Friends in Jericho
posted by Hanne at 8:02 AM
0 comments
Monday, November 29, 2004
Sunday, November 28, 2004
Letter from Palestine, 13. Nice people.
28th November 2004
Dear friends!
This week I want you to get to know some of my colleagues in Jericho, and some others I spend time with. When I took photos and wrote about how YWCA had changed the lives of women in the organisation some weeks ago, I got the opportunity to know some of the good people I work with a bit better. Here I will present two of those working in YWCA in Jericho, they are both in their thirties, and they have worked in YWCA for four years.
The first one is Shadia. Something of the first she said when I met her, was that I was tall, she is not the first to say that. She is herself quite tall to be Palestinian, so my height was enjoyable for her. She does not speak much English, but can normally express what she means, though the others do not think so, and they say it again. I can then with a smile tell her that I understood, and she is proud about her communication skills. Shadia is one of those who make the days in Jericho fun and enjoyable, and she is one of those who really need the job opportunity YWCA gives her. She lives with her parents and siblings, two of her sisters are divorced and have children, and her income is important for the family budget. Shadia does the accounts for the production of the day, it shows that she is trustworthy.
The other is Majedah. She does not work directly in the food production, but with cleaning, and serving refreshments when there is a meeting in the office. She is the only one in her family of eight who has a regular job. Her brother is a day worker and can therefore not plan his income. So it is Majedah who maintains the family. She is a silent girl, but is encouraged when something happens, and appreciates the solidarity among the employees. She told that if she has any problem or need of any kind, she feels that she can always come to YWCA. That is a vote of confidence for the organization.
There are also other nice people in Jericho, the last week I have talked more with the nieces of my hostess. Their parents build a flat in connection to the house where I live. I found out that Rana, the youngest, has studied at the secretarial training of YWCA in Jerusalem and she has now a job she enjoys, as a secretary for a music school in the Catholic Church. Rim, the oldest, is married and lives in Jerusalem, but she has also been in Jericho some times. While I am still waiting for Arabic classes, which seems to be starting in a couple of weeks, I have found out that this family is good for temporary language training. They have not taught Arabic to foreigners before, and so I am the one to know what I need to learn. Then it is good to know a bit about Semittic languages through Bible Hebrew. When I ask, they are willing to try to find out about there own grammars. With Rim as the teacher, and the whole family as consultants, I managed to find out that verbs in present and past tense have some of the same endings as in Hebrew. Now I need to keep the concentration, not to mix too much. “That is Hebrew,” I was told when I asked if they said “mayim” when they said “may” (water). I have beyond that experienced the Bengali words coming to my mind when I want to say something in Arabic. German is not much in my thoughts, though used once, to get out of Jericho! I am generally happy about the English language which can be used so much.
Other nice people I have met this week, is a couple of Norwegian friends. Tine, who was here with EAPPI a year ago, suddenly came to breakfast at YWCA in Jerusalem last week. She told that also Eivor, who was a volunteer here for eight months three years ago, and who has been central in the planning of Journey for Justice, was going to come. They are here to evaluate YWCA-projects financed by Norad (The Norwegian Agency for Development Cooperation), and on Friday I had a nice lunch with them and some of the employees in YMCA in Beit Sahour. Then again I experienced the unbelievable humour of these people, with stories from their time in prison together, and all they experienced there.
Back in Jerusalem I got the message that it is the end of the time of receiving sponsors for the Olive Tree Campaign for this season. So here is a Christmas gift idea: The Olive Tree Campaign “Keep Hope Alive”, a cooperation between YWCA of Palestine and East Jerusalem YMCA, aims to plant 50 000 olive trees where Palestinian farmers have got their trees uprooted, or in areas threatened by confiscation. About 2000 trees were planted two years ago, 4000 one year ago, and the aim for this season is 6000. Sponsoring a tree for this season must be done within the first week of December. If you are interested in the campaign, please visit http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubId=22
Now I have soon been here for three months, and it is time to get out of the country before my tourist visa expires. Tomorrow I am travelling to Jordan, and I plan to stay there a few days before I take courage to try to cross the border again for three new “tourist months”. I must admit that I am a bit nervous about the questioning at Allenby Bridge, but I hope I will pass without too many problems. Thanks for good wishes and prayers, I feel I might need them.
Greetings from Hanne.
Dear friends!
This week I want you to get to know some of my colleagues in Jericho, and some others I spend time with. When I took photos and wrote about how YWCA had changed the lives of women in the organisation some weeks ago, I got the opportunity to know some of the good people I work with a bit better. Here I will present two of those working in YWCA in Jericho, they are both in their thirties, and they have worked in YWCA for four years.
The first one is Shadia. Something of the first she said when I met her, was that I was tall, she is not the first to say that. She is herself quite tall to be Palestinian, so my height was enjoyable for her. She does not speak much English, but can normally express what she means, though the others do not think so, and they say it again. I can then with a smile tell her that I understood, and she is proud about her communication skills. Shadia is one of those who make the days in Jericho fun and enjoyable, and she is one of those who really need the job opportunity YWCA gives her. She lives with her parents and siblings, two of her sisters are divorced and have children, and her income is important for the family budget. Shadia does the accounts for the production of the day, it shows that she is trustworthy.
The other is Majedah. She does not work directly in the food production, but with cleaning, and serving refreshments when there is a meeting in the office. She is the only one in her family of eight who has a regular job. Her brother is a day worker and can therefore not plan his income. So it is Majedah who maintains the family. She is a silent girl, but is encouraged when something happens, and appreciates the solidarity among the employees. She told that if she has any problem or need of any kind, she feels that she can always come to YWCA. That is a vote of confidence for the organization.
There are also other nice people in Jericho, the last week I have talked more with the nieces of my hostess. Their parents build a flat in connection to the house where I live. I found out that Rana, the youngest, has studied at the secretarial training of YWCA in Jerusalem and she has now a job she enjoys, as a secretary for a music school in the Catholic Church. Rim, the oldest, is married and lives in Jerusalem, but she has also been in Jericho some times. While I am still waiting for Arabic classes, which seems to be starting in a couple of weeks, I have found out that this family is good for temporary language training. They have not taught Arabic to foreigners before, and so I am the one to know what I need to learn. Then it is good to know a bit about Semittic languages through Bible Hebrew. When I ask, they are willing to try to find out about there own grammars. With Rim as the teacher, and the whole family as consultants, I managed to find out that verbs in present and past tense have some of the same endings as in Hebrew. Now I need to keep the concentration, not to mix too much. “That is Hebrew,” I was told when I asked if they said “mayim” when they said “may” (water). I have beyond that experienced the Bengali words coming to my mind when I want to say something in Arabic. German is not much in my thoughts, though used once, to get out of Jericho! I am generally happy about the English language which can be used so much.
Other nice people I have met this week, is a couple of Norwegian friends. Tine, who was here with EAPPI a year ago, suddenly came to breakfast at YWCA in Jerusalem last week. She told that also Eivor, who was a volunteer here for eight months three years ago, and who has been central in the planning of Journey for Justice, was going to come. They are here to evaluate YWCA-projects financed by Norad (The Norwegian Agency for Development Cooperation), and on Friday I had a nice lunch with them and some of the employees in YMCA in Beit Sahour. Then again I experienced the unbelievable humour of these people, with stories from their time in prison together, and all they experienced there.
Back in Jerusalem I got the message that it is the end of the time of receiving sponsors for the Olive Tree Campaign for this season. So here is a Christmas gift idea: The Olive Tree Campaign “Keep Hope Alive”, a cooperation between YWCA of Palestine and East Jerusalem YMCA, aims to plant 50 000 olive trees where Palestinian farmers have got their trees uprooted, or in areas threatened by confiscation. About 2000 trees were planted two years ago, 4000 one year ago, and the aim for this season is 6000. Sponsoring a tree for this season must be done within the first week of December. If you are interested in the campaign, please visit http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubId=22
Now I have soon been here for three months, and it is time to get out of the country before my tourist visa expires. Tomorrow I am travelling to Jordan, and I plan to stay there a few days before I take courage to try to cross the border again for three new “tourist months”. I must admit that I am a bit nervous about the questioning at Allenby Bridge, but I hope I will pass without too many problems. Thanks for good wishes and prayers, I feel I might need them.
Greetings from Hanne.
posted by Hanne at 2:49 PM
0 comments
Saturday, November 27, 2004
Palestina-hilsen nr 13. Trivelige mennesker.
27.11.2004
Kjære venner!
Denne uka vil jeg at dere skal bli kjent med noen av mine kolleger i Jeriko, og noen andre jeg bruker en del tid sammen med. Da jeg for noen uker siden skulle ta bilder og skrive om hvordan KFUK hadde forandret livet til kvinner i organisasjonen, fikk jeg muligheten til å bli litt bedre kjent med noen av de flotte menneskene jeg jobber sammen med på matlagingsprogrammet. Jeg vil her presentere to av dem som jobber på KFUK i Jeriko, de er begge i tredveårene, og har jobbet på KFUK i fire år.
Den første er Shadia. Noe av det første hun sa da jeg møtte henne, var at jeg var høy, hun er jo ikke den første som sier det. Hun er selv ganske høy til å være palestiner, så min høyde var en fornøyelse for henne. Hun snakker ikke mye engelsk, men får stort sett frem det hun mener, selv om de andre ikke tror det, og derfor sier det om igjen. Jeg kan da med et smil fortelle henne at jeg forstod, og så stråler hun fornøyd over sine kommunikasjonsferdigheter. Shadia er en av dem som gjør dagene i Jeriko morsomme og trivelige, og hun er blant dem som virkelig trenger den jobbmuligheten KFUK gir henne. Hun bor sammen med foreldre og flere søsken, hvorav et par søstre som er skilt og har barn, og hennes inntekt er viktig for familiens budsjett. Shadia fører regnskap over dagens produksjon, noe som tyder på at hun er ryddig og pålitelig.
Den andre er Majedah. Hun jobber ikke direkte i matproduksjonen, men med vasking, og servering av forfriskninger når det er et møte på kontoret. Hun er den eneste av husstandens åtte medlemmer med fast arbeid. Broren er dagarbeider og har derfor ingen lønn å stole på. Det er altså Majedah som forsørger familien. Hun er en stille jente, men lyser gjerne opp i et smil når det skjer noe, og setter pris på samholdet blant de ansatte. Hun fortalte at om hun har et problem eller behov av noe slag, føler hun at hun alltid kan komme til KFUK, det er jo en tillitserklæring til organisasjonen.
