Letter 45. A beautiful foot.

30th September 2005

Dear friends,

Having more time than I expected, I want to describe some of my experiences from the last days. I arrived the airport in Dhaka on Sunday, excited to go to the YWCA on my own for the first time. I started to argue with a taxi-driver about the price, and when we didn’t agree, I prepared to find a bus to take me to the city. Suddenly I saw the driver from YWCA, and then one of the staff. She had waved and tried to get contact with me when I came out from the airport. But as I was ready to go on my own, I went directly out to find a taxi, not turning my head to see if there might be anybody I knew there. They had waited for me for four hours! I had only told the date, not the time of my arrival, and so they expected me to come with British Airways early in the morning, while I expected them not to pick me up. How could I expect my didis (older sisters) not to pick me up? I should know them well enough to know that they would do anything to give me the best welcome. Now I remember their nature.

Arriving YWCA gave me another warm welcome. An average Norwegian girl without any knowledge about Bengali culture might find the comment rather offending, but understanding the meaning, these words are quite sweet: “Hanne, you look more beautiful now! Hmm, what has changed? May be you are a bit more fat?” If I get the same comment when I leave in two months, I know that their hospitality has been successful!

The reason that I have more time to write than I expected, is that I have “a more beautiful foot”. Nobody, except I, has actually said this, but if “more fat” means “more beautiful”, my foot is so. To get the chance to visit Palestine in December in the cheapest way, I bought a bit complicated air tickets. My travel from London started Friday, having transits in Frankfurt, Amman and Dubai, I arrived here on Sunday. My feet were a bit swollen, but I thought it was normal after four flights. My right foot recovered quite well while my left foot got worse. When it started to look like my Prague-foot in 2003, I found it a bit funny again to have “sand allergy” as they called it then. Later having pain when walking, not fitting into my sandal was not that fun though. I went to a doctor and was told to take rest, put my foot up and avoid heat. Flying, not resting, being tall and coming to a hot country was not a good combination. So here I am, lying in my bed, hoping to be able to accompany the Norwegian group coming tomorrow and later volunteer with the Missionaries of Charity.

Keka didi, knowing that I won’t always give myself what I need to recover, told about Mother Teresa: In the beginning they ate very simple food, in solidarity with the people they served. One of the Sisters got sick, and eventually she died from malnutrition. Then Mother understood that to be able to serve those who have no food, you need to eat properly. To serve those without legs, you need to take proper care of your own legs. I think this is quite essential, but it is an aspect of the religious life I struggle with. I found the communities I visited in England not radical enough in their practice of the vow of poverty. I have to work on this, finding out what it means to live in solidarity with the poor, being able to serve them at the same time.

My foot is recovering It is “less beautiful” than it was, less red, but a bit more blue. I get good treatment. It is like a good hospital with very kind nurses serving the meals in my room. Visitors also come to see if the beautiful foot gets more normal. It feels a bit silly being “sick” when only this foot is bad. The rest of me is quite fine. It is a bit boring, but I won’t complain. I am glad I don’t have dihorrea yet. But I would really have liked to take part in the celebration of the first communion (confirmation) of the younger son of on of the staff here, as I was invited to. Anyway, they will continue the party here later today.

One of my frequent visitors is Maria who is the Norwegian GoCY Intern here this year. Before I had to lie down, I joined her Bengali class for two days. It was good to give some system to the few words I knew. As I used to think of Bengali words in Palestine, I now think of Arabic words, -and then I have to remember Bible Hebrew from January –poor little brain. It is wonderful to be here with Maria. I have met other Norwegians whose attitudes are not the best, so having company with a person with common values is something to appreciate. She is more “dushtu” (naughty, in a positive way), while I am described as “bhalo” (good, which I think is a bit boring). The combination is good, as our “mashis” (aunts) and “dadas” (brothers) can teach us bad words, and then make sure I will not say them…

Warm greetings from Hanne.

Brev 45. En vakker fot.

30.09.2005

Kjære venner!

Da jeg har mer tid enn forventet, har jeg lyst til å beskrive noen av opplevelsene min fra de siste dagene. Da jeg kom til flyplassen i Dhaka søndag, var jeg spent på å reise til KFUK på egenhånd for første gang. Jeg begynte å disturere pris med en drosjesjåfør, og da vi ikke ble enige, tenkte jeg å finne en buss som kunne ta meg til sentrum. Plutselig oppdaget jeg KFUK-sjåføren, og så en fra staben. Hun hadde vinket og prøvd å få kontakt med meg da jeg kom ut fra flyplassen. Men siden jeg var klar for å reise på egenhånd, gikk jeg direkte ut for å finne en drosje, og så meg ikke om for å se om det kunne være noen jeg kjente der. De hadde ventet på meg i fire timer! Jeg hadde bare fortalt datoen, ikke tiden for ankomsten, og derfor trodde de at jeg kom med British Airways tidlig om morgenen, mens jeg ikke forventet at de skulle plukke meg opp. Hvordan kunne jeg forvente at didi’ene (storesøstrene) mine ikke ville plukke meg opp? Jeg burde kjenne dem godt nok til å vite at de ville gjøre hva som helst for å gi meg den beste velkomsten. Nå husker jeg naturen deres.

Da jeg ankom KFUK, fikk jeg annen annen varm velkomst. En gjennomsnittlig norsk jente uten kunnskap om bengalsk kultur ville kanskje synes kommentaren var heller fornærmende, men forstår du meningen, er disse ordene ganske søte: ”Hanne, du er vakrere nå! Hmm, hva består forandringen i? Kanskje du er blitt litt tjukkere?” Hvis jeg får den samme kommentaren når jeg forlater dem om to måneder, vet jeg at gjestfriheten deres har vært en suksess!

Grunnen til at jeg har mer tid til å skrive enn jeg hadde forventet, er at jeg har ”en vakrere fot”. Ingen, bortsett fra jeg selv, har egentlig sagt det, men hvis ”tjukkere” betyr ”vakrere”, er foten min det. For å kunne besøke Palestina i desember på billigste måte, kjøpte jeg litt kompliserte flybilletter. Reisen min fra London startet fredag, og etter mellomlandinger i Frankfurt, Amman og Dubai, landet jeg her på søndag. Føttene mine var litt hovne, men jeg tenkte det var normalt etter fire flyvninger. Den høyre foten ble ganske bra fort, mens den venstre foten ble verre. Da den begynte å se ut som Praha-foten min i 2003, syntes jeg det var litt morsomt å ha ”sandallergi” igjen, som de kalte det da. Senere, da det gjorde vondt å gå, og foten ikke fikk plass i sandalen, var det ikke så morsomt lenger. Jeg besøkte en lege og ble fortalt at jeg skulle hvile, legge foten litt opp og unngå sterk varme. Å fly, ikke hvile, være høy og komme til et varmt land var ingen god kombinasjon. Så her er jeg, liggende i senga, i håp om å bli i stand til å være med Buskerud-gruppa som kommer i morgen, og senere være frivillig med Missionaries of Charity.

