Letter 49. A few thoughts

30th October 2005

Dear friends,

I don’t know when I will have the chance to write the next letter, so I thought I should give you a few words now before I leave for Old Dhaka and Missionaries of Charity.

The weekend is over, as Friday and Saturday are holidays here. Sunday is working day. I have spent the weekend with Keka di (didi means older sister and is the way you address someone older than you). She was one of those I had most contact with when I first visited Bangladesh in 1999, and she has been my contact person when I stayed here for five months, and a good friend when I have come back on different occasions. I spent much time playing with her four-year old son, and meeting with the rest of her family living nearby. She lives in the main Christian area of Dhaka, surrounded by known people. I have also attended Maria’s Bengali class a couple of days again, and I feel the progress is great, I look forward to practice more with children and adults in Old Dhaka.

I left you with the expectation of getting some more developed monastic thoughts from last letter... My limited time today will not provide a well written image of everything, and it also does not exist yet, but I would like to share a few more experiences.

In Barisal I met a wonderful old woman living in the Oxford Mission compound. I first saw her for the Eucharist the first day, and wondered who this woman might be. Her skin was white, but I was not really sure she was a ” bideshi” (foreigner) as her performance was so Bengali. I came to know that she originally was from Britain, and still had her citizenship there, though she felt like adopted in Bangladesh. I later had the chance to talk with her a few times, and got to know a little of an exciting life.

Lucy came to Bangladesh as a novice, wanting to join the Sisterhood of the Epiphany. She stayed with them for years, but was eventually not accepted for life vows. She thought of applying to another community, but found that her vocation was more to be in Bangladesh working with the people there than to be a Sister, so she stayed, and has been a church worker in different churches and places in Bangladesh, especially working with young girls. She was now happy to be allowed by the bishop to retire in Bangladesh, not having to go back to Britain for the last years of her life. Though she had not taken life vows as a Sister, I was impressed how much she lived like one. Her attitudes of poverty, chastity and obedience were very visible, and her contribution to the Christian society in Bangladesh has been great.

Lucy was very happy to hear that I was exploring the religious life. She asked if I had thought of starting a Sisterhood in Bangladesh together with Bengali girls. I couldn’t say I had thought about that possibility, and after som reflection, I don’t think it is my call, but it gave me some understanding that there are still lots of possibilities for ministry in the church which I have not thought of existing. I have had the understanding that God has had a plan with my travelling this semester. But I am really curious to see what he will ask me to do with the experience. If the future will bring me to Bangladesh for a longer time, or to any other foreign country, or rather to stay in my native Norway, I don’t know. I believe there is a need for pastors, Sisters and pastor-like and Sister-like persons everywhere. Where and as what I will end up is still a great mystery.

More experiences will and revelations might come during the next few weeks.

Thoughtful greetings from Hanne.

Brev 49. Noen tanker.

30.10.2005

Kjære venner!

Jeg vet ikke når jeg vil få sjansen til å skrive neste brev, så jeg tenkte jeg burde komme med noen ord før jeg drar til Gamle Dhaka og Missionaries of Charity.

Helgen er over, da fredag og lørdag er fridagene her. Søndag er arbeidsdag. Jeg har brukt helgen sammen med Keka di (didi betyr eldre søster og er den måten du tiltaler noen eldre enn deg). Hun var en av dem jeg hadde mest kontakt med da jeg besøkte Bangladesh første gang i 1999. Hun var kontaktpersonen min da jeg var her fem måneder, og har vært en god venn når jeg har kommet tilbake ved ulike anledninger. Jeg brukte mye tid i lek med hennes fire år gamle sønn, og i samvær med resten av familien som bor i nærheten. Hun bor i den delen av Dhaka hvor det bor flest kristne, og er omringet av kjentfolk. Jeg har også vært med Maria i Bangla-klassen et par dager igjen, og føler at progresjonen er god. Jeg ser frem til å praktisere mer med barn og voksne i Gamle Dhaka.

Jeg lot dere kanskje ha forventning om å få noen mer utviklede klostertanker i forrige brev... Begrenset tid i dag gjør at det ikke blir noen velskrevet skildring av alt, og noe ”alt” foreligger heller ikke ennå, men jeg vil dele noen flere erfaringer.

I Barisal møtte jeg en flott, gammel dame som bodde på området til Oxford Mission. Jeg så henne først ved nattverdsgudstjenesten den første dagen, og lurte på hvem hun kunne være. Huden var hvit, men jeg var ikke sikker på om hun var ”bideshi” (utlending), da fremtoningen hennes var så bengalsk. Jeg fikk vite at hun opprinnelig var fra Storbritannia, og fortsatt var statsborger der, selv om hun følte at hun var adoptert i Bangladesh. Senere fikk jeg muligheten til å snakke med henne noen ganger, og fikk vite litt om en spennende liv.

