Brev 12-2007. Studenten.

13.07.2007

Kjære venner!

Studenten gir seg ikke, og det er nå det begynner å bli morsomt! Når jeg nå er ferdig med foredrag og forberedelser til seminarer, kan jeg endelig la teologiske brikker falle på plass.

Kirkehistorie(KH)-forelesningsrekken om katolisismen har lenge vært et avgrenset felt som jeg ikke har klart å knytte til det andre jeg lærer. På samme måte har systematikk(ST)-seminaret vært avgrenset fra det jeg har drevet med i andre emner. Men da jeg i forberedelsene til ST-foredraget trengte å lære litt mer om 2. Vatikankonsil for å forstå Schillebeeckx bedre, og jeg i KH-forelesningene nettopp lærte det, må jeg si at teologien begynte å røre på seg. Da Vatikanet så kom med sine kirkeuttalelser siste uke, kunne jeg bare nikke at det passer fullstendig med det jeg har lært. Det er litt gøy å leke teolog når man tror man forstår noe av det som skjer i kirkeverden.

En annen sammenheng, som var mer forventet, har jeg opplevd i praktisk teologi (PT). PT er et klart teoretisk fag i Tyskland. Det er jo det i Norge også, vi har praksisperioder, men på fakultetet er PT mye teori. Så rene PT-forelesninger som i Tyskland har vi imidlertid ikke på MF. Jeg har fulgt en forelesningsrekke her i Leipzig om sjelesorg i bestemte livssituasjoner. Det har vært en fin fortsettelse av PT 503 (Sjelesorg og institusjonspraksis) som jeg tok i Norge i vinter. De siste timene har handlet om sjelesorg overfor syke og døende, og innimellom disse forelesningene har jeg fått mulighet til å delta på et seminar (med praktiske øvelser og lite ren teori!) over to helger på det psykologiske instituttet, om sjelesorg for døende og deres pårørende. Den første helgen handlet det om oss selv, og vi jobbet en del med eget forhold til død. Vi fylte ut et spørreskjema før kurset, og jeg må si jeg lærte mye bare av det. Det tok sin tid å slå opp alle de ukjente sykdoms-, følelses- og sørge-ordene, men da vi skulle fylle ut et tilsvarende skjema ved kursets slutt, behøvde jeg jo nesten ikke å slå opp noen ting. Men det var ikke bare ord jeg lærte. Spørsmålene gav meg en klar bevissthet om hva eget sorgarbeid faktisk har gjort. Siste helg handlet om sjelesorg overfor andre, og jeg kjente igjen mye fra PT 503. Det gjorde ikke noe å få repetert litt, og jeg opplevde det mer systematisk. Det er vel noe jeg liker med tyskere, at de er ordentlige og systematiske. Vi lærte mer spesifikt om døende, og det var spennende å se hvordan jeg i ettertid kunne forstå mer av noen av samtalene jeg hadde på Aker sykehus i mars.

I tillegg til disse flotte sammenhengene i forelesninger og seminarer, har jeg gjenoppdaget bibliotekets gleder. Jeg skrev ferdig en oppgave i PT 503 etter at jeg var kommet hit til Leipzig, og måtte da bruke en tysk sjelesorgbok som referanselitteratur. Jeg fant imidlertid bare frem til noen sider der temaet var omtalt, jeg hadde ikke tid til å lese denne tyske boka så nøye. Jeg fikk tilbakemelding om at det var flott at jeg leste tysk sjelesorglitteratur, og at det var en bra bok. Nå har jeg endelig tid til å lese den, ikke bare late som...

Ellers har jeg funnet ut at det er begrenset hvor lenge jeg har dette tyske biblioteket til disposisjon. Så i dag har jeg kikket litt rundt og prøvd å finne ut hva jeg bør lese før jeg drar herfra. Det er selvfølgelig mye mer enn jeg rekker. Jeg sa vel egentlig da jeg var ferdig med ST-foredraget at jeg ikke skulle lese mer av Jüngel. Jeg tror han er morsom for dem som har tysk som morsmål, han bruker mange bilder, men for en utlending er det strevsomt. Jeg vil imidlertid gi ham en sjanse til, og har lånt en ganske tynn bok, så får vi se. Sjelesorgboka er full av referanser, og minnet meg om at jeg bør innom Moltmann når jeg er her. „Der gekreuzigte Gott“ er imidlertid litt stor, så jeg nøyer meg med „Mensch“ i første omgang. Er den mulig å forstå, får jeg se om jeg våger meg videre. Bonhoeffers „Gemeinsames Leben“ har jeg lenge tenkt at jeg skulle lese, og nå har jeg endelig lånt den. Den er ikke uoverkommelig lang, så hvis han ikke skriver altfor vanskelig, skal jeg nok komme meg gjennom den. Dessuten har jeg oppdaget Dorothee Sölle. Det skjedde først forrige uke, også gjennom sjelesorgforelesningen. Har jeg sovet i timene som ikke har hørt navnet hennes før? En av mine medstudenter her mente at hun kanskje var den viktigste tyske teologien i vår tid ved siden av Moltmann. Nå leser jeg det hun skriver om lidelse. Jeg synes det er litt vanskelig, men det er kanskje fordi jeg har den som sengelektyre. Systematisk teologi egner seg ofte bedre på lesesalen eller i hvert fall når man er litt mer opplagt enn sent om kvelden.

Studentglade hilsener fra Hanne.