Brev 47. Nydelige venner.
17.10.2005
Kjære venner!
Når jeg har vært syk eller på andre måter har hatt det tungt i Bangladesh, har jeg ofte spurt meg selv ”hvorfor er du i dette landet, hva gjør du her?”. Jeg har hatt en veldig god uke nå, men stiller spørsmålet igjen, nå med en positiv tone. Hva gjør jeg her? Folk jeg møter, spør om det samme, og jeg burde ha et svar. Jeg ledet en gruppe fra Norge, og jeg skal være frivillig med Missionaries of Charity. Men jeg har hatt noen dager da jeg bare har vært her, og det er det jeg har gjort, jeg har vært. Jeg har gledet meg over det bare å leve i Bangladesh, og jeg tror faktisk det er ganske viktig. Jeg har ofte følt at Bangladesh er et vanskelig land å leve i. Nå har jeg følt at jeg kan være glad her, bare ved å være, og det er viktig for meg å vite at det er mulig.
Et viktig moment ved min væren denne uka har vært å være sammen med venner. En av dem er Mary. Hun er helsekoordinator i Bangladesh KFUK, og jobber med årsrapporten om dagen. ”Jeg trenger hjelp av deg i hele dag,” sa hun da jeg kom på kontoret etter at Buskerud-gruppa hadde reist. På slutten av dagen spurte hun om jeg ville være der i morgen. Da jeg bekreftet det, svarte hun med et stort smil at hun trengte meg hele neste dag også. Det er flott at det er behov for meg, at jeg har arbeid å gjøre og blir verdsatt. Da jeg ikke er ”offisiell frivillig” med KFUK nå, regnet jeg ikke med å bli spurt om dette, så jeg er veldig glad for å være uventet nyttig. Om jeg ikke hadde funnet noe annet å arbeide frivillig med, ville jeg klart hatt muligheten til å være sammen med Mary mange dager.
En annen venn jeg har brukt tid med, er Jhumur. Hun kommer fra Barisal, men bor nå i Dhaka med mannen sin. Hun har tidligere jobbet som KFUK-lærer i Barisal, nå er hun KFUM-lærer i Dhaka. Jeg reiste med henne til Bergen da hun var i Norge i februar 2000. Hun var danselæreren min og vi hadde mye moro sammen. Jeg har bodd hos henne et døgn nå, og hun sa at jeg kunne bo der så lenge jeg ville, en uke, en måned, eller flere år om jeg ønsket. Jeg kunne også ta med søsteren min, neste gang burde jeg absolutt ta med søsteren min, og hun kunne bo der mens jeg reiste rundt i Bangladesh. Jeg ble godt traktert med masse deilig mat. Jeg ble nok litt vakrere...
Jeg møtte Jhumur og flere andre som har vært i Norge gjennom KFUK-KFUM på 40-års-jubileet til Dhaka KFUM. Det var en stor feiring med mange gjester, lange taler, et flott kulturprogram og selvfølgelig en veldig god middag. Det var fint å møte så mange medlemmer av KFUM som har sterk tilknytning til Norge og er interessert i å fortsette partnerskapet. Jeg er sikker på at jeg kunne ha brukt uker sammen med dem også. Mine to måneder i Bangladesh er altfor kort tid for alt jeg gjerne skulle gjøre og være.
En annen venn er Ripa. Hun jobber i resepsjonen til KFUK. Jeg kjenner henne fra mine mange opphold her. Men jeg har ikke hatt så tett kontakt med henne tidligere. Maria sier at hun har det lengste og vakreste håret hun har sett. Jeg vil legge til at hun har det største smilet og mest leende ansiktet, sammen med Mary. I tillegg til dette er hun en av de mest omsorgsfulle personer jeg kjenner. Når det er få gjester på gjestehuset, synes Ripa mangelen på arbeid er litt kjedelig, og hun snakker gjerne med meg. En kveld fant vi ut at vi nå begge er teologistudenter, da hun akkurat har startet et deltidsstudium i teologi på det teologiske colleget til Church of Bangladesh. Det er en kirke basert på anglikansk og presbyteriansk tradisjon samtidig som den inkluderer metodistiske og andre protestantiske elementer. Jeg har vært på noen engelske gudstjenester der, og føler meg hjemme i den kirken.