Lucy kom til Bangladesh som novise i Sisterhood of the Epiphany. Hun var med dem flere år, men ble ikke akseptert for evige løfter. Hun tenkte på å søke en annen kommunitet, men fant ut at kallet hennes var mer å være i Bangladesh og jobbe med folk der enn å være Søster, så hun ble, og har vært menighetsarbeider i ulike kirker og på ulike steder i Bangladesh. Hun har særlig jobbet med unge jenter. Nå var hun glad for at biskopen hadde latt henne pensjonere seg i Bangladesh, slik at hun ikke måtte reise tilbake til Storbritannia de siste årene av sitt liv. Selv om hun ikke hadde avgitt evige løfter som Søster, slo det meg hvordan hun levde som en. Hennes holdninger til fattigdom, kyskhet og lydighet var veldig tydelige, og bidraget hennes til det kristne samfunnet i Bangladesh har vært stort.

Lucy var veldig glad da hun hørte at jeg utforsker klosterlivet. Hun spurte om jeg hadde tenkt på å starte et fellesskap i Bangladesh sammen med bengalske jenter. Jeg kunne ikke si jeg hadde tenkt på den muligheten, og etter å ha reflektert litt over det, tror jeg ikke det er kallet mitt. Men det gav meg en forståelse av at det fremdeles er mange muligheter for tjeneste i kirken som jeg ikke har tenkt eksisterte. Jeg har hatt en forståelse av at Gud har hatt en plan med reisingen min dette semesteret. Men jeg er veldig nysgjerrig på å se hva han vil spørre meg om å gjøre med erfaringen. Om fremtiden vil ta meg til Bangladesh for lengre tid, eller til et annet land, eller til å bli i Norge, vet jeg ikke. Jeg tror det er behov for prester, Søstre og preste-liknende og Søster-liknende mennesker over alt. Hvor og som hva jeg vil ende opp, er fortsatt et mysterium.

Flere erfaringer vil og åpenbaringer kan komme i løpet av de neste få ukene.

Tankefulle hilsener fra Hanne.

Sisters and hostel girls and boys in church for morning prayer 

Happy Sister Agnes took me for a boat trip on one of the compound ponds 

Oxford Mission Primary School 

Letter 48. Handmaids of Christ.

26th October 2005

Dear friends,

I am back in Dhaka after an enjoyable stay in Barisal. I must admit I was a bit dushtu (naughty) when I decided how to go there. Most of my friends in Dhaka said that it was not safe for a foreign female traveller to go alone by launch (boat) at night, though this was what I wished to do. A couple of friends said it was no problem, and then of course I used the chance to take their help to get the ticket, and I was very obedient after that. I did not leave my cabin except for going to the toilet, and I did not speak to strangers or receive food from anybody. Of course I wanted to enjoy the journey by having the nice view of the river, and on my way to Barisal I was lucky enough to get a cabin with door and window towards the river. Turning off the light in my cabin I could lie in my bed watching the river life without disturbing eyes watching me from outside. It is so much more comfortable to travel by launch than by bus, and when being followed to my cabin before departure and picked up after arrival, it was not very easy to get lost either.

The Oxford Mission in Barisal is a hundred years old English Mission, started by the Brotherhood of the Epiphany and the Sisterhood of the Epiphany. Today no English Brothers or Sisters are there, but there are growing communities of Bangladeshis. Anyway, it is still known as the Oxford Mission. The Brotherhood of St. Paul has two Fathers, one Brother and one postulant. The Christa Sevika Sangha (Handmaids of Christ) has twelve Sisters and one novice. Five of the Sisters are situated in Barisal. The rest of them are in the village of Jobarpar, one and a half hours drive from Barisal. We had a visit to Jobarpar one day, where I met the old, sweet Mother of the community as well as the youngest one, the 20 year-old novice who came three years ago.

The Sisters and Brothers at Oxford Mission in Barisal share much of their life, though they live in separate houses. They say their prayers together in the most beautiful church I have seen in Bangladesh. They share the responsibilities for the work within the convent premises and they sometimes invite each other for meals or recreation. They do lots of good work, much of it is similar to some of the work YWCA runs, and it was nice to visit the schools, hostels, clinic and development department of the Mission. In addition to providing services to the poor, they have a more evangelical aspect than YWCA. Their hostels are places where children get a Christian formation, and it was quite fascinating for me to see how these young girls and boys were so dedicated in their worship.

The day starts with morning prayer at 6.00 AM, and then Eucharist and an extra prayer done by the Sisters. But half an hour before that, I heard Sisters leaving for the church for private meditation. The great silence, which started at night prayer the night before, ends after breakfast, and then there was certainly no reason to be silent during the day. Some of the Brothers and Sisters were really quite full of life, joking and making fun and laughing all the time. I have to include one more in my list of “most laughing Bengali women” together with Mary and Ripa; Sister Agnes. Sister Agnes was the Sister in Barisal who spoke most English, and she took much care of me. “The life of a Sister is a happy life, so why should I be sad?” she said and laughed. As all my caring friends here, she did her best to make me beautiful. When Norwegians will see how fat and beautiful I have become, they will ask where I have been, and when they get to know about Bangladesh and the delicious food here, they will all come to visit, she explained.

