Letter from Palestine, 39. The end.

30th May 2005

Dear friends!

I have ended my nine months long stay in Palestine, sitting home in Ringerike writing. It is a bit wistful. I planned to send this letter from Jerusalem, but preferred social gatherings rather than writing letters the last evenings. I am satisfied with that. I have the chance to write now, here I am remembering good experiences and already start feeling the privation. I will let you know some of it.

Security
-Or everything is not a privation... I do not think I will miss everything done from "security reasons". Security is played-up. Security is an idol and an excuse I do not believe. Security is normally just nonsense and a cover name for humiliation. But sometimes it can be funny, like at the airport in Tel Aviv yesterday. I had expected to spend some time in the security check, I have earlier experienced that it may be necessary when they face dangerous people like me. They quickly became suspicious of me this time as well. I only had to mention "exchange in YWCA" and the security lady backed several steps, consulted a colleague, put red stickers on my luggage and said: "Come with me, please". Red stickers are signs of danger. They have a colour code system with six colours, and red is worst, or best, as you see it, at least it results in the most attention. The red colour gave me personal company of 3-4 security guards for about an hour before they were finished with me, nice use of time and money. After a questioning which did not reveal the big secrets, my luggage was screened and unpacked, item by item. They did not find any explosives there, and continued then carefully with a metal detector search all over my body. I do not know if they were disappointed by the result. I was quite satisfied. It was not as unpleasant as I had feared, the guards were polite, and actually I found it funny. At the end I was accompanied to the passport control, so that I did not have to pass the same security control again. It was quite considerate. No, I do not think I will miss the "security", but the humour it provokes I might miss.

Religion
After a night on a bench on London Heathrow, I went to the inter-faith prayer room before my flight this morning. Nobody was there when I came, but after some time a Jew with his prayer shawl entered the room and started his prayer. After a while a Muslim came with his prayer mat and turned towards Mecca. There we were, a Jew, a Muslim and a Christian, in prayer to the one God, in a special fellowship, without words, but in prayer. It was a great experience, and especially strong after having travelled from Jerusalem where the religions live so close. I will miss the colourful interaction between the religions. I like seeing people so deeply committed in what they believe in. There are quite a few of them in Jerusalem, too many, some think. "The problem with this place is that people are too religious," I have heard a couple of times. I do not know if I agree. For some the religious conviction can destroy the will of coexistence. I know that the extremes exist, I will not miss them. But I have seen positive religious powers working together in edification creating hope for the future through work for justice and peace. I will miss the positive power I have experienced among people taking their religion seriously, when they read that salaam or shalom or peace is the essence in the religion, and live after that.

The Old City
I have often been annoyed by how slow the stream of people goes through the markets in the Old City, I have a tendency to count the time needed according to distance and not people in the street when I have been on my way through the city. I find it to be too many shops with clothes, souvenirs and food in a small area. But I will miss it. I will miss the nice salesmen inviting you for a cup of tea with mint both if they think you will buy something and not. I will miss the old women in their traditional embroidered dresses sitting along the streets selling herbs. I will miss all the churches in the Old City, especially the Church of the Holy Sepulchre. "My place" on the skull will have to manage without me now, and I without it. Where will I now find the quiet songs of the Ethiopian monks or the beautiful processions of the Franciscans? Who will now inspire me with their Orthodox or Catholic piety?

The church
Though both Orthodox and Catholic traditions in different ways fascinate me, it is my Anglican Church, St George's, I will miss the most. I will miss the daily prayers, I will miss having time to participate in them several times a week. I will miss my active participation in the Sunday services. I will miss my friends there, strong personalities, burning committed activists, brave everyday heroes. I will miss the priests, servants of God who dare to be clear at the same time as they give what you need to come further. I will miss the spiritual fellowship, and the possibility to grow in faith, at the source of faith. But who says that I can not continue this journey? I have experienced that it is possible, now it is up to me to find what I need where I am now.

The end
I have called this letter "The end". Is this the end? At least it is the end of my nine months long exchange period with YWCA in Palestine. But as one of my wise friends in Jerusalem said: "You do not travel back to Norway, but further on to Norway. You are changed, and continue your journey through your life." I do not think there will be weekly letters this summer. But I have thought that those who wish, can continue to follow my journey. Those who do not wish, who have only been interested because it has been about Palestine, or for other reasons do not want more letters, can let me know, and I will take them off the list. At the end I remind you of my blog, where you find my letters and pictures: http://banglahanne.blogspot.com/

Wistful greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 39. Slutten.

30.05.2005

Kjære venner!

Jeg har avsluttet mitt ni måneder lange opphold i Palestina, og sitter hjemme på Ringerike og skriver. Det er mer enn en smule vemodig. Jeg hadde tenkt å sende denne hilsenen fra Jerusalem, men prioriterte sosiale sammenkomster fremfor fellesbrev-skriving de siste kveldene. Det er jeg i grunnen fornøyd med. Jeg har nok av anledning til å skrive nå, her jeg minnes gode opplevelser og allerede begynner å kjenne på savnet. Dere skal få innblikk i noen savn.

