Summer letter (40). A comparison.

8th July 2005

Dear friends,

I am totally out of this letter writing. I have changed the date of this letter several times. I had not thought it would take that long time though it is summer. It might tell that there are not that many things happening in Ringerike as in Jerusalem, but I am not that in lack of experiences not to have anything to write about. It is more a lack of motivation which is the reason that there have been many weeks without a common letter. I have decided to continue the numbering of the letters, so that this is number 40, though I didn't find it right to call it "Letter from Palestine" any more. I have also decided to change to yahoo, because hotmail doesn't have much space. I have used it before, but now banglahanne@yahoo.no (NB 'no', not 'com') has converted from emergency account to main account, so I ask you to use this one from now.

I will try to do some comparisons in this letter. You can compare most things, and the least things can give associations leading you back to Palestine. Some of the first meetings I attended in June, was Hønefoss culture festival, the good, old, annual, cultural week in my town, with good, old, local, cultural activities. At the Ringeriks evening I found out how patriotic we are, how proud we are of the district, the nature, the culture and the people. It was not difficult to recognise the feeling of belonging which I have met among Palestinians. As community singing "The near things", a beautiful song for reflection, was included. This song has accompanied me these weeks, trying to convince me to rest where I am now, not always longing for a different place.

I planned to stay in Norway these summer months, also before I had "the near things" in my head, but I travelled a bit abroad in the end of June. Buskerud (my region) of the YWCA-YMCA of Norway organised a trip to the CVJM (YMCA) festival KOMMT! in Germany and needed an extra leader when one of the leaders could not join because of illness. My passport was not checked once during the trip. Some were a bit disappointed that nobody wanted to see their passports, but I thought my red, small book had had enough attention the last year. It was a typical aspect making it different to travel in Europe than in Palestine. I had an experience more like in Palestine though, that was the feeling of being acknowledged and appreciated. It was encouraging to hear that my presence made a difference. Though I have sometimes felt useless in Palestine, I have heard that my participation has made a difference for somebody. Then it is worth being where you are. Another height for me was when all the 6000 participants each at the closing session got a small wooden cross from Beit Jala, then my thoughts were in Palestine again.

The weather is an aspect which often gives associations to other places. I was surprised how cold it actually was when I came home. A colder climate was something I had managed to look forward to, but I was not prepared that it would be less than 15 degrees celsius (59 degrees fahrenheit). Now there are almost Jerusalem temperatures here, we have had more than 25 degrees celsius (77 degrees fahrenheit) several days, pleasant for Norwegians who have been loyal to the country during a cold spring. I prefer when it is below 25 though. When the neighbour whispers that she finds it a bit too hot, I can whisper back that I agree. When I wander around being a tiger in the sun and compassionate camp participants say "it must be hot to be a tiger today", I can answer that it is hotter in Bangladesh, or Palestine. Well, I was at a family camp in YWCA-YMCA this week, as part of the information work I do after the exchange. We told about the new family programme of the YWCA-YMCA Global in Norway, "siblings together", and I found it natural to dress as a tiger, as it is the tiger Banglus from Bangladesh travelling around in the world visiting his siblings. My new identity gave good possibilities of telling about meetings with children in Bangladesh and Palestine, and becoming as popular among these Norwegian children as a Norwegian girl normally is among children in Bangladesh or Palestine... I am not quite convinced that it is a good idea to clothe the heat outside with tiger fur and face painting, but I don't complain, there are hotter places on the globe than Knattholmen in Norway.

The freedom of movement, both practically and culturally, are aspects I appreciate in Norway. The bicycle gives other possibilities here than in Jerusalem. The exercise bicycle in the top floor at YWCA didn't move many metres. It is different freely to bike around in Ringerike, in daylight to the late evening. The effect of the Jerusalem biking was shown when I satisfied could see that I was fit enough to bike up the whole Vesternbakken, a long, steep hill... My fitness was also tested when an old orienteering friend a few days ago managed to coax me to my first run since last summer. The experience was good enough to make me go out by myself a couple of days later. The wonderful green, Norwegian forests will have more of my visits from now on. I was actually a bit surprised that this forest, which I was supposed to know so well, was so green and had so many trees! There are many matters of course which can be forgotten during a nine months stay close to the desert. But now I know that it is there, and I know how to enjoy "the close things", at the same time as I know how easily my thoughts wander when I get out into the green adventure.

Norway greetings from Hanne.

Sommerhilsen (40). En sammenlikning.

08.07.2005

Kjære venner!

Jeg er helt kommet ut av dette med brevskriving. Jeg har forandret datoen på dette brevet flere ganger. Jeg hadde ikke tenkt det skulle ta så lang tid selv om det er sommer. Det er kanskje et tegn på at det skjer mindre på Ringerike enn i Jerusalem, men jeg er ikke så fattig på opplevelser at jeg ikke skulle kunne skrive noen ord. Det er vel heller litt mangel på motivasjon som er årsaken til at det er gått mange uker uten fellesbrev. Jeg har bestemt meg for å fortsette nummereringen på fellesbrevene, slik at dette er nummer 40, selv om jeg ikke syntes det var riktig å kalle det Palestina-hilsen lenger. Jeg har også bestemt meg for å gå over til yahoo, siden hotmail har så liten lagringsplass. Jeg har jo brukt den litt før, men nå er altså banglahanne@yahoo.no gått over fra å være nødkonto til hovedkonto, så jeg ber dere bruke den fremover.