Det er andre hyggelige mennesker i Jeriko også, den siste uka har jeg snakket mer med niesene til vertinnen min. Foreldrene deres bygger leilighet i tilknytning til huset jeg bor i. Jeg oppdaget at Rana, den yngste, har gått på sekretærskolen til KFUK i Jerusalem og nå har en jobb hun er godt fornøyd med og trives i, som sekretær for en musikkskole i den katolske kirken. Rim, den eldste, er gift og bor i Jerusalem, men har også vært innom Jeriko noen ganger. Da jeg ennå venter på å få en arabisk-lærer, det ser ut til å gå i orden i løpet av et par uker nå, har jeg endelig funnet ut at denne familien er gode når det gjelder litt foreløpig språk-trening. De har ikke lært bort arabisk til utlendinger før, og det er derfor jeg som må vite hva jeg trenger å lære. Da er det kjekt med litt kjennskap til semittiske språk gjennom bibelhebraisk. Når jeg spør, er de også villige til å prøve å finne ut av sin egen grammatikk. Med Rim som lærer, og hele familien som konsulenter, klarte jeg å finne ut at verb i presens og preteritum har nogenlunde samme endelser som på hebraisk. Nå gjelder det bare å holde tunga rett i munnen, så jeg ikke blander for mye. ”Det er hebraisk,” fikk jeg beskjed om da jeg spurte om de sa ”mayim” da de sa ”may” (vann). Ellers har jeg jo merket de bengalske glosene som gjerne sniker seg inn når jeg har lyst til å prøve å si noe på arabisk. Tysken holder seg stort sett unna, men den har vært brukt, blant annet for å komme meg ut av Jeriko! Jeg er ellers glad for det flotte engelske språket som kan brukes til så mye.
Andre hyggelige mennesker jeg har møtt denne uka, er et par norske venner. Tine, som var her med EAPPI for et år siden, dukket plutselig opp ved frokosten på KFUK i Jerusalem på mandag. Hun fortalte at også Eivor, som var frivillig her i åtte måneder for tre år siden, og som har vært sentral i Journey for Justice, skulle komme. De er her for å evaluere Norad-støttede KFUK-prosjekter, og i går fikk jeg en hyggelig lunsj med dem og noen av de ansatte i KFUM i Beit Sahour. Da opplevde jeg igjen den utrolige humoren disse menneskene har, med historier fra de satt i fengsel sammen, og alt de opplevde da.
Tilbake i Jerusalem fikk jeg beskjed om at det snart er tid for å avslutte mottakelsen av sponsorer til oliventrekampanjen. Så her kommer julegavetipset dere har ventet på, dere som ikke tente på Good Earth-kampanjen... Oliventrekampanjen ”Keep hope alive”, et samarbeid mellom KFUK og KFUM, har som mål å plante 50 000 oliventrær der palestinske bønder har fått rykket opp sine trær med roten, eller i områder som er truet av konfiskering. Det ble plantet drøyt 2000 trær for to år siden, snaut 4000 for et år siden, og denne sesongen satses det på 6000, men da trenger vi din hjelp! Sponsing av et tre koster kr 200,-, og som synlig tegn på gaven, får man et pent sertifikat som kan pakkes inn, det passer godt for dem som gjerne vil ha noe fysisk under treet til jul. Jeg har fått beskjed om at innbetalinger og registrering må være inne i løpet av første uke av desember for å komme med denne sesongen. Betaling kan gjøres til:
KFUK-KFUM Global
Pb 6814 St Olavs plass
0130 Oslo
Kontonummer: 3000 17 16766
Merk giroen ”Oliventrekampanjen”.
Samtidig som dere betaler, er det viktig at dere sender følgende informasjon, til Signe i Norge signe.kvamen@kfuk-kfum.no og Rami olivetree@ywca-palestine.org (engelsk) i Palestina, for registrering av sponsingen og utsending av sertifikat i tide, presiser hvilket navn (julegavemottaker) som skal skrives på sertifikatet og hvilket (sponsor) det skal sendes til:
The Olive Tree Campaign ”Keep Hope Alive” Sponsorship Form
Name:
Address:
E-mail-address:
Number of trees:
Total donation (NOK):
Mer informasjon finnes på http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubId=22
Nå har jeg snart vært her i tre måneder, og det er på tide å komme seg ut av landet da turistvisumet går ut. På mandag reiser jeg til Jordan, og planlegger å være der noen dager før jeg samler mot og gjør et forsøk på å krysse grensa igjen for tre nye turistmåneder i Israel / Palestina. Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for avhøret på Allenby Bridge, men håper det går bra. Takk for gode tanker og forbønn, jeg føler jeg kan trenge dem.
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Denne uka vil jeg at dere skal bli kjent med noen av mine kolleger i Jeriko, og noen andre jeg bruker en del tid sammen med. Da jeg for noen uker siden skulle ta bilder og skrive om hvordan KFUK hadde forandret livet til kvinner i organisasjonen, fikk jeg muligheten til å bli litt bedre kjent med noen av de flotte menneskene jeg jobber sammen med på matlagingsprogrammet. Jeg vil her presentere to av dem som jobber på KFUK i Jeriko, de er begge i tredveårene, og har jobbet på KFUK i fire år.
Den første er Shadia. Noe av det første hun sa da jeg møtte henne, var at jeg var høy, hun er jo ikke den første som sier det. Hun er selv ganske høy til å være palestiner, så min høyde var en fornøyelse for henne. Hun snakker ikke mye engelsk, men får stort sett frem det hun mener, selv om de andre ikke tror det, og derfor sier det om igjen. Jeg kan da med et smil fortelle henne at jeg forstod, og så stråler hun fornøyd over sine kommunikasjonsferdigheter. Shadia er en av dem som gjør dagene i Jeriko morsomme og trivelige, og hun er blant dem som virkelig trenger den jobbmuligheten KFUK gir henne. Hun bor sammen med foreldre og flere søsken, hvorav et par søstre som er skilt og har barn, og hennes inntekt er viktig for familiens budsjett. Shadia fører regnskap over dagens produksjon, noe som tyder på at hun er ryddig og pålitelig.
Den andre er Majedah. Hun jobber ikke direkte i matproduksjonen, men med vasking, og servering av forfriskninger når det er et møte på kontoret. Hun er den eneste av husstandens åtte medlemmer med fast arbeid. Broren er dagarbeider og har derfor ingen lønn å stole på. Det er altså Majedah som forsørger familien. Hun er en stille jente, men lyser gjerne opp i et smil når det skjer noe, og setter pris på samholdet blant de ansatte. Hun fortalte at om hun har et problem eller behov av noe slag, føler hun at hun alltid kan komme til KFUK, det er jo en tillitserklæring til organisasjonen.
Det er andre hyggelige mennesker i Jeriko også, den siste uka har jeg snakket mer med niesene til vertinnen min. Foreldrene deres bygger leilighet i tilknytning til huset jeg bor i. Jeg oppdaget at Rana, den yngste, har gått på sekretærskolen til KFUK i Jerusalem og nå har en jobb hun er godt fornøyd med og trives i, som sekretær for en musikkskole i den katolske kirken. Rim, den eldste, er gift og bor i Jerusalem, men har også vært innom Jeriko noen ganger. Da jeg ennå venter på å få en arabisk-lærer, det ser ut til å gå i orden i løpet av et par uker nå, har jeg endelig funnet ut at denne familien er gode når det gjelder litt foreløpig språk-trening. De har ikke lært bort arabisk til utlendinger før, og det er derfor jeg som må vite hva jeg trenger å lære. Da er det kjekt med litt kjennskap til semittiske språk gjennom bibelhebraisk. Når jeg spør, er de også villige til å prøve å finne ut av sin egen grammatikk. Med Rim som lærer, og hele familien som konsulenter, klarte jeg å finne ut at verb i presens og preteritum har nogenlunde samme endelser som på hebraisk. Nå gjelder det bare å holde tunga rett i munnen, så jeg ikke blander for mye. ”Det er hebraisk,” fikk jeg beskjed om da jeg spurte om de sa ”mayim” da de sa ”may” (vann). Ellers har jeg jo merket de bengalske glosene som gjerne sniker seg inn når jeg har lyst til å prøve å si noe på arabisk. Tysken holder seg stort sett unna, men den har vært brukt, blant annet for å komme meg ut av Jeriko! Jeg er ellers glad for det flotte engelske språket som kan brukes til så mye.
Andre hyggelige mennesker jeg har møtt denne uka, er et par norske venner. Tine, som var her med EAPPI for et år siden, dukket plutselig opp ved frokosten på KFUK i Jerusalem på mandag. Hun fortalte at også Eivor, som var frivillig her i åtte måneder for tre år siden, og som har vært sentral i Journey for Justice, skulle komme. De er her for å evaluere Norad-støttede KFUK-prosjekter, og i går fikk jeg en hyggelig lunsj med dem og noen av de ansatte i KFUM i Beit Sahour. Da opplevde jeg igjen den utrolige humoren disse menneskene har, med historier fra de satt i fengsel sammen, og alt de opplevde da.
Tilbake i Jerusalem fikk jeg beskjed om at det snart er tid for å avslutte mottakelsen av sponsorer til oliventrekampanjen. Så her kommer julegavetipset dere har ventet på, dere som ikke tente på Good Earth-kampanjen... Oliventrekampanjen ”Keep hope alive”, et samarbeid mellom KFUK og KFUM, har som mål å plante 50 000 oliventrær der palestinske bønder har fått rykket opp sine trær med roten, eller i områder som er truet av konfiskering. Det ble plantet drøyt 2000 trær for to år siden, snaut 4000 for et år siden, og denne sesongen satses det på 6000, men da trenger vi din hjelp! Sponsing av et tre koster kr 200,-, og som synlig tegn på gaven, får man et pent sertifikat som kan pakkes inn, det passer godt for dem som gjerne vil ha noe fysisk under treet til jul. Jeg har fått beskjed om at innbetalinger og registrering må være inne i løpet av første uke av desember for å komme med denne sesongen. Betaling kan gjøres til:
KFUK-KFUM Global
Pb 6814 St Olavs plass
0130 Oslo
Kontonummer: 3000 17 16766
Merk giroen ”Oliventrekampanjen”.
Samtidig som dere betaler, er det viktig at dere sender følgende informasjon, til Signe i Norge signe.kvamen@kfuk-kfum.no og Rami olivetree@ywca-palestine.org (engelsk) i Palestina, for registrering av sponsingen og utsending av sertifikat i tide, presiser hvilket navn (julegavemottaker) som skal skrives på sertifikatet og hvilket (sponsor) det skal sendes til:
The Olive Tree Campaign ”Keep Hope Alive” Sponsorship Form
Name:
Address:
E-mail-address:
Number of trees:
Total donation (NOK):
Mer informasjon finnes på http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubId=22
Nå har jeg snart vært her i tre måneder, og det er på tide å komme seg ut av landet da turistvisumet går ut. På mandag reiser jeg til Jordan, og planlegger å være der noen dager før jeg samler mot og gjør et forsøk på å krysse grensa igjen for tre nye turistmåneder i Israel / Palestina. Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for avhøret på Allenby Bridge, men håper det går bra. Takk for gode tanker og forbønn, jeg føler jeg kan trenge dem.
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:46 PM
0 comments
Monday, November 22, 2004
Sunday, November 21, 2004
Letter from Palestine, 12. The World YWCA / YMCA Week of Prayer and World Fellowship
20th November 2004
Dear friends!