Sikkerhet
-Eller alt er kanskje ikke savn... Jeg tror ikke jeg kommer til å savne alt som gjøres av "sikkerhetsmessige årsaker". Sikkerhet er oppskrytt. Sikkerhet er en avgud og en unnskyldning jeg ikke biter på. Sikkerhet er stort sett bare tull og et dekknavn for ydmykelse. Men av og til kan det være morsomt, som på flyplassen i Tel Aviv i går for eksempel. Jeg hadde jo regnet med å måtte bruke litt tid i sikkerhetskontrollen, jeg har tidligere erfart at det kan være nødvendig når de har med farlige mennesker som meg å gjøre. De fattet raskt mistanke denne gangen også. Jeg behøvde bare nevne "utveksling i KFUK" og sikkerhetsdamen rygget flere skritt, konsulterte med en kollega, satte røde lapper på bagasjen min og sa "kom med meg, er du snill". Røde lapper lyser fare. De har et fargekodesystem med seks farger, og rød er verst, eller best, ettersom man ser det, det resulterer i hvert fall i mest oppmerksomhet. Denne røde fargen gjorde at jeg fikk personlig følge av 3-4 sikkerhetsvakter i omtrent en time før de var ferdige med meg, fin bruk av tid og penger. Etter en utspørring som ikke avslørte de store hemmelighetene, ble bagasjen min gjennomlyst og pakket ut, ting for ting. De fant ingen eksplosiver der, og fortsatte da med nøye metalldetektor-undersøkelse av kroppen min. Jeg vet ikke om de var skuffet over resultatet. Jeg var ganske fornøyd. Det var ikke så ubehagelig som jeg hadde fryktet, vaktene var høflige, og jeg hadde det altså egentlig ganske morsomt. Til slutt ble jeg fulgt til passkontrollen slik at jeg skulle slippe å havne i samme sikkerhetskontrollen igjen. Det var da ganske omtenksomt. Nei, jeg tror ikke jeg kommer til å savne "sikkerheten", men humoren den utløser vil jeg kanskje savne.

Religion
Etter en natt på en benk på London Heathrow, tok jeg en tur på det felles-religiøse bønnerommet før flyavgang i morges. Det var ingen der da jeg kom, men etter en liten stund kom en jøde med bønnesjalet sitt og begynte sin bønn. Like etterpå kom en muslim med bønneteppet sitt og stilte seg mot Mekka. Der var vi da, en jøde, en muslim og en kristen, i bønn til den ene Gud, i et spesielt fellesskap, uten ord, men i bønn. Det var en flott opplevelse, og spesielt sterkt etter å ha reist fra Jerusalem der religionene lever så tett. Jeg kommer til å savne det fargerike samspillet mellom religionene. Jeg liker å se mennesker som er dypt engasjert i det de tror på. Det finnes mange av dem i Jerusalem, for mange, mener noen. "Problemet med dette stedet er at folk er for religiøse," har jeg fått høre et par ganger. Jeg vet ikke om jeg er enig. For noen kan den religiøse overbevisningen gå på bekostning av viljen til sameksistens. Jeg vet at de ekstreme finnes, det er ikke dem jeg kommer til å savne. Men jeg har sett positive religiøse krefter som virker sammen i oppbyggelse og som skaper fremtidshåp gjennom arbeid for rettferdighet og fred. Jeg kommer til å savne den positive kraften jeg har opplevd blant mennesker som tar religionen sin på alvor, når de leser at salaam eller shalom eller fred er essensen i religionen, og lever etter det.

Gamlebyen
Jeg har ofte ergret meg over hvor sakte strømmen av mennesker siger gjennom markedene i Gamlebyen, jeg har hatt en tendens til å beregne tid utfra strekning og ikke mennesker i veien når jeg har vært på vei gjennom byen. Jeg synes det er unødvendig mange klesbutikker og souvenirbutikker og matbutikker på et lite område. Men jeg kommer til å savne det. Jeg kommer til å savne hyggelige kjøpmenn som ber deg inn på en kopp te med mint enten de tror de kan få deg til å handle eller ikke. Jeg kommer til å savne gamle koner i tradisjonelle broderte kjoler som sitter langs gatene og selger urter. Jeg kommer til å savne alle kirkene i Gamlebyen, særlig Gravkirken. Min "faste plass" på Golgata må klare seg uten meg, og jeg meg uten den. Hvor skal jeg nå finne den stille sangen til de etiopiske munkene eller de vakre prosesjonene til fransiskanerne? Hvem skal nå inspirere meg med sin ortodokse eller katolske fromhet?

Kirken
Om jeg er fascinert både av ortodokse og katolske tradisjoner i ulike former, er det likevel min anglikanske kirke, St George's, jeg kommer til å savne mest. Jeg kommer til å savne de daglige bønnene, jeg kommer til å savne det å ha tid til å delta på dem flere ganger i uka. Jeg kommer til å savne min aktive deltakelse på søndagsgudstjenestene. Jeg kommer til å savne vennene mine der, sterke personligheter, brennende engasjerte aktivister, modige hverdagshelter. Jeg kommer til å savne prestene, Guds tjenere som tør å være tydelige samtidig som de gir det påfyllet du trenger for å komme videre. Jeg kommer til å savne det åndelige fellesskapet, og muligheten til å vokse i tro, ved troens kilde. Men hvem har sagt at jeg ikke kan fortsette denne vandringen? Jeg har opplevd at det går an, og nå er det opp til meg å finne det jeg trenger der jeg nå er.

Slutten
Slutten har jeg kalt dette brevet. Er det slutten? Det er i hvert fall slutten på mitt ni måneder lange utvekslingsopphold hos KFUK i Palestina. Men som en av mine kloke venner i Jerusalem sa: "Du reiser ikke tilbake til Norge, men videre til Norge. Du er forandret, og fortsetter din reise i livet." Det blir nok ikke ukentlige fellesbrev i sommer. Men jeg har tenkt at de som ønsker, skal få fortsette å følge meg på ferden. De som ikke ønsker, som har vært interessert kun fordi det har handlet om Palestina, eller som av andre grunner ikke ønsker å motta flere fellesbrev, kan bare si ifra, så strykes de fra listen. Ellers minner jeg om blog'en min, der det stadig er brev og bilder: http://banglahanne.blogspot.com/

Vemodig hilsen fra Hanne.

Angela and the flying ladies at Kalandia checkpoint

Girls trying to pass the wall to come to Jerusalem 

Girls climbing over a short wall 

Samaritan museum 

Letter from Palestine, 38. Flying ladies.

