Brev 46. Nordmenn i Bangladesh.
12.10.2005
Kjære venner!
Etter en lang uke med mye program, har jeg nå tid til å skrive igjen. Jeg har hatt en veldig god gruppe med nordmenn her, syv ungdommer og to voksne. De har forberedt seg på denne utvekslingen siden januar da de ble valgt ut til å delta på programmet. Dette var den åttende gruppa fra Buskerud KFUK-KFUM som har besøkt Bangladesh. Den første gruppa reiste i 1998. Jeg besøkte første gang til Bangladesh som medlem av den andre gruppa i 1999. Dette er femte gang jeg er her. Vi mottar også besøkende fra Bangladesh til Buskerud hvert år. Å møte noen av dem nå har vært veldig hyggelig. Dette uvekslingsprogrammet har utviklet seg til å bli det største ledertreningsprogrammet i Buskerud KFUK-KFUM, da det inkluderer flere helgekurs før ungdommene er klare til å reise.
Gruppene fra Buskerud bruker rundt ti dager på utvekslingen, og de siste årene har programmet inkludert et besøk til en KFUK-gruppe utenfor hovedstaden Dhaka i tillegg til Jenteseminar og besøk hos KFUK og KFUM i Dhaka. Vi har hatt mange flere jenter enn gutter på utveksling fra Norge. Gjenspeiler det fordelingen av jenter og gutter i Ten Sing eller interessen for utviklingsspørsmål, eller begge deler? Uansett, i år hadde vi to mannlige deltakere, så mens de fleste jentene var på Jenteseminaret med KFUK, deltok noen på Bibelseminar hos KFUM.
Å reise i Bangladesh er ikke helt som å reise andre steder. Jeg begynner egentlig å bli vant til det, selv om jeg ikke alltid liker hvordan det fungerer. Vi har besøkt KFUK i Khulna, sørvest i Bangladesh, åtte timers busstur fra Dhaka. Air-condition-bussen vi hadde var komfortabel, første klasse med store, myke seter. Det er kjøringen som er problemet. Jeg har ikke nær-døden-opplevelser når jeg reiser nå, som jeg hadde første gang jeg var i Bangladesh. Men jeg lurer stadig på hvorfor de må kjøre slalåm mellom andre kjøretøyer på de minst passende stedene. Jeg lurer enda mer på hvorfor de må tute i hver lille sving. Det er dette som gjør meg gal på veiene i i dette landet. –Og hvorfor må de bruke hornet med verst lyd mest når de har to horn? Du er garantert hodepine hvis du ikke møter situasjonen med den all humoren du kan dra frem. Det som hjalp vår gruppe var latter og vitser om hvordan man får lappen i Bangladesh; vis at du vet hvor gasspedalen er, så hornet, og du er kvalifisert.
Vi reiste tilbake til Dhaka med tog, 11 timer. Annenklasse-setene var myke, men ikke skreddersydd for norske lange bein. Å reise om natta med åpne vinduer og lys inne, gjorde oss til en stor attraksjon for alle mulige insekter. Vi lurte nok på om vi ville nå Dhaka uten å bli spist opp, og forsøkte å dekke bar hud med orna (skjerf som er en del av salwar kameez-klesdrakten for jenter), noe som resulterte i noe som så ut mer som burka-dekkede kvinner. Da fant noen endelig ut hvordan vi kunne skru av lyset, og resten av turen var riktig behagelig.
I Khulna ble vi tatt imot av en vakker gruppe jenter som viste det beste av kulturen deres i en velkomstseremoni. Vi ble malt på føttene og i pannen på tradisjonelt vis før de fremførte danser og sanger. Neste dag var det vår tur til å vise kulturen vår ved å holde et lite Ten Sing-seminar. De bengalske jentene syntes det var spennende med de nye sangene, og kveldens konsert for staben ble holdt med mye energi, selv om strømmen, altså alle viftene som gjør luften utholdelig, var gått, og eneste lyskilde var stearinlys og en nødlampe til slikt bruk. En av de beste virkningene av at strømmen er borte så ofte, er at man setter så stor pris på viftene når den kommer tilbake.