Those of you who are members of YWCA or YMCA certainly know what our Week of prayer is. Home in Buskerud region in Norway I am used to observing the week with Ten Sing Festival or night sports cup as it was a few years, and sometimes a party. My thoughts have also this weekend been at Ringerike, my home place, where my old local youth group, RTS, is the organizer of the festival. Here in Jerusalem YWCA of Palestine and East Jerusalem YMCA has organized a common prayer meeting today. The meeting went surprisingly well!
I have been in the planning committee, and I have to admit that I have gained new knowledge of the challenges of working in committees with different cultures and views represented. The committee consisted mostly of Palestinians, with exotic members from South Africa and Norway. It was interesting to see how much Solomuzi from South Africa and I agreed, I did not know that our cultures were so alike. He is a Lutheran pastor, and was so the one with best theological training. He has also experienced apartheid and knows something about being an oppressed people. He has worked in East Jerusalem YMCA’s advocacy desk for some months and knows the situation of the Palestinians.
The “conflict” appeared already when we had the first planning meeting. The Palestinians denied reading from the Old Testament because they said it was not relevant for them. I was a bit shocked and wondered what sort of Gnostic sect I had come to. I excused them with the fact that they were lay people, but I wished they could see the possibilities in the liberating texts of the Old Testament, also for Palestinians. I am happy I have seen others using the Old Testament in a constructive way, but it might be only for those with higher theological education. May be one of my challenges the next weeks is to encourage any Christian Palestinian to “take back the Bible” and utilize the resource it can be.
In spite of disagreements, messy meetings, misunderstanding, superfluous discussions, people who did not come and now and then intense arguments in the planning, it turned out to be a good meeting. Five minutes before the time, I wondered if we would manage to be enough to occupy one third of the chairs. But when we in the Arabic way started a quarter “too late” (according to my understanding of time), few of the 60 chairs were free. We had a group of South African ecumenical accompaniers (from EAPPI) to sing a song, and some young Palestinians to perform songs and piano music. We also had readings, prayer, a homily and lighting candles, with different languages represented. It was a good atmosphere, and the committee members gave each other thanks for good cooperation…
I have also used the Week of Prayer to experience new churches and sites for prayer. Because it was Eid and holiday in the beginning of the week, I was in Jerusalem and had time to experience more of the city. I found out that I missed quite some “compulsory” places, and started with visiting the Lutheran Church of the Ascension on the Mount of Olives. It is a big and nice church, with a high tower with a good view, but I was the only one visiting.
Yesterday I walked Via Dolorosa with the Fransiscans. They walk from 1st to 14th station every Friday afternoon, but as I have not been in Jerusalem so many Fridays now, I have not had the chance to attend before this week. There were also quite a few tourists and pilgrims who attended in spite of the weather. The winter has suddenly come, with rain and cold wind. In a way it was more right to go this way of suffering in rain than in sun, so I was actually satisfied with the weather. I also went to the Garden Tomb, and found out that I might have become a bit high church when I feel as comfortable in the Church of the Holy Sepulchre with all the Orthodox Icons and lamps as in the “natural garden” where many evangelical groups prefer to have their services.
Today when I was walking northwest of the Old City, I found a church where there was music coming from the ground floor. I went in and was told that the Korean congregation was going to have their service. I was very welcome to attend; they had fancy headsets with interpretation to English. It was a typical evangelical congregation, where everybody was in Israel, not in Palestine (I accepted that as it was west of the green line), and the speech was long and quite centred on the salvation of the individual. So then I have also experienced that field of the Christianity of Jerusalem.
At last I want to mention a Palestinian from Austria (descendant of refugees from 1948) who works in Jerusalem and lives at YWCA. I have often seen him, but not said much more than hallo. Today he came when I had my dinner, and I got a new version of future possibilities compared to the talk I had last week. He was very grateful for having the chance to be here, meeting his own people, speaking the same dialect as he did. He also looks forward to see the house in Jaffa from where his family once fled. But when I asked when we will see peace, he had to disappoint me. He did not believe in any peace. He did not believe in a Palestinian state, and he did not believe in a one state solution. How could it be possible? he just asked, and I had to nod and say that I understood, may be especially because of the wall and what it symbolises. He then told me about a website he works with, which I have heard about, but not visited before. After a short visit, I can recommend it for those of you who want something rational to read, there are many articles and much information (I have forgotten to give you good websites the last weeks): http://www.miftah.org
Week of Prayer greetings from Hanne.
Dear friends!
Those of you who are members of YWCA or YMCA certainly know what our Week of prayer is. Home in Buskerud region in Norway I am used to observing the week with Ten Sing Festival or night sports cup as it was a few years, and sometimes a party. My thoughts have also this weekend been at Ringerike, my home place, where my old local youth group, RTS, is the organizer of the festival. Here in Jerusalem YWCA of Palestine and East Jerusalem YMCA has organized a common prayer meeting today. The meeting went surprisingly well!
I have been in the planning committee, and I have to admit that I have gained new knowledge of the challenges of working in committees with different cultures and views represented. The committee consisted mostly of Palestinians, with exotic members from South Africa and Norway. It was interesting to see how much Solomuzi from South Africa and I agreed, I did not know that our cultures were so alike. He is a Lutheran pastor, and was so the one with best theological training. He has also experienced apartheid and knows something about being an oppressed people. He has worked in East Jerusalem YMCA’s advocacy desk for some months and knows the situation of the Palestinians.
The “conflict” appeared already when we had the first planning meeting. The Palestinians denied reading from the Old Testament because they said it was not relevant for them. I was a bit shocked and wondered what sort of Gnostic sect I had come to. I excused them with the fact that they were lay people, but I wished they could see the possibilities in the liberating texts of the Old Testament, also for Palestinians. I am happy I have seen others using the Old Testament in a constructive way, but it might be only for those with higher theological education. May be one of my challenges the next weeks is to encourage any Christian Palestinian to “take back the Bible” and utilize the resource it can be.
In spite of disagreements, messy meetings, misunderstanding, superfluous discussions, people who did not come and now and then intense arguments in the planning, it turned out to be a good meeting. Five minutes before the time, I wondered if we would manage to be enough to occupy one third of the chairs. But when we in the Arabic way started a quarter “too late” (according to my understanding of time), few of the 60 chairs were free. We had a group of South African ecumenical accompaniers (from EAPPI) to sing a song, and some young Palestinians to perform songs and piano music. We also had readings, prayer, a homily and lighting candles, with different languages represented. It was a good atmosphere, and the committee members gave each other thanks for good cooperation…
I have also used the Week of Prayer to experience new churches and sites for prayer. Because it was Eid and holiday in the beginning of the week, I was in Jerusalem and had time to experience more of the city. I found out that I missed quite some “compulsory” places, and started with visiting the Lutheran Church of the Ascension on the Mount of Olives. It is a big and nice church, with a high tower with a good view, but I was the only one visiting.
Yesterday I walked Via Dolorosa with the Fransiscans. They walk from 1st to 14th station every Friday afternoon, but as I have not been in Jerusalem so many Fridays now, I have not had the chance to attend before this week. There were also quite a few tourists and pilgrims who attended in spite of the weather. The winter has suddenly come, with rain and cold wind. In a way it was more right to go this way of suffering in rain than in sun, so I was actually satisfied with the weather. I also went to the Garden Tomb, and found out that I might have become a bit high church when I feel as comfortable in the Church of the Holy Sepulchre with all the Orthodox Icons and lamps as in the “natural garden” where many evangelical groups prefer to have their services.
Today when I was walking northwest of the Old City, I found a church where there was music coming from the ground floor. I went in and was told that the Korean congregation was going to have their service. I was very welcome to attend; they had fancy headsets with interpretation to English. It was a typical evangelical congregation, where everybody was in Israel, not in Palestine (I accepted that as it was west of the green line), and the speech was long and quite centred on the salvation of the individual. So then I have also experienced that field of the Christianity of Jerusalem.
At last I want to mention a Palestinian from Austria (descendant of refugees from 1948) who works in Jerusalem and lives at YWCA. I have often seen him, but not said much more than hallo. Today he came when I had my dinner, and I got a new version of future possibilities compared to the talk I had last week. He was very grateful for having the chance to be here, meeting his own people, speaking the same dialect as he did. He also looks forward to see the house in Jaffa from where his family once fled. But when I asked when we will see peace, he had to disappoint me. He did not believe in any peace. He did not believe in a Palestinian state, and he did not believe in a one state solution. How could it be possible? he just asked, and I had to nod and say that I understood, may be especially because of the wall and what it symbolises. He then told me about a website he works with, which I have heard about, but not visited before. After a short visit, I can recommend it for those of you who want something rational to read, there are many articles and much information (I have forgotten to give you good websites the last weeks): http://www.miftah.org
Week of Prayer greetings from Hanne.
posted by Hanne at 2:44 PM
0 comments
Saturday, November 20, 2004
Palestina-hilsen nr 12. KM-uka.
20.11.2004
Kjære venner!
Dere som er aktive i KFUK-KFUM, skjønner godt hva overskriften betyr. For dere andre får jeg gi en forklaring. KM-uka, som står for KFUK-KFUM-uka, er det norske navnet på en verdensomspennende bønneuke som arrangeres i november hvert år. Jeg synes i grunnen det er fornuftig med et kort, godt, norsk navn, med tanke på at det engelske er World YWCA/YMCA Week of Prayer and World Fellowship. Det er litt langt til hverdagsbruk.
Hjemme i Buskerud er jeg vant til at KM-uka markeres med Ten Sing Festival (eller nattcup som var på den tiden noen år), og evt en vennefest. Tankene har også denne helgen vært mye på Ringerike, hos gode, gamle RTS som arrangerer festival. Her i Jerusalem har Palestina KFUK og Øst-Jerusalem KFUM arrangert felles bønnemøte i dag. Møtet ble overraskende bra!
Jeg har vært med i planleggingskomiteen, og jeg må bare innrømme at det har gitt meg ny innsikt i utfordringer ved å jobbe i komiteer på tvers av kulturer og oppfatninger. Komiteen bestod stort sett av palestinere, men med eksotiske innslag fra Sør-Afrika og Norge. Det var ganske spennende å se hvor enige Solomuzi fra Sør-Afrika og jeg var, ikke visste jeg at våre kulturer var så like. Han er luthersk prest, og var således den med best teologisk skolering. Han har også opplevd apartheid på kroppen og vet derfor noe om det å være et undertrykket folk. Han har jobbet flere måneder i Øst-Jerusalem KFUMs advocacy-desk og kjenner til palestinernes situasjon.