20th May 2005

Dear friends!

Before I was to receive a group of Norwegian ladies last Friday, I discussed with Stine how these ladies could be. You do not find 15 Norwegian ladies, “in their best age”, as they described it themselves, going on a one week holiday to Palestine every day. Two of them have been accompaniers in Hebron with EAPPI (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel) one and a half years ago, and had taken the initiative to take this trip. We expected the participants to be a bit alternative, also in their clothes, and thought we would meet a group of “flying ladies”, I mean such women with long, fluttering clothes. We were perhaps a bit disappointed by the lack of flying the first evening, but after having spent a week with them, I must say that it is a good group of normal ladies who have made an impression on me.

As Angela in ICAHD said; it is important that normal people know what is happening here, not only “extreme peace activists”. When telling what they have experienced, others might think though that they are the latter. A comment I have heard many times the last week, is: “We will tell about this when we come home.” The experiences have made an impression. I hope then that those who are listening will understand that these are still normal ladies, but they have seen an injustice which can not be silenced, but has to be told about.

When travelling around with a group gasping every time we see a settlement or a wall, I understand that I might have been here too long. The occupation has become normal to me. In the beginning I got sick when seeing the wall. Now it is part of my daily life. In the beginning I got exhausted by waiting in a queue at the checkpoints. Now it is a habit. In the beginning I wondered how many settlements it is possible to build on the West Bank. Now I understand that they are everywhere.

“Why are they not resisting?” one asked as we passed Kalandia checkpoint on our way to Ramallah. The answer from another was: “How to resist the fourth largest military machine in the world?” The Palestinians do resist. Intifada is resistance. But I understand that they can not protest continually. The Palestinians try to live a normal life, through their daily passing of checkpoints, delays, studies and work. Sometimes life seems to be easier, when a checkpoint is taken away (while another is put up), or when the problems have become a habit, and they do not remember how it was before. The visit reminds me that the occupation is not a natural situation. It must not be normal.

We have seen a lot in one week, and the answer of how it has been, is like always: Good, but tough. We have had several meetings with people with strong stories to tell. We have seen many places on the West Bank and we have visited YWCA and other organizations. We have also seen some political culture, when we in Bethlehem were at a dance show called “At the checkpoint”. A youth group from Ramallah showed a great drama dance about how the life can be at a checkpoint. When we a few days later were with ICAHD and saw the wall at Abu Dis, the dance suddenly turned real. A group of girls were on their way from the University East of the wall, to Jerusalem to pray. They tried to pass through the monastery garden where I have walked several times, but were stopped by soldiers who suddenly were there. In the same way as in the dance, they showed their ID cards, but were sent back. After some arguments they turned. When we continued along the wall, we met them again, climbing over another place, where there was only a short wall. Some in our bus applauded, and smiles were exchanged between the climbing ones and the Norwegians. We felt we had won in a way. What was the reason that these girls could not go to pray in Jerusalem? But though they managed to climb over the wall, they would probably not come all the way to the mosque, Angela said. There are soldiers everywhere. The dance continues, the Palestinians are still in queues at the checkpoints.

One of the great experiences this week was when we divided the group. Half the group when to Yanoun, close to Nablus, and the rest of us also went the same direction. Yanoun is a small Palestinian village in a valley, surrounded by new Israeli settlements on the mountains around. To make it possible for the inhabitants to continue to live there, international presence is needed, and the Norwegian ladies had this task for one night. We in the other group also experienced the beautiful valleys with olive fields, and the less beautiful caravan settlements on each top.

Some had heard that it could be interesting to se the ruins of Sebaste, the old Samaritan capital close to Nablus. We did not see the ruins, but came to the Samaritan village of today, on Mount Gerizim just above Nablus, where there was a museum we could visit. While the others probably found this to be the most special and strange they had seen, I have to admit that I found it very fascinating. We heard about the history of the Samaritans, and saw how the guide could follow his ancestors back to Adam. He told that the Samaritans are the children of Levi and Joseph, while the Jews are the children of Judah and Benjamin. The rest of the twelve tribes from the sons of Jacob were said to be lost. While the Jews are quite a good number today, there are only 680 Samaritans. They live in two villages, by Nablus, and in Holon by Tel Aviv. Their Bible consists of the five books of Moses and Joshua. They celebrate different feasts and do everything to keep the tradition. The climax of the year is the Passover sacrifice at Mount Gerizim, where many others come to see this ritual.

The Samaritans have a special position in the society. The Samaritans living on the West Bank have Israeli ID cards. They work among Palestinians in Nablus. They speak several languages. The daily language at Gerizim is Arabic. But on the Sabbath they use the religious language Ancient Hebrew, which is older than the “modern” Bible Hebrew I learn for my studies in theology. While the others thought there were far too much these poor Samaritans had to care about and live after, I am impressed how they do everything to keep the traditions. They said it was important for Messiah to come. We had some problems understanding who this Messiah was. Some asked if Jesus was Messiah, and we did not really get an answer. But we understood that Jesus’ parables about and meetings with Samaritans were important for them. Christians’ interest for Samaritans was also the background for the opening of the museum. You can wonder what sort of influence 680 people can have in the conflict in the Holy Land. It might seem minimal. But I have some trust in them. They are so few that they are not a threat, and they have a good relation to both Jews and Palestinians, if I have understood right. They are eager to have peace in the area, and hope that they themselves may have a role in the process. I see that I may be more flying than my Norwegian ladies. But I have to see hope where I believe that it might be. I believe it might be at Mount Gerizim.

Flying greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 38. Flyvende damer.

20.05.2005

Kjære venner!

