Letter 1-2006. Ski philosophy.

5th January 2006

Dear friends,

I have started a new numbering of the letters. I don’t know how long I will continue with these writings, but I found a new year to be a good time to start a new numbering. I thought I would write a bit earlier, to be earlier with “happy new year”, but there are still 360 days left, so here are the best wishes for the rest of the year.

It has been a relaxing Christmas holiday. It has mostly contained of skiing, reading, eating and resting. I see that the holiday is coming to an end. It is still a week before my studies start. But now the car and my “private driver” (it is good to have a brother who likes skiing) is gone, and this is my third day without skiing. I can feel the abstinences coming. I was skiing nine of the first 13 days I was home. But I understand I can not keep going like this the whole winter.

Skiing is a favourite in winter. I must admit that my body was not quite used to moving in that way, as it was 20 months since it happened last time. It took some days before I was at the bottom and the stiff muscles again started to value this sort of exercise. We have been lucky with the snow where I live. We have had minus degrees all the time and so good possibilities for skiing, or at least it could have been if I had been more clever preparing my skis. When there after a snowfall then are sunny days, there can’t be any more beautiful place than the ski tracks at Ringkollen. It is not difficult to become national romantic, then.

Some ski philosophy:
Skiing is a good exercise.
Skiing makes you hungrier, which is useful before eating Christmas food.
Skiing feels cold in your face if there is cold wind.
Skiing feels warm if you wear many clothes and go fast.
Skiing clears the brain for complicated thoughts.
Skiing is a good way of disconnecting.
Skiing results in a simple philosophy.
Skiing gives energy for more demanding brain exercises.

In addition to skiing I have spent much time in the sofa with a book in my hands, and I was ready for something more demanding brain exercise. It has resulted in much Hebrew. I still find it a funny language. I was a bit worried how my experience of Hebrew as a language of occupation would influence my eagerness to learn more Bible Hebrew. It is easier than I expected. The word I have the most problem with now, among the 103 words which are used more than 500 times in the Old Testament, and so are in the curriculum I should have learnt, is “har”. It means mountain, and I do like mountains. The problem is only that when I hear “har” I immediately think of Har Homa, one of the “model settlements” outside Bethlehem, the fortress built where there was a nice hill with forest ten years ago. It is for me a symbol of the injustice done on the West Bank.

But the wall is down! (Yes, the gingerbread wall.) We had quite an effective tearing down. The first part was taken on Christmas night, and the kings passed through to the Christ child. (This might not be the theologically correct time, but the crib looks better when the kings are there.) During Christmas more parts were gone, and on New Years Eve the rest fell down by itself, it was quite a good timing. More concrete walls don’t seem to fall that easily.

I will define more of the literature I have read these days as related to my studies. The fact that it is not in the curriculum, might show how little literature on vocation is valued in the Norwegian study of theology. When I am happy to read both homiletics and church fathers in my holiday, I understand that I am more than ready to start studying again. In a week I start this semester at the Norwegian Lutheran School of Theology with Hebrew, Old Testament and practical theology.

I also understand that I am in Norway when the weekends are not to be spent at home. Tomorrow we start a training and selection of those who are interested in going to Bangladesh from Buskerud this coming autumn. It is time to do something, as I have been in quiet for so long.

Happy New Year from Hanne.

Brev 1-2006. Ski-filosofi.

05.01.2006

Kjære venner!

Jeg har begynt på ny nummerrekke på brevene. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å holde på med disse skriveriene, men jeg syntes det var en god anledning til ny nummerering med nytt år. Jeg hadde tenkt jeg skulle få skrevet litt før, for å være litt ferskere med ”godt nytt år”, men det er jo fremdeles 360 dager igjen, så lykkeønskningene for resten av året kommer nå.