Ripa inviterte meg til å være med på en forelesning en dag, og jeg var glad for å få den muligheten. Forelesningen ble holdt på bengali, men jeg kunne følge med litt, da faget var liturgi, og de akkurat lærte om den lutherske tradisjonen da jeg kom. De ville også vite litt om mine studier. Noen av dem skal bli prester, andre er menighetsarbeidere og noen har sekulære jobber, som Ripa. Hun vil tjene utenfor kirken, men føler at det er behov for teologisk kompetanse også for tjeneste i samfunnet generelt. Jeg har også brukt litt tid sammen med Ripa på å finne hjemmesider med nyttig informasjon til studiene hennes, så nå kan hun bruke gjestefrie kvelder i resepsjonen til studier. Det var oppmuntrende å se studentenes interesse for faget. Church of Bangladesh er ingen stor kirke. Kristendom i Bangladesh er ikke stort i det hele tatt. 0,3% av befolkningen er kristen. Men kristnes tjenester utgjør en viktig rolle i samfunnet, da kristne utdannings- og helse-institusjoner har forbedret situasjonen for mange. Andre typer utviklingsarbeid har også forandred situasjonen for mange fattige.
Så dette er hvordan den siste uka har vært, jeg har brukt tid med venner, gjort litt frivillig arbeid, levd og planlagt de neste ukene. I kveld reiser jeg med båt til Barisal, en by sør for Dhaka. Bangladesh er det største deltaet i verden, med mange elver som viktige transportårer. Jeg ankommer i morgen tidlig. Søstre fra Oxford Mission, et anglikansk kloster, vil møte meg. De ønsket meg hjertelig velkommen da jeg spurte om jeg kunne være hos dem en uke. Når jeg kommer tilbake til Dhaka vil jeg bruke noen dager med venner igjen, før jeg starter på det jeg har sagt at jeg skal gjøre her; være frivillig med Missionaries of Charity, Mor Teresa-Søstrene. Jeg besøkte barnehjemmet deres, Shishu Bhabhan, i Gamle Dhaka i går. Det var en god opplevelse. Ikke alle beskrivelser jeg har hørt har vært positive, men jeg kom til et hjem fylt av kjærlighet, der Søstrene og arbeiderne gjorde sitt beste og barna strakte armene ut etter min oppmerksomhet. Jeg gleder meg til å være med dem. Jeg skal være der i tre uker.
Glade hilsener fra Hanne.
Kjære venner!
Når jeg har vært syk eller på andre måter har hatt det tungt i Bangladesh, har jeg ofte spurt meg selv ”hvorfor er du i dette landet, hva gjør du her?”. Jeg har hatt en veldig god uke nå, men stiller spørsmålet igjen, nå med en positiv tone. Hva gjør jeg her? Folk jeg møter, spør om det samme, og jeg burde ha et svar. Jeg ledet en gruppe fra Norge, og jeg skal være frivillig med Missionaries of Charity. Men jeg har hatt noen dager da jeg bare har vært her, og det er det jeg har gjort, jeg har vært. Jeg har gledet meg over det bare å leve i Bangladesh, og jeg tror faktisk det er ganske viktig. Jeg har ofte følt at Bangladesh er et vanskelig land å leve i. Nå har jeg følt at jeg kan være glad her, bare ved å være, og det er viktig for meg å vite at det er mulig.
Et viktig moment ved min væren denne uka har vært å være sammen med venner. En av dem er Mary. Hun er helsekoordinator i Bangladesh KFUK, og jobber med årsrapporten om dagen. ”Jeg trenger hjelp av deg i hele dag,” sa hun da jeg kom på kontoret etter at Buskerud-gruppa hadde reist. På slutten av dagen spurte hun om jeg ville være der i morgen. Da jeg bekreftet det, svarte hun med et stort smil at hun trengte meg hele neste dag også. Det er flott at det er behov for meg, at jeg har arbeid å gjøre og blir verdsatt. Da jeg ikke er ”offisiell frivillig” med KFUK nå, regnet jeg ikke med å bli spurt om dette, så jeg er veldig glad for å være uventet nyttig. Om jeg ikke hadde funnet noe annet å arbeide frivillig med, ville jeg klart hatt muligheten til å være sammen med Mary mange dager.
