Amerika-brev # 1. Fra New York til Dubuque.
23.09.2007
Kjære venner!
Jeg har allerede vært i USA i over en måned, så det er på tide med et fellesbrev, et Amerika-brev. Når jeg kaller det Amerika-brev, tenker jeg på de norske immigrantene som kom hit for 100 år siden eller mer. Jeg er ikke immirant, og jeg vet ikke om jeg vil komme til å oppleve noe som likner de norske immigrantenes opplevelser. Men jeg har allerede møtt mange etterkommere etter disse immigrantene. ”Ja, oldeforeldrene mine kom fra Norge” er en kommentar jeg har hørt noen ganger når jeg har presentert meg som Hanne fra Norge. Jeg trodde de norske immigrantene samlet seg i Minnesota, og det stemmer nok til en viss grad, men det er en del av dem her i Iowa også, og jeg har hørt at New York var den byen som hadde verdens nest største norske befolkning en periode (etter Oslo).
Jeg startet Amerika-oppholdet med å besøke venner i New York, med en uke i New York City og et par dager i Buffalo. ”Hvorfor besøker jeg venner når det gjør så vondt å reise fra dem igjen?” spurte jeg meg selv da jeg måtte forlate dem og reise videre. Det er vel fordi gleden over å være sammen med dem overgår smerten over å skilles fra dem, i lengden. Jeg tok også med meg noe Sherpa Eldfrid-Marie lærte meg da jeg vi skiltes midt i Nordmarka og hun syklet tilbake til Oslo mens jeg fortsatte til Ringerike: Du kan fortsatt være med meg. Eldfrid-Marie var med meg resten av den turen, selv om jeg syklet ”alene”. Lysander, Levi og Paul, og de nye menneskene jeg hadde blitt kjent med, var med meg til Dubuque, selv om jeg reiste ”alene”.
Nå er jeg altså i Dubuque. I New York mente de jeg reiste til Verdens Ende, og de fleste ristet på hodet eller måpte da de fikk vite at jeg skulle ta buss hit (26 timer fra NYC, 18 timer fra Buffalo). ”Vanlige mennesker” reiser ikke med Greyhound-buss. Men det gjør jeg. Jeg har skjønt at jeg har en hard jobb med å overbevise (hvite) amerikanere om at det går an å kjøre mindre bil og ta mindre fly. Jeg synes Dubuque ligger ganske sentralt til, helt øst i Iowa i Midtvesten. Det er ikke helt flatt, som resten av Iowa, men har noen riktig fine bakker. Dubuque er en by med 60.000 innbyggere. Den ligger ved Mississippi-elva. Området kalles gjerne ”Tri-State”, da en av broene over elva fører til Wisconsin og en annen til Illinois, så da kan dere finne det på kartet selv om dere har et kart som ikke viser små byer som Dubuque. (Navnet på byen uttales forresten [dubjuuk] med trykk på siste stavelse, for dem som skulle lure på det.) De fleste amerikanere har ikke hørt om byen, men hvis de har hørt om den, er det stort sett på grunn av rasistiske episoder.
For dem som skulle ha glemt, eller ikke fått beskjed om, hvorfor jeg er her, kan jeg fortelle at jeg er utvekslingsstudent på Wartburg Theological Seminary. Vi er tre uker ut i semesteret, og jeg trives godt allerede. Som tidligere norske studenter her har sagt, er nok det akademiske nivået litt lavere enn i Norge, men det er mye arbeid, og det er relevant, så jeg har nok lært en del allerede, og jeg synes jeg ser sammenhenger mellom ulike emner allerede også, og det er morsomt. Utdanningssystemet er annerledes enn i Norge. De fleste tar en generell bachelorgrad (undergraduate) før de studerer teologi. Seminaret er fireårig. De to første årene er studier, så er det et år praksis i en menighet, så er det et siste år med studier. Det er altså mer allmenn utdannelse enn i Norge, men mindre spesifikk teologi. Alle de spennende emnene får få nærmere presentasjon etter hvert.
Nesten alle studentene bor på seminar-området. Jeg bor 10 minutters gange nedenfor hovedbygningen. Jeg deler en leilighet med Toromare fra Madagaskar og Stephanie fra Tyskland. Stephanie kom i går kveld, så henne kjenner jeg ikke ennå, men Toromare kom tre uker før jeg kom, så hun var kjent i området allerede. Toromare er en flott, sterk kvinne, som stadig har noe å lære meg. Jeg synes vi er en familie allerede, og jeg gruer meg litt til å skulle forlate henne. Men jeg lar gleden over å være sammen med henne overgå den fremtidige smerten over å skilles fra henne.
Biblioteket er åpent hver dag, så Internett-tilgangen er god, men hvis noen skulle ha lyst til å skrive ordentlig brev, har vi postkasse også. Adressen er:
Hanne Tommelstad
1925 Pulpit Rock lane # 104B
Dubuque, IA 52003
USA
Amerika-hilsen fra reisende Hanne.