Før jeg skulle motta en gruppe norske damer sist fredag, diskuterte jeg med Stine hvordan disse damene kunne være. Det er jo ikke hver dag 15 norske damer, ”i sin beste alder”, som de har beskrevet det selv, reiser på en ukes ferie til Palestina. To av dem har vært ledsagere i Hebron med EAPPI (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel) for et og et halv år siden, og var denne turens initiativtakere. Vi antok at deltakerne måtte være litt alternative, også i klesveien, og regnet med å møte en gruppe ”flyvende damer”, altså slike med lange, flagrende klær. Vi ble kanskje litt skuffet over hvor lite flyvende de var den første kvelden, men etter å ha tilbrakt en uke med dem, må jeg si det er en bra gruppe vanlige damer som har gjort inntrykk på meg.

Som Angela i ICAHD sa; det er viktig at vanlige folk vet hva som skjer her, ikke bare ”ekstreme fredsaktivister”. Når man forteller hva man har opplevd, kan man imidlertid lett bli tatt for å være det sistnevnte. En kommentar jeg stadig har hørt den siste uka, er: ”Dette skal vi fortelle når vi kommer hjem.” Det er tydelig at opplevelsene har gjort inntrykk. Jeg håper da at de som lytter, skjønner at dette fremdeles er vanlige damer, men at de har sett en urettferdighet som ikke kan ties ihjel, men må informeres om.

Når jeg reiser rundt med en gruppe som gisper hver gang vi ser en bosetning eller mur, skjønner jeg at jeg kanskje har vært her litt for lenge. Okkupasjonen er blitt en vane for meg. I begynnelsen ble jeg kvalm av å se muren. Nå er den en del av dagliglivet. I begynnelsen ble jeg utslitt av å vente i kø på kontrollposter. Nå er det en vane. I begynnelsen lurte jeg på hvor mange bosetninger det går an å opprette på Vestbredden. Nå skjønner jeg at de er overalt.

”Hvorfor gjør de ikke motstand?” spurte én da vi passerte Kalandia kontrollpost på vei til Ramallah. Svaret fra en annen var: ”Hvordan gjøre motstand mot verdens fjerde største militærmaskin?” Palestinerne gjør motstand. Intifada er motstand. Men jeg skjønner at man ikke kan protestere kontinuerlig. Palestinerne prøver å leve et vanlig liv, gjennom sine daglige kontrollpost-passeringer, forsinkelser, studier og jobb. Noen ganger virker livet lettere, når en kontrollpost er tatt bort (mens en annen er satt opp), eller når problemene er blitt en vane, og man ikke husker hvordan det var før. Besøket minner meg om at okkupasjon ikke er noen naturlig situasjon. Det må ikke bli en vane.

Vi har rukket mye på en uke, og svaret på hvordan det har vært, er vel som det pleier: Bra, men tøft. Vi har hatt flere møter med enkeltpersoner som har hatt sterke historier å fortelle. Vi har sett mye av Vestbredden og besøkt KFUK og andre organisasjoner. Litt politisk kultur har vi også fått med oss, da vi i Betlehem så en danseforestilling kalt ”At the checkpoint”. En gruppe ungdommer fra Ramallah viste en flott dramatisk dans med utgangspunkt i hvordan livet kan arte seg på en kontrollpost. Da vi noen dager senere var med ICAHD og så muren i Abu Dis, ble plutselig dansen virkelighet. En gruppe jenter var på vei fra universitetet på øst-siden av muren, til Jerusalem for å be. De forsøkte å gå gjennom klosterhagen der jeg har gått flere ganger, men ble stoppet av soldater som plutselig dukket opp. På samme måte som på dansen, trakk de frem ID-kortene sine, men ble sendt tilbake. Etter litt argumentasjon snudde de. Da vi kjørte videre langs muren, møtte vi dem imidlertid igjen, klatrende over et annet sted, der det bare er en lav mur. Flere i bussen klappet, og smil ble utvekslet mellom de klatrende og de norske. Det kjentes litt som en seier. Hva var grunnen til at disse jentene ikke skulle få be i Jerusalem? Men om de klarte å klatre over muren, var det tvilsomt om de ville komme seg helt til moskeen, sa Angela. Soldater finnes overalt. Dansen fortsetter, palestinerne står stadig i kø på kontrollposter.

En av de store opplevelsene denne uka, var da vi delte oss. Halve gruppa dro til Yanoun, i nærheten av Nablus, og vi andre kjørte også samme vei. Yanoun er en liten palestinsk landsby i en dal omringet av nye israelske bosetninger på høydene rundt. For at innbyggerne skal kunne fortsette å bo der, er de avhengige av internasjonal tilstedeværelse, og de norske damene hadde altså denne oppgaven en natt. Vi andre fikk også oppleve de vakre dalene med olivenlunder, og de mindre vakre brakke-bosetningene på hver høyde.

Noen hadde hørt at det skulle være spennende å se ruinene av Sebaste, den gamle samaritanske hovedstaden like ved Nablus. Vi så ikke ruinene, men endte opp i dagens samaritanske landsby, på Garisim-fjellet ved Nablus, der det var et museum vi kunne besøke. Mens de andre kanskje syntes dette var det særeste de hadde vært med på, må jeg innrømme at jeg syntes det var veldig fascinerende. Vi fikk høre om samaritanernes historie, og se hvordan guiden vår kunne føre slekten tilbake til Adam. Han fortalte at samaritanerne er etterkommere etter Levi og Josef, mens jødene er etterkommere etter Juda og Benjamin. Resten av stammene etter Jakobs tolv sønner skal ha gått tapt. Mens jødene teller ganske mange i dag, er det kun 680 samaritanere. De bor i to landsbyer, ved Nablus og i Holon ved Tel Aviv. Deres bibel består av de fem Mosebøkene og Josva. De feirer ulike høytider og er opptatt av å føre tradisjonen videre. Årets høydepunkt er påskeofringen på Garisim-fjellet, der det gjerne kommer mange tilreisende for å se på dette ritualet.

