The Church of the Nativity is almost empty Sunday before Christmas
posted by Hanne at 7:20 AM
0 comments
Saturday, December 25, 2004
The Church of the Nativity is almost empty Sunday before Christmas
Friday, December 24, 2004
Letter from Palestine, 17. Bethlehem next.
23rd December 2004
Dear friends!
After a few days with my family staying here, I have discovered all the things I don’t know… I had the idea about it. They ask about everything they see, and I can not answer. No, I am neither educated in geology, biology nor history. But we have already seen a lot.
Yesterday was the big Jerusalem day, with a tour to the Mount of Olives and further to the Old city. We had a nice view from the tower in the Church of the Ascension. On our way down to Gethsemane, we visited the chapel of Dominus Flevit (The Lord Wept). The Church of the Holy Sepulchre and the Garden Tomb were also visited. Karoline was, as I had thought, very interested in some of the shops in the Old City. Pearls, stones, nuts and fruit got her attention.
Today we are going to Bethlehem where we will stay to Christmas Day. I was a day trip to Bethlehem last Sunday. To make it easy today, I just paste an article I wrote after that trip.
---
I am in the middle of the Church of the Nativity. It is a few days before Christmas. I am almost alone. I go down to the grotto where Jesus was born. There are only a couple of others there, and I can go and touch the star marking the place where the birth shall have taken place, without standing in line. It is quiet.
I go out of the church. It is quiet there too. A man in uniform asks how I am and where I come from. I have heard that it is the Palestinian Tourist Police taking care of and helping the tourists. I answer that I come from Norway. “Oslo!” he replies. I am a bit puzzled, I am used to Oslo not to be the best to mention here, after the problems the Oslo agreement made. “We like Oslo and Norway because you are here,” he says. “But we don’t like the results of the Oslo agreement, with area A, B and C, confiscated land and more Israeli settlements in the occupied territories.” I do not need to apologize, he understands that I did not have anything to do with the Oslo agreement.
“We need Oslo 2,” he says. I laugh. I try to imagine an Oslo 2 agreement with justice also for the Palestinians. “We need a tros.” “Tros?” I come to know that tros means agreement. I want to remember that word, and try to find a mnemonic rule. It is not difficult. The Palestinians need a tros which can give them faith (Norwegian tro) in the future.
Khaled has worked as tourist police for 9 years. He is happy about having a job. The unemployment rate is high, especially after the second Intifada started four years ago. The salary is not high, but he can maintain his family. He proudly finds a family photo with the four children. The fifth is on its way. “You know, I am quite lucky. I am a refugee, but I can work here though. The refugees in Lebanon are not allowed to work outside the camp. They live on smaller space than we do here in the refugee camps in Bethlehem. Have you seen how a refugee camp is?” I nod. I have seen.
A bowed man passes us. He reminds me of the bell-ringer of Notre Dame. “That is the bell-ringer of Bethlehem.” Khaled tells about the siege of the Church of the Nativity in 2002. The church was full of Palestinians for 40 days. Outside were Israeli soldiers. The brother of the bowed man went up in the tower to ring the bells, as he did every day. He was shot by the soldiers. It is quiet. Nobody says anything.
A tourist police colleague comes. The two of them discuss the statistics of the day, and they explain that they write down who visit the church. Before the Intifada it could be 150 buses with tourists every day. Now it is mostly single persons or small groups coming. Today has been good, with 5 buses with Nigerians. He shows me where he has written it, and that he has also written where they are going later. “If any of them loses the bus, we can send them by taxi to the next place, or we can drive them ourselves.” The service is great.
It is clear that there are not so many tourists to take care of. The tourist police have a lot of time. I have been talking with Khaled for more than one and a half hours. I am just visiting Bethlehem for the day and I tell that I want to go back to Jerusalem before it is dark. It is not more than 15 km, but it takes time with different transportation and the checkpoint I have to pass. I ask when he was in Jerusalem last time. It is eight years ago. He has no permit to pass the Israeli checkpoint. With my red passport I come easily to Bethlehem and back to Jerusalem. Where is the sense that I can travel and he can not? I am a bit downhearted. “We must not lose hope,” Khaled says. ”The hope is the last thing we have. They have taken much, but the hope they can not take. If we lose the hope, we will die. But we want to live. We have faith in the future. I just hope that we could understand that it is not possible to fight Israel with stones. We have to sit down to make a tros. Then the hope will become reality.” Now I remember tros in a different way: The Palestinians deserve a tros because they have so much faith (Norwegian tro).
Khaled asks when I will come back. I tell that I will come to celebrate Christmas in Bethlehem. He will work in the days of Christmas and says that I can ask if I need help with anything. He says that it will be many people in Christmas. I hope he is right. It would be sad if there were not enough pilgrims to fill the church on Christmas Eve. But I am not sure. They should soon come, these tourists, if they want to be here for Christmas. As usual the Palestinian has more faith and hope than I have. We say goodbye, I go back to Jerusalem. But I will soon come again, to celebrate Christmas in Bethlehem.
---
Wishing you a happy and peaceful Christmas time.
Christmas greetings from Hanne.
Dear friends!
After a few days with my family staying here, I have discovered all the things I don’t know… I had the idea about it. They ask about everything they see, and I can not answer. No, I am neither educated in geology, biology nor history. But we have already seen a lot.
Yesterday was the big Jerusalem day, with a tour to the Mount of Olives and further to the Old city. We had a nice view from the tower in the Church of the Ascension. On our way down to Gethsemane, we visited the chapel of Dominus Flevit (The Lord Wept). The Church of the Holy Sepulchre and the Garden Tomb were also visited. Karoline was, as I had thought, very interested in some of the shops in the Old City. Pearls, stones, nuts and fruit got her attention.
Today we are going to Bethlehem where we will stay to Christmas Day. I was a day trip to Bethlehem last Sunday. To make it easy today, I just paste an article I wrote after that trip.
---
I am in the middle of the Church of the Nativity. It is a few days before Christmas. I am almost alone. I go down to the grotto where Jesus was born. There are only a couple of others there, and I can go and touch the star marking the place where the birth shall have taken place, without standing in line. It is quiet.
I go out of the church. It is quiet there too. A man in uniform asks how I am and where I come from. I have heard that it is the Palestinian Tourist Police taking care of and helping the tourists. I answer that I come from Norway. “Oslo!” he replies. I am a bit puzzled, I am used to Oslo not to be the best to mention here, after the problems the Oslo agreement made. “We like Oslo and Norway because you are here,” he says. “But we don’t like the results of the Oslo agreement, with area A, B and C, confiscated land and more Israeli settlements in the occupied territories.” I do not need to apologize, he understands that I did not have anything to do with the Oslo agreement.
“We need Oslo 2,” he says. I laugh. I try to imagine an Oslo 2 agreement with justice also for the Palestinians. “We need a tros.” “Tros?” I come to know that tros means agreement. I want to remember that word, and try to find a mnemonic rule. It is not difficult. The Palestinians need a tros which can give them faith (Norwegian tro) in the future.
Khaled has worked as tourist police for 9 years. He is happy about having a job. The unemployment rate is high, especially after the second Intifada started four years ago. The salary is not high, but he can maintain his family. He proudly finds a family photo with the four children. The fifth is on its way. “You know, I am quite lucky. I am a refugee, but I can work here though. The refugees in Lebanon are not allowed to work outside the camp. They live on smaller space than we do here in the refugee camps in Bethlehem. Have you seen how a refugee camp is?” I nod. I have seen.
A bowed man passes us. He reminds me of the bell-ringer of Notre Dame. “That is the bell-ringer of Bethlehem.” Khaled tells about the siege of the Church of the Nativity in 2002. The church was full of Palestinians for 40 days. Outside were Israeli soldiers. The brother of the bowed man went up in the tower to ring the bells, as he did every day. He was shot by the soldiers. It is quiet. Nobody says anything.
A tourist police colleague comes. The two of them discuss the statistics of the day, and they explain that they write down who visit the church. Before the Intifada it could be 150 buses with tourists every day. Now it is mostly single persons or small groups coming. Today has been good, with 5 buses with Nigerians. He shows me where he has written it, and that he has also written where they are going later. “If any of them loses the bus, we can send them by taxi to the next place, or we can drive them ourselves.” The service is great.
It is clear that there are not so many tourists to take care of. The tourist police have a lot of time. I have been talking with Khaled for more than one and a half hours. I am just visiting Bethlehem for the day and I tell that I want to go back to Jerusalem before it is dark. It is not more than 15 km, but it takes time with different transportation and the checkpoint I have to pass. I ask when he was in Jerusalem last time. It is eight years ago. He has no permit to pass the Israeli checkpoint. With my red passport I come easily to Bethlehem and back to Jerusalem. Where is the sense that I can travel and he can not? I am a bit downhearted. “We must not lose hope,” Khaled says. ”The hope is the last thing we have. They have taken much, but the hope they can not take. If we lose the hope, we will die. But we want to live. We have faith in the future. I just hope that we could understand that it is not possible to fight Israel with stones. We have to sit down to make a tros. Then the hope will become reality.” Now I remember tros in a different way: The Palestinians deserve a tros because they have so much faith (Norwegian tro).
Khaled asks when I will come back. I tell that I will come to celebrate Christmas in Bethlehem. He will work in the days of Christmas and says that I can ask if I need help with anything. He says that it will be many people in Christmas. I hope he is right. It would be sad if there were not enough pilgrims to fill the church on Christmas Eve. But I am not sure. They should soon come, these tourists, if they want to be here for Christmas. As usual the Palestinian has more faith and hope than I have. We say goodbye, I go back to Jerusalem. But I will soon come again, to celebrate Christmas in Bethlehem.
---
Wishing you a happy and peaceful Christmas time.
Christmas greetings from Hanne.
posted by Hanne at 6:40 AM
0 comments
Thursday, December 23, 2004
Palestina-hilsen nr 17. Betlehem neste.
23.12.2004
Kjære venner!
Etter et par dager med familien på besøk, har jeg oppdaget alt jeg ikke vet... Jeg ante det vel. De spør om alt de ser, og jeg kan ikke svare. Nei, jeg er verken geolog eller biolog eller historiker. Men vi har da fått sett en del allerede.
I går var det den store Jerusalems-dagen, med tur på Oljeberget og videre til Gamlebyen. Vi hadde god utsikt fra tårnet i Himmelfartskirken. På veien nedover mot Getsemane var vi innom Dominus Flevit (Herren gråt). Gravkirken og Hagegraven fikk også besøk. Karoline var, som jeg hadde tenkt, veldig interessert i noen av bodene i Gamlebyen. Perler, steiner, nøtter og frukt fikk god oppmerksomhet.
I dag går turen til Betlehem der vi skal være til 1.juledag. Jeg var en dagstur i Betlehem på søndag. For å gjøre det enkelt i dag, limer jeg her inn en artikkel jeg skrev etter søndagens utflukt.
