Palestina-hilsen nr 19. Jul igjen.
08.01.2005
Kjære venner!
Så langt ser det ut til at 2005 kan bli en spennende år, i hvert fall de første månedene, som jeg kommer til å tilbringe her i Palestina. Jeg har endelig fått meldt meg på arabisk-kurs, på British Council i Jerusalem. Jeg hadde fått anbefalt det av en i kirken, og tror informasjonen stemmer; at de har det morsomt i klassen. Læreren virket i hvert fall inspirerende og bra da jeg var for å registrere meg. Det er også klart at jeg skal jobbe noen dager i uka i Ramallah; mandag, tirsdag og lørdag. I tillegg har jeg gjort noe nyttig arbeid på kontoret her i Jerusalem, med registrering av givere til oliventrekampanjen. Fortsetter det slik, blir det bra. Internett er imidlertid ikke til å stole på i år, så det blir spennende å se når jeg kan få sendt dette. Jeg går kanskje til en Internett-kafe når jeg er lei av å vente.
På torsdag var det helligtrekongersdag. Jeg kan ikke huske å ha markert det spesielt i Norge. Men her var det fest, med gudstjeneste og jubileum for biskopen, og man ønsket hverandre ”Happy Epiphany!”. Jeg har aldri ønsket noen ”God helligtrekongersdag!”, men synes den engelske varianten var ganske morsom, så den kommer jeg kanskje til å adoptere. Jeg er ikke veldig for å bytte ut norske uttrykk med engelske, men noen ganger høres de engelske bedre ut, særlig når de er godt innarbeidet. Så Happy Epiphany til dere alle på etterskudd!
Så har det vært jul igjen. Den ortodokse julen har vel aldri fått spesielt mye oppmerksomhet av meg tidligere. Så har jeg heller ikke vært noe sted med så mange ortodokse kristne ved juletider før. Den ortodokse julen følger altså den julianske kalenderen, som er 13 dager etter vår, det betyr at julaften er 6.januar og juledag 7.januar, etter vår kalender. Med den unike sjansen til å oppleve den ortodokse julen, dro jeg til Betlehem etter den anglikanske feiringen av Helligtrekongersdag på torsdag.
Utenfor Fødselskirken kom jeg i snakk med en turistguide. Da han skjønte at jeg hadde sett det meste av severdigheter før, spurte han om jeg ville se butikken til familien hans. Jeg ble med, og møtte en butikk omgjort til ”sosialt sted”, som de kalte det. Jeg fikk servert te og hadde plutselig et sted å tilbringe kvelden før midnattsmessen begynte. Innehaveren fortalte at de hadde åpnet denne store souvenirbutikken to måneder før Intifadaen startet for drøyt fire år siden. Tidligere hadde de en liten butikk, men med godt salg, mente de det var riktig å utvide. Men med Intifadaen sluttet turistene å komme, og stedet ble mer et samlingspunkt for lokale og internasjonale langtidsboende. Den amerikanske kvinnelige metodistpresten som tjenestegjør i den lutherske kirken i Betlehem, er stamgjest i butikken. Hun hadde besøk av en familie fra USA, der barna gjorde det de kunne for å hjelpe til med salget ved å stå utenfor butikken med plakater de ønsket å få solgt. Det ble kanskje ikke noe stort salg av det, men en oppmuntring var det absolutt, både for oss besøkende og for vertskapet selv.
Da klokken nærmet seg 22.00, gikk jeg til Fødselskirken. Det var langt fra så fullt som på den katolske messen tretten dager tidligere. Men det fyltes opp etter hvert, av palestinske kristne, og pilegrimer blant annet fra Russland og Etiopia. Det var to liturgier som foregikk samtidig, en koptisk-ortodoks og en gresk-ortodoks. Det vil si, den koptiske så nesten ut som to liturgier i seg selv, der de gikk mellom to ulike altere, og det stadig var noen ved begge som leste eller messet noe. De fleste som var til stede fulgte den gresk-ortodokse. Det var også en lengre gresk prosesjon, med et stort antall prester, og delegater fra andre kirkesamfunn bakerst. Jeg gikk litt mellom begge liturgiene. Jeg skjønte jo ikke stort av noen av dem, men syntes det var spennende å få med meg litt av begge.
