Letter 5-2006. Exam.

18th June 2006

Dear friends,

I have had a long period of preparation for my exam and I have not managed to take enough time to finish a letter. But now at last I have the time on my side, and the letter gets finished.

In addition to reading for exam in Hebrew and Old Testament, my term paper in OT has engaged me the most the last weeks. After a longer period without motivation, I luckily got interest for the paper a few weeks before it was to be handed in, and I dug into books about the covenant between God and Israel, as it is expressed in Deuteronomy. The title was “The election of Israel as gift and obligation according to Deuteronomy”.

Some might ask: Did you have to write about that? Of course I didn’t. It was quite voluntarily (if we believe that we have free will). I wanted to write a purely theological paper on the election of Israel, without having to mix anything political, and I had the chance to do that. I wondered how it would be, if I was going to be angry and irritated. I was not. I was positively surprised of the graceful God of Deuteronomy. I managed to write theologically and not even having a small wish to mix anything from today’s political situation.

Tuesday I had my oral exam in OT, to modify the results from the term paper. I got Psalm 2 and felt it was as good or bad as anything else I could have got. It went normally well until I at the end got an unexpected question from the external examiner. The question was about today’s Israeli leaders’ political use of the psalm, and how I looked upon it. I can admit I found the question problematical. I was not sure what the reason for asking like that was and how political I should be. I felt that the strong feelings came and found out that it was best to get out as soon as possible not to say anything stupid. I was very short and said good-bye. Out among my fellow students my feelings got out. It was good to have someone there understanding how disturbed I was, to receive and calm me down. Afterwards I have understood that it was more or less an accident. The examiners didn’t know my background, and they would not have touched the subject if they knew what it did to me. I have also understood that they didn’t want an Israel-friendly answer. The challenge was rather meant to make me think critically.

If the exam was a difficult experience when it happened, I am now glad that it turned out as it did. It is a learning to have sensed how feelings can cancel your ability to reason rationally and theologically. I am also glad I got this challenge to go on. OT is not an isolated subject, or an exam I have finished. It is a subject I want to use actively, and the political use might be just a suggestion on what to spend the summer on. I am soon on my way to Jerusalem.

It is difficult to say no when being asked about being summer sacristan in the Anglican Church in Jerusalem, at least for me having a spiritual home there. The task is mainly related to preparations for the daily offices and services. I have gladly accepted, and Tuesday I leave, to be there until the end of July. I had thought I might find a library with some theologically interesting books while I am there. But now I understand there might be more than reading waiting for me, also engaged discussions to understand more about how Jews today, and especially political leaders in Israel, read for example Psalm 2. I have also felt a desire to help Christian Palestinians to read OT in a healthy way. I can see that it is a great and difficult task. But I have also discovered so much good that we can not lose as Christians. So I think I have enough to do this summer.

At last some words of thanks to life: In the middle of my preparations for my exams I had an experience worth telling about. I guess Norwegian news are not well known for my English speaking friends, but at least in Norway people could know about a student house collapsing late Saturday night last week. I lived there. I have not experienced an earthquake before, but I guess it is similar. I am glad I was a bit later to bed than normal that evening. I was on my way from the bathroom when there was a terrible noise and the house started shaking. It ended with a big crack, and then it was silent. The fastest way out was through the kitchen window, so then I stood there, barefoot in my pyjamas, together with a group of students as confused as I was. Humour helped us through the night. Who had trampled so hard in the floor? Or was there anyone closing the door too eagerly? Was it my fault turning the tap wrongly, perhaps? The last reaction might not have come yet. The house could have fallen down, I guess. It didn’t, luckily. Nobody was wounded. I don’t want to think about the fact that I could have ended my life in the ruin of a student house. But I give thanks for my life and the summer.

Summer greetings from Hanne.

Brev 5-2006. Eksamen.

18.06.2006

Kjære venner!

Det er blitt en lang eksamensinnspurt der jeg ikke har klart å sette av nok tid til å få ferdig et brev. Men nå er endelig tiden på min side, og brevet skal ut.

I tillegg til å lese til eksamen i hebraisk og Det gamle testamente, har semesteroppgaven i GT vært det som har opptatt meg på MF de siste ukene. Etter en lengre periode med manglende motivasjon, dukket heldigvis interessen for oppgaven opp igjen noen uker før levering, og jeg begravde meg i bøker om pakten mellom Gud og Israel, slik den uttrykkes i 5. Mosebok. Oppgavens tittel var nemlig ”Utvelgelsen av Israel som gave og forpliktelse ifølge Deuteronomium”. (For dere som ikke har studert teologi: Deuteronomium er 5. Mosebok.)