Keka didi, som vet at jeg ikke alltid vil gi meg selv det jeg trenger for å bli bedre, fortalte om Mor Teresa: I begynnelsen spiste de veldig enkel mat, i solidaritet med menneskene de tjente. En av Søstrene ble syk og døde til slutt av feilernæring. Da forstod Mor at for å kunne tjene dem som ikke har mat, må man selv spise ordentlig. For å tjene dem som ikke har bein, må man ta ordentlig vare på sine egne bein. I tror dette er viktig, men det er et aspekt ved klosterlivet jeg strever med. Jeg syntes ikke kommunitetene jeg besøkte i England var radikale nok i sin praktisering av fattigdomsløftet. Jeg må arbeide videre med dette, for å finne ut hva det betyr å leve i solidaritet med de fattige og samtidig være i stand til å tjene dem.

Foten min blir bedre. Den er ”mindre vakker” enn den var, mindre rød, men litt mer blå. Jeg får god behandling. Det er nesten som et fint sykehus med veldig snille sykepleiere som serverer måltidene på rommet mitt. Jeg får også stadig besøk, de vil se om den vakre foten blir mer normal. Det føles litt tåpelig å være ”syk” når det bare er foten som er dårlig. Resten av meg er bra. Det er litt kjedelig, men jeg skal ikke klage. Jeg er glad jeg ikke har diaré ennå. Men jeg ville virkelig gjerne ha vært med på feiringen av førstekommunionen (konfirmasjonen) til den yngste sønnen til en av de ansatte her, som jeg var invitert til. Uansett, de fortsetter festen her senere i dag.

En av mine ”besøkende” er Maria som er norsk GoCY Intern her i år. Før jeg måtte legge meg ned, var jeg med på bengali-kurset hennes et par dager. Det var bra å få litt system til de ordene jeg kunne. På samme måte som jeg gjerne husket bengalske ord i Palestina, er det nå arabiske ord som dukker opp, -og så må jeg huske bibelhebraisk fra januar –stakkars lille hjerne. Det er flott å være her med Maria. Jeg har møtt andre norske som har holdninger jeg ikke er helt komfortabel med, så å ha selskap av en person med samme verdier, er noe jeg setter pris på. Hun er litt mer ”dosjto” (rampete, på en positiv måte), mens jeg beskrives som ”bhalo” (god, noe jeg aner er litt kjedelig). Kombinasjonen er god, ”masjiene” (tantene) og ”dadaene” (brødrene) våre kan lære oss stygge ord, og være sikker på at jeg ikke vil bruke dem...

Varme hilsener fra Hanne.

Letter 44. Last week in England.

24th September 2005

Dear friends,

I have left Oxford, with a different feeling than I thought I would. Before arriving I was quite sure All Saints Sisters of the Poor (ASSP) would be “my” community. It was not, and it made me have a small crisis, which was big enough for me. Though I didn’t expect to be certain about my vocation these few weeks, I thought ASSP would be a community to visit again. Anyway, I try to see it valuable, to know where I am not called, and having had the experiences I had this week.

As I have told, I see myself as a Sister more easily than a nun, and I had selected three active communities to visit on this tour. They were quite different, but I should have even more different impulses. The first step of exploration should include contemplative as well, I was told, and two Novice Guardians recommended visiting Sisters of the Love of God (SLG) while I was in Oxford. I had read a book about a contemplative community, and so I thought I knew what to expect. This book was written 50 years ago, and though some of the nuns could look like medieval figures and their six-fold office still is chanted in Gregorian tunes, there have been quite a few changes the last years. SLG is an Anglican community, and so they were not expected to change their rule after the Second Vatican Council 1963-65, which resulted in many changes in Roman-Catholic communities. I think many of my (and your?) ideas about the monastic life are from before Vatican II.

I had read about the strict enclosure, that the only reason for a nun to leave the convent was the need for an operation. Now they have any medical appointment outside, they go to the post office if needed and participate in conferences. They even have to spend three weeks holiday away. This started when fuel was very expensive and they could not always expect family to visit them, as travelling was expensive. They also had a construction work going on, and the convent was everything but a place of silence. They found it useful to reflect on their life from a different environment, and so they have continued spending some time outside. The enclosure is also less strict when it comes to people visiting. Earlier they would hide when a bell told that a stranger was in, not to be seen by anybody. Now people from outside are employed in the convent, and so are a daily sight. Earlier they could only talk with visitors, that means family, through a grill in a parlour. Now the grill is gone, also in the church. Visitors sit in the southern nave of the church, not seeing the nuns, but they are discussing how they can mix more with the visitors during services. They actually changed a bit the day I was there too. Enclosure is still important to give the nuns the stability and peace needed for a life of contemplative prayer. They don’t allow any visitor everywhere. But as they wanted to give me the most detailed experience about the contemplative life, they let me both eat with them in the refectory and work with them in the laundry and kitchen, and I was only there for a day!

Contemplative communities practice silence not only at night (ca 20.00-09.00) when most active communities do, but the whole day. The exception is recreation, a time for talking, for which they save all the funny stories they think of through the day. They were not so strict while I was there, to let me have the chance to get information about many things. I had quite interesting talks. I talked with a nun in simple vows, who had just found out that she was not called to live out her vocation with SLG. It was quite hard for her, as she knew she was called to pray, and she had developed close relationships through her years with SLG. But now she understood she had to leave and not take life vows as planned this autumn. She told that only three from her novitiate of ten were still there. I believe you really must be called to stay, as so many leave. Chanting six offices a day is quite hard work, in addition to the household work they do. She couldn’t understand how active Sisters got the energy to do their work – and they don’t understand the contemplatives, again it is about vocation. The most difficult work she could think of was that of a mother, bringing up a child, she said she was certainly not called to that.

