Letter from Palestine, 30. Holy Week.

25th March 2005

Dear friends!

It is time for letter again, on Good Friday. The subject is obvious, Holy Week. I will try to give some impression of these days in Jerusalem.

It started with a wonderful Palm Sunday. After Eucharist in St. George’s I attended the palm procession from Bethphage over the Mount of Olives to the Old City. Because it is only western Easter (Catholic and Protestant), and many of the local Christians (who are Orthodox) do not celebrate Easter now, there were more than expected there. It shows that the tourists have started to come again, a hope for income for some of those who did not have much work the last few years.

The sun was shining, and I was satisfied with my choice of clothes, salwar kameez, which made me have something to cover my head with when it became too hot. Some of those I walked with also found it practical with this land mark in blue, not difficult to find, a head taller than many of those around. It was a good feeling walking with so many happy representatives from different denominations. Some groups were singing, some had a guitar and most had a palm branch or an olive branch. The procession ended in St. Anne’s Church just inside the Lion’s gate. It was like infinity of people. They kept coming through the gate.

I had an appointment to meet with a Lutheran pastor from the USA at St. Anne’s. I had met him at the Week of prayer for Christian unity a couple of months ago. I doubted that we would find each other, I had only seen him once before, but we managed, when the crowd was not that big any more. I joined him for dinner at Tantur, where he is studying, an ecumenical institute just by the checkpoint to Bethlehem. Tantur is in a way just in the middle of the conflict, and so it was not a surprise that the talks were on that subject. Some had attended both a demonstration from Bethlehem to the checkpoint and the procession over the Mount of Olives that day. The demonstration was a protest against the movement restrictions which the Palestinians in Bethlehem experience. This day they did not have the chance to attend the palm procession, as it is for them with everything every day in Jerusalem.

Monday to Thursday I have worked. It is a bit strange about Maundy Thursday, which is so holy in Norway. Here most is arranged after working hours that day. It was a party in the morning in Jalazone, and I found it important to be there. The party had nothing to do with Easter, the families are Muslims, but it was a party honouring the mothers, as it was the Palestinian Mothers’ Day last Monday. The children in the kindergarten had practiced rhymes and songs which they performed for the proud mothers. The older children in the child identity programme had practiced dances and songs, it was a good chance to show what they had learnt, and it was a nice tribute to the mothers.

Maundy Thursday night we had a nice service in St. George’s The Last Supper was remembered with Eucharist and foot washing. It is not an everyday experience to have the foot washed by the Anglican bishop of Jerusalem. It was an experience, especially when he in his sermon preached about the importance of the balance between the two services of Eucharist and foot washing in the church, or Christian fellowship and diaconal work among all needy. It was a sermon that hit, as it is a subject which is important for me.

At the end of the service the altar, the lectern and the pulpit were stripped, and clergy and laity left the church in silence to go in procession to Gethsemane. This silent parade along the streets of Jerusalem gave a new dimension to the night of Maundy Thursday. The Church of Agony was full, so instead of trying to push all of us in there, we went up the hill to a plateau where we could watch the Old City, light candles, reflect and be silent.

This morning we met at 6.00 AM to go Via Dolorosa, The Way of the Cross. Different groups go on different times, and though we were not the biggest group, we were enough to make it difficult to follow all the readings on the 14 stations. Small tractors collecting garbage in the streets of the Old City and tourists more aware of getting their way through taking their pictures were a bit disturbing, but it might be a good reminder of everything disturbing Jesus on his way to Calvary. The procession yesterday was more silent and suitable for reflection, today’s walk was rather an obligatory part of Good Friday in Jerusalem.

While we have had some cold days since Palm Sunday, it has been warm again today. I have spent the morning out on the terrace, together with a friend from the church. I find the English term “Good Friday” a bit strange (in Norwegian it is “Long Friday”), but it has been true today, it has been a good day. At noon we had service in St. George’s, so silent, and in a way unfamiliar, with the stripped altar and a short liturgy. Tonight I plan to see “The Passion of the Christ”, it will be shown at the Notre Dame Centre. I have not seen it before, and found out that Good Friday in Jerusalem probably was the right occasion.

Tomorrow the happy days start, with decorating the church in the morning and Easter Vigil in the evening. There are different possibilities for the night, I have not quite decided where or how long I will wake. Easter Sunday also has many services. Depending on the wake I will see if I attend a sunrise service or not. Easter Monday I will probably visit one of the places said to be the Biblical Emmaus, there are more than one.

Wishing you a good and blessed Easter!
Easter greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 30. Den stille uke.

25.03.2005

Kjære venner!

Det er tid for fellesbrev igjen, på langfredag. Temaet gir seg selv, den stille uke. Jeg vil prøve å gi noen inntrykk av disse dagene i Jerusalem.

