Letter 13-2007. What I appreciate about Germany -and Norway.

22^nd July 2007

Dear friends,

Normally I think that German and Norwegian cultures are quite similar. Sometimes I find differences. Often I do not know what I find best, but I do have some preferences.

In the beginning of my stay I did not always understand what made it heavy and difficult to read specialist literature. Now I have found some characteristic elements:

In primary school (or was it lower secondary school) we learnt not to make hybrid paragraphs. Hybrid paragraph is what I have just made (after „some common elements:“), to illustrate, but I shudder just by seeing that I have done it. It is difficult to see where new paragraphs begin when they neither have a tab nor an empty line to separate from the last paragraph. Some newer books have understood that hybrid paragraphs are heavy, and offer nice, real paragraphs. Several students still keep the old bad habit. „Here is a bad student,“ I thought the first time I got a paper from a student in my hand in a seminar. Later I have understood that the poor student had probably not learnt to write real paragraphs. I have got more such papers in my hand this semester. Thanks to Norwegian teachers knowing how to teach important details.

Something else making specialist literature difficult, is the heavy sentences. I have not made a scientific analysis. But I think that the sentences in Norwegian specialist literature are 2-3 lines long. 10 lines or half a page is not uncommon in German. One of my kitchen mates told about a friend who had handed in a draught of a scientific paper. He had probably written almost as I would have done (or had as my goal); short understandable sentences. The advisor just shook his head. The content was OK, but the form was far from scientific. He was told to make three sentences to one and subordinate clauses to participles, so that it was heavier. The German students who feel well with English, say that English theology is much easier than German, and I guess it is as dependent on the form as the content. Thanks to Norwegian professors who understand that the quality do not connect with the length of the sentences.

When I am now telling about what I appreciate about Norway, I can also mention how you address or speak of others. I have earlier said something about the problem knowing when to use „Sie“ and when „Du“. Professors are clear „Sie“ candidates. But that they always also must be „Professor Doctor“ I find unnecessery. Everybody understands that you have a doctor's degree when you are a professor, so why must it be expressed every time someone speaks of this professor? I might have too little respect for these professors, that is not my wish. I find respect important, and I think we in Norway often have too little. But I am not so fond of titles. I love my surname, but I prefer being called Hanne rather than Frau Tommelstad, as has been the case in the seminars this semester.

So I have something to look forward to when I come back to Norway. But there are also elements with the study life in Germany I will miss. The student canteen („Mensa“) is cheap and good. I might have eaten twice in the canteen at MF. I can therefore not say anything about the quality there. In Leipzig there are more canteens, more so called „interim“, as the main building of the university is being destroyed since before I came, and the new is not built until the 600 years jubilee in 2009. There are always more than one dish to choose from, and a fancy information screen shows what you can choose, the categories (sort of meat, fish, vegetarian) and price they are. I have so far not found anything I do not like (OK, I am not the most fastidious), and there is much exciting and tasty. The price is one third of that in Oslo, though I do not think that Norwegian student have three times as much money (though I also here do not have a scientific analysis). The result has been that I have eaten in the mensa almost every day, and again I am used to a warm meeal in the middle of the day, as in Bangladesh and Palestine.

Something else I have got used to, is a bicycle friendly town. In addition to being flat, Leipzig is made for bikers. The garage here at ES is full of bicycles, and there is normally a lot of bicycles outside the faculty. It is faster to go by bike than by the tram, and you are much freer. Separate lines for bikers between the cars and the pedestrians, and own traffic lights, make me as biker feel welcome in the city. Here Oslo has something to learn. Public transport is not necessarily cheap though. The train prices are almost as in Norway, but there is a weekend ticket which is good: Up to five persons can travel together inside Sachsen, Sachsen-Anhalt and Thüringen at one ticket. It is not a good offer when I travel alone, but it makes it possible for groups to get around in a cheap way, and I have been to Torgau and Dresden this way.