Then what about me? Another crisis came when I felt I could not pray. I mean, if praying is what you are supposed to do in life, you should know how to do it. Suddenly the meditative prayer seemed impossible for me, and I wondered why at all I considered a religious vocation. I felt I did not manage to pray as I wanted when I was there. A nun commented that she didn’t find prayer easy either, though this was what she was doing. It was even worse not managing to pray properly being in a convent having the time set for it than for me. It was a sort of comfort, knowing that others have the same problems. But I am still confused. May be the crisis come more easily when I have written about my thoughts, because it feels serious then. It became even more serious when I quite suddenly, after a couple of days of preparation was the object for an interview to the Norwegian Christian student magazine Credo. This happens when you write about your experiences to your friends with all their contacts, of whom some find your strange journey exciting enough for an article. Thinking that informing is part of my call, I try not to avoid the information I have, to flow, though I in my periods of doubt wonder how God can use this in a constructive way. Anyway, I do believe that questions help me reflect, the interviewer had quite detailed personal questions, so I should be full of reflection now.

I ended last letter before I had the chance to tell about the daily schedule of a community. The day is scheduled around the Eucharist and the divine office, which originally consisted of the two main offices lauds and vespers and the shorter prime, terce, sext, none and compline. Some contemplatives wake up just after midnight to chant the first office. After a few more hours of sleep the day often begins at 5.30. Active Sisters normally start an hour or more later with silent prayer or an office. Most active communities have reduced the number of offices to morning, midday, evening and night prayer, the last around 20.00. Some communities expect their Sisters to say the offices privately if they are absent for any reason. In addition to the offices, active Sisters normally have ½-1 hour private prayer, and contemplative 1½-2 hours a day. There is also time for spiritual reading, and as I mentioned, silence. Some active communities, like CHN, have silent meals, others, like CSF, talk during meals. ASSP observe silence at lunch, but talk at supper. Being together in silence gives quite a different experience of fellowship and attentiveness.

Some work in silence, some talk. There is lot of household work to do, especially where they receive many guests for retreat. Cooking and cleaning, facilitating for guests and large numbers of Sisters takes time. SLG have more than 30 nuns, so the laundry looked more like that of an institution than a family. The nuns had their different work responsibilities. In smaller houses they share the different tasks. In CSF in Somerset they are eight Sisters, and though some cook more than others, they all have their days in the kitchen. Many convents have nice gardens and grow vegetables. Many contemplatives write and publish writings. Except the internal work, many active do some kind of parish work, some are ordained priests, some give speeches and run retreats, some are nurses, some are teachers, some are social workers, some work more directly with the needy on the streets. Many communities have traditionally had one main occupation, while now the gifts of the Sisters involved decide the ministries of the community. If you want to know more about Anglican religious communities, you can visit http://orders.anglican.org/arcyb/communities.html

I once had the gift of writing in short, I might have lost that… But I think I still have the gift of patient waiting in airports… Bye England - Bangladesh, here I come!

Greetings from Hanne.

PS: It took time to type the letter this time. I have already (28th September) lots of impressions I would like to share from these days in my dear Bangladesh. I will try to send some words in a few days, but I am not sure if I will get the time before my group of Norwegians arrive on Saturday, and their ten days here will be quite busy. DS

Brev 44. Siste uke i England.

24.09.2005

Kjære venner!

Jeg har forlatt Oxford, med en annerledes følelse enn jeg hadde tenkt jeg ville. Før jeg kom, var jeg rimelig sikker på at All Saints Sisters of the Poor (ASSP) ville være ”min” kommunitet. De var ikke det, og jeg fikk en liten krise, som var stor nok for meg. Selv om jeg ikke regnet med å bli sikker på kallet mitt disse ukene, trodde jeg ASSP ville være en kommunitet jeg ville besøke igjen. Uansett, jeg prøver å se det verdifullt også å vite hvor jeg ikke er kalt, og at jeg har hatt disse erfaringene denne uka.

Som jeg har fortalt, ser jeg meg selv lettere som Søster enn nonne, og jeg hadde valgt ut tre aktive kommuniteter å besøke på denne ”turneen”. De var ganske forskjellige, men jeg burde få enda flere ulike impulser. Første utforskning burde også inkludere kontemplative, fikk jeg høre, og to novisemestere anbefalte meg å besøke Sisters of the Love of God (SLG) mens jeg var i Oxford. Jeg hadde lest en bok om en kontemplativ kommunitet, og trodde jeg visste hva jeg kunne forvente. Denne boka var skrevet for 50 år siden, og selv om noen av nonnene kunne se ut som personer fra middelalderen, og deres seks tidebønner fremdeles blir messet med gregorianske toner, har det forgegått ganske mange forandringer de siste årene. SLG er en anglikansk kommunitet, og var derfor ikke forventet å forandre regelen sin etter Annet Vatikankonsil 1963-65, som introduserte mange forandringer i romersk-katolske kommuniteter. Mange av mine (og deres?) ideer om klosterlivet er nok fra før Vatikan II.

Jeg hadde lest om den strenge ”enclosure” (som jeg ikke vet hva jeg skal kalle på norsk, men som har med isolasjonen fra verden utenfor klosteret å gjøre), at den eneste grunnen en nonne hadde til å gå utenfor klosteret, var behovet for en operasjon. Nå har de alle medisinske avtaler ute, de går på postkontoret om de trenger det og de deltar på konferanser. De må til og med tilbringe tre ukers ferie utenfor klosteret nå. Denne ordningen begynte da drivstoffprisene steg og de ikke alltid kunne forvente at familiemedlemmer skulle besøke dem da reising var dyrt. Det var også byggearbeider som gjorde at klosteret var alt annet enn et stille sted. De fant ut at det var nyttig å reflektere over livet de lever fra et annet miljø, så de har fortsatt å tibringe noe tid utenfor. ”Enclosure” er også mindre strengt i forhold til besøkende. Tidligere ville de gjemme seg når en klokke ringte og fortalte at en fremmed var inne, for ikke å bli sett. Nå er folk utenfra ansatt innenfor murene, og er et daglig syn. Tidligere kunne de bare snakke med besøkende, det vil si familie, gjennom et gitter i et besøksrom. Nå er gitteret borte, også i kirken. Besøkende sitter i sørskipet i kirken, og ser ikke nonnene, men de diskuterer hvordan de kan sitte mer blandet med de besøkende i gudstjenestene. De gjorde faktisk noen forandringer den dagen jeg var der også. ”Enclosure” er fortsatt viktig for å gi nonnene stabiliteten og freden de trenger til et liv i kontemplativ bønn. De tillater ikke tilfeldige besøkende overalt. Men da de ønsket å gi meg en mest mulig detaljert opplevelse av det kontemplative livet, lot de meg både spise sammen med dem i reektoriet og arbeide med dem i vaskeriet og på kjøkkenet, og jeg var der bare én dag!