Samaritanerne har en spesiell posisjon i samfunnet. Samaritanerne som bor på Vestbredden har israelske ID-kort. De jobber blant palestinerne i Nablus. De snakker flere språk. Dagligspråket på Garisim er arabisk. Men på sabbaten brukes det religiøse språket gammel-hebraisk, som er eldre enn det ”moderne” bibelhebraiske jeg lærer på MF. Mens de andre syntes det var fryktelig mye disse stakkars samaritanerne måtte passe på og leve etter, er jeg imponert over hvordan de gjør det de kan for å holde på tradisjonene. De mente det var viktig for at Messias skulle komme. Hvem denne Messias var, hadde vi litt problemer med å forstå. Noen spurte om Jesus var Messias, og det fikk vi ikke skikkelig svar på. Men at de var opptatt av Jesu liknelser om og møter med samaritanere, skjønte vi. Kristnes interesse for samaritanerne var også bakgrunnen for åpningen av museet. Man kan lure på hvilken innflytelse 680 personer kan ha i konflikten i Det Hellige Land. Den kan virke minimal. Men jeg har faktisk litt tro på dem. De er så få at de ikke er noen trussel, og de har et godt forhold til både jøder og palestinere, hvis jeg har forstått riktig. De er opptatt av at det skal bli fred i området, og håper at de selv kan spille en rolle. Jeg ser at jeg kanskje er mer flyvende nå enn de norske damene mine. Men jeg må se håp der jeg tror at det finnes. Jeg tror det finnes på Garisim-fjellet.

Flyvende hilsen fra Hanne.

Nakba march with new friends 

Nakba march 

Letter from Palestine, 37. Palestinians in Israel.

13th May 2005

Dear friends!

The nice visit continues, and more friendly people meet us on our way. We have had many good experiences, and when having visit, I also get some new experiences. When we met Father Paul one day after a tour with ICAHD, he asked Stine if she got to see any holy sites with me, or if I only took her around on political tours…

I think I have managed to show some holy sites too, at least we have been to the most important here in Jerusalem, and yesterday we travelled to Nazareth. Some thought it was a bit strange to go there yesterday, on Israel’s Independence Day, because it was not easy to get around by bus. But we found a taxi and bargained enough so that he took us to the Sea of Galilee with Kapernaum and Tabgha.

We thought of visiting the churches in Nazareth after lunch. We had lunch at an outdoor restaurant where we started to talk with two Palestinian girls sitting at the next table. They both worked in I’lam, Media Center for Arab Palestinians in Israel. I don’t have the chance to hear about the difficulties for Arab journalists in Israel every day, so we took the opportunity to get answers on our questions. Arab journalists in Israel are neither member of interest associations in Israel nor in Palestine. They are caught in between. It is in fact how it is for Palestinians with Israeli citizenship in many situations.

The Palestinians remaining in what became Israel in 1948 are in a quite special situation. I have focused on Palestinians in East Jerusalem and on the West Bank. I know that Palestinians in Gaza face difficulties. But the Palestinians in Israel have not been so much in my thoughts, though I have known that they are the third class citizens after European and Oriental Jews. I have anyway thought that these Palestinians have a much easier life than those living in East Jerusalem or on the West Bank. I have heard Palestinians in the Occupied Territories complaining about lack of support from Palestinians in Israel. But there are big differences. The Palestinians we met yesterday were clearly Palestinians first.

I am more used to hear about Israeli Arabs than Palestinians in Israel. It is part of the policy of Israel to minimize the Palestinian national identity of the Israeli Arabs. Many in this minority anyway see their Palestinian identity as very important, and the meeting with the two girls yesterday was a meeting with two Palestinians still living in what they called Palestine though it today is called Israel by everyone else. It means, it was a great difference between them. One was raised close to Nazareth, had Jewish friends, and no problems pronouncing “Israel”. The other is born and raised in Canada, but has just come here after marrying a Palestinian from Israel. Her father never wanted to say Israel out loud, it was a dirty word. The family members are victims of the expelling of 1948. We understood a bit of the demography policy of Israel when she described how difficult it will be for her to get Israeli citizenship though her mother with her Israeli citizenship fled from Israel in 1967. Her husband also has Israeli citizenship. While Jews from anywhere in the world automatically get Israeli citizenship when they arrive, neither the Israeli citizenship of her mother nor of her husband is any guaranty that our friend will get it.

Galilee and Negev are the two areas in Israel having a majority of Palestinians rather than Jews. I was surprised to hear that the same policy used to settle the West Bank, is used fighting against the Palestinian majority in areas in Israel. I am used to seeing settlements on every hill on the West Bank, a strategy ensuring Israeli control. That the same strategy is used in Israel was new to me. But it is true. On the hills around Nazareth, which is a Palestinian city, four Jewish towns have emerged, seeing to stop the Palestinian Nazareth to expand. The Jewish settlers who will be withdrawn from Gaza this summer, will in addition to in settlements on the West Bank, be placed in such towns in the Galilee and Negev. I can understand that our new friends also called Jewish towns in Israel ‘settlements’.

Through ICAHD I have heard a lot about house demolitions both in East Jerusalem and on the West Bank and in Gaza. Palestinians in East Jerusalem don’t get building permit, so they are forced to move outside the city, to the West Bank, or they build without permit and risk demolition of their house. I did not know that the same weapon was used in Israel. One million, 20 %, of the inhabitants of Israel are Palestinians. They are not allowed to live on 93 % of Israeli land. Where they are allowed to live they do not have good chances to get a permit to build. Some build illegally, and house demolition is a phenomenon which is not unusual.