Det har vært en avslappende juleferie. Den har stort sett bestått i å gå på ski, lese, ta til seg næring og hvile. Jeg merker at ferien er på hell. Det er ennå en uke til studiestart. Men nå er bil og ”privatsjåfør” (det er kjekt å ha en bror som er glad i å gå på ski) reist, og det er tredje dag på rad uten skitur. Jeg kan kjenne abstinensene melde seg. Jeg var på ski ni av de første 13 dagene jeg var hjemme. Men jeg skjønner jo at man ikke kan holde på sånn hele vinteren heller.

Skigåing er en favoritt vinterstid. Det må innrømmes at kroppen ikke var helt vant til å bevege seg på den måten, da det var 20 måneder siden det skjedde sist. Det tok noen dager før bunnen var nådd og de stive musklene igjen begynte å sette pris på denne formen for mosjon. Vi har vært heldige med skiføret på Ringerike. Det har vært kuldegrader hele tiden og dermed godt føre, eller det kunne i hvert fall ha vært det om jeg hadde vært flinkere til å preparere og smøre skiene. Når det så etter snøfall, er dager med sol, finnes det vel ikke noe vakrere sted enn skiløypene på Ringkollen. Det er ikke vanskelig å bli nasjonalromantisk da, nei.

Litt ski-filosofi:
Å gå på ski er en allsidig mosjonsform.
Å gå på ski øker matlysten, og det er lurt når du skal spise mye julemat.
Å gå på ski er kaldt i ansiktet hvis det er kald vind.
Å gå på ski er varmt hvis du har mye klær på deg og går fort.
Å gå på ski renser hjernen for kompliserte tanker.
Å gå på ski er god avkobling.
Å gå på ski resulterer i en enkel filosofi.
Å gå på ski gir energi til mer krevende hjernetrim mellom øktene.

I tillegg til skigåing har jeg ligget mye på sofaen med en bok i hendene, og jeg var da altså klar for noe som krevde mer av hjernen. Det er blitt mye hebraisk. Jeg synes fremdeles det er et morsomt språk. Jeg var litt engstelig for hvordan opplevelsen av hebraisk som okkupasjonsspråk skulle påvirke lysten til å lære mer bibelhebraisk. Det går lettere enn forventet. Ordet jeg har mest problemer med nå, av de 103 ordene som er brukt mer enn 500 ganger i GT, og dermed står på pensumlista over det jeg skal ha lært, er ”har”. Det betyr fjell, og jeg er for så vidt glad i fjell. Problemet er bare at jeg når jeg hører ”har” straks tenker på Har Homa, en av ”modell-bosetningene” utenfor Betlehem, borgen som ble bygget der det for ti år siden var en vakker skogkledd ås. Den er for meg et symbol på uretten som begås på Vestbredden.

Men muren er revet! (Pepperkakemuren, ja.) Vi fikk til en ganske effektiv riving. Første del ble tatt natt til 1.juledag, og kongene slapp inn til Jesus-barnet. (Dette er kanskje ikke teologisk riktig tid, men krybben ser mye bedre ut når kongene er der.) I løpet av juledagene ble det stadig tatt litt, og nyttårsaften ség resten sammen av seg selv, det må jeg si var bra timing. Mer konkrete murer ser det verre ut med.

Av annen litteratur som er gått med disse dagene er det også mye jeg vil kalle studie-relatert. At det ikke står på noen pensumliste, viser vel bare hvor lite kalls-litteratur er verdsatt i det norske teologistudiet. Når jeg gjerne leser både prekenlære og kirkefedre i ferien, skjønner jeg jo at jeg er mer enn klar for å gå løs på studiene igjen. Om en uke starter altså dette semesteret på Menighetsfakultetet med hebraisk, GT og praktisk teologi.

Ellers skjønner jeg at jeg er i Norge igjen når helgene ikke skal tilbringes hjemme. I morgen starter kurs og uttakelse for dem som er interessert i å reise til Bangladesh fra Buskerud til høsten. Det er på tide at det skjer noe, nå som jeg har vært i ro så lenge.

Godt nytt år fra Hanne.

The real wall