Kontemplative kommuniteter praktiserer stillhet ikke bare om natta (ca 20.00-09.00) når de fleste aktive gjør det, men hele dagen. Unntaket er rekreasjon, en tid for å snakke, som de sparer alle de morsomme historiene de samler opp i løpet av dagen til. De var ikke så strenge da jeg var der, for at jeg skulle ha muligheten til å få vite mer. Jeg hadde noen interessante samtaler. Jeg snakket med en nonne i midlertidige løfter, som akkurat hadde funnet ut at hun ikke var kalt til å leve ut kallet sitt med SLG. Det var rimelig hardt for henne, siden hun visste at hun var kalt til å be, og hun hadde utviklet nære relasjoner gjennom år med SLG. Men nå forstod hun at hun måtte forlate dem og ikke avgi evige løfter som planlagt denne høsten. Hun fortalte at bare tre fra novisiatet hennes på ti fortsatt var der. Jeg tror du virkelig må være kalt for å bli værende. Å messe seks tidebønner om dagen er temmelig hardt arbeid, i tillegg til husarbeidet de gjør. Hun kunne ikke forstå hvordan aktive Søstre fikk energien til arbeidet deres – og de forstår ikke de kontemplative, igjen handler det om kall. Det vanskeligste arbeidet hun kunne tenke seg var det en mor gjør, å oppdra et barn. Hun sa hun helt sikkert ikke var kalt til det.

Så hva med meg? En annen krise kom da jeg følte jeg ikke kunne be. Jeg mener, hvis bønn er det du skal gjøre i livet, bør du vite hvordan du gjør det. Plutselig opplevdes meditativ bønn umulig for meg, og jeg lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde vurdert et religiøst kall. Jeg følte at jeg ikke klarte å be som jeg ønsket mens jeg var der. En nonne kommenterte at hun heller ikke syntes bønn var enkelt bestandig, selv om det var det hun gjorde. Det var enda verre ikke å klare å be skikkelig i og med at hun var i et kloster og hadde tiden satt av til det. Det var en slags trøst, å vite at andre har de samme problemene. Men jeg er fortsatt forvirret. Kanskje krisene kommer lettere når jeg skriver om tankene mine, fordi de føles så seriøse da. Det ble enda mer seriøst da jeg ganske plutselig, etter to dagers varsel var objektet for et intervju til det kristne studentmagasinet Credo. Sånt skjer når du skriver om opplevelsene dine til venner med alle deres kontakter, og noen av dem finner den rare reisen din spennende nok til en reportasje. Siden jeg tenker at informasjon kan være en del av kallet, prøver jeg ikke å hindre informasjonen jeg har i å flyte, selv om jeg i tvilsperioder lurer på hvordan Gud kan bruke dette konstruktivt. Uansett, jeg tror at spørsmål hjelper meg å reflektere, intervjueren hadde ganske detaljerte personlige spørsmål, så jeg burde være full av refleksjon nå.

Jeg avsluttet forrige brev før jeg fikk fortalt om den daglige timeplanen i et kloster. Dagen er organisert rundt nattverdsgudstjenesten og tidebønnene, som opprinnelig bestod av de to hovedbønnene (her prøver jeg meg ikke på norsk skrivemåte en gang) lauds og vespers og de kortere prime, terce, sext, none og compline. Noen kontemplative står opp første gang like etter midnatt for å messe første tidebønn. Etter noen timer søvn begynner så dagen ofte kl 5.30. Aktive Søstre starter normalt en time eller mer senere med stille bønn eller tidebønn. De fleste aktive kommuniteter har redusert antall tidebønner til morgen-, middags-, ettermiddags- og kveldsbønn, den siste rundt kl 20.00. Noen kommuniteter forventer at Søstre som av ulike grunner ikke er til stede på en tidebønn, sier den på egen hånd. I tillegg til tidebønnene har aktive Søstre normalt ½-1 time personlig bønn, og kontemplative 1½-2 timer om dagen. Det er også satt av tid til åndelig lesning, og som jeg nevnte, stillhet. Noen aktive kommuniteter, som CHN, har stille måltider, andre, som CSF, snakker under måltidene. ASSP har det stille til lunsj, men snakker til middag. Å være sammen i stillhet gir en ganske annerledes opplevelse av fellesskap og oppmerksomhet.

Noen arbeider i stillhet, andre snakker. Det er mye husarbeid som må gjøres, særlig der de mottar mange gjester til retreat. Matlaging og rengjøring, tilrettelegging for gjester og store antall Søstre tar tid. SLG har mer enn 30 nonner, så vaskeriet så mer ut som det tilhørte en institusjon enn en familie. Nonnene hadde ulike arbeidsoppgaver. I mindre hus deler de på de ulike oppgavene. I CSF i Somerset er de åtte Søstre, og selv om noen lager mer mat enn andre, har de alle sine dager på kjøkkenet. Mange klostre har blomsterhager og grønnsakshager. Mange kontemplative skriver og publiserer. I tillegg til det interne arbeidet, driver mange menighetsarbeid, noen er ordinerte prester, noen holder taler og retreater, noen er sykepleiere, noen er lærere, noen er sosialarbeidere, noen arbeider mer direkte med trengende på gata. Mange kommuniteter har tradisjonelt hatt i hovedsak ett yrke, mens Søstrenes ulike nådegaver nå bestemmer kommunitetens misjon. Vil dere vite mer om anglikanske communiteter, kan dere besøke http://orders.anglican.org/arcyb/communities.html

Jeg hadde en gang nådegaven å skrive kort, jeg har kanskje mistet den... Men jeg tror jeg fortsatt har gaven å vente tålmodig på flyplasser... Adjø England – Bangladesh, her kommer jeg!

Hilsener fra Hanne.

PS: Det tok lang tid før jeg fikk skrevet brevet på PC denne gangen. Jeg har allerede (28.09) mange inntrykk jeg kunne tenke meg å dele fra disse dagene i mitt kjære Bangladesh. Jeg vil prøve å sende noen ord om noen få dager, men jeg er ikke sikker på om jeg rekker det før den norske gruppa kommer på lørdag, og de ti dagene de skal være her kommer til å bli ganske travle. DS

Letter 43. The religious life.

