Summer letter (41). The world in Norway.

22nd August 2005

Dear friends,

Again there have been many weeks without letter writing. The last three weeks have been quite busy, living in a bag, without evening-computer. But now I am here, in rest in front of the computer, ready to start a report about some of what has happened.

Some may sit with an expectation that Palestinehanne will say something about Gaza these days. I have got some questions on what I think about the situation, as if I was an expert. I have never been to Gaza. I have spent quite some time on the West Bank and in Jerusalem. It might make it easier for me to think about the Palestinians who now get no attention as everybody's eyes are turned towards Gaza. It reminds me of the days around Arafat's death. The journalists were gathered "where it happened". Nobody saw the small or a bit bigger tragedies other places. The same happens now. The journalists are in Gaza. Israeli settlers and soldiers get their stories covered from different angles. Even an unemotional settlement opponent like me has difficulties not being moved by the portrayals of the poor Israeli settlers, who after many years of hard work have to leave their homes. I have to insist on keeping my reason to remember that they in all these years have lived there illegally, benefited from other people's taxes, oppressed their Palestinian neighbours and consumed several times what these neighbours have had the possibility to consume.

With my reason cut away, I can also be tempted to believe that times are changing to the better. The peace will soon be a fact. The Palestinian statements we hear about are optimistic. The silent voices whispering in my ear tell another story though. The Palestinians on the West Bank see no positive results of the Israeli disengagement from Gaza. While the eyes of the world are directed towards Gaza, the infringements on the West Bank, few kilometres away, are invisible. The wall eats new areas. People still have to pass checkpoints. The State of Israel knows how too work in peace where it does not want attention. I guess they will also get sympathy. Now that they have been so hard, withdrawing all the settlements from Gaza, we can't require that they leave the West Bank as well. It would be too much to demand. I think I have been quite good at seeing hope in hopeless situations the last year. But when others now see hope, I am sorry to say that I do not believe in this "peace".

Earlier this summer I attended a meeting about boycotting Israel. Boycott is a strong means. There are some companies that I do not support. Nestlé has been one of them, but as their water is served in some of the restaurants in Jerusalem, I have made an exception not to make it too difficult for myself. I am not quite satisfied with that. Next time I will try to pass the meal thirsty, or may be order something else. Coca-Cola is another. I have managed to keep off this year, though I a few times have wondered how rude I need to get before I break that boycott. In Bangladesh boycott of Nestlé has had a high priority for me, while not to receive Coca-Cola there would be a big offence for the host thinking he has bought the best for me. I will get the question again, and I feel that Bangladesh is still not ready for a Coca-Cola boycott. I have boycotted McDonald's several years without big problems. I can handle Norwegian youth looking at me because I choose to "starve" rather than eating there.

But boycotting Israel? Won't it lead to more suffering for many people? I boycott some companies that I find act immorally. Nestlé's marketing in Asia, resulting in lots of mothers stopping breast-feeding, is one example. Coca-Cola's use of ground water in India is another, McDonald's' cutting of rain forest is a third one. My (naive?) goal with the boycott is to make the companies do something with their moral stands. But as important is probably my aim that people around me think through what they more or less actively support. Boycotting these companies might give negative consequences for some that will lose their work. But the negative results of a continued unjust policy seem for me to be much larger. The same counts for Israel. A boycott of Israeli goods will make it more difficult also for Israelis who do not necessarily support the policy of the state. A boycott of Israel will even make it more difficult for the Palestinians we try to support by such a boycott. In this case, where "the insulted" are so easily defined, it is important that the call to boycott comes from them. A boycott without a clear basis among Palestinians is a wrong boycott. When South Africa's oppressed called for a boycott of Apartheid, the world responded. It has taken time for the Palestinians to express such a call. Now they have done it. Are we then supposed to know better, to tell that there will be so much suffering that we can not do this? The Palestinians do themselves know what they suffer. Now they find that the time has come to use a strong means to try to end the sufferings. I recommend reading the call for boycott at http://www.jai-pal.org/content.php?page=104

I had not thought there would be so much Palestine in this letter. I had actually thought that this about Gaza would be a short introduction, but then these boycott thoughts appeared, and it was difficult to leave them as I had thought of writing about it earlier this summer, but never came to that before. What I thought of as the main theme in this letter will get some space eventually.

The second week of August Y Global (of Norway) organised "Global Week" in Oslo. We who have been on exchange the last year, assisted with preparations and accomplishment. Two of my tasks were the global shop and sightseeing. Both looked quite successful from outside, I think, but became at the same time a reminder for me, that I am so vulnerable when people criticise what I am passionate about.

I have spent some time as Banglahanne in the Bangla shop. Many of the gifts were also this time from Bangladesh, but we had quite a few things from Palestine, and some from South Africa, Madagascar and Sri Lanka as well now, and so it became a global shop. The "Free Palestine" gifts gave good opportunities for discussions, and I found myself quite warm after meeting one who saw God's preference for Israel as the main aspect in understanding today's conflict. This discussion was not only pleasant as I was not sure if my "opponent" understood anything of what I tried to explain of what I had seen and experienced. But another discussion was worse. A man came and asked where the gifts were from, and when he got the answer, he shook his head dejectedly and complained how we lacked solidarity as we sold gifts from such rich countries. None of these countries were among the poorest, he said. My try to tell that Bangladesh is among the five poorest in the world, was in vain. I got a clear message that he had seen enough shops like this. They had no value, as they did not have gifts from the poorest. There was no point of mentioning partner countries and YWCA-YMCA cooperation. The conclusion was clear: The global shop did not make the world better.

