Brev 14-2007. Norsk lykke.
16.08.2007
Kjære venner!
Jeg har vært hjemme i Norge i to uker, og fant ut at jeg etter å ha kjent på en følelse av lykke flere ganger, hadde lyst til å skrive litt om norsk lykke. Når jeg leser min egen overskrift, synes jeg egentlig det ser ut som jeg skal skrive noe ironisk som kunne passe til de norske nyhetene som møtte meg da jeg kom hjem, men det er det nok av andre som gjør, så dette blir en smakebit av Hannes Norges-sommer 2007.
Først et tips: Det er lurt å ha kort sommerferie, da rekker man mer. Jeg tror i hvert fall at det gjelder for meg. Hvis jeg hadde vært hjemme i to måneder tror jeg ikke jeg hadde rukket å treffe så mange venner som jeg faktisk har rukket disse to ukene. Når jeg har så kort tid, må jeg lage konkrete avtaler og dermed får jeg gjennomført de hyggelige møtene. ”Vi-sees-kanskje-en-gang-i-løpet-av-de-to-månedene”-avtaler blir sjelden satt ut i livet. De fleste jeg har sett et glimt av, skulle jeg gjerne hatt mer tid med, særlig MF-hilserunden i forbindelse med semesteråpningen i går ble kort. Men det var bedre enn ingen tid. Det gjelder å finne det riktige sammenlikningsgrunnlaget. Da kan man være fornøyd med mye.
I går var det altså semesteråpning på MF. Jeg hadde lenge planlagt at jeg skulle få med meg den, og så sykle gjennom Nordmarka hjem. For å få meg og sykkelen til Oslo, syklet jeg også gjennom skogen på mandag. På mandag syklet jeg alene. I går fikk jeg følge av en venninne et stykke. Det regnet ganske mye i går. Da jeg var aktiv o-løper hadde jeg ofte muligheten til å løpe i regnet. Jeg savner det litt. Det var fint å løpe i regnet. Men nå er det ikke slik at jeg, når jeg ser ut på regnet, tenker ”nå går jeg ut og løper i regnet”. Altså blir det ikke noe løping i regnet på meg om dagen. Jeg tenker heller ikke ”nå går jeg ut og sykler i regnet”. Jeg trenger en unnskyldning for å gjøre det, og det å skulle sykle hjem er en god unnskyldning. Altså syklet jeg i regnet i går, sammen med Eldfrid-Marie. Hun liker også regn, så da syklet vi der, oppover bakkene fra Sognsvann, glade og fornøyde.
I går var ikke den første dagen det regnet. Skogen hadde allerede samlet mye regn, og noen steder hadde veien samlet opp riktig store barnslige vanndammer som det ikke var mulig å sykle utenom. (Det er sant. En annen mulighet, som vi ikke vurderte, kunne ha vært å bære syklene en omvei gjennom skogen.) Vi kunne ikke se hvor dype dammene var, men så på hverandre og nikket, og uti bar det. Eldfrid-Marie syklet først, og da hun var kommet gjennom og snudde seg og så på meg, brøt hun ut i latter. Jeg skulle gjerne hatt et bilde, men ingen av oss hadde med fotoapparat. Jeg tenkte jeg kunne prøve å tegne, men jeg tror jeg er flinkere med ord enn streker, og satser derfor på at jeg kan male et godt nok bilde her: Jeg kan forstå at hun lo, det må ha sett morsomt ut: Hanne i fullt regntøy, syklende med vann til knærne og med sykkelsekker halvt under vann. Jeg forventer ikke at alle skal forstå det, men det var et øyeblikk med lykke.