16th September 2005

Dear friends,

My week with the Franciscans in Somerset is ended, and it is time to give you some more ideas about the religious life. I am still not sure of all expressions, and I have lot of questions to work on. First of all: Am I called to the religious life? If yes, then: What sort of community, which denomination, an enclosed or apostolic community, in which country, with what sort of work, habit, offices, observance of silence…?

I have got some questions and comments on my last letter, and I will try to answer some of it here, to clarify what the religious life can be like. I don’t know the right translation of ‘religious life’ in Norwegian, as the Norwegian expressions are more related to enclosed communities, as far as I understand them. Enclosed or contemplative communities have the entire focus on prayer. The members, who are called nuns, don’t leave the convent except for emergency situations. The other kind of community is apostolic, or active. They also organise the day around prayer and according to the offices, but other work is also important. The members, who are called Sisters, often work outside the convent. I mostly use the word Sister when referring to what I might become, as I think that is more probable than nun, though I know ‘nun’ is often used as a common expression by people outside communities. Anyway, I know God doesn’t always work according to probability.

I have read some books again. I could stay in a convent library reading books for months, I think, there is so much to read. One of the books was called “Communities” and gave an introduction to twelve quite different communities. I didn’t know that there were so many kinds, especially those for families and young people, where they normally stay for a few years, were new to me. Then there are all the grades, via apostolic Sisters, to contemplative nuns. There is also what is called the third order. Within the Franciscan family the first order covers the apostolic Sisters and Brothers, the second order the contemplative nuns, the Poor Clare’s, and the third order consists of members who live their ordinary lives, as married couples or singles, following a rule emphasising prayer to be an essential part of their lives, and they meet regularly. The third order is meant for those who are called to live ordinary lives, but with a closer connection to the religious life. I actually think the third order would be hard for me. Some say that I am disciplined, but I find it much easier when I have a community to be disciplined with.

I should say something about the process of becoming a member of a community. I won’t dwell much with the more “family type communities”, which often have no vows and are organised in many different way, but give some idea about convents. Those who think it is easy to be lured into a community needs to rethink. It is a long process. I am in a way in the first step, visiting and exploring. Many communities would like you to visit them a few times before you ask to come as a postulant. The postulant lives the life of the community, but wears her own clothes, and does not take any vows. This period could last about half a year. The next step is the novitiate. Before becoming a novice, you need to apply and be accepted by the community. A clothing service, where you receive the habit, marks the start of this period of introduction, which lasts from two to five years. The novice makes simple promises of loyalty. The novice can then apply to be accepted for first vows to be professed as a nun or Sister. After a few years of these temporary vows she can give life vows, which will give her the full membership of the community. So the process is long, and the discernment is done carefully, both by the candidate and the community.

I have mentioned the vows. There are some differences between the communities, but the most common is vows of poverty, chastity / celibacy and obedience. Poverty means no individual property and a simple lifestyle. The Poor Clare’s might be some of the strictest, with their all-year-barefoot-habit. Some have small amounts of pocket money to buy their own stamps or bus tickets on a day off. Any salary from employment outside goes into the shared budget. Celibacy means no husband. Chastity is not an exclusive term for celibates, but is an ideal of purity also for married couples, so celibate chastity is an expression used to make it more accurate. Obedience is first to God. In a community this means to obey the superior and the community.

I wrote that the new novice receives the habit of the community in a clothing service. Not all communities have habits though. They wear ordinary clothes. The Franciscans have a habit, but they don’t wear it all the time. They wear it in the chapel, in the refectory and in any official event. They do not wear veil any more as it was considered too dangerous driving a car or walking in the traffic without side sight. The Sisters in Derby wore their habit all the time. They could choose to wear the veil or not. I got a comment from a Jerusalem friend about the similarity between the veil and the Muslim hijab. I don’t know enough about the veil to say if I find it right to wear or not. I am not quite sure about the habit itself either. Or, I think I prefer the habit as a way of simple living, and I think it is an important witness, but I know there are other ways to witness than through clothes. The veil is more “romantic” in a way, not that necessary. I need to reflect more on that.

There are many more aspects of the religious life I thought of writing about, but this starts to be long. So the “lecture” will probably continue next week. I haven’t told much about the daily life yet. After having been a ‘working guest’ with the Community of St Francis, I know something about a busy life consisting of silence, manual work, meals, prayers, visitors, discussions and rest. “We hope you won’t dream too much about apples, kitchen cleaning or Henry,” they said when I left this morning. I spent some hours picking, cutting and peeling apples, cleaning the kitchen according to the anti-bacteria-rules, and accompanying Henry hoovering. Henry is the vacuum cleaner, they are happy to have a male doing all this cleaning…

The train is soon in Oxford. I will have another convent week before I leave for Bangladesh. I expect it to be quite a different experience, from mainly retreat ministry in rural Somerset, to mainly ministry for the poor in urban Oxford. I have had the chance to read exciting and encouraging e-mails from some of you. I am sorry I have not given priority to give individual replies yet. Hopefully I can give time for that my first week in Bangladesh. Now I want to focus on the religious life.

Greetings from Hanne.

Brev nr 43. Klosterliv.

16.09.2005

Kjære venner!

Min uke med fransiskanerne i Somerset er over, og det er tid for å gi dere noen flere ideer om klosterlivet. Jeg er fortsatt ikke sikker på alle uttrykk, og jeg har mange spørsmål å jobbe med. Først: Er jeg kalt til klosterliv? Hvis ja: Hva slags kommunitet, hvilket kirkesamfunn, lukket eller apostolisk, i hvilket land, med hva slags arbeid, drakt, tidebønner, stillhet...?

Jeg har fått noen spørsmål og kommentarer på siste fellesbrev, og vil prøve å svare på noe av det her, for å klargjøre hva klosterlivet kan være. Jeg vet ikke om ”klosterliv” er det riktige å oversette ”religious life” til på norsk, da norske uttrykk ofte er mer relatert til lukkede kommuniteter, slik jeg forstår dem. Lukkede, eller kontemplative kommuniteter har fullt og helt fokus på bønn. Medlemmene, som kalles nonner, forlater ikke klosteret bortsett fra i nødsfall. Den andre typen kommuniteter er apostoliske, eller aktive. De organiserer også dagen i forhold til bønn og tidebønnene, men annet arbeid er også viktig. Medlemmene, som kalles Søstre, arbeider ofte utenfor klosteret. Jeg bruker vansligvis Søster når jeg refererer til hva jeg kan komme til å bli, da jeg tror at det er mer sannsynlig enn nonne, selv om jeg vet at ’nonne’ ofte brukes som fellesuttryk av folk utenfor kommuniteter. Ellers vet jeg jo også at Gud ikke alltid bruker sannsynlighetsregning.