Besides my studies I have often been in Thomaskirche. It is close to TF, and as I have mentioned, it is the music church. I have started the mental process of changing from enjoying church music of the best quality to being able to appreciate nothing-but-normal-music. It might take some time, but it will work. Anyway I am happy that I could listen to all this.

At last: Handshaking is a German speciality that I still do not have quite in me, but I find it great. It is normal to shake hands when meeting and leaving. Eventually I have understood what it means for the people in nursing homes when the pastor shakes hands with everybody present before the devotion (right, I found it a bit strange when I had my practical training). The pastor in ESG here is especially careful greeting everybody coming to evenings and meetings, and it has given me a good feeling of being seen.

Grateful greetings from Hanne.

Brev 13-2007. Hva jeg setter pris på med Tyskland -og Norge.

22.07.2007

Kjære venner!

Stort sett tenker jeg at tysk og norsk kultur er ganske sammenfallende. Noen ganger oppdager jeg forskjeller. Ofte vet jeg ikke riktig hva jeg synes er best, men noen preferanser har jeg.

I begynnelsen av oppholdet mitt klarte jeg ikke alltid å gjennomskue hva som gjorde det tungt og vanskelig å lese faglitteratur. Nå har jeg funnet noen elementer som går igjen:

På barneskolen (eller var det ungdomsskolen) lærte vi at vi ikke måtte lage hybridavsnitt. Hybridavsnitt er et slikt avsnitt som jeg nettopp har laget (etter „som går igjen:“), for å illustrere, men jeg grøsser bare jeg ser at jeg har gjort det. Det er vanskelig å se hvor nye avsnitt begynner når de verken har innrykk eller en tom linje til å skille fra forrige avsnitt. Noen nyere bøker har skjønt at hybridavsnitt er tungt, og tilbyr fine, ordentlige avsnitt. Flere studenter holder imidlertid fast på den gamle uvanen. „Her har vi en dårlig student,“ tenkte jeg første gang jeg fikk et studentskrevet papir i hånda i et seminar. Senere skjønte jeg at den stakkars studenten sikkert ikke hadde lært å skrive ordentlige avsnitt. Jeg har nemlig fått flere slike papirer i hånda dette semesteret. Takk til norske lærere som vet å lære bort viktige detaljer.

Noe annet som gjør faglitteratur vanskelig, er de tunge setningene. Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse. Men jeg innbiller meg at setningene i norsk faglitteratur er 2-3 linjer lange. 10 linjer eller en halv side er ikke uvanlig på tysk. En av mine kjøkkenkamerater fortalte om en venn som hadde levert et utkast til et vitenskapelig arbeid. Han hadde antakelig skrevet omtrent slik jeg ville ha gjort det (eller i det minste hatt som mål); korte, forståelige setninger. Veilederen hans bare ristet på hodet. Innholdet var greit, men formen var langt fra vitenskapelig. Han fikk beskjed om å gjøre om tre setninger til én, og leddsetninger til partisipper, slik at det ble tyngre. De tyske studentene som føler seg rimelig støe i engelsk, sier at engelsk teologi er mye enklere enn tysk, og det har nok vel så mye med formen som innholdet å gjøre. Takk til norske professorer som skjønner at kvalitet ikke henger sammen med setningenes lengde.

Når jeg først er i gang med dette som jeg setter pris på med Norge, kan jeg jo også nevne tiltale-, eller omtaleformer. Jeg har tidligere sagt noe om problemet med å vite når jeg skal bruke „Sie“ og når jeg skal bruke „Du“. Professorer er klare „Sie“-kandidater. Men at de også stadig må være „Professor Doktor“ synes jeg er litt unødvendig. Alle skjønner da at man har en doktorgrad når man er professor, så hvorfor må det uttales hver eneste gang denne professoren omtales? Det er mulig jeg har for lite respekt for disse professorene, det er ikke meningen. Jeg synes det er flott med respekt, og mener at vi i Norge ofte kan være litt for slappe på det. Jeg er bare ikke så glad i titler. Jeg er glad i etternavnet mitt, men jeg foretrekker nok å kalles Hanne fremfor Frau Tommelstad, som jeg har vært i timene dette semesteret.

