Brev 48. Kristi tjenerinner.
26.10.2005
Kjære venner!
Jeg er tilbake i Dhaka etter et godt opphold i Barisal. Jeg må innrømme at jeg var litt dosjto (rampete) da jeg bestemte meg for transportmiddel. De fleste vennene mine i Dhaka sa at det ikke var trygt for en utenlandsk jente å reise alene på båt om natta, selv om det var det jeg ønsket å gjøre. Et par venner sa imidlertid at det ikke var noe problem, og da benyttet jeg selvfølgelig sjansen til å få hjelp av dem til å skaffe billett, og jeg var veldig lydig etter det. Jeg forlot ikke lugaren min annet enn for å gå på do, og jeg snakket ikke med fremmede og mottok ikke mat fra noen. Selvfølgelig ønsket jeg å glede meg over reisen ved å nyte den fine utsikten over elva, og på vei til Barisal var jeg heldig og fikk en lugar med dør og vindu ut mot elva. Ved å skru av lyset i lugaren, kunne jeg ligge i senga og se på elvelivet uten å bli forstyrret av stirrende øyne fra den andre siden av vinduet. Det er så mye mer behagelig å reise med båt enn buss, og når man blir fulgt til lugaren før avgang og hentet etter ankomst, er det ikke veldig lett å gå seg bort heller.
Oxford Mission i Barisal er en hundre år gammel engelsk misjonsstasjon, som ble opprettet av Brotherhood of the Epiphany og Sisterhood of the Epiphany. I dag er det ingen engelske Brødre eller Søstre der, men det er voksende kommuniteter av bangladeshere. Uansett, de er fortsatt kjent som Oxford Mission. Brotherhood of St. Paul har to Brødre som er prester, én vanlig Broder og én postulant. Christa Sevika Sangha (Kristi tjenerinner) har tolv Søstre og én novise. Fem av Søstrene er i Barisal. Resten av dem er i landsbyen Jobarpar, en og en halv times kjøretur fra Barisal. Vi besøkte Jobarpar én dag, og der møtte jeg den gamle, søte Moderen i tillegg til den yngste i kommuniteten, den 20 år gamle novisen som kom har vært hos dem i tre år.
Søstrene og Brødrene i Oxford Mission i Barisal deler mye av klosterlivet, selv om de bor i separate hus. De ber sammen i den vakreste kirken jeg har sett i Bangladesh. De deler ansvaret for arbeidet på klosterområdet og de inviterer hverandre noen ganger til måltider og rekreasjon. De gjør masse bra arbeid, mye av det likner programmene KFUK driver, og det var fint å besøke skolene, internatene, klinikken og utviklingsavdelingen til misjonen. I tillegg til tjenester for de fattige, har de et mer evangelisk preg enn KFUK. Internatene deres er steder hvor barn får en kristen oppdragelse, og jeg synes det var fascinerende å se hvordan disse unge jentene og guttene var så oppriktige i sin gudstjeneste.
Dagen starter med morgenbønn kl 06.00, og så er det nattverdsgudstjeneste og en ekstra bønnestund for Søstrene. Men allerede en halvtime tidligere hørte jeg Søstre gå til kirken til stille bønn. Den store stillheten, som starter ved kveldsbønnen kvelden før, brytes etter frokost, og da var det tydeligvis ingen grunn til å være stille gjennom dagen. Noen av Brødrene og Søstrene var riktig fulle av liv, de spøkte og laget moro og lo hele tiden. Jeg må inkludere en til i listen min over ”mest leende bengalske damer” sammen med Mary og Ripa; Søster Agnes. Søster Agnes var den blant Søstrene i Barisal som snakket mest engelsk, og hun tok seg spesielt av meg. ”Det å være Søster er et lykkelig liv, så hvorfor skulle jeg være lei meg?” sa hun og lo. Som alle mine omsorgsfulle venner her, gjorde hun sitt beste for å gjøre meg vakker. Når nordmenn ser hvor fet og fin jeg er blitt, vil de spørre hvor jeg har vært, og når de får vite om Bangladesh og den deilige maten her, vil de alle komme på besøk, forklarte hun.
Etter å ha lagt til noen momenter på en liste jeg har over nyttige bruksmåter av orna (den tredje delen, skjerfet, på salwar kameez’en), har jeg funnet ut at jeg vil dele denne listen med dere. Noen nordmenn kan ikke forstå hvorfor vi trenger dette ekstra tøystykket, og glemmer det ofte. Jeg har aldri syntes det har vært veldig vanskelig å bruke, men nå begynner jeg å verdsette dets mange kvaliteter enda mer. Atsjul’et, den delen av sarien som henger over skulderen nedover ryggen, kan brukes på samme måte. Kvinneklærne her er veldig praktiske:
1. Hovedbruken av orna’er er for å dekke bryset, det kan også kalles ”puppeskjuler”.
2. Som jeg har nevnt tidligere; på togturen fra Khulna til Dhaka erfarte jeg hvor bra det var å bruke orna’et som burqa for å holde insektene unna.