---
Jeg står midt i Fødselskirken. Det er bare noen få dager igjen til jul. Jeg er nesten helt alene. Jeg går ned i grotten der Jesus ble født. Det er kun et par andre der, og jeg kan gå og berøre stjernen som markerer stedet der fødselen skal ha skjedd, uten å behøve å stå i kø. Det er stille.
Jeg går ut av kirken. Det er stille der også. En mann i uniform spør hvordan jeg har det og hvor jeg kommer fra. Jeg har fått forklart at det er det palestinske turistpolitiet som skal beskytte og hjelpe turistene. Jeg svarer at jeg kommer fra Norge. ”Oslo!” lyser han opp. Jeg stusser litt, er vant til at Oslo ikke er det beste å nevne her, etter de problemene Oslo-avtalen skapte. ”Vi liker Oslo og Norge fordi du er her,” sier han. ”Men vi liker ikke resultatet av Oslo-avtalen, med A-, B- og C-områder, konfiskert jord og flere israelske bosetninger i de okkuperte områdene.” Jeg behøver ikke unnskylde meg, han forstår at jeg ikke hadde noe med Oslo-avtalen å gjøre.
”Vi trenger Oslo 2,” sier han så. Jeg ler. Tenk om det kunne bli en Oslo 2-avtale som var rettferdig også for palestinerne. ”Vi trenger en tros.” ”Tros?” Jeg får vite at tros betyr avtale. Jeg vil gjerne huske det ordet, og prøver å finne en huskeregel. Det er ikke så vanskelig. Palestinerne trenger en tros som kan gi tro på fremtiden.
Khaled har jobbet i turistpolitiet i 9 år. Han er glad for å ha en jobb. Arbeidsledigheten er stor, særlig etter den andre Intifadaen startet for fire år siden. Lønnen er ikke høy, men han klarer å forsørge seg og familien. Han finner stolt frem et familiebilde med de fire barna. Den femte er på vei. ”Du vet, jeg er ganske heldig. Jeg er flyktning, men jeg kan jobbe her likevel. Flyktningene i Libanon har ikke lov til å jobbe utenfor leiren. De bor enda trangere enn vi gjør her i flyktningeleirene i Betlehem. Har du sett forholdene i en flyktningeleir?” Jeg nikker. Jeg har sett.
En krumbøyd mann går forbi oss. Han minner litt om ringeren i Notre Dame. ”Det er ringeren i Betlehem.” Khaled forteller om beleiringen av Fødselskirken i 2002. Kirken var full av palestinere i 40 dager. Utenfor var israelske soldater. Broren til den krumbøyde skulle opp i tårnet for å ringe i klokkene, slik det gjøres hver dag. Han ble skutt av soldatene. Det blir stille. Ingen av oss sier noe.
En turistpoliti-kollega kommer bort til oss. De to diskuterer dagens statistikk, og jeg får forklart at de noterer hvem som besøker kirken. Før Intifadaen kunne det være 150 busslaster med turister om dagen. Nå er det stort sett enkeltpersoner som kommer. I dag har det vært en bra dag, med 5 busser med nigerianere. Han viser meg hvor han har skrevet det opp, og at han også har notert hvor de skal videre. ”Hvis noen mister bussen, kan vi få en drosje til å kjøre dem til neste stoppested, eller vi kan kjøre dem selv.” Service-innstillingen er på topp.
Det er tydelig at det ikke er så mange turister å passe på. Turistpolitiet har god tid. Jeg har stått og pratet med Khaled i over halvannen time. Jeg er bare på dagsbesøk i Betlehem og sier jeg vil tilbake til Jerusalem før det er mørkt. Det er ikke mer enn 15 km, men det tar litt tid med ulike transportmidler og kontrollposten man må gjennom. Jeg spør når han sist var i Jerusalem. Det er åtte år siden. Han har ikke mulighet til å passere den israelske kontrollposten. Med mitt røde pass kommer jeg lett både til Betlehem og tilbake til Jerusalem. Hvor er logikken i at jeg skal kunne reise og ikke han? Jeg blir litt mismodig. ”Vi må ikke miste håpet,” sier Khaled. ”Håpet er det siste vi har. De har tatt fra oss mye, men håpet kan de ikke ta fra oss. Mister vi håpet, dør vi. Men vi vil leve. Vi har tro på fremtiden. Bare vi kunne skjønne at det ikke hjelper å kjempe med steiner mot Israels tunge våpen. Vi må sette oss ned og lage en tros. Da blir håpet virkelighet.” Huskeregelen er forandret: Palestinerne fortjener en tros fordi de har så stor tro.
Khaled spør når jeg kommer tilbake. Jeg forteller at jeg kommer for å feire jul i Betlehem. Han skal jobbe i juledagene og sier at jeg bare må spørre hvis jeg trenger hjelp til noe. Han sier det kommer til å bli trangt om plassen i jula. Jeg håper det stemmer. Det ville være trist om det ikke var nok pilegrimer til å fylle opp kirken på julaften. Men jeg er litt skeptisk. De må komme snart, disse turistene, om de skal være her til jul. Som vanlig har palestineren mer tro og håp enn jeg. Vi tar avskjed, jeg vender tilbake til Jerusalem. Men jeg kommer snart igjen, for å feire jul i Betlehem.
---
Med ønske om en god og fredelig julehøytid!
Julehilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Etter et par dager med familien på besøk, har jeg oppdaget alt jeg ikke vet... Jeg ante det vel. De spør om alt de ser, og jeg kan ikke svare. Nei, jeg er verken geolog eller biolog eller historiker. Men vi har da fått sett en del allerede.
I går var det den store Jerusalems-dagen, med tur på Oljeberget og videre til Gamlebyen. Vi hadde god utsikt fra tårnet i Himmelfartskirken. På veien nedover mot Getsemane var vi innom Dominus Flevit (Herren gråt). Gravkirken og Hagegraven fikk også besøk. Karoline var, som jeg hadde tenkt, veldig interessert i noen av bodene i Gamlebyen. Perler, steiner, nøtter og frukt fikk god oppmerksomhet.
I dag går turen til Betlehem der vi skal være til 1.juledag. Jeg var en dagstur i Betlehem på søndag. For å gjøre det enkelt i dag, limer jeg her inn en artikkel jeg skrev etter søndagens utflukt.
---
Jeg står midt i Fødselskirken. Det er bare noen få dager igjen til jul. Jeg er nesten helt alene. Jeg går ned i grotten der Jesus ble født. Det er kun et par andre der, og jeg kan gå og berøre stjernen som markerer stedet der fødselen skal ha skjedd, uten å behøve å stå i kø. Det er stille.
Jeg går ut av kirken. Det er stille der også. En mann i uniform spør hvordan jeg har det og hvor jeg kommer fra. Jeg har fått forklart at det er det palestinske turistpolitiet som skal beskytte og hjelpe turistene. Jeg svarer at jeg kommer fra Norge. ”Oslo!” lyser han opp. Jeg stusser litt, er vant til at Oslo ikke er det beste å nevne her, etter de problemene Oslo-avtalen skapte. ”Vi liker Oslo og Norge fordi du er her,” sier han. ”Men vi liker ikke resultatet av Oslo-avtalen, med A-, B- og C-områder, konfiskert jord og flere israelske bosetninger i de okkuperte områdene.” Jeg behøver ikke unnskylde meg, han forstår at jeg ikke hadde noe med Oslo-avtalen å gjøre.
”Vi trenger Oslo 2,” sier han så. Jeg ler. Tenk om det kunne bli en Oslo 2-avtale som var rettferdig også for palestinerne. ”Vi trenger en tros.” ”Tros?” Jeg får vite at tros betyr avtale. Jeg vil gjerne huske det ordet, og prøver å finne en huskeregel. Det er ikke så vanskelig. Palestinerne trenger en tros som kan gi tro på fremtiden.
Khaled har jobbet i turistpolitiet i 9 år. Han er glad for å ha en jobb. Arbeidsledigheten er stor, særlig etter den andre Intifadaen startet for fire år siden. Lønnen er ikke høy, men han klarer å forsørge seg og familien. Han finner stolt frem et familiebilde med de fire barna. Den femte er på vei. ”Du vet, jeg er ganske heldig. Jeg er flyktning, men jeg kan jobbe her likevel. Flyktningene i Libanon har ikke lov til å jobbe utenfor leiren. De bor enda trangere enn vi gjør her i flyktningeleirene i Betlehem. Har du sett forholdene i en flyktningeleir?” Jeg nikker. Jeg har sett.
En krumbøyd mann går forbi oss. Han minner litt om ringeren i Notre Dame. ”Det er ringeren i Betlehem.” Khaled forteller om beleiringen av Fødselskirken i 2002. Kirken var full av palestinere i 40 dager. Utenfor var israelske soldater. Broren til den krumbøyde skulle opp i tårnet for å ringe i klokkene, slik det gjøres hver dag. Han ble skutt av soldatene. Det blir stille. Ingen av oss sier noe.
En turistpoliti-kollega kommer bort til oss. De to diskuterer dagens statistikk, og jeg får forklart at de noterer hvem som besøker kirken. Før Intifadaen kunne det være 150 busslaster med turister om dagen. Nå er det stort sett enkeltpersoner som kommer. I dag har det vært en bra dag, med 5 busser med nigerianere. Han viser meg hvor han har skrevet det opp, og at han også har notert hvor de skal videre. ”Hvis noen mister bussen, kan vi få en drosje til å kjøre dem til neste stoppested, eller vi kan kjøre dem selv.” Service-innstillingen er på topp.
Det er tydelig at det ikke er så mange turister å passe på. Turistpolitiet har god tid. Jeg har stått og pratet med Khaled i over halvannen time. Jeg er bare på dagsbesøk i Betlehem og sier jeg vil tilbake til Jerusalem før det er mørkt. Det er ikke mer enn 15 km, men det tar litt tid med ulike transportmidler og kontrollposten man må gjennom. Jeg spør når han sist var i Jerusalem. Det er åtte år siden. Han har ikke mulighet til å passere den israelske kontrollposten. Med mitt røde pass kommer jeg lett både til Betlehem og tilbake til Jerusalem. Hvor er logikken i at jeg skal kunne reise og ikke han? Jeg blir litt mismodig. ”Vi må ikke miste håpet,” sier Khaled. ”Håpet er det siste vi har. De har tatt fra oss mye, men håpet kan de ikke ta fra oss. Mister vi håpet, dør vi. Men vi vil leve. Vi har tro på fremtiden. Bare vi kunne skjønne at det ikke hjelper å kjempe med steiner mot Israels tunge våpen. Vi må sette oss ned og lage en tros. Da blir håpet virkelighet.” Huskeregelen er forandret: Palestinerne fortjener en tros fordi de har så stor tro.