Jeg har altså noe å se frem til når jeg kommer tilbake til Norge. Men det er også elemeneter ved studiehverdagen i Tyskland som jeg kommer til å savne. Studentkantina („Mensa“) er billig og bra. Jeg har kanskje spist middag i kantina på MF to ganger. Jeg kan derfor ikke uttale meg om kvaliteten der. I Leipzig er det flere kantiner, flere såkalte „interim“, da universitetets hovedbygning har vært under rivning siden før jeg kom, og ikke er ferdig nybygget før 600-års-jubileet i 2009. Det er alltid flere retter å velge mellom, og en fancy informasjonsskjerm forteller hva man kan velge, hvilken kategori (type kjøtt, fisk, vegetar) og prisklasse de er. Jeg har ikke kommet borti noe jeg ikke liker (OK, jeg er ikke den mest kresne), og det er mye spennende og mye godt. Prisen er en tredel av prisen i Oslo, uten at jeg tror at norske studenter har tre ganger så mye penger (men her har jeg heller ingen vitenskapelig undersøkelse å bygge på). Resultatet er at jeg har spist i mensa nesten hver dag, og igjen er blitt vant til varm mat midt på dagen, som i Bangladesh og Palestina.

Noe annet jeg er blitt vant til, er en sykkelvennlig by. I tillegg til at Leipzig er en rimelig flat by, er det tilrettelagt for syklister. Garasjen her på ES er full av sykler, og det er som regel fullt av sykler utenfor fakultetet. Det går fortere med sykkel enn trikk, og man er mye friere. Egne sykkelfelt mellom bilfelt og gangfelt, og egne trafikklys, gjør at jeg som syklist føler meg velkommen i byen. Her har Oslo noe å lære. Forøvrig er kollektivtransport ikke nødvendigvis veldig billig. Togprisene er ikke spesielt billige sammenliknet med norske priser, men det finnes en helge-billett som er bra: Opptil fem personer kan reise innenfor et avgrenset område (Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen) på én billett. Det er ikke noe godt tilbud når jeg reiser alene, men gjør at grupper kan komme seg billig rundt, og jeg har blant annet vært i Torgau og Dresden på denne måten.

Ved siden av studiene har jeg vært en del i Thomaskirche. Den ligger rett ved TF, og som jeg har nevnt, er det musikkirken. Jeg har begynt den mentale prosessen med å omstille meg fra å nyte kirkemusikk av høyeste kvalitet til å kunne sette pris på ikke-noe-utenom-det-vanlige-musikk. Det kan ta litt tid, men det skal nok gå. Uansett er jeg glad for alle motettene jeg har fått med meg.

Til slutt: Håndhilsing er en tysk spesialitet som jeg ennå ikke har helt inne, men som jeg ser stort på. Det er vanlig å håndhilse både når man møtes og går fra hverandre. Endelig har jeg skjønt hva det faktisk betyr for beboerne på aldershjem når presten går rundt og hilser på alle de fremmøtte før andakten (jeg syntes det var litt sært da jeg var i praksis, ja). Presten i ESG her er spesielt nøye med å hilse på alle når de kommer på temakvelder og andre arrangementer, og det har gitt meg en god følelse av å bli sett.

Takknemlig hilsen fra Hanne.

Letter 12-2007. The student.

13^th July 2007

Dear friends,

The student does not give up, and now it starts to make fun! Now that I have finished my presentations and my preparations for the courses, I can eventually let theological bits and pieces make a full picture.

The church history (CH) lectures about Catholicism have long been a limited field which I have not managed to connect to what I learn in other lectures here. In the same way the systematics (ST) seminar has been limited from other courses. But when I in my preparations for the ST presentation needed to learn a bit more about the 2. Vatican Council to understand Schillebeeckx better, and I in the CH lecture learnt just that, I must say the theology started moving. When the Vatican then last week came with their church statement, I could just nod that it fit completely with what I have learnt. It is fun to play theologian when you think you understand something of what is going on the the church world.

