Letter from Palestine, 9. A crazy world.

28th October 2004

Dear friends!

It is crazy. I live in a crazy world. Where will this end? I have had one of my toughest days today, a day with heavy experiences. We were to pick olives with farmers from the village Teqoa. They had not been in these olive fields the last four years because of the illegal Israeli settlements spreading around them. But with more than 20 international representatives it should be possible to harvest their own property without being shot by militant settlers.

We did not find any olives on the trees. They were poisoned. Before we had understood that there were no olives to pick, some saw a settler with his machine gun coming towards us. Everybody was ordered down on the ground. I can admit that my pulse got a higher frequency sitting than walking. We shouted that we were internationals, it might have caused that we were not shot at. Short after a group of soldiers came, and then more settlers. The settlers, men in their twenties, took stones and threw towards us. Some of the soldiers then turned to us, with their weapons ready, to shoot if any of the Palestinians would answer with throwing stones. Luckily, nobody did.

Some intense minutes followed. The soldiers tried to make the settlers return. At the same time they said that it was no use for us to stay. It might be the first time I felt sorry for the soldiers. More soldiers came. I counted 19. One of them told that he wanted the settlers to withdraw from the West Bank. He did not want to spend his military service to take care of them. Some Israeli policemen came also. We could report to them if we wanted to complain about anything, as if it would give any result.

When surrounded by Israeli soldiers, with crazy settlers a stone’s throw away, Palestinian farmers at my side and international olive pickers in intense discussion with the soldiers, I discover how cowardly I am. I tried to feel if I was afraid, but fear was not quite the feeling I had. My feelings were closer to hopelessness, sadness and anger about an injustice so impossible to understand and difficult to communicate. My cowardice consisted of the fact that I did not dear to confront the soldiers in the same way as my heroes from USA and Great Britain. I did not dear to take many close photos either, but was grateful for the ultra zoom on my camera. I felt the cowardice and struggled with my tears as I did what I could of standing between the soldiers and the Palestinians to try to avoid the latter from being arrested.

Nobody was killed. Nobody was hurt. Nobody was arrested. But I wonder how much life and health means in this context. Peaceful Palestinian farmers are deprived of their basis of existence by a group of fanatic terrorists saying that God has given them the land. What sort of god supports such a violent, racist apartheid practice which I experience here? Not my God, and not the God of the Muslim farmers or our Jewish olive pickers either.

Yesterday I thought that today’s letter would be about Nader in YMCA. He was driven out from his olive fields in Cremisan close to Beit Jala last week when he was to harvest, this week his olives were stolen. The same happened to the olive fields of the Armenian Church near the checkpoint between Bethlehem and Jerusalem. The olives were stolen before we had the chance to come there to pick. Tuesday I would have written about a family fenced in by the separation barrier which now goes in a half circle around and soon will be completed with and extra fence crossing over, just to force the family to move “voluntarily”. Monday I would have written about how we were denied picking olives in Bir Oneh by soldiers claiming that the property of the Palestinian farmers was no longer their property, but part of Israel because Israel had found it necessary to move the borders… Olive picking is not as easy and enjoyable as I had imagined.

In addition I would like to tell about Laura from USA who has given me a new view of Americans, sweet older, strong Pat from Scotland who has fought against apartheid in South Africa and now continue the fight here, energetic Jane from England who has an abundance of knowledge and contacts, the brave Jewish girls from England who really dear to confront their own people, and many others among my friends the olive pickers. I would also have liked to write about some of the good lectures we have had and NGOs we have met. Today’s website for those who are interested in the settlements and the sick strategy Israel has for their expansion, can visit Applied Research Institute Jerusalem: http://www.arij.org/

Desperate greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 9. En gal verden.

28.10.2004

Kjære venner!

Det er helt sykt. Jeg lever i en gal verden. Hvor skal dette ende? Jeg har hatt en av mine tyngste dager i dag, en dag med sterke opplevelser. Vi skulle plukke oliven med bønder fra landsbyen Teqoa. De hadde ikke vært i disse olivenlundene de siste fire årene på grunn av de ulovlige israelske bosetningene som har poppet opp på alle kanter. Men med drøyt 20 internasjonale representanter skulle det være mulig å høste av egen eiendom uten å bli skutt av militante bosettere.

Vi fant ingen oliven på trærne. De var forgiftet. Før det hadde gått helt opp for oss at det ikke var noen oliven å plukke, oppdaget noen en bosetter med maskingevær som kom mot oss. Alle ble beordret ned på bakken. Jeg kan innrømme at pulsen fikk en høyere frekvens sittende enn gående. Vi ropte at vi var internasjonale, det gjorde kanskje at vi ikke ble beskutt. Like etter kom en gruppe soldater, og så flere bosettere. Bosetterne, menn i 20-årsalderen, plukket opp knyttnevestore steiner og kastet dem mot oss. Noen av soldatene snudde seg da mot oss, med våpnene klare, for å skyte dersom noen av palestinerne ville svare med å kaste stein tilbake. Det var det ingen som gjorde, heldigvis.

Noen intense minutter fulgte. Soldatene prøvde å få bosetterne til å returnere dit de kom fra. Samtidig sa de at det ikke var noen vits for oss å bli der. Det er kanskje første gang jeg har syntes synd på soldatene. Flere soldater kom til etter hvert. Jeg talte 19 på det meste. En av dem fortalte at han helst så at alle bosetterne trakk seg ut fra Vestbredden. Han ønsket ikke å bruke militærtjenesten sin til å passe på dem. Noen israelske politimenn dukket også opp. Vi kunne rapportere til dem hvis det var noe vi ønsket å klage på, som om det skulle resultere i noe.

