Presidentvalg i Palestina
Det er søndag 9.januar 2005, dagen da palestinerne skal velge sin nye president. Det går ikke an å være i Palestina uten å benytte sjansen til å oppleve litt valgstemning, tenker jeg, og tar turen til valglokalet i Øst-Jerusalem, postkontoret like utenfor Gamlebyen.
Om morgenen møter jeg en gruppe unge israelere i demonstrasjon noen kvartaler unna valglokalet. De snakker ikke så mye engelsk, men jeg forstår at de er imot at palestinerne i Øst-Jerusalem skal få stemme. Det vil si, jeg forstår det slik at de helst vil ha palestinerne vekk herfra, og at de da gjerne må stemme et annet sted. Øst-Jerusalem er en del av Israels hovedstad, sier de, og palestinerne hører ikke hjemme her. Jeg er på vei til kirken og har ikke tid til å diskutere med dem, eller jeg tror ikke det vil føre frem. Men jeg har litt dårlig samvittighet, og er glad for gudstjenestens syndstilgivelse og forbønn for valget.
Etter lunsj stiller jeg opp utenfor valglokalet med penn og papir og fotoapparat. Jeg vil prøve å få et innblikk i palestinernes tanker rundt valget. Den første jeg snakker med er en dame som ikke har så mye tid, men som gjerne vil si noen ord likevel. Huda regner med at Abu Mazen (Mahmoud Abbas) kommer til å vinne, men hun vil stemme på en annen, for å understreke pluralismen og vise at det er flere kandidater. Hun er litt oppgitt over at palestinerne ikke en gang får kontrollere valget i Øst-Jerusalem selv. ”Vi har ingen kontroll med vår egen politikk når vi lever under okkupasjon,” sier hun.
Den neste jeg snakker med er en ung jente som har gitt sin stemme til Abu Mazen. ”Han fortjener det. Han er en god forhandler som vil gjøre livet lettere for oss. Jeg håper og tror på forandring når jeg stemmer på ham,” sier Nareeman. Hun er en av de mest optimistiske jeg har snakket med, med en tro på en palestinsk stat i løpet av 1-2 år. Men hun er redd Øst-Jerusalem blir en del av Israel. ”Da kommer jeg til å flytte herfra. Jeg vil bo i Palestina.”
Så møter jeg en som svarer meg på norsk når jeg forteller at jeg er fra Norge. Han studerte to år i Norge, det var riktignok lenge før jeg ble født, og han har derfor glemt det meste av språket. Men samtalen starter med litt Norges-mimring før vi kommer i gang med den politiske analysen. Yousef har stemt på Mustafa Barghouti, fordi han mener det er behov for nytt blod i den palestinske ledelsen. Barghouti er ung og annerledes. ”Men propagandaen kommer til å sørge for at Abu Mazen vinner,” sier han. ”Vi er et trist folk. Det vil aldri bli fred her.” Yousef er ikke akkurat den mest optimistiske.”Israel og Sharon tror ikke på fred. Derfor blir det aldri fred. De sa de ikke hadde noen forhandlingspartner da Arafat var president. De kommer til å si det samme etter en måned med Abu Mazen. Vi er et trist folk,” gjentar han. Yousef sier han håper å møte meg i Norge en gang. Jeg sier jeg håper på en palestinsk stat, slik at han slipper å ønske seg bort herfra. Han sier at det går an å håpe på begge deler, at vi møtes i Norge og at det blir en palestinsk stat. Jeg er enig.
Jeg får øye på en jente jeg møtte på postkontoret tidligere i uka. Hun kjenner meg igjen og svarer gjerne på mine spørsmål om valget. Samah har stemt på Taysser Khaled. ”Han er den som kan gjøre noe. Han er ærlig.” Hun tror ikke noe på at han vinner. Abu Mazen kommer til å vinne. Han gjør det Israel vil. Khaled ville ha gjort det det palestinske folket vil. ”Det er klart Abu Mazen gjør som Israel vil, ellers vil han ikke bli sittende.” Hun gjør en pistolbevegelse med hånda, og jeg skjønner hva hun mener at Israel vil gjøre med en som ikke samarbeider etter deres målestokk.
