Letter 07-2006. Did I say hope?

31^st July 2006

Dear friends,

“Everybody gets the bad news, so I must send some hope news,” I thought before I sent letter 6. Later I attended two press conferences and thought: “Not everybody gets everything, so I guess I should write a bit about Gaza.”

Gaza has drowned, not in the Mediterranean, but in Lebanon. There are lots of news to choose among in the Middle East these days. Media gives priority to Lebanon. It is more exciting. I do have some understanding. There are many crisis in the world getting too little attention. Most of them I know very little or nothing about. I am ashamed. But I have come to know something about Gaza, and I need to tell.

26^th July UN’s OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) informed that 141 Palestinians were killed on the Gaza Strip since 28^th June. 511 were injured. In comparison one IDF soldier was killed and 14 injured, in addition to seven Israelis in Israel injured by rockets from Gaza. 27^th July I came to know that 22 Palestinians were killed the last 36 hours. The conflict escalated before the kidnapping of soldiers began, and the activity in Gaza has not become less after the attacks in Lebanon started. http://www.humanitarianinfo.org/opt/ I think I would not have known this had I not attended the press conferences. There was not much press present.

On my way back to the church it was clear that my friend whom I went together with wondered where to take out her energy. I rather wondered where I had put my energy. While she was almost exploding from anger, I had a feeling of emptiness. We both struggled with the fact that we could not do anything.

I left Jerusalem Saturday. It was not just easy. Though I had planned that date for my departure for months, I had a feeling of abandoning people in a difficult time. When leaving, it is so clear that I had only been visiting. What difference did my visit make? I have still not been in Gaza. Palestinians in Gaza do not know that I exist. If they were to guess it, they probably doubt that I care how they are, as they have not heard anything from me.

Where is now the hope I wrote about? When a large majority of the Israeli population support the military attacks and the world seems to have given up their sense of justice, it is difficult to have faith in a bright future. I was sick several days toward the end of my stay. I blamed some fruit I had eaten. When it lasted longer than what I could expect from the fruit, I blamed the sun and heat. These might have been good reasons for my sickness. But I should not protest if anyone says something about the situation also affecting me mentally. It is strange how the stomach can tell when something is wrong. I wish some of the leaders in the world could have a bit more difficult stomachs now and then. That might give hope.

Tomorrow I land in New York. The background for my travel is an invitation for a wedding. Weddings give hope. At the same time there is hope in the people I will meet, people who have been to Jerusalem and who can not leave what they have seen, people who will encourage me and say that it helps to work for understanding, it is possible to inform and have an impact. There is still hope.

Hopeful greetings from Hanne.

Brev 07-2006. Sa jeg håp?

31.07.2006

Kjære venner!

”Alle får med seg alt av fæle nyheter, så jeg må sende noen håpsnyheter,” tenkte jeg før jeg sendte brev nr 6. Senere var jeg på to pressekonferanser og tenkte: ”Alle får ikke med seg alt, jeg må nok skrive litt om Gaza.”

Gaza har druknet, ikke i Middelhavet, men i Libanon. Det er nok av nyheter å velge blant i Midtøsten om dagen. Mediene prioriterer Libanon. Det er mer spenning der. Jeg stiller meg ikke helt uforstående til det. Det er mange kriser i verden som får altfor lite oppmerksomhet. De fleste av dem vet jeg lite eller ingen ting om. Jeg skammer meg over det. Men jeg har fått vite noe om Gaza, og jeg har et lite formidlingsbehov.

26. juli kunne FNs OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) informere om at 141 palestinere var drept på Gaza-stripen siden 28. juni. 511 var såret. Til sammenlikning var én israelsk soldat drept og 14 såret, i tillegg til at syv israelere i Israel var såret av raketter fra Gaza. 27. juli fikk jeg høre at 22 palestinere var drept de siste 36 timene. Konflikten eskalerte før kidnappingen av soldater begynte, og aktiviteten i Gaza er ikke nedtrappet etter at angrepene i Libanon startet. http://www.humanitarianinfo.org/opt/ Dette hadde jeg nok ikke fått med meg om jeg ikke hadde vært på disse pressekonferansene. Det var nemlig lite presse der.

På vei tilbake til kirken var det tydelig at min venninne som jeg gikk sammen med lurte på hvor hun skulle gjøre av energien sin. Jeg på min side lurte på hvor jeg hadde gjort av energien min. Mens hun nesten lyste av sinne, gikk jeg med en følelse av tomhet. Vi kjempet begge med maktesløsheten.