Skulle jeg ha ironisert over min egen lykke, kunne jeg nå ha sammenliknet med flommen i Bangladesh. Rickshaw-wallahene sykler med vann til knærne, der det er lite nok vann til at det er mulig å sykle. Mennesker mangler mat, rent vann og medisiner, de blir syke og dør. Jeg strever litt med å kunne glede meg over unormalt store mengder vann når vannet skaper slike problemer der de er i enda større mengder enn på min vei. Samtidig ser jeg at min barnslige glede over vanndammene i skogen ikke gjør noe fra eller til når det gjelder flommen, og at det derfor kan være like bra at jeg lar lykkefølelsen komme, fordi den kan gjøre noe med meg. Den sier meg at jeg ønsker at også andre skal få oppleve lykke, og noe av lykken hos andre kan jeg kanskje skape ved å bidra økonomisk til at de som er berørt av flommen, kan få hjelp til å komme på beina igjen. Kanskje vanndam-lykken min kan være til nytte likevel, når den inspirerer meg og gir meg frimodighet: 3990 av familiene Bangladesh KFUK arbeider blant, er rammet av flommen. Buskerud KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global har som mål å samle inn 125.000 kr, det rekker til å hjelpe halvparten av familiene. http://www.kfuk-kfum-global.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=576 Støtte merket ”Flom i Bangladesh” kan betales til 3000.19.87433 (Buskerud) eller 3000.17.16766 (Global).
Tilbake til sykkelturen: Fotoapparatet var savnet også da vi valgte en annen vei enn normalt, og måtte følge en sti et stykke. Den var noe mer kupert (les: bratt ned i en dal for så å gå like bratt opp på den andre siden, med mange store steiner i stien) enn det som er enkelt å forsere med sykkel med sykkelsekker, men min sterke venninne visste råd. ”Kan ikke jeg ta sykkelsekkene?” spurte hun, og tok sykkelsekkene mine på nakken mens hun bar sin egen sykkel. Heretter kalles hun Sherpa.
Sykkelturen til Oslo på mandag var også fin, men de lykkelige øyeblikkene kom først da jeg hadde noen å dele turen med i går. Andre glimt av lykke har jeg også opplevd i møte med venner i sommer. Små barn har en egen evne til å skape lykke, gode samtaler likeså. Neste sommer kommer jeg til å ha enda mindre tid hjemme. Betyr det enda flere gode møter og lykkelige øyeblikk?
Glad hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg har vært hjemme i Norge i to uker, og fant ut at jeg etter å ha kjent på en følelse av lykke flere ganger, hadde lyst til å skrive litt om norsk lykke. Når jeg leser min egen overskrift, synes jeg egentlig det ser ut som jeg skal skrive noe ironisk som kunne passe til de norske nyhetene som møtte meg da jeg kom hjem, men det er det nok av andre som gjør, så dette blir en smakebit av Hannes Norges-sommer 2007.
Først et tips: Det er lurt å ha kort sommerferie, da rekker man mer. Jeg tror i hvert fall at det gjelder for meg. Hvis jeg hadde vært hjemme i to måneder tror jeg ikke jeg hadde rukket å treffe så mange venner som jeg faktisk har rukket disse to ukene. Når jeg har så kort tid, må jeg lage konkrete avtaler og dermed får jeg gjennomført de hyggelige møtene. ”Vi-sees-kanskje-en-gang-i-løpet-av-de-to-månedene”-avtaler blir sjelden satt ut i livet. De fleste jeg har sett et glimt av, skulle jeg gjerne hatt mer tid med, særlig MF-hilserunden i forbindelse med semesteråpningen i går ble kort. Men det var bedre enn ingen tid. Det gjelder å finne det riktige sammenlikningsgrunnlaget. Da kan man være fornøyd med mye.
I går var det altså semesteråpning på MF. Jeg hadde lenge planlagt at jeg skulle få med meg den, og så sykle gjennom Nordmarka hjem. For å få meg og sykkelen til Oslo, syklet jeg også gjennom skogen på mandag. På mandag syklet jeg alene. I går fikk jeg følge av en venninne et stykke. Det regnet ganske mye i går. Da jeg var aktiv o-løper hadde jeg ofte muligheten til å løpe i regnet. Jeg savner det litt. Det var fint å løpe i regnet. Men nå er det ikke slik at jeg, når jeg ser ut på regnet, tenker ”nå går jeg ut og løper i regnet”. Altså blir det ikke noe løping i regnet på meg om dagen. Jeg tenker heller ikke ”nå går jeg ut og sykler i regnet”. Jeg trenger en unnskyldning for å gjøre det, og det å skulle sykle hjem er en god unnskyldning. Altså syklet jeg i regnet i går, sammen med Eldfrid-Marie. Hun liker også regn, så da syklet vi der, oppover bakkene fra Sognsvann, glade og fornøyde.
