Letter 4-2006. Practice.

25th April 2006

Dear friends,

Now it is time to share a bit from my four weeks of parish practice. I had four good weeks, with lots of work and not much else. After having met the rest of the class, I am very happy that I got the chance to try so much, and that we had more active participation than observation though we were supposed opposite.

I had my practice in Nedre Stjørdal parish, where there are three churches and a chapel. I was together with Eldfrid-Marie, whom I study with and have come to know this year. I got new class mates when I came back after one and a half year break. We have come to know each other well, and I was happy to go to Trøndelag in the middle of Norway together with Eldfrid-Marie, who is born there and wanted to go there. I have seldom found someone I cooperate so well with. We agreed that we complete each other in such a way that we should find two close posts, each take half of each post, so that we can continue the good teamwork. We said again and again that we were so happy to be the two of us, with the counsellor we had, at the place we were.

The cooperation with the pastors was also good. I wondered how the guidance would be, and how many tasks we actually would get. I had no reason to worry. Our counsellor Inge had the programme ready. He had heard that we took any challenge, so he challenged us. We also worked with another pastor in the parish, Per Erik, and gained a lot from that. I had the chance to join him when a primary school class from the village came to the chapel to learn about the Ascension. Some of them were very eager about zombies, and Per Erik and I together tried our best to explain that Jesus was not a zombie. Yes, it was a challenge.

We were lucky to celebrate a family service in the same chapel on the day of the Annunciation to Mary. I was going to give the sermon, and I dressed as Mary. Children who were normally eager, were not quite that outspoken when Mary asked where she had come on her way to Elizabeth. Then it is good to have the father from a baptism family who can answer, and to have an allied angel showing up on the pulpit. Children songs were communicating, and I can admit that they were funny to sing with the movements in alb and a blue woollen blanket over my head.

The next Sunday we could not play us through the service in the same way. It was more serious with a Eucharist service with the celebration of the 50 years anniversary of a local foundation. I have given a few sermons before, so I was not that nervous about being Mary in the chapel. At the Eucharist I was the one to officiate most of the liturgy, which I approached with more respect. I was lucky to get the chance to practice in the church, and got some good help from the organ player. I should have understood that the tips were difficult to remember when I was in action. Clear pronunciation of r’s and e’s was not my focus when the church was full and I was in front of the altar. Anyway, there must be something to work on.

It was enough to remember both before and during the service. There where two baptism families to talk with, two godparents were there to read some of the texts. To confirmants were acolytes, one knew the tasks, the other didn’t. Students and employees from the foundation participated with music, texts and information. An unexperienced caretaker was doing his job, and there were an organ player, a preacher (Eldfrid-Marie) and a counsellor to “take care of”. I wonder how many hours before the service you need to come to have time to warm up the voice. I was not quite satisfied with it during the service. But it was so much to chant that it became better after some time. Though the start of the litany and the prefation was a bit weak, the end was not that bad.

After the service we had coffee hour with the chance to give us feedback, and the congregation knew how to encourage the students. They had many positive comments. If we on beforehand thought that this practice might be the first and last time we tried to chant, I was quite convinced that I can try again. In addition to this short feedback from the congregation, we have continually got evaluation from Inge. Now it is almost strange to do something without anybody commenting what I do or asking why I did it as I did. Some barriers are broken, some confidence gained. When I in the evening the same Sunday was one of two officiating at a youth service with a simple liturgy, I felt it was not a problem at all.

I have not only had respect for officiating in a Eucharist service. I have also been a bit afraid about participation in funerals. Our seminary did not ask us to participate in funerals. They asked us to be present and observe. But these students taking any challenge were ready to try a little. After observing the first, I had the responsibility for the text reading and the homily in the next. It went well, and I was actually a bit surprised how much easier I found that than to observe. I had a role and I knew what to do.

What I was most afraid about was that I would not manage to be professional meeting others’ mourning. I wondered if the memories from my father’s funeral would be so strong that I would not manage these new funerals. It was not a problem. It was a different situation, and I had a very different role. It was a bit surprising to me that the memory not was the greatest in these incidents, but rather after the Eucharist service when I officiated. When I went skiing that day, I felt how I missed something. If my father had been alive, he would probably have been there skiing in front of me. I think he would have come to Trøndelag to be there when I had my debut officiating. If he was not there physically, he was with me anyway.