En annen venn jeg har brukt tid med, er Jhumur. Hun kommer fra Barisal, men bor nå i Dhaka med mannen sin. Hun har tidligere jobbet som KFUK-lærer i Barisal, nå er hun KFUM-lærer i Dhaka. Jeg reiste med henne til Bergen da hun var i Norge i februar 2000. Hun var danselæreren min og vi hadde mye moro sammen. Jeg har bodd hos henne et døgn nå, og hun sa at jeg kunne bo der så lenge jeg ville, en uke, en måned, eller flere år om jeg ønsket. Jeg kunne også ta med søsteren min, neste gang burde jeg absolutt ta med søsteren min, og hun kunne bo der mens jeg reiste rundt i Bangladesh. Jeg ble godt traktert med masse deilig mat. Jeg ble nok litt vakrere...
Jeg møtte Jhumur og flere andre som har vært i Norge gjennom KFUK-KFUM på 40-års-jubileet til Dhaka KFUM. Det var en stor feiring med mange gjester, lange taler, et flott kulturprogram og selvfølgelig en veldig god middag. Det var fint å møte så mange medlemmer av KFUM som har sterk tilknytning til Norge og er interessert i å fortsette partnerskapet. Jeg er sikker på at jeg kunne ha brukt uker sammen med dem også. Mine to måneder i Bangladesh er altfor kort tid for alt jeg gjerne skulle gjøre og være.
En annen venn er Ripa. Hun jobber i resepsjonen til KFUK. Jeg kjenner henne fra mine mange opphold her. Men jeg har ikke hatt så tett kontakt med henne tidligere. Maria sier at hun har det lengste og vakreste håret hun har sett. Jeg vil legge til at hun har det største smilet og mest leende ansiktet, sammen med Mary. I tillegg til dette er hun en av de mest omsorgsfulle personer jeg kjenner. Når det er få gjester på gjestehuset, synes Ripa mangelen på arbeid er litt kjedelig, og hun snakker gjerne med meg. En kveld fant vi ut at vi nå begge er teologistudenter, da hun akkurat har startet et deltidsstudium i teologi på det teologiske colleget til Church of Bangladesh. Det er en kirke basert på anglikansk og presbyteriansk tradisjon samtidig som den inkluderer metodistiske og andre protestantiske elementer. Jeg har vært på noen engelske gudstjenester der, og føler meg hjemme i den kirken.
Ripa inviterte meg til å være med på en forelesning en dag, og jeg var glad for å få den muligheten. Forelesningen ble holdt på bengali, men jeg kunne følge med litt, da faget var liturgi, og de akkurat lærte om den lutherske tradisjonen da jeg kom. De ville også vite litt om mine studier. Noen av dem skal bli prester, andre er menighetsarbeidere og noen har sekulære jobber, som Ripa. Hun vil tjene utenfor kirken, men føler at det er behov for teologisk kompetanse også for tjeneste i samfunnet generelt. Jeg har også brukt litt tid sammen med Ripa på å finne hjemmesider med nyttig informasjon til studiene hennes, så nå kan hun bruke gjestefrie kvelder i resepsjonen til studier. Det var oppmuntrende å se studentenes interesse for faget. Church of Bangladesh er ingen stor kirke. Kristendom i Bangladesh er ikke stort i det hele tatt. 0,3% av befolkningen er kristen. Men kristnes tjenester utgjør en viktig rolle i samfunnet, da kristne utdannings- og helse-institusjoner har forbedret situasjonen for mange. Andre typer utviklingsarbeid har også forandred situasjonen for mange fattige.
Så dette er hvordan den siste uka har vært, jeg har brukt tid med venner, gjort litt frivillig arbeid, levd og planlagt de neste ukene. I kveld reiser jeg med båt til Barisal, en by sør for Dhaka. Bangladesh er det største deltaet i verden, med mange elver som viktige transportårer. Jeg ankommer i morgen tidlig. Søstre fra Oxford Mission, et anglikansk kloster, vil møte meg. De ønsket meg hjertelig velkommen da jeg spurte om jeg kunne være hos dem en uke. Når jeg kommer tilbake til Dhaka vil jeg bruke noen dager med venner igjen, før jeg starter på det jeg har sagt at jeg skal gjøre her; være frivillig med Missionaries of Charity, Mor Teresa-Søstrene. Jeg besøkte barnehjemmet deres, Shishu Bhabhan, i Gamle Dhaka i går. Det var en god opplevelse. Ikke alle beskrivelser jeg har hørt har vært positive, men jeg kom til et hjem fylt av kjærlighet, der Søstrene og arbeiderne gjorde sitt beste og barna strakte armene ut etter min oppmerksomhet. Jeg gleder meg til å være med dem. Jeg skal være der i tre uker.
Glade hilsener fra Hanne.
posted by Hanne at 2:05 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home