Når man er omringet av israelske soldater, med gale bosettere et steinkast unna, palestinske bønder ved sin side og internasjonale olivenplukkere i heftig diskusjon med soldatene, oppdager man hvor feig man egentlig er. Jeg prøvde å kjenne etter om jeg var redd, men det var ikke egentlig redsel jeg følte. Følelsene var nærmere håpløshet, tristhet og sinne over en urettferdighet så umulig å forstå og vanskelig å formidle. Feigheten bestod i at jeg ikke torde konfrontere soldatene på samme måte som mine helter fra USA og Storbritannia. Jeg torde heller ikke ta mange foto på nært hold, men var takknemlig for ultrazoom-funksjonen på kameraet. Jeg kjente på feigheten og kjempet mot tårene mens jeg gjorde så godt jeg kunne med å stå mellom soldatene og palestinerne for at de sistnevnte ikke skulle bli arrestert.

Ingen ble drept, ingen ble skadet, ingen ble arrestert. Men jeg lurer på hva liv og helse betyr i denne sammenhengen. Fredelige palestinske bønder er fratatt livsgrunnlaget av en gruppe fanatiske terrorister som sier at Gud har gitt dem landet. Hva slags gud støtter en slik voldelig, rasistisk apartheid-praksis som jeg opplever her? Ikke min Gud i alle fall, ei heller de muslimske bøndenes eller våre engelske jødiske olivenplukkeres Gud.

I går trodde jeg at ukas fellesbrev skulle handle om Nader i KFUM. Han ble jaget vekk da han skulle høste fra olivenlundene sine i Cremisan ved Beit Jala forrige uke, denne uka var olivenene stjålet. Det samme var skjedd med olivenlundene til den armenske kirken nær kontrollposten mellom Betlehem og Jerusalem. Olivenene var stjålet før vi fikk mulighet til å komme der og plukke. På tirsdag ville jeg ha skrevet om en familie som får huset sitt gjerdet inne av separasjonsbarrieren som nå går i en halvsirkel rundt og snart vil fullføres med et ekstra gjerde tvers over, bare for å tvinge familien til å flytte ”frivillig”. På mandag ville jeg ha skrevet om hvordan vi ble nektet av soldater å plukke oliven i Bir Oneh, fordi de palestinske bøndenes eiendom plutselig ikke lenger var deres eiendom, men innenfor Israels grenser da Israel så seg nødt til å flytte grensene... Olivenplukking er ikke så lett og fornøyelig som jeg hadde forestilt meg.

Ellers vil jeg gjerne fortelle om norskættede Laura fra USA som har gitt meg et nytt syn på amerikanere, søte, eldre, sterke Pat fra Skottland som har kjempet for å få slutt på apartheid i Sør-Afrika og som nå fortsetter kampen her, energiske Jane fra England som har et vell av kunnskap og kontakter, de modige jødiske jentene fra England som virkelig tør å konfrontere sine egne + flere andre blant mine venner olivenplukkerne. Jeg skulle også gjerne ha skrevet om noen av de gode foredragene vi har hatt og NGOene vi har møtt. Dagens tips for dem som ønsker å lese mer om bosetninger og den syke strategien Israel har for ekspansjon av bosetninger, er hjemmesiden til Applied Research Institute Jerusalem: http://www.arij.org/

Da Internett og e-mail har vært en ikke-prioritet denne uka, får jeg beklage overfor dere som har skrevet til meg og venter på svar. Jeg har ikke vært på nettet siden forrige fellesbrev. Dere må nok vente til tirsdag, da er jeg tilbake i Jerusalem. Dette er første fellesbrev jeg skriver for hånd for i all hast å sende det når jeg kommer meg til et kontor. Det er altså skrevet torsdag og sendes lørdag.

Oppgitt hilsen fra Hanne.

Soap

Spearmint

Letter from Palestine, 8. Idea for Christmas gift.

23rd October 2004

Dear friends!

I agree that the Christmas marzipan comes too early (though it has not come here yet, here it is enough Ramadan sweets), and I don’t want to contribute to the Christmas gift stress, but I see that it might be necessary to write now if I want anybody to buy Christmas gifts from Palestine this year. I have mentioned Al-Ard A-Taybeh, or The Good Earth campaign earlier. Now I want to give you more information about it. The campaign seeks to give Palestinian farmers and craftsmen a chance to sell their products and at the same time challenge the customers to learn more about the situation.

The last week I have spent some days in Jericho. I have met many exciting people and had long discussions on occupation, refugee camps and volunteering. In addition to taking pictures and making interviews for a photo contest, I have assisted in the food production programme at YWCA. I have prepared herbs for the campaign bag, and I feel I start to be quite good at separating stalks and spearmint leaves.

I have also packed olive soap, first in vacuum plastic, then in grey paper, straw and a label. I have not seen the full soap production, but I have got the recipe and seen some of the equipment. Olive soap is famous for its mildness for the skin; it can be used by anybody.

Dried spearmint leaves and olive soap are two of the products in the campaign bag. At YWCA they also produce dried thyme and sage. I have already tasted how good the tea is with spearmint, and I hope I will learn something about using thyme and sage as well. In addition to good taste, they all help for different plagues.

YMCA’s products in the bag are olive oil and a small nativity set in olive wood. The olive oil is “extra virgin”, it means that it is the first and finest oil pressed. It is filled on an elegant bottle with special designed label. The nativity set is a sweet small piece of the holy family, made by local craftsmen in the Bethlehem area.

Then here is my challenge to those of you who wonder what to give for Christmas gifts this year. Here you have the chance to support Palestinian Christians at the same time as you get quality products which can be used for cooking, washing and decoration. If you want to give something to wrap and put under the Christmas tree on Christmas Eve, this is the gift which is both useful and enjoyable. The bag can be bought for 20 dollars. More information is found at: http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubId=17

Today and tomorrow YWCA and YMCA arranges together with other organisations an olive harvest festival in Bethlehem. In the Manger Square outside the Bethlehem Peace Centre and the Church of the Nativity it is a vivid market with different products of olives, and there is a stage for cultural shows, songs, poems and dance. It is not by chance that the olive harvest and the olive products get so much attention. The olive tree is an important symbol in Palestine, with its strong ability of survival and rich fruit; it gives hope for a rich and just future.

The olive harvest festival is also the start of the olive picking programme YWCA and YMCA start this weekend. 35 foreign volunteers are coming to assist in the harvest. This support is particularly important in olive fields close to the illegal settlements or in areas threatened by confiscation. The participants will in addition to climbing trees and pick olives, also meet different organisations and visit famous sites.

