Letter 50. Missionaries of Charity.

23rd November 2005

Dear friends,

A little difficult task is waiting for me: How to squeeze three weeks of experience with the Missionaries of Charity (MC) into a short letter? I will try. As any MC Sister or Mother Teresa herself would have said: I can only do it with the help of the grace of God. This attitude of God's grace as the basis for everything they do, stroke me. They show a humility you seldom see in any other people. Mother Teresa was by somebody called the most powerful woman in the world. At the same time she never wanted her name to be honoured, but any award to be given in the name of the poor, as she was only a pencil in the hand of God.

People ask the MC Sisters how they can manage to give free service to the poor and sick in such difficult circumstances, as others would not have done it for big amounts of money. The Sisters would not have done it for money either. But they do it for Christ. Had they not seen Christ in every suffering person, they could not have done the work they do. But they do everything for Him. When they see Him thirst, they do anything to fulfil His needs.

In addition to the traditional vows of poverty, chastity and obedience, the MC Sisters take a fourth vow of charity, expressed as free service to the poorest of the poor, to those most unloved and unwanted. They live simply, so that the poor can identify with them, and they do not treat rich and poor any differently, and so everybody can welcome them. They have a marvellous trust in God's providence, and God has showed that He takes care of them. Their strong faith has made an impression on me. I have thought that if I had just 50 % of their faith, I could have moved mountains. I wonder how to find that faith.

The nerve of the life of the MC Sisters is the Eucharist. In addition to celebrating the Eucharist every morning, they have Eucharistic adoration one hour every evening. The Missionaries of Charity are dedicated to the immaculate heart of Mary, and many of the prayers focus on Mary. I see that there is a distance from my Lutheran background to these Catholic practices. Still after three weeks, I am not quite familiar with the adoration and the rosary. The rosary was a favourite of Mother Teresa, and is prayed whenever possible. Travelling is normally accompanied by praying. I was quite fascinated how they squeezed together in a van on the way to a Eucharist service in a different part of town, praying the rosary until we reached our destination. Travelling in Norway could have given some silence and possibility for prayer, but I would not have dreamt of praying through the noise of Old Dhaka.

This noise is by the way not only heard when in the streets. The rickshaw bells and children's voices, laughter and crying become more or less a continuous background sound in the chapel. When the Muslim prayer time starts, and the call from the minaret is many times louder than the Sisters' voices, or the neighbours play their pop music on the top sound, I must admit I have some problem to concentrate. One of the Sisters also told she had the same problem in the beginning. Then she realised that this was also part of her vow of poverty. One of the aspects of the poverty here is that people never experience silence. She lived in the noise in solidarity with them. As she had lived in Arabic countries, she also used the chance to pray "Allahu akbar" - "God is great" when hearing this. I have thought that the prayer life was the centre from where the Sisters draw their energy, and it is. I thought they then lived out their solidarity when going out. But this example showed how much they bring the life into their prayers, not only spiritually through their intercession, but also physically through their ears.

I followed most of the prayers of the Sisters, starting at 5.00 AM in the morning. It was not so difficult to start the day that early when the light in the workers' dormitory, where I slept, was turned off at 9.00 PM. I got good contact with the workers. Most of them don't speak any English, so my Bengali was useful. My answer that I didn't understand was frequently used though. Anyway, with babies you don't need to speak many words. I worked with the small babies. I didn't really have experiences with such small babies, many of them smaller than I was when I was born. But it did not take long time before I felt comfortable with the work. Babies are in a way quite simple. If they cry, and their napkin is not wet, and being held does not comfort them, they probably need milk. The room with the smallest babies, up to about six months, had fifteen baskets, with two babies in most of them, so though we were many workers, it happened rarely that all were satisfied and nobody cried.

In addition to getting used to the work, I got used to being wet once or more during the day, as their napkins are not disposable, but thin, washable from cotton material. Holding a baby means that you get wet if he makes his napkin wet... I was happy with the small amount of waste though. I remember having seen an illustration showing the pile of napkins a European baby wastes, compared to the few cotton napkins a baby in a developing country uses, and I feel ashamed on behalf of my society's mentality to use and throw. I am grateful my parents were responsible enough to use the cotton ones.

I didn't work at the orphanage the whole three weeks. One day the superior asked if I wanted to see another MC house, in Mausaid, just outside Dhaka, and I went to this beautiful silent village for five days. They have a home for mentally disturbed women there, and I was warned that they might be very happy to see me, and greet me, but they would not do any harm to me. It was true. They were so sweet. My first task was to help them with cutting nails and decorating with nail polish. I don't have much experience with nail polish, but luckily these women were not very careful about the result, just very grateful for the new colour on their nails. Then they danced for me, and sang, and those who could speak, eagerly told me something. In the orphanage I could understand I was aunty, with these women who were mostly my seniors, it was a bit strange, but funny to have so many nieces. Those who were fit for work were eager to help. It is quite a lot of work with the laundry of 40 women, when it is done by hand by the tube well, and there is a large garden to water, vegetables and fruit to harvest, and meals to be prepared.