Det startet med en strålende palmesøndag. Etter gudstjeneste i St. George’s, var jeg med på palmeprosesjon fra Betfage over Oljeberget til Gamlebyen. Siden det bare er vestlig påske (katolsk og protestantisk), og mange av de lokale kristne (som er ortodokse) ikke feirer påske nå, var det overraskende stort oppmøte. Det viste at det endelig begynner å komme turister hit igjen, et håp om inntekter for noen av dem som har hatt lite arbeid den siste tiden.

Sola skinte fra skyfri himmel, og jeg var fornøyd med klesvalget, salwar kameez, som gjorde at jeg hadde noe å dekke hodet med da jeg syntes det ble for varmt. Noen av dem jeg gikk sammen med syntes også det var kjekt med dette landemerket av en blåkledt, som ikke var så vanskelig å få øye på, et hode høyere enn mange av dem rundt. Det var en god følelse å gå med så mange glade representanter fra ulike kirkesamfunn. Noen grupper gikk og sang, noen hadde med gitar og de fleste hadde sikret seg en palmegren eller olivenkvist som de viftet med. Prosesjonen endte i St. Anne’s Church like innenfor Løveporten. Det så ut til at det var en uendelighet av mennesker. De bare fortsatte å strømme inn gjennom porten.

Jeg hadde avtalt å møte en luthersk pastor fra USA i St. Anne’s. Jeg hadde truffet ham på Bønneuka for kristen enhet for et par måneder siden. Jeg hadde mine tvil til at det ville gå, da jeg bare hadde sett ham én gang før, men vi klarte det, da folkemylderet begynte å roe seg. Jeg var med til middag på Tantur, der han studerer, et økumenisk institutt rett ved kontrollposten til Betlehem. Tantur ligger liksom midt i konflikten, og det var da heller ikke overraskende at samtalene dreide seg om den. Noen hadde fått med seg både en demonstrasjon fra Betlehem til kontrollposten, og prosesjonen over Oljeberget den dagen. Demonstrasjonen var en protest mot den manglende bevegelsesfriheten palestinere i Betlehem opplever. Denne dagen hadde de ikke mulighet til å være med på palmeprosesjonen, slik det er med alt som skjer hver dag i Jerusalem.

Mandag til torsdag har jeg jobbet. Det er litt rart med skjærtorsdag, som er så hellig i Norge. Her skjer det meste av arrangementer den dagen etter arbeidstid. Det var fest om formiddagen i Jalazone, og jeg syntes det var viktig å være der. Festen hadde ikke noe med påske å gjøre, familiene er muslimer, men det var en fest til ære for mødrene, da det var den palestinske morsdagen på mandag. Barnehagebarna hadde øvd på regler og sanger som de fremførte for de stolte mødrene. De eldre barna på identitets-programmet hadde øvd inn danser og sanger, det var en god mulighet for å vise det de hadde lært, og det ble en flott hyllest til mødrene.

Skjærtorsdag kveld hadde vi en fin gudstjeneste i St. George’s. Jesu siste måltid ble minnet med nattverd og fotvasking. Det er ikke hver dag man får foten vasket av den anglikanske biskopen i Jerusalem. Det var en opplevelse, særlig da han i prekenen hadde snakket om betydningen av at kirken klarer å holde balansen mellom de to tjenestene nattverd og fotvasking, eller kristent fellesskap og diakonalt arbeid blant alle trengende. Det var en preken som traff da det var et tema jeg er opptatt av.

På slutten av gudstjenesten ble alter, lesepult og prekestol avkledt og prester og menighet forlot kirken stille for å gå i prosesjon til Getsemane. Dette stille toget som gikk langs Jerusalems gater gav skjærtorsdags kveld en ny dimensjon. Alle Nasjoners kirke i Getsemane var stappfull, så i stedet for å prøve å få hele følget inn der, gikk vi litt oppover Oljeberget til et lite platå der vi kunne se utover Gamlebyen, tenne lys, reflektere og være stille.

I morges møttes vi kl 06.00 for å gå Via Dolorosa, Lidelsens vei. Ulike grupper går til forskjellige tider, og selv om ikke vi var den største, var vi mange nok til at det var vanskelig å følge alle lesningene på de 14 stasjonene. Minitraktorer på søppeltur i Gamlebyens gater og turister som var mer opptatt av å komme seg frem og ta bilder var også et forstyrrende element, men det kan kanskje være en påminnelse om alt som forstyrret på Jesu vei mot Golgata. Gårsdagens prosesjon var mer stille og egnet for refleksjon, dagens vandring var nærmest en obligatorisk del av langfredag i Jerusalem.