”Splittelsen” kom allerede på første planleggingsmøte der palestinerne nektet å bruke tekster fra Det gamle testamente da de mente at de ikke hadde noen relevans for dem. Jeg ble litt sjokkert og lurte på hva slags gnostisk sekt jeg var kommet til. Jeg unnskyldte dem med at de er lekfolk, men jeg skulle ønske de kunne se potensialet som finnes i de frigjørende tekstene i GT, også for palestinere. Jeg har heldigvis sett at andre vet å bruke GT på en konstruktiv måte, men det er nok dessverre reservert dem med høyere teologisk utdanning. Kanskje en av mine utfordringer i tiden som kommer er å oppmuntre den vanlige kristne palestiner til å ”ta Bibelen tilbake” og utnytte den ressursen den kan være.
Tross uenighet, ustrukturerte møter, misforståelser, unødvendige diskusjoner, folk som ikke møter opp og til tider heftige ordvekslinger under planleggingen, ble det altså et bra møte. Fem minutter før vi skulle begynne, lurte jeg på om vi ville klare å fylle en tredjedel av stolene som var satt frem. Men da vi i god arabisk ånd startet et kvarter ”for sent” (etter min tidsforståelse), var ikke mange av de 60 stolene ledige. Vi hadde fått en gruppe sør-afrikanske økumeniske ledsagere (fra EAPPI) til å synge en sang, og noen unge palestinere til å fremføre sang og pianospill. Ellers hadde vi tekstlesning, bønn, preken og lystenning, i en god blanding av ulike språk. Det var god stemning, og komitemedlemmene takket hverandre for godt samarbeid...
Jeg har også ellers brukt KM-uka, eller bønneuka, til å oppleve nye kirker og steder for bønn. Siden det var id og fri i begynnelsen av uka, var jeg i Jerusalem og hadde tid til å oppleve mer av byen. Jeg fant ut at jeg manglet en del ”obligatoriske” steder, og begynte med å oppsøke den lutherske Himmelfartskirken på Oljeberget. Det er en stor og flott kirke, med et høyt tårn med god utsikt, men jeg var den eneste besøkende.
I går gikk jeg Via Dolorosa med fransiskanerne. De går fra 1. til 14. stasjon hver fredag ettermiddag, men siden jeg ikke har vært i Jerusalem så mange fredager i det siste, har jeg ikke fått det med meg før nå. Det var også en del turister og pilegrimer som var med til tross for at vinteren plutselig er kommet, med regnvær og kald vind. Det passet på en måte bedre å gå lidelsens vei i regnvær, enn solskinn, så jeg var fornøyd med været, jeg. Jeg var også innom Hagegraven, og oppdaget at jeg kanskje er blitt litt høykirkelig da jeg trives like godt i Gravkirken med alle de ortodokse ikonene og lampene som i den ”naturlige hagen” der mange evangeliske grupper foretrekker å ha sine gudstjenester.
I dag var jeg på vandring nordvest for Gamlebyen og oppdaget en kirke der det kom musikk fra underetasjen. Jeg gikk inn og fikk høre at den koreanske menigheten skulle ha gudstjeneste, og jeg var hjertelig velkommen til å være med, da de hadde oversettelse til engelsk med fancy hodetelefoner. Det var en typisk evangelisk menighet, der alle var i Israel, ikke i Palestina (jeg godtok forsåvidt det da det var vest for den grønne linjen), og talen var lang og rimelig sentrert om enkeltpersonenes frelse. Så da har jeg opplevd litt av den delen av Jerusalems kristenliv også.
Til slutt må jeg nevne en palestiner fra Østerrike (altså etterkommer av flyktninger fra 1948) som jobber i Jerusalem og bor på KFUK. Jeg har sett ham stadig, men ikke sagt så mye mer enn hei. I dag kom han ned da jeg spiste kveldsmat, og jeg fikk en ny versjon av fremtidsutsikter i forhold til samtalen jeg var med på forrige uke. Han var svært takknemlig for muligheten av å være her, og møte sitt eget folk, som snakket samme dialekt som ham. Han ser også frem til å se huset familien hans en gang flyktet fra i Jaffa. Men på spørsmål om når freden vil komme, måtte han skuffe meg. Han trodde ikke på noen fred. Han trodde ikke på noen palestinsk stat, og han trodde ikke på noen enstatsløsning heller. Hvordan kunne det være mulig? spurte han bare, og jeg måtte jo nikke og si at jeg forstod, kanskje særlig på grunn av muren og det den symboliserer. Han tipset meg imidlertid om en Internett-side han jobber med, som jeg har hørt om, men ikke besøkt før. Etter en rask kikk, kan jeg anbefale den for dere som vil ha noe fornuftig å lese, det er mange artikler og mye informasjon (jeg har jo sviktet min intensjon om å gi dere gode Internett-sider i det siste): http://www.miftah.org/
KM-uke-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Dere som er aktive i KFUK-KFUM, skjønner godt hva overskriften betyr. For dere andre får jeg gi en forklaring. KM-uka, som står for KFUK-KFUM-uka, er det norske navnet på en verdensomspennende bønneuke som arrangeres i november hvert år. Jeg synes i grunnen det er fornuftig med et kort, godt, norsk navn, med tanke på at det engelske er World YWCA/YMCA Week of Prayer and World Fellowship. Det er litt langt til hverdagsbruk.
Hjemme i Buskerud er jeg vant til at KM-uka markeres med Ten Sing Festival (eller nattcup som var på den tiden noen år), og evt en vennefest. Tankene har også denne helgen vært mye på Ringerike, hos gode, gamle RTS som arrangerer festival. Her i Jerusalem har Palestina KFUK og Øst-Jerusalem KFUM arrangert felles bønnemøte i dag. Møtet ble overraskende bra!
Jeg har vært med i planleggingskomiteen, og jeg må bare innrømme at det har gitt meg ny innsikt i utfordringer ved å jobbe i komiteer på tvers av kulturer og oppfatninger. Komiteen bestod stort sett av palestinere, men med eksotiske innslag fra Sør-Afrika og Norge. Det var ganske spennende å se hvor enige Solomuzi fra Sør-Afrika og jeg var, ikke visste jeg at våre kulturer var så like. Han er luthersk prest, og var således den med best teologisk skolering. Han har også opplevd apartheid på kroppen og vet derfor noe om det å være et undertrykket folk. Han har jobbet flere måneder i Øst-Jerusalem KFUMs advocacy-desk og kjenner til palestinernes situasjon.
”Splittelsen” kom allerede på første planleggingsmøte der palestinerne nektet å bruke tekster fra Det gamle testamente da de mente at de ikke hadde noen relevans for dem. Jeg ble litt sjokkert og lurte på hva slags gnostisk sekt jeg var kommet til. Jeg unnskyldte dem med at de er lekfolk, men jeg skulle ønske de kunne se potensialet som finnes i de frigjørende tekstene i GT, også for palestinere. Jeg har heldigvis sett at andre vet å bruke GT på en konstruktiv måte, men det er nok dessverre reservert dem med høyere teologisk utdanning. Kanskje en av mine utfordringer i tiden som kommer er å oppmuntre den vanlige kristne palestiner til å ”ta Bibelen tilbake” og utnytte den ressursen den kan være.
Tross uenighet, ustrukturerte møter, misforståelser, unødvendige diskusjoner, folk som ikke møter opp og til tider heftige ordvekslinger under planleggingen, ble det altså et bra møte. Fem minutter før vi skulle begynne, lurte jeg på om vi ville klare å fylle en tredjedel av stolene som var satt frem. Men da vi i god arabisk ånd startet et kvarter ”for sent” (etter min tidsforståelse), var ikke mange av de 60 stolene ledige. Vi hadde fått en gruppe sør-afrikanske økumeniske ledsagere (fra EAPPI) til å synge en sang, og noen unge palestinere til å fremføre sang og pianospill. Ellers hadde vi tekstlesning, bønn, preken og lystenning, i en god blanding av ulike språk. Det var god stemning, og komitemedlemmene takket hverandre for godt samarbeid...
Jeg har også ellers brukt KM-uka, eller bønneuka, til å oppleve nye kirker og steder for bønn. Siden det var id og fri i begynnelsen av uka, var jeg i Jerusalem og hadde tid til å oppleve mer av byen. Jeg fant ut at jeg manglet en del ”obligatoriske” steder, og begynte med å oppsøke den lutherske Himmelfartskirken på Oljeberget. Det er en stor og flott kirke, med et høyt tårn med god utsikt, men jeg var den eneste besøkende.
I går gikk jeg Via Dolorosa med fransiskanerne. De går fra 1. til 14. stasjon hver fredag ettermiddag, men siden jeg ikke har vært i Jerusalem så mange fredager i det siste, har jeg ikke fått det med meg før nå. Det var også en del turister og pilegrimer som var med til tross for at vinteren plutselig er kommet, med regnvær og kald vind. Det passet på en måte bedre å gå lidelsens vei i regnvær, enn solskinn, så jeg var fornøyd med været, jeg. Jeg var også innom Hagegraven, og oppdaget at jeg kanskje er blitt litt høykirkelig da jeg trives like godt i Gravkirken med alle de ortodokse ikonene og lampene som i den ”naturlige hagen” der mange evangeliske grupper foretrekker å ha sine gudstjenester.
I dag var jeg på vandring nordvest for Gamlebyen og oppdaget en kirke der det kom musikk fra underetasjen. Jeg gikk inn og fikk høre at den koreanske menigheten skulle ha gudstjeneste, og jeg var hjertelig velkommen til å være med, da de hadde oversettelse til engelsk med fancy hodetelefoner. Det var en typisk evangelisk menighet, der alle var i Israel, ikke i Palestina (jeg godtok forsåvidt det da det var vest for den grønne linjen), og talen var lang og rimelig sentrert om enkeltpersonenes frelse. Så da har jeg opplevd litt av den delen av Jerusalems kristenliv også.
Til slutt må jeg nevne en palestiner fra Østerrike (altså etterkommer av flyktninger fra 1948) som jobber i Jerusalem og bor på KFUK. Jeg har sett ham stadig, men ikke sagt så mye mer enn hei. I dag kom han ned da jeg spiste kveldsmat, og jeg fikk en ny versjon av fremtidsutsikter i forhold til samtalen jeg var med på forrige uke. Han var svært takknemlig for muligheten av å være her, og møte sitt eget folk, som snakket samme dialekt som ham. Han ser også frem til å se huset familien hans en gang flyktet fra i Jaffa. Men på spørsmål om når freden vil komme, måtte han skuffe meg. Han trodde ikke på noen fred. Han trodde ikke på noen palestinsk stat, og han trodde ikke på noen enstatsløsning heller. Hvordan kunne det være mulig? spurte han bare, og jeg måtte jo nikke og si at jeg forstod, kanskje særlig på grunn av muren og det den symboliserer. Han tipset meg imidlertid om en Internett-side han jobber med, som jeg har hørt om, men ikke besøkt før. Etter en rask kikk, kan jeg anbefale den for dere som vil ha noe fornuftig å lese, det er mange artikler og mye informasjon (jeg har jo sviktet min intensjon om å gi dere gode Internett-sider i det siste): http://www.miftah.org/
KM-uke-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:35 PM
0 comments
Tuesday, November 16, 2004
Monday, November 15, 2004
Letter from Palestine, 11. Chaos, people and future.