I Khulna fikk vi også sjansen til å se de viktige programmene til KFUK. Vi besøkte gratisskolen deres i slummen og senteret i landsbyen Senhati. Å leke med en fugl, holde babyer og snakke med unge mødre var en stor opplevelse. Jeg tror de lokale også hadde det morsomt med disse hvite fremmede, der de ropte de bengalske ordene de kunne til folk langs veien. Rickshaw-syklerne fungerte ikke bare som sjåfører, men også språklærere.
Jenteseminaret for jenter fra Bangladesh og Norge ble nå arrangert for femte gang. Temaet i år var ”Violence Against Women: Our Responsibilities”. Den norske gruppa hadde allerede lært mye om dette på Global Week i Oslo for et par måneder siden, og de kunne derfor lede seminaret sammen med eldre bangladeshere. Jeg tror norske tenåringer med slik selvtillit var gode eksempler for sjenerte bangladeshiske jenter, og vi kunne se hvordan de tok sjansen på å være litt mer frempå bare i løpet av disse få dagene.
Til slutt litt om helsesituasjonen... Foten min er ikke langt fra normal. Magen er bra. Etter å ha fortalt den norske gruppa at man ikke blir syk på KFUK, måtte jeg bli på rommet en kveld da noe uønsket hadde funnet veien ned i magen, og resultatet var fire ganger oppkast uten kontroll. Det uønskede kom tydeligvis ut, for jeg var klar til å reise til Khulna neste morgen. Uansett, dette kan nok ha gjort bussturen litt mer slitsom, på samme måte som foten kan ha gjort togturen litt mer vanskelig. Nå er jeg også snart ferdig med forkjølelsen min, så helsen er god! De må tenke at disse nordmennene er et svakt folk...
Jeg har begynt å legge ut bilder på bloggen min igjen: http://banglahanne.blogspot.com/
Bangla-hilsen fra Banglahanne.
Kjære venner!
Etter en lang uke med mye program, har jeg nå tid til å skrive igjen. Jeg har hatt en veldig god gruppe med nordmenn her, syv ungdommer og to voksne. De har forberedt seg på denne utvekslingen siden januar da de ble valgt ut til å delta på programmet. Dette var den åttende gruppa fra Buskerud KFUK-KFUM som har besøkt Bangladesh. Den første gruppa reiste i 1998. Jeg besøkte første gang til Bangladesh som medlem av den andre gruppa i 1999. Dette er femte gang jeg er her. Vi mottar også besøkende fra Bangladesh til Buskerud hvert år. Å møte noen av dem nå har vært veldig hyggelig. Dette uvekslingsprogrammet har utviklet seg til å bli det største ledertreningsprogrammet i Buskerud KFUK-KFUM, da det inkluderer flere helgekurs før ungdommene er klare til å reise.
Gruppene fra Buskerud bruker rundt ti dager på utvekslingen, og de siste årene har programmet inkludert et besøk til en KFUK-gruppe utenfor hovedstaden Dhaka i tillegg til Jenteseminar og besøk hos KFUK og KFUM i Dhaka. Vi har hatt mange flere jenter enn gutter på utveksling fra Norge. Gjenspeiler det fordelingen av jenter og gutter i Ten Sing eller interessen for utviklingsspørsmål, eller begge deler? Uansett, i år hadde vi to mannlige deltakere, så mens de fleste jentene var på Jenteseminaret med KFUK, deltok noen på Bibelseminar hos KFUM.