Khaled spør når jeg kommer tilbake. Jeg forteller at jeg kommer for å feire jul i Betlehem. Han skal jobbe i juledagene og sier at jeg bare må spørre hvis jeg trenger hjelp til noe. Han sier det kommer til å bli trangt om plassen i jula. Jeg håper det stemmer. Det ville være trist om det ikke var nok pilegrimer til å fylle opp kirken på julaften. Men jeg er litt skeptisk. De må komme snart, disse turistene, om de skal være her til jul. Som vanlig har palestineren mer tro og håp enn jeg. Vi tar avskjed, jeg vender tilbake til Jerusalem. Men jeg kommer snart igjen, for å feire jul i Betlehem.
---
Med ønske om en god og fredelig julehøytid!
Julehilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:53 PM
0 comments
Monday, December 20, 2004
Sunday, December 19, 2004
Letter from Palestine, 16. Leaving Jericho.
18th December 2004
Dear friends!
The observant reader can see that I don’t send from banglahanne@hotmail.com. The reason is not that I don’t want to use it. I still want to be banglahanne, as you can see. I don’t like to switch between addresses. It is not identity problems, but a hotmail-problem which is the reason for today’s change. I can’t enter banglahanne@hotmail.com, and I have spent much of the last days being frustrated about that. Luckily I had saved the addresses of you English-speaking recipients, but the Norwegians are not all on my list anymore.
I have ended my stay in Jericho. After Christmas I will spend more time in Ramallah and Jerusalem. So I thought it was time for giving some attention to YWCA in Jericho in this letter. I have wondered about how important my attendance there has been. I have mainly done the same as the women working there, but perhaps not that effective. When I said goodbye this week, I got the feeling that it had meant something that I was together with them. “Are they sending another here now?” “When are you coming back?” ”Don’t forget us!” ”We need you, we love you!” were some of the comments I got. I don’t think the practical contribution has been the most important, but that somebody has been there and worked together with them, has shown that there is a solidarity out there, outside the checkpoint of Jericho.
In cooperation with the Save the Children, Jericho YWCA arranges trainings for the employees and other interested. A subject for the cooking trainings when I have been there has been pickles. Last week I joined them to a dairy and a meat factory in Jericho. The dairy was modern, with all processes in closed system. The cows were just outside the door, ready for milking morning and evening. In the dairy, we got lebaneh, concentrated yoghurt, and at the meat factory we got different kinds of sausages. It was a popular element of the training.
I have also had the chance to see where the herbs sold through the Good Earth-campaign are cultivated. The farmer cultivating these herbs sets an example. Ecological agriculture is not what you hear the most about in Palestine. But this farmer tries, and here YWCA buys spearmint, sage and thyme cultivated without harmful chemicals. The farmer wants to start an association for ecological agriculture and hopes that he in this way can create a bigger interest for taking care of the environment and the human health.
It has been the day of St Lucia / St Lucy since last letter, an important day in Scandinavia, 13th December. I haven’t experienced it so much in Norway the last years. But when being abroad the traditions are often observed more. I was invited for St Lucia-celebration at the Swedish Theological Institute in Jerusalem on Monday, and there I got the traditional cakes “lussekatter” and beautiful Lucia procession with nice songs. In Norway I am only used to one song, but here it was a whole concert with songs about St Lucia and Christmas. The evening ended with an evening prayer in the chapel, with reflections on Lucia memories from Sweden. In St George’s cathedral there was Thursday lessons and carols, a family service with Lucia procession. It was also an experience, with Josef and Mary first, then children in different sizes and different clothes. Before the procession came, Josef was coming to the front several times for his mother to help him with this difficult scarf on the head. A small girl in a too long white dress also made an impression as she walked around between the choir and the congregation. I was almost surprised that there were no accidents with the candles. Lucia also had real candles on her head, I have never experienced that in Norway, as the child of electricity I am. Sunday evening I also got a Lucia homily, specially addressed to me as a Scandinavian representative.
Christmas is coming closer also here. Friday we had Santa Barbara celebration here at YWCA in Jerusalem. It was then the Orthodox day for the saint, thirteen days earlier it was the Catholic day, because of the differences in their calendars, so I have got it twice. That is fine since I didn’t know the tradition from before. The most important is a sweet porridge like the one St Barbara gave to the poor. It is decorated for Christmas in Jerusalem, some people have started to say merry Christmas and I am counting the days till my father, brother Einar and sister Karoline will come on Tuesday.
Pre-Christmas greetings from Hanne.
Dear friends!
The observant reader can see that I don’t send from banglahanne@hotmail.com. The reason is not that I don’t want to use it. I still want to be banglahanne, as you can see. I don’t like to switch between addresses. It is not identity problems, but a hotmail-problem which is the reason for today’s change. I can’t enter banglahanne@hotmail.com, and I have spent much of the last days being frustrated about that. Luckily I had saved the addresses of you English-speaking recipients, but the Norwegians are not all on my list anymore.
I have ended my stay in Jericho. After Christmas I will spend more time in Ramallah and Jerusalem. So I thought it was time for giving some attention to YWCA in Jericho in this letter. I have wondered about how important my attendance there has been. I have mainly done the same as the women working there, but perhaps not that effective. When I said goodbye this week, I got the feeling that it had meant something that I was together with them. “Are they sending another here now?” “When are you coming back?” ”Don’t forget us!” ”We need you, we love you!” were some of the comments I got. I don’t think the practical contribution has been the most important, but that somebody has been there and worked together with them, has shown that there is a solidarity out there, outside the checkpoint of Jericho.
In cooperation with the Save the Children, Jericho YWCA arranges trainings for the employees and other interested. A subject for the cooking trainings when I have been there has been pickles. Last week I joined them to a dairy and a meat factory in Jericho. The dairy was modern, with all processes in closed system. The cows were just outside the door, ready for milking morning and evening. In the dairy, we got lebaneh, concentrated yoghurt, and at the meat factory we got different kinds of sausages. It was a popular element of the training.
I have also had the chance to see where the herbs sold through the Good Earth-campaign are cultivated. The farmer cultivating these herbs sets an example. Ecological agriculture is not what you hear the most about in Palestine. But this farmer tries, and here YWCA buys spearmint, sage and thyme cultivated without harmful chemicals. The farmer wants to start an association for ecological agriculture and hopes that he in this way can create a bigger interest for taking care of the environment and the human health.
It has been the day of St Lucia / St Lucy since last letter, an important day in Scandinavia, 13th December. I haven’t experienced it so much in Norway the last years. But when being abroad the traditions are often observed more. I was invited for St Lucia-celebration at the Swedish Theological Institute in Jerusalem on Monday, and there I got the traditional cakes “lussekatter” and beautiful Lucia procession with nice songs. In Norway I am only used to one song, but here it was a whole concert with songs about St Lucia and Christmas. The evening ended with an evening prayer in the chapel, with reflections on Lucia memories from Sweden. In St George’s cathedral there was Thursday lessons and carols, a family service with Lucia procession. It was also an experience, with Josef and Mary first, then children in different sizes and different clothes. Before the procession came, Josef was coming to the front several times for his mother to help him with this difficult scarf on the head. A small girl in a too long white dress also made an impression as she walked around between the choir and the congregation. I was almost surprised that there were no accidents with the candles. Lucia also had real candles on her head, I have never experienced that in Norway, as the child of electricity I am. Sunday evening I also got a Lucia homily, specially addressed to me as a Scandinavian representative.
Christmas is coming closer also here. Friday we had Santa Barbara celebration here at YWCA in Jerusalem. It was then the Orthodox day for the saint, thirteen days earlier it was the Catholic day, because of the differences in their calendars, so I have got it twice. That is fine since I didn’t know the tradition from before. The most important is a sweet porridge like the one St Barbara gave to the poor. It is decorated for Christmas in Jerusalem, some people have started to say merry Christmas and I am counting the days till my father, brother Einar and sister Karoline will come on Tuesday.
Pre-Christmas greetings from Hanne.
posted by Hanne at 2:53 PM
0 comments
Saturday, December 18, 2004
Palestina-hilsen nr 16. Adjø Jeriko.
18.12.2004
Kjære venner!
Den observante leser ser at jeg ikke sender fra banglahanne@hotmail.com. Grunnen til det, er ikke at jeg ikke ønsker å bruke den. Jeg ønsker heller ikke å slutte å være banglahanne, som dere ser. Jeg liker heller ikke skifte mellom ulike adresser. Det er ikke identitetsproblemer, men hotmail-problemer som er årsaken til dagens forandring. Jeg kommer ikke inn på banglahanne@hotmail.com, og har brukt mye av de to siste døgnene til å frustrere meg over det. Dum som jeg er, har jeg heller ikke lagret alle adressene noe annet sted, så denne e-mailen kommer til de av dere jeg hadde skrevet opp et sted, har fått adressen til eller husker, og så håper jeg dere er så snille og sender meg adressene til dem dere vet har stått på lista mi, eller aner har stått der, eller tror kanskje kunne ha stått der, slik at jeg kan gjenopprette mottakerlista med så mange som mulig av dem som var der før. Har dere sendt meg e-mail jeg ikke har svart på, så send dem igjen til yahoo-adressen, så jeg får dem.
Jeg har avsluttet mitt opphold i Jeriko. Etter jul er det meningen jeg skal tilbringe mer tid i Ramallah og Jerusalem. Så jeg tenkte det var tid for å gi litt mer oppmerksomhet til KFUK i Jeriko i dette brevet. Jeg har nok lurt på hvor viktig min tilstedeværelse der har vært. Jeg har stort sett gjort det samme som damene som jobber der, men kanskje ikke like raskt. Da jeg sa adjø denne uka, fikk jeg imidlertid en følelse av at det hadde betydd noe at jeg hadde vært sammen med dem. ”Sender de en annen nå?” ”Når kommer du igjen?” ”Ikke glem oss!” ”Vi trenger deg, vi er glad i deg!” var noen av kommentarene jeg fikk. Jeg tror ikke den praktiske innsatsen har vært den viktigste, men at noen har vært der og jobbet sammen med dem, har vist at det finnes en solidaritet der ute, utenfor Jerikos kontrollpost.
I samarbeid med Redd Barna arrangerer Jeriko KFUK fra tid til annen kurs for de ansatte og andre interesserte. Matkursene som har vært mens jeg har vært der har blant annet tatt for seg sylting. Forrige uke fikk jeg være med på en liten utflukt til et meieri og en pølsefabrikk i Jeriko. Meieriet var moderne, med alle prosesser i lukket system. Kuene stod like utenfor døra, klare til melking morgen og kveld. På meieriet var det utdeling av lebaneh, konsentrert yoghurt, og på pølsefabrikken var det smaksprøver av forskjellige kjøttpålegg. Det var et populært innslag blant deltakerne på kurset.
Jeg har også fått muligheten til å se hvor urtene som selges gjennom Good Earth-kampanjen dyrkes. Bonden som dyrker disse urtene, er litt av en plogspiss. Økologisk jordbruk er ikke det man hører mest om i Palestina. Men denne bonden satser friskt, og her kjøper altså KFUK peppermynte, salvie og timian som er dyrket uten skadelige kjemikalier. Bonden har et ønske om å starte en forening for økologisk jordbruk og håper på den måten å få opp interessen for denne måten å ta vare på miljøet og menneskers helse på.
