Saturday, April 30, 2005


Egg hunting for children, Maundy Thursday at YWCA in Ramallah Posted by Hello

Foot washing service Maundy Thursday in the Syrian Orthodox St Mark's Church Posted by Hello

Sale and security before the Good Friday procession Posted by Hello

Following the Ethiopian Good Friday procession Posted by Hello

Letter from Palestine, 35. Orthodox Easter.

30th April 2005

Dear friends!

The Orthodox Easter has had its climax, already on Holy Saturday. I have seen the holy fire. But I will start from the beginning.

Maundy Thursday morning I was in Ramallah. YWCA had egg hunting for more than hundred children who had come, and there were lots of decoration, games and eggs. I have been to the Norwegian mountains every Easter as long as I can remember, and I don’t know much about the Easter bunny, which might be found more in the lowlands, if you find it in Norway. Here it came, and I had quite a secular start of the Easter celebrations.

When I was back in Jerusalem I attended more religious events, first a foot washing service in the Syrian St Mark’s, and then a mourning service in the Armenian St James’. On the first there were many, so I could not see the actual foot washing, but I could see the rest. There were very few when the mourning service started. I liked the liturgy, calm and nice, with chanting between two groups of monks and priests, about 20 in each. After two hours I found out that this service might last longer than I expected, and because it started to be late, I left. I met a girl working at YWCA, and she told that the liturgy was not even half way through, so I think it was wise to leave.

Good Friday was quite long. I had got a schedule with the events for this week, but I doubt that it was complete, or updated. I was waiting at the beginning of Via Dolorosa for more than two and a half hours before the procession started. There were a lot of people, and enough entertainment from salesmen with different food and souvenirs, and pilgrims from different countries. I am not quite sure who led these processions, but I think they were first Greek, then Ethiopian and then Russian. The Greek surprised me. When the main cross came where I was, it suddenly stopped. People pushed and shouted, and the priests carrying the cross were more violent than I would have been… So I let that procession pass, and then followed the Ethiopian. It was quite successful, I heard the songs from both the Ethiopian and the Russian procession.

In the evening I wanted to attend some of the burial ceremonies, and I first went to the Armenian Church where I was for a while, and then to the Syrian, where they were just about to start a procession which I followed to the Holy Sepulchre. After spending some time there, I found out that it was enough for Good Friday for me, though there were more events later at night.

I have got to hear about the Greek service Friday night. It was not a very positive experience for those who where there. It is difficult to tell exactly what happened when I was not there myself, and I have only heard a little, but I am not sure I would have understood more if I was present either. I don’t know if people around the world know that the Greek Orthodox patriarch (or somebody in the patriarchate) has sold land in the Old City to Jewish investors. Most Christian Palestinians are Greek Orthodox, and so this has an influence on the whole Christian community. Muslims might believe that this is the Church, it doesn’t care for the Palestinians’ struggle for justice, and Palestinians who are known to work together not taking notice if the neighbour has a different religion, might now be in conflict. The patriarch is Greek, and not popular here now. Palm Sunday there was a demonstration against him, and the same happened yesterday. The Palestinians who had come to the Holy Sepulchre shouted “Judas, traitor” to him, and the result was that Greek and Russian Pilgrims could enter while Palestinians could not. It is a simple symbol of the daily life of the Palestinians.

We experienced some of the restrictions today. I normally wander around on my own, but today I joined a group on a course about the Orthodox Easter at St George’s College. It was wise, as I did not know that it would be that difficult to come to the Holy Sepulchre today. We first went to the Armenian Church, we came a bit late, but just in time for the procession with scouts with drums and bagpipes. We were supposed to get badges which would give us the permit to enter the part of the Old City where the Holy Sepulchre is. But some Russians had taken the badges, I heard, so we were waiting. Almost half of the group got badges, the rest continued waiting… I did not get everything happening on this checkpoint, but I think Jews, Armenians and Greeks got through. Palestinians and other foreigners needed special permission. These course members, who had this day as the climax of their stay, must have been very disappointed, but they got an experience of what it means to be a Palestinian not having the chance to travel where you want.

We decided at last to try some alternative ways, and managed to come quite close to the Holy Sepulchre, just around the corner, before the holy fire was supposed to come. I have to admit that I did not quite know what this holy fire was, so I did not actually know what I missed in the Holy Sepulchre. But now I have read a bit from Internet, and it is quite fascinating. Every year on the Orthodox Holy Saturday the Greek patriarch enters the tomb where he recites special prayers. He brings nothing with which he can make a fire. Then the holy fire occurs, which he brings out to people waiting. We could easily hear the fire, when the church bells rang and people shouted with joy. After a short while the fire came to us, it was sent from person to person each lighting their candles and passing on the flame. Most of those who had got badges and come closer to the Holy Sepulchre had not managed to come into the church, and had given up and left. I am glad I waited. The experience of people sending the holy fire, and that it came to me where I was waiting, was good. More about the holy fire: http://www.holyfire.org/eng/

Tonight I am preparing to go out again. Though the fire has come, there are several liturgies tonight, and I will try to experience some of them, if the church is not still too full.

Easter greetings (again) from Hanne.

Palestina-hilsen nr 35. Ortodoks påske.

30.04.2005

Kjære venner!

Den ortodokse påsken har nådd sitt klimaks, allerede påskeaften. Jeg har sett den hellige ilden. Men jeg får starte fra begynnelsen.

Skjærtorsdag formiddag var jeg i Ramallah. KFUK hadde eggjakt for over hundre barn som var kommet, og det var mye pynt, lek og egg. Jeg har jo vært på fjellet hver påske så lenge jeg kan huske, og er ikke spesielt godt kjent med påskeharen, som kanskje holder seg mer i lavlandet, hvis den i det hele tatt er særlig vanlig i Norge. Her var den i hvert fall, og jeg fikk en riktig sekulær start på påskefeiringen.

Da jeg var tilbake i Jerusalem fikk jeg imidlertid med meg noen mer religiøse arrangementer, først fotvaskingsgudstjeneste i den syriske St Mark’s, og så sørgegudstjeneste i den armenske St James’. På den første var det såpass mange at jeg ikke fikk sett selve fotvaskingen, men jeg kunne se det som foregikk ellers. På sørgegudstjenesten var det veldig få da det begynte. Jeg likte liturgien, rolig og fin, med vekselsang mellom to grupper med munker og prester, ca 20 i hver. Etter to timer fant jeg ut at denne gudstjenesten kanskje ville vare lenger enn jeg hadde regnet med, og siden det var litt sent, gikk jeg ut. Jeg traff en som jobber på KFUK, og hun kunne fortelle at liturgien ikke var halvveis en gang, så det var nok greit at jeg gikk.