14th November 2004
Dear friends!
Where to start this time? I have tried to structure a bit by writing a disposition, but I doubt I will manage to keep it. As the situation in Ramallah has been described as chaos, I might say that it is a bit of a chaos in my head as well.
I got a comment after last letter; that I probably started to lose some of my neutrality. Then I found out that I might not have been clear enough about my point of view. I am not neutral. I was not neutral when I came, I have not become more neutral after what I have experienced, and I have no plans of becoming neutral while being here. I understand neutrality in this conflict as a support to Israel. To be neutral in a conflict where there is one occupier and one occupied, is to support the occupier. I want to be on the side of the oppressed, and in this case it is the Palestinians. I have thought about being objective, to try to refer both sides, but it is not easy, and I know I don’t try hard enough either. I thought I should tell this, to those of you who believe you can trust everything I write. I have taken side, I know that, and I mean it is right, and I want you to be aware of it.
Your expectation for this letter might be to get a good description of the Palestinians’ experience of the death of Arafat. I don’t think I can give that. I have been to Jericho again. I heard many times that Arafat was dead before the official message came. When it came, the message that Jericho and all the roads on the West Bank were closed also came. I heard that it would be like that the three days the mourning lasted for all, and then in Eid, because this Muslim feast came just afterwards, of course because of “security reasons”. So I did not expect to get out until the weekend was over. But then the unbelievable happened yesterday, they opened Jericho, and one of the roads to Jerusalem, and they didn’t even look at my passport when I passed the checkpoints. I still don’t understand this “security system”.
Now I should try to describe Palestine in these historic days after Arafat. I have to admit that it has not been as special as it may be should have been. But it is probably because I was in Jericho when he died. If I had been in Ramallah, I would have experienced it differently. In Jerusalem I would also have experienced it in another way. In Jericho the day became a TV-day with different Arabic and English channels, trying to find the best direct pictures. Jericho seems so quiet, but I did not take the chance to go around in the streets alone these days. When we drove through the city, I saw that there had also been feelings working in Jericho. Many places burnt tires showed that there had been many fires in the centre. I was told that it was because they were nervous.
When the roads opened yesterday, many relatives came to my host family in Jericho. Because it is Eid, everybody has holidays, and also the Christians use the chance to visit their family in other towns, as far as possible. I had an exciting talk with my hostess’ brother-in-law and his son-in-law, and I want to tell you some of our talk.
It was mostly about politics, not very surprising. The father-in-law showed a great optimism about the future. He also believes what he tells; he repeated “remember this”, as he seemed to know that what he tells will happen. Israel does not have any excuse not to negotiate any longer, he said, as they have used Arafat as the excuse. In this way he believed that Arafat’s death will result in peace negotiations. He believed in a peaceful solution within a couple of years. I see it as unbelievable after having heard about Israel’s settlement politics earlier. The son-in-law said it will take 10 or 20 years, or more, before it is possible to see the peace come.
It turned out to be a quite intense discussion, about the basis of the conflict, readiness for war, wishes for peace among the people, obstacles and possibilities for peace. Father-in-law has an own way of provoking his own people. A reason that he wanted to see everything from the view of Israel, might be that he has lived in USA several years and has a Spanish passport; he is not an average Palestinian. The son-in-law is from Nazareth, he has then Israeli citizenship, but is as they say here 3rd class citizen, after European and Oriental Jews. I have to admit that I mostly defended the son-in-law; it was much easier to understand him after all I have seen and heard. At the same time I was impressed about the openness the father-in-law showed about who started the war in 1967 and about the corruption among the Palestinian leadership. It is certainly easier to believe in a peace in two years, if the attitude of the father-in-law, with repentance for own sins and a try to see the other side, is prevailing among people. But how is it possible for a people oppressed for so long? For me it is also obvious that such an attitude first has to come from the side of Israel, the occupier. The conclusion was “we have to talk together”. I believe that is true, and if father-in-law is right, it will happen now that Arafat has passed away.
I must mention Mordechai Vanunu in the end. I had got many news messages when I opened my e-mail yesterday evening. He had disappeared in the TV news about Arafat, so I was not aware of what had happened. It is probably also the meaning from Israel arresting him a few hours after the death of Arafat. So it was good to read news on the Internet. I met him in the church today; he was surprisingly well as always. He told that they had taken his laptop and searched his room, but he had come back in the evening after they had questioned him. He has house arrest, but nobody controls if he goes out. He sees it just as a demonstration of power from Israel. They can do want they want to do. But he had trust in the Norwegian government. I hope he is right, that they will do something. The strongest experience today was the sermon, where we got a detailed description on how a large group of soldiers with weapons had entered the cathedral close at breakfast time Thursday, to arrest a single man, and how he still had a living faith and hope.
Chaotic greetings from Hanne.
Dear friends!
Where to start this time? I have tried to structure a bit by writing a disposition, but I doubt I will manage to keep it. As the situation in Ramallah has been described as chaos, I might say that it is a bit of a chaos in my head as well.
I got a comment after last letter; that I probably started to lose some of my neutrality. Then I found out that I might not have been clear enough about my point of view. I am not neutral. I was not neutral when I came, I have not become more neutral after what I have experienced, and I have no plans of becoming neutral while being here. I understand neutrality in this conflict as a support to Israel. To be neutral in a conflict where there is one occupier and one occupied, is to support the occupier. I want to be on the side of the oppressed, and in this case it is the Palestinians. I have thought about being objective, to try to refer both sides, but it is not easy, and I know I don’t try hard enough either. I thought I should tell this, to those of you who believe you can trust everything I write. I have taken side, I know that, and I mean it is right, and I want you to be aware of it.
Your expectation for this letter might be to get a good description of the Palestinians’ experience of the death of Arafat. I don’t think I can give that. I have been to Jericho again. I heard many times that Arafat was dead before the official message came. When it came, the message that Jericho and all the roads on the West Bank were closed also came. I heard that it would be like that the three days the mourning lasted for all, and then in Eid, because this Muslim feast came just afterwards, of course because of “security reasons”. So I did not expect to get out until the weekend was over. But then the unbelievable happened yesterday, they opened Jericho, and one of the roads to Jerusalem, and they didn’t even look at my passport when I passed the checkpoints. I still don’t understand this “security system”.
Now I should try to describe Palestine in these historic days after Arafat. I have to admit that it has not been as special as it may be should have been. But it is probably because I was in Jericho when he died. If I had been in Ramallah, I would have experienced it differently. In Jerusalem I would also have experienced it in another way. In Jericho the day became a TV-day with different Arabic and English channels, trying to find the best direct pictures. Jericho seems so quiet, but I did not take the chance to go around in the streets alone these days. When we drove through the city, I saw that there had also been feelings working in Jericho. Many places burnt tires showed that there had been many fires in the centre. I was told that it was because they were nervous.
When the roads opened yesterday, many relatives came to my host family in Jericho. Because it is Eid, everybody has holidays, and also the Christians use the chance to visit their family in other towns, as far as possible. I had an exciting talk with my hostess’ brother-in-law and his son-in-law, and I want to tell you some of our talk.
It was mostly about politics, not very surprising. The father-in-law showed a great optimism about the future. He also believes what he tells; he repeated “remember this”, as he seemed to know that what he tells will happen. Israel does not have any excuse not to negotiate any longer, he said, as they have used Arafat as the excuse. In this way he believed that Arafat’s death will result in peace negotiations. He believed in a peaceful solution within a couple of years. I see it as unbelievable after having heard about Israel’s settlement politics earlier. The son-in-law said it will take 10 or 20 years, or more, before it is possible to see the peace come.
It turned out to be a quite intense discussion, about the basis of the conflict, readiness for war, wishes for peace among the people, obstacles and possibilities for peace. Father-in-law has an own way of provoking his own people. A reason that he wanted to see everything from the view of Israel, might be that he has lived in USA several years and has a Spanish passport; he is not an average Palestinian. The son-in-law is from Nazareth, he has then Israeli citizenship, but is as they say here 3rd class citizen, after European and Oriental Jews. I have to admit that I mostly defended the son-in-law; it was much easier to understand him after all I have seen and heard. At the same time I was impressed about the openness the father-in-law showed about who started the war in 1967 and about the corruption among the Palestinian leadership. It is certainly easier to believe in a peace in two years, if the attitude of the father-in-law, with repentance for own sins and a try to see the other side, is prevailing among people. But how is it possible for a people oppressed for so long? For me it is also obvious that such an attitude first has to come from the side of Israel, the occupier. The conclusion was “we have to talk together”. I believe that is true, and if father-in-law is right, it will happen now that Arafat has passed away.
I must mention Mordechai Vanunu in the end. I had got many news messages when I opened my e-mail yesterday evening. He had disappeared in the TV news about Arafat, so I was not aware of what had happened. It is probably also the meaning from Israel arresting him a few hours after the death of Arafat. So it was good to read news on the Internet. I met him in the church today; he was surprisingly well as always. He told that they had taken his laptop and searched his room, but he had come back in the evening after they had questioned him. He has house arrest, but nobody controls if he goes out. He sees it just as a demonstration of power from Israel. They can do want they want to do. But he had trust in the Norwegian government. I hope he is right, that they will do something. The strongest experience today was the sermon, where we got a detailed description on how a large group of soldiers with weapons had entered the cathedral close at breakfast time Thursday, to arrest a single man, and how he still had a living faith and hope.
Chaotic greetings from Hanne.
posted by Hanne at 7:44 AM
0 comments
Sunday, November 14, 2004
Palestina-hilsen nr 11. Kaos, mennesker og fremtidsutsikter.
14.11.2004
Kjære venner!
Hvor skal jeg begynne denne gangen? Jeg har prøvd å strukturere meg ved å skrive en disposisjon, men jeg tviler på at jeg klarer å holde meg til den. Som situasjonen i Ramallah har vært beskrevet som kaos, kan jeg kanskje si at det er litt kaos i hodet mitt også.
Jeg fikk en kommentar etter forrige fellesbrev, om at jeg muligens begynte å miste litt av nøytraliteten. Da fant jeg ut at jeg kanskje ikke har vært tydelig nok med mitt utgangspunkt her. Jeg er ikke nøytral. Jeg var ikke nøytral da jeg kom, jeg er ikke blitt mer nøytral etter det jeg har opplevd, og jeg har ingen planer om å bli nøytral i løpet av oppholdet. Jeg oppfatter nøytralitet i denne konflikten som en støtte til Israel. Å være nøytral i en konflikt der det er en okkupant og en okkupert, er å ta parti med okkupanten. Jeg ønsker å stå på de svakes side, og i dette tilfellet er det palestinerne. Jeg har tenkt litt på å være objektiv, prøve å referere begge sider, men det er ikke lett, og jeg prøver nok ikke hardt nok heller. Jeg tenkte jeg måtte si dette, til dere som tror at dere kan ta alt jeg skriver for god fisk. Jeg er partisk, jeg vet det, jeg mener det er riktig å være det, og jeg ønsker at dere skal være klar over at jeg er det.