3. Det er også nyttig som laken til å dekke seg om natta, da det ofte er tynnere enn andre stoffer, og det er mer behagelig å legge noe lett over seg.
4. Salwar kameez’en har ikke lommer. Jeg savner det. Men det er mulig å binde nøkler eller andre viktige ting til enden av orna’et. Hva skulle jeg har gjort uten orna?
5. Det er et kjekt leketøy i selskap med barn, du kan ”slå” dem på en mild måte med orna’et. (Dette er Marias favoritt. Hun liker ikke orna’et...)
6. Det er alltid nyttig å ha et håndkle tilgjengelig. Du kan tørke tårene, svetten og vannet fra ansiktet til enhver tid.
7. Til sist, du kan bruke orna’et til å dekke hodet, noe det kan være mange grunner til å gjøre:
a) Beskytte mot regn.
b) Beskytte mot sol.
c) Beskytte den hvite huden og det blonde håret ditt mot stirrende blikk. Det er spesielt nyttig for ikke å bli gjenkjent som utlending bakfra når du sitter på en rickshaw.
d) Se ut som Jomfru Maria... OK, jeg er ikke sikker på om det er hodekledet som har fått folk til å si det om meg, jeg tror det kan være den hvite huden og de blå øynene, som mange ”Mor Maria”-bilder av en eller annen grunn er utstyrt med her.
e) I Bangladesh dekker de fleste damer hodet når de ber. Jeg har vanligvis ikke gjort det, men da alle gjorde det i Barisal, var det naturlig å følge skikken. Det gav meg en slags fysisk ydmyk holdning, selv om jeg ikke er helt sikker på hva jeg synes om Søstres slør, som jeg har nevnt tidligere. Jeg tror ikke jeg vil at damer skal begynne å dekke hodet igjen i kirken i Norge.
Er det ikke en flott, lang liste? Den gjorde at det ikke ble plass til så mye om mine utviklede klostertanker. Men de er kanskje ikke utviklet nok til utlevering ennå, så det kan komme senere. Uansett, det har vært fint å oppleve et bangladeshisk kloster og møte lykkelige Søstre som levde et liv i glede.
Hilsener fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg er tilbake i Dhaka etter et godt opphold i Barisal. Jeg må innrømme at jeg var litt dosjto (rampete) da jeg bestemte meg for transportmiddel. De fleste vennene mine i Dhaka sa at det ikke var trygt for en utenlandsk jente å reise alene på båt om natta, selv om det var det jeg ønsket å gjøre. Et par venner sa imidlertid at det ikke var noe problem, og da benyttet jeg selvfølgelig sjansen til å få hjelp av dem til å skaffe billett, og jeg var veldig lydig etter det. Jeg forlot ikke lugaren min annet enn for å gå på do, og jeg snakket ikke med fremmede og mottok ikke mat fra noen. Selvfølgelig ønsket jeg å glede meg over reisen ved å nyte den fine utsikten over elva, og på vei til Barisal var jeg heldig og fikk en lugar med dør og vindu ut mot elva. Ved å skru av lyset i lugaren, kunne jeg ligge i senga og se på elvelivet uten å bli forstyrret av stirrende øyne fra den andre siden av vinduet. Det er så mye mer behagelig å reise med båt enn buss, og når man blir fulgt til lugaren før avgang og hentet etter ankomst, er det ikke veldig lett å gå seg bort heller.
Oxford Mission i Barisal er en hundre år gammel engelsk misjonsstasjon, som ble opprettet av Brotherhood of the Epiphany og Sisterhood of the Epiphany. I dag er det ingen engelske Brødre eller Søstre der, men det er voksende kommuniteter av bangladeshere. Uansett, de er fortsatt kjent som Oxford Mission. Brotherhood of St. Paul har to Brødre som er prester, én vanlig Broder og én postulant. Christa Sevika Sangha (Kristi tjenerinner) har tolv Søstre og én novise. Fem av Søstrene er i Barisal. Resten av dem er i landsbyen Jobarpar, en og en halv times kjøretur fra Barisal. Vi besøkte Jobarpar én dag, og der møtte jeg den gamle, søte Moderen i tillegg til den yngste i kommuniteten, den 20 år gamle novisen som kom har vært hos dem i tre år.
