Palestina-hilsen nr 32. Shabbat shalom.
09.04.2005
Kjære venner!
I går opplevde jeg en av mine beste og mest oppløftende kvelder her, på Kabbalat Shabbat, velkomst av sabbaten, hos en jødisk familie. Jeg hadde bestemt meg for å forsøke å se mer av Israel og fulgte derfor en åpen invitasjon til en familie i Vest-Jerusalem denne fredagskvelden. De ante ikke hvor mange som ville komme, invitasjonen ble spredt via ulike venner, og folk dukket opp utover kvelden, jeg tror vi ble ca 50.
Det første jeg la merke til da jeg kom, var en følelse av fred. Jeg var litt usikker på om det var en sann og riktig følelse, eller om det bare var førsteinntrykket. Jeg ble ønsket varmt velkommen. Det var min første sabbatsfeiring i et jødisk hjem, og de gav uttrykk for at de var glade for at jeg hadde kommet. Følelsen av fred fortsatte, og ble forsterket ettersom jeg ble bedre kjent med folk og atmosfære utover kvelden. Jeg opplevde at det var en sann fred jeg møtte i dette hjemmet.
Kvelden startet med at vi få som var der kl 18.00, tente sabbatslysene, og ønsket hverandre sabbatens fred, shabbat shalom, en hilsen som gikk igjen hele kvelden. Jeg lurte på hvor mye jeg ville forstå av det som skjedde, men de tok hensyn til at ikke alle kunne hebraisk, og sa derfor mye på engelsk. Noen uttrykk var jeg imidlertid ukjent med, så jeg har nok ikke skjønt alt som foregikk, men jeg sitter igjen med en veldig god følelse likevel. Jeg visste ikke så mye om programmet på forhånd, og trodde det var et slags bibelstudium. Det var mer en gudstjeneste, eller kanskje vi ville si ”møte”, da det var mer ”lavkirkelig” preget. ”Gladkristen” er et litt belastet ord i Norge. Men hvis vi kan holde de negative assosiasjonene unna, vil jeg omgjøre ordet til gladjødisk, eller kanskje gladreligiøs, og legge i det en fundamental glede og takknemlighet i den religiøse bevisstheten. Denne gleden var gjennomgående denne kvelden.
Gudstjenesten var preget av sang og musikk, meditasjon, refleksjon og lovprisning. Jeg har ofte tenkt på jødedommen som en lovreligion. En av dem jeg snakket med senere på kvelden fortalte også at hun hadde ”rømt” fra foreldrenes ultraortodokse praktisering av jødedommen, som hun mente ikke handlet om tilbedelse av Gud, men overholdelse av et visst antall lover og regler. Hun var selv en svært religiøs type, og opplevde det veldig sterkt å kunne søke Gud sammen med andre denne kvelden. En annen jeg snakket med, fortalte hvordan han som jøde ved besøk i noen kristne kirker hadde hatt svært sterke religiøse opplevelser. Det var tydelig en forsamling av religiøse. Muligheten for å gjøre mer ut av sabbatskvelden enn bare å spise ble høyt verdsatt. Måltidet var imidlertid en viktig del av kvelden, med bidrag fra dem som var til stede. Etter måltidet fortsatte festen og gleden med sanger og historier, til sent på kvelden.
De fleste som kom var jøder. Jeg hadde fått invitasjonen via en kristen teologistudent jeg møtte på vei til Emmaus-Nicopolis 2. påskedag. Han lever i ”Community of Beatitudes” dette året, og studerer jødedom og relasjoner mellom jøder og kristne. Han hadde fortalt at også kristne var velkomne til denne sabbatsfeiringen. Det var heller ikke bare jøder og kristne, men også muslimer til stede, og min frykt for å ha havnet i en forsamling av ”utvalgte” og nasjonalistiske israelere var ubegrunnet. Det var ingen form for diskriminering å finne. Alle deltok på lik linje, og kvinnenes rolle var sentral da det var de som stod for det meste av kveldens religiøse refleksjoner og musikk. Det sentrale i gudstjenesten var meditasjonen over skapelsens seks dager, med den syvende dagen som høydepunktet. En lærd kvinne kunne også komme med noen velvalgte ord om nettopp denne sabbaten, og hva den betydde som en ny start på året.