Mens det har vært noen riktig kalde dager siden palmesøndag, har det vært varmt igjen i dag. Jeg har brukt formiddagen ute på terrassen, sammen med en venninne fra kirken. Den engelske betegnelsen ”Good Friday” er litt rar, synes jeg, men bra, det har vært en god dag. Midt på dagen var det gudstjeneste, så stille, og på en måte fremmed, med nakent alter og kort liturgi. I kveld har jeg tenkt meg på ”The Passion of the Christ”, den vises på Notre Dame-senteret. Jeg har ikke sett den før, og fant ut at langfredag i Jerusalem antakelig var den rette anledningen.

I morgen starter de glade dagene, med pynting av kirken om formiddagen og våkemesse om kvelden. Det er ulike muligheter for natten, jeg har ikke helt bestemt meg for hvor eller hvor lenge jeg våker. Påskedag er det også flere gudstjenester. Avhengig av nattens våking får vi se om jeg får med meg en soloppgangsgudstjeneste eller ikke. 2.påskedag regner jeg med å besøke et av stedene som hevdes å være det bibelske Emmaus, det er flere av dem.

Med ønske om en god og velsignet høytid!
Påskehilsen fra Hanne.

Cleaning the church 

Palm Sunday procession on the Mount of Olives 

Letter from Palestine, 29. Easter preparations.

19th March 2005

Dear friends!

Easter is soon here. Ringerike Ten Sing is already on their Easter camp, my thoughts are with them now. The last nine years I have spent Easter on camp. This year I am in Jerusalem. It is not a bad alternative, though it is strange not to follow the tradition.

I think Lent has passed fast. I can admit that I have not fasted much when it comes to food. I have in a way wished to do more out of it, but find it a bit difficult when I don’t make the food myself. Talking with Orthodox Christians makes me impressed by their discipline and strength. Katy, the manager of the YWCA centre in Jalazone, is Orthodox, and has just started her Lent. They follow another calendar than the Western churches, and Orthodox Easter Day is 1st May this year. She told that she for 48 days does not eat meat, egg or milk products. I find them almost lucky to have such clear rules for Lent, something I miss a bit in our tradition.

But I start to understand that Lent is about more than food. I have got an understanding that abstinence from food is a sort of “emergency fast”, a replacement of the real Lent we are invited to. The real Lent is about renunciation more in relation to other people than to food and things. It is of course a connection there, and at least you can feel how poor people live. But as another foreigner said; it is so much of Lent just to be in Jerusalem, so I don’t feel it is necessary to observe it regarding food.

“The real fast”, how I read it in the Bible (Is 58:6-7), is clearly shown in Palestine:
“Is not this the fast that I choose:to loose the bonds of injustice,to undo the thongs of the yoke,to let the oppressed go free,and to break every yoke? Is it not to share your bread with the hungry,and bring the homeless poor into your house;when you see the naked, to cover them,and not to hide yourself from your own kin?”
When will we come to the point of focusing on this in Lent?

Lent is in many ways as Advent, or the other way round. As before Christmas, now before Easter I am reminded about how strong hope is. I have earlier said that the Palestinians are a people of Advent. I mean it still, but now they are also a people of Lent. Experiencing unjust suffering, they know that some innocent has suffered before them. Here in Jerusalem he died on the cross. Here in Jerusalem he rose from the dead. It gives a hope for a new and good life for many.

Though they don’t say it is Easter here before Easter Eve, I already start to come in the right mood. Knowing that the Easter camp is already going on at Blestølen is probably important. In addition the Easter preparations have started here. Today we have had a good, old, Norwegian “dugnad” (“voluntary communal work” says the dictionary) in the church. We have decorated the pulpit, lectern and altar with palm leaves from the garden. In addition we have tried to clean the side chapel used the most. I don’t know when, or if, anybody has done anything like that before, it was quite black over the lamps on the stone walls. But much of it could be removed with a dry cloth, also some plaster, and the density of dust particles in the air seemed more to be like a construction site than a chapel. To blow one’s nose afterwards gave a more dirty result than after two hours in babytaxi-queue in Dhaka in Bangladesh…

After the work we had lunch together with what each one had brought to share. It is no real “dugnad” without food. At last we practiced in the church for processions for the services the coming week. We got a demonstration on how it is not supposed to be done, loafing around, and how it is supposed to be done, with cross, torches, Gospel book and everything. The imaginary incense made some nervous, it is not easy to know how to handle something invisible, but it went well…

When I thought I had had a good day and planned to go home, I was invited together with a couple to two other girls. They live just across the Green Line, in West Jerusalem, and they talked about “the other side”, it means across the road, East Jerusalem, where I live. We had a really nice evening, and I had a bit of the feeling of Easter camp when we developed quite a lot domestic humour about the work of the day and blunders in the church. It was not quite a preparation for the heavy days of Holy week, but more for the joy we look forward to in the Easter days.