Forventningene dere har til dette brevet, er vel å få en god beskrivelse av palestinernes opplevelse av Arafats bortgang. Det tror jeg ikke jeg klarer å gi. Jeg har nemlig vært i Jeriko igjen. Jeg fikk flere ganger høre at Arafat var død før den offisielle meldingen kom. Da den kom, kom imidlertid også meldingen om at Jeriko og alle veier på Vestbredden var stengt. Jeg oppfattet at det kom til å være slik i de tre dagene landesorgen varte for alle, og så i id, siden denne muslimske festen kom like etterpå, på grunn av sikkerhetsmessige årsaker selvfølgelig. Jeg regnet altså ikke med å komme meg ut før over helgen. Men så skjedde det utrolige i går, de åpnet Jeriko, og en av veiene til Jerusalem, og de gadd ikke se på passet mitt en gang da jeg passerte kontrollpostene. Jeg skjønner fremdeles ikke dette ”sikkerhetssystemet”.
Så skulle jeg da prøve å beskrive Palestina i disse historiske dagene etter Arafats død. Jeg må nok bare innrømme at det ikke har vært så spesielt som det kanskje burde vært. Men det er vel fordi jeg tilfeldigvis var i Jeriko da han døde. Hadde jeg vært i Ramallah, hadde det vel vært ganske annerledes. I Jerusalem hadde jeg nok også opplevd det på en annen måte. I Jeriko ble det full TV-dag med zapping mellom diverse arabiske og engelske TV-kanaler for å få de beste direktesendte bildene. Jeriko virker så rolig, men jeg tok ikke sjansen på å gå rundt i gatene alene disse dagene. Da jeg kjørte gjennom byen, så jeg at det hadde vært følelser i sving også i Jeriko. Flere steder var det brente hauger som tydet på at det hadde vært mange bål i sentrum. Det var fordi de var nervøse, fikk jeg høre.
Da veiene åpnet i går, kom flere slektninger til vertsfamilien min i Jeriko. Siden det er id, har alle fri, og også de kristne benytter anledningen til å besøke familien i andre byer, såvidt det er mulig. Jeg hadde en spennende samtale med en min vertinnes svoger og hans svigersønn, og tenkte å gjengi litt av innholdet.
Samtalen dreide seg stort sett om politikk, kanskje ikke så overraskende. Svigerfaren viste stor fremtidsoptimisme. Han tror nok også virkelig på det han sier, for han gjentok ofte ”husk dette”, som om han vet det vil skje, det han sier. Israel har ikke lenger noen unnskyldning for å la være å forhandle, sa han, da det er Arafat de har brukt som unnskyldning. På den måten mente han at Arafats død måtte resultere i fredsforhandlinger. Han trodde på en fredelig løsning innen et par år, noe jeg må innrømme ser utrolig ut for meg etter å ha fått forklart blant annet Israels bosetningspolitikk tidligere. Svigersønn mente at det ville gå 10 eller 20 år, eller kanskje mer, før det var mulig å se freden komme.
Det ble etter hvert en ganske heftig diskusjon, om grunnlaget for konflikten, krigersinn, fredsønsker blant befolkningen, hindringer og muligheter for fred. Svigerfar har en utrolig evne til å provosere sine egne. Noe av grunnen til at han ville se alt fra Israels side, kan være at han har bodd i USA i flere år og har spansk pass, han er altså ingen gjennomsnitts-palestiner. Svigersønn er fra Nasaret, han har altså israelsk statsborgerskap, men er som de sier her 3.rangs borger, etter europeiske og orientalske jøder. Jeg må innrømme at jeg forsvarte svigersønn mest, det var absolutt lettest å forstå ham etter alt jeg har sett og hørt. Samtidig ble jeg imponert over svigerfars åpne kort når det gjelder hvem som startet krigen i 1967 og palestinske lederes korrupsjon. Det er helt klart lettere å tro på en fred om to år, om svigerfars holdninger, med anger over egne synder og forsøk på å se den andre siden, er gjeldende blant folk. Men hvordan er det mulig for et folk som har vært undertrykket så lenge? For meg er det også klart at en slik holdning først må komme fra Israels, okkupantens, side. Konklusjonen ble ”vi må snakke sammen”. Det tror jeg på, og har svigerfar rett, vil det skje nå som Arafat er død.
Jeg må nesten nevne Mordechai Vanunu til slutt. Det lå rimelig mange nyhets-tips og ventet på meg da jeg åpnet innboksen her i går kveld. Han hadde forsvunnet i TV-sendingene om Arafat, så jeg var ikke klar over hva som var skjedd. Det var nok også Israels mening med å arrestere ham få timer etter Arafats død. Så det var greit å kunne lese nyheter på Internett. Jeg møtte ham også i kirken i dag, ved overraskende godt mot som alltid. Han fortalte at de hadde tatt laptop’en hans og undersøkt rommet han bor på, men han var kommet tilbake om kvelden etter at de hadde avhørt ham. Han har husarrest, men ingen kontrollerer om han går ut. Han ser det selv kun som en maktdemonstrasjon fra Israels side. De kan gjøre hva de vil. Men han hadde tro på den norske regjeringen. Jeg håper han har rett i at de er på vei til å gjøre noe. Det sterkeste i dag var nok prekenen, hvor vi fikk en beskrivelse av hvordan en større gruppe soldater med våpen hadde krenket kirkefreden ved frokosttider torsdag, for å arrestere en enkelt mann, og om hvordan han fremdeles har levende tro og håp.
Kaotisk hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Hvor skal jeg begynne denne gangen? Jeg har prøvd å strukturere meg ved å skrive en disposisjon, men jeg tviler på at jeg klarer å holde meg til den. Som situasjonen i Ramallah har vært beskrevet som kaos, kan jeg kanskje si at det er litt kaos i hodet mitt også.
Jeg fikk en kommentar etter forrige fellesbrev, om at jeg muligens begynte å miste litt av nøytraliteten. Da fant jeg ut at jeg kanskje ikke har vært tydelig nok med mitt utgangspunkt her. Jeg er ikke nøytral. Jeg var ikke nøytral da jeg kom, jeg er ikke blitt mer nøytral etter det jeg har opplevd, og jeg har ingen planer om å bli nøytral i løpet av oppholdet. Jeg oppfatter nøytralitet i denne konflikten som en støtte til Israel. Å være nøytral i en konflikt der det er en okkupant og en okkupert, er å ta parti med okkupanten. Jeg ønsker å stå på de svakes side, og i dette tilfellet er det palestinerne. Jeg har tenkt litt på å være objektiv, prøve å referere begge sider, men det er ikke lett, og jeg prøver nok ikke hardt nok heller. Jeg tenkte jeg måtte si dette, til dere som tror at dere kan ta alt jeg skriver for god fisk. Jeg er partisk, jeg vet det, jeg mener det er riktig å være det, og jeg ønsker at dere skal være klar over at jeg er det.
Forventningene dere har til dette brevet, er vel å få en god beskrivelse av palestinernes opplevelse av Arafats bortgang. Det tror jeg ikke jeg klarer å gi. Jeg har nemlig vært i Jeriko igjen. Jeg fikk flere ganger høre at Arafat var død før den offisielle meldingen kom. Da den kom, kom imidlertid også meldingen om at Jeriko og alle veier på Vestbredden var stengt. Jeg oppfattet at det kom til å være slik i de tre dagene landesorgen varte for alle, og så i id, siden denne muslimske festen kom like etterpå, på grunn av sikkerhetsmessige årsaker selvfølgelig. Jeg regnet altså ikke med å komme meg ut før over helgen. Men så skjedde det utrolige i går, de åpnet Jeriko, og en av veiene til Jerusalem, og de gadd ikke se på passet mitt en gang da jeg passerte kontrollpostene. Jeg skjønner fremdeles ikke dette ”sikkerhetssystemet”.
Så skulle jeg da prøve å beskrive Palestina i disse historiske dagene etter Arafats død. Jeg må nok bare innrømme at det ikke har vært så spesielt som det kanskje burde vært. Men det er vel fordi jeg tilfeldigvis var i Jeriko da han døde. Hadde jeg vært i Ramallah, hadde det vel vært ganske annerledes. I Jerusalem hadde jeg nok også opplevd det på en annen måte. I Jeriko ble det full TV-dag med zapping mellom diverse arabiske og engelske TV-kanaler for å få de beste direktesendte bildene. Jeriko virker så rolig, men jeg tok ikke sjansen på å gå rundt i gatene alene disse dagene. Da jeg kjørte gjennom byen, så jeg at det hadde vært følelser i sving også i Jeriko. Flere steder var det brente hauger som tydet på at det hadde vært mange bål i sentrum. Det var fordi de var nervøse, fikk jeg høre.
Da veiene åpnet i går, kom flere slektninger til vertsfamilien min i Jeriko. Siden det er id, har alle fri, og også de kristne benytter anledningen til å besøke familien i andre byer, såvidt det er mulig. Jeg hadde en spennende samtale med en min vertinnes svoger og hans svigersønn, og tenkte å gjengi litt av innholdet.
Samtalen dreide seg stort sett om politikk, kanskje ikke så overraskende. Svigerfaren viste stor fremtidsoptimisme. Han tror nok også virkelig på det han sier, for han gjentok ofte ”husk dette”, som om han vet det vil skje, det han sier. Israel har ikke lenger noen unnskyldning for å la være å forhandle, sa han, da det er Arafat de har brukt som unnskyldning. På den måten mente han at Arafats død måtte resultere i fredsforhandlinger. Han trodde på en fredelig løsning innen et par år, noe jeg må innrømme ser utrolig ut for meg etter å ha fått forklart blant annet Israels bosetningspolitikk tidligere. Svigersønn mente at det ville gå 10 eller 20 år, eller kanskje mer, før det var mulig å se freden komme.
Det ble etter hvert en ganske heftig diskusjon, om grunnlaget for konflikten, krigersinn, fredsønsker blant befolkningen, hindringer og muligheter for fred. Svigerfar har en utrolig evne til å provosere sine egne. Noe av grunnen til at han ville se alt fra Israels side, kan være at han har bodd i USA i flere år og har spansk pass, han er altså ingen gjennomsnitts-palestiner. Svigersønn er fra Nasaret, han har altså israelsk statsborgerskap, men er som de sier her 3.rangs borger, etter europeiske og orientalske jøder. Jeg må innrømme at jeg forsvarte svigersønn mest, det var absolutt lettest å forstå ham etter alt jeg har sett og hørt. Samtidig ble jeg imponert over svigerfars åpne kort når det gjelder hvem som startet krigen i 1967 og palestinske lederes korrupsjon. Det er helt klart lettere å tro på en fred om to år, om svigerfars holdninger, med anger over egne synder og forsøk på å se den andre siden, er gjeldende blant folk. Men hvordan er det mulig for et folk som har vært undertrykket så lenge? For meg er det også klart at en slik holdning først må komme fra Israels, okkupantens, side. Konklusjonen ble ”vi må snakke sammen”. Det tror jeg på, og har svigerfar rett, vil det skje nå som Arafat er død.