Det har vært St Lucia-dagen siden forrige brev. Jeg har vel ikke merket så mye til den i Norge de siste årene. Men det er rart når man er utenlands, da blir tradisjonene fort merkbare. Jeg var invitert til Lucia-feiring ved det Svenske Teologiske Instituttet i Jerusalem på mandag, og der fikk jeg servert både lussekatter og et nydelig Lucia-opptog med fin sang. I motsetning til Lucia-togene jeg er vant til, som bare synger den ene sangen, var det her en hel konsert med Lucia- og julesanger. Kvelden ble avsluttet med kveldsbønn i kapellet, med betraktninger rundt Lucia-minner fra Sverige. I St George’s cathedral var det på torsdag familiegudstjeneste med Lucia-tog. Det var også en opplevelse, med Josef og Maria først, deretter barn i ulike størrelser med ulike klær. Før toget kom inn var Josef flere ganger fremme hos mor for å få rettet på hodeplagget. Det er ikke lett med slike flagrende tøystykker på hodet. Særlig ei lita tulle i litt for lang hvit kappe gjorde inntrykk der hun virret rundt mellom koret og menigheten. Jeg var nesten litt overrasket over at det ikke skjedde noen ulykker med levende lys. Lucia hadde også levende lys på hodet, det har jeg faktisk aldri opplevd i Norge, som det elektrisitetens barn jeg er. Søndag kveld fikk jeg også servert en Lucia-preken, med spesiell adresse til meg som skandinavisk representant.
Julen begynner altså å nærme seg her også. I går var det Santa Barbara-førjulshygge her på KFUK i Jerusalem. Det var i går den ortodokse dagen for å feire helgenen, for tretten dager siden var det den katolske, pga forskjellene i kalenderene, så jeg har fått det dobbelt. Det er jo greit siden jeg ikke kjente tradisjonen fra før. Det viktigste innslaget er en søt grøt som skal likne den St Barbara gav til de fattige. Julepynten er funnet frem i Jerusalem, noen har begynt å si god jul og jeg teller ned dagene til Pappa, Einar (bror) og Karoline (søster) kommer på tirsdag.
Førjulshilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Den observante leser ser at jeg ikke sender fra banglahanne@hotmail.com. Grunnen til det, er ikke at jeg ikke ønsker å bruke den. Jeg ønsker heller ikke å slutte å være banglahanne, som dere ser. Jeg liker heller ikke skifte mellom ulike adresser. Det er ikke identitetsproblemer, men hotmail-problemer som er årsaken til dagens forandring. Jeg kommer ikke inn på banglahanne@hotmail.com, og har brukt mye av de to siste døgnene til å frustrere meg over det. Dum som jeg er, har jeg heller ikke lagret alle adressene noe annet sted, så denne e-mailen kommer til de av dere jeg hadde skrevet opp et sted, har fått adressen til eller husker, og så håper jeg dere er så snille og sender meg adressene til dem dere vet har stått på lista mi, eller aner har stått der, eller tror kanskje kunne ha stått der, slik at jeg kan gjenopprette mottakerlista med så mange som mulig av dem som var der før. Har dere sendt meg e-mail jeg ikke har svart på, så send dem igjen til yahoo-adressen, så jeg får dem.
Jeg har avsluttet mitt opphold i Jeriko. Etter jul er det meningen jeg skal tilbringe mer tid i Ramallah og Jerusalem. Så jeg tenkte det var tid for å gi litt mer oppmerksomhet til KFUK i Jeriko i dette brevet. Jeg har nok lurt på hvor viktig min tilstedeværelse der har vært. Jeg har stort sett gjort det samme som damene som jobber der, men kanskje ikke like raskt. Da jeg sa adjø denne uka, fikk jeg imidlertid en følelse av at det hadde betydd noe at jeg hadde vært sammen med dem. ”Sender de en annen nå?” ”Når kommer du igjen?” ”Ikke glem oss!” ”Vi trenger deg, vi er glad i deg!” var noen av kommentarene jeg fikk. Jeg tror ikke den praktiske innsatsen har vært den viktigste, men at noen har vært der og jobbet sammen med dem, har vist at det finnes en solidaritet der ute, utenfor Jerikos kontrollpost.
I samarbeid med Redd Barna arrangerer Jeriko KFUK fra tid til annen kurs for de ansatte og andre interesserte. Matkursene som har vært mens jeg har vært der har blant annet tatt for seg sylting. Forrige uke fikk jeg være med på en liten utflukt til et meieri og en pølsefabrikk i Jeriko. Meieriet var moderne, med alle prosesser i lukket system. Kuene stod like utenfor døra, klare til melking morgen og kveld. På meieriet var det utdeling av lebaneh, konsentrert yoghurt, og på pølsefabrikken var det smaksprøver av forskjellige kjøttpålegg. Det var et populært innslag blant deltakerne på kurset.
Jeg har også fått muligheten til å se hvor urtene som selges gjennom Good Earth-kampanjen dyrkes. Bonden som dyrker disse urtene, er litt av en plogspiss. Økologisk jordbruk er ikke det man hører mest om i Palestina. Men denne bonden satser friskt, og her kjøper altså KFUK peppermynte, salvie og timian som er dyrket uten skadelige kjemikalier. Bonden har et ønske om å starte en forening for økologisk jordbruk og håper på den måten å få opp interessen for denne måten å ta vare på miljøet og menneskers helse på.
Det har vært St Lucia-dagen siden forrige brev. Jeg har vel ikke merket så mye til den i Norge de siste årene. Men det er rart når man er utenlands, da blir tradisjonene fort merkbare. Jeg var invitert til Lucia-feiring ved det Svenske Teologiske Instituttet i Jerusalem på mandag, og der fikk jeg servert både lussekatter og et nydelig Lucia-opptog med fin sang. I motsetning til Lucia-togene jeg er vant til, som bare synger den ene sangen, var det her en hel konsert med Lucia- og julesanger. Kvelden ble avsluttet med kveldsbønn i kapellet, med betraktninger rundt Lucia-minner fra Sverige. I St George’s cathedral var det på torsdag familiegudstjeneste med Lucia-tog. Det var også en opplevelse, med Josef og Maria først, deretter barn i ulike størrelser med ulike klær. Før toget kom inn var Josef flere ganger fremme hos mor for å få rettet på hodeplagget. Det er ikke lett med slike flagrende tøystykker på hodet. Særlig ei lita tulle i litt for lang hvit kappe gjorde inntrykk der hun virret rundt mellom koret og menigheten. Jeg var nesten litt overrasket over at det ikke skjedde noen ulykker med levende lys. Lucia hadde også levende lys på hodet, det har jeg faktisk aldri opplevd i Norge, som det elektrisitetens barn jeg er. Søndag kveld fikk jeg også servert en Lucia-preken, med spesiell adresse til meg som skandinavisk representant.
Julen begynner altså å nærme seg her også. I går var det Santa Barbara-førjulshygge her på KFUK i Jerusalem. Det var i går den ortodokse dagen for å feire helgenen, for tretten dager siden var det den katolske, pga forskjellene i kalenderene, så jeg har fått det dobbelt. Det er jo greit siden jeg ikke kjente tradisjonen fra før. Det viktigste innslaget er en søt grøt som skal likne den St Barbara gav til de fattige. Julepynten er funnet frem i Jerusalem, noen har begynt å si god jul og jeg teller ned dagene til Pappa, Einar (bror) og Karoline (søster) kommer på tirsdag.
Førjulshilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:52 PM
0 comments
Monday, December 13, 2004
Sunday, December 12, 2004
Letter from Palestine, 15, Advent.
11th December 2004
Dear friends!
It is time for a “spiritual” letter again. So then you are warned…
When I came to Jerusalem yesterday after having been to Jericho, I was met by a decorated Christmas tree in the lobby of YWCA. It was a bit early, I thought, but then I remembered that in Norway I would probably have seen decorated Christmas trees for a month already. I thought then about how lucky I have been to experience the Advent time here. The Advent disappears in a way in Norway, when Christmas starts in November, or October, or September, with the first Christmas marzipan. It is not a lack of preparation for Christmas in December, but the preparation is mostly practical. The spiritual preparations are normally the suffering when the Advent disappears in the Christmas preparations.
What was a bit funny was that I yesterday evening got the same thought explained at a Bible study after Evensong in St George’s. They arrange Bible studies the three last Fridays in Advent, where we go through the texts for the coming Sunday. Last week we were six, most with English as mother tongue, four theologians, and I as the only female representative. I must admit that I did not have much to contribute. Yesterday we were seven, and only three were theologians, so the lay people were the majority. I had also managed to find the Bible texts on the Internet on beforehand, so I was better prepared. I think it is a bit strange that the Anglican Church does not have the same lectionary as the Church of Norway, but I understand that it might be the Church of Norway which is strange. After having become so Anglican while I have been here, I have both found elements with the Lutheran and with the Anglican tradition that I appreciate. At the same time I have started to ask questions, both about what I am used to and about what is new to me.
It is not very many coming to prayers on weekdays, so I am used to be the only unlearned. But it is a bit easier when there are also others who need explanations to easy connections in the texts. One of the theologians came then with this reflection about how the Advent has disappeared in the western countries, while it is still alive here in Jerusalem. People here are an Advent people. They live in hope. That is exactly what Advent is about, to have hope for the future. I wonder then if we in Norway and other western countries don’t need hope for the future, because we have freedom, justice and peace and all the material goods that we need. Is the hope redundant so that we can jump over the Advent and come directly in Christmas mood?
Last Sunday I heard a good homily at the Evensong about waiting in the Advent. It is related to hope, about waiting for change. Not all waiting is in hope for a better time, you can be waiting with fear or happiness, but anyway if what you wait for is good or not, there is a meaning of the time of waiting. We need the waiting as preparation. We do need the time of waiting not only to prepare for what is coming after, but also for being in the time itself. This might be something we are not so good at, to let the time of waiting be valuable, find peace and let God work with us where we are. I have not been very good at using the Advent like this before. It is in a way easier here.
On my way to YWCA yesterday, I went by Gethsemane. In the grotto where Judas betrayed Jesus, I spent some more time than other tourists, so the Franciscan friar who sat there, asked me to come to him, and we had a nice talk. When I asked, he told that he originally was from Italy, but he had lived in the Holy Land for 66 years. He wanted to give me a gift, and found a small, round bread he had got from a Coptic Orthodox monk. The bread had a large cross in the middle, twelve small crosses around, and something written in Coptic in a circle around. He told that the bread was not blessed. But his blessing made as much for me.
Then I must tell about a funny happening from Jericho. Vis-à-vis the house I live in, there is a Coptic Orthodox monastery. Thursday a monk came visiting. He sat with us quite some time that evening. May be it is normal. But I am not used to, so I found it quite fun, with a monk watching TV, eating nuts and telling jokes in my sitting-room.