Tomorrow it is first a service in St George’s. In the afternoon it is a procession with different denominations from Bethfage over the Mount of Olives to the Old City. Monday, Tuesday and Wednesday are quite calm before the big arrangements start on Thursday. Then it is footwashing and procession to Gethsemane. Friday we will go the Way of the Cross early in the morning and have a service at noon. Saturday evening the Easter celebrations start. It is so much to experience in Easter in Jerusalem. I look forward to exciting days.

I wish everybody a good week!

Expectant greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 29. Påskeforberedelser.

19.03.2005

Kjære venner!

Påsken nærmer seg med stormskritt. Ringerike Ten Sing er allerede på påskeleir, tankene mine er hos dem nå. De siste ni årene har jeg tilbrakt påsken på leir. I år er jeg i Jerusalem. Det er jo ikke noe dårlig alternativ, selv om det er rart ikke å følge tradisjonen.

Jeg synes fastetiden har gått fort. Nå kan jeg jo innrømme at jeg ikke har fastet mye med tanke på mat. Jeg har på en måte ønsket å gjøre mer ut av det, men synes det er litt vanskelig når jeg ikke lager maten selv. I samtale med ortodokse kristne blir jeg gjerne litt imponert over disiplin og utholdenhet. Katy, lederen for KFUK-senteret i Jalazone, er ortodoks, og startet nettopp sin fastetid. De følger jo en annen kalender enn de vestlige kirkene, og ortodoks påskedag er i år 1.mai. Hun fortalte at hun i 48 dager holder seg unna kjøtt, egg og melkeprodukter. Jeg synes nesten de er litt heldige som har klare regler for fasten, noe jeg kanskje savner litt i vår tradisjon.

Men jeg begynner å forstå at fasten handler om så mye mer enn mat. Jeg har fått en forståelse av at avholdenhet fra mat er en slags ”nødfaste”, en erstatning for den egentlige fasten vi er oppfordret til. Denne egentlige fasten handler om forsakelse i forhold til andre mennesker mer enn til mat og ting. Det er selvfølgelig ofte en sammenheng der, og om ikke annet, så kan man i det minste føle litt på kroppen hvordan fattige mennesker har det. Men som en annen utlending sa; det er så mye faste bare i å være her i Jerusalem, at jeg ikke føler det er nødvendig å markere det i forhold til mat.

”Den egentlige fasten”, slik jeg leser den i Bibelen (Jes 58,6-7), kommer veldig klart frem i Palestina:
”Nei, slik er fasten som jeg vil ha:at du løslater dem som med urett er lenket,sprenger båndene i åketog setter de undertrykte fri,ja, bryter hvert åk i stykker,at du deler ditt brød med dem som sulter,og lar hjemløse stakkarer komme i hus,at du sørger for klær når du ser en naken,og ikke svikter dine egne.”
Når kommer vi så langt at vi klarer å fokusere på dette i fasten?

Fastetiden er på mange måter som adventstiden, eller omvendt. Som før jul, blir jeg nå før påske minnet om hvor sterkt håpet er. Jeg har tidligere sagt at palestinerne er et adventsfolk. Det mener jeg fremdeles, men nå er de også et fastefolk. I opplevelsen av urettferdig lidelse, vet de at noen har lidt uskyldig før dem. Her i Jerusalem døde han på korset. Her i Jerusalem stod han opp fra de døde. Det gir håp om et nytt og godt liv for flere.

Selv om de ikke sier det er påske her før om kvelden påskeaften, begynner jeg å komme i den rette stemningen nå. Vissheten om at påskeleiren er i gang på Blestølen har sikkert gjort sitt. I tillegg er påskeforberedelsene godt i gang her. I dag har vi hatt en god, gammeldags, norsk dugnad i kirken. Vi har pyntet prekestol, lesepult og alter med palmeblader fra hagen. I tillegg har vi prøvd å gjøre litt rent i det sidekapellet som brukes mest. Jeg vet ikke når, eller om, noen hadde gjort noe liknende før, det var rimelig svart over lampene på steinveggene. Men mye gikk bort med tørr fille, også en del murpuss, og tettheten av støvpartikler i lufta minnet mer om en byggeplass enn et kapell. Å pusse nesa etterpå gav også svartere resultat enn etter to timer i babytaxi-kø i Dhaka i Bangladesh...

