Palestina-hilsen nr 34. Vær.
23.04.2005
Kjære venner!
Det er fem uker til jeg reiser hjem til Norge, og jeg har begynt å forberede meg mentalt. En av øvelsene er å finne momenter ved Palestina som jeg ikke liker, for å glede meg til et bedre alternativ i Norge. Ukas moment er vær.
I Norge sier vi gjerne ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”. Det sier jeg gjerne selv, i Norge. Men jeg sier det ikke her, for her stemmer det ikke. I Norge kan man kle det dårlige været ute, eller kle seg selv inne og ha det rimelig behagelig, bare man velger riktige klær. I Palestina derimot, har jeg ikke funnet riktige klær for været som har plaget meg de siste dagene.
Jeg må fortsette arabisk-kurset fra forrige uke med et nytt uttrykk. Jeg vet nemlig ikke hva jeg skal kalle dette på norsk. De har sikkert ikke oversettelser for alle typer norsk vær på arabisk, og så har ikke vi norske ord for slike ekstreme varianter av arabisk vær som man ikke kan kle ute.
Ordet er ”khamsini”. Jeg lærte det allerede i januar, men skjønte ikke hva det betydde inntil for noen uker siden. Jeg satt på ergometersykkelen på LilacY, i toppetasjen på KFUK, med god utsikt. Jeg syntes det var en litt merkelig tåke som kom, den var på en måte så brun, ikke grå som jeg er vant med. Den var også tørr, ikke fuktig, og den var varm, ikke kald. Det var altså ikke tåke. Det var khamsini. Det var en støvstorm fra ørkenen! Den dagen var det i grunnen mest morsomt. Jeg hadde aldri opplevd slikt vær, og syntes det var riktig eksotisk.
Onsdag kveld kom det igjen, og det holdt ikke med én dag. Jeg har aldri hatt problemer med at kroppen min blir spesielt påvirket av været i Norge. Jeg blir ikke deprimert av at vinteren er mørk og kald. Jeg kjenner ikke at det er lummert og i ferd med å bli tordenvær. Jeg foretrekker å holde meg inne når sommeren blir for varm, men det er det.
Onsdag kom khamsini, og hodepinen. Det er ikke spesielt støvete denne gangen, så det er ikke vanskelig å puste. Det er skyet. Det er varmt. Det er tungt. Jeg er vant til at vind kan være litt trykkende, eller slitsom, hvis den er sterk. Men her er rett og slett lufta trykkende, og det er umulig å kle den ute. Det er omtrent som lummert ganger ti.
Men jeg lar meg ikke stoppe så fort. Man kan ikke holde seg inne selv om været er litt vanskelig. Litt vondt i hodet stopper ikke meg. Denne helgen starter den stille uke for de ortodokse kristne. I dag var det Lasarus-lørdagen, og det skulle være en prosesjon til Lasarus’ grav i Betania. Mens turistene for fem uker siden stort sett kom fra Vest-Europa og USA, var det nå flere fra Russland og Hellas. Ellers var det en del lokale, da de fleste palestinske kristne er ortodokse. Jeg hadde skaffet meg en oversikt over det som skjer av liturgier og prosesjoner denne uka, og hadde forstått det slik at alt var en time senere enn skrevet på grunn av sommertiden. Det viste seg ikke å være riktig for denne prosesjonen, men den startet nok etter arabisk tid, så jeg kom ikke altfor sent, men møtte den da den var i gang.
Jeg kom meg greit til prosesjonen, men merket at kroppen ikke var helt i toppform. Jeg fant derfor en servis (drosje som man deler med flere) tilbake til Jerusalem etter prosesjonen i stedet for å gå. Men det var jo fremdeles så tidlig på dagen at jeg syntes jeg måtte være litt lenger ute. Så jeg gikk en tur i Gamlebyen. Da jeg kom ut av Damaskus-porten kjente jeg at khamsini ikke bare gav meg vondt i hodet. Jeg følte meg kvalm og lurte på hva jeg skulle gjøre med det midt i en stor folkemengde. To vennlige damer viste meg nærmeste benk, og jeg kom meg. Det gikk bra, og med flere hvilepauser på veien kom jeg meg trygt tilbake til KFUK der jeg fikk sovet av meg det verste.
I kveld har det vært noen få regndråper i lufta. Jeg håper det er som tordenvær når det er lummert, altså at været vil forandre seg. Jeg har opplevd khamsini nå, og trenger ikke mer av det. Vanlig varmt vær er bare barnemat.
Været er altså ikke noe å trakte etter her. Jeg gleder meg til å komme hjem til en kald, norsk sommer. Men ellers trives jeg her. Jeg får intensivere letingen etter flere momenter jeg kan glede meg over å forlate. Ellers blir det tungt å reise hjem om fem uker.