When we came to Stjørdal, both Eldfrid-Marie and I expressed clearly that we did not know if we were going to be pastors. It would have been funny to count how many times we were told that we could during those four weeks. Some people clearly meant that we had to. I enjoyed the ministry. I liked the tasks. But if anybody thinks I am sure now, I still need to say “I don’t know”. A vocation to the priesthood does not become clear to me so fast. But I have come further on the way, I have more to reflect on. The way continues.

“Almost pastor” greetings from Hanne.

Brev 4-2006. Praksis.

25.04.2006

Kjære venner!

Da er det tid for å dele litt fra mine fire uker i menighetspraksis. Det var fire flotte uker, med mye jobbing og lite annet. Etter nå å ha snakket med resten av klassen, er jeg veldig glad for å ha fått prøve meg på så mye, og at vektingen observasjon og aktivitet ble snudd litt på hodet, med tanke på at vi var forventet å observere mer enn vi var aktivt deltakende.

Jeg hadde altså praksis i Nedre Stjørdal prestegjeld, der det er tre kirker og et kapell. Jeg var sammen med Eldfrid-Marie, som jeg studerer sammen med og er blitt kjent med i år. Jeg fikk jo nye klassekamerater da jeg kom tilbake etter halvannet års pause. Vi er blitt godt kjent, og jeg var glad for å få reise til Trøndelag sammen med Eldfrid-Marie, som er innfødt og ønsket seg dit. Jeg har vel sjelden funnet noen jeg samarbeider så godt med. Vi var enige om at vi utfyller hverandre på en slik måte at vi bør finne to stillinger i nærheten av hverandre, og ta halve hver av begge, så vi kan fortsette det gode samspillet. Vi gjentok stadig hvor glade vi var for å være oss to, med den veilederen vi hadde, på det stedet vi var.

Samarbeidet var godt med prestene på stedet også. Jeg lurte på hvordan veiledningen kom til å bli, og hvor mange arbeidsoppgaver vi egentlig ville få. Jeg hadde ingen grunn til bekymring. Veileder Inge hadde programmet klart. Han hadde fått høre at vi gjerne tok utfordringer på strak arm, så han gav oss utfordringer. Vi samarbeidet også en del med en annen prest i prestegjeldet, Per Erik, og fikk godt utbytte av det. Jeg fikk blant annet være med da en skoleklasse i bygda skulle komme til Elvran kapell for å lære om Kristi himmelfartsdag. Noen av dem var veldig opptatt av zombier, og Per Erik og jeg forsøkte i fellesskap å forklare at Jesus ikke var en zombi. Det er en utfordring, ja.

I det samme kapellet fikk vi feire familiegudstjeneste på Maria budskapsdag. Jeg skulle holde preken og kledde meg ut som Maria. Barn som vanligvis var ivrig med, var ikke riktig så frimodige da Maria spurte hvor hun var kommet på sin vei til Elisabet. Da er det greit med en dåps-far som kan svare, og at man har alliert seg med en engel som skal dukke opp på prekestolen. Knøttetreff-sangene slo an, og jeg kan røpe at ”Du er du og du duger” er riktig morsom å synge med alba og blått ullteppe over hodet.

Den neste søndagen kunne vi ikke leke oss gjennom gudstjenesten på samme måte. Da var det mer alvor med høymesse med markering av Stiftelsen Aglos 50 års jubileum. Jeg har prøvd meg på preken før, så jeg var ikke så nervøs før jeg skulle være Maria i Elvran. På høymessen i Skatval kirke skulle jeg imidlertid være liturg, noe jeg har sett på med større respekt. Jeg fikk heldigvis mulighet til å øve i kirkerommet, og fikk noen nyttige tips av organisten. At de var vanskelige å huske på da jeg stod midt oppe i det, burde jeg kanskje ha skjønt. Tydelig uttalelse av r’er og e’er var ikke det som var i fokus da kirken var full og jeg stod foran alteret. Noe skal man jo ha å jobbe videre med.