I har lest noen bøker igjen. Jeg kunne være i et klosterbibliotek og lese bøker i måneder, tror jeg, det er så mye å lese. En av bøkene het ”Communities” and gav en introduksjon til tolv ganske ulike kommuniteter. Jeg visste ikke at det var så mange ulike, spesielt de for familier og unge, hvor de vanligvis er noen år, var nye for meg. Så er det alle gradene, via apostoliske Søstre, til kontemplative nonner. Det er også noe som kalles den tredje orden. I den fransiskanske familien er første orden de apostoliske Søstre og Brødre, andre orden de kontemplative nonnene, Klarissene, og tredje orden medlemmer som lever ordinære liv, som gift eller ugift, der de følger en regel som legger vekt på at bønn skal være en essensiell del av livene deres, og der de møtes regelmessig. Den tredje orden er tenkt for dem som er kalt til å leve ordinære liv, men med et tettere forhold til klosterlivet. Jeg tror faktisk den tredje orden ville være vanskelig for meg. Noen sier at jeg er disiplinert, men jeg finner det lettere når jeg har en kommunitet å være disiplinert med.

Jeg burde si noe om prosessen det er å bli medlem av en kommunitet. Jeg vil ikke dvele ved ”familie-kommunitetene”, som ofte ikke har løfter, og er organisert annerledes, men fortelle om klostre. De som tror at det er lett å bli lurt inn i en kommunitet, må tro om igjen. Det er en lang prosess. Jeg er vel i første fase, ved å besøke og utforske. Mange kommuniteter ønsker at du skal besøke dem flere ganger før du spør om å få komme som postulant. Postulanten lever livet med kommuniteten, men har sine egne klær, og gir ingen løfter. Denne perioden varer gjerne ca et halvt år. The neste steget er novisiatet. Før du blir novise, må du søke og bli akseptert av kommuniteten. En påkledningsgudstjeneste, der du får drakten, markerer starten på denne introduksjonsperioden, som varer mellom to og fem år. Novisen gir enkle løfter om lojalitet. Novisen kan så søke om å bli akseptert til å avgi midlertidige løfter for å bli nonne eller Søster. Etter noen år med midlertidige løfter, kan hun avgi evige løfter, som vil gi henne fullt medlemsskap i kommuniteten. Så prosessen er lang, og både kandidaten og kommuniteten bruker mye tid og krefter på å finne ut om dette er det riktige.

Jeg har nevnt løftene. Det er forskjeller mellom kommuniteter, men det vanligste er løfter om fattigdom, kyskhet / sølibat og lydighet. Fattigdom betyr at de ikke har individuell eiendom, og de lever et enkelt liv. Klarissene er kanskje blant de strengeste, med sin barbeint-hele-året-praksis. Noen har noe lommepenger slik at de for eksempel kan kjøpe frimerker eller bussbillett på en fridag. Lønn fra arbeid utenfor kommuniteten, går i felleskassa. Sølibat betyr ingen ektemann. Kyskhet er ikke et eksklusivt uttrykk for sølibate, men et ideal om renhet også for ektepar, så sølibat kyskhet er et uttrykk som er mer detaljert. Lydighet er først lydighet til Gud. I kommuniteten betyr det å adlyde ”moderen” og fellesskapet.

Jeg skrev at nye noviser får drakten til kommuniteten på en påkledningsgudstjeneste. Ikke alle kommuniteter har drakt lenger. De har vanlige klær. Fransiskanerne har drakt, men de bruker den ikke bestandig. De bruker den i kapellet, i refektoriet og ved offisielle anledninger. De bruker ikke slør lenger da det ble ansett å være for farlig når de kjører bil eller går i trafikken uten sidesyn. Søstrene i Derby brukte drakten hele tiden. De kunne velge om de ville bruke sløret eller ikke. Jeg fikk en kommentar fra en Jerusalem-venn om likheten mellom sløret og den muslimske hijaben. Jeg vet ikke nok om sløret til å si om jeg synes det er riktig å bruke eller ikke. Jeg er ikke sikker på drakten i seg selv heller. Eller, jeg tror jeg ønsker drakten som en måte å leve enkelt på, og jeg mener det er et viktig vitne, selv om jeg vet at det er andre måter å vitne på enn gjennom klær. Slør er mer ”romantisk”, og ikke så nødvendig. Jeg må reflektere mer over det.

Det er mange flere aspekter ved klosterlivet jeg tenkte å skrive om, men dette begynner å bli langt. Så ”undervisningen” vil antakelig fortsette neste uke. Jeg har ikke fortalt mye om det daglige livet ennå. Etter å ha vært ”arbeidende gjest” i Community of St Francis, vet jeg noe om et travelt liv som består av stillhet, manuelt arbeid, måltider, bønn, besøkende, diskusjoner og hvile. ”Vi håper du ikke vil drømme altfor mye om epler, kjøkkenrengjøring eller Henry,” sa de da jeg reiste i morges. Jeg brukte noen timer på å plukke, skjære og skrelle epler, gjøre rent kjøkkenet i forhold til anti-bakterie-forskriftene, og være med Henry på støvsuging. Henry er støvsugeren, de er glade for å ha en mann som gjør all denne rengjøringen...

Toget er snart i Oxford. Jeg skal ha en klosteruke til før jeg reiser til Bangladesh. Jeg regner med at det blir en ganske annerledes opplevelse, fra hovedsakelig retreat-arbeid i landlige Somerset, til hovedsakelig arbeid blant fattige i urbane Oxford. Jeg har lest spennende og oppmuntrende e-mailer fra flere av dere. Jeg beklager at jeg ikke har gitt prioritet til å gi individuelle svar ennå. Forhåpentligvis kan jeg sette av tid til det den første uka jeg er i Bangladesh. Nå vil jeg fokusere på klosterlivet.

Hilsen fra Hanne.

Letter 42. A journey in England.