After adding some aspects to my list of useful ways of using the orna (the third part, scarf, of the salwar kameez), I have found out that I want to share this list with you. Some Norwegians can’t understand why we need this extra piece of cloth, and often forget it. I have never found it very difficult to wear, but now I start to appreciate its many qualities even more. The atchul, the part hanging down on the back from the shoulder, of the sari, can be used in the same way. Women’s clothes are very practical here:

1. The main use of the orna is for covering the breast, i.e. hiding the female attributes.
2. As I have mentioned before; on the train journey from Khulna to Dhaka I experienced how good it was to use the orna as burqa keeping the insects away.
3. It is also useful as a sheet to cover your body at night, as it is often thinner than most other materials, and it is comfortable to cover with something light.
4. The salwar kameez does not have pockets. I miss that. But it is possible to bind keys or other important items to the end of your orna. What would I have done without the orna?
5. It makes fun to play with children, you can “hit” them in a gentle way with the orna. (This is Maria’s favourite. She doesn’t like the orna…)
6. It is useful always to have a towel at hand. You can always wipe the tears, sweat and water from your face.
7. At last, you can use the orna to cover your head, for which there can be many reasons:
a) Protect against rain.
b) Protect against sun.
c) Protect your white skin and blond hair from being stared at. It is especially useful not to be recognised as foreigner from behind in a rickshaw.
d) To look like the Blessed Virgin Mary… OK, I am not sure if the head covering is what has made people tell that about me, I believe it might be the white skin and blue eyes, which for some reason many Mother Mary pictures have here.
e) In Bangladesh most women cover their head when worshipping. I have normally not done it, but as everybody did so in Barisal, it was natural to do it. It gave me some sort of physical attitude of humility, though I don’t quite know what I think about Sisters’ veils, as I have told before. I don’t think I want women to start to cover their heads again in the church in Norway.

Isn’t it a wonderful long list? It made me not have more space for telling about my developed monastic thoughts. But they might not be enough developed for sharing yet, so that can come later. Anyway, it has been nice to experience a Bangladeshi Sisterhood and meeting happy Sisters living a joyful life.

Greetings from Hanne.

Brev 48. Kristi tjenerinner.

26.10.2005

Kjære venner!

Jeg er tilbake i Dhaka etter et godt opphold i Barisal. Jeg må innrømme at jeg var litt dosjto (rampete) da jeg bestemte meg for transportmiddel. De fleste vennene mine i Dhaka sa at det ikke var trygt for en utenlandsk jente å reise alene på båt om natta, selv om det var det jeg ønsket å gjøre. Et par venner sa imidlertid at det ikke var noe problem, og da benyttet jeg selvfølgelig sjansen til å få hjelp av dem til å skaffe billett, og jeg var veldig lydig etter det. Jeg forlot ikke lugaren min annet enn for å gå på do, og jeg snakket ikke med fremmede og mottok ikke mat fra noen. Selvfølgelig ønsket jeg å glede meg over reisen ved å nyte den fine utsikten over elva, og på vei til Barisal var jeg heldig og fikk en lugar med dør og vindu ut mot elva. Ved å skru av lyset i lugaren, kunne jeg ligge i senga og se på elvelivet uten å bli forstyrret av stirrende øyne fra den andre siden av vinduet. Det er så mye mer behagelig å reise med båt enn buss, og når man blir fulgt til lugaren før avgang og hentet etter ankomst, er det ikke veldig lett å gå seg bort heller.

Oxford Mission i Barisal er en hundre år gammel engelsk misjonsstasjon, som ble opprettet av Brotherhood of the Epiphany og Sisterhood of the Epiphany. I dag er det ingen engelske Brødre eller Søstre der, men det er voksende kommuniteter av bangladeshere. Uansett, de er fortsatt kjent som Oxford Mission. Brotherhood of St. Paul har to Brødre som er prester, én vanlig Broder og én postulant. Christa Sevika Sangha (Kristi tjenerinner) har tolv Søstre og én novise. Fem av Søstrene er i Barisal. Resten av dem er i landsbyen Jobarpar, en og en halv times kjøretur fra Barisal. Vi besøkte Jobarpar én dag, og der møtte jeg den gamle, søte Moderen i tillegg til den yngste i kommuniteten, den 20 år gamle novisen som kom har vært hos dem i tre år.

Søstrene og Brødrene i Oxford Mission i Barisal deler mye av klosterlivet, selv om de bor i separate hus. De ber sammen i den vakreste kirken jeg har sett i Bangladesh. De deler ansvaret for arbeidet på klosterområdet og de inviterer hverandre noen ganger til måltider og rekreasjon. De gjør masse bra arbeid, mye av det likner programmene KFUK driver, og det var fint å besøke skolene, internatene, klinikken og utviklingsavdelingen til misjonen. I tillegg til tjenester for de fattige, har de et mer evangelisk preg enn KFUK. Internatene deres er steder hvor barn får en kristen oppdragelse, og jeg synes det var fascinerende å se hvordan disse unge jentene og guttene var så oppriktige i sin gudstjeneste.