Noe av det som gjorde inntrykk, var da faren i huset fortalte om bakgrunnen for disse åpne Kabbalat Shabbat-kveldene. Han fant den i ”Qadosh, qadosh, qadosh”, ”Hellig, hellig, hellig”. Det var ett hellig for medlemmer av hver av de monosteistiske religionene jødedom, kristendom og islam, og i grunnen for alle, også tilhørende andre religioner. Alle som ville tilbe Den Hellige var velkomne, og jeg opplevde at de nesten hadde en kristen forståelse av ”ikke jøde eller greker”. Jødisk tradisjon var bakgrunnen for gudstjenesten, det var jo også en sabbatsgudstjeneste. Men andre tradisjoner ble også benyttet, og takkebønnen etter måltidet ble holdt av en kristen i tillegg til at det var sanger med utgangspunkt i de ulike religionene. Jeg er vant til at kristne teologer legger ny forståelse i begrepet Guds folk og Israel, men å få det fra en jøde var spesielt sterkt. ”Israel” har flere betydninger enn jeg kjente til. I tillegg til kamp med Gud, handler det om å være i et direkte forhold til Gud, være elsket av Gud eller være Guds tjener. Verten fortalte at han oppfattet alle som hadde et forhold til Gud, som del av Israel, vi er alle ”utvalgt”. Jødene og folkeslagene er Israel sammen.
Det var flere sterke øyeblikk, og jeg vil avslutte med ett. Et av høydepunktene i løpet av en kveld med mye sang og musikk av dyktige musikere, var da en av døtrene i huset, på rundt 10 år, skulle synge. Hun innledet sin nydelige fremførelse av Leonard Cohens ”Hallelujah” med at det den sangen hadde lært henne, var at vi alltid må fortsette å prise Gud selv om livet er tungt og vanskelig. Stemningen var til å ta og føle på. Alles deltakelse på refrenget vitnet om en vilje til å stå sammen i tilbedelsen og gå sammen på veien mot fred. Religion har hittil vært noe jeg har tenkt på som kan gi meg som individ fred og håp. Kabbalat Shabbat med jøder, kristne og muslimer gav meg tror på at religion når den brukes på den rette måten, kan gi fred og håp til verden. ”Be for Jerusalems fred” kunne ikke passet bedre å synge noe annet sted enn i denne forsamlingen, og det var da også en sang som kan være en slags oppsummering av kveldens innhold.
Shalom har fått en ny og ekte betydning for meg nå. Måtte sabbatens fred spre seg og påvirke alle ukens dager. Shabbat shalom!
Shalom, salaam og fred fra Hanne.
Kjære venner!
I går opplevde jeg en av mine beste og mest oppløftende kvelder her, på Kabbalat Shabbat, velkomst av sabbaten, hos en jødisk familie. Jeg hadde bestemt meg for å forsøke å se mer av Israel og fulgte derfor en åpen invitasjon til en familie i Vest-Jerusalem denne fredagskvelden. De ante ikke hvor mange som ville komme, invitasjonen ble spredt via ulike venner, og folk dukket opp utover kvelden, jeg tror vi ble ca 50.
Det første jeg la merke til da jeg kom, var en følelse av fred. Jeg var litt usikker på om det var en sann og riktig følelse, eller om det bare var førsteinntrykket. Jeg ble ønsket varmt velkommen. Det var min første sabbatsfeiring i et jødisk hjem, og de gav uttrykk for at de var glade for at jeg hadde kommet. Følelsen av fred fortsatte, og ble forsterket ettersom jeg ble bedre kjent med folk og atmosfære utover kvelden. Jeg opplevde at det var en sann fred jeg møtte i dette hjemmet.
Kvelden startet med at vi få som var der kl 18.00, tente sabbatslysene, og ønsket hverandre sabbatens fred, shabbat shalom, en hilsen som gikk igjen hele kvelden. Jeg lurte på hvor mye jeg ville forstå av det som skjedde, men de tok hensyn til at ikke alle kunne hebraisk, og sa derfor mye på engelsk. Noen uttrykk var jeg imidlertid ukjent med, så jeg har nok ikke skjønt alt som foregikk, men jeg sitter igjen med en veldig god følelse likevel. Jeg visste ikke så mye om programmet på forhånd, og trodde det var et slags bibelstudium. Det var mer en gudstjeneste, eller kanskje vi ville si ”møte”, da det var mer ”lavkirkelig” preget. ”Gladkristen” er et litt belastet ord i Norge. Men hvis vi kan holde de negative assosiasjonene unna, vil jeg omgjøre ordet til gladjødisk, eller kanskje gladreligiøs, og legge i det en fundamental glede og takknemlighet i den religiøse bevisstheten. Denne gleden var gjennomgående denne kvelden.