Det at jeg ikke skjønte så mye, var kanskje med på å gjøre opplevelsen så spesiell. Julefeiringen jeg er vant til er på mange måter gjort veldig romantisk, med det søte Jesusbarnet i krybben og alle de snille menneskene rundt. At det faktisk er Gud som ligger der og smiler, er vanskelig å forestille seg. Med alle symbolene og handlingene jeg ikke forstår, med alle inntrykkene, prosesjonene, messingen, røkelsen, menneskene, blir mysteriet inkarnasjonen, at Gud ble menneske, ivaretatt. Inkarnasjonen er noe jeg ikke helt skjønner, noe som burde være et mysterium, og som forblir det nettopp med disse ortodokse liturgiene.
Da klokka hadde passert 3.00, bestemte jeg meg for å gå. Jeg hadde blitt fortalt at kirken kom til å stenge kl 3.00, men det stemte visst ikke. Jeg ante ikke hvor lenge de da hadde tenkt å holde på, og hotellverten hadde fått beskjed om at jeg ville komme da det var ferdig, før 3.00. Han sa også at jeg var altfor sen da jeg kom...
Siste julefeiring er om 10 dager. 18.-19.januar er det armensk jul. Men innimellom og etter det kan jeg jo også få med meg ortodoks og armensk nyttår og helligtrekongersdag, så det er bare å følge med!
I morgen er det presidentvalg her. Det blir spennende å se hvordan et palestinsk valg arter seg i Øst-Jerusalem. Utfallet er vel ikke veldig spennende, jeg har ikke hørt noen som mener noen andre enn Abu Mazen (Mahmoud Abbas) kommer til å vinne, men stemningen er jo verdt å få med seg. Godt valg!
Stadige julehilsener fra Hanne.
Kjære venner!
Så langt ser det ut til at 2005 kan bli en spennende år, i hvert fall de første månedene, som jeg kommer til å tilbringe her i Palestina. Jeg har endelig fått meldt meg på arabisk-kurs, på British Council i Jerusalem. Jeg hadde fått anbefalt det av en i kirken, og tror informasjonen stemmer; at de har det morsomt i klassen. Læreren virket i hvert fall inspirerende og bra da jeg var for å registrere meg. Det er også klart at jeg skal jobbe noen dager i uka i Ramallah; mandag, tirsdag og lørdag. I tillegg har jeg gjort noe nyttig arbeid på kontoret her i Jerusalem, med registrering av givere til oliventrekampanjen. Fortsetter det slik, blir det bra. Internett er imidlertid ikke til å stole på i år, så det blir spennende å se når jeg kan få sendt dette. Jeg går kanskje til en Internett-kafe når jeg er lei av å vente.
På torsdag var det helligtrekongersdag. Jeg kan ikke huske å ha markert det spesielt i Norge. Men her var det fest, med gudstjeneste og jubileum for biskopen, og man ønsket hverandre ”Happy Epiphany!”. Jeg har aldri ønsket noen ”God helligtrekongersdag!”, men synes den engelske varianten var ganske morsom, så den kommer jeg kanskje til å adoptere. Jeg er ikke veldig for å bytte ut norske uttrykk med engelske, men noen ganger høres de engelske bedre ut, særlig når de er godt innarbeidet. Så Happy Epiphany til dere alle på etterskudd!
Så har det vært jul igjen. Den ortodokse julen har vel aldri fått spesielt mye oppmerksomhet av meg tidligere. Så har jeg heller ikke vært noe sted med så mange ortodokse kristne ved juletider før. Den ortodokse julen følger altså den julianske kalenderen, som er 13 dager etter vår, det betyr at julaften er 6.januar og juledag 7.januar, etter vår kalender. Med den unike sjansen til å oppleve den ortodokse julen, dro jeg til Betlehem etter den anglikanske feiringen av Helligtrekongersdag på torsdag.