Dagen starter med morgenbønn kl 06.00, og så er det nattverdsgudstjeneste og en ekstra bønnestund for Søstrene. Men allerede en halvtime tidligere hørte jeg Søstre gå til kirken til stille bønn. Den store stillheten, som starter ved kveldsbønnen kvelden før, brytes etter frokost, og da var det tydeligvis ingen grunn til å være stille gjennom dagen. Noen av Brødrene og Søstrene var riktig fulle av liv, de spøkte og laget moro og lo hele tiden. Jeg må inkludere en til i listen min over ”mest leende bengalske damer” sammen med Mary og Ripa; Søster Agnes. Søster Agnes var den blant Søstrene i Barisal som snakket mest engelsk, og hun tok seg spesielt av meg. ”Det å være Søster er et lykkelig liv, så hvorfor skulle jeg være lei meg?” sa hun og lo. Som alle mine omsorgsfulle venner her, gjorde hun sitt beste for å gjøre meg vakker. Når nordmenn ser hvor fet og fin jeg er blitt, vil de spørre hvor jeg har vært, og når de får vite om Bangladesh og den deilige maten her, vil de alle komme på besøk, forklarte hun.

Etter å ha lagt til noen momenter på en liste jeg har over nyttige bruksmåter av orna (den tredje delen, skjerfet, på salwar kameez’en), har jeg funnet ut at jeg vil dele denne listen med dere. Noen nordmenn kan ikke forstå hvorfor vi trenger dette ekstra tøystykket, og glemmer det ofte. Jeg har aldri syntes det har vært veldig vanskelig å bruke, men nå begynner jeg å verdsette dets mange kvaliteter enda mer. Atsjul’et, den delen av sarien som henger over skulderen nedover ryggen, kan brukes på samme måte. Kvinneklærne her er veldig praktiske:

1. Hovedbruken av orna’er er for å dekke bryset, det kan også kalles ”puppeskjuler”.
2. Som jeg har nevnt tidligere; på togturen fra Khulna til Dhaka erfarte jeg hvor bra det var å bruke orna’et som burqa for å holde insektene unna.
3. Det er også nyttig som laken til å dekke seg om natta, da det ofte er tynnere enn andre stoffer, og det er mer behagelig å legge noe lett over seg.
4. Salwar kameez’en har ikke lommer. Jeg savner det. Men det er mulig å binde nøkler eller andre viktige ting til enden av orna’et. Hva skulle jeg har gjort uten orna?
5. Det er et kjekt leketøy i selskap med barn, du kan ”slå” dem på en mild måte med orna’et. (Dette er Marias favoritt. Hun liker ikke orna’et...)
6. Det er alltid nyttig å ha et håndkle tilgjengelig. Du kan tørke tårene, svetten og vannet fra ansiktet til enhver tid.
7. Til sist, du kan bruke orna’et til å dekke hodet, noe det kan være mange grunner til å gjøre:
a) Beskytte mot regn.
b) Beskytte mot sol.
c) Beskytte den hvite huden og det blonde håret ditt mot stirrende blikk. Det er spesielt nyttig for ikke å bli gjenkjent som utlending bakfra når du sitter på en rickshaw.
d) Se ut som Jomfru Maria... OK, jeg er ikke sikker på om det er hodekledet som har fått folk til å si det om meg, jeg tror det kan være den hvite huden og de blå øynene, som mange ”Mor Maria”-bilder av en eller annen grunn er utstyrt med her.
e) I Bangladesh dekker de fleste damer hodet når de ber. Jeg har vanligvis ikke gjort det, men da alle gjorde det i Barisal, var det naturlig å følge skikken. Det gav meg en slags fysisk ydmyk holdning, selv om jeg ikke er helt sikker på hva jeg synes om Søstres slør, som jeg har nevnt tidligere. Jeg tror ikke jeg vil at damer skal begynne å dekke hodet igjen i kirken i Norge.

Er det ikke en flott, lang liste? Den gjorde at det ikke ble plass til så mye om mine utviklede klostertanker. Men de er kanskje ikke utviklet nok til utlevering ennå, så det kan komme senere. Uansett, det har vært fint å oppleve et bangladeshisk kloster og møte lykkelige Søstre som levde et liv i glede.

Hilsener fra Hanne.

Mary in YWCA office 

At Jhumur's house 

Dhaka YMCA 40 years anniversary 

Letter 47. Beautiful friends.

17th October 2005

Dear friends,

When I have been sick or felt bad in any way in Bangladesh, I have often asked myself “why are you in this country, what are you doing here?”. I have had a very good week now, but I ask the question again, now with a positive tune. What am I doing here? People I meet ask me the same, and I should have an answer. I was leading a group from Norway, and I am going to volunteer with the Missionaries of Charity. But I have had some days just being here, and that’s what I have been doing, being. I have enjoyed just living in Bangladesh, and I actually think it is quite important. I have often felt that Bangladesh is a difficult country to live in. Now I have felt that I can be happy here, just being, and it is important for me to know that this is possible.

An important aspect of my being this week has been being together with friends. One of them is Mary. She is the health coordinator at YWCA of Bangladesh, and works on her annual report these days. “I need your help the whole day today”, she said when I came to the office after the Norwegian group had left. At the end of the day she asked if I would be there tomorrow. When I confirmed, she replied with a big smile that she needed me the whole next day too. It is great to be needed, to have some work to do and be appreciated. As I am not an “official volunteer” with YWCA now, I didn’t expect to be asked for this, so I am very happy to be unexpected useful. If I would not find any other work to volunteer with, I would certainly have the chance to accompany Mary for many days.

