Brev 49. Noen tanker.
30.10.2005
Kjære venner!
Jeg vet ikke når jeg vil få sjansen til å skrive neste brev, så jeg tenkte jeg burde komme med noen ord før jeg drar til Gamle Dhaka og Missionaries of Charity.
Helgen er over, da fredag og lørdag er fridagene her. Søndag er arbeidsdag. Jeg har brukt helgen sammen med Keka di (didi betyr eldre søster og er den måten du tiltaler noen eldre enn deg). Hun var en av dem jeg hadde mest kontakt med da jeg besøkte Bangladesh første gang i 1999. Hun var kontaktpersonen min da jeg var her fem måneder, og har vært en god venn når jeg har kommet tilbake ved ulike anledninger. Jeg brukte mye tid i lek med hennes fire år gamle sønn, og i samvær med resten av familien som bor i nærheten. Hun bor i den delen av Dhaka hvor det bor flest kristne, og er omringet av kjentfolk. Jeg har også vært med Maria i Bangla-klassen et par dager igjen, og føler at progresjonen er god. Jeg ser frem til å praktisere mer med barn og voksne i Gamle Dhaka.
Jeg lot dere kanskje ha forventning om å få noen mer utviklede klostertanker i forrige brev... Begrenset tid i dag gjør at det ikke blir noen velskrevet skildring av alt, og noe ”alt” foreligger heller ikke ennå, men jeg vil dele noen flere erfaringer.
I Barisal møtte jeg en flott, gammel dame som bodde på området til Oxford Mission. Jeg så henne først ved nattverdsgudstjenesten den første dagen, og lurte på hvem hun kunne være. Huden var hvit, men jeg var ikke sikker på om hun var ”bideshi” (utlending), da fremtoningen hennes var så bengalsk. Jeg fikk vite at hun opprinnelig var fra Storbritannia, og fortsatt var statsborger der, selv om hun følte at hun var adoptert i Bangladesh. Senere fikk jeg muligheten til å snakke med henne noen ganger, og fikk vite litt om en spennende liv.
Lucy kom til Bangladesh som novise i Sisterhood of the Epiphany. Hun var med dem flere år, men ble ikke akseptert for evige løfter. Hun tenkte på å søke en annen kommunitet, men fant ut at kallet hennes var mer å være i Bangladesh og jobbe med folk der enn å være Søster, så hun ble, og har vært menighetsarbeider i ulike kirker og på ulike steder i Bangladesh. Hun har særlig jobbet med unge jenter. Nå var hun glad for at biskopen hadde latt henne pensjonere seg i Bangladesh, slik at hun ikke måtte reise tilbake til Storbritannia de siste årene av sitt liv. Selv om hun ikke hadde avgitt evige løfter som Søster, slo det meg hvordan hun levde som en. Hennes holdninger til fattigdom, kyskhet og lydighet var veldig tydelige, og bidraget hennes til det kristne samfunnet i Bangladesh har vært stort.
Lucy var veldig glad da hun hørte at jeg utforsker klosterlivet. Hun spurte om jeg hadde tenkt på å starte et fellesskap i Bangladesh sammen med bengalske jenter. Jeg kunne ikke si jeg hadde tenkt på den muligheten, og etter å ha reflektert litt over det, tror jeg ikke det er kallet mitt. Men det gav meg en forståelse av at det fremdeles er mange muligheter for tjeneste i kirken som jeg ikke har tenkt eksisterte. Jeg har hatt en forståelse av at Gud har hatt en plan med reisingen min dette semesteret. Men jeg er veldig nysgjerrig på å se hva han vil spørre meg om å gjøre med erfaringen. Om fremtiden vil ta meg til Bangladesh for lengre tid, eller til et annet land, eller til å bli i Norge, vet jeg ikke. Jeg tror det er behov for prester, Søstre og preste-liknende og Søster-liknende mennesker over alt. Hvor og som hva jeg vil ende opp, er fortsatt et mysterium.
Flere erfaringer vil og åpenbaringer kan komme i løpet av de neste få ukene.