Jeg må nesten nevne Mordechai Vanunu til slutt. Det lå rimelig mange nyhets-tips og ventet på meg da jeg åpnet innboksen her i går kveld. Han hadde forsvunnet i TV-sendingene om Arafat, så jeg var ikke klar over hva som var skjedd. Det var nok også Israels mening med å arrestere ham få timer etter Arafats død. Så det var greit å kunne lese nyheter på Internett. Jeg møtte ham også i kirken i dag, ved overraskende godt mot som alltid. Han fortalte at de hadde tatt laptop’en hans og undersøkt rommet han bor på, men han var kommet tilbake om kvelden etter at de hadde avhørt ham. Han har husarrest, men ingen kontrollerer om han går ut. Han ser det selv kun som en maktdemonstrasjon fra Israels side. De kan gjøre hva de vil. Men han hadde tro på den norske regjeringen. Jeg håper han har rett i at de er på vei til å gjøre noe. Det sterkeste i dag var nok prekenen, hvor vi fikk en beskrivelse av hvordan en større gruppe soldater med våpen hadde krenket kirkefreden ved frokosttider torsdag, for å arrestere en enkelt mann, og om hvordan han fremdeles har levende tro og håp.
Kaotisk hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:34 PM
0 comments
Sunday, November 07, 2004
Saturday, November 06, 2004
Letter from Palestine, 10. Travel restrictions.
5th November 2004
Dear friends!
I had planned to write about my second Christmas gift idea, the olive tree campaign, this week, but then there is something more important to write about. The olive tree campaign can wait, or you can read more on http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubID=22
Palestinians visiting Norway have a tendency of focusing on travel restrictions. Many Norwegians I have talked with find it boring. “There must be something else to tell about. These problems with travelling can’t be that big.” The problems are big, and they are there every day. As a Palestinian you never know when to expect to be at your destination. It is impossible to calculate time on travelling. You don’t even know if you will come to your destination.
With a Norwegian passport I have been privileged travelling around and passing checkpoints. But today I have experienced how the Palestinians travel themselves. I have been to Jericho a few days again. Today is Friday, and I was ready to leave for Jerusalem to have the chance to write letters and other things, and to spend the weekend here. I found a taxi to take me to the checkpoint. When I came there, I was sent back. The checkpoint was closed. It was closed! The city was closed, isolated from the rest of the world. I don’t know why. I don’t know if anybody knows. But I have a theory. It is Friday, holiday for Mumslims. It is Ramadan, holy month for Muslims. Friday and Ramadan is double holy and a fantastic possibility to close all communication and then make life difficult for those who want to celebrate the day.
I prepared mentally to be in Jericho another night. I convinced myself that it would be nice. I did not have anything I had to do in Jerusalem before tomorrow. Then we met a taxi ready to get out of the city by an “alternative way”. I have become very alternative after the olive picking with the “Alternative Tourism Group” last week. When something did not go according to the plans, we always did it in an alternative way; it often included finding alternative roads when the normal roads were closed. The alternative way out of Jericho is though not a road, but a route in the sand where cars have driven before, east of the checkpoint. I found out that we were quite a few cars on the alternative route; four cars followed us in the sand. I have also earlier been impressed about Palestinian drivers, but this passing of sand and ravines made me even more impressed. It is a creative and persevering people I live with.
It can take half an hour to drive from Jericho to Jerusalem. Today it took half an hour to get out of Jericho. On the other side of the checkpoint I found a new taxi. It was going to Ramallah. None of them were going to Jerusalem or Azarya, because the road was closed… So I went to Qalandia. There I waited for a long time with a big group of others, and got a seat in the fourth bus going to Jerusalem. I spent altogether two hours on the travel and one hour resting in Jerusalem.
When I on Wednesday travelled from Jerusalem to Jericho, I also experienced the increasing control on the movements of Palestinians. I took a bus from Jerusalem to Abu Dis, the way I have learnt to go. When I came to Abu Dis, it was though not possible to pass the low wall to come to Azarya, as I have done earlier. The wall was closed with barbed wire and soldiers patrolled back and forth. Now it was not difficult to find out where to go instead. A stream of people went through the gate of a church, passed the property of the church and went out of another gate. There were soldiers both by the gates and where people walked. Those who were on their way to Jerusalem were controlled and I saw that several of them had to turn and go back.
I think my point is clear. The freedom of movement is like in a prison. I don’t need to tell that we had to wait almost an hour to get in to Hebron last Sunday, or that we had to take a long way round to get out when our Palestinian guide was not allowed to go out the normal way. Rana, my contact person here, has been away from the office one month because she had to wait for the document allowing her to travel from her home in Bethlehem to her work in Jerusalem. This was just a few examples.
When it is not the soldiers giving challenges when travelling from one place to another, it is the language. When I on Tuesday went from Beit Sahour to Jerusalem, I took a taxi ordered from Jerusalem together with three other olive pickers, two English-speaking and one French-speaking. The driver spoke neither English nor French, nor German or Norwegian or any other language we tried. The result was that we drove around half Jerusalem before he understood that we wanted to go to the Old City. After leaving the English-speaking by Jaffa gate, we were one Arab, one French and I in the car. The French and I got off at Damascus gate, and then the search for the Convent of the White Sisters, where she was to visit, started. It was quite fun for me who never learnt French. The French disclosed knowledge of a number of English words, and we found the convent at last!
Greetings from Hanne.
Dear friends!
I had planned to write about my second Christmas gift idea, the olive tree campaign, this week, but then there is something more important to write about. The olive tree campaign can wait, or you can read more on http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubID=22
Palestinians visiting Norway have a tendency of focusing on travel restrictions. Many Norwegians I have talked with find it boring. “There must be something else to tell about. These problems with travelling can’t be that big.” The problems are big, and they are there every day. As a Palestinian you never know when to expect to be at your destination. It is impossible to calculate time on travelling. You don’t even know if you will come to your destination.
With a Norwegian passport I have been privileged travelling around and passing checkpoints. But today I have experienced how the Palestinians travel themselves. I have been to Jericho a few days again. Today is Friday, and I was ready to leave for Jerusalem to have the chance to write letters and other things, and to spend the weekend here. I found a taxi to take me to the checkpoint. When I came there, I was sent back. The checkpoint was closed. It was closed! The city was closed, isolated from the rest of the world. I don’t know why. I don’t know if anybody knows. But I have a theory. It is Friday, holiday for Mumslims. It is Ramadan, holy month for Muslims. Friday and Ramadan is double holy and a fantastic possibility to close all communication and then make life difficult for those who want to celebrate the day.
I prepared mentally to be in Jericho another night. I convinced myself that it would be nice. I did not have anything I had to do in Jerusalem before tomorrow. Then we met a taxi ready to get out of the city by an “alternative way”. I have become very alternative after the olive picking with the “Alternative Tourism Group” last week. When something did not go according to the plans, we always did it in an alternative way; it often included finding alternative roads when the normal roads were closed. The alternative way out of Jericho is though not a road, but a route in the sand where cars have driven before, east of the checkpoint. I found out that we were quite a few cars on the alternative route; four cars followed us in the sand. I have also earlier been impressed about Palestinian drivers, but this passing of sand and ravines made me even more impressed. It is a creative and persevering people I live with.
It can take half an hour to drive from Jericho to Jerusalem. Today it took half an hour to get out of Jericho. On the other side of the checkpoint I found a new taxi. It was going to Ramallah. None of them were going to Jerusalem or Azarya, because the road was closed… So I went to Qalandia. There I waited for a long time with a big group of others, and got a seat in the fourth bus going to Jerusalem. I spent altogether two hours on the travel and one hour resting in Jerusalem.
When I on Wednesday travelled from Jerusalem to Jericho, I also experienced the increasing control on the movements of Palestinians. I took a bus from Jerusalem to Abu Dis, the way I have learnt to go. When I came to Abu Dis, it was though not possible to pass the low wall to come to Azarya, as I have done earlier. The wall was closed with barbed wire and soldiers patrolled back and forth. Now it was not difficult to find out where to go instead. A stream of people went through the gate of a church, passed the property of the church and went out of another gate. There were soldiers both by the gates and where people walked. Those who were on their way to Jerusalem were controlled and I saw that several of them had to turn and go back.
I think my point is clear. The freedom of movement is like in a prison. I don’t need to tell that we had to wait almost an hour to get in to Hebron last Sunday, or that we had to take a long way round to get out when our Palestinian guide was not allowed to go out the normal way. Rana, my contact person here, has been away from the office one month because she had to wait for the document allowing her to travel from her home in Bethlehem to her work in Jerusalem. This was just a few examples.
When it is not the soldiers giving challenges when travelling from one place to another, it is the language. When I on Tuesday went from Beit Sahour to Jerusalem, I took a taxi ordered from Jerusalem together with three other olive pickers, two English-speaking and one French-speaking. The driver spoke neither English nor French, nor German or Norwegian or any other language we tried. The result was that we drove around half Jerusalem before he understood that we wanted to go to the Old City. After leaving the English-speaking by Jaffa gate, we were one Arab, one French and I in the car. The French and I got off at Damascus gate, and then the search for the Convent of the White Sisters, where she was to visit, started. It was quite fun for me who never learnt French. The French disclosed knowledge of a number of English words, and we found the convent at last!
Greetings from Hanne.
posted by Hanne at 7:32 AM
0 comments
Friday, November 05, 2004
Palestina-hilsen nr 10. Reiserestriksjoner.
05.11.2004
Kjære venner!
Jeg hadde tenkt jeg skulle komme med mitt andre julegavetips, oliventrekampanjen, denne uka, men så er det kommet mer i veien som det er verdt å fortelle om. Oliventrekampanjen får vente, eller dere får lese mer selv på http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubID=22
Palestinere som kommer på besøk til Norge har en tendens til å fokusere mye på reiserestriksjoner. Flere nordmenn jeg har snakket med synes det er litt kjedelig. ”Det må da være noe annet å fortelle om. Disse problemene med reising kan ikke være så store.” Problemene er store, og de er der hver dag. Som palestiner vet du aldri når du kan regne med å være ved målet. Det er umulig å beregne reisetid. Du vet ikke en gang om du kommer frem.
Med norsk pass har jeg stort sett vært privilegert når det gjelder å komme meg rundt og passering av kontrollposter. Men i dag har jeg fått oppleve hvordan palestinerne selv må reise. Jeg har vært noen dager i Jeriko igjen. I dag er det fredag, og jeg var klar for å reise til Jerusalem for å skrive fellesbrev og noen andre småting og tilbringe helgen her. Jeg fant en drosje som skulle ta meg med til kontrollposten. Da jeg kom dit, ble jeg raskt sendt tilbake. Kontrollposten var stengt. Den var stengt! Byen var altså stengt, isolert, avskåret fra omverdenen. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg vet ikke om noen andre vet hvorfor heller. Men jeg har min teori. Det er fredag, helligdag for muslimene. Det er ramadan, hellig måned for muslimene. Fredag og ramadan er dobbelt hellig og er en fantastisk mulighet til å stenge muligheten for kommunikasjon og dermed gjøre livet surt for dem som ønsker å feire dagen.