I am ready for another week with many new experiences.

Olive greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 8. Julegavetips

23.10.2004

Kjære venner!

Jeg er enig i at julemarsipanen kommer for tidlig (selv om den ikke er kommet hit ennå, her holder det med Ramadan-godteri), og jeg vil ikke være med på å skape julegavehysteri, men jeg ser at det kan være nødvendig å skrive nå hvis jeg ønsker at noen skal kjøpe julegaver herfra i år. Jeg har nevnt Al-Ard A-Taybeh, eller Den gode jord-kampanjen tidligere. Nå tenkte jeg å gi et lite innblikk i dens innhold. Kampanjen søker å gi palestinske bønder og håndverkere en mulighet til å selge sine produkter samtidig som kundene oppfordres til å lære mer om situasjonen.

Denne uka har jeg igjen tilbrakt noen dager i Jeriko. Jeg har møtt flere spennende mennesker og hatt lange diskusjoner om okkupasjon, flyktningeleirer og frivillig innsats. I tillegg til å ta bilder og gjøre noen intervjuer til en fotokonkurranse, har jeg hjulpet til på matlagingsprogrammet til KFUK. Jeg har blant annet gjort klar urter til kampanjepakken, og synes selv jeg er blitt ganske flink til å sortere stilker og peppermynteblader fra hverandre.

Jeg har også pakket olivensåpe, først i vakumplast, og så i gråpapir med stråbånd og merkelapp utenpå. Såpeproduksjonen gjenstår ennå å se, men jeg har fått oppskriften og sett noe av utstyret de bruker. Olivensåpe er kjent for å være mild mot huden og kan brukes av alle.

Tørkede peppermynteblader og olivensåpe er altså to av produktene i kampanjepakken. På KFUK produserer de også tørket timian og salvie. Jeg har allerede oppdaget hvor godt det er med peppermynteblader i teen, og håper jeg med tiden får lære noen triks når det gjelder bruk av timian og salvie også. I tillegg til god smak, skal de alle være gode mot ulike plager.

KFUMs produkter i pakken er olivenolje og julekrybbe i oliventre. Olivenoljen er av typen "extra virgin" og er således den første og fineste oljen som presses. Den er fylt på en elegant flaske med spesialdesignede klistremerker. Julekrybben er en søt liten utgave av den hellige familie i stallen, utskåret av lokale håndverkere i Betlehemsområdet.

Så kommer altså utfordringen til dere som lurer på hva dere skal finne på av julegaver i år. Her har dere muligheten til å støtte palestinske kristne samtidig som dere får kvalitetsprodukter som kan brukes til matlaging, håndvask og pynt. Ønsker man å gi noe som kan pakkes inn og legges under treet på julaften, er dette en gave som er både nyttig og hyggelig. Pakken selges her i Palestina for 20 dollar. Jeg lurer på om den selges for 200 kr i Norge. Må den sendes herfra, kommer frakt i tillegg.

For dem som bor i Oslo, vil jeg anbefale å ta en tur innom KFUK-KFUM Global, i Osterhaugsgate 7B, der kan dere selv se produktene, og kanskje kjøpe noen, hvis de har flere på lager. Ellers kan dere bestille fra http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubId=17 Der finner dere også bakgrunnen for kampanjen, kampanjebrosjyren og bilder og beskrivelser av produktene.

I dag og i morgen arrangerer KFUK og KFUM sammen med flere andre organisasjoner en olivenhøstfestival i Betlehem. På torget ved Bethlehem Peace Centre utenfor Fødselskirken er det livlig med diverse salgsboder med oliven- og andre produkter, og på en scene som er satt opp for anledningen er det kulturinnslag, sang, dikt og dans. Det er ikke tilfeldig at olivenhøsten og olivenproduktene får så mye oppmerksomhet. Oliventreet er et viktig symbol i Palestina, med sin sterke overlevelsesevne og rike frukt, gir den håp om en rik og rettferdig fremtid.

Olivenhøstfestivalen markerer også starten på olivenplukkeprogrammet til KFUK og KFUM som starter denne helgen. 35 utenlandske frivillige har meldt sin ankomst for å hjelpe til med innhøstingen. Denne støtten er særlig viktig i olivenlunder som ligger nær de ulovlige bosetningene eller i områder som er truet av konfiskering. Deltakerne vil i tillegg til å klatre i trær og plukke oliven, også møte ulike organisasjoner og besøke flere kjente steder.

Så da er det klart for nok en uke med mange opplevelser.

Olivenhilsen fra Hanne.

The Old City in Hebron

TIPH

Settler

Letter from Palestine, 7. Journey for Justice.

17th October 2004

Dear friends!

Now I have wondered a long time what to write. The situation is not that I am in lack of subjects. It is rather the opposite, after a week with Journey for Justice and long days with strong experiences every day. I try to get help from my diary and the pictures and articles at the website of the EJY. There have been many impressions, not only for the participants who have been here one week, but also for me who should be more used to the situation after one and a half month.

At first I want to say that it has been a very nice week. It gives inspiration to meet so many committed people, and it is a pleasure to get to know them more. In addition to the 14 Danish and seven Norwegian, we had a participant from Panama who is an Intern in the World Alliance of YMCAs in Geneva and one from South Africa who is an Intern in Sri Lanka YMCA. Several Palestinian youth were also there, and then we were the international volunteers here, Steve from UK, Solomuzi from South Africa and Nathan from USA who are all in YMCA, and Einar S. and I from Norway in YWCA.

I was not very much involved in the planning before the week started, but I had managed to get the task of organising evening devotions and be one of two main photographers. Because of other programme in the evenings, we did not have devotions every day. But the days we had it, at least I experienced that there was a good spirit and a chance to reflect on the day’s happenings. To use the shepherds’ grotto as a frame also made a good atmosphere. Most of my pictures are in Beit Sahour, while I am now back in Jerusalem. So I have just picked a few of the pictures from the EJY website, which I found good for illustrating this week’s letter.