Langfredag ble ganske lang... Jeg hadde skaffet meg en oversikt over arrangementene denne uka, men jeg tror ikke den var fullstendig, eller oppdatert. Jeg stod i hvert fall ved begynnelsen av Via Dolorosa i over to og en halv time før prosesjonen startet. Det var mye folk, og nok av underholdning med selgere av diverse mat og souvenirer, og pilegrimer fra ulike land. Jeg er ikke helt sikker på hvem som ledet disse prosesjonene, men jeg tror det først var en gresk, så en etiopisk og så en russisk. Den greske overrasket meg litt. Da hovedkorset kom dit jeg var, stoppet det plutselig opp. Folk dyttet og ropte, og prestene som bar korset var litt mer voldsomme enn jeg ville ha vært... Så jeg valgte å la den prosesjonen gå, og hengte meg så på den etiopiske. Det var riktig vellykket, da jeg fikk sang både fra den etiopiske og den russiske prosesjonen.

Om kvelden ville jeg få med meg noen av begravelsesseremoniene, og gikk først til den armenske kirken der jeg var en liten stund, så gikk jeg videre til den syriske der de akkurat skulle starte en prosesjon som jeg fulgte til Gravkirken. Etter å ha vært der litt, fant jeg ut at det var nok langfredagsmarkering på meg, selv om det var flere arrangementer utover kvelden.

Jeg har fått høre om den greske gudstjenesten langfredag kveld. Det var ingen særlig positiv opplevelse for dem som var der. Det er vanskelig å gjengi akkurat hva som skjedde da jeg ikke var der selv, og bare har fått det bruddvis fortalt, men det er ikke sikkert jeg hadde skjønt mer om jeg hadde vært der selv. Jeg vet ikke om det er kjent for folk i Norge at den gresk-ortodokse patriarken (eller noen i patriarkatet) har solgt en del eiendom i Gamlebyen til jødiske investorer. De fleste kristne palestinere er gresk-ortodokse, og således er dette noe som påvirker hele den kristne befolkningen. Muslimer kan lett tro at slik er kirken, den bryr seg ikke om palestinernes kamp for rettferdighet, og palestinere som er kjent for å stå sammen og ikke bry seg om hvilken religion naboen har, kan plutselig komme i konflikt. Patriarken er gresk, og ikke særlig populær her nå. Palmesøndag var det en demonstrasjon mot ham, og det samme skjedde altså i går. Palestinerne som var møtt opp ved Gravkirken ropte ”Judas, forræder” etter ham, og resultatet var at greske og russiske pilegrimer slapp inn mens palestinere ikke gjorde det. Det er vel et enkelt symbol på hvordan dagliglivet er for palestinerne.

Vi fikk smake litt på restriksjonene i dag. Jeg pleier jo å vandre rundt på egen hånd, men i dag ble jeg med en gruppe som er på kurs om den ortodokse påsken på St George’s College. Det var nok litt lurt, for jeg ante ikke at det skulle være så vanskelig å komme i nærheten av Gravkirken i dag. Vi gikk først til den armenske kirken, vi kom litt sent, men akkurat i tide til prosesjonen med speidere med trommer og sekkepiper. Vi skulle der ha fått jakkemerker som skulle gi oss adgang til den delen av Gamlebyen hvor Gravkirken er. Men noen russere hadde visst tatt merkene vi skulle ha, så vi ble stående og vente. Snaut halve gruppa fikk merker, resten fortsatte å vente... Jeg fikk ikke med meg alt som skjedde på denne kontrollposten, men forstod det slik at jøder, armenere og grekere slapp gjennom. Palestinere og andre utlendinger måtte ha spesiell tillatelse. Disse kursmedlemmene som så frem til denne dagen som klimaks for sitt opphold, ble nok rimelig skuffet, men de fikk en liten opplevelse av hva det vil si å være palestiner og ikke kunne reise dit man vil.

Vi bestemte oss til slutt for å prøve noen alternative veier, og klarte å komme oss ganske nær Gravkirken, rundt et kvartal, før den hellige ilden skulle komme. Jeg må innrømme at jeg ikke egentlig visste hva denne hellige ilden var, så jeg visste ikke akkurat hva det var jeg gikk glipp av i Gravkirken. Men nå har jeg lest litt på Internett, og det er ganske fascinerende. Hvert år på den ortodokse påskelørdagen går den greske patriarken inn i den hellige graven, der han ber spesielle bønner. Han har ikke noe han kan lage ild med. Like etterpå oppstår den hellige ilden, som han bringer ut til folk som venter. Vi kunne tydelig høre at ilden kom, da kirkeklokkene ringte og folk jublet. Etter en liten stund kom ilden også til oss, den ble sendt fra person til person ved at hver og en hadde en bunt med stearinlys de tente og så sendte den hellige ilden videre med. Flere av dem som hadde fått sine merker og sluppet inn nærmere Gravkirken hadde ikke klart å komme inn i selve kirken, og hadde gitt opp og gått. Jeg må innrømme at jeg synes det var verdt ventetiden. Opplevelsen av at folk sendte den hellige ilden videre, og at den kom til meg der jeg ventet, var flott. Mer om den hellige ilden: http://www.holyfire.org/eng/

I kveld har jeg tenkt meg ut igjen. Selv om den hellige ilden har kommet, er det flere liturgier i natt, og jeg vil prøve å oppleve noe av dem, hvis kirken ikke er overfylt fremdeles.

Påskehilsen (igjen) fra Hanne.

Saturday, April 23, 2005

Letter from Palestine, 34. Weather.

23rd April 2005

Dear friends!

I have five weeks left before I go to Norway, and I have started to prepare mentally. One of my exercises is to find aspects with Palestine which I don’t like, to look forward to get a better alternative in Norway. The aspect of this week is the weather.

In Norway we have a saying (which sounds better in Norwegian because it is a rhyme) “there is no bad weather, only bad clothes”. I like to say that, in Norway. But I don’t say it here, because it is not true here. In Norway you can clothe the bad weather out, or clothe yourself in, and be quite comfortable, if you choose the right clothes. In Palestine I have not found the right clothes for the weather which has bothered me the last days.