Utenfor Fødselskirken kom jeg i snakk med en turistguide. Da han skjønte at jeg hadde sett det meste av severdigheter før, spurte han om jeg ville se butikken til familien hans. Jeg ble med, og møtte en butikk omgjort til ”sosialt sted”, som de kalte det. Jeg fikk servert te og hadde plutselig et sted å tilbringe kvelden før midnattsmessen begynte. Innehaveren fortalte at de hadde åpnet denne store souvenirbutikken to måneder før Intifadaen startet for drøyt fire år siden. Tidligere hadde de en liten butikk, men med godt salg, mente de det var riktig å utvide. Men med Intifadaen sluttet turistene å komme, og stedet ble mer et samlingspunkt for lokale og internasjonale langtidsboende. Den amerikanske kvinnelige metodistpresten som tjenestegjør i den lutherske kirken i Betlehem, er stamgjest i butikken. Hun hadde besøk av en familie fra USA, der barna gjorde det de kunne for å hjelpe til med salget ved å stå utenfor butikken med plakater de ønsket å få solgt. Det ble kanskje ikke noe stort salg av det, men en oppmuntring var det absolutt, både for oss besøkende og for vertskapet selv.
Da klokken nærmet seg 22.00, gikk jeg til Fødselskirken. Det var langt fra så fullt som på den katolske messen tretten dager tidligere. Men det fyltes opp etter hvert, av palestinske kristne, og pilegrimer blant annet fra Russland og Etiopia. Det var to liturgier som foregikk samtidig, en koptisk-ortodoks og en gresk-ortodoks. Det vil si, den koptiske så nesten ut som to liturgier i seg selv, der de gikk mellom to ulike altere, og det stadig var noen ved begge som leste eller messet noe. De fleste som var til stede fulgte den gresk-ortodokse. Det var også en lengre gresk prosesjon, med et stort antall prester, og delegater fra andre kirkesamfunn bakerst. Jeg gikk litt mellom begge liturgiene. Jeg skjønte jo ikke stort av noen av dem, men syntes det var spennende å få med meg litt av begge.
Det at jeg ikke skjønte så mye, var kanskje med på å gjøre opplevelsen så spesiell. Julefeiringen jeg er vant til er på mange måter gjort veldig romantisk, med det søte Jesusbarnet i krybben og alle de snille menneskene rundt. At det faktisk er Gud som ligger der og smiler, er vanskelig å forestille seg. Med alle symbolene og handlingene jeg ikke forstår, med alle inntrykkene, prosesjonene, messingen, røkelsen, menneskene, blir mysteriet inkarnasjonen, at Gud ble menneske, ivaretatt. Inkarnasjonen er noe jeg ikke helt skjønner, noe som burde være et mysterium, og som forblir det nettopp med disse ortodokse liturgiene.
Da klokka hadde passert 3.00, bestemte jeg meg for å gå. Jeg hadde blitt fortalt at kirken kom til å stenge kl 3.00, men det stemte visst ikke. Jeg ante ikke hvor lenge de da hadde tenkt å holde på, og hotellverten hadde fått beskjed om at jeg ville komme da det var ferdig, før 3.00. Han sa også at jeg var altfor sen da jeg kom...
Siste julefeiring er om 10 dager. 18.-19.januar er det armensk jul. Men innimellom og etter det kan jeg jo også få med meg ortodoks og armensk nyttår og helligtrekongersdag, så det er bare å følge med!
I morgen er det presidentvalg her. Det blir spennende å se hvordan et palestinsk valg arter seg i Øst-Jerusalem. Utfallet er vel ikke veldig spennende, jeg har ikke hørt noen som mener noen andre enn Abu Mazen (Mahmoud Abbas) kommer til å vinne, men stemningen er jo verdt å få med seg. Godt valg!
Stadige julehilsener fra Hanne.
posted by Hanne at 2:55 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home