Palestina-hilsen nr 31. Annerledes påskedager.
01.04.2005
Kjære venner!
Masieh kam! (Kristus er oppstanden!) Slik hilser man hverandre her fra påskemorgen og utover i uka. På engelsk blir det bare ”Happy Easter”, vi er jo heller ikke flinke til noe annet enn ”God påske” på norsk, og vi er vel allerede ferdige med den hilsenen når helligdagene er over og skole og jobb begynner igjen.
Forrige fellesbrev sluttet langfredag, med noen ord om hva jeg tenkte å gjøre de neste dagene. Lørdag kveld hadde vi en flott kveldsgudstjeneste. Vi startet utenfor kirken, med et lite bål som påskelyset ble tent fra, og som alle så fikk flamme til sine små stearinlys fra. Vi gikk inn i en mørk kirke og opplevde hvordan disse små lysene gav en helt spesiell stemning før det var tid for å skru på den elektriske belysningen. Jeg kan godt forstå dem som har påskenattsliturgien som sin favoritt.
Det var én konfirmasjon denne påskekvelden i tillegg til bekreftelse av dåpsløfter. Mordechai Vanunu ble døpt et par måneder før han ble kidnappet og fengslet i 1986. I år var det første gang han fikk feire påske i frihet, og han hadde endelig mulighet til å bli konfirmert. Det var en høytidelig og gripende markering, der konfirmanten ble salvet av biskopen, som er hans store beskytter. Det var en påminnelse om et engasjement som har overlevd og en utfordring til selv å engasjere seg for det man tror på.
Jeg ble med konfirmanten og en gruppe av hans norske beundrere ut og spiste etter gudstjenesten. Da ble det ikke tid til flere nattgudstjenester. Men det ble heller ikke alt for sent i seng, så jeg kom meg greit opp til morgengudstjeneste i Gravhagen. Gravhagen er det protestantiske alternativet til Gravkirken, en hage med en grav som kan være Jesu grav, og en høyde som kan være Golgata. Hagen er ganske stor, men ble rimelig full av pilegrimer og fastboende utlendinger som kom sammen for å feire påskemorgen. Gudstjenesten var livlig og lavkirkelig, og jeg ble minnet om at det finnes andre former for tilbedelse enn den høykirkelige jeg er blitt vant til her. Jeg fikk også med meg to gudstjenester i St. George’s påskedag, og hyggelige måltider og lek med biskopens barnebarn, en riktig trivelig og morsom påskefeiring.
2. påskedag hadde jeg meldt meg på en vandretur fra Jerusalem til Emmaus-Nicopolis som ligger omtrent halvveis til Tel Aviv. Jeg tenkte først å ta turen til Emmaus-Qubeibeh, som ligger på Vestbredden, og som jeg har større tro på at kan være det Emmaus som de to disiplene var på vei til etter oppstandelsen. Emmaus-Qubeibeh ligger 60 stadier (en drøy mil) fra Jerusalem, og det er det de fleste håndskrifter sier. Noen sier imidlertid at byen lå 160 stadier (nærmere 30 km) fra Jerusalem, og slik er det altså med Emmaus-Nicopolis. Da jeg bare ville ha tatt en drosje til Qubeibeh, valgte jeg heller å bli med denne vandreturen til Nicopolis, for å være mer pilegrim, og ta skikkelig fri, også fra min solidariske ”ikke-være-i-Israel-for-det-kan-ikke-palestinere-med-Vestbredden-ID”-holdning. (De kan jo forsåvidt ikke være i Jerusalem heller...)
Det var da også stort sett Israels-venner jeg gikk sammen med denne dagen. Noen var mer nyansert, men det at de fleste bodde i Vest-Jerusalem eller andre steder i Israel, gjorde at jeg nå fikk møtt utlendinger med et annet syn enn dem jeg møter i min begrensede bevegelse i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Det var ganske fascinerende å oppleve at tyskere og amerikanere kunne snakke sammen på hebraisk. Da oppdaget jeg hvor engasjert de er i sitt opphold her. Turen gikk til et kloster, eller samfunn, i Emmaus-Nicopolis, ”Community of Beatitudes”, en ganske ny orden, som er opptatt av relasjonen mellom jøder og kristne. En student fra USA som er her for å lære om jødedommen og leve i klosterfellesskapet, fortalte ivrig om sine positive opplevelser. Jeg fikk også oppleve stor gjestfrihet da jeg sammen med noen tyskere ble igjen litt etter messen og kirkekaffen. Vi ble invitert på middag og ble så kjørt tilbake til Jerusalem.
Tirsdag fortsatte jeg min annerledes-uke om kvelden med å ta en tur til Vest-Jerusalem. Jeg gikk sammen med tre venner fra kirken. En av dem sa at vi kanskje burde finne et sted i Øst-Jerusalem, slik at jeg også kunne være med. Hun kjenner meg kanskje bedre enn jeg gjør selv. Men jeg sa at det var greit, jeg ville fortsette annerledes-uka, og tillate meg å se litt av Vest. Temaet i noe av det siste jeg kommuniserte med Pappa handlet også om at jeg kanskje burde prøve å se noe mer av det vanlige Israel, og ikke bare kjenne til soldater og bosettere. Så på en måte er det til hans ære, dette annerledes jeg gjør for å feire påsken i år. Jeg hadde mer følelsen av å være i en europeisk by enn i Jerusalem. Det ble en veldig trivelig kveld, og jeg tror det var helt uavhengig av hvor vi var. Morsomme mennesker er morsomme å være sammen med uavhengig av sted. Det hadde jeg fått bekreftet da vi, de samme som gikk til Vest-Jerusalem, noen dager tidligere skrubbet et gulv i et kapell i kirken, og folk kunne høre latterkuler innimellom ivrig skrubbing.