Another connection, which was more expected, I have experienced in practical theology (PT). PT is a clearly theoretical subject in Germany. It is also in Norway, we have practice periods, but at the faculty PT is mostly theory. Such pure PT lectures as in Germany we do not have at MF though. I have followed lectures here in Leipzig on pastoral care in certain life situations. It has been a nice continuation of PT 503 (pastoral care and institution practice) which I did in Norway last winter. The last lessons have been about pastoral care for sick and dying, and in between these lectures I have had the chance to participate in a seminar (with practical exercises and little pure theory!) two weekends at the psychological institute, about pastoral care for dying and their relatives. The first weekend was about ourselves, and we worked on our own relation to death. We filled in a questionnaire before the course, and I must say I learnt a lot just from that. It took time to look up all the unknown sickness, feelings and mourning words, but when we were to fill in a similar form at the end of the course, I hardly had to look up a word. Anyhow, I did not only learn words. The questions gave me an awareness what my own mourning process has done. The last weekend was about pastoral care for others, and I recognised something from PT 503. It was just good to get something repeated, and I found it more systematic. It is something I like with Germans, they are orderly and systematic. We learnt more specifically about dying, and it was exciting to se how I now could understand more of the talks I had in the hospital in March.

In addition to these nice connections in lectures and seminars, I have rediscovered the joys of the library. I finished a paper in PT 503 after I came to Leipzig, and then had to use a German pastoral care book as reference literature. I only found some pages covering the subject though, I did not have time to read this German book so carefully. I got response that it was great that I read German pastoral care literature, and that it was a good book. Now eventually I have the time to read it, not only pretend...

I have also found out that the time I have this German library to my disposal is limited. So today I have looked around, trying to find out what I should read before I leave. There is of course lots more than I can mange. I actually said after my ST presentation that I was not going to read more of Jüngel. I think he is funny for those with German as mother tongue, he uses a lot of images, but for a foreigner it is much work. I will give him another chance, though, and I have borrowed a thin book, so we will see. The pastoral care book is full of references, and reminded me that I should read something by Moltmann when I am here. „Der gekreuzigte Gott“ is quite big, though, so I content myself with „Mensch“ as the first book. If it is possible to understand, I might dare to go on. I have long wanted to read Bonhoeffer's „Gemeinsames Leben“, and now at last I have borrowed it. It is not very long, so if he does not write too difficult, I will get through. I have also discovered Dorothee Sölle. It happened as recently as last week, also through the pastoral care lecture. Have I slept in the lessons when I have not heard her name before? One of my fellow students here meant that she might be the most important German contemporary theologian besides Moltmann. Now I read what she writes about passion. I find it a bit difficult, but it might be because I read it at bedtime. Systematic theology is often more suitable for the reading room, or at least when I am more awake than late at night.

Student happy greetings from Hanne.

Brev 12-2007. Studenten.

13.07.2007

Kjære venner!

Studenten gir seg ikke, og det er nå det begynner å bli morsomt! Når jeg nå er ferdig med foredrag og forberedelser til seminarer, kan jeg endelig la teologiske brikker falle på plass.

Kirkehistorie(KH)-forelesningsrekken om katolisismen har lenge vært et avgrenset felt som jeg ikke har klart å knytte til det andre jeg lærer. På samme måte har systematikk(ST)-seminaret vært avgrenset fra det jeg har drevet med i andre emner. Men da jeg i forberedelsene til ST-foredraget trengte å lære litt mer om 2. Vatikankonsil for å forstå Schillebeeckx bedre, og jeg i KH-forelesningene nettopp lærte det, må jeg si at teologien begynte å røre på seg. Da Vatikanet så kom med sine kirkeuttalelser siste uke, kunne jeg bare nikke at det passer fullstendig med det jeg har lært. Det er litt gøy å leke teolog når man tror man forstår noe av det som skjer i kirkeverden.