When the lunch was over, we were asked if we wanted to attend a march remembering the Nakba in 1948. “Nakba” means catastrophe, and is the term used by Palestinians to describe what happened to many Palestinians when the state of Israel was established. While some celebrate the independence, others mourn the catastrophe. The march was between two villages destroyed in 1948, and then there were speeches and songs. The media reported afterwards that there had been 5000 present, mostly Palestinians, but also some Jews and foreigners. By chance we met a Norwegian scholar on the march. She wrote about Arabic and Jewish identity in Israel. Then it seemed like our friends knew almost all the journalists who had come to cover the event, it is not very strange as they work in a media organisation.

When we came back to Nazareth, it started to be late, and only one church was open. Paul might be right that I often happen to be in and show political events as much as holy sites… But it is not necessarily bad. As not all of the holy sites in Nazareth are visited, we have to come back some time. With I’lam and other interesting organisations it is worth coming back to get to know more about the situation for Palestinians in Israel. I got some links to explore:
http://www.arabhra.org/
http://www.ittijah.org/
http://www.adalah.org/eng/index.php

Mixed greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 37. Palestinere i Israel.

13.05.2005

Kjære venner!

Det hyggelige besøket fortsetter, og flere hyggelige mennesker møter oss på vår vei. Det er blitt mange gode opplevelser på oss, og når man har besøk, blir det gjerne til at man opplever noe nytt selv også. Da vi møtte Paul prest her om dagen etter at vi hadde vært på tur med ICAHD, spurte han Stine om hun fikk se noen hellige steder når hun var sammen med meg, eller om jeg bare tok henne med rundt på politiske turer...

Jeg synes jeg har klart å vise frem noen hellige steder også, vi har i hvert fall vært innom de mest sentrale her i Jerusalem, og i går reiste vi til Nasaret. Noen syntes det var litt rart å reise dit i går, på Israels uavhengighetsdag, for da var det ikke så lett å komme seg rundt med buss. Men vi fant en drosje som vi klarte å prute såpass mye med at vi kom oss til Gennesaret-sjøen med Kapernaum og Tabgha.

Vi tenkte å besøke Nasarets kirker etter lunsj. Lunsjen ble inntatt på en gaterestaurant der vi kom i snakk med to palestinske jenter som satt ved nabobordet. De jobbet begge i I’lam, Media Center for Arab Palestinians in Israel. Det er ikke hver dag man får høre om hvilke vanskeligheter arabiske journalister i Israel opplever, så vi benyttet sjansen til å få svar på det vi lurte på. Arabiske journalister i Israel er verken medlem av fagforeninger i Israel eller Palestina. De faller litt mellom to stoler. Det gjelder i grunnen palestinere med israelsk statsborgerskap i mange sammenhenger.

Palestinerne som ble boende i det som ble Israel i 1948 er i en ganske spesiell situasjon. Jeg har jo hatt fokus på palestinerne i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Jeg vet at palestinerne i Gaza har det vanskelig. Men palestinerne i Israel har ikke vært så mye i mine tanker, selv om jeg har visst at de er nederst på rangstigen i denne staten, etter europeiske og orientalske jøder. Jeg har likevel tenkt at disse palestinerne har det mye lettere enn de som bor i Øst-Jerusalem eller på Vestbredden. Jeg har hørt palestinere i de okkuperte områdene klage over liten støtte fra palestinere i Israel. Men det er stor forskjell. Palestinerne vi møtte i går var helt klart palestinere først.

Jeg har vært vant til å høre om israelske arabere, mer enn palestinere i Israel. Det er en del av Israels bevisste politikk for å minske den palestinske nasjonalfølelsen til de israelske araberne. Mange i denne minoriteten ser imidlertid på sin palestinske identitet som svært viktig, og møtet med de to jentene i går var et møte med to palestinere som fortsatt bor i det de vil kalle Palestina selv om det i dag kalles Israel av alle andre. Det vil si, det var ganske stor forskjell på dem. Den ene var oppvokst i nærheten av Nasaret, hadde jødiske venner, og ikke problemer med å uttale ”Israel”. Den andre er født og oppvokst i Canada, men er nettopp kommet hit etter å ha giftet seg med en palestiner fra Israel. Faren hennes ville aldri si Israel høyt, det var et skittent ord. Familien er ofre for utdrivelsen i 1948. Vi fikk et lite innblikk i israelsk befolkningspolitikk da hun beskrev hvor vanskelig det vil være for henne å få israelsk statsborgerskap selv om moren, med sitt israelske statsborgerskap, flyktet fra Israel i 1967. Ektemannen har altså også israelsk statsborgerskap. Mens jøder uansett hvor de kommer fra automatisk får israelsk statsborgerskap hvis de kommer til landet, er verken morens eller mannens israelske statsborgerskap noen garanti for at vår venninne vil få det.

Galilea og Negev er de områdene i Israel som har en majoritet av palestinere fremfor jøder. Jeg ble overrasket over å høre at den samme politikken som brukes for å bosette Vestbredden, brukes i kampen mot den palestinske majoriteten i områder i Israel. Jeg er vant til å se jødiske bosetninger på alle høyder på Vestbredden, en strategi som skal sikre Israel kontroll. At den samme strategien brukes i Israel, var imidlertid nytt for meg. Men det er altså tilfelle. På høydene rundt Nasaret, for eksempel, som er en palestinsk by, har det poppet opp fire jødiske byer som skal sørge for at det palestinske Nasaret ikke kan ekspandere. De jødiske nybyggerne som skal trekkes ut av Gaza til sommeren, vil bli plassert i slike byer i Galilea og Negev i tillegg til i bosetninger på Vestbredden. Jeg kan skjønne at våre nye venner også kalte jødiske byer i Israel for bosetninger.