Det var nok å holde styr på både før og under gudstjenesten. Det var to dåpsfølger å snakke med, to faddere skulle være med å lese dåpsbefalingen. To konfirmanter skulle være med som ministranter, den ene var kjent med oppgavene, den andre ikke. Elever og ansatte ved Aglo skulle delta med musikk, tekstlesing og informasjon. En noe uvant kirketjener skulle gjøre sin jobb, og ellers var det jo en organist, en predikant (Eldfrid-Marie) og en veileder ”å holde styr på”. Jeg lurer på hvor mange timer før gudstjenesten man må komme for å ha tid til å varme opp stemmen. Jeg var ikke helt fornøyd med den underveis. Men det var såpass mye messing at stemmen ble varmere etter hvert. Selv om starten på både litaniet og prefasjonen var litt spak, ble ikke slutten så verst.

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med mulighet for tilbakemelding, og menigheten visste hva de skulle gjøre for å oppmuntre studentene. De var flinke til å gi positive kommentarer. Om vi på forhånd hadde tenkt at denne praksisen kanskje var første og siste gang vi prøvde å messe, ble jeg ganske overbevist om at jeg kan prøve meg igjen. I tillegg til denne korte tilbakemeldingen fra menigheten, har vi vært gjenstand for stadig evaluering fra Inge. Det er nesten rart å gjøre noe nå uten at noen kommenterer det jeg gjør eller spør hvorfor jeg gjorde det slik. Noen barrierer ble brutt, og selvtilliten steg. Da jeg om kvelden samme søndag skulle være en av to liturger på en ungdomsgudstjeneste med enkel liturgi, føltes det som bare barnematen.

Det er ikke bare det å være liturg i en høymesse jeg har hatt respekt for. Deltakelse i begravelse har jeg også vært litt engstelig for. Det var ikke noe krav fra MF at vi skulle delta i begravelse. Det var ønskelig at vi fikk være til stede som observatører. Men disse studentene som tar utfordringer på strak arm, kunne jo tenke seg å prøve selv. Etter å ha observert den første, fikk jeg ansvar for tekstlesing og andakt i den neste. Det gikk fint, og jeg var egentlig overrasket over hvor mye lettere jeg opplevde det enn å være observatør. Jeg hadde en rolle og visste hva jeg skulle gjøre.

Det jeg hadde vært mest redd for var nok at jeg ikke skulle klare å være profesjonell i møte med andres sorg. Jeg lurte på om minnene fra Pappas begravelse ville bli så sterke at de ville ta overhånd i disse nye begravelsene. Det gjorde de ikke. Det var en annen situasjon, og jeg hadde en helt annen rolle. Det var kanskje litt overraskende at savnet etter Pappa ikke ble størst i disse tilfellene, men derimot etter høymessen der jeg var liturg. Da jeg la ut på en skitur den dagen, kjente jeg hvordan noe manglet. For hadde Pappa levd, hadde han antakelig gått foran meg i skisporet. Jeg tror han hadde kommet til Trøndelag for å overvære min debut som liturg. Om han nå ikke var der fysisk, var han med meg likevel.

Da vi kom til Stjørdal, uttrykte både Eldfrid-Marie og jeg tydelig at vi ikke visste om vi skulle bli prester. Det hadde vært gøy å telle hvor mange ganger vi fikk oppfordringen om å bli det i løpet av de fire ukene vi tilbrakte der. Det var noen som klart mente at vi måtte det. Tjenesten gav mersmak. Jeg trivdes med oppgavene. Men om noen skulle tro at jeg er sikker nå, må jeg nok fortsatt svare ”vet ikke”. Et prestekall blir ikke klart så fort for meg. Men jeg har kommet et stykke på vei, og har mer å reflektere over. Veien går stadig videre.

Nesten-prest-hilsen fra Hanne.

Letter 3-2006. Easter camp at Blestølen.

15th April 2006

Dear friends,

I had planned to let you hear from me during my practice. But the programme was tighter than expected, and long letters were not on the top of my priority list those four weeks in parish practice in Nedre Stjørdal. I have lots to tell about it though. More words about my experience of being a pastor will hopefully come in not too many weeks.