We had evaluation groups on Friday, talking about what made the most impression on us. Many of us mentioned the trip to Hebron. We were there on Monday, after a lecture on the wall. Hebron is an extreme version of the conflict in miniature. We were accompanied by a few Palestinians, and they were as shocked as us foreigners. The situation was worse than it had been when they had the chance to go there years ago. Hebron is an important city both for Judaism, Christianity and Islam, because of the tomb of Abraham which is there. The city is on the West Bank, south of Jerusalem. It has 140 000 Arab inhabitants. In addition there are about 450 Jewish settlers in the city. The settlers in Hebron are among the most extreme and militant. They carry weapon and are looked after by 5000 soldiers. We heard several stories about Palestinian school children who were accompanied by international observers to have the chance to go to school and home again. Also with these accompaniers it was a risk of being attacked by settler children who were encouraged by their parents to throw stones on the Palestinian children.

The Old City in Hebron, earlier having many shops and being crowded by people, is now almost empty. People do not dear to walk the streets as they are afraid of the settlers. The settlers have occupied several houses and sometimes throw garbage and stones on the people walking in the streets. Many shopkeepers have closed their shops, they do not have enough income. One of the Norwegian participants bought a few old post cards, an important happening for the old shopkeeper, making his day brighter. It is mostly old family members living in the Old City. They try to keep the family house from the occupation, while families with children live outside where it is safer. We were taken around the Old City of some impressing women from CPT (Christian Peacemaker Team). The military presence was clear, the city was closed many places, and there were borders where the Palestinians were allowed to move and not. We also visited TIPH (Temporary International Presence in the city of Hebron). One of the Norwegian leaders, Marianne, who has worked with TIPH for one year, had many stories to tell about the places we passed.

From Hebron we went on to Efrata, a Jewish settlement, illegal according to international law, in the West Bank between Hebron and Jerusalem. We had a meeting with a spokesman for the settlement. He had emigrated from USA 20 years ago. He claimed that the climate was what made him settle in Efrata in stead of in a city in Israel, at the same time he found it important that many Jews lived in this central area. He explained and answered our questions. The most unbelievable was perhaps that our Palestinian friends were allowed to join. Who of them would have believed that they would ever enter a settlement? It was not an easy or comfortable meeting for them. I am impressed how quiet they managed to sit while listening to the settler telling about his right to this land, a right the Palestinians clearly did not have. I still have problems to understand what he actually thought and believed. It seemed that he thought that the Palestinians had come to the area after Israel was established and the Jews had brought technology and development. The big question I have now is if these settlers just don’t have knowledge or if they know well about their discrimination. He seemed to be so naive, but I can’t understand that he believed all what he said.

This was one day of the programme of a whole week. So it could become a quite long letter. But hoping you read what I write, I try to limit to this length. Those who are really interested can find the programme, pictures and articles by the participants on http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm.

Greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 7. Journey for Justice.

17.10.2004

Kjære venner!

Nå har jeg sittet en stund og lurt på hva jeg skal skrive. Situasjonen er ikke den at jeg mangler temaer. Det er heller det motsatte, etter en drøy uke med Journey for Justice og lange dager med sterke opplevelser hver dag. Jeg prøver å få litt hjelp av dagboka jeg skriver og bildene og artiklene som er lagt ut på EJYs hjemmesider. Det har vært mange inntrykk og mye å fordøye, ikke bare for deltakerne som har vært her en drøy uke, men også for meg som skulle begynne å bli vant til situasjonen etter halvannen måned.

Det første jeg vil si er at det har vært en veldig hyggelig uke. Det gir inspirasjon å møte så mange engasjerte mennesker, og det er en glede å bli bedre kjent med dem. I tillegg til de 14 danske og 7 norske, hadde vi en deltaker fra Panama som er intern i Verdensalliansen av KFUM i Geneve og en fra Sør-Afrika som er intern i Sri Lanka KFUM. Flere palestinske ungdommer var også med, og så var det jo oss internasjonale frivillige, Steve fra Storbritannia, Solomuzi fra Sør-Afrika og Nathan fra USA som er i KFUM, og Einar S. og jeg fra Norge som er i KFUK.

Jeg var ikke veldig mye med i planleggingen før uka begynte, men jeg hadde rukket å få i oppgave å organisere kveldsandakter og bli en av to hovedfotografer. På grunn av en del annet program om kveldene, ble det ikke tid til andakter hver dag. Men de dagene vi hadde det, opplevde i hvert fall jeg at de var stemningsfulle og gode med mulighet for å reflektere over dagens hendelser. Å bruke hyrdegrotten som ramme gjorde jo også sitt til å oppnå den rette stemningen. De fleste bildene mine er lagret i Beit Sahour, mens jeg nå er tilbake i Jerusalem. Så jeg har bare plukket opp noen av dem som ligger ute på EJYs sider, som jeg synes det kunne passe å illustrere ukas brev med.

Under evalueringsgruppene på fredag snakket vi om hva som hadde gjort mest inntrykk på oss. Mange nevnte turen til Hebron. Vi var der på mandag, etter et foredrag om muren. Hebron er en ekstrem versjon av konflikten i miniatyr. Vi hadde med oss noen palestinere, og de var minst like sjokkerte som vi utlendinger. Situasjonen var verre enn den hadde vært da de sist hadde mulighet til å reise dit for flere år siden. Hebron er en viktig by for både jødedommen, kristendommen og islam, på grunn av Abrahams grav som ligger der. Byen ligger på Vestbredden, sør for Jerusalem. Byen har 140 000 arabiske innbyggere. I tillegg bor det ca 450 jødiske nybyggere (settlere) i byen. Nybyggerne i Hebron er blant de mest ekstreme og militante. De bærer våpen og passes på av ca 5000 soldater. Vi fikk høre flere historier om palestinske skolebarn som måtte ledsages av internasjonale observatører for i det hele tatt å ha en mulighet til å komme seg til og fra skolen. Også med disse ledsagerne var det fare for å bli angrepet av nybyggerbarn som ble oppfordret av foreldrene til å kaste stein på de palestinske barna.