En annen sammenheng, som var mer forventet, har jeg opplevd i praktisk teologi (PT). PT er et klart teoretisk fag i Tyskland. Det er jo det i Norge også, vi har praksisperioder, men på fakultetet er PT mye teori. Så rene PT-forelesninger som i Tyskland har vi imidlertid ikke på MF. Jeg har fulgt en forelesningsrekke her i Leipzig om sjelesorg i bestemte livssituasjoner. Det har vært en fin fortsettelse av PT 503 (Sjelesorg og institusjonspraksis) som jeg tok i Norge i vinter. De siste timene har handlet om sjelesorg overfor syke og døende, og innimellom disse forelesningene har jeg fått mulighet til å delta på et seminar (med praktiske øvelser og lite ren teori!) over to helger på det psykologiske instituttet, om sjelesorg for døende og deres pårørende. Den første helgen handlet det om oss selv, og vi jobbet en del med eget forhold til død. Vi fylte ut et spørreskjema før kurset, og jeg må si jeg lærte mye bare av det. Det tok sin tid å slå opp alle de ukjente sykdoms-, følelses- og sørge-ordene, men da vi skulle fylle ut et tilsvarende skjema ved kursets slutt, behøvde jeg jo nesten ikke å slå opp noen ting. Men det var ikke bare ord jeg lærte. Spørsmålene gav meg en klar bevissthet om hva eget sorgarbeid faktisk har gjort. Siste helg handlet om sjelesorg overfor andre, og jeg kjente igjen mye fra PT 503. Det gjorde ikke noe å få repetert litt, og jeg opplevde det mer systematisk. Det er vel noe jeg liker med tyskere, at de er ordentlige og systematiske. Vi lærte mer spesifikt om døende, og det var spennende å se hvordan jeg i ettertid kunne forstå mer av noen av samtalene jeg hadde på Aker sykehus i mars.

I tillegg til disse flotte sammenhengene i forelesninger og seminarer, har jeg gjenoppdaget bibliotekets gleder. Jeg skrev ferdig en oppgave i PT 503 etter at jeg var kommet hit til Leipzig, og måtte da bruke en tysk sjelesorgbok som referanselitteratur. Jeg fant imidlertid bare frem til noen sider der temaet var omtalt, jeg hadde ikke tid til å lese denne tyske boka så nøye. Jeg fikk tilbakemelding om at det var flott at jeg leste tysk sjelesorglitteratur, og at det var en bra bok. Nå har jeg endelig tid til å lese den, ikke bare late som...

Ellers har jeg funnet ut at det er begrenset hvor lenge jeg har dette tyske biblioteket til disposisjon. Så i dag har jeg kikket litt rundt og prøvd å finne ut hva jeg bør lese før jeg drar herfra. Det er selvfølgelig mye mer enn jeg rekker. Jeg sa vel egentlig da jeg var ferdig med ST-foredraget at jeg ikke skulle lese mer av Jüngel. Jeg tror han er morsom for dem som har tysk som morsmål, han bruker mange bilder, men for en utlending er det strevsomt. Jeg vil imidlertid gi ham en sjanse til, og har lånt en ganske tynn bok, så får vi se. Sjelesorgboka er full av referanser, og minnet meg om at jeg bør innom Moltmann når jeg er her. „Der gekreuzigte Gott“ er imidlertid litt stor, så jeg nøyer meg med „Mensch“ i første omgang. Er den mulig å forstå, får jeg se om jeg våger meg videre. Bonhoeffers „Gemeinsames Leben“ har jeg lenge tenkt at jeg skulle lese, og nå har jeg endelig lånt den. Den er ikke uoverkommelig lang, så hvis han ikke skriver altfor vanskelig, skal jeg nok komme meg gjennom den. Dessuten har jeg oppdaget Dorothee Sölle. Det skjedde først forrige uke, også gjennom sjelesorgforelesningen. Har jeg sovet i timene som ikke har hørt navnet hennes før? En av mine medstudenter her mente at hun kanskje var den viktigste tyske teologien i vår tid ved siden av Moltmann. Nå leser jeg det hun skriver om lidelse. Jeg synes det er litt vanskelig, men det er kanskje fordi jeg har den som sengelektyre. Systematisk teologi egner seg ofte bedre på lesesalen eller i hvert fall når man er litt mer opplagt enn sent om kvelden.

