Amerika-brev # 2. Rasisme.
21.10.2007
Kjære venner!
Jeg har tidligere ment at et fellesbrev i uka er passe. Nå har det gått fire uker siden første brev. Mandag – lørdag er studiedager. Søndag er gjøre-noe-annet-for-eksempel-skrive-brev-dag. Hvis jeg gjør så mye annet på en søndag at jeg ikke får skrevet brev, må jeg satse på neste søndag. Jeg klarer ikke sette av nok tid på en vanlig hverdag. Jeg har studert mye i Norge også, rimelig selvvalgt, her forventes det at man leser mye. Et dårlig regnestykke viste at jeg måtte lese 10 timer om dagen, søndager inkludert. Jeg har tenkt å lære meg å lese fortere... Søndagene skulle være leksefrie, men jeg må innrømme å ha lest litt i dag, og jeg tror ikke jeg er helt ferdig. Jeg har fire innleveringer til uka. To innleveringer er en rolig uke. Tre er vanlig. Fire er en litt mer hektisk uke. For tre uker siden ble det ikke brevskriving fordi jeg skrev CPE (PKU: Pastoral-klinisk utdanning)-søknad. For to uker siden var jeg på tur (fire dagers høstferie til Lake Superior med to pensumbøker i sekken). For en uke siden surfet jeg meg gjennom en del CPE-steder, i et forsøk på å finne ut hvor i landet jeg vil ta CPE til sommeren. I dag er fellesbrev første punkt på bibliotek-programmet.
Jeg nevnte i forrige brev at Dubuque er lite kjent, og at det den er kjent for er rasisme. Dette var et av temaene for den første uka. Emnet for alle nye studenter den første uka var ”Theology in context”. Målet med uka var å bli bevisst egen bakgrunn og overgangen til teologistudier, begynne å formulere en egen teologi og bli litt kjent med Dubuque. Dubuque er en ”europeisk” by, dvs under 1% av befolkningen har vært av afrikansk opprinnelse. Vi så en reklamefilm for byen, som viste en mer fargerik by enn vi hadde oppdaget, og det viste seg at internasjonale studenter (fra Afrika) ofte er byens alibi. Byen har forsøkt å tiltrekke seg en mer sammensatt befolkning, men det er ikke alle som har vært like ivrige, og på 1990-tallet var det spesielt vanskelig å være minoritet her.
For noen uker siden ble det arrangert en tverrkirkelig gudstjeneste i sorg over et drap og for å se fremover mot forsoning. En hvit mann ble stukket ned av en svart mann på et utested i byen en snau uke før jeg kom. Alkoholkulturen ser ikke ut til å være så mye mer sivilisert enn i Norge, og når den er blandet med rasistiske spenninger, kan konsekvensene være tragiske. Det var snakk om hevn. De afrikanske studentene på Wartburg var litt nervøse de første ukene. Det var tydelig at de foretrakk å gå sammen med noen. Heldigvis har vi ikke opplevd noe truende. Kanskje gudstjenestens budskap, at det er vårt ansvar å stå sammen og skape en god fremtid, ble hørt.
Dubuque er ikke den eneste byen med rasistiske tendenser. Vi har hatt besøk av en palestiner som er prest for den første arabisk-språklige lutherske menigheten i USA, i New York. Jeg burde vel være vant til å ha hørt litt fra palestinere, men jeg var nok ikke klar over hvor raskt du er dømt i dette landet hvis du har arabisk navn eller utseende. Vi har også hatt besøk fra Tyskland, av en flott utfordrende professor som mente at det var på tide at kirkene i USA og Europa begynner å lytte til kirkene i Sør.
Rasisme er ellers ikke et vanlig tema i emnene jeg tar her. I ”academic writing” har det imidlertid vært oppe. Dette er et emne jeg ikke får poeng for, men jeg valgte å ta det (siden jeg har så lite å gjøre...) for å forbedre engelsk’en og få noen tips når det gjelder å skrive oppgaver på engelsk, for det har jeg jo egentlig ikke gjort før. Dette emnet er obligatorisk for de fleste internasjonale studentene og for enkelte av de innfødte som trenger litt hjelp til å komme opp på master-nivå i oppgaveskriving. Forrige uke fikk vi bare gjort halvparten av det som var planlagt for timen, da det ble mye diskusjon rundt inkluderende språk. Mange av eksemplene gjaldt kjønn, og det var lite protester når det gjaldt å bruke kjønnsnøytrale ord eller både han og hun. Da vi kom til ”rasenøytrale” ord var det imidlertid ikke så lett for studentene fra USA å se at de ”dårlige eksemplene” ikke var inkluderende. Jeg var litt overrasket over å høre at noen ikke forstod problemet med å bruke ”svart” om noe negativt og ”hvitt” om noe positivt, eller at de ikke hadde tenkt på at utvekslingsstudenten fra Brasil kanskje også var amerikaner, men ikke US amerikaner (som jeg har tenkt å begynne å si). Det er mulig det er et Midtvesten-syndrom. De er kanskje litt sære. Der kom mine fordommer frem. Det var på tide å få ut noen av dem. Det er ikke alle US amerikanere som er sånn, ei heller alle midtvestere. Men det er nok av dem til at jeg hadde et behov for å skrive ut litt frustrasjon over dem. De er generelt hyggelige. ;-)
Jeg har ingen store planer for neste søndag, så da bør det være mulighet for at det kommer et brev igjen. Kanskje jeg skal gi meg selv en lav max-antall-ord-grense slik at jeg rekker det uansett hvor lite tid jeg har (tar).