Gamlebyen i Hebron, som tidligere var preget av forretninger og yrende folkeliv, er nå nesten tom. Folk tør ikke gå i gatene av frykt for nybyggerne som har okkupert flere hus og gjerne kan finne på å kaste søppel og steiner ned på folk som går der. Mange butikkeiere har stengt butikkene sine, da de ikke får nok inntekter. En av de norske deltakerne kjøpte noen postkort som tydelig hadde stått til utstilling i flere år, en god gjerning som lyste opp i hverdagen for en gammel kjøpmann. Det er stort sett eldre familimedlemmer som bor i Gamlebyen, i et forsøk på å bevare familiehuset fra okkupasjon, mens barnefamilier bor lenger unna der det er litt tryggere. Vi ble vist rundt i Gamlebyen av noen imponerende kvinner i CPT (Christian Peacemaker Team). Den militære tilstedeværelsen var tydelig, byen var stengt av flere steder og det var klare grenser for hvor palestinerne hadde mulighet til å bevege seg. Vi besøkte også TIPH (Temporary International Presence in the city of Hebron). En av de norske lederne, Marianne, som har jobbet i TIPH et år, hadde mange historier å fortelle om stedene vi passerte.

Fra Hebron gikk turen innom Efrata, en jødisk bosetning, ulovlig etter internasjonale standarder, på Vestbredden mellom Hebron og Jerusalem. Vi hadde avtalt et møte med en talsmann for bosetningen. Han hadde flyttet dit fra USA for 20 år siden. Etter det han sa var det klimaet som gjorde at han bosatte seg i Efrata i stedet for i en by i Israel, samtidig mente han det var viktig at det bodde jøder i dette området som var så sentralt. Han fortalte og svarte på spørsmål. Det mest utrolige her var kanskje at våre palestinske venner fikk være med. Hvem av dem hadde noen gang trodd at de skulle komme til en bosetning? Nå var det ikke akkurat noe lett eller behagelig møte for dem. Jeg er imponert over hvor rolig de klarte å sitte mens de måtte høre på bosetteren fortelle hvilken rett han hadde til dette landet, en rett palestinerne tydeligvis ikke hadde. Jeg har fremdeles problemer med å forstå hva han egentlig tenkte og trodde. Det virket som han trodde at palestinerne var kommet til området etter at Israel var opprettet og jødene hadde brakt teknologi og utvikling. Det store spørsmålet jeg sitter igjen med er om disse bosetterne bare er uvitende eller om de er diskriminerende med vitende og vilje. Han virket så naiv, men jeg kan ikke forstå at han trodde på alt han sa.

Dette var én dag fra en hel ukes program. Dette kunne altså blitt et rimelig langt brev. Men i håp om at dere leser det jeg skriver, får jeg prøve å begrense meg til denne lengden. De som er ekstra interessert, kan både finne dagenes program, bilder og artikler av deltakerne på http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm. På http://www.kfum-kfuk.dk/ finnes også artikler skrevet av de danske deltakerne.

Hilsen fra Hanne.

Church of Flagellation

St. George's Cathedral

St. George's Cathedral

After service in St. George's

Letter from Palestine, 6. A friend.

8th October 2004

Dear friends!

Time is running! Now I am in Beit Sahour. Journey for Justice (JfJ) starts tomorrow. The Danish group has arrived. The Norwegian group comes tomorrow. I don’t have the full overview of the others, but at least there is one from Panama (who is Intern in the World Alliance of YMCAs in Geneva) and several Palestinians here, and we have the volunteers in JAI, from Wales, USA and South Africa, so it is a good international group. I attended the JfJ last year, that was how I was caught by the Palestine interest and I wished to come back. JfJ will be here a long week, staying in Beit Sahour and visiting several places in the West Bank, Israel and Jerusalem. You can follow us daily on http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm

The last week I have spent some time in Jerusalem and some in Jericho. I travelled on my own my first time on Wednesday. I had been told to take a servis (minibus) from Damascus gate in Jerusalem to Abu Dis, and a new servis to Jericho. There was no servis from the bus station I thought it was, there was only a taxi driver wanting to earn a lot of money by driving me the whole way. But I managed to ask and found at last a bus in the right direction. In Abu Dis I was a bit confused, but I managed to pass a wall and get into a servis which I thought was going to Jericho. It was only going to Azarya, a few minutes from Abu Dis, but there I found a new servis driving me to the check point of Jericho. It went well, and I came through only by showing the soldier my red passport (it is the first time they did not check my picture and visa).

It was good to come to Jericho and experience that I had been missed. I forgot to mention it when I compared in my last letter, that the people there also gave me a feeling of Bangladesh, with their warm and open welcome. Today I have taken a direct bus from Jericho to Beit Sahour. When we passed Azarya, I thought that we were soon there, Bethlehem is not that far from Jerusalem… But it took time, in steep and bendy desolate roads. I wonder where I have been. But now I am here, with a feeling that I can manage on my own, it feels good.

I have called this greeting “A friend” because I want to tell about a friend I have got in Jerusalem. I have “reserved” this week, to honour him by telling about him in this letter before his 50 years anniversary 13th October. (When I write about a friend and he is soon 50 years, it might seem strange. But age is a bit strange here. My hostess in Jericho, who I would guess was about 30, has passed 50… - and she calls me baby face, I am really small.)

John was born and raised in a Jewish family. They moved from Morocco to Israel when he was 9 years old. But he became sceptical of parts of Israel’s policy. When he was 31, he distanced from Judaism and became a Christian. He was baptised by and Anglican priest in Australia, and so it is in the Anglican Church, St. George’s Cathedral, in Jerusalem, that I have come to know him. I met him the first time almost five weeks ago, and after that we have often talked after services and Evensongs when I have been there.

John has also helped me to know Jerusalem more. When we went Via Dolorosa, he took me up on the roof of the Ecce Homo Church, where it is a nice view over the whole of the Old City. Sunday almost two weeks ago we were in the German Roman Catholic “Dormition Church” attending a service in the morning before we went to St. George’s. He wanted to take me there because of the beautiful song. The languages were German and Latin, so I did not understand everything, but I could enjoy the impressions. It is nice with services at different times, then I can attend more than one… Last Sunday we went to the Lutheran “Church of the Redeemer” besides the Church of the Holy Sepulchre. We attended the English service in the chapel, where a small congregation gathered, we could also have chosen Arabic or German.