Tung hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er fem uker til jeg reiser hjem til Norge, og jeg har begynt å forberede meg mentalt. En av øvelsene er å finne momenter ved Palestina som jeg ikke liker, for å glede meg til et bedre alternativ i Norge. Ukas moment er vær.
I Norge sier vi gjerne ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”. Det sier jeg gjerne selv, i Norge. Men jeg sier det ikke her, for her stemmer det ikke. I Norge kan man kle det dårlige været ute, eller kle seg selv inne og ha det rimelig behagelig, bare man velger riktige klær. I Palestina derimot, har jeg ikke funnet riktige klær for været som har plaget meg de siste dagene.
Jeg må fortsette arabisk-kurset fra forrige uke med et nytt uttrykk. Jeg vet nemlig ikke hva jeg skal kalle dette på norsk. De har sikkert ikke oversettelser for alle typer norsk vær på arabisk, og så har ikke vi norske ord for slike ekstreme varianter av arabisk vær som man ikke kan kle ute.
Ordet er ”khamsini”. Jeg lærte det allerede i januar, men skjønte ikke hva det betydde inntil for noen uker siden. Jeg satt på ergometersykkelen på LilacY, i toppetasjen på KFUK, med god utsikt. Jeg syntes det var en litt merkelig tåke som kom, den var på en måte så brun, ikke grå som jeg er vant med. Den var også tørr, ikke fuktig, og den var varm, ikke kald. Det var altså ikke tåke. Det var khamsini. Det var en støvstorm fra ørkenen! Den dagen var det i grunnen mest morsomt. Jeg hadde aldri opplevd slikt vær, og syntes det var riktig eksotisk.
Onsdag kveld kom det igjen, og det holdt ikke med én dag. Jeg har aldri hatt problemer med at kroppen min blir spesielt påvirket av været i Norge. Jeg blir ikke deprimert av at vinteren er mørk og kald. Jeg kjenner ikke at det er lummert og i ferd med å bli tordenvær. Jeg foretrekker å holde meg inne når sommeren blir for varm, men det er det.
Onsdag kom khamsini, og hodepinen. Det er ikke spesielt støvete denne gangen, så det er ikke vanskelig å puste. Det er skyet. Det er varmt. Det er tungt. Jeg er vant til at vind kan være litt trykkende, eller slitsom, hvis den er sterk. Men her er rett og slett lufta trykkende, og det er umulig å kle den ute. Det er omtrent som lummert ganger ti.
Men jeg lar meg ikke stoppe så fort. Man kan ikke holde seg inne selv om været er litt vanskelig. Litt vondt i hodet stopper ikke meg. Denne helgen starter den stille uke for de ortodokse kristne. I dag var det Lasarus-lørdagen, og det skulle være en prosesjon til Lasarus’ grav i Betania. Mens turistene for fem uker siden stort sett kom fra Vest-Europa og USA, var det nå flere fra Russland og Hellas. Ellers var det en del lokale, da de fleste palestinske kristne er ortodokse. Jeg hadde skaffet meg en oversikt over det som skjer av liturgier og prosesjoner denne uka, og hadde forstått det slik at alt var en time senere enn skrevet på grunn av sommertiden. Det viste seg ikke å være riktig for denne prosesjonen, men den startet nok etter arabisk tid, så jeg kom ikke altfor sent, men møtte den da den var i gang.
Jeg kom meg greit til prosesjonen, men merket at kroppen ikke var helt i toppform. Jeg fant derfor en servis (drosje som man deler med flere) tilbake til Jerusalem etter prosesjonen i stedet for å gå. Men det var jo fremdeles så tidlig på dagen at jeg syntes jeg måtte være litt lenger ute. Så jeg gikk en tur i Gamlebyen. Da jeg kom ut av Damaskus-porten kjente jeg at khamsini ikke bare gav meg vondt i hodet. Jeg følte meg kvalm og lurte på hva jeg skulle gjøre med det midt i en stor folkemengde. To vennlige damer viste meg nærmeste benk, og jeg kom meg. Det gikk bra, og med flere hvilepauser på veien kom jeg meg trygt tilbake til KFUK der jeg fikk sovet av meg det verste.
I kveld har det vært noen få regndråper i lufta. Jeg håper det er som tordenvær når det er lummert, altså at været vil forandre seg. Jeg har opplevd khamsini nå, og trenger ikke mer av det. Vanlig varmt vær er bare barnemat.
Været er altså ikke noe å trakte etter her. Jeg gleder meg til å komme hjem til en kald, norsk sommer. Men ellers trives jeg her. Jeg får intensivere letingen etter flere momenter jeg kan glede meg over å forlate. Ellers blir det tungt å reise hjem om fem uker.
Tung hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 1:45 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home