The last week, after practice, I have attended my tenth Easter camp with Ringerike Ten Sing. It is worth a letter. It was great to be in Jerusalem in Easter last year, and I miss it this year. At the same time it is something about Easter camp, and I must say that it this year again was a good experience to be together with these nice youth. It is a good sign when not only the participants, but also the leaders, would like the camp to last longer.

The solidarity programme with fundraising for Bangladesh has been part of the programme at our Easter camp for several years. This year it was not only a part of the programme, but really integrated in the camp so much that even Banglahanne was surprised by the commitment and joy showed by giving money. The partial goals of 500 – 2500 kroner (about 80 - 400 USD) were soon fulfilled, and the results got much audience. Stine had to snow bath every morning. We were lucky, it snowed some nights, and the new snow outside the door was perfect for rolling around and making angels. I had to stop singing the beautiful morning song I am known for. It was probably good for my voice. Morning song is hard for the voice, even after song lessons and chant practices. Rannveig had to go skiing. We don’t know how many years it is since it happened last time. Shoes and skies of right size were happily given by those who wanted to watch. The next travellers to Bangladesh from Ringerike, Lars and Snorre, also had to assist with the entertainment when the goals were fulfilled. Lars lost some hairs from his eye brows and Snorre lost all hair on a leg. But the youth didn’t stop there. Associations, services, games and lotteries made the money grow, and we could count 5000 kroner before the camp was finished.

Other programmes were more or less like normal. We had a great Palm Sunday service where the groups were responsible for the different parts of the service. The evening of songs and lyrics showed that there is a new generation of creative Ten Singers in addition to the standard posts shown seven years in a row. Tournaments were seriously held. “The Tommels” (yes, my little sister and I) got to the final match in the ice hockey tournament and though we had nothing to do against “The New Band”, both we and others were surprised about our play.

The trips mostly went to Solobua, where there are good places for sitting down in the snow, eating your lunch and singing after a short skiing. Blestølen Games was held in wonderful weather, and the ski jumpers did their best. I was happy that the creative movements in the air did not make any big difficulties when the bodies landed in the snow. Snow wrestling and double rolling down the hills were activities giving me the chance to get out the possible extra energy I might have had.

The big news this year was the Easter lunch the last day. We ended at Wednesday this year, and wanted to do something special this day, and so we chose to put all the next days into a few hours around the table. We started by painting Easter eggs with which we decorated the lamps around, hopefully enjoyable for the next camp starting the same evening. Then we observed Maundy Thursday by washing of hands and Holy Communion around the table. We changed from purple to black table cloth before a crown of thorns was placed on the table and the passion was read. At the end everybody got a candle from the holy fire of Orthodox Easter Eve in Jerusalem last year before the white table cloth was put on the table, and the table was covered with candles and flowers and joyful songs filled the air. The end was a camp lunch even better than the breakfast served by the leaders the previous day, when the participants from their beds could order what they wished. I have no problems understanding that we this year again sang: “Blestølen, here we are again. It is so great here, that is what it is.”

Pictures from the camp can be found at http://www.ringeriketensing.com/galleri/

Best wishes for a happy Easter from Hanne.

Brev 3-2006. Påskeleir på Blestølen.

15.04.2006

Kjære venner!

Jeg hadde jo tenkt at dere skulle få høre fra meg i løpet av praksisperioden. Men programmet var tettere enn antatt, og lange brev var ikke det som stod øverst på prioriteringslisten de fire ukene jeg var i menighetspraksis i Nedre Stjørdal. Det var imidlertid mye jeg gjerne kunne ha skrevet om. Flere ord om hvordan jeg opplevde det å være prest kommer forhåpentligvis om ikke så altfor mange uker.

I løpet av den uka som er gått siden praksis har jeg fått med meg min tiende påskeleir med Ringerike Ten Sing. Den er verdt et fellesbrev. Det var stort å være i Jerusalem i påsken i fjor, og jeg savner det i år. Samtidig er det noe eget med påskeleir, og jeg må si at det i år igjen var en god opplevelse å være sammen med disse flotte ungdommene. Det er vel et godt tegn når ikke bare deltakerne, men også lederne, gjerne hadde sett at leiren varte lenger.