Though John has been a Christian several years now, and has a strong faith, he has not been to many different churches. He has been in prison for 18 years, 11 ½ of them in solitary confinement, as a political prisoner. He worked several years with Israel’s secret atomic program in Dimona. His conscience forced him to inform people about what was happening. His story was published in Sunday Times 5th October 1986, after weeks of interviews. Sunday Times was however not the only one following him. Israeli intelligence knew what was going on, they lured him to Rome, kidnapped him and brought him back to Israel.

Some might start to recognise the story? John Crossman is his Christian name. He is better known as Mordechai Vanunu. His highest wish is to leave Israel, but though he has finished his sentence and came out of prison 21st April, he is still not a free man. Israel says he still might know some secrets after 18 years. He is not allowed to leave the country. He is not allowed to speak with foreigners, particularly not journalists, but that restriction does not work…

John; a friend who has given me a hope for humankind, a hero sacrificing 18 years of his life to let the world know, a Christian who has walked with a crown of thorns, carried a cross, but still believes in a better world.

You can read more at http://www.nonviolence.org/vanunu/

Humble greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 6. En venn.

08.10.2004

Kjære venner!

Tiden flyr! Nå er jeg i Beit Sahour. Journey for Justice (JfJ) starter i morgen. Den danske gruppa er ankommet. Den norske kommer i morgen. Ellers har jeg ikke helt oversikten, men det er i hvert fall en fra Panama (som er intern i World Alliance of YMCAs i Geneve) og flere palestinere her, ellers har vi jo de frivillige i JAI, fra Wales, USA og Sør-Afrika, en god internasjonal gruppe, altså. Jeg var med på JfJ i fjor, det var slik jeg ble bitt av Palestina-basillen og ønsket meg tilbake. JfJ skal være her en drøy uke, med base i Beit Sahour og besøk flere steder på Vestbredden, i Israel og Jerusalem. Dere kan følge oss daglig på http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm

Denne uka har jeg brukt noe tid i Jerusalem og noe i Jeriko. Jeg reiste for første gang alene på onsdag. Jeg var blitt fortalt at jeg skulle ta en servis (minibuss) fra Damaskus-porten i Jerusalem til Abu Dis, og en ny servis derfra til Jeriko. Det gikk ingen servis fra bussholdeplassen jeg trodde det var, det var bare en drosjesjåfør som ønsket å tjene gode penger på å kjøre meg hele veien, men jeg fikk da spurt meg frem og fant etter hvert en buss i riktig retning. I Abu Dis var jeg litt forvirret, men kom meg forbi en mur og inn i en servis som jeg trodde skulle til Jeriko. Den skulle bare til Azarya, noen minutter unna Abu Dis, men der fant jeg da en ny servis som kjørte meg helt til kontrollposten ved Jeriko. Det gikk jo riktig fint, og jeg kom meg gjennom bare ved å la soldaten se det røde passet mitt (første gang de ikke har sjekket bilde og visum nøye).

Det var hyggelig å komme til Jeriko og oppleve at jeg hadde vært savnet. Jeg glemte vel å skrive det i sammenlikningen i forrige brev, at menneskene der kanskje også gav meg en følelse av Bangladesh, med sin varme og åpenhet. I dag har jeg tatt direktebuss fra Jeriko til Beit Sahour. Da vi kjørte forbi Azarya, trodde jeg at vi snart var fremme, Betlehem ligger jo ikke så langt unna Jerusalem... Men det tok sin tid, i bratte og svingete øde veier. Jeg lurer på hvor jeg har vært. Men nå er jeg her, med en følelse av at jeg kan klare meg selv, og det er godt.

Jeg har kalt denne hilsenen ”En venn” fordi jeg vil fortelle om en venn jeg har fått i Jerusalem. Jeg hadde ”holdt av” denne uka, for å hedre ham med en plass i fellesbrevet i anledning 50-årsdagen hans 13.oktober. (Når jeg nå skriver om en venn og han fyller 50 år, virker det kanskje litt rart. Men alder er litt rart her. Vertinnen min i Jeriko, f.eks., som jeg kanskje ville gjettet var rundt 30, har passert 50... – og meg kaller hun babyface, så liten er jeg.)

John ble født og oppdratt i en jødisk familie. De flyttet fra Marokko til Israel da han var 9 år gammel. Han utviklet imidlertid en skepsis til en del av Israels politikk. Som 31-åring tok han avstand fra jødedommen og ble kristen. Han ble døpt av en anglikansk prest i Australia, og det er altså i den anglikanske kirken, St. Georges’s Cathedral, i Jerusalem, at jeg er blitt kjent med ham. Jeg møtte ham første gang på kveldsbønn for snart 5 uker siden, og senere har vi gjerne slått av en prat etter gudstjenester og kveldsbønner jeg har vært på.

John har også hjulpet meg å bli bedre kjent i Jerusalem. Da vi gikk Via Dolorosa en dag, tok han meg med opp på taket av Ecce Homo-kirken, der det er flott utsikt over hele Gamlebyen. Søndag for snart to uker siden var vi i den tyske romersk-katolske ”Dormition Church” på gudstjeneste om morgenen før vi gikk i St. George’s. Han ville ta meg med dit på grunn av den fine sangen. Det gikk på tysk og latin, jeg fikk altså ikke med meg alt, men kunne nyte inntrykkene. Det er kjekt med gudstjenester til forskjellig tid, da kan man få med seg flere... Sist søndag var vi i den tyske lutherske ”Church of the Redeemer” (Vår Frelsers kirke) som ligger ved siden av Gravkirken. Vi gikk på engelsk gudstjeneste i kapellet, der en hyggelig liten menighet samlet seg, vi kunne også ha valgt arabisk eller tysk.