Then was the sightseeing in Oslo for the international participants. We stopped in front of the Parliament for the compulsory "here-we-are-in-front-of-the-Norwegian-Parliament" pictures. Suddenly a man started waving his hands shouting that these black people get home to Africa (most of them came from Asia) at once. I tried to calm him down, but was then just pushed away. Luckily he spoke Norwegian, so the others did not understand what he said. But for me it was a difficult reminder how the Norwegian society can be. I was overwhelmed by sadness by this simple man's chance to take away my joy of a colourful fellowship. So can Norway be. Not only Palestine is full of oppression and destruction of hope. My Norwegian pride got a blow. I need to find hope out in the world again. The countdown has started, in two weeks I am on my way.

Greetings from Hanne.

Sommerhilsen (41). Verden i Norge.

22.08.2005

Kjære venner!

Det er igjen gått mange uker uten fellesbrevskriving. De tre siste ukene har vært rimelig travle, boende i en sekk, uten kvelds-PC. Men nå er jeg her, i ro foran datamaskinen, klar for å ta fatt på en beretning om noe av det som har skjedd i det siste.

Noen sitter kanskje med en forventning om at Palestinahanne skal uttale seg om Gaza i disse dager. Jeg har i hvert fall fått noen spørsmål om hva jeg tenker om situasjonen, som om jeg skulle være en ekspert på området. Jeg har aldri vært i Gaza. Jeg har vært mye på Vestbredden og i Jerusalem. Det gjør kanskje at jeg lettere tenker på de palestinerne som nå ikke får noen oppmerksomhet da alles øyne er rettet mot Gaza. Det minner meg om dagene rundt Arafats død. Journalistene var samlet "der det skjedde". Ingen la merke til små eller noe større tragedier andre steder. Det samme skjer nå. Journalistene er i Gaza. Israelske bosettere og soldater får dekket sine historier fra ulike vinkler. Selv en følelseskald bosetnings-motstander som meg har vanskelig for ikke å bli grepet av skildringene av de stakkars israelske bosetterne, som etter mange års slit må forlate hjemmene sine. Jeg må tviholde på fornuften for å huske på at de i alle år har bodd ulovlig, dratt nytte av andre menneskers skattepenger, undertrykket sine palestinske naboer og forbrukt mangedobbelt av det disse naboene har hatt mulighet til.

Med fornuften på sidelinjen kan jeg også fristes til å tro at vi går bedre tider i møte. Freden må snart være et faktum. De palestinske ytringene vi hører om, er optimistiske. De stille stemmene som hvisker meg i øret, formidler imidlertid en annen fortelling. Palestinere på Vestbredden ser ingen positive virkninger av Israels tilbaketrekning fra Gaza. Mens verdens øyne er rettet mot Gaza, er overgrepene på Vestbredden, få mil unna, usynlige. Muren spiser stadig nye områder. Mennesker må fremdeles passere kontrollposter. Staten Israel vet hvordan den skal få jobbe i fred der den ikke ønsker oppmerksomhet. Sympati aner jeg også at de vil få. Nå som de har vært så harde og trukket alle bosetningene fra Gaza, kan vi vel ikke kreve at de skal fjerne seg fra Vestbredden også. Det ville være for mye forlangt. Jeg synes jeg har vært relativt god til å se håp i håpløse situasjoner det siste året. Men når andre nå ser håp, må jeg dessverre si at denne "freden" tror jeg ikke på.

Tidligere i sommer var jeg på et møte om boikott av Israel. Boikott er et sterkt virkemiddel. Det er jo noen selskaper jeg ikke støtter. Nestlé har vært et av dem, men da det er de som leverer vann på en del restauranter i Jerusalem, har jeg gjort unntak for ikke å gjøre det altfor vanskelig for meg selv. Jeg er ikke helt fornøyd med det. Neste gang skal jeg prøve å tørste meg gjennom måltidet, eller eventuelt bestille noe annet. Coca Cola er et annet. Dem har jeg klart å holde meg unna det siste året, selv om jeg ved noen anledninger har lurt på hvor uhøflig jeg må være før jeg bryter den boikotten. I Bangladesh er boikott av Nestlé høyt prioritert for meg, mens ikke å ta imot Coca Cola der ville være en stor fornærmelse for verten som mener han har kjøpt det beste til meg. Jeg vil bli stilt overfor spørsmålet igjen, og aner at Bangladesh ennå ikke er modent for Coca Cola-boikott. McDonald's har jeg kunnet boikotte i mange år uten større problemer. Norske ungdommer som ser rart på meg fordi jeg heller sulter enn å spise der, tåler jeg.