Søstrene og Brødrene i Oxford Mission i Barisal deler mye av klosterlivet, selv om de bor i separate hus. De ber sammen i den vakreste kirken jeg har sett i Bangladesh. De deler ansvaret for arbeidet på klosterområdet og de inviterer hverandre noen ganger til måltider og rekreasjon. De gjør masse bra arbeid, mye av det likner programmene KFUK driver, og det var fint å besøke skolene, internatene, klinikken og utviklingsavdelingen til misjonen. I tillegg til tjenester for de fattige, har de et mer evangelisk preg enn KFUK. Internatene deres er steder hvor barn får en kristen oppdragelse, og jeg synes det var fascinerende å se hvordan disse unge jentene og guttene var så oppriktige i sin gudstjeneste.
Dagen starter med morgenbønn kl 06.00, og så er det nattverdsgudstjeneste og en ekstra bønnestund for Søstrene. Men allerede en halvtime tidligere hørte jeg Søstre gå til kirken til stille bønn. Den store stillheten, som starter ved kveldsbønnen kvelden før, brytes etter frokost, og da var det tydeligvis ingen grunn til å være stille gjennom dagen. Noen av Brødrene og Søstrene var riktig fulle av liv, de spøkte og laget moro og lo hele tiden. Jeg må inkludere en til i listen min over ”mest leende bengalske damer” sammen med Mary og Ripa; Søster Agnes. Søster Agnes var den blant Søstrene i Barisal som snakket mest engelsk, og hun tok seg spesielt av meg. ”Det å være Søster er et lykkelig liv, så hvorfor skulle jeg være lei meg?” sa hun og lo. Som alle mine omsorgsfulle venner her, gjorde hun sitt beste for å gjøre meg vakker. Når nordmenn ser hvor fet og fin jeg er blitt, vil de spørre hvor jeg har vært, og når de får vite om Bangladesh og den deilige maten her, vil de alle komme på besøk, forklarte hun.
Etter å ha lagt til noen momenter på en liste jeg har over nyttige bruksmåter av orna (den tredje delen, skjerfet, på salwar kameez’en), har jeg funnet ut at jeg vil dele denne listen med dere. Noen nordmenn kan ikke forstå hvorfor vi trenger dette ekstra tøystykket, og glemmer det ofte. Jeg har aldri syntes det har vært veldig vanskelig å bruke, men nå begynner jeg å verdsette dets mange kvaliteter enda mer. Atsjul’et, den delen av sarien som henger over skulderen nedover ryggen, kan brukes på samme måte. Kvinneklærne her er veldig praktiske:
1. Hovedbruken av orna’er er for å dekke bryset, det kan også kalles ”puppeskjuler”.
2. Som jeg har nevnt tidligere; på togturen fra Khulna til Dhaka erfarte jeg hvor bra det var å bruke orna’et som burqa for å holde insektene unna.
3. Det er også nyttig som laken til å dekke seg om natta, da det ofte er tynnere enn andre stoffer, og det er mer behagelig å legge noe lett over seg.
4. Salwar kameez’en har ikke lommer. Jeg savner det. Men det er mulig å binde nøkler eller andre viktige ting til enden av orna’et. Hva skulle jeg har gjort uten orna?
5. Det er et kjekt leketøy i selskap med barn, du kan ”slå” dem på en mild måte med orna’et. (Dette er Marias favoritt. Hun liker ikke orna’et...)
6. Det er alltid nyttig å ha et håndkle tilgjengelig. Du kan tørke tårene, svetten og vannet fra ansiktet til enhver tid.
7. Til sist, du kan bruke orna’et til å dekke hodet, noe det kan være mange grunner til å gjøre:
a) Beskytte mot regn.
b) Beskytte mot sol.
c) Beskytte den hvite huden og det blonde håret ditt mot stirrende blikk. Det er spesielt nyttig for ikke å bli gjenkjent som utlending bakfra når du sitter på en rickshaw.
d) Se ut som Jomfru Maria... OK, jeg er ikke sikker på om det er hodekledet som har fått folk til å si det om meg, jeg tror det kan være den hvite huden og de blå øynene, som mange ”Mor Maria”-bilder av en eller annen grunn er utstyrt med her.
e) I Bangladesh dekker de fleste damer hodet når de ber. Jeg har vanligvis ikke gjort det, men da alle gjorde det i Barisal, var det naturlig å følge skikken. Det gav meg en slags fysisk ydmyk holdning, selv om jeg ikke er helt sikker på hva jeg synes om Søstres slør, som jeg har nevnt tidligere. Jeg tror ikke jeg vil at damer skal begynne å dekke hodet igjen i kirken i Norge.
Er det ikke en flott, lang liste? Den gjorde at det ikke ble plass til så mye om mine utviklede klostertanker. Men de er kanskje ikke utviklet nok til utlevering ennå, så det kan komme senere. Uansett, det har vært fint å oppleve et bangladeshisk kloster og møte lykkelige Søstre som levde et liv i glede.
Hilsener fra Hanne.
posted by Hanne at 8:30 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home