Selv om John har vært kristen i mange år nå, og har en sterk tro, har han ikke vært så mye i forskjellige kirker. Han har nemlig sittet i fengsel i 18 år, 11 ½ av dem i isolat, som samvittighetsfange. Han jobbet flere år med Israels hemmelige atomvåpenprogram i Dimona. Samvittigheten tvang ham til å informere menneskeheten om hva som var i ferd med å skje. Historien ble trykket i Sunday Times 5.oktober 1986, etter flere uker med intervjuer. Sunday Times var imidlertid ikke de eneste som holdt øye med ham. Israelsk etterretning visste hva som foregikk, lokket ham til Roma, kidnappet ham og førte ham tilbake til Israel.

Noen begynner kanskje å kjenne igjen historien? John Crossman er hans døpenavn. Han er bedre kjent som Mordechai Vanunu. Han høyeste ønske er å forlate Israel, men selv om dommen er sonet og han slapp ut av fengselet 21. april i år, er han ennå ikke en fri mann. Israel mener han fremdeles kan ha hemmeligheter å røpe etter 18 år. Han har ikke lov til å forlate landet. Han har heller ikke lov til å snakke med utlendinger, særlig ikke journalister, men den restriksjonen fungerer ikke...

John; en venn som har gitt meg håp for menneskeheten, en helt som har ofret 18 år av sitt liv for at verden skulle få vite, en kristen som har gått et stykke med tornekrone, har båret et kors, men som fremdeles lever i troen på en bedre verden.

Dere kan lese mer på http://www.nonviolence.org/vanunu/

Ydmyk hilsen fra Hanne.

Aqbet Jaber refugee camp YWCA Kindergarten

Aqbet Jaber refugee camp YWCA Kindergarten

Dates for cookies

The sycamore tree in Jericho

Jericho YWCA youth group

Letter from Palestine, 5. Jericho.

2nd October 2004

Dear friends!

The last week has been busy, I didn’t even manage to write the letter yesterday... Times are changing, from the boring week last week, to enough programmes this week. Thanks for good ideas and tasks I got after last letter. It was probably what also made me get something to do here. Monday I got the message that they were ready to receive me in Jericho. I was meant to be in Ramallah, but now they found it superfluous as two other volunteers will stay there for three months. In Jericho everything goes faster it seems, at least it did not take long time before a place to live and a programme was ready. So I went to Jericho last Tuesday and came back yesterday.

It has been a bit confusing to travel between Jerusalem and the West Bank these days. In Israel, and also in East Jerusalem, they changed to winter time last week. The Palestinians in the West Bank, though, did not change it before Thursday. It is probably a symbol showing that “they can not take our time”. As the idealist I am, I let the time be Palestinian, also in Jerusalem. But I did not meet an hour too early at everything. There was a limit. Anyway, I felt that I always had enough time, an hour extra, that might have been a reason for the boring time last week…

The first thing meeting me in Jericho, is the heat. The skin becomes shiny and nice, at least if you like a constant sticky feeling on the neck (I don’t like it). I have compared a little with Bangladesh earlier, but Jericho is the closest I have come. (For those of you who have not known me so long, I can tell that I spent 5 months in Bangladesh four years ago.)
1. It is warm.
2. It is clammy.
3. It is hot water in the cold water tap.
4. It is hazy.
5. There are fans everywhere.
6. It is difficult to sleep at night.
7. It is flat.
8. It is low (yes, Jericho is lower than Bangladesh, with its about 300 metres under sea level compared to Bangladesh with about 5 metres over sea level).

My host family consists of Marcel, who works at YWCA, and her mother Hilda. I have got a clear message that this is my home, and they expect me to feel comfortable. I have started to know the Arabic soaps on TV (the TV is on about 16 ½ hours a day) and I know where I find water and fruit. The closest streets are also known to me now and I have found the sycamore tree where Saccheus sat (or it is at least a sycamore tree which might be 2000 years old, and it has a sign with a funny English text remembering Saccheus).

Marcel works at YWCA, at the food production programme making Jericho the branch managing its own finances the best. The working day is from 8:00 AM to 2:00 PM. Then she goes home for a few hours rest before she works in a cosmetic store from 5:00 PM to 9:30 PM. Friday she has holiday from YWCA. Sunday is her holiday from both YWCA and the cosmetic store. I assisted with some of the food production, and tasted some of the result, which was very good! Now is the season for dates, and so many of the products are made of dates. They make dates with nuts, which the Muslims eat when they break the fast by sunset in Ramadan. They also make a date mass for cakes. Marcel did the grinding. The others stirred, formed and packed in plastic, and I managed the vacuum machine.

I have also spent some time in the kindergarten YWCA runs in the refugee camp Aqbet Jaber. They have one class for four-year-olds, and two classes for five-year-olds. The oldest had already learnt the Arabic alphabet, and had now started the English. Wednesday was the day of the letter B, and I was lucky to draw 30 big capital Bs and books, to be coloured. The kindergarten has a nice area outside with a playground where the children are as eager to dig the sand as Norwegian children are.

The last challenge I got, was to lead two youth groups (12-16 years) on Friday. Samah, the youth leader, attends a conference in Sweden, so the meetings were cancelled, but when they understood that I could lead the meetings, the youth were contacted again. Samah was in Norway last summer, and I wonder if the youth had already come to know some Norwegian games from her. They took initiative to play well-known Norwegian Ten Sing games like the “white socks game” and the “blinking game”.

This is how it is when work has at last started. I could have written many things this time, but it is long enough. I could have written about the situation in Gaza. But I don’t know much more than what I read on the Internet. For those who are interested in more information than what you get through the Norwegian media, I can recommend http://english.aljazeera.net/HomePage

I could have written about the international observers from Christian Peacemaker Team in Hebron, who were attacked by Israeli settlers and now are in hospital. I could also have written about the sad numbers summing up the four years of the Intifada. You will probably hear more about this later. Now these are stories I have heard, I need to digest them.

Warm greetings from Hanne (it is a heat wave in Jerusalem too these days).

Palestina-hilsen nr 5. Jeriko.

02.10.2004

Kjære venner!

