America letter # 12. Speaking on tones.

February 24, 2008

Dear friends,

Last week I told about “Womanist Theology,” a Monday afternoon module which is soon finished. I also have a Monday evening module, which is finished tomorrow, “Chanting: Speaking on Tones.” I will not call it an exam, but we will tomorrow show that we manage to chant one of the ten settings in the new worship book of the ELCA (Evangelical Lutheran Church in America, the largest Lutheran denomination in the USA), Evangelical Lutheran Worship.

I will probably not chant the liturgies of the ELCA very often in the future, but it has been nice to get to know their worship book. It gives me a better understanding of the worship service, and the musical possibilities the liturgy provides. A small written paper about good reasons for singing the liturgy has also given us an opportunity to reflect on the dynamic chanting can create. Technical voice practice is always good.

Have I mentioned that I sing in the choir at Wartburg? I do. It is a small choir, and our main task is the Psalm on the Wednesday Eucharist in the chapel. ELCA has understood that the Book of Psalms is a prayer book to be used in worship (the Church of Norway has not), so a Psalm is sung or recited in the chapel every day. We often sing back and forth between the “pulpit side” and the “piano side” of the chapel. Wednesday the assembly sings a refrain, while the choir sings the Psalm. I do not know how the work with the new worship book for the Church of Norway is progressing, but I hope they will include some Psalm tones. (If not, I will have to invent some if I happen to settle some place.)

My Sunday congregation (I am seldom there except Sundays) is not the most liturgically conscious, but now during Lent they use a little longer Eucharist liturgy than at other times, and I appreciate that. I had thought I would explore some more congregations, but I am a bit lazy, so I go to the one closest. Americans are lazier though, and they wonder about this Norwegian student always walking to church, whether there is a snowstorm, biting cold or melting snow. Yes, we have had varying weather, “the worst in ten years,” they say. That means that we have more snow, and it is colder than they are used to. It is a bit painful not to have skis when I have so much snow. Today we have had “Easter weather,” three weeks before the holidays start.

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 12. Snakke på toner.

24.2.2008

Kjære venner!

Jeg fortalte forrige uke om ”Womanist Theology”, som er en mandags-ettermiddags-modul, som snart er over. Jeg har også en mandags-kvelds-modul, som er ferdig i morgen, ”Chanting: Speaking on Tones”. Jeg vil ikke kalle det eksamen, men vi skal i morgen vise at vi klarer å messe en av de ti setting’ene i den nye gudstjenesteboka i ELCA (Evangelical Lutheran Church in America, det største lutherske kirkesamfunnet i USA), Evangelical Lutheran Worship.

Det er nok begrenset hvor mye jeg vil komme til å messe ELCAs liturgier i fremtiden, men det har vært fint å bli litt bedre kjent med gudstjenesteboka deres. Det gir meg en bedre forståelse av gudstjenesten, og de musikalske mulighetene liturgien åpner for. En liten skriftlig oppgave om gode grunner for å synge liturgien har også gitt oss en mulighet til å reflektere over hvilken dynamikk messing kan skape. Teknisk øvelse i stemmebruk er ellers ikke dumt.

Har jeg nevnt at jeg synger i koret på Wartburg? Det gjør jeg i hvert fall. Det er et lite kor, og hovedoppgaven vår er Salmen på onsdags-nattverdsgudstjenesten i kapellet. ELCA har skjønt at Salmenes Bok er en bønnebok som kan brukes i gudstjenesten, så en Salme synges eller resiteres i kapellet hver dag. Det er ofte vekselsang mellom ”prekestol-siden” og ”piano-siden” av kapellet. Onsdag synger menigheten et refreng, mens koret synger Salmen. Jeg vet ikke så mye om hvordan arbeidet med ny gudstjenestebok for Den Norske Kirke går, men jeg håper de inkluderer noen messetoner for Salmer. (Ellers må jeg vel finne på noen selv der jeg eventuelt havner.)

Søndagsmenigheten min (jeg er der sjelden annet enn søndager) er ikke den mest liturgisk bevisste, men nå i fastetiden bruker de en litt lengre nattverdsliturgi enn ellers, og det setter jeg pris på. Jeg hadde tenkt at jeg skulle utforske noen flere menigheter, men jeg er litt lat, og går til denne som er nærmest. Amerikanere er imidlertid latere, og rister på hodet over denne norske studenten som kaver seg frem enten det er snøstorm, sprengkulde eller slaps. Ja, vi har hatt varierende vær, ”det verste på ti år,” sier de. Det betyr at det er mye snø, og at det har vært kaldere enn de er vant til. Det gjør litt vondt ikke å ha ski når jeg har så mye snø. I dag har vi hatt påskevær, tre uker før påskeferien.

Hilsen fra Hanne.

America letter # 11. Womanist theology.

