America letter # 1. From New York to Dubuque.

September 23, 2007

Dear friends,

I have been in the USA more than a month already, so it is time to write a common letter, an America letter. When I call it America letter, I think about the Norwegian immigrants coming here 100 years ago or more. I am not an immigrant, and I do not know if I will get any experience like those the Norwegian immigrants had. But I have already met many sons and daughters of these immigrants. “Yes, my great grandparents came from Norway” is a commentary I have heard quite a few times when I have presented myself as Hanne from Norway. I thought most of the Norwegian immigrants had gathered in Minnesota, and it is probably right to a certain degree, but there are some of them here in Iowa too, and I have heard that New York for a period was the city with the world’s second largest Norwegian population (after Oslo).

I started my America stay visiting friends in New York, with a week in New York City and a couple of days in Buffalo. “Why do I visit friends when it hurts to leave them again?” I asked myself when I had to leave them and travel on. It is probably because the joy of being together with them is stronger than the pain of separating from them, in the long run. I also remembered something Sherpa Eldfrid-Marie taught me when we separated in the middle of Nordmarka and she went back to Oslo by bicycle while I continued to Ringerike: You can still be with me. Eldfrid-Marie was with me the rest of the trip, though I went “alone”. Lysander, Levi and Paul, and the new people I had come to know, were with me to Dubuque, though I traveled “alone”.

So now I am in Dubuque. In New York they thought I was traveling to the End of the World, and most of them just looked at me when they came to know that I was taking the bus (26 hours from NYC, 18 hours from Buffalo). “Normal people” do not travel with Greyhound bus. But I do. I have understood that I have a hard job convincing (white) Americans that it is possible to go less by car and plane. I think Dubuque is quite central, east in Iowa in the Midwest. It is not quite flat, as the rest of Iowa, but has some nice hills. Dubuque is a town with 60.000 inhabitants. It lies by the Mississippi river. The area is often called “Tri-State”, as one of the bridges over the river goes to Wisconsin and another to Illinois, so then you can find it on your map even if it does not show small towns like Dubuque. Most Americans have not heard about the town, but if they have heard about it, it is normally because of racism issues.

For those who have forgotten, or not come to know, why I am here, I can tell that I am an exchange student at Wartburg Theological Seminary. We are three weeks into the semester, and I find it nice already. As former Norwegian students here have said, the academic level is probably a bit lower than in Norway, but there is lot of work, and it is relevant, and so I think I have learnt something already, and I see connections between the courses already too, so it is fun. The educational system is different than in Norway, where we can study theology for six years right after high school (12th or 13th grade). Most here take a bachelor / undergraduate degree in arts before they study theology. The seminary is four years. The first two years are at the seminary, then a year internship in a congregation, then a last year at the seminary. So it is more general education than in Norway, but less specific theology. All the exciting courses will get a more detailed presentation later.

Almost all the students live on campus. I live a 10 minutes’ walk down from the main building. I share an apartment with Toromare from Madagascar and Stephanie from Germany. Stephanie came yesterday night, so I do not know her yet, but Toromare came three weeks before I came, so she knew the area already. Toromare is a wonderful, strong woman, who always has something to teach me. I feel we are a family already, and I am concerned about having to leave her. But I let the joy of being together with her be stronger than the future pain of separating from her.

The library is open every day, so the Internet access is good, but if anyone wants to write a real letter, we have a mailbox too. The address is:

Hanne Tommelstad
1925 Pulpit Rock lane # 104B
Dubuque, IA 52003
USA

America greetings from traveling Hanne.

Amerika-brev # 1. Fra New York til Dubuque.

23.09.2007

Kjære venner!

Jeg har allerede vært i USA i over en måned, så det er på tide med et fellesbrev, et Amerika-brev. Når jeg kaller det Amerika-brev, tenker jeg på de norske immigrantene som kom hit for 100 år siden eller mer. Jeg er ikke immirant, og jeg vet ikke om jeg vil komme til å oppleve noe som likner de norske immigrantenes opplevelser. Men jeg har allerede møtt mange etterkommere etter disse immigrantene. ”Ja, oldeforeldrene mine kom fra Norge” er en kommentar jeg har hørt noen ganger når jeg har presentert meg som Hanne fra Norge. Jeg trodde de norske immigrantene samlet seg i Minnesota, og det stemmer nok til en viss grad, men det er en del av dem her i Iowa også, og jeg har hørt at New York var den byen som hadde verdens nest største norske befolkning en periode (etter Oslo).

