had been a Palestinian, he would have been Abu Einar. He could also be Abu Hanne or Abu Karoline. I feel all those names would be right on him. My father identified himself as the father of his children. May be Abu Tommelstad would be the best. He was often called “Pappa Tommelstad” by our friends, especially in Ten Sing (YWCA-YMCA).

One of my friends in Japan, whom I came to know when she was taking part in the olive picking programme of YWCA and YMCA in Palestine, commented my last letter. She wrote that she could not tell her parents that she travelled to Palestine. She works for YWCA in Japan, with international issues, especially about Palestine. Her parents have never understood or supported her. Then I start to understand how wonderful Pappa was.

I think my father has often been the first reader of my letters. He always looked forward to receive e-mails from me. He has commented them and asked questions from a genuine interest in what I do and how I am. The day after my family went home after visiting me in the Christmas holidays, he wrote about everything he had started to read and find out, about religion, history and geography, details none of us knew when they visited me. He then wrote that he already wished to travel to Palestine again.

It has been good to have so many supportive people around me this week, both close home and in the rest of Norway and the world. Thanks for all warming words and good thoughts and prayers.

Silent greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 23. En annerledes uke.

04.02.2005

Kjære venner!

Jeg skrev sist at jeg ville være tilbake i Palestina igjen etter en uke. Jeg trodde det var lurt å komme seg tilbake så fort som mulig. Nå er jeg takknemlig for å ha mer tid hjemme i Norge. De første par dagene var veldig sterke. De siste dagene har vært veldig stille. Alt kjennes bare uforståelig. Jeg trenger tid på å skjønne at Pappa er borte. Jeg planlegger å reise tilbake til Palestina fredag om en uke. Begravelsen blir tirsdag 8. februar kl 13.00 i Haug kirke.

Jeg kunne kanskje ha latt være å skrive fellesbrev mens jeg er i Norge, men det føles naturlig å fortsette, selv om det ikke blir så langt som det pleier. Jeg kaller det også Palestina-hilsen denne gangen, og jeg vil skrive litt om Pappa og Palestina, det blir vel et slags lite minneord.

I Palestina kalles mange fedre med navn etter sin eldste sønn. Hadde Pappa vært palestiner, ville han ha vært Abu Einar. Han kunne gjerne vært kalt Abu Hanne eller Abu Karoline også. Det ville vært veldig riktige navn, føler jeg. Pappa identifiserte seg som far til sine barn. Kanskje Abu Tommelstad ville være det beste. Han ble ofte kalt Pappa Tommelstad av våre venner, særlig i Ten Sing.

En av mine venner i Japan, som jeg ble kjent med da hun var på olivenplukkingen til KFUK og KFUM i Palestina, kommenterte det siste fellesbrevet mitt. Hun skrev at hun ikke kunne fortelle foreldrene at hun reiste til Palestina. Hun jobber for KFUK i Japan, med internasjonale saker, særlig angående Palestina. Foreldrene har aldri forstått henne eller støttet henne. Da begynner jeg å ane hvilken fantastisk Pappa jeg har hatt.

Pappa har nok ofte vært den første til å lese fellesbrevene mine. Han så alltid frem til å få e-mail fra meg. Han har kommentert dem og gjerne kommet med utdypende spørsmål, i genuin interesse for hva jeg gjør og hvordan jeg har det. Dagen etter familien reiste hjem etter å ha besøkt meg i juleferien, skrev han om alt han hadde begynt å lese og finne ut, av religion, historie og geografi, som ingen av oss visste da de var på besøk. Han skrev så at han allerede hadde lyst til å reise til Palestina igjen.

Det har vært godt å ha så mange støttende mennesker rundt meg, både nært hjemme på Ringerike, og ellers i Norge og verden. Takk for alle varmende ord og gode tanker og bønner.

Stille hilsen fra Hanne.