The last week I have attended a couple of Orthodox liturgies which I have not understood anything of. But it is nice to be there though, listening to the singing and experience the adoration. It is quite an experience, with incense, crossing, processions, liturgical clothes and doors being opened and closed. I should try to find an English speaking Orthodox to get explained what the elements mean.
This evening I have been out for dinner with a couple of other girls. Vicky, who was a volunteer here at YWCA a couple of weeks in September, is here again to participate in a conference in Nazareth next week. She stays at a hostel together with a Norwegian girl who studies International development in Australia and is here for field work about suicide bombers and the religious aspect. We talked mostly about politics and our daily lives, but we also came to religion, it is naturally when both Vicky and I imagine our future jobs in the church, and this field work was also oriented on religion. It was interesting to hear how the development student, who has also studied journalism, was interested in studying theology, but did not want to become a pastor, because her faith was not according the official teaching of the church, and she also thought it was soon time to start working after many years of studies. We had an exciting discussion, it is strange to see how religion at the same time can seem so easy and so complicated, both a reason for and as a solution to conflicts and problems.
Advent greetings from Hanne.
Dear friends!
It is time for a “spiritual” letter again. So then you are warned…
When I came to Jerusalem yesterday after having been to Jericho, I was met by a decorated Christmas tree in the lobby of YWCA. It was a bit early, I thought, but then I remembered that in Norway I would probably have seen decorated Christmas trees for a month already. I thought then about how lucky I have been to experience the Advent time here. The Advent disappears in a way in Norway, when Christmas starts in November, or October, or September, with the first Christmas marzipan. It is not a lack of preparation for Christmas in December, but the preparation is mostly practical. The spiritual preparations are normally the suffering when the Advent disappears in the Christmas preparations.
What was a bit funny was that I yesterday evening got the same thought explained at a Bible study after Evensong in St George’s. They arrange Bible studies the three last Fridays in Advent, where we go through the texts for the coming Sunday. Last week we were six, most with English as mother tongue, four theologians, and I as the only female representative. I must admit that I did not have much to contribute. Yesterday we were seven, and only three were theologians, so the lay people were the majority. I had also managed to find the Bible texts on the Internet on beforehand, so I was better prepared. I think it is a bit strange that the Anglican Church does not have the same lectionary as the Church of Norway, but I understand that it might be the Church of Norway which is strange. After having become so Anglican while I have been here, I have both found elements with the Lutheran and with the Anglican tradition that I appreciate. At the same time I have started to ask questions, both about what I am used to and about what is new to me.
It is not very many coming to prayers on weekdays, so I am used to be the only unlearned. But it is a bit easier when there are also others who need explanations to easy connections in the texts. One of the theologians came then with this reflection about how the Advent has disappeared in the western countries, while it is still alive here in Jerusalem. People here are an Advent people. They live in hope. That is exactly what Advent is about, to have hope for the future. I wonder then if we in Norway and other western countries don’t need hope for the future, because we have freedom, justice and peace and all the material goods that we need. Is the hope redundant so that we can jump over the Advent and come directly in Christmas mood?
Last Sunday I heard a good homily at the Evensong about waiting in the Advent. It is related to hope, about waiting for change. Not all waiting is in hope for a better time, you can be waiting with fear or happiness, but anyway if what you wait for is good or not, there is a meaning of the time of waiting. We need the waiting as preparation. We do need the time of waiting not only to prepare for what is coming after, but also for being in the time itself. This might be something we are not so good at, to let the time of waiting be valuable, find peace and let God work with us where we are. I have not been very good at using the Advent like this before. It is in a way easier here.
On my way to YWCA yesterday, I went by Gethsemane. In the grotto where Judas betrayed Jesus, I spent some more time than other tourists, so the Franciscan friar who sat there, asked me to come to him, and we had a nice talk. When I asked, he told that he originally was from Italy, but he had lived in the Holy Land for 66 years. He wanted to give me a gift, and found a small, round bread he had got from a Coptic Orthodox monk. The bread had a large cross in the middle, twelve small crosses around, and something written in Coptic in a circle around. He told that the bread was not blessed. But his blessing made as much for me.
Then I must tell about a funny happening from Jericho. Vis-à-vis the house I live in, there is a Coptic Orthodox monastery. Thursday a monk came visiting. He sat with us quite some time that evening. May be it is normal. But I am not used to, so I found it quite fun, with a monk watching TV, eating nuts and telling jokes in my sitting-room.
The last week I have attended a couple of Orthodox liturgies which I have not understood anything of. But it is nice to be there though, listening to the singing and experience the adoration. It is quite an experience, with incense, crossing, processions, liturgical clothes and doors being opened and closed. I should try to find an English speaking Orthodox to get explained what the elements mean.
This evening I have been out for dinner with a couple of other girls. Vicky, who was a volunteer here at YWCA a couple of weeks in September, is here again to participate in a conference in Nazareth next week. She stays at a hostel together with a Norwegian girl who studies International development in Australia and is here for field work about suicide bombers and the religious aspect. We talked mostly about politics and our daily lives, but we also came to religion, it is naturally when both Vicky and I imagine our future jobs in the church, and this field work was also oriented on religion. It was interesting to hear how the development student, who has also studied journalism, was interested in studying theology, but did not want to become a pastor, because her faith was not according the official teaching of the church, and she also thought it was soon time to start working after many years of studies. We had an exciting discussion, it is strange to see how religion at the same time can seem so easy and so complicated, both a reason for and as a solution to conflicts and problems.
Advent greetings from Hanne.
posted by Hanne at 2:51 PM
0 comments
Saturday, December 11, 2004
Palestina-hilsen nr 15. Advent.
11.12.2004
Kjære venner!
Det er tid for et ”åndelig” brev igjen. Så da er dere advart...
Da jeg kom til Jerusalem i går etter å ha vært i Jeriko, ble jeg møtt av et pyntet juletre i lobbyen til KFUK. Det var da litt tidlig, tenkte jeg, men så kom jeg på at dere i Norge antakelig har sett pyntede juletrær i en måned allerede. Jeg tenkte videre på hvor heldig jeg har vært når det gjelder å oppleve adventstiden her. Adventen blir på en måte borte i Norge, når jula starter i november, eller oktober, eller september, med den første julemarsipanen. Det mangler ikke på forberedelser til jul i desember, men de er stort sett praktiske. De åndelige forberedelsene er vel de som lider når adventen forsvinner i førjulstiden.
Det som var litt morsomt var at jeg i går kveld fikk servert den samme tanken på bibelstudium etter kveldsbønnen i St George’s. Det arrangeres bibelstudier der de tre siste fredagene i advent, der vi går gjennom søndagens tekster. Forrige uke var vi seks stykker, de fleste med engelsk som morsmål, fire teologer, og jeg eneste representant for det kvinnelige kjønn. Jeg må innrømme jeg ikke hadde så mye å komme med. I går var vi syv, og bare tre var teologer, så lekfolket var i flertall. Jeg hadde også klart å søke meg frem til bibeltekstene på Internett på forhånd, så jeg var bedre forberedt. Jeg synes det er litt rart at den anglikanske kirke ikke har samme tekstrekker som Den norske kirke, men det aner meg at det er Den norske kirke som er rar. Etter å ha blitt så anglikansk mens jeg har vært her, har jeg både funnet elementer ved den lutherske og ved den anglikanske tradisjonen som jeg setter stor pris på. Samtidig har jeg begynt å stille spørsmål, både ved det jeg er vant med og ved det som er nytt for meg.
Det er ikke veldig stor oppslutning om tidebønner o.l. på hverdager, så jeg er vant til å være alene som ulærd. Men det er jo litt lettere når det er andre også som trenger forklaringer på enkle sammenhenger i tekstene. En av teologene kom altså med denne refleksjonen over hvordan adventen har forsvunnet i Vesten, mens den fremdeles finnes her i Jerusalem. Folk her er et adventsfolk. De lever i håp. Det er nettopp det advent handler om, å ha håp til fremtiden. Jeg lurer da på om vi i Norge og andre vestlige land ikke trenger håp for fremtiden, siden vi har frihet, rettferdighet og fred og alle materielle goder vi trenger. Er håpet overflødig slik at vi kan hoppe over adventen og komme direkte i julestemning?
Forrige søndag hørte jeg en god preken på kveldsbønnen om det å vente i adventen. Det er jo relatert til håp, i det å vente på forandring. Ikke all venting er i håp om bedre tider, man kan vente med frykt eller glede, men uansett om det man venter på er godt eller ikke, så er det gjerne et poeng med ventetiden. Vi trenger ventetiden som forberedelse. Vi trenger ventetiden ikke bare for å forberede oss til det som kommer etter, men også for å være i selve ventetiden. Det er kanskje noe vi ikke er så flinke til, å la ventetiden være verdifull, finne roen og la Gud arbeide med oss der vi er. Jeg har heller ikke vært veldig flink til å bruke adventen på den måten før. Det er på en måte lettere her.
På vei til KFUK i går, gikk jeg innom Getsemane. I grotten der Judas forrådte Jesus, brukte jeg litt lengre tid enn andre turister, så fransiskaner-munken som satt vakt, bad meg komme bort til ham, og vi hadde en hyggelig prat. Da jeg spurte, fortalte han at han opprinnelig kom fra Italia, men hadde vært i Det hellige land i 66 år. Han ville gjerne gi meg en gave, og hentet et lite, rundt brød som han hadde fått fra en koptisk-ortodoks munk. Brødet var preget med ett stort kors i midten, tolv små kors rundt, og noe skrevet på koptisk i sirkel omkring. Han fortalte at brødet ikke var velsignet. Men hans velsignelse gjorde vel så mye.
Så må jeg fortelle om en litt komisk hendelse fra Jeriko. Vis-a-vis huset jeg bor i er det et koptisk-ortodoks kloster. Torsdag kom en munk på besøk. Han satt ganske lenge utover kvelden. Det er mulig det er vanlig. Men for meg er det nå litt spesielt, og i grunnen ganske morsomt, med en munk som ser på TV, spiser nøtter og forteller vitser i stua.
Ellers har jeg vært på et par gresk-ortodokse liturgier som jeg ikke har forstått noe av. Men det er litt flott å være på dem likevel, høre sangen og oppleve tilbedelsen. Den er jo ganske sanselig, med røkelse, korsing, prosesjoner, liturgiske klær og dører som åpnes og lukkes. Jeg får prøve å alliere meg med en engelsktalende ortodoks som kan forklare meg litt mer av hva de ulike leddene betyr.