Jeg startet Amerika-oppholdet med å besøke venner i New York, med en uke i New York City og et par dager i Buffalo. ”Hvorfor besøker jeg venner når det gjør så vondt å reise fra dem igjen?” spurte jeg meg selv da jeg måtte forlate dem og reise videre. Det er vel fordi gleden over å være sammen med dem overgår smerten over å skilles fra dem, i lengden. Jeg tok også med meg noe Sherpa Eldfrid-Marie lærte meg da jeg vi skiltes midt i Nordmarka og hun syklet tilbake til Oslo mens jeg fortsatte til Ringerike: Du kan fortsatt være med meg. Eldfrid-Marie var med meg resten av den turen, selv om jeg syklet ”alene”. Lysander, Levi og Paul, og de nye menneskene jeg hadde blitt kjent med, var med meg til Dubuque, selv om jeg reiste ”alene”.

Nå er jeg altså i Dubuque. I New York mente de jeg reiste til Verdens Ende, og de fleste ristet på hodet eller måpte da de fikk vite at jeg skulle ta buss hit (26 timer fra NYC, 18 timer fra Buffalo). ”Vanlige mennesker” reiser ikke med Greyhound-buss. Men det gjør jeg. Jeg har skjønt at jeg har en hard jobb med å overbevise (hvite) amerikanere om at det går an å kjøre mindre bil og ta mindre fly. Jeg synes Dubuque ligger ganske sentralt til, helt øst i Iowa i Midtvesten. Det er ikke helt flatt, som resten av Iowa, men har noen riktig fine bakker. Dubuque er en by med 60.000 innbyggere. Den ligger ved Mississippi-elva. Området kalles gjerne ”Tri-State”, da en av broene over elva fører til Wisconsin og en annen til Illinois, så da kan dere finne det på kartet selv om dere har et kart som ikke viser små byer som Dubuque. (Navnet på byen uttales forresten [dubjuuk] med trykk på siste stavelse, for dem som skulle lure på det.) De fleste amerikanere har ikke hørt om byen, men hvis de har hørt om den, er det stort sett på grunn av rasistiske episoder.

For dem som skulle ha glemt, eller ikke fått beskjed om, hvorfor jeg er her, kan jeg fortelle at jeg er utvekslingsstudent på Wartburg Theological Seminary. Vi er tre uker ut i semesteret, og jeg trives godt allerede. Som tidligere norske studenter her har sagt, er nok det akademiske nivået litt lavere enn i Norge, men det er mye arbeid, og det er relevant, så jeg har nok lært en del allerede, og jeg synes jeg ser sammenhenger mellom ulike emner allerede også, og det er morsomt. Utdanningssystemet er annerledes enn i Norge. De fleste tar en generell bachelorgrad (undergraduate) før de studerer teologi. Seminaret er fireårig. De to første årene er studier, så er det et år praksis i en menighet, så er det et siste år med studier. Det er altså mer allmenn utdannelse enn i Norge, men mindre spesifikk teologi. Alle de spennende emnene får få nærmere presentasjon etter hvert.

Nesten alle studentene bor på seminar-området. Jeg bor 10 minutters gange nedenfor hovedbygningen. Jeg deler en leilighet med Toromare fra Madagaskar og Stephanie fra Tyskland. Stephanie kom i går kveld, så henne kjenner jeg ikke ennå, men Toromare kom tre uker før jeg kom, så hun var kjent i området allerede. Toromare er en flott, sterk kvinne, som stadig har noe å lære meg. Jeg synes vi er en familie allerede, og jeg gruer meg litt til å skulle forlate henne. Men jeg lar gleden over å være sammen med henne overgå den fremtidige smerten over å skilles fra henne.

Biblioteket er åpent hver dag, så Internett-tilgangen er god, men hvis noen skulle ha lyst til å skrive ordentlig brev, har vi postkasse også. Adressen er:

Hanne Tommelstad
1925 Pulpit Rock lane # 104B
Dubuque, IA 52003
USA

Amerika-hilsen fra reisende Hanne.