Jeg vil gjøre et forsøk på noen sammenlikninger i dette brevet. Man kan sammenlikne det meste, og de minste ting kan gi assosiasjoner som leder en tilbake til Palestina. Noe av det første jeg var med på i juni, var Hønefoss kulturfestival, den gode, gamle, årlige kulturuka, med gode, gamle, lokale kulturarrangementer. På Ringerikskvelden oppdaget jeg hvor lokalpatriotiske vi faktisk er, hvor stolte vi er av distriktet, av naturen, kulturen og menneskene. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen tilhørighetsfølelsen jeg har møtt blant palestinere. Kveldens allsang inkluderte "De nære ting". Det er vel en sang som har "forfulgt" meg litt, i et forsøk på å slå meg til ro med å være her jeg er, ikke stadig lengte et annet sted.

Jeg hadde tenkt å holde meg i Norge disse sommermånedene, også før jeg hadde "de nære ting" i hodet, men det ble en liten utenlandstur i slutten av juni. Buskerud KFUK-KFUM arrangerte tur til CVJM(KFUM)-festivalen KOMMT! i Tyskland og trengte en leder da en av de påmeldte lederne ikke kunne være med på grunn av sykdom. Passet fikk ligge usett i sekken hele turen. Noen var nok litt skuffet over at ingen ville se passene deres, mens jeg synes min røde, lille bok har fått nok oppmerksomhet det siste året. Det var et typisk moment som gjorde det annerledes å reise i Europa enn i Palestina. Jeg hadde imidlertid en opplevelse som liknet det å være i Palestina, nemlig følelsen av å være anerkjent og satt pris på. Det var oppmuntrende å høre at det gjorde en forskjell at jeg var med. Selv om jeg i Palestina til tider slet med at jeg følte meg unyttig, har jeg fått høre at min deltakelse har utgjort en forskjell for noen. Da er det verdt å være der man er. Et lite høydepunkt for meg var ellers da alle de 6000 deltakerne ved festivalens avslutningsprogram fikk hvert sitt lille trekors fra Beit Jala, da var tankene mine i Palestina igjen.

Været er en faktor som lett kan skape assosiasjoner til andre steder. Jeg var overrasket over hvor kaldt det faktisk var da jeg kom hjem. Et kjøligere klima var jo noe av det jeg hadde klart å se frem til, men jeg hadde ikke ventet at det skulle være under 15 grader celsius. Nå er det imidlertid nesten blitt Jerusalems-tilstander her, vi har hatt over 25 grader flere dager, gledelig for nordmenn som har vært trofaste mot fedrelandet og slitt seg gjennom en kald vår. Jeg synes imidlertid det er greit om gradestokken holder seg under 25. Når naboen hvisker at hun synes det er litt for varmt, kan jeg hviske tilbake at jeg er helt enig. Når jeg vandrer rundt som tiger i solsteken og medlidende leirdeltakere sier at det må være varmt å være tiger i dag, kan jeg si at det er varmere i Bangladesh, eller Palestina. Det hadde seg nemlig slik at jeg var innom en familieleir i KFUK-KFUM denne uka, som del av etterarbeidet jeg gjør etter utvekslingen. Vi skulle reklamere for KFUK-KFUM Globals nye familiesatsning "søsken sammen", og da var det naturlig å kle seg ut som tiger, siden det er tigeren Banglus fra Bangladesh som reiser rundt i verden og besøker sine søsken. Min nye identitet gav gode muligheter både for å fortelle fra møter med barn i Bangladesh og Palestina, og bli like populær blant disse norske barna som det en norske jente pleier å bli blant barn i Bangladesh eller Palestina... At det er et triks å kle varmen ute med tigerpels og ansiktsmaling er jeg derimot ikke helt overbevist om, men jeg klager ikke, det er varmere steder på kloden enn Knattholmen.

Bevegelsesfriheten, både praktisk og kulturelt, er noe av det jeg setter pris på i Norge. Sykkelen gir andre muligheter her enn i Jerusalem. Ergometersykkelen i toppetasjen på KFUK flyttet seg jo ikke mange meter. Da er det noe annet å sykle i det fri på Ringerike, med dagslys til sene kvelden. Jerusalem-syklingens effekt viste seg da jeg fornøyd oppdaget at formen var god nok til å sykle opp hele Vesternbakken. Formen ble også testet da en gammel o-venninne for noen dager siden klarte å lokke meg ut på min første joggetur siden i fjor sommer. Opplevelsen gav slik mersmak at jeg lurte meg ut alene et par dager senere. De forunderlig grønne, norske skogene skal nok få mer besøk av meg fremover. Jeg var faktisk litt overrasket over at denne skogen, som jeg vel skulle kjenne så godt, var så grønn og hadde så mange trær! Det er mange selvfølgeligheter som kan gå i glemmeboken i løpet av ni måneders opphold nær ørkenen. Men nå vet jeg at den er der, og jeg vet hvordan jeg kan glede meg over "de nære ting", samtidig som jeg vet hvor lett tankene flyr når jeg begir meg inn i det grønne eventyret.

Norges-hilsen fra Hanne.