Etter arbeidet var det felles lunsj med det hver hadde hatt med seg for å dele. Det er jo ingen skikkelig dugnad uten mat. Til slutt var det øvelse i kirkerommet for dem som skal være med i prosesjoner på gudstjenestene i uka som kommer. Vi fikk demonstrert hvordan det ikke skulle gjøres, slengende og ukonsentrert, og hvordan det skulle gjøres, med kors, lys, gospel-bok og alt som hører med. ”Luft-røkelsen” gjorde noen nervøse, det er ikke lett å vite hvordan man svinger noe usynlig, men det gikk veldig bra...

Da jeg syntes jeg hadde hatt en god dag og tenkte meg hjem, ble jeg invitert sammen med et par til to andre dugnads-jenter. De bor akkurat over ”den grønne linja”, i Vest-Jerusalem, og det var en del snakk om ”den andre siden”, altså rett over veien, Øst-Jerusalem, der jeg bor. Vi hadde en riktig hyggelig kveld, og jeg hadde litt påskeleirfølelse da det ble stadig mer internhumor om dagens dugnad og flauser i kirken. Det var kanskje ikke akkurat en forberedelse til de tunge dagene i den stille uke, men desto mer til gleden vi ser frem til i påskedagene.

I morgen er det først gudstjeneste i St George’s. Senere på dagen er det prosesjon med ulike kirkesamfunn fra Betfage og over Oljeberget til Gamlebyen. Mandag, tirsdag og onsdag er ganske stille før de store markeringene begynner torsdag. Da er det fotvasking og prosesjon til Getsemane. Fredag går vi Lidelsens vei tidlig om morgenen og har gudstjeneste midt på dagen. Lørdag kveld begynner festgudstjenestene. Det er nok å oppleve i påsken i Jerusalem. Jeg ser frem til spennende dager.

Jeg ønsker alle en riktig god uke!
Forventningsfull hilsen fra Hanne.

Children making O's 

More children with O's 

Sewing girls 

Women's Day 

Letter from Palestine, 28. A normal week?

11th March 2005

Dear friends!

It is a bit difficult to tell what a normal week is here in Palestine, but I think I have had something like that now. There have been special days also this week, but it would not be a normal week without.

I have had two days in Jalazone and one day in Ramallah this last week. Monday one of the teachers in the kindergarten had other work to do, so I got the responsibility for her class. They start to know me and therefore they dare to be “normal”, it means quite naughty. If I had not had two local assistants who know the language and could keep the children in the class, it would probably be quite difficult. It is limited how long time you can review English letters. It is good to have a nice area outside where they can use some energy.

Yesterday I was also in the kindergarten, then in another section, where the programme was the letter O. We started by making O’s with our arms and writing on the whiteboard. Then we found the clay, and both English and Arabic numbers were used to count all the O’s which were made. At last we had individual writing exercises, and colouring. I am really impressed about these 5-year-olds, and how they form and write nice letters. I also think they speak more English than I did when I was 10. The teachers in the kindergarten are eager to let the children be well prepared before they start school. When they come the teachers at the school are also happy to get some of the children from YWCA in their class, as they are a good help with all the knowledge they have already gained.

I have also had some time together with the sewing girls in Jalazone. Some of them have finished school while others have dropped out earlier. YWCA gives them an opportunity to learn handicraft, have an income and have a place to go in the morning. They make dolls with traditional Palestinian clothes, some of them are put together as a nativity set.

I also start to know the Vocational Training Centre in Ramallah, and I have nobody to make the class silent there… This week they were though a bit more silent that earlier, and I start to see a progress in the rapidity in the computer class. Now quite a few of them finish the first task and can start another during the lesson. I don’t have the responsibility to teach them anything new, but I am there to supervise when they exercise typing English letters. It goes well most of the time. It happens though that there are problems when Word has Arabic settings which are unknown for me. I start however to know some solutions, and can change it to the normal English settings.

Many of the secretary students are still very shy when it comes to speaking English. In Arabic they go on, sometimes a bit to much so that a poor teacher can not break through. But I feel there is a small development in the lessons with English conversation. With help from fellow students and the chance to make notes, more dare to open their mouth and let English words out.

From my mouth there are still mostly English words. The Arabic course is soon finished, and though I don’t practice very much daily, I feel that I now have the chance to say a bit, and I can think what I will say and believe that I will understand the answer if I get lost somewhere or need to buy something in a shop. In the kindergarten I can also say some sentences in both English and Arabic, and I choose to believe that it is so educational for them.

Tuesday was the well-known Women’s Day. It was celebrated by a seminar here at YWCA in Jerusalem. It was in Arabic, and it is still a long time before I might follow such a lecture in this language. It is limited what I can get of the context though I understand words such as ‘hospital’, ‘home’ and ‘church’. Anyway, it is exciting to study a gathering and see how they are committed. This ‘church’-lecture certainly made them awake. A short sentence in English showed that it was about hope, and this is a subject which makes the Palestinians enthusiastic.