Denne uka har vært så travel at jeg ikke en gang rakk å skrive fellesbrev i går... Man kan si at tidene skifter, fra kjede-seg-uka forrige uke, til nok program denne uka. Takk for alle tips og arbeidsoppgaver jeg fikk etter forrige brev. Det var nok det som skulle til for at jeg skulle få noe å gjøre herfra også. Mandag fikk jeg beskjed om at de var klare til å ta imot meg i Jeriko. Det har jo vært meningen at jeg skulle til Ramallah, men nå syntes de det var unødvendig da det skulle komme to andre frivillige som skal være der i tre måneder. I Jeriko ser det ut til at alt går litt raskere, det tok i hvert fall ikke lang tid før bosted og mottakelse var klart. Så jeg dro til Jeriko på tirsdag og var der til i går.

Det har vært litt forvirrende å reise mellom Jerusalem og Vestbredden disse dagene. I Israel, og også i Øst-Jerusalem, stilte de klokka til vintertid forrige uke. Palestinerne på Vestbredden derimot, stilte ikke klokka tilbake før torsdag kveld denne uka. Det er vel et forsøk på å vise at ”tiden kan de ikke ta fra oss”. Som den solidariske idealist jeg er, lot jeg klokka stå med palestinsk tid også i Jerusalem. Men jeg møtte ikke opp en time for tidlig til alt. Der gikk grensen. Men jeg følte jo at jeg alltid hadde god tid, en time ekstra, det var kanskje det som gjorde utslaget i forhold til kjedsomheten forrige uke...

Det første som møter en i Jeriko, er varmen. Huden blir veldig skinnende og fin, i hvert fall hvis man liker en konstant klebrig følelse på halsen (jeg liker det ikke). Jeg har sammenliknet litt med Bangladesh tidligere i oppholdet også, men Jeriko er det nærmeste jeg har kommet. (For dere som ikke har kjent meg så lenge, kan jeg opplyse om at jeg tilbrakte 5 måneder i Bangladesh for fire år siden.)
1. Det er varmt.
2. Det er klamt.
3. Det er varmt vann i kaldtvannskranen.
4. Det er disig.
5. Det er vifter overalt.
6. Det er vanskelig å sove om natta.
7. Det er flatt.
8. Det er lavt (joda, Jeriko ligger lavere enn Bangladesh, med sine ca 350 meter under havet mot ca 5 meter over havet i Bangladesh).

Vertsfamilien min består av Marcel, som jobber på KFUK, og hennes mor Hilda. Jeg har fått klar beskjed om at det er hjemmet mitt, og de forventer at jeg tar meg til rette. Jeg begynner å bli kjent med arabiske såpeserier (TV’en står på ca 16 ½ timer i døgnet) og jeg vet hvor det er vann og frukt å finne. De nærmeste gatene er også utforsket og jeg har funnet morbærtreet hvor Sakkeus satt (eller i hvert fall et morbærtre som kan være 2000 år gammelt, og som har et skilt med morsom engelsk tekst til minne om Sakkeus).

Marcel jobber altså på KFUK, på matlagingsprogrammet som gjør at Jeirko-grenen er den som finansierer mest av sin virksomhet ved egen hjelp. Arbeidsdagen er fra 8.00 til 14.00. Da går hun hjem og hviler før hun tar fatt på kveldsjobben i et parfymeri fra 17.00 til 21.30. Fredag har hun fri fra KFUK. Søndag har hun fri fra både KFUK og parfymeriet. Jeg fikk være med på noe av matlagingen, og smake på noe av resultatet. Det var veldig bra! Nå er det innhøstingssesong for dadler, så mange av produktene er laget av dadler. De lager blant annet dadler med nøtter, som muslimene spiser når de bryter fasten etter solnedgang i Ramadan. De lager også en daddelmasse som brukes til kakefyll. Marcel stod for kverningen. De andre knadde, formet og pakket i plast, og jeg fikk styre vakuum-maskinen.

Jeg brukte også litt tid i barnehagen som KFUK driver i flyktningleiren Aqbet Jaber. De har én klasse for fireåringer, og to klasser for femåringer. Femåringene hadde allerede lært det arabiske alfabetet, og var nå i gang med det engelske. Onsdag var det bokstaven B som stod på programmet, og jeg var så heldig å få tegne nærmere 30 store doble B-er og bøker (’Book’), som skulle fargelegges. Barnehagen har et fint uteområde med lekeapparater der barna er like ivrige etter å grave seg ned i sanda som norske barn er.

Den siste utfordringen jeg fikk, var å lede to ungdomsgrupper (12-16 år) på fredag. Samah, ungdomslederen, er på en konferanse i Sverige, så møtene var egentlig avlyst, men da de skjønte at jeg kunne ta dem, ble ungdommene kontaktet igjen. Samah var i Norge i sommer, og jeg lurer på om ungdommene allerede hadde fått nyte godt av hennes oppdagelser av norske leker. De tok nemlig selv initiativet til å leke de kjente norske Ten Sing-lekene som jeg kaller ”hvite sokker-leken” og ”blunkeleken”.

Slik er det altså nå når arbeidet endelig har begynt. Jeg har mer jeg kunne ha skrevet om denne gangen, men det begynner vel å bli langt nok. Jeg kunne ha skrevet mer om situasjonen i Gaza. Men jeg vet ikke så mye mer enn det jeg leser på Internett. For dem som er interessert i noe mer informasjon enn man får i norske medier, kan jeg anbefale http://english.aljazeera.net/HomePage

Jeg kunne ha skrevet om de internasjonale observatørene fra Christian Peacemaker Team i Hebron, som ble angrepet av israelske bosettere og nå ligger på sykehus. Jeg kunne også ha skrevet om de triste tallene som oppsummerer de fire årene Intifadaen har vart. Dere får nok høre mer om dette senere. Foreløpig er det historier jeg er blitt fortalt, som jeg trenger tid til å fordøye.

Jeg minner om www.ringeriketensing.com/palestina/ der dere finner bilder til brevene.

Varm hilsen fra Hanne (det er hetebølge i Jerusalem også om dagen).