Palestina-hilsen nr 21. Ny giv.
21.01.2005
Kjære venner!
Det har vært en uke med mye nytt på programmet. Det er jo fint at det kan være slik når jeg nesten har vært her i fem måneder. Det lover bra for de kommende ukene, med et travlere program enn jeg har hatt hittil.
Mandag reiste jeg til Ramallah. Jeg skulle ikke begynne å arbeide riktig ennå, men jeg fikk i hvert fall et innblikk i noe av det jeg skal gjøre på sekretærskolen til KFUK, der jeg er tenkt å være to dager i uka med engelsksamtaler og engelsk skriving og tekstbehandling. Etter å ha vært så mye i Jerusalem hadde jeg nesten glemt hvordan det var å reise på Vestbredden. Det gikk relativt greit. Det vanskelige er at jeg blir minnet om undertrykkelsen straks jeg kommer utenfor byen. Muren reiser seg mot meg og gir meg en klump i magen.
Tirsdag reiste jeg til Ramallah igjen, denne dagen for å være med til Jalazone, en flyktningeleir like utenfor byen. Det er første gang jeg har stått opp før det er lyst. Det sier ikke bare noe om min vanlige døgnrytme, men også noe om at jeg er litt lenger sør enn Norge (det er lyst 6.30). I Jalazone har KFUK et senter der de driver barnehage, systue og fritidsaktiviteter.
Engelsklæreren i barnehagen skulle ut i fødselspermisjon, det var hennes siste arbeidsdag på tirsdag. Jeg var derfor med i to klasser for å se hvordan hun la opp undervisningen, slik at jeg kan være vikar de ti ukene hun er borte. Da de skjønte at arabisken min fortsatt er svært begrenset, ble det bestemt at en annen lærer også skulle være til stede i klassen, i hvert fall i begynnelsen, slik at jeg klarer å kommunisere med barna. Ellers oppdaget jeg jo at håndbevegelser og enkle uttrykk på arabisk fungerte, og så snart de har lært noen flere engelske ord, skal vi nok jobbe godt sammen. De holder på med å lære alfabetet, og er kommet til bokstaven J. Neste uke er det altså K som står på timeplanen, og jeg har forberedt ark med en nøkkel (key) som skal fargelegges og K’er som skal skrives.
Da barnehagedagen var slutt, kom drøyt tyve jenter på 11-12 år, for å være med på et identitetsprogram KFUK driver. Det minner mye om en fritidsklubb. Hensikten er å gjøre barna trygge på seg selv og sin identitet. Jeg ble tatt godt imot av nysgjerrige og ivrige jenter og var med på leker og fargelegging av noen store tegninger. De snakket ikke mye engelsk. Men de hadde større forståelse enn barnehagebarna for at jeg ikke skjønte så mye arabisk. Så de snakket langsomt og tydelig og pekte og gestikulerte for å gjøre forståelsen lettere. Jeg var imponert over hvor godt vi klarte å kommunisere. Det var riktig hyggelig med disse jentene som satte slik pris på min tilstedeværelse. Det morsomste var da jeg skulle lære debke, palestinsk folkedans. Jeg har hatt lyst til det tidligere, men har tenkt at det var for vanskelig og visste ikke hvor jeg skulle kunne lære det. Det var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd, selv om jeg hadde problemer med å huske de ulike turene fra hverandre. Læreren var god, og viste meg trinnene nøye. Det er mulig de ikke mente jeg var like flink som jeg følte selv, men det så ut til at de syntes det var gøy at jeg prøvde i hvert fall.
Etter en lang dag i Jalazone, tok Katy, som har ansvaret for senteret, meg med hjem til Ramallah for å spise. Hun er selv flyktning, fra Gamlebyen i Jerusalem, men har vært så heldig å havne i Ramallah by. Hun har uansett villet vie livet sitt til andre flyktninger, og er en stor helt blant de 11.000 innbyggerne i Jalazone, der hun har jobbet i 36 år. Katy får meg til å føle at det er behov for meg og at jeg er ønsket. Hun vil gjerne at jeg skal være i Jalazone to dager i uka. Det var i utgangspunktet planlagt at jeg skulle være der én dag. Det er et stykke reisevei, men det er et sted jeg virkelig trives, så jeg ser frem til å jobbe der.
I tillegg til det nye i Ramallah og Jalazone, har jeg endelig begynt på arabisk-kurs. Jeg hadde fått anbefalt et kurs på British Council, og er glad for det. Læreren er en humoristisk figur som ler mye, har stor selvironi og gjør det han kan for å påvirke oss til det samme. Det går stort sett i grunnleggende hilsninger foreløpig, men vi har også lært andre viktige ord, som for eksempel ’tomskalle’ – veldig kjekt å kunne bruke om seg selv når man danser debke og ikke husker hvordan trinnene var...