I kveld har jeg vært og spist middag med et par andre jenter. Vicky, som var frivillig her på KFUK et par uker i september er her igjen for å delta på en konferanse i Nasaret til uka. Hun bor på et ungdomsherberge sammen med en norsk jente som tar utviklingsstudier i Australia og er her på feltarbeid om selvmordsbombere og religiøs forankring. Samtalen dreide seg mest om politikk og våre daglige liv, men vi var innom religion også, det blir gjerne slik når både Vicky og jeg ser for oss en fremtidig jobb innen kirken, og dette feltarbeidsprosjektet var jo også noe religiøst orientert. Det var interessant å høre hvordan utviklingsstudenten, som også har studert journalistikk, godt kunne tenke seg å studere teologi, men ikke kunne tenke seg å bli prest, da hennes tro ikke var i følge kirkens offisielle lære, og dessuten syntes hun det snart var på tide å komme seg ut i arbeid etter mange års studier. Vi hadde uansett en spennende diskusjon, det er rart å se hvordan religion på samme tid kan virke så enkelt og så komplisert, både som en medvirkende årsak til, og en løsning på konflikter og problemer.
Advents-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er tid for et ”åndelig” brev igjen. Så da er dere advart...
Da jeg kom til Jerusalem i går etter å ha vært i Jeriko, ble jeg møtt av et pyntet juletre i lobbyen til KFUK. Det var da litt tidlig, tenkte jeg, men så kom jeg på at dere i Norge antakelig har sett pyntede juletrær i en måned allerede. Jeg tenkte videre på hvor heldig jeg har vært når det gjelder å oppleve adventstiden her. Adventen blir på en måte borte i Norge, når jula starter i november, eller oktober, eller september, med den første julemarsipanen. Det mangler ikke på forberedelser til jul i desember, men de er stort sett praktiske. De åndelige forberedelsene er vel de som lider når adventen forsvinner i førjulstiden.
Det som var litt morsomt var at jeg i går kveld fikk servert den samme tanken på bibelstudium etter kveldsbønnen i St George’s. Det arrangeres bibelstudier der de tre siste fredagene i advent, der vi går gjennom søndagens tekster. Forrige uke var vi seks stykker, de fleste med engelsk som morsmål, fire teologer, og jeg eneste representant for det kvinnelige kjønn. Jeg må innrømme jeg ikke hadde så mye å komme med. I går var vi syv, og bare tre var teologer, så lekfolket var i flertall. Jeg hadde også klart å søke meg frem til bibeltekstene på Internett på forhånd, så jeg var bedre forberedt. Jeg synes det er litt rart at den anglikanske kirke ikke har samme tekstrekker som Den norske kirke, men det aner meg at det er Den norske kirke som er rar. Etter å ha blitt så anglikansk mens jeg har vært her, har jeg både funnet elementer ved den lutherske og ved den anglikanske tradisjonen som jeg setter stor pris på. Samtidig har jeg begynt å stille spørsmål, både ved det jeg er vant med og ved det som er nytt for meg.
Det er ikke veldig stor oppslutning om tidebønner o.l. på hverdager, så jeg er vant til å være alene som ulærd. Men det er jo litt lettere når det er andre også som trenger forklaringer på enkle sammenhenger i tekstene. En av teologene kom altså med denne refleksjonen over hvordan adventen har forsvunnet i Vesten, mens den fremdeles finnes her i Jerusalem. Folk her er et adventsfolk. De lever i håp. Det er nettopp det advent handler om, å ha håp til fremtiden. Jeg lurer da på om vi i Norge og andre vestlige land ikke trenger håp for fremtiden, siden vi har frihet, rettferdighet og fred og alle materielle goder vi trenger. Er håpet overflødig slik at vi kan hoppe over adventen og komme direkte i julestemning?
Forrige søndag hørte jeg en god preken på kveldsbønnen om det å vente i adventen. Det er jo relatert til håp, i det å vente på forandring. Ikke all venting er i håp om bedre tider, man kan vente med frykt eller glede, men uansett om det man venter på er godt eller ikke, så er det gjerne et poeng med ventetiden. Vi trenger ventetiden som forberedelse. Vi trenger ventetiden ikke bare for å forberede oss til det som kommer etter, men også for å være i selve ventetiden. Det er kanskje noe vi ikke er så flinke til, å la ventetiden være verdifull, finne roen og la Gud arbeide med oss der vi er. Jeg har heller ikke vært veldig flink til å bruke adventen på den måten før. Det er på en måte lettere her.
På vei til KFUK i går, gikk jeg innom Getsemane. I grotten der Judas forrådte Jesus, brukte jeg litt lengre tid enn andre turister, så fransiskaner-munken som satt vakt, bad meg komme bort til ham, og vi hadde en hyggelig prat. Da jeg spurte, fortalte han at han opprinnelig kom fra Italia, men hadde vært i Det hellige land i 66 år. Han ville gjerne gi meg en gave, og hentet et lite, rundt brød som han hadde fått fra en koptisk-ortodoks munk. Brødet var preget med ett stort kors i midten, tolv små kors rundt, og noe skrevet på koptisk i sirkel omkring. Han fortalte at brødet ikke var velsignet. Men hans velsignelse gjorde vel så mye.
Så må jeg fortelle om en litt komisk hendelse fra Jeriko. Vis-a-vis huset jeg bor i er det et koptisk-ortodoks kloster. Torsdag kom en munk på besøk. Han satt ganske lenge utover kvelden. Det er mulig det er vanlig. Men for meg er det nå litt spesielt, og i grunnen ganske morsomt, med en munk som ser på TV, spiser nøtter og forteller vitser i stua.
Ellers har jeg vært på et par gresk-ortodokse liturgier som jeg ikke har forstått noe av. Men det er litt flott å være på dem likevel, høre sangen og oppleve tilbedelsen. Den er jo ganske sanselig, med røkelse, korsing, prosesjoner, liturgiske klær og dører som åpnes og lukkes. Jeg får prøve å alliere meg med en engelsktalende ortodoks som kan forklare meg litt mer av hva de ulike leddene betyr.
I kveld har jeg vært og spist middag med et par andre jenter. Vicky, som var frivillig her på KFUK et par uker i september er her igjen for å delta på en konferanse i Nasaret til uka. Hun bor på et ungdomsherberge sammen med en norsk jente som tar utviklingsstudier i Australia og er her på feltarbeid om selvmordsbombere og religiøs forankring. Samtalen dreide seg mest om politikk og våre daglige liv, men vi var innom religion også, det blir gjerne slik når både Vicky og jeg ser for oss en fremtidig jobb innen kirken, og dette feltarbeidsprosjektet var jo også noe religiøst orientert. Det var interessant å høre hvordan utviklingsstudenten, som også har studert journalistikk, godt kunne tenke seg å studere teologi, men ikke kunne tenke seg å bli prest, da hennes tro ikke var i følge kirkens offisielle lære, og dessuten syntes hun det snart var på tide å komme seg ut i arbeid etter mange års studier. Vi hadde uansett en spennende diskusjon, det er rart å se hvordan religion på samme tid kan virke så enkelt og så komplisert, både som en medvirkende årsak til, og en løsning på konflikter og problemer.
Advents-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:51 PM
0 comments
Sunday, December 05, 2004
Saturday, December 04, 2004
Letter from Palestine, 14. Experiencing Jordan.
3rd December 2004
Dear friends!
I start with the good news, so you don’t need to read all to get it: I have a new visa, for three months, and don’t need to worry more. As I have understood, I was the only worried, it is not easy to know what the border police can do. Sunday I met three new Norwegian ecumenical accompaniers. They came Saturday, and two of them spent 8 ½ hours on the airport before they came through!
I went to Jordan on Monday. When I did not have visa for Jordan before, I went by the Sheikh Husayn bridge north of the West Bank. I was met by a too joyful young woman on the border, and was a bit sceptical to this new strategy of the border police. When I told that I had been to Jerusalem, she spoke about how wonderful that city was. I came through by a few questions and came to the next person. She was not that joyful, and did not speak that good English, so I did not understand what she asked about. She gave up, and let me pass. On the Jordanian side it was easy to get a visa before I was caught by a driver to Amman. I said I wanted a bus, and he told me to come. What I thought was a servis, was a taxi, and the price was then higher…
I was going to stay at the YWCA Hostel in Amman. I had not thought much about it, but heard from other Norwegians that it was a bit old fashion. When I came, it was how I would expect it if I had thought about a YWCA Hostel, at least 20 years ago. An elderly, calm woman, who reminded me of my grandma, received me. She showed me my room, which is for people like me, staying a few days, with five beds, but no other guests. The bathroom also reminded me about my grandma, mostly because of the kerosene smell, my grandma ha kerosene heating. I was lucky and came to the hot water day, they had hot water three days a week. Everything was said three times, to be sure that I understood. When I asked about the different streets, I could “go up there and down there”, three times, or “down there and up again” three times. It was too far to walk to downtown. But I did not listen to that. It was not very far in a Norwegian scale, but quite much up on the way back, because Amman is city built on several mountains.
I went downtown some times. The first time I was lucky and found a map with the different parts of the city and the largest streets. But it was not detailed, and to find the sites to see was a challenge when the Jordanian authorities do not see signing as an important task. I was suddenly by one of the ruins to be seen, and then I found others also. The Citadel, which is on a hill, I had seen from a long distance, but it does not always help to find the way up. On my way a man pointed out some stairs I could take, so I went there. I came up among people in working clothes excavating, and I was surprised about the entrance. When I went further and found myself on the other side of the fence from where the other tourists were, I understood that I should have found another entrance. Embarrassed I left without seeing any more. Next day I tried again, right way, with ticket, and saw impressing ruins of old buildings.
Jordanians are like Palestinians, not walking more than necessary. Both my trip to downtown, and from the hostel to the YWCA office were impressing, they thought. I was just glad to be free and have the chance to walk. A reason for their surprise was that they found Amman a big city difficult to find out about. I was a bit agree. Before I had a map, I thought that “first circle”, “second circle” etc were circle roads like in Oslo. Then I found out that they were roundabouts, and then everything became easier. Luckily the city has some big hotels with characteristic look which are good to orientate from.
If I had been a bit reasonable, I had taken the same way each time. But it is more exciting to take new ways, last time from the Citadel, it was longer than planned. I used to go up on the Amman mountain, where the YWCA Hostel is, on the northern side, while I now thought I might be on the southern side. It started to get dark, and I did not have any known buildings to orientate from. To check if I was on the right mountain, or hill, I started to climb the stars. There are really many stairs. When I was up, I saw a church, and was surprised to see it there, it should be on the neighbouring mountain. Then I found out that it was not the same, though they were both white with red roof. I started to be nervous on how long away I was, and used the chance for an express prayer in the chapel by the church. I calmed down, and short after I was by the first circle, close to the hostel.
Before I went to the border yesterday, I had a trip to Madaba, the mosaic town about 30 km south of Amman. One of the employees at YWCA wanted to take me there as she came from Madaba, but she did not have time. So she called her mother to arrange for my lunch there and told me to go to the church to ask for the way. It was a beautiful last day of my stay, with the famous mosaic of Madaba and hospitality with lots of food and few English words. It is not easy to leave when you are asked to stay with such nice people. But I managed to come to the Allenby bridge.