I have to continue the Arabic course from last week with a new expression. I don’t know what to call this in English or Norwegian. They probably don’t have translations for all types of Norwegian weather in Arabic, and so we don’t have words for such extreme types of Arabic weather which can not be clothed out.

The word is “khamsini”. I learnt it already in January, but I did not understand the meaning until a few weeks ago. I sat on the exercise bicycle at LilacY, on the top floor of YWCA, with a good view. I found the fog coming to be a bit strange, it was so brown, not grey as I am used to. It was also dry, not humid, and it was warm, not cold. It was not fog. It was khamsini. It was a duststorm from the desert! That day it was rather funny. I had never experienced such weather, and found it to be quite exotic.

Wednesday night it came again, and it was not enough with one day. I have never had problems that my body gets affected by the weather in Norway. I do not get depressed from a dark and cold winter. I do not feel that it is close and will soon be thunder. I prefer to be inside when the summer is too hot, but that’s it.

Wednesday the khamsini came, and the headache. It is not very dusty this time, so it is not difficult to breath. It is cloudy. It is hot. It is heavy. I am used to feeling wind a bit pressing, or disturbing, if it is strong. But here the air itself is pressing, and it is impossible to clothe it out. It is about like close times ten.

But I am not stopped so easily. I can’t stay inside though the weather is a bit difficult. Some headache doesn’t stop me. This weekend is the start of Holy Week for the Orthodox Christians. Today was the Lazarus Saturday, and it was a procession to the tomb of Lazarus in Bethany. While the tourists five weeks ago mainly came from Western Europe and USA, now there were more from Russia and Greece. There were also quite a few locals, as most of the Palestinian Christians are Orthodox. I had got a paper with all the liturgies and processions for this week, and had understood that everything was one hour later than written because of the summer time. It was not correct for this procession though, but it probably started after Arabic time, so I did not come very late, but met the procession when it had started.

I came well to the procession, but felt that my body was not in top form. So I found a service (shared taxi) back to Jerusalem after the procession instead of walking. But it was still so early that I thought I should be out a bit longer. So I went for a walk in the Old City. When I came out of the Damascus gate I felt that the khamsini didn’t just give me headache. I felt sick and wondered what to do in such a crowd of people. Two friendly women showed me the nearest bench, and I got better. With more breaks on my way, I managed to come safely back to YWCA where I slept and got better.

This evening there have been a few rain drops in the air. I hope it is like thunder when it is close, meaning that the weather will change. I have experienced khamsini now, and I don’t need more of it. Normal hot weather is just a child’s play.

The weather here is then nothing to covet. I look forward to coming home to a cold, Norwegian summer. Except of that I enjoy here. I will have to intensify the search for more aspects I will look forward to leave. If not it will be hard to go home in five weeks.

Heavy greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 34. Vær.

23.04.2005

Kjære venner!

Det er fem uker til jeg reiser hjem til Norge, og jeg har begynt å forberede meg mentalt. En av øvelsene er å finne momenter ved Palestina som jeg ikke liker, for å glede meg til et bedre alternativ i Norge. Ukas moment er vær.

I Norge sier vi gjerne ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”. Det sier jeg gjerne selv, i Norge. Men jeg sier det ikke her, for her stemmer det ikke. I Norge kan man kle det dårlige været ute, eller kle seg selv inne og ha det rimelig behagelig, bare man velger riktige klær. I Palestina derimot, har jeg ikke funnet riktige klær for været som har plaget meg de siste dagene.

Jeg må fortsette arabisk-kurset fra forrige uke med et nytt uttrykk. Jeg vet nemlig ikke hva jeg skal kalle dette på norsk. De har sikkert ikke oversettelser for alle typer norsk vær på arabisk, og så har ikke vi norske ord for slike ekstreme varianter av arabisk vær som man ikke kan kle ute.

Ordet er ”khamsini”. Jeg lærte det allerede i januar, men skjønte ikke hva det betydde inntil for noen uker siden. Jeg satt på ergometersykkelen på LilacY, i toppetasjen på KFUK, med god utsikt. Jeg syntes det var en litt merkelig tåke som kom, den var på en måte så brun, ikke grå som jeg er vant med. Den var også tørr, ikke fuktig, og den var varm, ikke kald. Det var altså ikke tåke. Det var khamsini. Det var en støvstorm fra ørkenen! Den dagen var det i grunnen mest morsomt. Jeg hadde aldri opplevd slikt vær, og syntes det var riktig eksotisk.

Onsdag kveld kom det igjen, og det holdt ikke med én dag. Jeg har aldri hatt problemer med at kroppen min blir spesielt påvirket av været i Norge. Jeg blir ikke deprimert av at vinteren er mørk og kald. Jeg kjenner ikke at det er lummert og i ferd med å bli tordenvær. Jeg foretrekker å holde meg inne når sommeren blir for varm, men det er det.

Onsdag kom khamsini, og hodepinen. Det er ikke spesielt støvete denne gangen, så det er ikke vanskelig å puste. Det er skyet. Det er varmt. Det er tungt. Jeg er vant til at vind kan være litt trykkende, eller slitsom, hvis den er sterk. Men her er rett og slett lufta trykkende, og det er umulig å kle den ute. Det er omtrent som lummert ganger ti.

Men jeg lar meg ikke stoppe så fort. Man kan ikke holde seg inne selv om været er litt vanskelig. Litt vondt i hodet stopper ikke meg. Denne helgen starter den stille uke for de ortodokse kristne. I dag var det Lasarus-lørdagen, og det skulle være en prosesjon til Lasarus’ grav i Betania. Mens turistene for fem uker siden stort sett kom fra Vest-Europa og USA, var det nå flere fra Russland og Hellas. Ellers var det en del lokale, da de fleste palestinske kristne er ortodokse. Jeg hadde skaffet meg en oversikt over det som skjer av liturgier og prosesjoner denne uka, og hadde forstått det slik at alt var en time senere enn skrevet på grunn av sommertiden. Det viste seg ikke å være riktig for denne prosesjonen, men den startet nok etter arabisk tid, så jeg kom ikke altfor sent, men møtte den da den var i gang.