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg har tidligere ment at et fellesbrev i uka er passe. Nå har det gått fire uker siden første brev. Mandag – lørdag er studiedager. Søndag er gjøre-noe-annet-for-eksempel-skrive-brev-dag. Hvis jeg gjør så mye annet på en søndag at jeg ikke får skrevet brev, må jeg satse på neste søndag. Jeg klarer ikke sette av nok tid på en vanlig hverdag. Jeg har studert mye i Norge også, rimelig selvvalgt, her forventes det at man leser mye. Et dårlig regnestykke viste at jeg måtte lese 10 timer om dagen, søndager inkludert. Jeg har tenkt å lære meg å lese fortere... Søndagene skulle være leksefrie, men jeg må innrømme å ha lest litt i dag, og jeg tror ikke jeg er helt ferdig. Jeg har fire innleveringer til uka. To innleveringer er en rolig uke. Tre er vanlig. Fire er en litt mer hektisk uke. For tre uker siden ble det ikke brevskriving fordi jeg skrev CPE (PKU: Pastoral-klinisk utdanning)-søknad. For to uker siden var jeg på tur (fire dagers høstferie til Lake Superior med to pensumbøker i sekken). For en uke siden surfet jeg meg gjennom en del CPE-steder, i et forsøk på å finne ut hvor i landet jeg vil ta CPE til sommeren. I dag er fellesbrev første punkt på bibliotek-programmet.
Jeg nevnte i forrige brev at Dubuque er lite kjent, og at det den er kjent for er rasisme. Dette var et av temaene for den første uka. Emnet for alle nye studenter den første uka var ”Theology in context”. Målet med uka var å bli bevisst egen bakgrunn og overgangen til teologistudier, begynne å formulere en egen teologi og bli litt kjent med Dubuque. Dubuque er en ”europeisk” by, dvs under 1% av befolkningen har vært av afrikansk opprinnelse. Vi så en reklamefilm for byen, som viste en mer fargerik by enn vi hadde oppdaget, og det viste seg at internasjonale studenter (fra Afrika) ofte er byens alibi. Byen har forsøkt å tiltrekke seg en mer sammensatt befolkning, men det er ikke alle som har vært like ivrige, og på 1990-tallet var det spesielt vanskelig å være minoritet her.
For noen uker siden ble det arrangert en tverrkirkelig gudstjeneste i sorg over et drap og for å se fremover mot forsoning. En hvit mann ble stukket ned av en svart mann på et utested i byen en snau uke før jeg kom. Alkoholkulturen ser ikke ut til å være så mye mer sivilisert enn i Norge, og når den er blandet med rasistiske spenninger, kan konsekvensene være tragiske. Det var snakk om hevn. De afrikanske studentene på Wartburg var litt nervøse de første ukene. Det var tydelig at de foretrakk å gå sammen med noen. Heldigvis har vi ikke opplevd noe truende. Kanskje gudstjenestens budskap, at det er vårt ansvar å stå sammen og skape en god fremtid, ble hørt.
Dubuque er ikke den eneste byen med rasistiske tendenser. Vi har hatt besøk av en palestiner som er prest for den første arabisk-språklige lutherske menigheten i USA, i New York. Jeg burde vel være vant til å ha hørt litt fra palestinere, men jeg var nok ikke klar over hvor raskt du er dømt i dette landet hvis du har arabisk navn eller utseende. Vi har også hatt besøk fra Tyskland, av en flott utfordrende professor som mente at det var på tide at kirkene i USA og Europa begynner å lytte til kirkene i Sør.
Rasisme er ellers ikke et vanlig tema i emnene jeg tar her. I ”academic writing” har det imidlertid vært oppe. Dette er et emne jeg ikke får poeng for, men jeg valgte å ta det (siden jeg har så lite å gjøre...) for å forbedre engelsk’en og få noen tips når det gjelder å skrive oppgaver på engelsk, for det har jeg jo egentlig ikke gjort før. Dette emnet er obligatorisk for de fleste internasjonale studentene og for enkelte av de innfødte som trenger litt hjelp til å komme opp på master-nivå i oppgaveskriving. Forrige uke fikk vi bare gjort halvparten av det som var planlagt for timen, da det ble mye diskusjon rundt inkluderende språk. Mange av eksemplene gjaldt kjønn, og det var lite protester når det gjaldt å bruke kjønnsnøytrale ord eller både han og hun. Da vi kom til ”rasenøytrale” ord var det imidlertid ikke så lett for studentene fra USA å se at de ”dårlige eksemplene” ikke var inkluderende. Jeg var litt overrasket over å høre at noen ikke forstod problemet med å bruke ”svart” om noe negativt og ”hvitt” om noe positivt, eller at de ikke hadde tenkt på at utvekslingsstudenten fra Brasil kanskje også var amerikaner, men ikke US amerikaner (som jeg har tenkt å begynne å si). Det er mulig det er et Midtvesten-syndrom. De er kanskje litt sære. Der kom mine fordommer frem. Det var på tide å få ut noen av dem. Det er ikke alle US amerikanere som er sånn, ei heller alle midtvestere. Men det er nok av dem til at jeg hadde et behov for å skrive ut litt frustrasjon over dem. De er generelt hyggelige. ;-)
Jeg har ingen store planer for neste søndag, så da bør det være mulighet for at det kommer et brev igjen. Kanskje jeg skal gi meg selv en lav max-antall-ord-grense slik at jeg rekker det uansett hvor lite tid jeg har (tar).
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 7:08 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home