Annerledes-påske-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Masieh kam! (Kristus er oppstanden!) Slik hilser man hverandre her fra påskemorgen og utover i uka. På engelsk blir det bare ”Happy Easter”, vi er jo heller ikke flinke til noe annet enn ”God påske” på norsk, og vi er vel allerede ferdige med den hilsenen når helligdagene er over og skole og jobb begynner igjen.
Forrige fellesbrev sluttet langfredag, med noen ord om hva jeg tenkte å gjøre de neste dagene. Lørdag kveld hadde vi en flott kveldsgudstjeneste. Vi startet utenfor kirken, med et lite bål som påskelyset ble tent fra, og som alle så fikk flamme til sine små stearinlys fra. Vi gikk inn i en mørk kirke og opplevde hvordan disse små lysene gav en helt spesiell stemning før det var tid for å skru på den elektriske belysningen. Jeg kan godt forstå dem som har påskenattsliturgien som sin favoritt.
Det var én konfirmasjon denne påskekvelden i tillegg til bekreftelse av dåpsløfter. Mordechai Vanunu ble døpt et par måneder før han ble kidnappet og fengslet i 1986. I år var det første gang han fikk feire påske i frihet, og han hadde endelig mulighet til å bli konfirmert. Det var en høytidelig og gripende markering, der konfirmanten ble salvet av biskopen, som er hans store beskytter. Det var en påminnelse om et engasjement som har overlevd og en utfordring til selv å engasjere seg for det man tror på.
Jeg ble med konfirmanten og en gruppe av hans norske beundrere ut og spiste etter gudstjenesten. Da ble det ikke tid til flere nattgudstjenester. Men det ble heller ikke alt for sent i seng, så jeg kom meg greit opp til morgengudstjeneste i Gravhagen. Gravhagen er det protestantiske alternativet til Gravkirken, en hage med en grav som kan være Jesu grav, og en høyde som kan være Golgata. Hagen er ganske stor, men ble rimelig full av pilegrimer og fastboende utlendinger som kom sammen for å feire påskemorgen. Gudstjenesten var livlig og lavkirkelig, og jeg ble minnet om at det finnes andre former for tilbedelse enn den høykirkelige jeg er blitt vant til her. Jeg fikk også med meg to gudstjenester i St. George’s påskedag, og hyggelige måltider og lek med biskopens barnebarn, en riktig trivelig og morsom påskefeiring.
2. påskedag hadde jeg meldt meg på en vandretur fra Jerusalem til Emmaus-Nicopolis som ligger omtrent halvveis til Tel Aviv. Jeg tenkte først å ta turen til Emmaus-Qubeibeh, som ligger på Vestbredden, og som jeg har større tro på at kan være det Emmaus som de to disiplene var på vei til etter oppstandelsen. Emmaus-Qubeibeh ligger 60 stadier (en drøy mil) fra Jerusalem, og det er det de fleste håndskrifter sier. Noen sier imidlertid at byen lå 160 stadier (nærmere 30 km) fra Jerusalem, og slik er det altså med Emmaus-Nicopolis. Da jeg bare ville ha tatt en drosje til Qubeibeh, valgte jeg heller å bli med denne vandreturen til Nicopolis, for å være mer pilegrim, og ta skikkelig fri, også fra min solidariske ”ikke-være-i-Israel-for-det-kan-ikke-palestinere-med-Vestbredden-ID”-holdning. (De kan jo forsåvidt ikke være i Jerusalem heller...)
Det var da også stort sett Israels-venner jeg gikk sammen med denne dagen. Noen var mer nyansert, men det at de fleste bodde i Vest-Jerusalem eller andre steder i Israel, gjorde at jeg nå fikk møtt utlendinger med et annet syn enn dem jeg møter i min begrensede bevegelse i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Det var ganske fascinerende å oppleve at tyskere og amerikanere kunne snakke sammen på hebraisk. Da oppdaget jeg hvor engasjert de er i sitt opphold her. Turen gikk til et kloster, eller samfunn, i Emmaus-Nicopolis, ”Community of Beatitudes”, en ganske ny orden, som er opptatt av relasjonen mellom jøder og kristne. En student fra USA som er her for å lære om jødedommen og leve i klosterfellesskapet, fortalte ivrig om sine positive opplevelser. Jeg fikk også oppleve stor gjestfrihet da jeg sammen med noen tyskere ble igjen litt etter messen og kirkekaffen. Vi ble invitert på middag og ble så kjørt tilbake til Jerusalem.
Tirsdag fortsatte jeg min annerledes-uke om kvelden med å ta en tur til Vest-Jerusalem. Jeg gikk sammen med tre venner fra kirken. En av dem sa at vi kanskje burde finne et sted i Øst-Jerusalem, slik at jeg også kunne være med. Hun kjenner meg kanskje bedre enn jeg gjør selv. Men jeg sa at det var greit, jeg ville fortsette annerledes-uka, og tillate meg å se litt av Vest. Temaet i noe av det siste jeg kommuniserte med Pappa handlet også om at jeg kanskje burde prøve å se noe mer av det vanlige Israel, og ikke bare kjenne til soldater og bosettere. Så på en måte er det til hans ære, dette annerledes jeg gjør for å feire påsken i år. Jeg hadde mer følelsen av å være i en europeisk by enn i Jerusalem. Det ble en veldig trivelig kveld, og jeg tror det var helt uavhengig av hvor vi var. Morsomme mennesker er morsomme å være sammen med uavhengig av sted. Det hadde jeg fått bekreftet da vi, de samme som gikk til Vest-Jerusalem, noen dager tidligere skrubbet et gulv i et kapell i kirken, og folk kunne høre latterkuler innimellom ivrig skrubbing.
Annerledes-påske-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 5:18 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home