Jeg gjorde meg mentalt klar for å tilbringe en natt til i Jeriko. Det kunne jo være fint det. Jeg hadde ikke noe jeg måtte rekke i Jerusalem før i morgen. Så møtte vi på en drosje som hadde tenkt å prøve å komme ut av byen på en ”alternativ måte”. Jeg er blitt veldig alternativ etter olivenplukkingen med ”Alternative Tourism Group” forrige uke. Når noe ikke gikk, gjorde vi det alltid på en alternativ måte, det innebar ofte å finne alternative veier der de vanlige veiene var stengt. Den alternative veien ut av Jeriko er imidlertid ingen vei, men noen bilspor i sanden et stykke øst for kontrollposten. Jeg oppdaget etter hvert at vi var en hel liten kolonne på denne alternative veien, fire kjøretøyer fulgte etter oss i sanden. Jeg har tidligere også beundret palestinske sjåfører, men denne forseringen av sand og kløfter gjorde meg enda mer imponert. Det er et kreativt og utholdende folk jeg bor hos.
Det kan ta en halvtime å kjøre fra Jeriko til Jerusalem. I dag tok det en halvtime å komme seg ut av Jeriko. På den andre siden av kontrollposten fant jeg en ny drosje. Den skulle til Ramallah. Ingen skulle til Jerusalem eller Azarya, for veien var visst stengt... Så jeg ble med til Qalandia. Der ventet jeg en stund sammen med en stor gruppe andre, og kom på den fjerde bussen som skulle til Jerusalem. Jeg brukte til sammen to timer på reisen og én time på hvile da jeg kom frem.
Da jeg på onsdag reiste fra Jerusalem til Jeriko, fikk jeg også oppleve den økende kontrollen av palestinsk bevegelse. Jeg tok en buss fra Jerusalem til Abu Dis som jeg har lært meg. Da jeg kom til Abu Dis, kunne jeg imidlertid ikke passere den lille muren for å komme til Azarya som jeg har gjort tidligere. Muren var stengt av med piggtråd og soldater gikk frem og tilbake. Nå var det ikke vanskelig å finne ut hvor jeg måtte gå i stedet. En jevn strøm av mennesker forsvant inn porten til en kirke, gikk over kirkens eiendom og gikk ut igjen gjennom en annen port. Det var soldater både ved portene og der folk gikk. De som var på vei inn til Jerusalem ble sjekket og jeg så at flere måtte snu og gå tilbake.
Jeg tror poenget mitt er kommet klart frem. Bevegelsesfriheten er som i et fengsel. Jeg behøver vel ikke å nevne at vi måtte vente nærmere en time for å komme inn i Hebron på søndag, eller at vi måtte gå en lang omvei for å komme ut da vår palestinske guide ikke fikk gå den vanlige veien ut. Rana, kontaktpersonen min her, har vært borte fra kontoret i en måned fordi hun har måttet vente på dokumentet som tillater henne å reise fra hjemmet i Betlehem til arbeidet i Jerusalem. Det var bare noen eksempler.
Når det ikke er soldater som står for utfordringene med å komme seg fra ett sted til et annet, er det språk. Da jeg på tirsdag skulle fra Beit Sahour til Jerusalem, tok jeg drosje bestilt fra Jerusalem sammen med tre andre olivenplukkere, to engelsktalende og en fransktalende. Sjåføren snakket verken engelsk eller fransk, eller tysk eller norsk eller noe annet vi kunne komme på. Det resulterte i at vi kjørte rundt halve Jerusalem før han forstod at vi ville til Gamlebyen. Etter å ha sluppet av de engelsktalende ved Jaffaporten, var vi altså en arabisk, en fransk og jeg i bilen. Den franske og jeg kom oss av ved Damaskusporten og så startet jakten etter de hvite søstres kloster som hun skulle besøke, riktig moro med meg som aldri har lært fransk. Den franske røpet etter hvert kjennskap til flere engelske ord, og vi fant frem til slutt!
Hilsen Hanne.
Kjære venner!
Jeg hadde tenkt jeg skulle komme med mitt andre julegavetips, oliventrekampanjen, denne uka, men så er det kommet mer i veien som det er verdt å fortelle om. Oliventrekampanjen får vente, eller dere får lese mer selv på http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubID=22
Palestinere som kommer på besøk til Norge har en tendens til å fokusere mye på reiserestriksjoner. Flere nordmenn jeg har snakket med synes det er litt kjedelig. ”Det må da være noe annet å fortelle om. Disse problemene med reising kan ikke være så store.” Problemene er store, og de er der hver dag. Som palestiner vet du aldri når du kan regne med å være ved målet. Det er umulig å beregne reisetid. Du vet ikke en gang om du kommer frem.
Med norsk pass har jeg stort sett vært privilegert når det gjelder å komme meg rundt og passering av kontrollposter. Men i dag har jeg fått oppleve hvordan palestinerne selv må reise. Jeg har vært noen dager i Jeriko igjen. I dag er det fredag, og jeg var klar for å reise til Jerusalem for å skrive fellesbrev og noen andre småting og tilbringe helgen her. Jeg fant en drosje som skulle ta meg med til kontrollposten. Da jeg kom dit, ble jeg raskt sendt tilbake. Kontrollposten var stengt. Den var stengt! Byen var altså stengt, isolert, avskåret fra omverdenen. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg vet ikke om noen andre vet hvorfor heller. Men jeg har min teori. Det er fredag, helligdag for muslimene. Det er ramadan, hellig måned for muslimene. Fredag og ramadan er dobbelt hellig og er en fantastisk mulighet til å stenge muligheten for kommunikasjon og dermed gjøre livet surt for dem som ønsker å feire dagen.
Jeg gjorde meg mentalt klar for å tilbringe en natt til i Jeriko. Det kunne jo være fint det. Jeg hadde ikke noe jeg måtte rekke i Jerusalem før i morgen. Så møtte vi på en drosje som hadde tenkt å prøve å komme ut av byen på en ”alternativ måte”. Jeg er blitt veldig alternativ etter olivenplukkingen med ”Alternative Tourism Group” forrige uke. Når noe ikke gikk, gjorde vi det alltid på en alternativ måte, det innebar ofte å finne alternative veier der de vanlige veiene var stengt. Den alternative veien ut av Jeriko er imidlertid ingen vei, men noen bilspor i sanden et stykke øst for kontrollposten. Jeg oppdaget etter hvert at vi var en hel liten kolonne på denne alternative veien, fire kjøretøyer fulgte etter oss i sanden. Jeg har tidligere også beundret palestinske sjåfører, men denne forseringen av sand og kløfter gjorde meg enda mer imponert. Det er et kreativt og utholdende folk jeg bor hos.
Det kan ta en halvtime å kjøre fra Jeriko til Jerusalem. I dag tok det en halvtime å komme seg ut av Jeriko. På den andre siden av kontrollposten fant jeg en ny drosje. Den skulle til Ramallah. Ingen skulle til Jerusalem eller Azarya, for veien var visst stengt... Så jeg ble med til Qalandia. Der ventet jeg en stund sammen med en stor gruppe andre, og kom på den fjerde bussen som skulle til Jerusalem. Jeg brukte til sammen to timer på reisen og én time på hvile da jeg kom frem.
Da jeg på onsdag reiste fra Jerusalem til Jeriko, fikk jeg også oppleve den økende kontrollen av palestinsk bevegelse. Jeg tok en buss fra Jerusalem til Abu Dis som jeg har lært meg. Da jeg kom til Abu Dis, kunne jeg imidlertid ikke passere den lille muren for å komme til Azarya som jeg har gjort tidligere. Muren var stengt av med piggtråd og soldater gikk frem og tilbake. Nå var det ikke vanskelig å finne ut hvor jeg måtte gå i stedet. En jevn strøm av mennesker forsvant inn porten til en kirke, gikk over kirkens eiendom og gikk ut igjen gjennom en annen port. Det var soldater både ved portene og der folk gikk. De som var på vei inn til Jerusalem ble sjekket og jeg så at flere måtte snu og gå tilbake.
Jeg tror poenget mitt er kommet klart frem. Bevegelsesfriheten er som i et fengsel. Jeg behøver vel ikke å nevne at vi måtte vente nærmere en time for å komme inn i Hebron på søndag, eller at vi måtte gå en lang omvei for å komme ut da vår palestinske guide ikke fikk gå den vanlige veien ut. Rana, kontaktpersonen min her, har vært borte fra kontoret i en måned fordi hun har måttet vente på dokumentet som tillater henne å reise fra hjemmet i Betlehem til arbeidet i Jerusalem. Det var bare noen eksempler.
Når det ikke er soldater som står for utfordringene med å komme seg fra ett sted til et annet, er det språk. Da jeg på tirsdag skulle fra Beit Sahour til Jerusalem, tok jeg drosje bestilt fra Jerusalem sammen med tre andre olivenplukkere, to engelsktalende og en fransktalende. Sjåføren snakket verken engelsk eller fransk, eller tysk eller norsk eller noe annet vi kunne komme på. Det resulterte i at vi kjørte rundt halve Jerusalem før han forstod at vi ville til Gamlebyen. Etter å ha sluppet av de engelsktalende ved Jaffaporten, var vi altså en arabisk, en fransk og jeg i bilen. Den franske og jeg kom oss av ved Damaskusporten og så startet jakten etter de hvite søstres kloster som hun skulle besøke, riktig moro med meg som aldri har lært fransk. Den franske røpet etter hvert kjennskap til flere engelske ord, og vi fant frem til slutt!
Hilsen Hanne.
posted by Hanne at 2:33 PM
0 comments
Previous Posts
- America letter # 20. The end.
- Amerikabrev # 20. Slutten.
- America letter # 19. Spring.
- Amerikabrev # 19. Vår.
- America letter # 18. Internship.
- Amerika-brev # 18. Praksis.
- America letter # 17. Extra studies.
- Amerika-brev # 17. Ekstra-studier.
- America letter # 16. Liturgy.
- Amerika-brev # 16. Liturgi.
Archives
- September 2004
- October 2004
- November 2004
- December 2004
- January 2005
- February 2005
- March 2005
- April 2005
- May 2005
- July 2005
- August 2005
- September 2005
- October 2005
- November 2005
- December 2005
- January 2006
- February 2006
- April 2006
- May 2006
- June 2006
- July 2006
- December 2006
- January 2007
- March 2007
- April 2007
- May 2007
- June 2007
- July 2007
- August 2007
- September 2007
- October 2007
- November 2007
- December 2007
- February 2008
- March 2008
- April 2008
- May 2008