February 17, 2008

Dear friends,

The first of the courses of the spring semester which you will get a presentation of is “Womanist Theology.” It is a module over four Monday afternoons, and we are half through already.

Womanist is about the experience of being black and female in the United States. The expression is not more than 25 years old, and comes from Alice Walker’s expression “womanish” which describes black women in a certain way. I first thought that womanism must be black feminism. But many womanists disagree. Feminism is white. Black women, though they are women, have not had the same opportunity to be feminists as white women. American feminism was developed by white middle class women, and is shaped by the struggles of white middle class women. Black working class women have had less to say and few feel at home in the feminism. If feminism is white women’s battle, then black feminism must be black white women’s battle, and that is not what they want. Womanism is black women’s battle, but not only that; womanists work for liberation of all oppressed, for a society without discrimination based on color, sex, class or sexuality.

In addition to being outside white women’s struggle for liberation, black women have also had less to say in black struggle for liberation. Black women have been discriminated by white women and black men, in addition to being double discriminated by white men. This multidimensional experience of discrimination has made an own movement for liberation necessary.

It is exciting to see what happens when womanism and theology meet. Like other liberation theologies, womanist theology is a theology starting from below with people’s experiences, rather than from above with doctrines about God. Some liberation theologies, feminist theology included, are in a certain danger of losing the theology, as they emphasize the human experience and the struggle for social liberation, and might then forget God or devalue God’s role in the liberation. I experience womanist theology to be less caught in the danger of losing the theology than other liberation theologies. Black women have Jesus inside. Jesus is the divine co-sufferer, and the Christology is very central in womanist theology.

In addition to the four Mondays with womanist theology, we will have a genuine womanist theologian as a guest speaker in the end of February. I look forward to that. We do read primary sources, but we are still a class consisting of white women and men. Womanist theology starts with the lived lives of black women, and though we do not live those lives ourselves, we can hopefully come a step closer by hearing a voice representing them, not only reading about them.

For those who find that womanist theology sounds exciting, I can recommend Hanne’s private Wartburg library which will open in Norway when I get back there in August. Those who are very eager (and who will not be in Norway to check out books) can get titles of books and articles before that.

Womanist supporter greetings from Hanne.

Amerika-brev # 11. Womanist-teologi.

17.2.2008

Kjære venner!

Det første av vårsemesterets emner dere skal få en presentasjon av er ”Womanist Theology.” Det er en modul som går over fire mandags-ettermiddager, og vi er halvveis i den allerede. Jeg vet ikke om det finnes noen norsk oversettelse for womanist. Det er en amerikansk oppfinnelse, så jeg holder meg til det engelske uttrykket.

Womanist handler om opplevelsen av å være svart og kvinne i USA. Uttrykket er ikke mer enn 25 år gammelt, og kommer fra Alice Walkers uttrykk ”womanish” som beskriver svarte kvinner på en egen måte. Jeg tenkte nok først at womanisme blir svart feminisme. Men flere womanister er uenige i det. Feminisme er hvit. Svarte kvinner, selv om de er kvinner, har ikke hatt den samme muligheten til å være feminister som hvite kvinner. Amerikansk feminisme ble utviklet av hvite middelklassekvinner, og bærer derfor preg av hvite middelklassekvinners kampsaker. Svarte arbeiderkvinner har hatt lite å si og mange føler seg ikke hjemme i feminismen. Hvis feminisme er hvit kvinnesak, må svart feminisme bli svart hvit kvinnesak, og det er ikke det de ønsker. Womanisme er svart kvinnesak, men ikke bare det; womanister jobber for frigjøring av alle undertrykte, for et samfunn uten diskriminering på bakgrunn av farge, kjønn, klasse eller seksualitet.

I tillegg til å være utenfor hvite kvinners frigjøringskamp, har svarte kvinner også hatt lite å si i svart frigjøringskamp. Svarte kvinner har vært diskriminert av hvite kvinner og svarte menn, i tillegg til å være dobbelt diskriminert av hvite menn. Denne flerdimensjonale erfaringen av diskriminering har nødvendiggjort en egen bevegelse for frigjøring.

Det er spennende å se hva som skjer når womanisme og teologi møtes. Som andre frigjøringsteologier, er womanist-teologi en teologi som starter nedenfra med menneskers erfaringer, heller enn ovenfra med læresetninger om Gud. Noen frigjøringsteologier, feministteologi inkludert, er i en viss fare for å miste teologien, da de legger all vekt på menneskers erfaringer og kampen for sosial frigjøring, og dermed kan komme til å glemme Gud eller nedvurdere Guds rolle i frigjøringen. Jeg opplever at womanist-teologi er mindre i fare for å miste teologien enn andre frigjøringsteologier. Svarte kvinner har Jesus på innsiden. Jesus er den guddommelige med-lider, og kristologien er helt sentral i womanist-teologi.