Mens vi snakker, begynner en mann å rope ut over plassen foran postkontoret. Folk samler seg rundt ham, og jeg spør hva som foregår. Samah forteller at han oppfordrer dem til ikke å stemme. Han roper at det er galt i følge Koranen. Jeg skjønner ikke helt, jeg vet ikke om noe valgforbud i Koranen. Samah forklarer at mannen som roper, ønsker en islamsk stat. Ingen av kandidatene vil innføre islamsk lovgivning, og dermed er det ingen kandidat det er riktig å stemme på. Mannen som roper, gir uttrykk for at de som stemmer, stemmer for at landet skal gis til Israel. Den nye presidenten vil ta imot ordrer fra Israel, og det er synd. Den ropende blir tatt hånd om av folk rundt. Folk er der for å stemme. Samah føler seg likevel i villrede. ”Har jeg syndet?” spør hun. Hun er tydelig opprørt over dette at hun kanskje har gjort noe galt. Jeg prøver å overbevise henne om at hennes samvittighet må tale tydeligere til henne enn det denne mannen sier, men det ser ikke ut til å hjelpe så mye. ”Det er ikke lett å vite hva som er rett og galt når vi ikke har erfaring med valg. Jeg vil være en god muslim og følge Koranen. Samtidig vil jeg at det skal bli en forandring, og da må jeg vel stemme?”
Samah er på vei hjem til døtrene sine. Hun spør om jeg vil bli med. Jeg takker ja. Bussturen er ikke så lang, men på veien rekker hun å peke på flere hus i det tidligere arabiske nabolaget som er kjøpt opp av jøder. ”De vil ha kontroll over hele området siden det ikke er så langt fra Klagemuren. De vil rive Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen og sende oss langt av gårde. Ser du så fin utsikt vi har mot Klippedomen?” De to døtrene til Samah møter oss på veien. Samtalen går over i familie og religion, og jeg får oppleve en storartet gjestfrihet fra en ukjent, som nå er blitt en venn, etter at jeg tilfeldigvis har møtt henne to ganger i løpet av få dager. Politikken må hvile en stund, inntil den eldste datteren spør hva det fiolette merket på mors finger er. Det viser at hun har stemt, og mor forsøker å forklare 6-åringen hva denne dagen kanskje kan gjøre for hennes og hele det palestinske folkets fremtid.
Hanne Tommelstad
GoCY Intern, Palestina KFUK
Om morgenen møter jeg en gruppe unge israelere i demonstrasjon noen kvartaler unna valglokalet. De snakker ikke så mye engelsk, men jeg forstår at de er imot at palestinerne i Øst-Jerusalem skal få stemme. Det vil si, jeg forstår det slik at de helst vil ha palestinerne vekk herfra, og at de da gjerne må stemme et annet sted. Øst-Jerusalem er en del av Israels hovedstad, sier de, og palestinerne hører ikke hjemme her. Jeg er på vei til kirken og har ikke tid til å diskutere med dem, eller jeg tror ikke det vil føre frem. Men jeg har litt dårlig samvittighet, og er glad for gudstjenestens syndstilgivelse og forbønn for valget.
Etter lunsj stiller jeg opp utenfor valglokalet med penn og papir og fotoapparat. Jeg vil prøve å få et innblikk i palestinernes tanker rundt valget. Den første jeg snakker med er en dame som ikke har så mye tid, men som gjerne vil si noen ord likevel. Huda regner med at Abu Mazen (Mahmoud Abbas) kommer til å vinne, men hun vil stemme på en annen, for å understreke pluralismen og vise at det er flere kandidater. Hun er litt oppgitt over at palestinerne ikke en gang får kontrollere valget i Øst-Jerusalem selv. ”Vi har ingen kontroll med vår egen politikk når vi lever under okkupasjon,” sier hun.
Den neste jeg snakker med er en ung jente som har gitt sin stemme til Abu Mazen. ”Han fortjener det. Han er en god forhandler som vil gjøre livet lettere for oss. Jeg håper og tror på forandring når jeg stemmer på ham,” sier Nareeman. Hun er en av de mest optimistiske jeg har snakket med, med en tro på en palestinsk stat i løpet av 1-2 år. Men hun er redd Øst-Jerusalem blir en del av Israel. ”Da kommer jeg til å flytte herfra. Jeg vil bo i Palestina.”