9th September 2005

Dear friends,

I am in the middle of England, at the train station in Derby, having decided to write the letter in English this time, for so to translate it into Norwegian. I might not use the right Norwegian expressions always, or the English, as I am on an exciting journey meeting words and phrases I do not know that well.

I will be around in the world coming back to Norway for Christmas, so the last two weeks at home was a preparation for being away for 3 ½ months. As my brother Einar, my sister Karoline and I decided to sell the house from my father, the summer has mainly been busy preparing the house for sale. It might be sold these days, and so my last contribution was cleaning. I actually found it a good way of saying goodbye to the house, cleaning every piece of wood my father had made the walls from. The last weekend was spent painting at Blestølen, the campsite of Buskerud, my region of the YWCA/YMCA, also a way of honouring my father, as he was the responsible for those working weekends. I am sure he would have been satisfied with the good work done.

I arrived London Monday morning, ready for seeing as much as possible one day in the city. My first aim was the Norwegian Embassy. I didn’t miss Norway that much the first day, but I was really quite embarrassed that I had not managed to find the time to give my vote for the Parliament election before I left Norway. Four years of bad conscience is a long penalty for not having made my contribution for a good governing of my home country. Luckily it was easy to give my vote, and without worries I could see more of the city. I was surprised how much I could cover on foot by one afternoon and how easy it was to find my way. My conclusion is: London is a nice city!

Tuesday I left London for Derby, and it was not to go to see soccer. I have spent three days in a convent, Community of the Holy Name (CHN), just outside Derby. I stayed in the guest cottage with four elderly women, and we were not there for the same reason. Most convent guests are there to have some days in silence. Well, I can’t say that I was not. But for me there was more.

I had my first stay in a convent in April, two days in Abu Gosh outside Jerusalem. I was quite excited about it then, and wondered about writing about it in a letter. But I was not ready to share it with everybody, only with a few. During the summer I have talked with more, and when stopping to stay that I didn’t want it to spread, it spread, and now I felt ready to give some glimpses of what is going on, which is more than “a normal retreat in a convent”.

I never had the idea of becoming a nun, until half a year ago. I actually had a discussion with a Roman Catholic student of theology Easter Monday, on my Emmaus walk, and I meant that we had no need for nuns in the Lutheran church when he asked if it was not strange that we had almost no such vocations. I did not at all think about myself as a possible candidate. A few days later suddenly I was. I wished to talk with my priest in St. George’s about my vocation, to be more aware on my own way to becoming a pastor. I didn’t have a clue that he already had a different vocation in mind. “Have you ever thought about the monastic life?” “??”

No, I had not. But my thoughts started running, not away from it, as many experience when they get such ideas, but towards it. I knew almost nothing about the monastic life, as a more or less average Norwegian Lutheran student of theology. I enjoyed the view of the Sisters all around in Jerusalem. I was attracted by the liturgy and offices in the church. I wanted to give my life to serve those in need. But I had never thought of the possibility of being called to be a Sister. God might have tried before. I am probably caught in my tradition, not very open to other ways, if they are not very clear. The words of my priest were very clear, though he by no means tried to say that this was my vocation. He only wanted me to know that some are called to the monastic life. I might be.

As I had no clear idea about the monastic life, I started to explore it by visiting the Catholic Benedictines in Abu Gosh. I also talked with some other Protestant and Catholic Sisters. But as I felt so much at home in the Anglican Church, and I think a conversion to the Catholic Church might not be right for me, I decided to explore more visiting some Anglican communities in England. As I was also asked to lead a group of Norwegian youth to Bangladesh in October, I found out that it was right for me to take another half year off from my studies, for the purpose of exploring and volunteering.

Though I have decided to explore this, I am not at all sure if this is my future. My thoughts vary a lot, between “for sure not for me” and all the steps to “this is for me”. The defence mode was on when I arrived CHN, but it couldn’t last very long when I was met by a sweet, small Sister greeting me in Norwegian. She had been to Norway ten times and the others could tell that she had been so excited about welcoming me. Their welcome was really great. I think it reflects their community, that they can give me so much warm attention. In addition to participating in the five daily offices and the Eucharist in the chapel, I had my meals with the Sisters in the refectory. I borrowed a book about ten nuns and Sisters in different communities in England.

The Guest Sister also organised for me to talk with a couple of other Sisters, one who will take her life vows in a few weeks, the other who is the Novice Guardian. They have no novices at the time, quite different from when she herself was one among 20 novices. She could tell that not many of them stayed, and she complained once that all the good ones were leaving… She said that as Abraham was tested if he was willing to sacrifice his son Isaac, women of today might be tested if they are willing to give their lives to God. When they are, God might have other vocations ready for them as they are so faithful. She herself didn’t get another vocation though. Anyway, I was encouraged to continuing exploring having the understanding that God wants me to explore. I don’t know what I am called to in a life perspective. But I believe this is part of it. Today I am called to go southwest, to the Community of St. Francis in Somerset, to have a week experiencing their life.

I suppose many of you do not have much knowledge about religious communities, as was my situation. Next letter might give some more general information. If you want to know more about CHN, you find them at http://www.chnderby.org/ You are also most welcome to help me discern my vocation by questions, comments and prayer!

Religious greetings from Hanne.

Fellesbrev nr 42. En reise i England.

09.09.2005

Kjære venner!

Jeg er midt i England, på togstasjonen i Derby, og jeg har bestemt meg for å skrive brevet på engelsk først denne gangen, for deretter å oversette det til norsk. Jeg bruker kanskje ikke alltid de riktige norske uttrykkene, eller engelske, da jeg er på en spennende reise hvor jeg møter mange ord og uttrykk jeg ikke kjenner så godt.

Jeg kommer til å være rundt i verden til jeg kommer hjem til Norge til jul, så de to siste ukene hjemme var en forberedelse for å være borte i 3 ½ måned. Da Einar (bror), Karoline (søster) og jeg bestemte oss for å selge huset etter Pappa, har sommeren stort sett bestått i å gjøre huset klart for salg. Det er visninger disse dagene, og mitt siste bidrag bestod da i å vaske. Jeg syntes det var en god måte å si adjø til huset, ved å vaske hver planke Pappa hadde laget veggene av. Den siste helgen var jeg på beisedugnad på Blestølen, leirstedet til Buskerud KFUK-KFUM. Det var også en måte å hedre Pappa på, da han var ansvarlig for dugnadshelgene der. I er sikker på at han ville ha vært fornøyd med resultatet etter helgens arbeid.