As I expected, it was easy to get out of Jordan. Then what I was afraid of began. I had thought through different questions and answers some times, but you never know what they will ask about. I waited for a long time while friends of the border control manager passed, they were of course treated first. When it at last was my turn, I got short questions about my stay, the purpose and length. I got visa almost at once, and could go further. I wondered how easy it could be, but then I was stopped by the next check. There the joyful woman from Sheikh Husayn was, and I understood I should not be glad too early. I am not sure if the recognized me. When I said I was going to Jerusalem, she again said it was such a nice city, without showing that she had seen me before. I only had to empty my pockets, and so they checked my Madaba tickets for bombs before I could get through. So I had not needed to worry so much. I have three new months and can take it easy now.
Happy greetings from Hanne.
Dear friends!
I start with the good news, so you don’t need to read all to get it: I have a new visa, for three months, and don’t need to worry more. As I have understood, I was the only worried, it is not easy to know what the border police can do. Sunday I met three new Norwegian ecumenical accompaniers. They came Saturday, and two of them spent 8 ½ hours on the airport before they came through!
I went to Jordan on Monday. When I did not have visa for Jordan before, I went by the Sheikh Husayn bridge north of the West Bank. I was met by a too joyful young woman on the border, and was a bit sceptical to this new strategy of the border police. When I told that I had been to Jerusalem, she spoke about how wonderful that city was. I came through by a few questions and came to the next person. She was not that joyful, and did not speak that good English, so I did not understand what she asked about. She gave up, and let me pass. On the Jordanian side it was easy to get a visa before I was caught by a driver to Amman. I said I wanted a bus, and he told me to come. What I thought was a servis, was a taxi, and the price was then higher…
I was going to stay at the YWCA Hostel in Amman. I had not thought much about it, but heard from other Norwegians that it was a bit old fashion. When I came, it was how I would expect it if I had thought about a YWCA Hostel, at least 20 years ago. An elderly, calm woman, who reminded me of my grandma, received me. She showed me my room, which is for people like me, staying a few days, with five beds, but no other guests. The bathroom also reminded me about my grandma, mostly because of the kerosene smell, my grandma ha kerosene heating. I was lucky and came to the hot water day, they had hot water three days a week. Everything was said three times, to be sure that I understood. When I asked about the different streets, I could “go up there and down there”, three times, or “down there and up again” three times. It was too far to walk to downtown. But I did not listen to that. It was not very far in a Norwegian scale, but quite much up on the way back, because Amman is city built on several mountains.
I went downtown some times. The first time I was lucky and found a map with the different parts of the city and the largest streets. But it was not detailed, and to find the sites to see was a challenge when the Jordanian authorities do not see signing as an important task. I was suddenly by one of the ruins to be seen, and then I found others also. The Citadel, which is on a hill, I had seen from a long distance, but it does not always help to find the way up. On my way a man pointed out some stairs I could take, so I went there. I came up among people in working clothes excavating, and I was surprised about the entrance. When I went further and found myself on the other side of the fence from where the other tourists were, I understood that I should have found another entrance. Embarrassed I left without seeing any more. Next day I tried again, right way, with ticket, and saw impressing ruins of old buildings.
Jordanians are like Palestinians, not walking more than necessary. Both my trip to downtown, and from the hostel to the YWCA office were impressing, they thought. I was just glad to be free and have the chance to walk. A reason for their surprise was that they found Amman a big city difficult to find out about. I was a bit agree. Before I had a map, I thought that “first circle”, “second circle” etc were circle roads like in Oslo. Then I found out that they were roundabouts, and then everything became easier. Luckily the city has some big hotels with characteristic look which are good to orientate from.
If I had been a bit reasonable, I had taken the same way each time. But it is more exciting to take new ways, last time from the Citadel, it was longer than planned. I used to go up on the Amman mountain, where the YWCA Hostel is, on the northern side, while I now thought I might be on the southern side. It started to get dark, and I did not have any known buildings to orientate from. To check if I was on the right mountain, or hill, I started to climb the stars. There are really many stairs. When I was up, I saw a church, and was surprised to see it there, it should be on the neighbouring mountain. Then I found out that it was not the same, though they were both white with red roof. I started to be nervous on how long away I was, and used the chance for an express prayer in the chapel by the church. I calmed down, and short after I was by the first circle, close to the hostel.
Before I went to the border yesterday, I had a trip to Madaba, the mosaic town about 30 km south of Amman. One of the employees at YWCA wanted to take me there as she came from Madaba, but she did not have time. So she called her mother to arrange for my lunch there and told me to go to the church to ask for the way. It was a beautiful last day of my stay, with the famous mosaic of Madaba and hospitality with lots of food and few English words. It is not easy to leave when you are asked to stay with such nice people. But I managed to come to the Allenby bridge.
As I expected, it was easy to get out of Jordan. Then what I was afraid of began. I had thought through different questions and answers some times, but you never know what they will ask about. I waited for a long time while friends of the border control manager passed, they were of course treated first. When it at last was my turn, I got short questions about my stay, the purpose and length. I got visa almost at once, and could go further. I wondered how easy it could be, but then I was stopped by the next check. There the joyful woman from Sheikh Husayn was, and I understood I should not be glad too early. I am not sure if the recognized me. When I said I was going to Jerusalem, she again said it was such a nice city, without showing that she had seen me before. I only had to empty my pockets, and so they checked my Madaba tickets for bombs before I could get through. So I had not needed to worry so much. I have three new months and can take it easy now.
Happy greetings from Hanne.
posted by Hanne at 2:50 PM
0 comments
Friday, December 03, 2004
Palestina-hilsen nr 14. På eventyr i Jordan.
03.12.2004
Kjære venner!
Jeg får starte med gladnyheten, så dere ikke behøver å skumlese hele brevet for å finne den: Jeg har fått nytt visum, for tre måneder, og kan slippe å bekymre meg mer for det. Etter det jeg har skjønt, er det omtrent bare jeg selv som har vært bekymret, det er jo ikke så lett å vite hva disse grensevaktene plutselig kan finne på. På søndag møtte jeg tre nye norske økumeniske ledsagere. De kom på lørdag, og to av dem brukte 8 ½ time på flyplassen før de var gjennom!
Jeg reiste altså til Jordan på mandag. Da jeg ikke hadde visum til Jordan fra før, reiste jeg via Sheikh Husayn-overgangen nord for Vestbredden. Jeg ble møtt av en overdrevent sprudlende ung dame på grensa, og ble litt skeptisk til denne nye strategien til grensepolitiet. Da jeg fortalte at jeg hadde vært i Jerusalem, strålte hun opp over hvor fantastisk fin den byen var. Jeg slapp unna med få spørsmål, og kom meg til neste vakt. Hun var ikke fullt så sprudlende, og snakket ikke så godt engelsk, så jeg skjønte ikke hva hun spurte om. Hun gav opp og lot meg passere. På den jordanske siden gikk det greit å få visum før jeg ble fanget av en sjåfør som skulle til Amman. Jeg sa jeg ville ha en buss, og han sa jeg skulle komme. Det jeg trodde var en servis, var nok en drosje, og prisen ble deretter...
Jeg skulle bo på KFUK-herberget i Amman. Jeg hadde ikke tenkt så mye om det på forhånd, men hadde hørt fra andre norske at det kanskje var litt gammeldags. Da jeg kom, var det i grunnen nettopp slik jeg ville ha tenkt meg det om jeg skulle ha tenkt meg et KFUK-herberge, i hvert fall for 20 år siden.En eldre, rolig dame, som minnet meg om mormoren min, tok imot meg. Hun viste meg rommet mitt, som var for slike som meg på gjennomreise, med fem senger, men ingen andre gjester. Badet minnet også om huset til mormor, mest fordi det luktet parafin fra noen parafintanker som var satt der, og mormor hadde parafinfyring. Jeg var heldig og kom til varmtvannsdagen, det var nemlig varmtvannsdager tre dager i uka. Ellers ble alt sagt tre ganger, for å være sikker på at jeg forstod. Da jeg spurte om hvor de ulike veiene førte, kunne jeg altså ”gå opp der og komme tilbake der”, tre ganger, eller ”ned der og opp igjen” tre ganger. Det var altfor langt å gå til sentrum. Men det hørte jeg ikke på. Det var heller ikke så langt etter norsk målestokk, men en del oppover tilbake igjen, da Amman er en by bygget på flere fjell.
Jeg gikk flere turer til sentrum. Den første gangen var jeg heldig og fant et kart med oversikt over bydelene, og de største veiene. Men det var ikke et detaljkart, og å finne frem til severdighetene var derfor en utfordring, særlig da jordanske myndigheter ikke ser skilting som noen prioritert oppgave. Jeg kom plutselig til en av ruinene som var verdt å se, og så fant jeg frem til flere etter hvert. Citadellet, som ligger på en høyde, hadde jeg sett på lang avstand, men det hjelper jo ikke alltid med hensyn til hvor veien går for å komme dit. På vei opp pekte en mann på noen trapper jeg kunne gå, så da gjorde jeg det. Jeg kom opp blant flere mennesker i arbeidsklær som holdt på med utgravinger, og jeg var litt overrasket over inngangen. Da jeg gikk videre og fant meg selv på den andre siden av gjerdet i forhold til de andre turistene, skjønte jeg at jeg kanskje skulle ha funnet en annen inngang. Flau forsvant jeg ut uten å se noe mer av det som var verdt å se. Neste dag prøvde jeg meg igjen, da riktig vei, med billett, og fikk sett imponerende ruiner og rekonstruksjoner av gamle byggverk.
Jordanere er nok som palestinere i mye, de går ikke mer enn nødvendig. Både turen til sentrum, og turen fra herberget til KFUK-kontoret var imponerende innsats, syntes de. Jeg var bare glad for å være fri og ha muligheten til å gå. Noe av grunnen til at de var overrasket, var vel at de mente Amman er en stor by som kan være vanskelig å finne frem i. Jeg var kanskje litt enig. Før jeg hadde sett kart over byen, trodde jeg at ”first circle”, ”second circle” osv var ringveier som i Oslo. Så fant jeg ut at det var rundkjøringer, og da ble alt så mye lettere. Heldigvis for meg har byen noen store hoteller med karakteristisk utseende som det går an å orientere seg etter.
Hadde jeg vært litt fornuftig, hadde jeg også gått samme vei hver gang. Men det er jo mye mer spennende å prøve nye veier, siste gang fra citadellet ble det litt lenger enn planlagt. Jeg hadde pleid å gå opp på Amman-fjellet, der KFUK-herberget ligger, på nordsiden, mens jeg nå ante at jeg var på sørsiden. Det begynte å bli mørkt, og jeg hadde ingen kjente bygninger å orientere etter. For å sjekke om jeg var på riktig fjell, eller ås, begynte jeg å klatre trapper. Det var rimelig mange trapper. Da jeg var oppe, oppdaget jeg en kirke, og ble overrasket over å finne den der, den skulle jo være på nabofjellet. Men så fant jeg ut at det ikke var den samme, selv om de var hvite med rødt tak begge to. Jeg begynte å bli litt nervøs for hvor langt unna jeg kunne være, og benyttet anledningen til en ekspressbønn i kapellet ved kirken. Jeg ble roligere, og kort tid etter var jeg ved first circle, like ved herberget.