Gjennom ICAHD har jeg hørt mye om husødeleggelser både i Øst-Jerusalem og på Vestbredden og i Gaza. Palestinere i Øst-Jerusalem får ikke byggetillatelse slik at de blir tvunget til å flytte utenfor byen, og da havner på Vestbredden, eller de bygger uten tillatelse og risikerer da at huset blir revet. Jeg ante ikke at det samme våpenet ble brukt i Israel. En million, 20 %, av Israels innbyggere er palestinere. De har ikke lov til å bo på 93 % av israelsk jord. Der de har lov til å bo har de heller ikke store muligheter for å få tillatelse til å bygge. Noen bygger ulovlig, og husødeleggelser er altså et fenomen som ikke er uvanlig.

Da lunsjen var over, ble vi spurt om vi ville være med på en markering til minne om Nakba’en i 1948. ”Nakba” betyr katastrofe, og er palestinernes betegnelse på det som skjedde med mange palestinere da staten Israel ble opprettet. Mens noen feirer uavhengigheten, sørger andre over katastrofen. Markeringen bestod av en marsj mellom to landsbyer som ble ødelagt i 1948, og så var det taler og sang. Mediene rapporterte i etterkant at det hadde vært 5000 på markeringen, flest palestinere, men også noen jøder og utlendinger. Tilfeldighetene gjorde at vi møtte en norsk stipendiat der vi marsjerte. Hun skrev om arabisk og jødisk identitet i Israel. Ellers så det ut til at våre venner kjente de fleste journalistene som var kommet for å dekke markeringen, de jobber jo i en medie-organisasjon.

Da vi kom tilbake til Nasaret, begynte det å bli sent, og bare én kirke var åpen. Paul har kanskje rett i at jeg har en evne til å havne i og vise frem politiske markeringer like mye som hellige steder... Men det behøver ikke være så negativt. Siden ikke alle de hellige stedene i Nasaret er besøkt, må vi jo komme tilbake en gang. Med I’lam og andre spennende organisasjoner er det jo også verdt å komme tilbake for å bli bedre kjent med situasjonen for palestinere i Israel. Jeg fikk noen lenker som jeg videreformidler her:
http://www.arabhra.org/
http://www.ittijah.org/
http://www.adalah.org/eng/index.php

Blandet hilsen fra Hanne.

Letter from Palestine, 36. The-friendly-people-day.

8th May 2005

Dear friends!

I enjoy my time with a Norwegian visitor these days. My friend Stine is here for ten days. When I wondered what to write about this time, she said: “Write about the-friendly-people-day!” It was a good idea, because yesterday was, if not officially, at least we experienced it, the-friendly-people-day.

The first friendly people we met when we were about to cross the wall at Abu Dis, East of Jerusalem. Israeli soldiers are not those I expect to be friendly, so I was a bit unsure when we approached them. This passage was a bit further south than where I normally go, and everybody went the opposite direction, climbing over a closed gate. We asked if we were allowed to pass to get to Jericho. They were not good in English, so a Palestinian helped us with translating. He commented that these soldiers were friendly, they would let us pass. While we were waiting for some elderly, Palestinian women to climb over before us, we could see the friendliness of the soldiers with our own eyes. They assisted the women willingly getting the big vegetable bags over the fence. It was a difficult place to pass, but helpful soldiers gave us a hope and showed that these people in green also are human beings.

In Jericho we visited YWCA and the food production programme where I worked last autumn. There was no surprise that we would meet friendly people here. The staff was extended and it was a good atmosphere. The joy of seeing two Norwegian visitors was also great. Visiting my host family we got tea and cakes and enjoyed the nice characters of two grandmothers. We got help to get a taxi to take us to the Dead Sea and Qumran, and our friendly driver made sure that we would buy the food we needed before we left Jericho.

When we after our trip waited for a service back to Jerusalem, we met more friendly people. An old man sat by the road selling fruit and vegetables. He looked a bit like one of the figures in the Ivo Caprino film of the Norwegian fairy tale “The seventh father of the house”. That we paid well for some old fruit might have given him a good day, at least he had a large smile. Another man, whom I have seen in Jericho before, was more than willing to help us to find transport to Jerusalem. He found out that the bus we wondered about would leave after 15 minutes, so we could wait there with him until the driver would come and we could leave.

On the bus we met two boys who were friendly to talk with. I can admit that we were a bit surprised. It happens that boys here are more pestering than friendly. But now we met two who only talked friendly with us in addition to serving cold drinks and biscuits. I had the chance to impress with my Arabic phrases, and Stine got her pronunciation better on the words she had learnt as these new teachers were stricter than I am.

We had our dinner on one of the outdoor restaurants close to the Holy Sepulchre in Jerusalem, and the host was quite friendly. He convinced us to order lemonade with mint, though Stine was quite skeptical, but it was tasty. When I hinted that the price of this simple dinner was a bit higher than what I thought was right, he came with tea and biscuits included, and everybody was satisfied with a nice meal.

These were some of the friendly people we met on our way yesterday. May be there was nothing special about yesterday. I could probably have written about the-friendly-people-day and referred to the day before, or some other day. We keep on meeting friendly people.

Friday we attended a presentation by ICAHD (Israeli Committee Against House Demolition), about the Matrix of Control. It gave us several good aspects on how the conflict is understood dependent on whether you use an Israeli or human rights framing, in addition to meeting more friendly people, among them the international contact person in ICAHD and two new accompaniers in EAPPI.

Friday night we met more friendly people when we went to Kabbalat Shabbat at the Jewish family I have visited once before. Joy and peace pervaded the evening also this time, and I felt that this house was in a special way filled with love.

Tomorrow we are invited for lunch to one of my students in Ramallah after work in Jalazone. I visited them a few days ago to taste the Easter cookies, and I had to come again for a meal, and I should bring my visitor from Norway. It was such a friendly family. They excused their small house, but I experienced it true how we say in Norwegian, that where there is a room in the heart, there is a room in the house.