I går var ikke den første dagen det regnet. Skogen hadde allerede samlet mye regn, og noen steder hadde veien samlet opp riktig store barnslige vanndammer som det ikke var mulig å sykle utenom. (Det er sant. En annen mulighet, som vi ikke vurderte, kunne ha vært å bære syklene en omvei gjennom skogen.) Vi kunne ikke se hvor dype dammene var, men så på hverandre og nikket, og uti bar det. Eldfrid-Marie syklet først, og da hun var kommet gjennom og snudde seg og så på meg, brøt hun ut i latter. Jeg skulle gjerne hatt et bilde, men ingen av oss hadde med fotoapparat. Jeg tenkte jeg kunne prøve å tegne, men jeg tror jeg er flinkere med ord enn streker, og satser derfor på at jeg kan male et godt nok bilde her: Jeg kan forstå at hun lo, det må ha sett morsomt ut: Hanne i fullt regntøy, syklende med vann til knærne og med sykkelsekker halvt under vann. Jeg forventer ikke at alle skal forstå det, men det var et øyeblikk med lykke.
Skulle jeg ha ironisert over min egen lykke, kunne jeg nå ha sammenliknet med flommen i Bangladesh. Rickshaw-wallahene sykler med vann til knærne, der det er lite nok vann til at det er mulig å sykle. Mennesker mangler mat, rent vann og medisiner, de blir syke og dør. Jeg strever litt med å kunne glede meg over unormalt store mengder vann når vannet skaper slike problemer der de er i enda større mengder enn på min vei. Samtidig ser jeg at min barnslige glede over vanndammene i skogen ikke gjør noe fra eller til når det gjelder flommen, og at det derfor kan være like bra at jeg lar lykkefølelsen komme, fordi den kan gjøre noe med meg. Den sier meg at jeg ønsker at også andre skal få oppleve lykke, og noe av lykken hos andre kan jeg kanskje skape ved å bidra økonomisk til at de som er berørt av flommen, kan få hjelp til å komme på beina igjen. Kanskje vanndam-lykken min kan være til nytte likevel, når den inspirerer meg og gir meg frimodighet: 3990 av familiene Bangladesh KFUK arbeider blant, er rammet av flommen. Buskerud KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global har som mål å samle inn 125.000 kr, det rekker til å hjelpe halvparten av familiene. http://www.kfuk-kfum-global.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=576 Støtte merket ”Flom i Bangladesh” kan betales til 3000.19.87433 (Buskerud) eller 3000.17.16766 (Global).
Tilbake til sykkelturen: Fotoapparatet var savnet også da vi valgte en annen vei enn normalt, og måtte følge en sti et stykke. Den var noe mer kupert (les: bratt ned i en dal for så å gå like bratt opp på den andre siden, med mange store steiner i stien) enn det som er enkelt å forsere med sykkel med sykkelsekker, men min sterke venninne visste råd. ”Kan ikke jeg ta sykkelsekkene?” spurte hun, og tok sykkelsekkene mine på nakken mens hun bar sin egen sykkel. Heretter kalles hun Sherpa.
Sykkelturen til Oslo på mandag var også fin, men de lykkelige øyeblikkene kom først da jeg hadde noen å dele turen med i går. Andre glimt av lykke har jeg også opplevd i møte med venner i sommer. Små barn har en egen evne til å skape lykke, gode samtaler likeså. Neste sommer kommer jeg til å ha enda mindre tid hjemme. Betyr det enda flere gode møter og lykkelige øyeblikk?
Glad hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 5:15 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home