Hope was also the subject for me Tuesday evening. It was a month after the funeral and we had a requiem in a chapel in St George’s in remembrance of Pappa. The resurrection had the focus. It is nice to be in a church where I meet traditions I find meaningful, though I did not know them before. There is probably more of this in the Lutheran church than I know. But this is really some of the richness I appreciate of being in the middle of such a diversity of denominations, and where I have found a home in the Anglican.

Normal-week-greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 28. En vanlig uke?

11.03.2005

Kjære venner!

Det er litt vanskelig å si hva som er en vanlig uke her i Palestina, men jeg tror jeg har hatt noe som likner nå. Det har vært spesielle dager også denne uka, men det hadde vel vært en uvanlig uke om det ikke var slik.

Jeg har hatt to dager i Jalazone og én dag i Ramallah denne uka. På mandag skulle en av lærerne i barnehagen bort, og jeg fikk ansvaret for klassen. De begynner å kjenne meg og tør derfor å være seg selv, det betyr ganske rampete. Hadde det ikke vært for to lokale hjelpere som kjenner språket bedre og kunne holde orden på barna, hadde det nok vært ganske håpløst. Det er grenser for hvor lenge man kan repetere engelske bokstaver. Det er godt med et fint uteområde der de kan få løpt av seg litt energi.

I går var jeg også i barnehagen, da i en annen klasse, hvor bokstaven O stod på programmet. Vi startet med å lage O’er med armene og skrive på tavla. Så var det frem med plastelinaen, og både engelske og arabiske tall ble flittig brukt for å holde regnskap med alle O’ene som ble laget. Til slutt var det individuelle skriveøvelser, og fargelegging. Jeg må si at jeg er imponert over disse femåringene som både former og skriver fine bokstaver. Jeg mener også at de snakker mer engelsk enn jeg gjorde da jeg var 10. Lærerne i barnehagen er opptatt av at barna skal være godt forberedt til de begynner på skolen. Når de kommer dit, er det også stas blant lærerne å få noen av KFUKs elever i klassen, de er en god hjelp med den kunnskapen de allerede har tilegnet seg.

Jeg har også fått være litt sammen med syjentene i Jalazone. Noen av dem har fullført grunnskolen mens andre har droppet ut tidligere. KFUK gir dem muligheten til å lære håndarbeid, tjene penger og ha et sted å gå om formiddagen. De lager dukker med tradisjonelle palestinske klær, noen av dem settes sammen til et julekrybbesett.

På sekretærskolen i Ramallah begynner jeg også å bli kjent, og der har jeg ingen til å roe ned klassen for meg... Denne uka var de likevel litt roligere enn tidligere, og jeg begynner å se en fremgang i hurtigheten i dataklassen, nå er det ganske mange som blir ferdige med første oppgave og kan begynne på en ny i løpet av timen. Jeg har ikke ansvar for å lære dem noe nytt, men er der for å veilede når de øver på å skrive engelske brev. Det går som regel greit. Det hender likevel det oppstår problemer når Word har arabiske innstillinger som er ukjente for meg. Jeg begynner imidlertid å kunne noen triks der også, og får programmet over i engelsk normal.

Mange av sekretær-studentene er fortsatt svært sjenerte når det gjelder å snakke engelsk. På arabisk går det unna, gjerne litt for ivrig så en stakkars lærer ikke slipper til. Men jeg synes jeg har merket en liten utvikling i timene med engelsk-samtale. Med hjelp fra medstudenter og mulighet for å notere litt, er det stadig flere som tør å åpne munnen og la engelske ord slippe ut.

Fra meg er det stort sett engelske ord som benyttes fremdeles. Det nærmer seg slutten av arabisk-kurset, og om jeg ikke praktiserer så mye til daglig, føler jeg i hvert fall at jeg nå har mulighet til å si litt, og jeg kan tenke ut hva jeg vil si og tro at jeg kommer til å forstå svaret dersom jeg skulle rote meg bort eller ha behov for å kjøpe noe i en butikk. I barnehagen kan jeg også si en del på både engelsk og arabisk og velger å tro at det er riktig pedagogisk og bra.

Tirsdag var det som kjent kvinnedagen. Det ble markert med et seminar her på KFUK i Jerusalem. Det gikk på arabisk, og det er lenge til jeg eventuelt kan følge slike foredrag på dette språket. Det er begrenset hva jeg får med meg av sammenhengen selv om jeg forstår ord som ’sykehus’, ’hjem’ og ’kirke’. Men det er uansett spennende å studere en forsamling og se hvordan de engasjeres. Det var tydelig noe med dette kirke-foredraget som gjorde at deltakerne våknet. En kort setning på engelsk røpet at det hadde med håp å gjøre, og det vet jeg jo er et tema som fenger blant palestinere.