Jeg kom meg greit til prosesjonen, men merket at kroppen ikke var helt i toppform. Jeg fant derfor en servis (drosje som man deler med flere) tilbake til Jerusalem etter prosesjonen i stedet for å gå. Men det var jo fremdeles så tidlig på dagen at jeg syntes jeg måtte være litt lenger ute. Så jeg gikk en tur i Gamlebyen. Da jeg kom ut av Damaskus-porten kjente jeg at khamsini ikke bare gav meg vondt i hodet. Jeg følte meg kvalm og lurte på hva jeg skulle gjøre med det midt i en stor folkemengde. To vennlige damer viste meg nærmeste benk, og jeg kom meg. Det gikk bra, og med flere hvilepauser på veien kom jeg meg trygt tilbake til KFUK der jeg fikk sovet av meg det verste.

I kveld har det vært noen få regndråper i lufta. Jeg håper det er som tordenvær når det er lummert, altså at været vil forandre seg. Jeg har opplevd khamsini nå, og trenger ikke mer av det. Vanlig varmt vær er bare barnemat.

Været er altså ikke noe å trakte etter her. Jeg gleder meg til å komme hjem til en kald, norsk sommer. Men ellers trives jeg her. Jeg får intensivere letingen etter flere momenter jeg kan glede meg over å forlate. Ellers blir det tungt å reise hjem om fem uker.

Tung hilsen fra Hanne.

Sunday, April 17, 2005

Letter from Palestine, 33. Arabic.

17th April 2005

Dear friends!

The Arabic course I have participated in is finished, and it is time to share some favourites with you. I had hoped to be better after a 36 hours intermediate course in spoken Arabic, but I am no language genius… It has been funny anyway, with an inspiring teacher and nice fellow students, and at the party at the end of the course one of the main subjects was how to keep in touch.

I have not given you a course in Arabic words and expressions earlier, so here is a short lesson, for beginners, with comments:
Marhabah – hallo
Marhabten – hallo (answer)
The answer means two hallo’s, and is a funny way to double the greeting, I think.

Sabah il-khair – good morning
Sabah in-nur – good morning (answer)
The answer actually means morning of light, and if you want to continue, you can say morning of the flowers or something else. Arabic is a nice poetic language! Don’t think that I will confine myself to good morning when I am back in Norway…

Keef halak – how are you (to a man)
Keef halek – how are you (to a woman)
Keef halkum – how are you (to more than one)
Ilhamdu lillah – praise be to God
Mabsut – happy (about a man)
Mabsutah – happy (about a woman)
Mabsutin – happy (about more than one)
As most not very polite Norwegians I am not used to asking people how they are several times every time I meet them, but you do it here. I am not used to praising God however I feel either, but I have also learnt that here. The normal answer is that you are happy, and I normally say that in any case, though there are some alternatives (yaani, for example, which means soso). If you say that you are very bad, you still say ilhamdu lillah. God is an important part of the language here.

Ishshukur lillah – thanks God
If you thank somebody for a service, you might get the answer that the person concerned not wants your thanks, that you should rather thank God. I find it to be a nice way of showing humility.

Inshallah – if God wants / I hope so
No appointments are made without this insurance. We can say that we will meet tomorrow, but it is dependent on God’s will. I don’t know if this expression has always been a part of the daily life, but now it is certainly necessary. Sometimes I wonder though, if they really mean that it depends on God’s will, or the soldiers’ will, the problem is often about a checkpoint. But with a great trust in God, they think that it will be OK dependent on God’s will. The expression can also be more of a may be, and dependent on the accent you can understand if the person wishes it to happen, or if it is better that it doesn’t, a usable expression then.

Bukrah filmishmesh – tomorrow in the apricot / it will never happen
Again a funny poetic expression, which needs an explanation. The apricot season is very short. The apricots are ripe and eatable one or two days. If you fail to be in the market that day, you don’t get the chance for fresh apricots that year. Bukrah filmishmesh means that the chance for what you have said will happen will happen, is very limited, about like 1:365.

Yalla – come on
Yalla is perhaps the most usable expression in Arabic. It often means come on, let us go, or now-we-are-thinking-about-going-and-we-might-do-it-in-half-an-hour. If I don’t know which verb to use to ask the children to do what I want them to do (write, draw, sit, listen…), I can always say yalla, and hope that they understand what I mean.

Ana bahubbak – I love you (to a man)
Ana bahubbek – I love you (to a woman)
This is a classical sentence you have to learn in every language. I have not used it much, and have not heard it much either, but I have to tell about an episode. It happened when I played with these wonderful grandsons of the bishop on Easter Sunday, two boys of 4 and 6 years. We had a pleasant time, both they and I, and when I at last was about to go, and had the arms of the six-year-old around my neck, I heard “ana bahubbek”, so convincing that I almost considered going with them to Nazareth…

Ahlan wa sahlan – welcome
At the end I have to wish you all welcome to Palestine, then you will hear this expression everywhere, the main phrase of the hospitality.

Ma issalameh – goodbye
The phrase when leaving includes a wish of security, and God is often mentioned.

Ma issalameh from Hanne.

Palestina-hilsen nr 33. Arabisk.

17.04.2005

Kjære venner!

Arabisk-kurset jeg har deltatt på er over og det er på tide å dele noen godbiter med dere. Jeg hadde kanskje håpet jeg skulle være kommet lengre etter et 36-timers videregående kurs i muntlig arabisk, men jeg er vel ikke noe språk-geni... Det har uansett vært morsomt, med en inspirerende lærer og hyggelige medstudenter, og på avslutningsfesten var et av de viktigste temaene hvordan vi kunne holde kontakten videre.

Jeg har vel ikke gitt dere noe kurs i arabiske ord og uttrykk tidligere, så her kommer en liten leksjon, for nybegynnere, med kommentarer:
Marhabah – hallo
Marhabten – hallo (svar)
Svaret betyr to hallo’er, og er en morsom måte å doble hilsenen på, synes jeg.

Sabah il-khair – god morgen
Sabah in-nur – god morgen (svar)
Svaret betyr egentlig lysets morgen, og vil man fortsette, kan man si blomstenes morgen eller noe annet fint. Arabisk er et poetisk språk! Ikke tro at jeg nøyer meg med god morgen når jeg kommer hjem til Norge...