At last a few words about the health situation: I have no problems with my feet or stomach, and now I can hear again. I have had an infection in my left ear, and know something about what centre of pain the ear can be. It gave me another dimension of the life of the MC Sisters. I myself started to believe that it was a gift when a Sister commented what I learnt from this. She said that I had come to share with the sick and poor, and now I shared with them in a different way. Another Sister said that I offered my sufferings to Jesus, it sounded meaningful in the setting, yes, a very Catholic one. Of course I was also cared for very well, and I started to wonder who these poor, whom they serve, are. I believe I got more than I could give these weeks. As they said; the poor can teach you so much, they are beautiful people. I will miss them.

Greetings from Hanne.

Brev 50. Missionaries of Charity.

23.11.2005

Kjære venner!

En noe vanskelig oppgave venter meg: Hvordan komprimere tre ukers opplevelser med Missionaries of Charity (MC) (Barmhjertighetens misjonærer) til et lite brev? Jeg vil prøve. Som enhver MC Søster ville ha sagt: Jeg kan bare gjøre det ved hjelp av Guds nåde. Denne holdningen at Guds nåde er basis for alt de gjør, slo meg. De viser en ydmykhet du sjelden ser i andre mennesker. Mor Teresa ble av noen kalt verdens mektigste kvinne. Samtidig ville hun aldri at navnet hennes skulle fremheves, men at alle utmerkelser skulle gis i de fattiges navn, da hun selv bare var en blyant i Guds hånd.

Folk spør MC Søstrene hvordan de kan klare å gi gratis tjeneste til de fattige og syke i de vanskelige omstendighetene de ofte arbeider under. Andre ville ikke ha gjort det for store pengesummer. Søstrene ville heller ikke ha gjort det for penger. Men de gjør det for Kristus. Hadde de ikke sett Kristus i hvert lidende menneske, kunne de ikke ha gjort det arbeidet de gjør. Men de gjør alt for Ham. Når de ser Ham tørste, gjør de hva som helst for å stille den tørsten.

I tillegg til de tradisjonelle løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet, avgir MC Søstrene et løfte om barmhjertighet, uttrykt som gratis tjeneste til de fattigste av de fattige, de minst elskede og ønskede. De lever enkelt, slik at de fattige kan identifisere seg med dem, og de behandler ikke rike og fattige forskjellig, så alle kan ønske dem velkommen. De har en enorm tillit til Guds forsyn, og Gud har vist at Han tar seg av dem. Deres sterke tro har gjort inntrykk på meg. Jeg har tenkt at om jeg hadde 50 % av deres tro, kunne jeg ha flyttet fjell. Jeg lurer på hvordan man finner slik tro.

Nerven i MC Søstrenes liv er nattverden. I tillegg til å feire nattverdsgudstjeneste hver morgen, har de tilbedelse av det innviede nattverdsbrødet en time hver kveld. Missionaries of Charity er dedikert til Marias ubesmittede hjerte, og mange av bønnene fokuserer på Maria. Jeg ser at det er et stykke fra min lutherske bakgrunn til denne katolske fromheten. Etter tre uker er jeg fremdeles ikke helt vant med tilbedelsen og rosenkransen. Rosenkransen var en av Mor Teresas favoritter, og bes ved enhver mulig anledning. Reising er vanligvis ledsaget av bønn. Jeg var ganske fascinert over hvordan de klemt sammen på "lasteplanet" av en bil på vei til nattverdsgudstjeneste et annet sted i byen, bad rosenkransen til vi var fremme ved målet. Reising i Norge kan gi litt stillhet og mulighet for bønn, men jeg ville aldri ha drømt om å be gjennom Gamle Dhakas bråk.

Dette bråket er forresten ikke bare hørt i gatene. Rickshaw-ringeklokkene og barns stemmer, latter og gråt blir en mer eller mindre kontinuerlig bakgrunnsdur i kapellet. Når den muslimske bønnetiden starter, og kallingen fra minareten er mange ganger høyere enn Søstrenes stemmer, eller naboene spiller popmusikk på full styrke, må jeg innrømme at jeg har noe problemer med å konsentrere meg. En av Søstrene fortalte at hun hadde samme problem i begynnelsen. Så fant hun ut at dette også var en del av hennes fattigdomsløfte. Et av momentene ved fattigdommen her er at de aldri opplever stillhet. Hun levde i bråket i solidaritet med dem. Da hun også hadde bodd i arabiske land, brukte hun muligheten til å be "Allahu akbar" - "Gud er stor" når hun hørte dette. Jeg har tenkt at bønnelivet var kilden hvor Søstrene fikk energien fra, og det er det. Jeg tenkte at de så levde ut solidariteten da de gikk ut. Men dette eksemplet viser hvordan de bringer livet inn i bønnene sine, ikke bare åndelig gjennom forbønn, men også fysisk gjennom ørene.