Så møter jeg en som svarer meg på norsk når jeg forteller at jeg er fra Norge. Han studerte to år i Norge, det var riktignok lenge før jeg ble født, og han har derfor glemt det meste av språket. Men samtalen starter med litt Norges-mimring før vi kommer i gang med den politiske analysen. Yousef har stemt på Mustafa Barghouti, fordi han mener det er behov for nytt blod i den palestinske ledelsen. Barghouti er ung og annerledes. ”Men propagandaen kommer til å sørge for at Abu Mazen vinner,” sier han. ”Vi er et trist folk. Det vil aldri bli fred her.” Yousef er ikke akkurat den mest optimistiske.”Israel og Sharon tror ikke på fred. Derfor blir det aldri fred. De sa de ikke hadde noen forhandlingspartner da Arafat var president. De kommer til å si det samme etter en måned med Abu Mazen. Vi er et trist folk,” gjentar han. Yousef sier han håper å møte meg i Norge en gang. Jeg sier jeg håper på en palestinsk stat, slik at han slipper å ønske seg bort herfra. Han sier at det går an å håpe på begge deler, at vi møtes i Norge og at det blir en palestinsk stat. Jeg er enig.
Jeg får øye på en jente jeg møtte på postkontoret tidligere i uka. Hun kjenner meg igjen og svarer gjerne på mine spørsmål om valget. Samah har stemt på Taysser Khaled. ”Han er den som kan gjøre noe. Han er ærlig.” Hun tror ikke noe på at han vinner. Abu Mazen kommer til å vinne. Han gjør det Israel vil. Khaled ville ha gjort det det palestinske folket vil. ”Det er klart Abu Mazen gjør som Israel vil, ellers vil han ikke bli sittende.” Hun gjør en pistolbevegelse med hånda, og jeg skjønner hva hun mener at Israel vil gjøre med en som ikke samarbeider etter deres målestokk.
Mens vi snakker, begynner en mann å rope ut over plassen foran postkontoret. Folk samler seg rundt ham, og jeg spør hva som foregår. Samah forteller at han oppfordrer dem til ikke å stemme. Han roper at det er galt i følge Koranen. Jeg skjønner ikke helt, jeg vet ikke om noe valgforbud i Koranen. Samah forklarer at mannen som roper, ønsker en islamsk stat. Ingen av kandidatene vil innføre islamsk lovgivning, og dermed er det ingen kandidat det er riktig å stemme på. Mannen som roper, gir uttrykk for at de som stemmer, stemmer for at landet skal gis til Israel. Den nye presidenten vil ta imot ordrer fra Israel, og det er synd. Den ropende blir tatt hånd om av folk rundt. Folk er der for å stemme. Samah føler seg likevel i villrede. ”Har jeg syndet?” spør hun. Hun er tydelig opprørt over dette at hun kanskje har gjort noe galt. Jeg prøver å overbevise henne om at hennes samvittighet må tale tydeligere til henne enn det denne mannen sier, men det ser ikke ut til å hjelpe så mye. ”Det er ikke lett å vite hva som er rett og galt når vi ikke har erfaring med valg. Jeg vil være en god muslim og følge Koranen. Samtidig vil jeg at det skal bli en forandring, og da må jeg vel stemme?”
Samah er på vei hjem til døtrene sine. Hun spør om jeg vil bli med. Jeg takker ja. Bussturen er ikke så lang, men på veien rekker hun å peke på flere hus i det tidligere arabiske nabolaget som er kjøpt opp av jøder. ”De vil ha kontroll over hele området siden det ikke er så langt fra Klagemuren. De vil rive Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen og sende oss langt av gårde. Ser du så fin utsikt vi har mot Klippedomen?” De to døtrene til Samah møter oss på veien. Samtalen går over i familie og religion, og jeg får oppleve en storartet gjestfrihet fra en ukjent, som nå er blitt en venn, etter at jeg tilfeldigvis har møtt henne to ganger i løpet av få dager. Politikken må hvile en stund, inntil den eldste datteren spør hva det fiolette merket på mors finger er. Det viser at hun har stemt, og mor forsøker å forklare 6-åringen hva denne dagen kanskje kan gjøre for hennes og hele det palestinske folkets fremtid.
Hanne Tommelstad
GoCY Intern, Palestina KFUK

0 Comments:
Post a Comment
<< Home