Kif halak – hvordan har du det (til mann)
Kif halek – hvordan har du det (til kvinne)
Kif halkum – hvordan har dere det (til flere)
Ilhamdu lillah – pris være Gud
Mabsut – glad (om mann)
Mabsutah – glad (om kvinne)
Mabsutin – glad (om flere)
Som mindre høflige nordmenn er jeg jo ikke vant til å spørre hvordan folk har det flere ganger hver gang jeg møter dem, men det gjør man her. Jeg er heller ikke vant til å prise Gud uansett hvordan jeg har det, men det har jeg altså lært her. Det vanlige svaret er at man er glad, og det pleier jeg å si uansett om jeg er det eller ikke, selv om det finnes alternativer (yaani, for eksempel, som betyr sånn passe). Sier man at man har det helt forferdelig, etterfølges det likevel av ilhamdu lillah. Gud er en viktig del av språket her.

Ishshukur lillah – takk Gud
Takker man noen for en tjeneste, kan man gjerne få som svar at vedkommende ikke skal ha takk, men heller Gud. Det er en fin måte å vise ydmykhet på, synes jeg.

Inshallah – hvis Gud vil / jeg håper det
Ingen avtaler kan gjøres uten denne forsikringen. Vi kan si at vi sees i morgen, men det er avhengig av at Gud vil. Jeg vet ikke om dette uttrykket alltid har vært en del av dagliglivet, men nå er det helt klart nødvendig. Noen ganger lurer jeg på om de egentlig mener at det er avhengig av at Gud vil, eller om soldatene vil, for det er jo ofte problemet ligger i en kontrollpost e.l. Men med en stor tillit til Gud, mener de vel at det går i orden hvis Gud vil. Uttrykket kan ellers brukes mer som et kanskje, og avhengig av tonefall kan man forstå om vedkommende ønsker at det skal skje, eller om det egentlig er like greit at det ikke skjer, et anvendelig uttrykk altså.

Bukrah filmishmesh – i morgen i aprikosen / det kommer aldri til å skje
Igjen et morsomt poetisk uttrykk, som trenger en liten forklaring. Aprikossesongen er svært kort. Aprikosene er modne og spiselige én eller to dager. Mister man den dagen, mister man muligheten for ferske aprikoser det året. Bukrah filmishmesh betyr altså at det er svært liten sjanse for at det noen har sagt skal skje, kommer til å skje, som sjansen 1:365 omtrent.

Yalla – kom igjen
Yalla er kanskje det mest anvendelige uttrykket på arabisk. Det betyr ofte kom igjen, la oss gå, eller nå-tenker-vi-på-å-gå-og-gjør-det-kanskje-om-en-halvtime. Vet jeg ikke hvilket verb jeg skal bruke for å få barnehagebarna til å gjøre det jeg vil ha dem til å gjøre (skrive, tegne, sitte, høre...), kan jeg alltid si yalla, og håpe at de forstår hva jeg mener.

Ana bahubbak – jeg elsker / er glad i deg (til mann)
Ana bahubbek – jeg elsker / er glad i deg (til kvinne)
Dette er jo en klassisk setning man må lære seg på alle språk. Jeg har ikke brukt den mye, og har heller ikke fått høre den mye, men en episode må jeg fortelle om. Det var da jeg lekte med disse nydelige barnebarna til biskopen 1.påskedag, to gutter på 4 og 6 år. Vi hadde det riktig morsomt og hyggelig, både de og jeg, og da jeg til slutt skulle gå, og hadde seksåringens armer rundt halsen, fikk jeg høre ”ana bahubbek”, så overbevisende at jeg nesten vurderte å bli med dem til Nasaret...

Ahlan wa sahlan – velkommen
Til slutt må jeg jo ønske dere alle velkommen til Palestina, da vil dere høre dette uttrykket overalt hvor dere kommer, gjestfrihetens hovedfrase.

Ma issalameh – adjø
Avskjedsfrasen inneholder et ønske om sikkerhet, og ofte er Gud innblandet.

Ma issalameh fra Hanne.

Saturday, April 09, 2005

Letter from Palestine, 32. Shabbat shalom.

9th April 2005

Dear friends!

Yesterday I had one of my best and most edifying evenings here, attending Kabbalat Shabbat, welcoming of the Sabbath, at a Jewish family. I had decided to try to see more of Israel and followed therefore an open invitation to a family in West Jerusalem this Friday evening. They did not know how many would come, the invitation was spread through different friends, and people came during the evening, I think we were around 50.

The first I observed when I came was a feeling of peace. I was not sure if it was a true and right feeling, or if it was just the first impression. I was wished heartily welcome. It was my first celebration of the Sabbath in a Jewish home, and they expressed gratitude for my coming. The feeling of peace continued, and was increased after I got to know the people and the atmosphere more. I experienced that there was a true peace in this home.

The evening started at 6.00 PM, when those of us who had already come, lit the Sabbath candles, and wished each other the peace of the Sabbath, Shabbat shalom, a greeting repeated the whole evening. I wondered how much I would understand, but they remembered that not everybody knew Hebrew, and said therefore much in English. Some expressions were still unknown, so I have not understood everything, but I still have a good feeling. I didn’t know much about the programme before I came, and I thought it was a sort of Bible study. It was more a worship service, similar to a low church worship. We have an expression in Norwegian about “happy Christian”, which is not only positive. Still I want to keep the positive associations and turn it into “happy Jewish” or “happy religious”, and include in it a fundamental joy and gratitude in the religious consciousness. This joy was clearly visible during the evening.

The worship had a lot of song and music, meditation, reflection and praise. I have often thought about Judaism as a religion of laws. One of the girls I talked to later that evening also told that she had “fled” from the ultra-orthodox practice of Judaism which her parents observed, which she thought was not about adoration of God, but observance of a set of laws and rules. She was herself a very religious person, and had a strong experience seeking God together with others this evening. Another person I talked with told about how he as a Jew visiting some Christian churches had had some of his strongest religious experiences. It was clearly a gathering of religious people. The possibility to do more this Sabbath evening than only eating was important for them. The meal was though an important part, with contribution from those present. After the meal the feast and joy continued, with songs and stories, the whole evening.

Most of those who came were Jews. I had got the invitation via a Christian student of theology whom I met on my way to Emmaus-Nicopolis Easter Monday. He lives in “Community of Beatitudes” this year, and studies Judaism and relations between Jews and Christians. He told that also Christians were welcome to this celebration of the Sabbath. It was not only Jews and Christians, but also Muslims present, and my fear of coming to a gathering of “chosen” and nationalistic Israelis was groundless. There was no discrimination. Everybody participated equally, and the role of the women was important as they conducted most of the religious reflection and music. The focus of the worship was the creation, and the meditation on the six days, with the seventh day as the climax. A learned woman also gave a reflection on this Sabbath, and how it could be understood as a new start of the year.