Kjære venner!
Jeg har allerede vært i USA i over en måned, så det er på tide med et fellesbrev, et Amerika-brev. Når jeg kaller det Amerika-brev, tenker jeg på de norske immigrantene som kom hit for 100 år siden eller mer. Jeg er ikke immirant, og jeg vet ikke om jeg vil komme til å oppleve noe som likner de norske immigrantenes opplevelser. Men jeg har allerede møtt mange etterkommere etter disse immigrantene. ”Ja, oldeforeldrene mine kom fra Norge” er en kommentar jeg har hørt noen ganger når jeg har presentert meg som Hanne fra Norge. Jeg trodde de norske immigrantene samlet seg i Minnesota, og det stemmer nok til en viss grad, men det er en del av dem her i Iowa også, og jeg har hørt at New York var den byen som hadde verdens nest største norske befolkning en periode (etter Oslo).
Jeg startet Amerika-oppholdet med å besøke venner i New York, med en uke i New York City og et par dager i Buffalo. ”Hvorfor besøker jeg venner når det gjør så vondt å reise fra dem igjen?” spurte jeg meg selv da jeg måtte forlate dem og reise videre. Det er vel fordi gleden over å være sammen med dem overgår smerten over å skilles fra dem, i lengden. Jeg tok også med meg noe Sherpa Eldfrid-Marie lærte meg da jeg vi skiltes midt i Nordmarka og hun syklet tilbake til Oslo mens jeg fortsatte til Ringerike: Du kan fortsatt være med meg. Eldfrid-Marie var med meg resten av den turen, selv om jeg syklet ”alene”. Lysander, Levi og Paul, og de nye menneskene jeg hadde blitt kjent med, var med meg til Dubuque, selv om jeg reiste ”alene”.
Nå er jeg altså i Dubuque. I New York mente de jeg reiste til Verdens Ende, og de fleste ristet på hodet eller måpte da de fikk vite at jeg skulle ta buss hit (26 timer fra NYC, 18 timer fra Buffalo). ”Vanlige mennesker” reiser ikke med Greyhound-buss. Men det gjør jeg. Jeg har skjønt at jeg har en hard jobb med å overbevise (hvite) amerikanere om at det går an å kjøre mindre bil og ta mindre fly. Jeg synes Dubuque ligger ganske sentralt til, helt øst i Iowa i Midtvesten. Det er ikke helt flatt, som resten av Iowa, men har noen riktig fine bakker. Dubuque er en by med 60.000 innbyggere. Den ligger ved Mississippi-elva. Området kalles gjerne ”Tri-State”, da en av broene over elva fører til Wisconsin og en annen til Illinois, så da kan dere finne det på kartet selv om dere har et kart som ikke viser små byer som Dubuque. (Navnet på byen uttales forresten [dubjuuk] med trykk på siste stavelse, for dem som skulle lure på det.) De fleste amerikanere har ikke hørt om byen, men hvis de har hørt om den, er det stort sett på grunn av rasistiske episoder.
For dem som skulle ha glemt, eller ikke fått beskjed om, hvorfor jeg er her, kan jeg fortelle at jeg er utvekslingsstudent på Wartburg Theological Seminary. Vi er tre uker ut i semesteret, og jeg trives godt allerede. Som tidligere norske studenter her har sagt, er nok det akademiske nivået litt lavere enn i Norge, men det er mye arbeid, og det er relevant, så jeg har nok lært en del allerede, og jeg synes jeg ser sammenhenger mellom ulike emner allerede også, og det er morsomt. Utdanningssystemet er annerledes enn i Norge. De fleste tar en generell bachelorgrad (undergraduate) før de studerer teologi. Seminaret er fireårig. De to første årene er studier, så er det et år praksis i en menighet, så er det et siste år med studier. Det er altså mer allmenn utdannelse enn i Norge, men mindre spesifikk teologi. Alle de spennende emnene får få nærmere presentasjon etter hvert.
Nesten alle studentene bor på seminar-området. Jeg bor 10 minutters gange nedenfor hovedbygningen. Jeg deler en leilighet med Toromare fra Madagaskar og Stephanie fra Tyskland. Stephanie kom i går kveld, så henne kjenner jeg ikke ennå, men Toromare kom tre uker før jeg kom, så hun var kjent i området allerede. Toromare er en flott, sterk kvinne, som stadig har noe å lære meg. Jeg synes vi er en familie allerede, og jeg gruer meg litt til å skulle forlate henne. Men jeg lar gleden over å være sammen med henne overgå den fremtidige smerten over å skilles fra henne.
Biblioteket er åpent hver dag, så Internett-tilgangen er god, men hvis noen skulle ha lyst til å skrive ordentlig brev, har vi postkasse også. Adressen er:
Hanne Tommelstad
1925 Pulpit Rock lane # 104B
Dubuque, IA 52003
USA
Amerika-hilsen fra reisende Hanne.
posted by Hanne at 7:25 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home