Håp var også tema for meg tirsdag kveld. Det var en måned siden begravelsen og vi hadde et rekviem i et kapell i St George’s til minne om Pappa. Fokuset var på oppstandelsen. Det er fint å være i en kirke hvor jeg møter tradisjoner som jeg opplever meningsfulle, selv om jeg ikke er kjent med dem fra før. Det finnes sikkert mer av slikt i den lutherske kirke enn hva jeg vet om. Men dette er virkelig en av rikdommene jeg setter pris på ved å være midt i et slikt mangfold av ulike konfesjoner, og hvor jeg har funnet et hjem i den anglikanske.

Vanlig-uke-hilsen fra Hanne.

The separation barrier close to the field 

Planting 

Old and new olive trees 

Keep Hope Alive! 

Letter from Palestine, 27. Planting of olive trees.

5th March 2005

Dear friends!

I waited with writing the letter for today because I wanted to experience the planting of olive trees first, and so that is the subject of this letter. Today the Advocacy desk of YWCA of Palestine and The East Jerusalem YMCA has had its international planting day, as part of the olive tree campaign.

We were around 80 participants ready for planting trees in Alnu’man village east of Beit Sahour, Bethlehem. There were many youth from the Lutheran school in Beit Sahour. It was easy to see that they appreciated this different school day with physical work. The pickaxes were used in a rhythmic way and the olive trees were soon in the soil.

There were tourists, ecumenical accompaniers and other volunteers, a good mix of local and international presence. The weather was good, and it was quite a nice morning in a peaceful area. We were probably lucky to experience it so peaceful. Some said it was a help that it was Saturday, Sabbath for the Jews. The field we planted was just beside the separation barrier, or the wall, here made of electric fence and barbed wire, and it would not have been a big surprise if we were companied by soldiers. But it did not happen, and we could plant without disturbance.

It was a meaning choosing a field so close to the separation barrier for the planting today. The motto of the olive tree campaign is “Keep Hope Alive”. We try to do that by planting new olive trees were old ones are uprooted and where the land is threatened by confiscation. When you see how the fence goes through the landscape like a snake, to include as much fertile soil as possible, and as few Palestinian houses as possible, on Israeli side, you do what you can to prevent the farmers to lose even more of the land from which they have their living. The security which is said to be the reason for the fence is not easy to understand.

Now it is exciting to see if the trees will have the chance to grow. The planting is a peaceful demonstration against the occupation, but the reactions on the other side can be strong. If these trees are uprooted, there are many who will feel that they are attacked, both international sponsors of the trees and those who planted them today.

When we were on our way back to Jerusalem, we got this day’s meeting with the soldiers. We had of course met them in the morning as well, but then we passed easily through the checkpoint by answering yes when asked if we were tourists. The way back was not that easy. After waiting in a line for a long time before coming to the checkpoint, our car was checked thoroughly.

We were two Palestinians, two Danes and two Norwegians in the car. The Danes got back their passports quickly. It took more time for us from Norway. A short internal Scandinavian discussion ended with the conclusion that we Norwegians were very suspicious and unpredictable, as we are not even in the EU. To comfort us the Danish could then tell that the same happened to them a few days earlier. Nothing dramatic happened to these passports. They just kept them for a while, and spent so long time because they had to check the ID-cards of the Palestinians. They could be terrorists, you know…

“Remember this when you come to your home countries,” our driver said. We will. This is the life in Palestine. This is the life for the Palestinians. It is very rare that I experience to be stopped like this, having to show the content of my bag and get out of the car for it to be searched. I don’t suffer from feeling some of the daily humiliation the Palestinians experience. I can’t really say that I feel it either, such a single time, where we can joke about it because we know we will come safe through, it will just take some time.

Though it took time, I managed to come to the next I wanted today, an event at the Armenian Seminary on the occasion of the Women’s world day of prayer. I can’t remember having celebrated it in Norway, but here in Jerusalem it was a large group of both local and international people, from different denominations. The liturgy was made by women from Poland, and it was fascinating to experience how people here with their own problems could have focus in another part of the world and pray for the needs found there.

At last I want to remind you about my blog, where you find pictures from the olive tree planting today: http://banglahanne.blogspot.com/ I have also found an interesting website with a lot of content, which I will recommend: http://www.jerusalemites.org/

Greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 27. Oliventreplanting.

05.03.2005

Kjære venner!