Another friend I have spent time with, is Jhumur. She comes from Barisal, but is now staying in Dhaka with her husband. She previously worked as a YWCA teacher in Barisal, now as a YMCA teacher in Dhaka. I travelled with her to Bergen when she was in Norway in February 2000. She was my dance teacher and we had a lot of fun. I stayed at her house for a day, and she said that I could stay there as long as I wanted, a week, a month or years if I liked. I could bring my sister as well, next time I should certainly bring my sister, and she could stay there while I travelled around Bangladesh. I was treated well with lots of delicious food. I think I got a bit more beautiful…

I met Jhumur and several others who have been to Norway through YWCA-YMCA on the 40 years anniversary of Dhaka YMCA. It was a big celebration with many guests, long speeches, a nice cultural programme and of course a very tasty dinner. It was good to meet so many members of YMCA who have strong connection with Norway and are committed to continue our partnership. I am sure I could spend weeks with them as well. My two months in Bangladesh is too short time for doing and being all I should.

Another friend is Ripa. She works in the reception at YWCA. I know her from my many stays here. But I have not had so close contact with her before. Maria says that she has the longest and most beautiful hair. I would add that she has the biggest smile and most laughing face, together with Mary. In addition to this she is one of the most caring persons I know. When there are few guests in the guesthouse, Ripa finds her lack of work a bit boring, and is happy to talk. One evening we found out that we are now both students of theology, as she has just started a part time course in theology in the theological college of Church of Bangladesh. This is a church based on the Anglican and Presbyterian traditions as well as including Methodist and other Protestant elements. I have attended their English services a few times, and feel much at home there.

Ripa invited me to attend her class one day, and I was so happy to get the chance. The class was conducted in Bengali, but I could follow a little, as the subject was liturgy, and they were just learning about the Lutheran tradition when I came. They also wanted to know about my studies. Some of them are going to be ministers, some are church workers and some are in secular jobs, like Ripa. She wants to serve outside the church, but she feels the need for theological knowledge also for service in society in general. I have also spent some time with Ripa finding websites with useful information for her study, so now she can spend her guest-less evenings studying in the reception. It was encouraging to see the students’ interest in the subject. Church of Bangladesh is not a big church. Christianity in Bangladesh is not big at all. 0,3% of the population is Christian. But Christian services play a significant role in the society, as Christian education and health institutions have improved the situation for many. Other sorts of development work have also changed the situation for many poor people.

So this is what the last week has been like, spending time with friends, volunteering some work, living and planning my next weeks. This night I will go by launch to Barisal, a town south of Dhaka. Bangladesh is the biggest delta in the world, with the rivers as important channels of communication. I will arrive early tomorrow morning. Sisters from the Oxford Mission, an Anglican convent, will meet me. They were very welcoming when I asked if I could stay with them for a week. When I come back to Dhaka I will probably spend a few days with friends again, before I start what I have told I will be doing here; volunteering with the Missionaries of Charity, the Sisters of Mother Teresa. I visited their orphanage, Shishu Bhabhan in Old Dhaka yesterday. It was a good experience. Not all descriptions I have heard have been positive, but I came to a home of love, where the Sisters and workers contributed their best and the children hungered for my attention. I look forward to staying there. I will volunteer with them for three weeks.

Happy greetings from Hanne.

Brev 47. Nydelige venner.

17.10.2005

Kjære venner!

Når jeg har vært syk eller på andre måter har hatt det tungt i Bangladesh, har jeg ofte spurt meg selv ”hvorfor er du i dette landet, hva gjør du her?”. Jeg har hatt en veldig god uke nå, men stiller spørsmålet igjen, nå med en positiv tone. Hva gjør jeg her? Folk jeg møter, spør om det samme, og jeg burde ha et svar. Jeg ledet en gruppe fra Norge, og jeg skal være frivillig med Missionaries of Charity. Men jeg har hatt noen dager da jeg bare har vært her, og det er det jeg har gjort, jeg har vært. Jeg har gledet meg over det bare å leve i Bangladesh, og jeg tror faktisk det er ganske viktig. Jeg har ofte følt at Bangladesh er et vanskelig land å leve i. Nå har jeg følt at jeg kan være glad her, bare ved å være, og det er viktig for meg å vite at det er mulig.

Et viktig moment ved min væren denne uka har vært å være sammen med venner. En av dem er Mary. Hun er helsekoordinator i Bangladesh KFUK, og jobber med årsrapporten om dagen. ”Jeg trenger hjelp av deg i hele dag,” sa hun da jeg kom på kontoret etter at Buskerud-gruppa hadde reist. På slutten av dagen spurte hun om jeg ville være der i morgen. Da jeg bekreftet det, svarte hun med et stort smil at hun trengte meg hele neste dag også. Det er flott at det er behov for meg, at jeg har arbeid å gjøre og blir verdsatt. Da jeg ikke er ”offisiell frivillig” med KFUK nå, regnet jeg ikke med å bli spurt om dette, så jeg er veldig glad for å være uventet nyttig. Om jeg ikke hadde funnet noe annet å arbeide frivillig med, ville jeg klart hatt muligheten til å være sammen med Mary mange dager.