Jeg fulgte de fleste av bønnene til Søstrene, som startet kl 05.00 om morgenen. Det var ikke så vanskelig å starte dagen så tidlig da lyset i arbeidernes sovesal, der jeg sov, ble slukket kl 21.00. Jeg fikk god kontakt med arbeiderne. De fleste av dem snakker ikke engelsk, så bengalien min var nyttig. Svaret at jeg ikke forstod var imidlertid mye brukt. Uansett, med babyer trenger man ikke si mange ord. Jeg jobbet med de små babyene. Jeg hadde ikke mye erfaring med slike små, mange av dem mindre enn jeg var da jeg ble født. Men det tok ikke lang tid før jeg følte meg komfortabel med arbeidet. Spebarn er på en måte veldig enkle. Hvis de gråter, og bleien ikke er våt, og det ikke hjelper å holde dem, er de antakelig sultne. Rommet med de minste babyene, opp til ca seks måneder, hadde femten kurver, med to barn i de fleste. Så selv om vi var mange arbeidere, hendte det skjelden at alle var fornøyd og ingen gråt.

I tillegg til å bli vant til arbeidet, ble jeg vant til å bli våt en eller flere ganger i løpet av dagen. Bleiene er nemlig ikke engangs, men tynne, vaskbare trekanttørkler av bomull. Å holde en baby betyr da at du blir våt hvis han gjør bleien sin våt... Jeg var glad for hvor lite søppel det resulterte i. Jeg husker jeg har sett en illustrasjon som viser hvilken enorm mengde bleier en europeisk baby forbruker, sammenliknet med de få bomullsbleiene en baby i et u-land bruker, og føler meg flau på vegne av mitt samfunns bruk-og-kast-mentalitet. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine var ansvarlige nok til å bruke disse bomullsbleiene.

Jeg jobbet ikke på barnehjemmet i tre hele uker. En dag spurte den overordnede om jeg hadde lyst til å se et annet MC-hus, i Mausaid, like utenfor Dhaka, og jeg dro til denne vakre, stille landsbyen for fem dager. De har et hjem for mentalt forstyrrede damer der, og jeg ble advart om at de kunne bli veldig glade for å se meg, og hilse på meg, men at de ikke ville gjøre meg noe vondt. Det var sant. De var så søte. Min første oppgave var å hjelpe dem med å klippe neglene og pynte med neglelakk. Jeg har ikke mye erfaring med neglelakk, men disse damene var heldigvis ikke så kresne på resultatet, bare veldig takknemlige for den nye fargen på neglene. Så danset de for meg, og sang, og de som kunne snakke, fortalte meg ivrig noe. På barnehjemmet kunne jeg forstå at jeg var "aunty", med disse damene som stort sett var eldre enn jeg, var det litt rart, men morsomt, å ha så mange "nieser". De som kunne arbeide, hjalp ivrig til. Det er rimelig mye arbeid, med klesvasken til 40 damer når den er gjort for hånd ved vannpumpa, en stor hage å vanne, grønnsaker og frukt å høste, og måltider å forberede.

Til sist noen ord om helsesituasjonen: Jeg har ikke problemer med føttene eller magen, og nå kan jeg høre igjen. Jeg har hatt en infeksjon i venstre øre, og vet noe om hvilket smertesentrum øret kan være. Det gav meg en annen dimensjon av livet til MC Søstrene. Jeg begynte selv å tro at det var en gave da en Søster kommenterte hva jeg lærte av dette. Hun sa jeg hadde kommet for å være med de syke og fattige, og nå fikk jeg være med dem på en annerledes måte. En annen Søster sa at jeg ofret lidelsene mine til Jesus, det hørtes meningsfullt ut i sammenhengen, ja, en veldig katolsk en. Jeg ble selvfølgelig tatt veldig godt vare på, og jeg begynte å lure på hvem disse fattige, som de tjener, er. Jeg tror jeg fikk mer enn jeg kunne gi disse ukene. Som de sa; de fattige kan lære deg så mye, de er vakre mennesker. Jeg kommer til å savne dem.

Hilsener fra Hanne.