Amerikabrev # 7. Bønneklasse.
02.12.2007
Kjære venner!
Søndagene er ikke så veldig hellige på slutten av semesteret, men når man studerer teologi er det alltid en mulighet for å finne noe åndelig å lese eller skrive på en søndag, og på den måten gi seg selv den unnskyldningen at dette ikke er lekser, men en ekstra åndelig øvelse etter gudstjenesten...
I dag har jeg blant annet skrevet en oppgave i et emne som handler om bønn. Dette er et emne som ikke undervises på Wartburg, men på University of Dubuque Theological Seminary (UDTS). UDTS og Wartburg har et godt samarbeid, og studentene på hvert av seminarene kan ta opptil 6 credits (12 studiepoeng) på det andre seminaret hvert semester. Jeg tar bare dette ene emnet der, 1 credit, noe som innebærer at jeg hver tirsdag kveld tar turen over til universitetet, som ligger 20 minutters gange unna Wartburg.
Vi har prøvd ut fem ulike bønnemodeller i bønneklassen, hver bønnemodell har vart i to uker, og hjemmeleksen har vært å be ukas modell hver dag og så skrive et refleksjonsnotat med erfaringene vi har gjort.
Den første modellen var tidebønn, en modell jeg er godt kjent med og liker godt. Forbildet var St. Benedikt. Jeg synes noe viktig mangler når jeg ber tidebønn alene, men jeg begynner å bli vant til det nå. Å ha et fellesskap å be med var likevel en opptur da jeg hadde den muligheten forrige uke. Jeg har fortsatt med å be tidebønn, stort sett morgen og kveld, etter at de to første ukene var over, og setter pris på den rytmen det gir dagen.
De to neste ukene bad vi Jesus-bønnen, den ortodokse bønnen som går på pusten: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn” på innpust, ”miskunne deg over meg, en synder” på utpust, eller kortere varianter. Forbildet var Pilegrimen. Denne bønnen skal kunne hjelpe en å be uten stopp. Jeg tror ikke jeg har som mål alltid å ha denne bønnen på hjernen, eller i hjertet som vel er målet. Men det er en god bønn å be innimellom alt det man gjør i løpet av en dag. Når bønn kan være så enkelt, kan man be mange ganger i løpet av dagen.
Den tredje modellen var å be Salmenes bok ved å skrive. Forbildet var Jean Calvin. UDTS er reformert, og for en lutheraner som læres opp til å være kritisk til Calvin, var det fint å oppleve at han hadde noe fornuftig å komme med. Denne bønnetypen likte jeg! Bønnen gikk ut på å kommentere en salme ved å skrive om den. Dette kan man sikkert gjøre uten å be, men det er mulig å gjøre det som bønn, og for en skriver som meg, var det flott å oppleve hvilke muligheter som ligger i å kombinere det å skrive og det å be. En variant var å skrive om Salmene til dikt eller sanger, og det var også noe jeg syntes var morsomt og likte. Jeg kunne oppdage noen ord som talte spesielt til meg, og skrive en sang til Gud ut fra dem.
De to siste modellene vi har prøvd, en smakebit av Ignatius Loyolas åndelige øvelser og Agnes Sanfords bønn for helbredelse, har jeg ikke likt så godt. Det har forsåvidt vært viktig nok å oppdage. Ulike personer liker ulike typer bønn. Medfødt personlighet er viktigere enn jeg hadde trodd når det gjelder preferanser i forhold til åndelig praksis. Noe av refleksjonen i klassen har gått på hvilke personer eller når i livet de ulike bønnemodellene passer. Her utdannes vi ikke bare til bibelvitere og teologer, men til å kunne veilede enkeltpersoner i deres vandring med Gud. Det liker jeg.
Hilsen Hanne.
Kjære venner!
Søndagene er ikke så veldig hellige på slutten av semesteret, men når man studerer teologi er det alltid en mulighet for å finne noe åndelig å lese eller skrive på en søndag, og på den måten gi seg selv den unnskyldningen at dette ikke er lekser, men en ekstra åndelig øvelse etter gudstjenesten...
I dag har jeg blant annet skrevet en oppgave i et emne som handler om bønn. Dette er et emne som ikke undervises på Wartburg, men på University of Dubuque Theological Seminary (UDTS). UDTS og Wartburg har et godt samarbeid, og studentene på hvert av seminarene kan ta opptil 6 credits (12 studiepoeng) på det andre seminaret hvert semester. Jeg tar bare dette ene emnet der, 1 credit, noe som innebærer at jeg hver tirsdag kveld tar turen over til universitetet, som ligger 20 minutters gange unna Wartburg.
Vi har prøvd ut fem ulike bønnemodeller i bønneklassen, hver bønnemodell har vart i to uker, og hjemmeleksen har vært å be ukas modell hver dag og så skrive et refleksjonsnotat med erfaringene vi har gjort.
Den første modellen var tidebønn, en modell jeg er godt kjent med og liker godt. Forbildet var St. Benedikt. Jeg synes noe viktig mangler når jeg ber tidebønn alene, men jeg begynner å bli vant til det nå. Å ha et fellesskap å be med var likevel en opptur da jeg hadde den muligheten forrige uke. Jeg har fortsatt med å be tidebønn, stort sett morgen og kveld, etter at de to første ukene var over, og setter pris på den rytmen det gir dagen.
De to neste ukene bad vi Jesus-bønnen, den ortodokse bønnen som går på pusten: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn” på innpust, ”miskunne deg over meg, en synder” på utpust, eller kortere varianter. Forbildet var Pilegrimen. Denne bønnen skal kunne hjelpe en å be uten stopp. Jeg tror ikke jeg har som mål alltid å ha denne bønnen på hjernen, eller i hjertet som vel er målet. Men det er en god bønn å be innimellom alt det man gjør i løpet av en dag. Når bønn kan være så enkelt, kan man be mange ganger i løpet av dagen.
Den tredje modellen var å be Salmenes bok ved å skrive. Forbildet var Jean Calvin. UDTS er reformert, og for en lutheraner som læres opp til å være kritisk til Calvin, var det fint å oppleve at han hadde noe fornuftig å komme med. Denne bønnetypen likte jeg! Bønnen gikk ut på å kommentere en salme ved å skrive om den. Dette kan man sikkert gjøre uten å be, men det er mulig å gjøre det som bønn, og for en skriver som meg, var det flott å oppleve hvilke muligheter som ligger i å kombinere det å skrive og det å be. En variant var å skrive om Salmene til dikt eller sanger, og det var også noe jeg syntes var morsomt og likte. Jeg kunne oppdage noen ord som talte spesielt til meg, og skrive en sang til Gud ut fra dem.
De to siste modellene vi har prøvd, en smakebit av Ignatius Loyolas åndelige øvelser og Agnes Sanfords bønn for helbredelse, har jeg ikke likt så godt. Det har forsåvidt vært viktig nok å oppdage. Ulike personer liker ulike typer bønn. Medfødt personlighet er viktigere enn jeg hadde trodd når det gjelder preferanser i forhold til åndelig praksis. Noe av refleksjonen i klassen har gått på hvilke personer eller når i livet de ulike bønnemodellene passer. Her utdannes vi ikke bare til bibelvitere og teologer, men til å kunne veilede enkeltpersoner i deres vandring med Gud. Det liker jeg.
Hilsen Hanne.
posted by Hanne at 8:03 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home