Something making an impression was when the father in the house told about the background for these open Kabbalat Shabbat evenings. He found it in “Qadosh, qadosh, qadosh”, “Holy, holy, holy”. There was one holy for the members of each of the monotheistic religions Judaism, Christianity and Islam, and actually for all, also belonging to other religions. Everybody who wanted to worship The Holy One was welcome, and I experienced that they almost had a Christian understanding of “neither Jew nor Greek”. Jewish tradition was the basis for the worship, it was a Sabbath service. But other traditions were also used, and the grace after the meal was said by a Christian, in addition there were songs related to the different religions. I am used to Christian theologians giving a new understanding of the expression of God’s people and Israel, but to get it from a Jew was especially strong. “Israel” has more meanings than I knew. In addition to struggle with God, it is about being in a straight relation with God, being loved by God or being the servant of God. The host told that he interpreted everybody having a relation to God, to be part of Israel, we are all “chosen”. The Jews and the people are Israel together.

There were more strong moments, and I want to conclude with one. One of the heights of an evening with lots of song and music by gifted musicians, was when one of the daughters in the house, about 10 years old, was to sing. She introduced her beautiful presentation of Leonard Cohen’s “Hallelujah” by saying that what this song had taught her, was that we always have to continue to praise God though life is tough and difficult. The atmosphere was moving. Everybody’s participation in the chorus testified a will to worship together and to walk the way towards peace together. Religion has so far been something I have thought of giving me as an individual peace and hope. Kabbalat Shabbat with Jews, Christians and Muslims made me believe that religion, when used in the right way, can give peace and hope to the world. “Pray for the peace of Jerusalem” could not have a more suitable place to be sung, than in this gathering, and it was also a song which could stand as a conclusion for the evening.

Shalom has got a new and genuine meaning for me now. May the peace of the Sabbath spread and influence all the days of the week. Shabbat shalom!

Shalom, salaam and peace from Hanne.

Palestina-hilsen nr 32. Shabbat shalom.

09.04.2005

Kjære venner!

I går opplevde jeg en av mine beste og mest oppløftende kvelder her, på Kabbalat Shabbat, velkomst av sabbaten, hos en jødisk familie. Jeg hadde bestemt meg for å forsøke å se mer av Israel og fulgte derfor en åpen invitasjon til en familie i Vest-Jerusalem denne fredagskvelden. De ante ikke hvor mange som ville komme, invitasjonen ble spredt via ulike venner, og folk dukket opp utover kvelden, jeg tror vi ble ca 50.

Det første jeg la merke til da jeg kom, var en følelse av fred. Jeg var litt usikker på om det var en sann og riktig følelse, eller om det bare var førsteinntrykket. Jeg ble ønsket varmt velkommen. Det var min første sabbatsfeiring i et jødisk hjem, og de gav uttrykk for at de var glade for at jeg hadde kommet. Følelsen av fred fortsatte, og ble forsterket ettersom jeg ble bedre kjent med folk og atmosfære utover kvelden. Jeg opplevde at det var en sann fred jeg møtte i dette hjemmet.

Kvelden startet med at vi få som var der kl 18.00, tente sabbatslysene, og ønsket hverandre sabbatens fred, shabbat shalom, en hilsen som gikk igjen hele kvelden. Jeg lurte på hvor mye jeg ville forstå av det som skjedde, men de tok hensyn til at ikke alle kunne hebraisk, og sa derfor mye på engelsk. Noen uttrykk var jeg imidlertid ukjent med, så jeg har nok ikke skjønt alt som foregikk, men jeg sitter igjen med en veldig god følelse likevel. Jeg visste ikke så mye om programmet på forhånd, og trodde det var et slags bibelstudium. Det var mer en gudstjeneste, eller kanskje vi ville si ”møte”, da det var mer ”lavkirkelig” preget. ”Gladkristen” er et litt belastet ord i Norge. Men hvis vi kan holde de negative assosiasjonene unna, vil jeg omgjøre ordet til gladjødisk, eller kanskje gladreligiøs, og legge i det en fundamental glede og takknemlighet i den religiøse bevisstheten. Denne gleden var gjennomgående denne kvelden.

Gudstjenesten var preget av sang og musikk, meditasjon, refleksjon og lovprisning. Jeg har ofte tenkt på jødedommen som en lovreligion. En av dem jeg snakket med senere på kvelden fortalte også at hun hadde ”rømt” fra foreldrenes ultraortodokse praktisering av jødedommen, som hun mente ikke handlet om tilbedelse av Gud, men overholdelse av et visst antall lover og regler. Hun var selv en svært religiøs type, og opplevde det veldig sterkt å kunne søke Gud sammen med andre denne kvelden. En annen jeg snakket med, fortalte hvordan han som jøde ved besøk i noen kristne kirker hadde hatt svært sterke religiøse opplevelser. Det var tydelig en forsamling av religiøse. Muligheten for å gjøre mer ut av sabbatskvelden enn bare å spise ble høyt verdsatt. Måltidet var imidlertid en viktig del av kvelden, med bidrag fra dem som var til stede. Etter måltidet fortsatte festen og gleden med sanger og historier, til sent på kvelden.

De fleste som kom var jøder. Jeg hadde fått invitasjonen via en kristen teologistudent jeg møtte på vei til Emmaus-Nicopolis 2. påskedag. Han lever i ”Community of Beatitudes” dette året, og studerer jødedom og relasjoner mellom jøder og kristne. Han hadde fortalt at også kristne var velkomne til denne sabbatsfeiringen. Det var heller ikke bare jøder og kristne, men også muslimer til stede, og min frykt for å ha havnet i en forsamling av ”utvalgte” og nasjonalistiske israelere var ubegrunnet. Det var ingen form for diskriminering å finne. Alle deltok på lik linje, og kvinnenes rolle var sentral da det var de som stod for det meste av kveldens religiøse refleksjoner og musikk. Det sentrale i gudstjenesten var meditasjonen over skapelsens seks dager, med den syvende dagen som høydepunktet. En lærd kvinne kunne også komme med noen velvalgte ord om nettopp denne sabbaten, og hva den betydde som en ny start på året.