En annen venn jeg har brukt tid med, er Jhumur. Hun kommer fra Barisal, men bor nå i Dhaka med mannen sin. Hun har tidligere jobbet som KFUK-lærer i Barisal, nå er hun KFUM-lærer i Dhaka. Jeg reiste med henne til Bergen da hun var i Norge i februar 2000. Hun var danselæreren min og vi hadde mye moro sammen. Jeg har bodd hos henne et døgn nå, og hun sa at jeg kunne bo der så lenge jeg ville, en uke, en måned, eller flere år om jeg ønsket. Jeg kunne også ta med søsteren min, neste gang burde jeg absolutt ta med søsteren min, og hun kunne bo der mens jeg reiste rundt i Bangladesh. Jeg ble godt traktert med masse deilig mat. Jeg ble nok litt vakrere...

Jeg møtte Jhumur og flere andre som har vært i Norge gjennom KFUK-KFUM på 40-års-jubileet til Dhaka KFUM. Det var en stor feiring med mange gjester, lange taler, et flott kulturprogram og selvfølgelig en veldig god middag. Det var fint å møte så mange medlemmer av KFUM som har sterk tilknytning til Norge og er interessert i å fortsette partnerskapet. Jeg er sikker på at jeg kunne ha brukt uker sammen med dem også. Mine to måneder i Bangladesh er altfor kort tid for alt jeg gjerne skulle gjøre og være.

En annen venn er Ripa. Hun jobber i resepsjonen til KFUK. Jeg kjenner henne fra mine mange opphold her. Men jeg har ikke hatt så tett kontakt med henne tidligere. Maria sier at hun har det lengste og vakreste håret hun har sett. Jeg vil legge til at hun har det største smilet og mest leende ansiktet, sammen med Mary. I tillegg til dette er hun en av de mest omsorgsfulle personer jeg kjenner. Når det er få gjester på gjestehuset, synes Ripa mangelen på arbeid er litt kjedelig, og hun snakker gjerne med meg. En kveld fant vi ut at vi nå begge er teologistudenter, da hun akkurat har startet et deltidsstudium i teologi på det teologiske colleget til Church of Bangladesh. Det er en kirke basert på anglikansk og presbyteriansk tradisjon samtidig som den inkluderer metodistiske og andre protestantiske elementer. Jeg har vært på noen engelske gudstjenester der, og føler meg hjemme i den kirken.

Ripa inviterte meg til å være med på en forelesning en dag, og jeg var glad for å få den muligheten. Forelesningen ble holdt på bengali, men jeg kunne følge med litt, da faget var liturgi, og de akkurat lærte om den lutherske tradisjonen da jeg kom. De ville også vite litt om mine studier. Noen av dem skal bli prester, andre er menighetsarbeidere og noen har sekulære jobber, som Ripa. Hun vil tjene utenfor kirken, men føler at det er behov for teologisk kompetanse også for tjeneste i samfunnet generelt. Jeg har også brukt litt tid sammen med Ripa på å finne hjemmesider med nyttig informasjon til studiene hennes, så nå kan hun bruke gjestefrie kvelder i resepsjonen til studier. Det var oppmuntrende å se studentenes interesse for faget. Church of Bangladesh er ingen stor kirke. Kristendom i Bangladesh er ikke stort i det hele tatt. 0,3% av befolkningen er kristen. Men kristnes tjenester utgjør en viktig rolle i samfunnet, da kristne utdannings- og helse-institusjoner har forbedret situasjonen for mange. Andre typer utviklingsarbeid har også forandred situasjonen for mange fattige.

Så dette er hvordan den siste uka har vært, jeg har brukt tid med venner, gjort litt frivillig arbeid, levd og planlagt de neste ukene. I kveld reiser jeg med båt til Barisal, en by sør for Dhaka. Bangladesh er det største deltaet i verden, med mange elver som viktige transportårer. Jeg ankommer i morgen tidlig. Søstre fra Oxford Mission, et anglikansk kloster, vil møte meg. De ønsket meg hjertelig velkommen da jeg spurte om jeg kunne være hos dem en uke. Når jeg kommer tilbake til Dhaka vil jeg bruke noen dager med venner igjen, før jeg starter på det jeg har sagt at jeg skal gjøre her; være frivillig med Missionaries of Charity, Mor Teresa-Søstrene. Jeg besøkte barnehjemmet deres, Shishu Bhabhan, i Gamle Dhaka i går. Det var en god opplevelse. Ikke alle beskrivelser jeg har hørt har vært positive, men jeg kom til et hjem fylt av kjærlighet, der Søstrene og arbeiderne gjorde sitt beste og barna strakte armene ut etter min oppmerksomhet. Jeg gleder meg til å være med dem. Jeg skal være der i tre uker.

Glade hilsener fra Hanne.

Ten Sing seminar in Khulna 

Ten Sing concert in the dark 

Tired Norwegians in a warm room 

Wedding fashion show at Girls' Seminar 

Letter 46. Norwegians in Bangladesh.