Noen vil kanskje spørre: Måtte du skrive om det? Det måtte jeg selvfølgelig ikke. Det var helt frivillig (hvis vi tror at vi har fri vilje). Jeg hadde lyst til å skrive en rent teologisk oppgave om utvelgelsen av Israel, uten å behøve å blande inn noe som helst av politikk, og det fikk jeg god mulighet til. Jeg lurte nok litt på hvordan det ville gå, om jeg ville bli sint og irritert. Det ble jeg ikke. Jeg ble positivt overrasket over Deuteronomiums nåderike Gud. Jeg klarte å skrive teologisk og ikke en gang ha et snev av ønske om å blande inn noe av dagens politiske situasjon.

På tirsdag hadde jeg muntlig eksamen i GT, for å justere karakteren fra semesteroppgaven. Jeg kom opp i Salme 2 og følte vel at det var like bra eller dårlig som noe av det andre jeg kunne ha kommet opp i. Det gikk rimelig greit inntil jeg på slutten fikk et uventet spørsmål av sensor. Spørsmålet gikk på dagens israelske lederes politiske bruk av salmen, og hvordan jeg stilte meg til det. Jeg kan jo innrømme at jeg opplevde spørsmålet problematisk. Jeg var usikker på hva som var hensikten med å spørre slik og hvor politisk det var lurt å være. Jeg kjente at de sterke følelsene kom og fant ut at det var best å komme seg ut så fort som mulig om jeg ikke skulle si noe dumt. Jeg var rimelig knapp og takket for meg. Ute blant mine medstudenter fikk følelsene fritt utløp. Det var godt å ha noen som skjønte hvordan det boblet i meg, som kunne ta imot og roe meg ned. I ettertid har jeg forstått at det var mer eller mindre et uhell. Eksaminator og sensor kjente ikke til min bakgrunn, og ville ikke ha kommet inn på temaet om de visste hva det gjorde med meg. Jeg har også fått avkreftet mistanken om at de ønsket et Israels-vennlig svar. Utfordringen var heller ment som en vekker til å tenke kritisk.

Om eksamenen opplevdes vanskelig der og da, er jeg nå glad for at det ble som det ble. Det er greit å ha kjent på hvordan følelser kan avbryte det meste av rasjonell teologisk resonneringsevne. Jeg er også glad for å ha fått denne utfordringen til å gå videre. GT er ikke et isolert fag, eller en eksamen jeg er ferdig med. Det er et fag jeg ønsker å bruke aktivt, og den politiske bruken var kanskje nettopp et hint til noe å bruke sommeren på. Jeg skal nemlig til Jerusalem i sommer.

Det er vanskelig å si nei når man blir spurt om man vil komme som sommer-sakristan til den anglikanske kirken i Jerusalem, i hvert fall for meg som har et åndelig hjem der. Oppgaven går særlig ut på å gjøre i stand til tidebønner og gudstjenester. Så det har jeg takket ja til, og på tirsdag reiser jeg, for å være der til slutten av juli. Jeg hadde nok tenkt at jeg kunne finne på å ta en tur innom et bibliotek og kikke på noen teologisk interessante bøker mens jeg er der. Men nå aner det meg at det ikke bare blir lesing, men også ivrige diskusjoner for å forstå litt mer av hvordan dagens jøder, og særlig politiske ledere i Israel, leser for eksempel Salme 2. Jeg har også kjent på et ønske om å hjelpe kristne palestinere til å kunne lese GT på en sunn måte. Jeg aner at det er et stort og vanskelig arbeid. Men jeg har også oppdaget så mye bra der som vi ikke kan miste som kristne. Så da har jeg vel nok å finne på i sommer.

Til sist en takk for livet: Midt oppe i eksamensforberedelsene hadde jeg en opplevelse det er verdt å fortelle om. De som så norske nyheter søndag for en uke siden, fikk med seg at et hybelhus på Kringsjå kollapset sent lørdag kveld. Der bodde jeg. Jeg har ikke opplevd jordskjelv før, men jeg mistenker at det likner. Jeg er glad jeg var litt senere på vei i seng enn vanlig den kvelden. Det gjorde at jeg var på vei fra badet til rommet mitt da det begynte å bråke og riste. Det endte med et brak, og så ble det stille. Raskeste vei ut gikk gjennom kjøkkenvinduet, så der stod jeg da, barbeint i pysjen, sammen med en gjeng studenter som var like forvirret som jeg var. Humoren hjalp oss gjennom natta. Hvem var det som trampet så hardt i gulvet? Eller var det en som slo igjen døra med litt for stor kraft? Var det jeg som skrudde igjen krana på feil måte, kanskje? Den endelige reaksjonen har kanskje ennå ikke kommet. Huset kunne vel ha rast sammen. Det gjorde det ikke, heldigvis. Ingen ble skadet. At jeg kunne ha endt livet mitt i en ruin av en studentbolig vil jeg helst ikke tenke på. Men jeg takker for livet og sommeren.

Sommerhilsen fra Hanne.