Jeg ankom London mandag morgen, klar for å se så mye som mulig i løpet av en dag i byen. Mitt første mål var den norske ambassaden. Jeg savnet ikke Norge så veldig den første dagen, men jeg var ganske flau over at jeg ikke hadde klart å finne tid til å stemme før jeg forlot landet. Fire år med dårlig samvittighet er lang straff for ikke å ha gitt mitt bidrag til at fedrelandet skal styres så godt som mulig. Heldigvis gikk det greit å få stemt, og uten bekymringer kunne jeg gå for å se mer av byen. Jeg var overrasket over hvor mye jeg kunne dekke til fots en ettermiddag og hvor lett det var å finne frem. Konklusjonen er: London er en fin by!

Tirsdag forlot jeg London og dro til Derby, og det var ikke for å se på fotball. I hadde tre dager i et kloster, Community of the Holy Name (CHN), like utenfor Derby. Jeg bodde i gjestehytta sammen med fire eldre damer, og vi var ikke der helt av samme grunn. De fleste klostergjester er der for å ha noen dager i stillet. Vel, jeg kan ikke si at jeg ikke var det. Men for meg var det noe mer.

Jeg bodde for første gang i et kloster i april, to dager i Abu Gosh utenfor Jerusalem. Jeg syntes det var spennende da, og lurte på å skrive om det i et fellesbrev. Men jeg var ikke klar for å dele det med alle, bare med noen få. I løpet av sommeren har jeg snakket med flere, og da jeg sluttet å si at jeg ikke ønsket at det skulle spres, ble det spredd, og nå føler jeg meg klar til å gi noen glimt av hva det er som foregår, noe som er mer enn ”en vanlig retreat i et kloster”.

I har aldri tenkt på å bli nonne, inntil for et halvt år siden. Jeg hadde faktisk en diskusjon med en romersk-katolsk teologistudent 2.påskedag, på min vei til Emmaus, og jeg mente at vi ikke trengte nonner i den lutherske kirken da han spurte om det ikke var rart at vi hadde så få slike kall. I tenkte slett ikke på meg selv som en mulig kandidat. Få dager senere var jeg plutselig det. Jeg ønsket å snakke med presten min i St. George’s om kallet mitt, for å være mer oppmerksom på min vei til prestetjenesten. Jeg ante ikke at han allerede hadde et annet kall i tankene. ”Har du noen gang tenkt på klosterliv?” ”??”

Nei, det hadde jeg ikke. Men tankene begynte å løpe, ikke bort fra det, som mange opplever når de får slike ideer, men mot det. Jeg visste nesten ingen ting om klosterliv, som en mer eller mindre gjennomsnittlig norsk luthersk teologistudent. Jeg likte å se alle Søstrene rundt i Jerusalem. Jeg likte liturgien og tidebønnene i kirken. Jeg ønsket å gi livet mitt til å tjene de trengende. Men jeg hadde aldri tenkt på muligheten av å være kalt til å bli Søster. Gud har kanskje prøvd før. Jeg er antakelig fanget i tradisjonen, ikke veldig åpen for andre veier, om de ikke er svært tydelige. Ordene til presten min var tydelige, selv om han ikke på noen måte prøvde å si at dette var mitt kall. Han ønsket bare at jeg skulle vite at noen er kalt til klosterliv. Jeg er kanskje det.

Da jeg ikke hadde noen klar idé om klosterlivet, begynte jeg å utforske det ved å besøke de katolske benediktinerne i Abu Gosh. Jeg snakket også med noen andre protestantiske og katolske Søstre. Men da jeg følte meg hjemme i den anglikanske kirken, og ikke vet om konvertering til den katolske kirken er riktig for meg, bestemte jeg meg for å utforske mer ved å besøke noen anglikanske kommuniteter i England. Da jeg var spurt om å lede en gruppe ungdommer fra Buskerud til Bangladesh i oktober, fant jeg ut at det var riktig for meg å ta enda et halv år pause fra studiene, for å utforske og være frivillig.

Selv om jeg har bestemt meg for å utforske dette, er jeg slett ikke sikker på om dette er min fremtid. Tankene varierer, fra ”slett ikke for meg”, og alle stegene til ”dette er for meg”. Forsvarsmoduset var på da jeg ankom CHN, men det kunne ikke vare lenge da jeg ble møtt av en søt, liten Søster som hilste meg på norsk. Hun hadde vært i Norge ti ganger og de andre kunne fortelle at hun hadde vært svært så spent på å ønske meg velkommen. Velkomsten deres var hjertelig. Jeg tror det må reflektere samfunnet deres, at de kan gi meg så mye varm oppmerksomhet. I tillegg til å delta i de fem daglige tidebønnene og nattverdsgudstjenesten i kapellet, hadde jeg måltidene sammen med Søstrene i refektoriet. Jeg lånte også en bok om ti nonner og Søstre i ulike kommuniteter i England.

Gjestesøsteren ordnet det også slik at jeg fikk snakket med et par andre Søstre, en som skal avgi evige løfter om få uker, en annen som er novisemester. De har ingen noviser for tiden, det er ganske annerledes fra da hun selv var én blant 20 noviser.Hun kunne fortelle at det ikke var mange av dem som ble, og hun klaget en gang over at alle de bra forsvant... Hun sa at som Abraham ble testet om han var villig til å ofre sin sønn Isak, slik kan kvinner i dag bli testet om de er villige til å gi sine liv til Gud. Når de er det, kan Gud ha andre kall på lur da de har vist seg å være trofaste. Selv hadde hun imidlertid ikke fått noe annet kall. Uansett, jeg ble oppmuntret til å fortsette utforskingen ved at jeg hadde en forståelse av at Gud vil at jeg skal utforske. Jeg vet ikke hva jeg er kalt til i et livsperspektiv. Men jeg tror at dette er en del av det. I dag er jeg kalt til å reise sørvestover, til Community of St. Francis i Somerset, for å bruke en uke sammen med dem og erfare hvordan de lever.

Jeg antar at mange av dere ikke har så mye kunnskap om religiøse kommuniteter, som var min situasjon. Neste brev vil kanskje gi mer generell informasjon. Hvis dere vil vite mer om CHN, finner dere dem på http://www.chnderby.org/ Dere er også hjertelig velkomne til å hjelpe meg med å finne ut av kallet mitt ved spørsmål, kommentarer og bønn!

Religiøs hilsen fra Hanne.