Noe av det som gjorde inntrykk, var da faren i huset fortalte om bakgrunnen for disse åpne Kabbalat Shabbat-kveldene. Han fant den i ”Qadosh, qadosh, qadosh”, ”Hellig, hellig, hellig”. Det var ett hellig for medlemmer av hver av de monosteistiske religionene jødedom, kristendom og islam, og i grunnen for alle, også tilhørende andre religioner. Alle som ville tilbe Den Hellige var velkomne, og jeg opplevde at de nesten hadde en kristen forståelse av ”ikke jøde eller greker”. Jødisk tradisjon var bakgrunnen for gudstjenesten, det var jo også en sabbatsgudstjeneste. Men andre tradisjoner ble også benyttet, og takkebønnen etter måltidet ble holdt av en kristen i tillegg til at det var sanger med utgangspunkt i de ulike religionene. Jeg er vant til at kristne teologer legger ny forståelse i begrepet Guds folk og Israel, men å få det fra en jøde var spesielt sterkt. ”Israel” har flere betydninger enn jeg kjente til. I tillegg til kamp med Gud, handler det om å være i et direkte forhold til Gud, være elsket av Gud eller være Guds tjener. Verten fortalte at han oppfattet alle som hadde et forhold til Gud, som del av Israel, vi er alle ”utvalgt”. Jødene og folkeslagene er Israel sammen.

Det var flere sterke øyeblikk, og jeg vil avslutte med ett. Et av høydepunktene i løpet av en kveld med mye sang og musikk av dyktige musikere, var da en av døtrene i huset, på rundt 10 år, skulle synge. Hun innledet sin nydelige fremførelse av Leonard Cohens ”Hallelujah” med at det den sangen hadde lært henne, var at vi alltid må fortsette å prise Gud selv om livet er tungt og vanskelig. Stemningen var til å ta og føle på. Alles deltakelse på refrenget vitnet om en vilje til å stå sammen i tilbedelsen og gå sammen på veien mot fred. Religion har hittil vært noe jeg har tenkt på som kan gi meg som individ fred og håp. Kabbalat Shabbat med jøder, kristne og muslimer gav meg tror på at religion når den brukes på den rette måten, kan gi fred og håp til verden. ”Be for Jerusalems fred” kunne ikke passet bedre å synge noe annet sted enn i denne forsamlingen, og det var da også en sang som kan være en slags oppsummering av kveldens innhold.

Shalom har fått en ny og ekte betydning for meg nå. Måtte sabbatens fred spre seg og påvirke alle ukens dager. Shabbat shalom!

Shalom, salaam og fred fra Hanne.

Wednesday, April 06, 2005


St. George's Cathedral decorated for Easter Posted by Hello

Walk to Emmaus-Nicopolis Posted by Hello

Sunday, April 03, 2005

Letter from Palestine, 31. Different Easter days.

1st April 2005

Dear friends!

Masieh kam! (Christ is risen!) This is the greeting here from Easter Sunday and during this week. In English they only say “Happy Easter”, we do it that easy also in Norway, and the greeting is gone when the holidays are over and school and work start again.

Last letter ended Good Friday, with some words about what I planned to do the next days. Saturday night we had a nice Easter vigil. We started outside the church, with a small fire which the Paschal candle was lit from, and from which all got a flame to their small candles. We entered a dark church and experienced how these small lights gave a certain atmosphere before it was time for turning on the electric lights. I can understand those who have the Easter vigil as their favourite liturgy.

It was one confirmation this Easter night in addition to reaffirmation of baptismal vows. Mordechai Vanunu was baptised a couple of months before he was kidnapped and imprisoned in 1986. This year was the first time he could celebrate Easter in freedom, and at last he had the chance to get confirmed. It was a solemn and moving observance, where the confirmand was blessed by the bishop, who is his great defender. It was a reminder about a commitment which has survived, and a challenge to commit oneself to what one believes in.

I joined the confirmand and a group of his Norwegian admirers out for dinner after the service. Then I did not have the time for more vigils. But I was not too late in bed, so I could wake up to attend a morning service at the Garden Tomb. The Garden Tomb is the protestant alternative to the Holy Sepulchre, a garden with a tomb which might be the tomb of Jesus, and a hill which might be Golgotha. The garden is quite big, but it was filled up by pilgrims and resident foreigners who came together to celebrate this Easter morning. The service was vivid and low church, and I was reminded that there are other ways of worshipping than the high church I have got used to here. I also attended two services in St. George’s Easter Sunday, and had nice meals and fun playing with the grandchildren of the bishop, really a good and funny Easter celebration.

Easter Monday I had signed up for a walk from Jerusalem to Emmaus-Nicopolis which is about half way to Tel Aviv. I first thought about going to Emmaus-Qubeibeh, which is on the West Bank, and which I trust more could be the Emmaus which the two disciples were walking to after the resurrection. Emmaus-Qubeibeh is 60 stadiums (a little more than 10 km) from Jerusalem, and that is what most scriptures say. Some say though that the town was 160 stadiums (almost 30 km) from Jerusalem, and so is Emmaus-Nicopolis. I would only have taken a taxi to Qubeibeh, so I rather preferred this walk to Nicopolis, to be more of a pilgrim, and really take the day off, also from my solidarity of “not-be-in-Israel-because-the-Palestinians-with-West-Bank-ID-can-not”-attitude. (They can not be in Jerusalem either...)

It was also mainly friends of Israel I walked with this day. Some were more nuanced, but the fact that most of them lived in West Jerusalem or other places in Israel, made me now meet foreigners with another view than those I meet in my restricted movement in East Jerusalem and on the West Bank. The walk ended at a community in Emmaus-Nicopolis, “Community of Beatitudes”, a quite new order, focused on the relation between Jews and Christians. A student from the United States, who is here to learn about Judaism and to live in the community, told about his positive experiences. I also experienced a great hospitality when I together with some Germans stayed a little longer after the mass and the cookies. We were invited for dinner and were then driven back to Jerusalem.