Studentglade hilsener fra Hanne.

Letter 11-2007. „Summer holidays“

7^th July 2007

Dear friends,

oh no, I do not have summer holidays. We do still have two weeks left of the lectures here in Leipzig. But the season says that it is summer holidays, and there are at least some summer activities.

Last week was the ball week. Thursday was Theoball and Sunday dance course ball. The participants at Theoball are mostly students of theology, and the programme is thereafter. The evening started with the performance of „Mosical“, by and for theology students, with a couple of lecturers as guest actors. Theology humour on a high level must be expected at such an event, and I find it quite funny with a Moses who only knows German, and therefore must be at Mount Sinai 40 days in order to learn Hebrew before he understands what God says. I think humour is among the last elements you get in a foreign language, and I am not quite aware of the details around Kirchentag and new German Bible translations, so the natives laughed about more points than I, but it was fun though.

The dance course ball was a ball with style. Flowers and gifts were exchanged before the first waltz introduced the ball. We have „missed“ a couple of men at the course, so I have danced with Miriam and learnt the steps for both. For tango I am not so good as man. For foxtrot I think I manage quite well, and that is one of the dances we have most fun with. At the ball we had a couple of male guests so that both Miriam and I could dance as ladies. Miriam is by the way the one I did the „bible trick“ at the first AT session, i.e. I laid my Norwegian Bible at the table and she asked which language it was, and she has from then been a good language support and a nice friend.

Another summer activity I have tried the last week is museum visits. I have been at the Bach museum and „Runde Ecke“. As I have already mentioned Johann Sebastian Bach was Thomaskantor in Leipzig 1723-1750, and the museum besides the church gives a good impression of his life and work. One of the best rooms was probably that with good chairs and headsets with music. „Runde Ecke“ is the old head quarters of Stasi, the secret security service in DDR. History has not been my favourite subject, and I am sometimes ashamed how little history I know, but now I feel that the interest is starting to increase. The guide was good, and he had several stories about experiences from the DDR time and information about him that was in his file. About each 7^th adult person was a spy, so they were everywhere, and phones and letters were carefully checked. The museum has its own website: http://www.runde-ecke-leipzig.de/cms/

The last museum visit was my warming up to an exam in the language course I take part in. The course is for students of arts. This is the only exam I write here, and gave perhaps some summer holiday feeling. At the theological faculty I will only get participant certificates for the courses I do. It means I will get credits, but no marks, and actually I think it is good. My understanding the first weeks was limited, and my written German is still not very fast or without mistakes. I am though not completely without pressure now at the ned of the semester. Wednesday I will give a presentation in systematic theology, about „The Church as original sacrament?“. Two articles make the basis. Schillebeeckx is not completely impossible, perhaps because he is not German, and you can not translate completely impossible from another language to German. Jüngel though is not quite easy to understand. I have got some help to understand the longest and most complicated German, metaphorical sentences. But the Latin I must give up – if nobody can give me a course this weekend.

Well, I do not have the time for that. I am soon on my way to a block seminar. I must take the chance when I have it, and there is lot of interesting things to learn. This weekend and two weeks ago I participate in a seminar about death. It is at the psychological institute at the university, especially developed for students of theology. But next weekend I am free, and might do some more summer activities again.

Best summer wishes from Hanne.

Brev 11-2007. „Sommerferie“

07.07.2007

Kjære venner!

Nei da, jeg har ikke sommerferie. Det er fortsatt to uker igjen av forelesningstiden her i Leipzig. Men årstiden tilsier at det er sommerferie, og noen sommerlige aktiviteter blir det.