Solidaritetsaksjon med innsamling til Bangladesh har vært fast innslag på påskeleir i flere år. I år var det ikke bare et innslag, men så integrert i hele leiren at selv Banglahanne ble overveldet av engasjementet og givergleden som ble vist. Delmålene på 500 – 2500 kroner ble raskt oppnådd, og resultatene fikk mange publikummere. Stine måtte snøbade hver morgen. Vi var heldige, det snødde flere netter, og nysnøen utenfor døra var perfekt å rulle rundt og lage engler i. Jeg måtte slutte å synge den vakre morgensangen jeg er kjent for. Det var sikkert lurt for stemmen min. Morgensang sliter på stemmen, selv etter sangtimer og messeøvelser. Rannveig måtte gå på ski. Det er uvisst hvor mange år det er siden det skjedde sist. Sko og ski i riktig størrelse ble villig lånt ut av skuelystne givere. De neste bangla-farerne fra Ringerike, Lars og Snorre, måtte også bidra med underholdning da delmålene ble nådd. Lars mistet noen hår av øyenbrynene og Snorre fikk en hårløs legg. Men ungdommene stoppet ikke der. Foreninger, tjenester, bingo og loddsalg sendte pengesøylen i været, og vi kunne telle 5000 kroner før leiren var over.

Andre programposter forløp mer eller mindre normalt. Vi hadde en strålende palmesøndagsgudstjeneste der gruppene hadde ansvar for de ulike leddene i gudstjenesten. Vise og Lyrikk-kvelden vitnet om nye generasjoner kreative Ten Singere i tillegg til standard-innslag som manglende grønne kakeduer for syvende år på rad. Turneringer ble seriøst gjennomført. ”The Tommels” (lillesøster og jeg, ja) kom helt til finalen i ishockey-turneringen, og selv om vi ikke hadde noe å stille opp med mot ”Nybandet”, imponerte vi både oss selv og andre med innsatsen.

Skiturene gikk stort sett til Solobua, der forholdene er gode for nye dumper i god Fjellvang-stil. Solobua ble myteomspunnet både i forhold til de hemmelige rom-analysene som foregår der, og mangelen på vørterøl som lammet leiren som tidenes krise. Blestølen Games ble gjennomført i strålende vær, og skihopperne sviktet ikke i år heller. Kreative bevegelser i lufta førte heldigvis ikke til store skader ved landing i år. Snøbryting og dobbeltruller nedover bakkene var også innslag som gjorde at jeg følte jeg fikk ut det jeg eventuelt måtte ha igjen av uforløst energi.

Årets store nyhet var påskelunsj den siste dagen. Siden vi i år måtte avslutte allerede onsdag, ville vi gjøre noe skikkelig ut av denne dagen, og valgte å komprimere de neste dagene til noen få timer rundt bordet. Vi begynte med å male påskeegg som ble hengt rundt på lampene i stua, forhåpentligvis til glede for dem som kom opp på neste leir senere på dagen. Videre markerte vi skjærtorsdag med håndvasking og nattverd rundt langbordet. Vi skiftet fra fiolett til svart duk før en tornekrone ble plassert på bordet og lidelseshistorien ble lest. Til sist fikk alle et lys som hadde vært i kontakt med den hellige ilden i Jerusalem på den ortodokse påskeaften i fjor før den hvite duken kom på bordet, og det ble dekket med lys og blomster og livlige sanger fylte luften. Det hele ble avsluttet med tidenes påskeleirkoldtbord, som til og med må ha overgått ledernes frokost-dag der deltakerne fra sengekanten kunne bestille det de måtte ønske. Det er ikke rart vi i år igjen sang: ”Blestølen, her er vi igjen. Det er så fint her. Det er det det er.”

Bilder fra leiren finnes på http://www.ringeriketensing.com/galleri/ Filmen med skihopp anbefales også.

De beste ønsker for en god påske fra Hanne.