Men å boikotte Israel? Fører ikke det til mer lidelse for mange mennesker? Jeg boikotter noen selskaper jeg mener handler moralsk forkastelig. Nestlés markedsføring i Asia, som fikk mengder av mødre til å slutte å amme, er et eksempel på det. Coca Colas tapping av grunnvann i India er et annet, McDonald's' hugging av regnskog et tredje. Min (naive?) hensikt med boikotten er å få selskapene til å gjøre noe med sine moralske standpunkt. Men like viktig er kanskje mitt mål om at mennesker rundt meg skal tenke gjennom hva de mer eller mindre aktivt støtter opp om. Det er mulig at boikott av disse selskapene vil få negative konsekvenser for noen som da vil miste arbeidsplassene sine. Men de negative følgene av en fortsatt urettferdig politikk synes for meg langt større. Det samme gjelder Israel. En boikott av israelske varer, vil gjøre det vanskeligere også for israelere som ikke nødvendigvis støtter politikken landet fører. En boikott av Israel vil til og med gjøre det vanskeligere for de palestinerne vi forsøker å støtte ved en boikott. I dette tilfellet, hvor "de fornærmede" er så klart definert, er det viktig at oppfordringen om boikott kommer fra dem. En boikott som ikke har sitt grunnlag blant palestinerne er en gal boikott. Da Sør-Afrikas undertrykte kalte til boikott av Apartheid, var verden med. Det har tatt tid for palestinerne å uttrykke et slikt ønske. Nå har de gjort det. Skal vi da være bedrevitere og si at det blir så mye lidelse at det kan vi ikke gjøre? Palestinerne vet selv hva de lider. Nå mener de at tiden er inne for å ta i bruk et sterkt virkemiddel for om mulig å få slutt på lidelsene. Oppfordringen til boikott anbefales lest på http://www.jai-pal.org/content.php?page=104

Jeg hadde ikke tenkt at det skulle bli så mye Palestina i dette brevet. Jeg hadde egentlig tenkt at dette om Gaza bare skulle være en liten innledning, men så dukket boikott-tankene opp, og det ble vanskelig å legge dem fra seg da jeg hadde tenkt på å skrive om det tidligere i sommer, men aldri har kommet så langt før nå. Det jeg hadde tenkt skulle bli hovedtemaet i dette brevet, får få litt plass avslutningsvis.

Andre uke i august arrangerte KFUK-KFUM Global "Global Week" på Rønningen folkehøgskole i Oslo. Forberedelse og gjennomføring var noe av etterarbeidet for oss som har vært på utveksling i år. To av mine oppgaver var global-bod og sightseeing. Begge ble relativt vellykkede utad, men de ble samtidig for meg en påminnelse om hvor sårbar jeg er når mennesker kritiserer det jeg brenner for.

Jeg har brukt en del tid som Banglahanne i bangla-boden. Mange av varene var også denne gangen fra Bangladesh, men vi hadde nå i tillegg et stort utvalg fra Palestina, og noen varer fra Sør-Afrika, Madagaskar og Sri Lanka, slik at det ble en global-bod. "Free Palestine"-artiklene skapte muligheter for diskusjoner, og jeg merket at jeg ble ganske varm i møte med en som så Guds utvelgelse av Israel som viktigste moment i forståelsen av dagens konflikt. Denne diskusjonen var ikke bare behagelig, da jeg ikke var sikker på om min "motstander" forstod noe som helst av hva jeg prøvde å fortelle av det jeg har sett og opplevd. Men det var en annen opplevelse som var verre. En mann kom og spurte hvor varene var fra, og da han fikk svaret, ristet han oppgitt på hodet og beklaget hvor lite solidariske vi var som solgte varer fra slike rike land. Ingen av disse landene var blant verdens fattigste, mente han. Mitt forsøk på å fortelle at Bangladesh er blant verdens fem fattigste, var forgjeves. Jeg fikk klar beskjed om at slike boder hadde han sett nok av. De var ikke noe verdt, ettersom de ikke hadde varer fra verdens fattigste. Partnerland og KFUK-KFUM-samarbeid var det ingen vits i å prøve å nevne. Konklusjonen var klar: Global-boden gjorde ikke verden bedre.

Så var det sightseeing i Oslo for de internasjonale deltakerne. Vi stoppet ved Stortinget for de obligatoriske "her-står-vi-foran-det-norske-parlamentet"-bildene. Plutselig dukket det opp en mann som gav seg til å fekte med armene og rope at de svarte måtte komme seg hjem til Afrika (de fleste var fra Asia) med det samme. Jeg prøvde å roe ham ned, men ble da bare dyttet unna. Han snakket heldigvis norsk, så de andre forstod ikke hva han sa. Men for meg ble det en vond påminnelse om hvordan det norske samfunnet kan være. Jeg ble overveldet av tristhet over denne enkle mannens evne til å frata meg gleden over et fargerikt fellesskap. Slik kan altså Norge være. Det er ikke bare i Palestina det foregår undertrykkelse og ødeleggelse av håp. Min norske stolthet fikk seg en knekk. Jeg må ut i verden for å finne håp igjen. Nedtellingen har begynt, om to uker reiser jeg.

Hilsen fra Hanne.