Brev 13-2007. Hva jeg setter pris på med Tyskland -og Norge.

22.07.2007

Kjære venner!

Stort sett tenker jeg at tysk og norsk kultur er ganske sammenfallende. Noen ganger oppdager jeg forskjeller. Ofte vet jeg ikke riktig hva jeg synes er best, men noen preferanser har jeg.

I begynnelsen av oppholdet mitt klarte jeg ikke alltid å gjennomskue hva som gjorde det tungt og vanskelig å lese faglitteratur. Nå har jeg funnet noen elementer som går igjen:

På barneskolen (eller var det ungdomsskolen) lærte vi at vi ikke måtte lage hybridavsnitt. Hybridavsnitt er et slikt avsnitt som jeg nettopp har laget (etter „som går igjen:“), for å illustrere, men jeg grøsser bare jeg ser at jeg har gjort det. Det er vanskelig å se hvor nye avsnitt begynner når de verken har innrykk eller en tom linje til å skille fra forrige avsnitt. Noen nyere bøker har skjønt at hybridavsnitt er tungt, og tilbyr fine, ordentlige avsnitt. Flere studenter holder imidlertid fast på den gamle uvanen. „Her har vi en dårlig student,“ tenkte jeg første gang jeg fikk et studentskrevet papir i hånda i et seminar. Senere skjønte jeg at den stakkars studenten sikkert ikke hadde lært å skrive ordentlige avsnitt. Jeg har nemlig fått flere slike papirer i hånda dette semesteret. Takk til norske lærere som vet å lære bort viktige detaljer.

Noe annet som gjør faglitteratur vanskelig, er de tunge setningene. Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse. Men jeg innbiller meg at setningene i norsk faglitteratur er 2-3 linjer lange. 10 linjer eller en halv side er ikke uvanlig på tysk. En av mine kjøkkenkamerater fortalte om en venn som hadde levert et utkast til et vitenskapelig arbeid. Han hadde antakelig skrevet omtrent slik jeg ville ha gjort det (eller i det minste hatt som mål); korte, forståelige setninger. Veilederen hans bare ristet på hodet. Innholdet var greit, men formen var langt fra vitenskapelig. Han fikk beskjed om å gjøre om tre setninger til én, og leddsetninger til partisipper, slik at det ble tyngre. De tyske studentene som føler seg rimelig støe i engelsk, sier at engelsk teologi er mye enklere enn tysk, og det har nok vel så mye med formen som innholdet å gjøre. Takk til norske professorer som skjønner at kvalitet ikke henger sammen med setningenes lengde.

Når jeg først er i gang med dette som jeg setter pris på med Norge, kan jeg jo også nevne tiltale-, eller omtaleformer. Jeg har tidligere sagt noe om problemet med å vite når jeg skal bruke „Sie“ og når jeg skal bruke „Du“. Professorer er klare „Sie“-kandidater. Men at de også stadig må være „Professor Doktor“ synes jeg er litt unødvendig. Alle skjønner da at man har en doktorgrad når man er professor, så hvorfor må det uttales hver eneste gang denne professoren omtales? Det er mulig jeg har for lite respekt for disse professorene, det er ikke meningen. Jeg synes det er flott med respekt, og mener at vi i Norge ofte kan være litt for slappe på det. Jeg er bare ikke så glad i titler. Jeg er glad i etternavnet mitt, men jeg foretrekker nok å kalles Hanne fremfor Frau Tommelstad, som jeg har vært i timene dette semesteret.

Jeg har altså noe å se frem til når jeg kommer tilbake til Norge. Men det er også elemeneter ved studiehverdagen i Tyskland som jeg kommer til å savne. Studentkantina („Mensa“) er billig og bra. Jeg har kanskje spist middag i kantina på MF to ganger. Jeg kan derfor ikke uttale meg om kvaliteten der. I Leipzig er det flere kantiner, flere såkalte „interim“, da universitetets hovedbygning har vært under rivning siden før jeg kom, og ikke er ferdig nybygget før 600-års-jubileet i 2009. Det er alltid flere retter å velge mellom, og en fancy informasjonsskjerm forteller hva man kan velge, hvilken kategori (type kjøtt, fisk, vegetar) og prisklasse de er. Jeg har ikke kommet borti noe jeg ikke liker (OK, jeg er ikke den mest kresne), og det er mye spennende og mye godt. Prisen er en tredel av prisen i Oslo, uten at jeg tror at norske studenter har tre ganger så mye penger (men her har jeg heller ingen vitenskapelig undersøkelse å bygge på). Resultatet er at jeg har spist i mensa nesten hver dag, og igjen er blitt vant til varm mat midt på dagen, som i Bangladesh og Palestina.

Noe annet jeg er blitt vant til, er en sykkelvennlig by. I tillegg til at Leipzig er en rimelig flat by, er det tilrettelagt for syklister. Garasjen her på ES er full av sykler, og det er som regel fullt av sykler utenfor fakultetet. Det går fortere med sykkel enn trikk, og man er mye friere. Egne sykkelfelt mellom bilfelt og gangfelt, og egne trafikklys, gjør at jeg som syklist føler meg velkommen i byen. Her har Oslo noe å lære. Forøvrig er kollektivtransport ikke nødvendigvis veldig billig. Togprisene er ikke spesielt billige sammenliknet med norske priser, men det finnes en helge-billett som er bra: Opptil fem personer kan reise innenfor et avgrenset område (Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen) på én billett. Det er ikke noe godt tilbud når jeg reiser alene, men gjør at grupper kan komme seg billig rundt, og jeg har blant annet vært i Torgau og Dresden på denne måten.

Ved siden av studiene har jeg vært en del i Thomaskirche. Den ligger rett ved TF, og som jeg har nevnt, er det musikkirken. Jeg har begynt den mentale prosessen med å omstille meg fra å nyte kirkemusikk av høyeste kvalitet til å kunne sette pris på ikke-noe-utenom-det-vanlige-musikk. Det kan ta litt tid, men det skal nok gå. Uansett er jeg glad for alle motettene jeg har fått med meg.

Til slutt: Håndhilsing er en tysk spesialitet som jeg ennå ikke har helt inne, men som jeg ser stort på. Det er vanlig å håndhilse både når man møtes og går fra hverandre. Endelig har jeg skjønt hva det faktisk betyr for beboerne på aldershjem når presten går rundt og hilser på alle de fremmøtte før andakten (jeg syntes det var litt sært da jeg var i praksis, ja). Presten i ESG her er spesielt nøye med å hilse på alle når de kommer på temakvelder og andre arrangementer, og det har gitt meg en god følelse av å bli sett.

Takknemlig hilsen fra Hanne.