Yesterday was not the only friendly-people-day. I think they will continue. It is just a matter of noticing it. Friendly people are everywhere, ready to improve your day.

Friendly greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 36. Hyggelige-mennesker-dagen.

08.05.2005

Kjære venner!

Jeg hygger meg med norsk besøk om dagen. Min venninne Stine er her i ti dager. Da jeg ikke riktig visste hva jeg skulle skrive om denne gangen, sa hun: ”Skriv om hyggelige-mennesker-dagen!” Det var en god idé, for i går var det altså, om ikke offisielt, så opplevde vi det i hvert fall, hyggelige-mennesker-dagen.

De første hyggelige menneskene møtte vi da vi skulle krysse muren ved Abu Dis, øst for Jerusalem. Israelske soldater er ikke de jeg forventer at skal være hyggelige, så jeg var litt usikker da vi nærmet oss. Denne passeringen var litt lenger sør enn der jeg vanligvis har gått, og alle var på vei motsatt retning av oss, klatrende forbi en stengt port. Vi spurte om vi kunne passere for å komme oss til Jeriko. De skjønte ikke så godt engelsk, så en palestiner hjalp oss med tolkingen. Han kommenterte at disse soldatene var hyggelige, de ville la oss passere. Mens vi ventet på at noen eldre, palestinske damer skulle klatre over før oss, fikk vi selv se soldatenes uvanlige vennlighet. De hjalp villig til med å få damenes store grønnsakssekker over gjerdet. Det var et tungvint sted å skulle passere, men hjelpsomme soldater gav oss et håp og viste at de grønnkledte også er mennesker.

I Jeriko besøkte vi KFUK og matlagingsprogrammet der jeg jobbet i høst. Her var det ingen overraskelse å møte hyggelige mennesker. Staben var utvidet og det var god stemning blant damene. Gleden over å se to norske besøkende var også stor. Hjemme hos vertsfamilien min fikk vi te og kaker og moret oss over to karakterer av noen bestemødre. Vi fikk hjelp til å få tak i en drosje som ville ta oss til Dødehavet og Qumran, og vår hyggelige sjåfør passet på at vi fikk kjøpt den maten vi trengte før vi forlot Jeriko.

Da vi etter rundturen ventet på en servis tilbake til Jerusalem, traff vi flere hyggelige mennesker. En gammel mann satt ved veien og solgte frukt og grønnsaker. Han kunne kanskje minne litt om en av figurene i Ivo Caprinos ”Den syvende far i huset”. At vi betalte godt for litt gammel frukt hjalp kanskje på humøret, han smilte i hvert fall hjertelig. En annen mann, som jeg har sett i Jeriko før, var mer enn villig til å hjelpe oss med å finne et transportmiddel til Jerusalem. Han fant ut at bussen vi lurte på, skulle gå etter et kvarter, så det var bare å vente sammen med ham før han fortalte at sjåføren kom og vi kunne gå på bussen.

På bussen møtte vi to gutter som faktisk var hyggelige å prate med. Det skal innrømmes at vi var litt overrasket. Det hender nok at gutter her er mer innpåslitne enn hyggelige. Men nå møtte vi altså to som bare snakket hyggelig med oss, i tillegg til å servere kald drikke og kjeks. Jeg fikk imponert med mine arabiske fraser, og Stine fikk perfeksjonert uttalen på de ordene hun hadde lært da disse nye lærerne våre var strengere enn jeg er.

Middagen ble inntatt på en av gaterestaurantene like ved Gravkirken i Jerusalem, og verten var riktig hyggelig. Han overtalte oss til å bestille limonade med mint, selv om Stine var ganske skeptisk, men det viste seg jo å være godt. Da jeg hintet om at prisen på den enkle middagen var litt i overkant av hva jeg syntes var rimelig, kom han med te og kake på husets regning, og vi ble alle fornøyde med et hyggelig måltid.

Dette var altså et lite utvalg av de hyggelige menneskene vi møtte på vår vei i går. Det var kanskje ikke noe spesielt med gårsdagen. Jeg kunne nok ha skrevet om hyggelige-mennesker-dagen og referert til dagen før også, eller en annen dag. Vi treffer stadig hyggelige mennesker.

Fredag var vi på et foredrag med ICAHD (Israeli Committee Against House Demolition), om the Matrix of Control. Det gav oss flere gode momenter i forhold til hvordan konflikten oppfattes avhengig av om man ser den i en israelsk eller menneskerettslig ramme, i tillegg til å gi oss et møte med flere hyggelige mennesker, blant dem var den internasjonale kontaktpersonen i ICAHD og to nye ledsagere i EAPPI.

Fredag kveld møtte vi enda flere hyggelige mennesker da det var Kabbalat Shabbat igjen hos den jødiske familien jeg har vært hos en gang tidligere. Den glade og fredfulle stemningen preget samlingen denne gangen også, og i tillegg opplevde jeg at huset på en spesiell måte var fylt av kjærlighet.

I morgen er vi etter arbeidstid i Jalazone bedt til lunsj hos en av studentene mine i Ramallah. Jeg var hos dem for noen dager siden for å smake på påskekakene, og jeg måtte nok komme igjen for et skikkelig måltid, og da gjerne med mer besøk fra Norge. Det var en riktig hyggelig familie. De unnskyldte seg med at huset var lite, men jeg opplevde at det er sant som vi sier på norsk: ”Der det er hjerterom, er det husrom.”

Gårsdagen var nok ikke den eneste hyggelige-mennesker-dagen, nei. Jeg regner med at de fortsetter. Det gjelder bare å legge merke til dem. Hyggelige mennesker er over alt, klare til å gjøre dagen din bedre.

Hyggelig hilsen fra Hanne.