12th October 2005

Dear friends,

After a long week with lots of programme, I find the time to write again. I have had a very good group of Norwegians here, seven youth and two adults. They have prepared for this exchange since January when they were selected for the programme. This was the eighth group from Buskerud YWCA-YMCA (my region in Norway) visiting Bangladesh. The first group travelled in 1998. I first visited Bangladesh as part of the second group in 1999. This is my fifth visit to Bangladesh. We also receive visitors from Bangladesh in Buskerud each year. Meeting some of them now has been really nice. This exchange programme has developed to be the main leadership training in Buskerud YWCA-YMCA, as it includes several weekend courses before the youth are ready to travel.

The groups from Buskerud spend around ten days on their exchange, and the last years the programme has included a visit to a YWCA branch outside the capital city of Dhaka as well as a Girls’ Seminar and visiting the YWCA and YMCA in Dhaka. We have had many more girls than boys on exchange from Norway. Does it reflect the numbers of girls and boys in Ten Sing or the interest in development issues, or both? Anyway, this year we had two male participants, so while most of the girls attended the Girls’ Seminar with YWCA, some from the group took part in a Bible Seminar with YMCA.

Travelling in Bangladesh is not quite like travelling any other place. I actually start to get used to it, though I don’t always like how it works. We visited the YWCA branch in Khulna, southwest in Bangladesh, an eight-hour bus drive from Dhaka. The air-conditioned chair coach we went with was quite comfortable, first class with large soft seats. It is the driving which is the problem. I don’t have the close-to-death-feelings when travelling now, as I did my first visit to Bangladesh. But I keep on wondering why they have to do this slalom driving passing other vehicles when it is so unsuitable. Even more I wonder why they keep on using the horn every little turn. This is what really drives me crazy on the road in Bangladesh. –And why do they have to use the horn with the worst sound the most when they have two horns? You are guaranteed a headache if you don’t approach the situation with all the humour you can come up with. What helped our group were laughter and the jokes about how you get a driver’s license in Bangladesh; show that you know where the gas pedal is, and then the horn, and you are qualified.

We went back to Dhaka by train, 11 hours. Our second-class seats were soft, but they were not tailored for Norwegian long legs. Travelling by night with open windows and light inside, we were a big attraction for any kind of bugs available. After wondering if we would reach Dhaka with complete bodies, trying to cover any bare skin with ornas (scarves being part of the salwar kameez dress for girls), looking like burqa-covered women, someone found out how to turn off the light, and the rest of the trip passed quite comfortably.

In Khulna we were received by a beautiful group of girls showing the best of their culture in the welcoming ceremony. We were traditionally painted on the feet and forehead before they performed dances and songs. The next day it was our turn to show our culture by conducting a small Ten Sing seminar. The Bengali girls were very excited about the new songs they learnt, and the final concert for the staff was done with lots of energy though the electricity, that means all fans making the air tolerable, was gone and the only sources of light were candles and emergency torches. One of the best results of the frequent loss of electricity is the appreciation of the fans when it comes back.

In Khulna we also had the chance to see the important programmes of YWCA. We visited their free school in the slum and their centre in the village of Senhati. Playing with a bird, holding babies and talking with the young mothers was a great experience. I believe the locals had quite a funny time with these ten white strangers, shouting the Bengali words they knew to the people they passed, using the rickshaw-puller not only as driver, but also as language teacher.

The Girls’ Seminar for girls from Bangladesh and Norway was now organised for the fifth time. The theme this year was “Violence Against Women: Our Responsibilities”. The Norwegian group had already learnt a lot about this from the Global Week in Oslo a couple of months ago, and so they could conduct the seminar together with Bangladeshis of higher age. I think Norwegian teenagers with such confidence were good examples for shy Bangladeshi girls, and we could see how they dared more just during these few days.

At last a little about the health situation… My foot is not far from normal. My stomach is fine. After having told the Norwegian group that you never get sick at YWCA, I had to stay in my room an evening as something unwished had entered my stomach, and the result was four times vomiting without control. The unwished certainly got out, as I was ready to go to Khulna the next morning. Anyway, this might have made the bus journey a bit more tiring, as the foot might have made the train journey a bit more difficult. Now I am also soon finished with my cold, so my health is good! They must think these Norwegians are a week people…

I have started posting pictures on my blog again: http://banglahanne.blogspot.com/

Bangla greetings from Banglahanne.

Brev 46. Nordmenn i Bangladesh.

12.10.2005

Kjære venner!

Etter en lang uke med mye program, har jeg nå tid til å skrive igjen. Jeg har hatt en veldig god gruppe med nordmenn her, syv ungdommer og to voksne. De har forberedt seg på denne utvekslingen siden januar da de ble valgt ut til å delta på programmet. Dette var den åttende gruppa fra Buskerud KFUK-KFUM som har besøkt Bangladesh. Den første gruppa reiste i 1998. Jeg besøkte første gang til Bangladesh som medlem av den andre gruppa i 1999. Dette er femte gang jeg er her. Vi mottar også besøkende fra Bangladesh til Buskerud hvert år. Å møte noen av dem nå har vært veldig hyggelig. Dette uvekslingsprogrammet har utviklet seg til å bli det største ledertreningsprogrammet i Buskerud KFUK-KFUM, da det inkluderer flere helgekurs før ungdommene er klare til å reise.