Å reise i Bangladesh er ikke helt som å reise andre steder. Jeg begynner egentlig å bli vant til det, selv om jeg ikke alltid liker hvordan det fungerer. Vi har besøkt KFUK i Khulna, sørvest i Bangladesh, åtte timers busstur fra Dhaka. Air-condition-bussen vi hadde var komfortabel, første klasse med store, myke seter. Det er kjøringen som er problemet. Jeg har ikke nær-døden-opplevelser når jeg reiser nå, som jeg hadde første gang jeg var i Bangladesh. Men jeg lurer stadig på hvorfor de må kjøre slalåm mellom andre kjøretøyer på de minst passende stedene. Jeg lurer enda mer på hvorfor de må tute i hver lille sving. Det er dette som gjør meg gal på veiene i i dette landet. –Og hvorfor må de bruke hornet med verst lyd mest når de har to horn? Du er garantert hodepine hvis du ikke møter situasjonen med den all humoren du kan dra frem. Det som hjalp vår gruppe var latter og vitser om hvordan man får lappen i Bangladesh; vis at du vet hvor gasspedalen er, så hornet, og du er kvalifisert.
Vi reiste tilbake til Dhaka med tog, 11 timer. Annenklasse-setene var myke, men ikke skreddersydd for norske lange bein. Å reise om natta med åpne vinduer og lys inne, gjorde oss til en stor attraksjon for alle mulige insekter. Vi lurte nok på om vi ville nå Dhaka uten å bli spist opp, og forsøkte å dekke bar hud med orna (skjerf som er en del av salwar kameez-klesdrakten for jenter), noe som resulterte i noe som så ut mer som burka-dekkede kvinner. Da fant noen endelig ut hvordan vi kunne skru av lyset, og resten av turen var riktig behagelig.
I Khulna ble vi tatt imot av en vakker gruppe jenter som viste det beste av kulturen deres i en velkomstseremoni. Vi ble malt på føttene og i pannen på tradisjonelt vis før de fremførte danser og sanger. Neste dag var det vår tur til å vise kulturen vår ved å holde et lite Ten Sing-seminar. De bengalske jentene syntes det var spennende med de nye sangene, og kveldens konsert for staben ble holdt med mye energi, selv om strømmen, altså alle viftene som gjør luften utholdelig, var gått, og eneste lyskilde var stearinlys og en nødlampe til slikt bruk. En av de beste virkningene av at strømmen er borte så ofte, er at man setter så stor pris på viftene når den kommer tilbake.
I Khulna fikk vi også sjansen til å se de viktige programmene til KFUK. Vi besøkte gratisskolen deres i slummen og senteret i landsbyen Senhati. Å leke med en fugl, holde babyer og snakke med unge mødre var en stor opplevelse. Jeg tror de lokale også hadde det morsomt med disse hvite fremmede, der de ropte de bengalske ordene de kunne til folk langs veien. Rickshaw-syklerne fungerte ikke bare som sjåfører, men også språklærere.
Jenteseminaret for jenter fra Bangladesh og Norge ble nå arrangert for femte gang. Temaet i år var ”Violence Against Women: Our Responsibilities”. Den norske gruppa hadde allerede lært mye om dette på Global Week i Oslo for et par måneder siden, og de kunne derfor lede seminaret sammen med eldre bangladeshere. Jeg tror norske tenåringer med slik selvtillit var gode eksempler for sjenerte bangladeshiske jenter, og vi kunne se hvordan de tok sjansen på å være litt mer frempå bare i løpet av disse få dagene.
Til slutt litt om helsesituasjonen... Foten min er ikke langt fra normal. Magen er bra. Etter å ha fortalt den norske gruppa at man ikke blir syk på KFUK, måtte jeg bli på rommet en kveld da noe uønsket hadde funnet veien ned i magen, og resultatet var fire ganger oppkast uten kontroll. Det uønskede kom tydeligvis ut, for jeg var klar til å reise til Khulna neste morgen. Uansett, dette kan nok ha gjort bussturen litt mer slitsom, på samme måte som foten kan ha gjort togturen litt mer vanskelig. Nå er jeg også snart ferdig med forkjølelsen min, så helsen er god! De må tenke at disse nordmennene er et svakt folk...
Jeg har begynt å legge ut bilder på bloggen min igjen: http://banglahanne.blogspot.com/
Bangla-hilsen fra Banglahanne.
posted by Hanne at 5:32 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home