Før jeg dro til grensa i går, fikk jeg med meg en tur til Madaba, mosaikkbyen drøyt 30 km sør for Amman. En av de ansatte på KFUK ville gjerne ta meg med dit, da hun var derfra, men hun hadde ikke tid. Så hun ringte moren sin for at jeg kunne spise lunsj der og gav meg beskjed om å spørre om hjelp i kirken for å finne veien til henne. Det var en strålende avslutning på oppholdet, med Madabas kjente mosaikk og gjestfrihet med mye mat og få engelske ord. Det er ikke bare lett å reise når man så instendig blir bedt om å overnatte. Men jeg kom meg av gårde til Allenby-overgangen.
Det var som ventet lett å komme ut av Jordan. Så begynte det jeg hadde gruet meg for. Jeg hadde gått gjennom aktuelle spørsmål og svar noen ganger, men det er jo aldri godt å vite hva de kan finne på å spørre om. Jeg stod lenge og ventet da venner av grensesjefen skulle passere, de måtte selvfølgelig behandles først. Da jeg endelig kom frem til luka, ble jeg bare spurt kort om hva jeg gjorde i Israel, og hvor lenge jeg hadde tenkt å være der. Jeg fikk visum nesten med en gang, og kunne gå videre. Jeg lurte på hvor lett det kunne være, men så ble jeg stoppet ved neste sjekk. Der stod den sprudlende damen fra Sheikh Husayn som jeg møtte mandag, og jeg ante at jeg ikke skulle glede meg for tidlig. Jeg er ikke sikker på om hun kjente meg igjen. Da jeg sa at jeg skulle til Jerusalem, strålte hun igjen opp over hvor fin en by det var, uten å vise at hun hadde sett meg før. Det eneste jeg måtte gjøre var å tømme lommene for Madaba-billetter som ble ”bombesjekket”, så var jeg gjennom. Kaldsvettingen og bekymringene var altså overflødige. Tre nye måneder er sikret og jeg kan puste lettet ut.
Glad hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg får starte med gladnyheten, så dere ikke behøver å skumlese hele brevet for å finne den: Jeg har fått nytt visum, for tre måneder, og kan slippe å bekymre meg mer for det. Etter det jeg har skjønt, er det omtrent bare jeg selv som har vært bekymret, det er jo ikke så lett å vite hva disse grensevaktene plutselig kan finne på. På søndag møtte jeg tre nye norske økumeniske ledsagere. De kom på lørdag, og to av dem brukte 8 ½ time på flyplassen før de var gjennom!
Jeg reiste altså til Jordan på mandag. Da jeg ikke hadde visum til Jordan fra før, reiste jeg via Sheikh Husayn-overgangen nord for Vestbredden. Jeg ble møtt av en overdrevent sprudlende ung dame på grensa, og ble litt skeptisk til denne nye strategien til grensepolitiet. Da jeg fortalte at jeg hadde vært i Jerusalem, strålte hun opp over hvor fantastisk fin den byen var. Jeg slapp unna med få spørsmål, og kom meg til neste vakt. Hun var ikke fullt så sprudlende, og snakket ikke så godt engelsk, så jeg skjønte ikke hva hun spurte om. Hun gav opp og lot meg passere. På den jordanske siden gikk det greit å få visum før jeg ble fanget av en sjåfør som skulle til Amman. Jeg sa jeg ville ha en buss, og han sa jeg skulle komme. Det jeg trodde var en servis, var nok en drosje, og prisen ble deretter...
Jeg skulle bo på KFUK-herberget i Amman. Jeg hadde ikke tenkt så mye om det på forhånd, men hadde hørt fra andre norske at det kanskje var litt gammeldags. Da jeg kom, var det i grunnen nettopp slik jeg ville ha tenkt meg det om jeg skulle ha tenkt meg et KFUK-herberge, i hvert fall for 20 år siden.En eldre, rolig dame, som minnet meg om mormoren min, tok imot meg. Hun viste meg rommet mitt, som var for slike som meg på gjennomreise, med fem senger, men ingen andre gjester. Badet minnet også om huset til mormor, mest fordi det luktet parafin fra noen parafintanker som var satt der, og mormor hadde parafinfyring. Jeg var heldig og kom til varmtvannsdagen, det var nemlig varmtvannsdager tre dager i uka. Ellers ble alt sagt tre ganger, for å være sikker på at jeg forstod. Da jeg spurte om hvor de ulike veiene førte, kunne jeg altså ”gå opp der og komme tilbake der”, tre ganger, eller ”ned der og opp igjen” tre ganger. Det var altfor langt å gå til sentrum. Men det hørte jeg ikke på. Det var heller ikke så langt etter norsk målestokk, men en del oppover tilbake igjen, da Amman er en by bygget på flere fjell.
Jeg gikk flere turer til sentrum. Den første gangen var jeg heldig og fant et kart med oversikt over bydelene, og de største veiene. Men det var ikke et detaljkart, og å finne frem til severdighetene var derfor en utfordring, særlig da jordanske myndigheter ikke ser skilting som noen prioritert oppgave. Jeg kom plutselig til en av ruinene som var verdt å se, og så fant jeg frem til flere etter hvert. Citadellet, som ligger på en høyde, hadde jeg sett på lang avstand, men det hjelper jo ikke alltid med hensyn til hvor veien går for å komme dit. På vei opp pekte en mann på noen trapper jeg kunne gå, så da gjorde jeg det. Jeg kom opp blant flere mennesker i arbeidsklær som holdt på med utgravinger, og jeg var litt overrasket over inngangen. Da jeg gikk videre og fant meg selv på den andre siden av gjerdet i forhold til de andre turistene, skjønte jeg at jeg kanskje skulle ha funnet en annen inngang. Flau forsvant jeg ut uten å se noe mer av det som var verdt å se. Neste dag prøvde jeg meg igjen, da riktig vei, med billett, og fikk sett imponerende ruiner og rekonstruksjoner av gamle byggverk.
Jordanere er nok som palestinere i mye, de går ikke mer enn nødvendig. Både turen til sentrum, og turen fra herberget til KFUK-kontoret var imponerende innsats, syntes de. Jeg var bare glad for å være fri og ha muligheten til å gå. Noe av grunnen til at de var overrasket, var vel at de mente Amman er en stor by som kan være vanskelig å finne frem i. Jeg var kanskje litt enig. Før jeg hadde sett kart over byen, trodde jeg at ”first circle”, ”second circle” osv var ringveier som i Oslo. Så fant jeg ut at det var rundkjøringer, og da ble alt så mye lettere. Heldigvis for meg har byen noen store hoteller med karakteristisk utseende som det går an å orientere seg etter.
Hadde jeg vært litt fornuftig, hadde jeg også gått samme vei hver gang. Men det er jo mye mer spennende å prøve nye veier, siste gang fra citadellet ble det litt lenger enn planlagt. Jeg hadde pleid å gå opp på Amman-fjellet, der KFUK-herberget ligger, på nordsiden, mens jeg nå ante at jeg var på sørsiden. Det begynte å bli mørkt, og jeg hadde ingen kjente bygninger å orientere etter. For å sjekke om jeg var på riktig fjell, eller ås, begynte jeg å klatre trapper. Det var rimelig mange trapper. Da jeg var oppe, oppdaget jeg en kirke, og ble overrasket over å finne den der, den skulle jo være på nabofjellet. Men så fant jeg ut at det ikke var den samme, selv om de var hvite med rødt tak begge to. Jeg begynte å bli litt nervøs for hvor langt unna jeg kunne være, og benyttet anledningen til en ekspressbønn i kapellet ved kirken. Jeg ble roligere, og kort tid etter var jeg ved first circle, like ved herberget.
Før jeg dro til grensa i går, fikk jeg med meg en tur til Madaba, mosaikkbyen drøyt 30 km sør for Amman. En av de ansatte på KFUK ville gjerne ta meg med dit, da hun var derfra, men hun hadde ikke tid. Så hun ringte moren sin for at jeg kunne spise lunsj der og gav meg beskjed om å spørre om hjelp i kirken for å finne veien til henne. Det var en strålende avslutning på oppholdet, med Madabas kjente mosaikk og gjestfrihet med mye mat og få engelske ord. Det er ikke bare lett å reise når man så instendig blir bedt om å overnatte. Men jeg kom meg av gårde til Allenby-overgangen.
Det var som ventet lett å komme ut av Jordan. Så begynte det jeg hadde gruet meg for. Jeg hadde gått gjennom aktuelle spørsmål og svar noen ganger, men det er jo aldri godt å vite hva de kan finne på å spørre om. Jeg stod lenge og ventet da venner av grensesjefen skulle passere, de måtte selvfølgelig behandles først. Da jeg endelig kom frem til luka, ble jeg bare spurt kort om hva jeg gjorde i Israel, og hvor lenge jeg hadde tenkt å være der. Jeg fikk visum nesten med en gang, og kunne gå videre. Jeg lurte på hvor lett det kunne være, men så ble jeg stoppet ved neste sjekk. Der stod den sprudlende damen fra Sheikh Husayn som jeg møtte mandag, og jeg ante at jeg ikke skulle glede meg for tidlig. Jeg er ikke sikker på om hun kjente meg igjen. Da jeg sa at jeg skulle til Jerusalem, strålte hun igjen opp over hvor fin en by det var, uten å vise at hun hadde sett meg før. Det eneste jeg måtte gjøre var å tømme lommene for Madaba-billetter som ble ”bombesjekket”, så var jeg gjennom. Kaldsvettingen og bekymringene var altså overflødige. Tre nye måneder er sikret og jeg kan puste lettet ut.
Glad hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:49 PM
0 comments
Previous Posts
- America letter # 20. The end.
- Amerikabrev # 20. Slutten.
- America letter # 19. Spring.
- Amerikabrev # 19. Vår.
- America letter # 18. Internship.
- Amerika-brev # 18. Praksis.
- America letter # 17. Extra studies.
- Amerika-brev # 17. Ekstra-studier.
- America letter # 16. Liturgy.
- Amerika-brev # 16. Liturgi.
Archives
- September 2004
- October 2004
- November 2004
- December 2004
- January 2005
- February 2005
- March 2005
- April 2005
- May 2005
- July 2005
- August 2005
- September 2005
- October 2005
- November 2005
- December 2005
- January 2006
- February 2006
- April 2006
- May 2006
- June 2006
- July 2006
- December 2006
- January 2007
- March 2007
- April 2007
- May 2007
- June 2007
- July 2007
- August 2007
- September 2007
- October 2007
- November 2007
- December 2007
- February 2008
- March 2008
- April 2008
- May 2008