I tillegg til de fire mandagene med womanist-teologi, får vi også besøk av en ekte womanist-teolog i slutten av februar. Det ser jeg frem til. Vi leser primærkilder, men det er nå en gang slik at klassen består av hvite kvinner og menn. Womanist-teologi begynner med svarte kvinners levde liv, og selv om vi ikke lever de livene selv, kan vi forhåpentligvis komme et skritt nærmere gjennom å høre en stemme som representerer dem, ikke bare lese om dem.

For dem som synes womanist-teologi høres spennende ut, kan jeg anbefale Hannes private Wartburg-bibliotek som vil bli tilgjengelig når jeg kommer hjem til Norge til høsten. De som er veldig ivrige, kan få tips til bøker og artikler før det.

Womanist-supporter-hilsen fra Hanne.

America letter # 10. Bangladesh shesh.

February 10, 2008

Dear friends,

It is almost two weeks since I came back to Dubuque after having traveled around in Bangladesh for a month, but it takes time to get through emails and come to the point of writing a letter.

“Bangladesh shesh” means “Bangladesh finished” and this means that J-term is over and that the spring semester at Wartburg has started. Though my travel in Bangladesh is over, my thoughts are often there, and my supervisor on the independent study I had, has got a long reflection paper to read. (Tips to those of you who are supervisors: Set a maximum length for reflection papers.)

I did much traveling in Bangladesh. I found out that I had slept in twelve different rooms during my stay, and I had a few hours on bumpy buses around the country. I was south to Barisal and north to Kurigram. I had the chance to visit many old friends and see some new places.

One week of my stay was spent evaluating the partnership between Buskerud YWCA-YMCA (my region in Norway) and Bangladesh YWCA, which has lasted for 10 years. It was great to experience how ten years of exchanges have developed an open and honest relation which made a meaningful and fruitful evaluation possible.

I spent another week in the orphanage of Missionaries of Charity, where I also was in November 2005. Roman Catholic Marian devotion is still a bit heavy for me, and has more clearly than before helped me to appreciate my Lutheran heritage. Newborn orphans are still wonderful, and create both sad and happy feelings when you hear the mothers’ stories and are witnessing long anticipated adoptions.

The possibility of relating my experiences to my studies by reading and writing gave the journey something extra. There is always something to learn about myself, and it seems that I always am the one I learn the most about, though there are obviously also elements in Bangladesh to learn about.

The learning continues. I have again several exciting courses on my schedule, and you will get a taste of them as the semester continues.

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 10. Bangladesh shesh.

10.2.2008

Kjære venner!

Det er nesten to uker siden jeg kom tilbake til Dubuque etter å ha reist rundt i Bangladesh en måned, men det tar tid å gå gjennom e-mail og komme dit at jeg får skrevet et fellesbrev.

”Bangladesh shesh” betyr ”Bangladesh slutt” og det betyr at januarsemesteret er over og at vårsemesteret på Wartburg har begynt. Selv om reisen i Bangladesh er over, er tankene stadig der, og veilederen på det individuelle studieopplegget jeg hadde, har fått et langt refleksjonsnotat å lese. (Tips til dere veiledere: Sett en maks-grense for antall ord på refleksjonsnotat.)

Det var mye reising i Bangladesh. Jeg fant ut at jeg hadde sovet i 12 forskjellige rom i løpet av oppholdet, og det ble noen timer på humpete busser rundt i landet. Jeg var sør til Barisal og nord til Kurigram. Jeg fikk truffet mange gamle venner og sett noen nye steder.

En uke av oppholdet gikk med til evaluering av samarbeidet mellom Buskerud KFUK-KFUM og Bangladesh YWCA, som har pågått i 10 år. Det var flott å oppleve hvordan ti års utvekslinger har utviklet et åpent og ærlig forhold som gjorde en meningsfull og fruktbar evaluering mulig.

En annen uke brukte jeg på barnehjemmet til Missionaries of Charity, der jeg også var i november 2005. Romersk-katolsk Maria-fromhet er fortsatt litt voldsomt for meg, og har tydeligere enn før hjulpet meg å sette pris på min lutherske arv. Nyfødte foreldreløse er fortsatt nydelige, og skaper både triste og glade følelser når man hører mødrenes historier og er vitne til lenge etterlengtede adopsjoner.

Muligheten til å relatere erfaringene mine til studiene ved å forplikte meg selv til å lese og skrive gav reisen noe ekstra. Det er stadig noe å lære om meg selv, og det ser ut til at det er meg jeg alltid lærer mest om, selv om det selvfølgelig også er elementer i Bangladesh å lære om.

Læringen fortsetter. Jeg har igjen mange spennende emner på timeplanen, og dere skal få innblikk i dem etter hvert som semesteret skrider frem.

Hilsen fra Hanne.