Tankefulle hilsener fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg vet ikke når jeg vil få sjansen til å skrive neste brev, så jeg tenkte jeg burde komme med noen ord før jeg drar til Gamle Dhaka og Missionaries of Charity.
Helgen er over, da fredag og lørdag er fridagene her. Søndag er arbeidsdag. Jeg har brukt helgen sammen med Keka di (didi betyr eldre søster og er den måten du tiltaler noen eldre enn deg). Hun var en av dem jeg hadde mest kontakt med da jeg besøkte Bangladesh første gang i 1999. Hun var kontaktpersonen min da jeg var her fem måneder, og har vært en god venn når jeg har kommet tilbake ved ulike anledninger. Jeg brukte mye tid i lek med hennes fire år gamle sønn, og i samvær med resten av familien som bor i nærheten. Hun bor i den delen av Dhaka hvor det bor flest kristne, og er omringet av kjentfolk. Jeg har også vært med Maria i Bangla-klassen et par dager igjen, og føler at progresjonen er god. Jeg ser frem til å praktisere mer med barn og voksne i Gamle Dhaka.
Jeg lot dere kanskje ha forventning om å få noen mer utviklede klostertanker i forrige brev... Begrenset tid i dag gjør at det ikke blir noen velskrevet skildring av alt, og noe ”alt” foreligger heller ikke ennå, men jeg vil dele noen flere erfaringer.
I Barisal møtte jeg en flott, gammel dame som bodde på området til Oxford Mission. Jeg så henne først ved nattverdsgudstjenesten den første dagen, og lurte på hvem hun kunne være. Huden var hvit, men jeg var ikke sikker på om hun var ”bideshi” (utlending), da fremtoningen hennes var så bengalsk. Jeg fikk vite at hun opprinnelig var fra Storbritannia, og fortsatt var statsborger der, selv om hun følte at hun var adoptert i Bangladesh. Senere fikk jeg muligheten til å snakke med henne noen ganger, og fikk vite litt om en spennende liv.
Lucy kom til Bangladesh som novise i Sisterhood of the Epiphany. Hun var med dem flere år, men ble ikke akseptert for evige løfter. Hun tenkte på å søke en annen kommunitet, men fant ut at kallet hennes var mer å være i Bangladesh og jobbe med folk der enn å være Søster, så hun ble, og har vært menighetsarbeider i ulike kirker og på ulike steder i Bangladesh. Hun har særlig jobbet med unge jenter. Nå var hun glad for at biskopen hadde latt henne pensjonere seg i Bangladesh, slik at hun ikke måtte reise tilbake til Storbritannia de siste årene av sitt liv. Selv om hun ikke hadde avgitt evige løfter som Søster, slo det meg hvordan hun levde som en. Hennes holdninger til fattigdom, kyskhet og lydighet var veldig tydelige, og bidraget hennes til det kristne samfunnet i Bangladesh har vært stort.
Lucy var veldig glad da hun hørte at jeg utforsker klosterlivet. Hun spurte om jeg hadde tenkt på å starte et fellesskap i Bangladesh sammen med bengalske jenter. Jeg kunne ikke si jeg hadde tenkt på den muligheten, og etter å ha reflektert litt over det, tror jeg ikke det er kallet mitt. Men det gav meg en forståelse av at det fremdeles er mange muligheter for tjeneste i kirken som jeg ikke har tenkt eksisterte. Jeg har hatt en forståelse av at Gud har hatt en plan med reisingen min dette semesteret. Men jeg er veldig nysgjerrig på å se hva han vil spørre meg om å gjøre med erfaringen. Om fremtiden vil ta meg til Bangladesh for lengre tid, eller til et annet land, eller til å bli i Norge, vet jeg ikke. Jeg tror det er behov for prester, Søstre og preste-liknende og Søster-liknende mennesker over alt. Hvor og som hva jeg vil ende opp, er fortsatt et mysterium.
Flere erfaringer vil og åpenbaringer kan komme i løpet av de neste få ukene.
Tankefulle hilsener fra Hanne.
posted by Hanne at 1:02 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home