Forrige uke var balluka. Torsdag var det Theoball og søndag var det dansekursball. Deltakerne på Theoball er stort sett teologistudenter, og opplegget er deretter. Kvelden startet med teaterforestillingen „Mosical“, av og for teologistudenter, med et par forelesere som gjesteskuespillere. Man kan ikke vente annet enn teologihumor på høyt nivå ved et slikt arrangement, og jeg synes jo det er riktig morsomt med en Moses som ikke kan annet enn tysk, og derfor må være på Sinai-fjellet i 40 dager for å lære hebraisk før han forstår hva Gud sier. Jeg tror humor er noe av det siste man får med seg på et fremmedspråk, og detaljene rundt Kirchentag og nye tyske bibeloversettelser er jeg heller ikke kjent med, så de innfødte lo nok av flere poenger enn jeg, men moro var det.

Dansekursballet var et ball med stil. Blomster og gaver ble overrakt før den første valsen innledet ballet. Vi har „manglet“ et par menn på kurset, så jeg har danset med Miriam og lært dansetrinnene for begge kjønn. I tango egner jeg meg ikke så godt som mann. I foxtrot synes jeg derimot at jeg får det rimelig greit til, og det er en av dansene vi har det mest moro med. På ballet var det imidlertid et par mannlige gjester som gjorde at både Miriam og jeg fikk danset som damer. Miriam er forresten den jeg tok „bibeltrikset“ på den første GT-timen, dvs jeg la min norske bibel på bordet og hun spurte hvilket språk det var, og hun har senere vært en god språkstøtte og hyggelig venninne.

En annen sommeraktivitet jeg har prøvd meg på siste uke, er museumsbesøk. Jeg har vært på Bachmuseet og „Runde Ecke“. Som tidligere nevnt var Johann Sebastian Bach Thomaskantor i Leipzig 1723-1750, og museet som ligger ved siden av kirken gir et godt innblikk i hans liv og virke. Et av de beste rommene var nok det med gode stoler og høretelefoner med musikk. „Runde Ecke“ er det gamle hovedkvarteret til Stasi, det hemmelige sikkerhetspolitiet i DDR. Historie har ikke vært mitt favorittfag, og jeg er noen ganger flau over hvor lite historie jeg kan, men nå merker jeg at interessen begynner å ta seg opp. Guiden var flink, og hadde flere personlige historier om egne opplevelser fra DDR-tiden og opplysninger som hadde havnet i hans mappe. Omtrent hver 7. voksne person var spion, altså var de overalt, og telefoner og brev ble nøye gjennomgått. Museet har en egen hjemmeside: http://www.runde-ecke-leipzig.de/cms/

Dette siste museumsbesøket hadde jeg som oppvarming til en klausurprøve på språkkurset jeg deltar på. Kurset er tysk for åndsvitenskap-studenter (kalles vi det på norsk?). Dette er den eneste eksamenen jeg har her, og gav kanskje en smule sommerferiefølelse. På TF skal jeg bare ha deltakerbevis på de emnene jeg tar. Det betyr at jeg får studiepoeng, men ikke karakter, og det tror jeg i grunnen er greit. Det var begrenset hva jeg forstod de første ukene, og min skriftlige tysk er fremdeles ikke spesielt rask eller feilfri. Jeg er imidlertid ikke helt uten press nå på slutten av semesteret. På onsdag skal jeg holde foredrag i systematisk teologi, om „Kirken som ursakrament?“. To artikler er utgangspunktet. Schillebeeckx er ikke helt umulig, kanskje fordi han ikke er tysk, og man ikke kan oversette helt umulig fra et annet språk til tysk. Jüngel er derimot ikke helt lett å forstå. Jeg har fått litt hjelp til å forstå de lengste og mest innviklede tyske, metaforiske setningene. Men latinen må jeg bare gi opp – hvis ingen kan gi meg et lynkurs i løpet av helgen.

Skjønt det har jeg egentlig ikke tid til. For nå er jeg snart på vei til et blokkseminar. Man må benytte sjansen når man har den, det er mye spennende å lære. Denne helgen og for to uker siden deltar jeg på et seminar om død. Det er på det psykologiske instituttet på universitetet, spesielt utviklet for teologistudenter. Men neste helg har jeg fri, og kan kanskje finne på mer sommerlige aktiviteter igjen.

God sommer fra Hanne.