Jeg dro fra Jerusalem på lørdag. Det var ikke bare lett. Selv om jeg hadde planlagt den datoen for avreise i flere måneder, hadde jeg nå en følelse av å forlate folk i en vanskelig tid. Idet man reiser, blir det så tydelig at man bare var en besøkende. Hva gjorde mitt besøk fra eller til? Jeg har fortsatt ikke vært i Gaza. Palestinerne i Gaza vet ikke at jeg eksisterer. Om de skulle gjette det, tviler de vel på at jeg bryr meg om hvordan de har det, siden de ikke har hørt noe fra meg.

Hvor ble det av håpet jeg skrev om? Når en overveldende majoritet av den israelske befolkningen støtter de militære angrepene og verdenssamfunnet ser ut til å ha gitt opp rettferdighetssansen, er det vanskelig å tro at fremtiden er lys. Jeg hadde vondt i magen og var kvalm flere dager på slutten av oppholdet mitt. Jeg skyldte på noe frukt jeg hadde spist. Da det varte lenger enn hva jeg kunne forvente at den frukten skulle gjøre, skyldte jeg på sol og varme. Det kan godt hende at dette var gode grunner til å bli dårlig. Men jeg skal nok ikke protestere om noen ymter frempå om at situasjonen kan ha vært med på å påvirke meg psykisk. Det er rart hvordan magen kan si ifra når noe er galt. Jeg skulle ønske noen av verdens ledere kunne ha litt mer ømfintlige mager av og til. Da hadde det kanskje vært håp.

I morgen lander jeg i New York. Bakgrunnen for reisen er at jeg er invitert i bryllup. Det er håp i bryllup. Samtidig er det håp i menneskene jeg skal møte, mennesker som har vært i Jerusalem og som ikke kan slippe det de har sett, mennesker som kan oppmuntre meg og si at det nytter å arbeide for forståelse, det er mulig å informere og påvirke. Det er fortsatt håp.

Håpefull hilsen fra Hanne.

Women in Black demonstration. "End the occupation"



On the other side of the road are other demonstrators, supporting the IDF.

Letter 06 2006. Hope.

26th July 2006

Dear friends,

I started a letter in the end of June, but I never finished it. I had a thought of giving weekly updates this summer, but I never managed to start that. I must send one letter from Jerusalem, so now I have to finish it, and send it, whether it is good or not. I have not had the spirit to write. I wonder if I had nothing to tell. It seems strange. There are enough events in this part of the world these days. It should not be any problem to find something to write about. All that is happening might be what is bothering me, and which makes me doubt that I can write anything sensible about it.

I could write about Gaza. I have not been there. But I have heard a bit. I could write about Lebanon. I have not been there either. But that is where the ongoing news comes from. I might have had a wish to give some hope, and when I have found it difficult to see this hope, I did not have so much to tell after all. But it is not so that there is no hope. It is just a bit more demanding to believe in the hope, a bit more demanding than I was prepared for. But now I have found some signs of hope to share with you.

I have earlier been dissatisfied with my minimal contact with Israeli peace activists, and I still have too little contact. But now at least I have met some. An hour every week for more than 18 years Israeli women clothed in black have demonstrated against the Israeli occupation. They call themselves Women in Black. http://www.womeninblack.org/ Friday I was with them in a square in West Jerusalem. Clothed in black and with a poster challenging Israel to withdraw from Gaza, I was standing there ready for shouts from the drivers in the cars passing by. I did not understand much, as they mostly shouted in Hebrew, but I found it meaningful to stand there together with these patient women.

One of the Israeli black clothed told how she herself had developed from being an indifferent onlooker to an eager peace activist by getting to know Palestinian women. She discussed different solutions for the future, and was convinced that there will be a solution. The more wall I see, the more difficult I find it to imagine a Palestinian state. But this woman really had faith in a just solution. When she who knows the reality so well, can see hope, I should also do it.

Foreign visitors also give hope. It is sad to know that many groups cancel their travels to the Holy Land. But some come despite the news. One of the Christian pilgrims I have met this time commented after having seen the empty tomb of Jesus: “Christ is risen! There will be peace in this country.” It is inspiring to meet people with such a faith.

A group of peace activists from the US stay here at the guest house now. The group consists of both Jews and Christians. Empty tombs have not been their priority. But religion has certainly been important for their commitment to justice and peace. I have also met other representatives from churches in the US who have been here to find out what they can do to change the situation.

Israeli and International activists give hope. What is most important for me now is anyway Palestinians who go on. Those who are most affected do not give up. The garden is full of refugees from Haifa. I do not know how long they will stay. They have found the barbeque. They try to live a normal life.

Christians in Gaza continue to pray for their enemies, even when they see the enemy attacking every day. It gives me hope. When these who have experienced much more than I can imagine, do not cease to follow the words of Jesus, I should also be able to send a small prayer to God for those who bomb. It is not easy. But it is an important step, and it is a source of hope.