Jeg har også våget meg til Vest-Jerusalem denne uka. Det er jo ikke langt unna fysisk, men mentalt er det et godt stykke for meg. Da jeg var på et fredsseminar i KFUM i Spania i fjor vinter, møtte jeg Robert som jobber på Jerusalem International YMCA (JIY), en avdeling under KFUM i USA. KFUK og KFUM i Øst-Jerusalem har ikke noe samarbeid med dem, og jeg synes derfor det har vært vanskelig å ta kontakt. Men nå bestemte jeg meg for å prøve, og se om det de driver med virkelig var så galt... De har helt klart et annet fokus enn i Øst. De jobber ikke i forhold til okkupasjonen, men er opptatt av å ha et nøytralt standpunkt. Som jeg har nevnt før, mener jeg at nøytralitet i denne konflikten er å ta side med den sterke, det er også slik jeg oppfatter KFUK og KFUM i Øst.
Dialog og sameksistens står i sentrum for arbeidet til JIY. De driver en barnehage der det i hver klasse er like mange jøder og arabere, en hebraisk-talende og en arabisk-talende lærer. De har ungdomsaktiviteter hvor det også er like mange fra hvert folk, og de arrangerer utenlandsturer med samme fokus. Om jeg mener at en slik ”likestilling” ikke er helt riktig nå, fordi folkene faktisk ikke har de samme rettigheter eller er likestilt i samfunnet, ser jeg at JIY kan være en fantastisk ressurs og et eksempel til etterfølgelse om det en gang skulle bli en rettferdig fred i området.
Robert, som har ansvar for ungdomsaktivitetene i JIY, jobber med et annet prosjekt på si. Han har lenge ønsket å gjøre noe spesielt for de kristne i Det Hellige Land. Men fordi alt arbeidet i JIY skal handle om sameksistens mellom jøder og arabere, med representanter for alle tre religioner, har han ikke funnet mulighet for det der. Jeg lovte å spre informasjon om hjemmesiden til prosjektet hans, der man kan lese om kjente steder i landet og donere penger til kirker og prosjekter som er med. De er fortsatt i startgropa, men håper dette kan vokse seg stort. Besøk gjerne siden her: http://www.holychurches.com
God hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det har vært en uke med mye nytt på programmet. Det er jo fint at det kan være slik når jeg nesten har vært her i fem måneder. Det lover bra for de kommende ukene, med et travlere program enn jeg har hatt hittil.
Mandag reiste jeg til Ramallah. Jeg skulle ikke begynne å arbeide riktig ennå, men jeg fikk i hvert fall et innblikk i noe av det jeg skal gjøre på sekretærskolen til KFUK, der jeg er tenkt å være to dager i uka med engelsksamtaler og engelsk skriving og tekstbehandling. Etter å ha vært så mye i Jerusalem hadde jeg nesten glemt hvordan det var å reise på Vestbredden. Det gikk relativt greit. Det vanskelige er at jeg blir minnet om undertrykkelsen straks jeg kommer utenfor byen. Muren reiser seg mot meg og gir meg en klump i magen.
Tirsdag reiste jeg til Ramallah igjen, denne dagen for å være med til Jalazone, en flyktningeleir like utenfor byen. Det er første gang jeg har stått opp før det er lyst. Det sier ikke bare noe om min vanlige døgnrytme, men også noe om at jeg er litt lenger sør enn Norge (det er lyst 6.30). I Jalazone har KFUK et senter der de driver barnehage, systue og fritidsaktiviteter.
Engelsklæreren i barnehagen skulle ut i fødselspermisjon, det var hennes siste arbeidsdag på tirsdag. Jeg var derfor med i to klasser for å se hvordan hun la opp undervisningen, slik at jeg kan være vikar de ti ukene hun er borte. Da de skjønte at arabisken min fortsatt er svært begrenset, ble det bestemt at en annen lærer også skulle være til stede i klassen, i hvert fall i begynnelsen, slik at jeg klarer å kommunisere med barna. Ellers oppdaget jeg jo at håndbevegelser og enkle uttrykk på arabisk fungerte, og så snart de har lært noen flere engelske ord, skal vi nok jobbe godt sammen. De holder på med å lære alfabetet, og er kommet til bokstaven J. Neste uke er det altså K som står på timeplanen, og jeg har forberedt ark med en nøkkel (key) som skal fargelegges og K’er som skal skrives.