Jeg ventet med å skrive fellesbrev til i dag fordi jeg ville ha med meg oliventreplantingen først, og da må jo den bli tema for brevet. I dag har altså advocacy-avdelingen til Palestina KFUK og Øst-Jerusalem KFUM hatt internasjonal plantedag som en del av oliventrekampanjen.

Vi var ca 80 deltakere som møtte opp for å plante trær i landsbyen Alnu’man øst for Beit Sahour ved Betlehem. Det var mange unge fra den lutherske skolen i Beit Sahour. De satte tydelig pris på en annerledes skoledag med fysisk jobbing. Hakkene gikk taktfast i jorda og oliventrærne kom fort i loddrett stilling.

Ellers var det både turister, økumeniske ledsagere og andre frivillige å se, en god blanding av lokal og internasjonal tilstedeværelse. Været var godt og det var en riktig trivelig formiddag i et fredelig område. Vi var kanskje heldige med at det var så fredelig. Noen mente det hjalp at det var lørdag, altså sabbat for jødene. Området vi plantet i, lå rett ved separasjonsbarrieren, eller muren, her i form av elektrisk gjerde og piggtrådgjerde, og det ville ikke vært noen stor overraskelse om vi hadde fått selskap av soldater. Men det skjedde altså ikke, og vi kunne plante uten å bli forstyrret.

Det var ikke tilfeldig at det var valgt en lund nær separasjonsbarrieren for plantingen i dag. Oliventrekampanjens motto er ”Hold håpet levende”. Det forsøker vi å gjøre ved å plante nye oliventrær der gamle er rykket opp og der jorda er truet av konfiskering. Når man ser hvordan gjerdet slynger seg gjennom landskapet som en slange, for å få med mest mulig fruktbar jord, og færrest mulig palestinske hus, på israelsk side, må man gjøre hva man kan for at ikke bøndene skal miste enda mer av jorda de har å leve av. Sikkerheten som gjerdet begrunnes med, er det ikke lett å bli klok på.

Nå er det spennende å se om trærne får stå i fred. Plantingen er en fredelig markering mot okkupasjonen, men reaksjonene kan være sterke på den andre siden. Blir disse trærne rykket opp, er det i hvert fall mange som vil oppleve at det er et angrep på dem, både internasjonale som har sponset trær og de som i dag har vært med å plante dem.

Da vi var på vei tilbake til Jerusalem, fikk vi dagens møte med soldatene. Vi hadde forsåvidt møtt dem om morgenen også, men da slapp vi lett gjennom kontrollposten ved å svare ja på spørsmålet om vi var turister. Veien tilbake gikk ikke så lett. Etter å ha ventet lenge i kø før vi kom frem til selve kontrollposten, ble bilen vår sjekket grundig.

Vi var to palestinere, to dansker og to nordmenn i bilen. Danskene fikk raskt igjen sine pass. Oss norske var det verre med. En liten intern skandinavisk diskusjon endte med at vi norske ble stemplet som svært mistenkelige og uberegnelige, vi var jo ikke med i EU en gang. For å trøste oss kunne danskene så fortelle at det samme var skjedd med dem noen dager tidligere. Ikke at det skjedde noe mer dramatisk med disse passene. De bare beholdt dem en stund, og brukte så lang tid fordi de måtte sjekke palestinernes ID-kort. De kunne jo være terrorister...

”Husk dette når dere kommer til hjemlandene deres,” sa sjåføren vår. Det vil vi. Dette er livet i Palestina. Dette er livet for palestinerne. Det er svært sjelden jeg opplever å bli stoppet på denne måten, må vise innholdet i sekken min og gå ut av bilen for at den skal gjennomsøkes. Jeg har ikke vondt av å kjenne litt på kroppen den daglige ydmykelsen palestinerne opplever. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg kjenner den heller, en slik enkelt gang, hvor vi kan spøke bort hele situasjonen fordi vi vet at vi kommer trygt gjennom, det tar bare litt tid.

Selv om det tok tid, rakk jeg det andre jeg hadde lyst til i dag, et arrangement på det armenske seminaret i forbindelse med Kvinnenes internasjonale bønnedag. Jeg kan ikke huske å ha markert det i Norge, men her i Jerusalem var det fullt hus, med både lokale og internasjonale fremmøtte, fra ulike konfesjoner. Liturgien var utarbeidet av kvinner fra Polen, og det var fascinerende å oppleve hvordan folk her med sine problemer kunne rette fokus mot en annen del av verden og be for de behovene som finnes der.

Til slutt vil jeg minne om blog’en min der dere finner bilder fra olivntreplantingen i dag: http://banglahanne.blogspot.com/ Jeg har også funnet en spennende side med mye innhold, som jeg kan anbefale: http://www.jerusalemites.org/

Hilsen fra Hanne.