Peace thoughts from Hanne.

Brev 06-2006. Håp.

26.07.2006

Kjære venner!

Jeg startet på et brev i slutten av juni, men det ble aldri ferdig. Jeg hadde en tanke om ukentlige oppdateringer denne sommeren, men det er det ikke blitt noe av. Ett brev må jeg i det minste klare å sende fra Jerusalem, så nå får jeg få det ferdig, og klare å sende det, enten det blir bra eller ikke. Jeg har ikke helt vært i skrivehumør. Jeg lurer på om jeg ikke føler at jeg har noe å formidle. Det er jo litt rart. Det skjer nok i denne delen av verden om dagen. Det burde ikke være noe problem å finne noe å skrive om. Alt som skjer er vel noe av det som plager meg, og som gjør at jeg tviler på at jeg kan skrive noe fornuftig midt oppe i det.

Jeg kunne skrive om Gaza. Jeg har ikke vært der. Men jeg har da hørt litt. Jeg kunne skrive om Libanon. Jeg har ikke vært der heller. Men det er der de kontinuerlige nyhetssendingene kommer fra. Jeg har kanskje hatt et ønske om å formidle håp, og når jeg har syntes det var vanskelig å se dette håpet, hadde jeg ikke så mye å formidle likevel. Det er imidlertid ikke slik at det ikke finnes håp. Det er bare litt mer krevende å tro på håpet, litt mer krevende enn jeg var forberedt på. Men nå har jeg tatt meg sammen og samlet noen tegn til håp for å dele dem med dere.

Jeg har tidligere vært misfornøyd med min egen minimale kontakt med israelske fredsaktivister, og det er fortsatt altfor lite kontakt. Men nå har jeg i det minste møtt noen. En time hver uke i over 18 år har en gruppe israelske kvinner kledd i svart demonstrert mot den israelske okkupasjonen. De kaller seg Women in Black. http://www.womeninblack.org/ Fredag var jeg sammen med dem i en rundkjøring i Vest-Jerusalem. Kledd i svart og med en plakat med oppfordring om at Israel skulle trekke seg ut av Gaza, stilte jeg meg opp for å bli skjelt ut av bilister som kjørte forbi. Jeg skjønte ikke mye, de ropte stort sett på hebraisk, men det opplevdes meningsfullt å stå der sammen med disse utholdende kvinnene.

En av de israelske svartkledde fortalte hvordan hun selv hadde utviklet seg fra å være likegyldig tilskuer til å bli en iherdig fredsaktivist gjennom å bli kjent med palestinske kvinner. Hun diskuterte ulike løsninger for fremtiden, og var overbevist om at det vil bli en løsning. Jo mer mur jeg ser, desto vanskeligere er det for meg å se for meg en palestinsk stat. Men denne kvinnen hadde virkelig tro på en rettferdig løsning. Når hun som kjenner virkeligheten så godt, ser håp, skulle det bare mangle om ikke jeg også kunne gjøre det.

Utenlandske besøkende gir også håp. Det er trist å høre at mange grupper avbestiller sine reiser til Det hellige land. Men noen trosser nyhetene og kommer hit. En av de kristne pilegrimene jeg har møtt denne gangen, kommenterte etter å ha sett Jesu tomme grav: ”Kristus er oppstanden! Det kommer til å bli fred i dette landet.” Det er inspirerende å møte mennesker med en slik tro.

En gruppe fredsaktivister fra USA bor her på gjestehuset nå. Gruppa består av både jøder og kristne. Tomme graver har ikke vært deres prioritet. Men religion har vært en tydelig pådriver i engasjementet for rettferdighet og fred. Jeg har også møtt andre representanter fra kirker i USA som har vært her for å undersøke hva de kan gjøre for å påvirke situasjonen.

Israelske og internasjonale aktivister gir håp. Noe av det som er viktigst for meg nå er nok likevel palestinerne som holder ut. De som rammes mest direkte av det som skjer ikke gir opp. Hagen er full av flyktninger fra Haifa. Jeg vet ikke hvor lenge de kommer til å bli her. De har fyrt opp grillen. De prøver å leve et normalt liv.

Kristne i Gaza fortsetter å be for sine fiender, selv når de ser fienden angripe hver dag. Det gir meg håp. Når disse som har opplevd langt mer enn jeg kan forestille meg, ikke slutter å følge Jesu oppfordring, må jeg også kunne rette en liten bønn til Gud for dem som slipper bombene. Det er ikke lett. Men det er et viktig steg, og det er en kilde til håp.

Fredstanker fra Hanne.