Da barnehagedagen var slutt, kom drøyt tyve jenter på 11-12 år, for å være med på et identitetsprogram KFUK driver. Det minner mye om en fritidsklubb. Hensikten er å gjøre barna trygge på seg selv og sin identitet. Jeg ble tatt godt imot av nysgjerrige og ivrige jenter og var med på leker og fargelegging av noen store tegninger. De snakket ikke mye engelsk. Men de hadde større forståelse enn barnehagebarna for at jeg ikke skjønte så mye arabisk. Så de snakket langsomt og tydelig og pekte og gestikulerte for å gjøre forståelsen lettere. Jeg var imponert over hvor godt vi klarte å kommunisere. Det var riktig hyggelig med disse jentene som satte slik pris på min tilstedeværelse. Det morsomste var da jeg skulle lære debke, palestinsk folkedans. Jeg har hatt lyst til det tidligere, men har tenkt at det var for vanskelig og visste ikke hvor jeg skulle kunne lære det. Det var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd, selv om jeg hadde problemer med å huske de ulike turene fra hverandre. Læreren var god, og viste meg trinnene nøye. Det er mulig de ikke mente jeg var like flink som jeg følte selv, men det så ut til at de syntes det var gøy at jeg prøvde i hvert fall.
Etter en lang dag i Jalazone, tok Katy, som har ansvaret for senteret, meg med hjem til Ramallah for å spise. Hun er selv flyktning, fra Gamlebyen i Jerusalem, men har vært så heldig å havne i Ramallah by. Hun har uansett villet vie livet sitt til andre flyktninger, og er en stor helt blant de 11.000 innbyggerne i Jalazone, der hun har jobbet i 36 år. Katy får meg til å føle at det er behov for meg og at jeg er ønsket. Hun vil gjerne at jeg skal være i Jalazone to dager i uka. Det var i utgangspunktet planlagt at jeg skulle være der én dag. Det er et stykke reisevei, men det er et sted jeg virkelig trives, så jeg ser frem til å jobbe der.
I tillegg til det nye i Ramallah og Jalazone, har jeg endelig begynt på arabisk-kurs. Jeg hadde fått anbefalt et kurs på British Council, og er glad for det. Læreren er en humoristisk figur som ler mye, har stor selvironi og gjør det han kan for å påvirke oss til det samme. Det går stort sett i grunnleggende hilsninger foreløpig, men vi har også lært andre viktige ord, som for eksempel ’tomskalle’ – veldig kjekt å kunne bruke om seg selv når man danser debke og ikke husker hvordan trinnene var...
Jeg har også våget meg til Vest-Jerusalem denne uka. Det er jo ikke langt unna fysisk, men mentalt er det et godt stykke for meg. Da jeg var på et fredsseminar i KFUM i Spania i fjor vinter, møtte jeg Robert som jobber på Jerusalem International YMCA (JIY), en avdeling under KFUM i USA. KFUK og KFUM i Øst-Jerusalem har ikke noe samarbeid med dem, og jeg synes derfor det har vært vanskelig å ta kontakt. Men nå bestemte jeg meg for å prøve, og se om det de driver med virkelig var så galt... De har helt klart et annet fokus enn i Øst. De jobber ikke i forhold til okkupasjonen, men er opptatt av å ha et nøytralt standpunkt. Som jeg har nevnt før, mener jeg at nøytralitet i denne konflikten er å ta side med den sterke, det er også slik jeg oppfatter KFUK og KFUM i Øst.
Dialog og sameksistens står i sentrum for arbeidet til JIY. De driver en barnehage der det i hver klasse er like mange jøder og arabere, en hebraisk-talende og en arabisk-talende lærer. De har ungdomsaktiviteter hvor det også er like mange fra hvert folk, og de arrangerer utenlandsturer med samme fokus. Om jeg mener at en slik ”likestilling” ikke er helt riktig nå, fordi folkene faktisk ikke har de samme rettigheter eller er likestilt i samfunnet, ser jeg at JIY kan være en fantastisk ressurs og et eksempel til etterfølgelse om det en gang skulle bli en rettferdig fred i området.
Robert, som har ansvar for ungdomsaktivitetene i JIY, jobber med et annet prosjekt på si. Han har lenge ønsket å gjøre noe spesielt for de kristne i Det Hellige Land. Men fordi alt arbeidet i JIY skal handle om sameksistens mellom jøder og arabere, med representanter for alle tre religioner, har han ikke funnet mulighet for det der. Jeg lovte å spre informasjon om hjemmesiden til prosjektet hans, der man kan lese om kjente steder i landet og donere penger til kirker og prosjekter som er med. De er fortsatt i startgropa, men håper dette kan vokse seg stort. Besøk gjerne siden her: http://www.holychurches.com
God hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 4:56 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home