Gruppene fra Buskerud bruker rundt ti dager på utvekslingen, og de siste årene har programmet inkludert et besøk til en KFUK-gruppe utenfor hovedstaden Dhaka i tillegg til Jenteseminar og besøk hos KFUK og KFUM i Dhaka. Vi har hatt mange flere jenter enn gutter på utveksling fra Norge. Gjenspeiler det fordelingen av jenter og gutter i Ten Sing eller interessen for utviklingsspørsmål, eller begge deler? Uansett, i år hadde vi to mannlige deltakere, så mens de fleste jentene var på Jenteseminaret med KFUK, deltok noen på Bibelseminar hos KFUM.

Å reise i Bangladesh er ikke helt som å reise andre steder. Jeg begynner egentlig å bli vant til det, selv om jeg ikke alltid liker hvordan det fungerer. Vi har besøkt KFUK i Khulna, sørvest i Bangladesh, åtte timers busstur fra Dhaka. Air-condition-bussen vi hadde var komfortabel, første klasse med store, myke seter. Det er kjøringen som er problemet. Jeg har ikke nær-døden-opplevelser når jeg reiser nå, som jeg hadde første gang jeg var i Bangladesh. Men jeg lurer stadig på hvorfor de må kjøre slalåm mellom andre kjøretøyer på de minst passende stedene. Jeg lurer enda mer på hvorfor de må tute i hver lille sving. Det er dette som gjør meg gal på veiene i i dette landet. –Og hvorfor må de bruke hornet med verst lyd mest når de har to horn? Du er garantert hodepine hvis du ikke møter situasjonen med den all humoren du kan dra frem. Det som hjalp vår gruppe var latter og vitser om hvordan man får lappen i Bangladesh; vis at du vet hvor gasspedalen er, så hornet, og du er kvalifisert.

Vi reiste tilbake til Dhaka med tog, 11 timer. Annenklasse-setene var myke, men ikke skreddersydd for norske lange bein. Å reise om natta med åpne vinduer og lys inne, gjorde oss til en stor attraksjon for alle mulige insekter. Vi lurte nok på om vi ville nå Dhaka uten å bli spist opp, og forsøkte å dekke bar hud med orna (skjerf som er en del av salwar kameez-klesdrakten for jenter), noe som resulterte i noe som så ut mer som burka-dekkede kvinner. Da fant noen endelig ut hvordan vi kunne skru av lyset, og resten av turen var riktig behagelig.

I Khulna ble vi tatt imot av en vakker gruppe jenter som viste det beste av kulturen deres i en velkomstseremoni. Vi ble malt på føttene og i pannen på tradisjonelt vis før de fremførte danser og sanger. Neste dag var det vår tur til å vise kulturen vår ved å holde et lite Ten Sing-seminar. De bengalske jentene syntes det var spennende med de nye sangene, og kveldens konsert for staben ble holdt med mye energi, selv om strømmen, altså alle viftene som gjør luften utholdelig, var gått, og eneste lyskilde var stearinlys og en nødlampe til slikt bruk. En av de beste virkningene av at strømmen er borte så ofte, er at man setter så stor pris på viftene når den kommer tilbake.

I Khulna fikk vi også sjansen til å se de viktige programmene til KFUK. Vi besøkte gratisskolen deres i slummen og senteret i landsbyen Senhati. Å leke med en fugl, holde babyer og snakke med unge mødre var en stor opplevelse. Jeg tror de lokale også hadde det morsomt med disse hvite fremmede, der de ropte de bengalske ordene de kunne til folk langs veien. Rickshaw-syklerne fungerte ikke bare som sjåfører, men også språklærere.

Jenteseminaret for jenter fra Bangladesh og Norge ble nå arrangert for femte gang. Temaet i år var ”Violence Against Women: Our Responsibilities”. Den norske gruppa hadde allerede lært mye om dette på Global Week i Oslo for et par måneder siden, og de kunne derfor lede seminaret sammen med eldre bangladeshere. Jeg tror norske tenåringer med slik selvtillit var gode eksempler for sjenerte bangladeshiske jenter, og vi kunne se hvordan de tok sjansen på å være litt mer frempå bare i løpet av disse få dagene.

Til slutt litt om helsesituasjonen... Foten min er ikke langt fra normal. Magen er bra. Etter å ha fortalt den norske gruppa at man ikke blir syk på KFUK, måtte jeg bli på rommet en kveld da noe uønsket hadde funnet veien ned i magen, og resultatet var fire ganger oppkast uten kontroll. Det uønskede kom tydeligvis ut, for jeg var klar til å reise til Khulna neste morgen. Uansett, dette kan nok ha gjort bussturen litt mer slitsom, på samme måte som foten kan ha gjort togturen litt mer vanskelig. Nå er jeg også snart ferdig med forkjølelsen min, så helsen er god! De må tenke at disse nordmennene er et svakt folk...

Jeg har begynt å legge ut bilder på bloggen min igjen: http://banglahanne.blogspot.com/

Bangla-hilsen fra Banglahanne.

My "Prague foot" the day before it looked the most beautiful