Gudstjenesten var preget av sang og musikk, meditasjon, refleksjon og lovprisning. Jeg har ofte tenkt på jødedommen som en lovreligion. En av dem jeg snakket med senere på kvelden fortalte også at hun hadde ”rømt” fra foreldrenes ultraortodokse praktisering av jødedommen, som hun mente ikke handlet om tilbedelse av Gud, men overholdelse av et visst antall lover og regler. Hun var selv en svært religiøs type, og opplevde det veldig sterkt å kunne søke Gud sammen med andre denne kvelden. En annen jeg snakket med, fortalte hvordan han som jøde ved besøk i noen kristne kirker hadde hatt svært sterke religiøse opplevelser. Det var tydelig en forsamling av religiøse. Muligheten for å gjøre mer ut av sabbatskvelden enn bare å spise ble høyt verdsatt. Måltidet var imidlertid en viktig del av kvelden, med bidrag fra dem som var til stede. Etter måltidet fortsatte festen og gleden med sanger og historier, til sent på kvelden.
De fleste som kom var jøder. Jeg hadde fått invitasjonen via en kristen teologistudent jeg møtte på vei til Emmaus-Nicopolis 2. påskedag. Han lever i ”Community of Beatitudes” dette året, og studerer jødedom og relasjoner mellom jøder og kristne. Han hadde fortalt at også kristne var velkomne til denne sabbatsfeiringen. Det var heller ikke bare jøder og kristne, men også muslimer til stede, og min frykt for å ha havnet i en forsamling av ”utvalgte” og nasjonalistiske israelere var ubegrunnet. Det var ingen form for diskriminering å finne. Alle deltok på lik linje, og kvinnenes rolle var sentral da det var de som stod for det meste av kveldens religiøse refleksjoner og musikk. Det sentrale i gudstjenesten var meditasjonen over skapelsens seks dager, med den syvende dagen som høydepunktet. En lærd kvinne kunne også komme med noen velvalgte ord om nettopp denne sabbaten, og hva den betydde som en ny start på året.
Noe av det som gjorde inntrykk, var da faren i huset fortalte om bakgrunnen for disse åpne Kabbalat Shabbat-kveldene. Han fant den i ”Qadosh, qadosh, qadosh”, ”Hellig, hellig, hellig”. Det var ett hellig for medlemmer av hver av de monosteistiske religionene jødedom, kristendom og islam, og i grunnen for alle, også tilhørende andre religioner. Alle som ville tilbe Den Hellige var velkomne, og jeg opplevde at de nesten hadde en kristen forståelse av ”ikke jøde eller greker”. Jødisk tradisjon var bakgrunnen for gudstjenesten, det var jo også en sabbatsgudstjeneste. Men andre tradisjoner ble også benyttet, og takkebønnen etter måltidet ble holdt av en kristen i tillegg til at det var sanger med utgangspunkt i de ulike religionene. Jeg er vant til at kristne teologer legger ny forståelse i begrepet Guds folk og Israel, men å få det fra en jøde var spesielt sterkt. ”Israel” har flere betydninger enn jeg kjente til. I tillegg til kamp med Gud, handler det om å være i et direkte forhold til Gud, være elsket av Gud eller være Guds tjener. Verten fortalte at han oppfattet alle som hadde et forhold til Gud, som del av Israel, vi er alle ”utvalgt”. Jødene og folkeslagene er Israel sammen.
Det var flere sterke øyeblikk, og jeg vil avslutte med ett. Et av høydepunktene i løpet av en kveld med mye sang og musikk av dyktige musikere, var da en av døtrene i huset, på rundt 10 år, skulle synge. Hun innledet sin nydelige fremførelse av Leonard Cohens ”Hallelujah” med at det den sangen hadde lært henne, var at vi alltid må fortsette å prise Gud selv om livet er tungt og vanskelig. Stemningen var til å ta og føle på. Alles deltakelse på refrenget vitnet om en vilje til å stå sammen i tilbedelsen og gå sammen på veien mot fred. Religion har hittil vært noe jeg har tenkt på som kan gi meg som individ fred og håp. Kabbalat Shabbat med jøder, kristne og muslimer gav meg tror på at religion når den brukes på den rette måten, kan gi fred og håp til verden. ”Be for Jerusalems fred” kunne ikke passet bedre å synge noe annet sted enn i denne forsamlingen, og det var da også en sang som kan være en slags oppsummering av kveldens innhold.
Shalom har fått en ny og ekte betydning for meg nå. Måtte sabbatens fred spre seg og påvirke alle ukens dager. Shabbat shalom!
Shalom, salaam og fred fra Hanne.
posted by Hanne at 3:02 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home