Tuesday I continued my different-week in the evening by taking a trip to West Jerusalem. I went together with three friends from the church. One of them said that we perhaps should find a place in East Jerusalem, so that I also could join them. She might know me better than I do myself. But I said it was OK, I wanted to continue the different-week, and allow me to see a bit of the West. The subject in some of the last e-mails I wrote with my father was also about this, that I should try to see a bit more of the normal Israel, and not only know about soldiers and settlers. So in a way it is to honour him, this different I do to celebrate Easter this year. I had more the feeling of being in a European town than in Jerusalem. It became a very nice evening, and I think that it was independent of where we were. Funny people are funny to be with independent of place. I had got it confirmed some days earlier when we, the same as going to West Jerusalem, were cleaning a floor in a chapel in the church, and people could here loud laughter between the effective periods of cleaning.

Different-Easter-greetings from Hanne.

Palestina-hilsen nr 31. Annerledes påskedager.

01.04.2005

Kjære venner!

Masieh kam! (Kristus er oppstanden!) Slik hilser man hverandre her fra påskemorgen og utover i uka. På engelsk blir det bare ”Happy Easter”, vi er jo heller ikke flinke til noe annet enn ”God påske” på norsk, og vi er vel allerede ferdige med den hilsenen når helligdagene er over og skole og jobb begynner igjen.

Forrige fellesbrev sluttet langfredag, med noen ord om hva jeg tenkte å gjøre de neste dagene. Lørdag kveld hadde vi en flott kveldsgudstjeneste. Vi startet utenfor kirken, med et lite bål som påskelyset ble tent fra, og som alle så fikk flamme til sine små stearinlys fra. Vi gikk inn i en mørk kirke og opplevde hvordan disse små lysene gav en helt spesiell stemning før det var tid for å skru på den elektriske belysningen. Jeg kan godt forstå dem som har påskenattsliturgien som sin favoritt.

Det var én konfirmasjon denne påskekvelden i tillegg til bekreftelse av dåpsløfter. Mordechai Vanunu ble døpt et par måneder før han ble kidnappet og fengslet i 1986. I år var det første gang han fikk feire påske i frihet, og han hadde endelig mulighet til å bli konfirmert. Det var en høytidelig og gripende markering, der konfirmanten ble salvet av biskopen, som er hans store beskytter. Det var en påminnelse om et engasjement som har overlevd og en utfordring til selv å engasjere seg for det man tror på.

Jeg ble med konfirmanten og en gruppe av hans norske beundrere ut og spiste etter gudstjenesten. Da ble det ikke tid til flere nattgudstjenester. Men det ble heller ikke alt for sent i seng, så jeg kom meg greit opp til morgengudstjeneste i Gravhagen. Gravhagen er det protestantiske alternativet til Gravkirken, en hage med en grav som kan være Jesu grav, og en høyde som kan være Golgata. Hagen er ganske stor, men ble rimelig full av pilegrimer og fastboende utlendinger som kom sammen for å feire påskemorgen. Gudstjenesten var livlig og lavkirkelig, og jeg ble minnet om at det finnes andre former for tilbedelse enn den høykirkelige jeg er blitt vant til her. Jeg fikk også med meg to gudstjenester i St. George’s påskedag, og hyggelige måltider og lek med biskopens barnebarn, en riktig trivelig og morsom påskefeiring.

2. påskedag hadde jeg meldt meg på en vandretur fra Jerusalem til Emmaus-Nicopolis som ligger omtrent halvveis til Tel Aviv. Jeg tenkte først å ta turen til Emmaus-Qubeibeh, som ligger på Vestbredden, og som jeg har større tro på at kan være det Emmaus som de to disiplene var på vei til etter oppstandelsen. Emmaus-Qubeibeh ligger 60 stadier (en drøy mil) fra Jerusalem, og det er det de fleste håndskrifter sier. Noen sier imidlertid at byen lå 160 stadier (nærmere 30 km) fra Jerusalem, og slik er det altså med Emmaus-Nicopolis. Da jeg bare ville ha tatt en drosje til Qubeibeh, valgte jeg heller å bli med denne vandreturen til Nicopolis, for å være mer pilegrim, og ta skikkelig fri, også fra min solidariske ”ikke-være-i-Israel-for-det-kan-ikke-palestinere-med-Vestbredden-ID”-holdning. (De kan jo forsåvidt ikke være i Jerusalem heller...)

Det var da også stort sett Israels-venner jeg gikk sammen med denne dagen. Noen var mer nyansert, men det at de fleste bodde i Vest-Jerusalem eller andre steder i Israel, gjorde at jeg nå fikk møtt utlendinger med et annet syn enn dem jeg møter i min begrensede bevegelse i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Det var ganske fascinerende å oppleve at tyskere og amerikanere kunne snakke sammen på hebraisk. Da oppdaget jeg hvor engasjert de er i sitt opphold her. Turen gikk til et kloster, eller samfunn, i Emmaus-Nicopolis, ”Community of Beatitudes”, en ganske ny orden, som er opptatt av relasjonen mellom jøder og kristne. En student fra USA som er her for å lære om jødedommen og leve i klosterfellesskapet, fortalte ivrig om sine positive opplevelser. Jeg fikk også oppleve stor gjestfrihet da jeg sammen med noen tyskere ble igjen litt etter messen og kirkekaffen. Vi ble invitert på middag og ble så kjørt tilbake til Jerusalem.

Tirsdag fortsatte jeg min annerledes-uke om kvelden med å ta en tur til Vest-Jerusalem. Jeg gikk sammen med tre venner fra kirken. En av dem sa at vi kanskje burde finne et sted i Øst-Jerusalem, slik at jeg også kunne være med. Hun kjenner meg kanskje bedre enn jeg gjør selv. Men jeg sa at det var greit, jeg ville fortsette annerledes-uka, og tillate meg å se litt av Vest. Temaet i noe av det siste jeg kommuniserte med Pappa handlet også om at jeg kanskje burde prøve å se noe mer av det vanlige Israel, og ikke bare kjenne til soldater og bosettere. Så på en måte er det til hans ære, dette annerledes jeg gjør for å feire påsken i år. Jeg hadde mer følelsen av å være i en europeisk by enn i Jerusalem. Det ble en veldig trivelig kveld, og jeg tror det var helt uavhengig av hvor vi var. Morsomme mennesker er morsomme å være sammen med uavhengig av sted. Det hadde jeg fått bekreftet da vi, de samme som gikk til Vest-Jerusalem, noen dager tidligere skrubbet et gulv i et kapell i kirken, og folk kunne høre latterkuler innimellom ivrig skrubbing.

Annerledes-påske-hilsen fra Hanne.