banglahanne

America letter # 20. The end.

2008-05-16T16:28:00.001-05:00

Dear friends,

I had my last lecture at Wartburg yesterday, and handed in my last paper, in Bonhoeffer. Bonhoeffer is one of the 3-credit courses I have taken this semester. We started with reading a short biography, before we worked through some of the books Bonhoeffer wrote. The Cost of Discipleship is one of the books I have liked the most. I have learnt something about how important experience and lived life are in the formation of an own theology and ethics.

Early in the semester we wrote a paper about the connection between our own biography and theology and ethics, with some comparison with Bonhoeffer. The paper we handed in yesterday was about method of ethical reflection. We chose an ethical topic to have something practical to work with, and then the assignment was to explain how we reflect ethically. I chose a case from my upcoming internship. The intern where I will have my internship normally presides at a weekly Eucharist at the care center. With my strict ordination theology I will not do that, but I was not quite satisfied with the option of changing it to a Service of the Word either. So I found that I had to explore the possibilities more, and came to two other alternatives in the paper; I can have ordained ministers come and preside, or I can preside at a service of “distribution of communion to those in special circumstances,” where I bring consecrated bread and wine from the congregation’s Eucharist. I find the last alternative exciting. They have a liturgy for such worship which a lay person can lead. I have not found such a liturgy in Norway.

It is fun to write academic papers that are so related to praxis. This paper was the end of an academic year, and the beginning of a year of praxis, internship. I find it very heavy to say goodbye here, but it is not quite as significant for me as for Bonhoeffer’s end and beginning. Just before he was executed, he heard “this is the end.” “But for me it is the beginning,” Bonhoeffer replied with his strong faith. A chapter is coming to an end, while another is beginning.

Greetings from Hanne.

Amerikabrev # 20. Slutten.

2008-05-16T16:27:00.000-05:00

16.5.2008

Kjære venner!

Jeg hadde siste forelesning på Wartburg i går, og leverte inn siste oppgave, i Bonhoeffer. Bonhoeffer er et av 3 credits (6 studiepoeng)-emnene jeg har tatt dette semesteret. Vi startet med å lese en kort biografi, før vi jobbet oss gjennom flere av bøkene Bonhoeffer skrev. The Cost of Discipleship er en av bøkene jeg har likt best. Jeg har lært noe om hvor viktig erfaringer og levd liv er i dannelsen av en egen teologi og etikk.

Tidlig i semesteret skrev vi en oppgave om sammenhengen mellom vår egen biografi og teologi og etikk, med noe sammenlikning med Bonhoeffer. Oppgaven vi leverte i går handlet om metode for etisk refleksjon. Vi valgte et etisk dilemma for å ha noe praktisk å jobbe med, og så var oppgaven å uttrykke hvordan vi reflekterer etisk. Jeg valgte et case fra praksisen jeg skal inn i til høsten. Det er vanlig at intern’en (praktikanten/studenten) der jeg skal være, er ansvarlig for en ukentlig nattverdsgudstjeneste på care center’et. Med min strenge ordinasjonsteologi går ikke det, men jeg var heller ikke fornøyd med å gjøre det om til en gudstjeneste uten nattverd. Så jeg fant ut at jeg måtte utforske mulighetene mer, og kom til to andre alternativer i oppgaven; jeg kan finne ordinerte prester som er villige til å komme og lede nattverdsliturgien på omgang, eller jeg kan lede en gudstjeneste der jeg deler ut innviet brød og vin fra menighetens gudstjeneste. Jeg synes det siste alternativet er spennende. De har en liturgi for en slik gudstjeneste som en lek person kan lede. Det har jeg ikke funnet i Norge.

Det er morsomt når man kan skrive akademiske oppgaver som er så praksisrelatert. Denne oppgaven var slutten på et akademisk år, og begynnelsen på et år i praksis. Jeg synes det er veldig tungt å ta avskjed her, men det er ikke riktig like dramatisk for meg som for Bonhoeffer’s slutt og begynnelse. Rett før han ble henrettet, fikk han høre, ”dette er slutten.” ”Men for meg er det begynnelsen,” svarte Bonhoeffer med sin sterke tro. Et kapittel går mot slutten, mens et annet begynner.

Hilsen Hanne.

America letter # 19. Spring.

2008-05-04T18:04:00.001-05:00

May 4, 2008

Dear friends,

It is spring! It has been for a while, but it is not that long ago that the last snow around Wartburg melted. Friday a “campus cleanup” was planned, to make it nice around here for graduation May 18. But Friday we had real spring weather, so the work outside was postponed. (The barbeque could be served inside though, so we enjoyed the thanks before the work.) The wonderful spring weather included at least three rounds of rain and thunder, where at least one round included horizontal rain and another hail. Yesterday it was wet in the morning, and wind the whole day. I was outside several hours, and did not understand how nice the weather had been until the evening when I discovered that I was sun burnt. Today we have nice weather again, and the result of today’s “campus cleanup” is more flowers and fewer dandelions in the flower beds. Dubuque has many trees blooming at this time. It is a beautiful town I will soon leave.

Spring greetings from Hanne.

Amerikabrev # 19. Vår.

2008-05-04T18:03:00.000-05:00

4.5.2008

Kjære venner!

Det er vår! Det har det vært en stund, men det er ikke så mange uker siden den siste snøen rundt Wartburg smeltet. Fredag var det planlagt ”campus cleanup,” for å gjøre det fint på området til ”graduation” 18. mai. Fredag var det imidlertid skikkelig vårvær her, så utearbeidet måtte utsettes. (Grillfesten kunne holdes inne, så vi nøt takken før arbeidet.) Det fine vårværet bestod i minst tre omganger med regn og tordenvær, hvorav minst én runde inneholdt vannrett regn og en annen hagl. I går var det vått om morgenen, og vind hele dagen. Jeg var ute flere timer, og skjønte ikke hvor fint vær det hadde vært før jeg oppdaget at jeg var solbrent om kvelden. I dag var det fint vær igjen, og resultatet av dagens ”campus cleanup” er flere blomster og færre løvetann i blomsterbedene. Dubuque har forresten mange trær som blomstrer på denne tiden. Det er en vakker by jeg snart flytter fra.

Vårlig hilsen fra Hanne.

America letter # 18. Internship.

2008-04-26T16:14:00.001-05:00

April 26, 2008

Dear friends,

The extra studies everybody(?) has waited for in excitement are so much extra that I will delay my studies another year: I have decided to stay another year in the USA to do as the American students, that is, do a one-year internship.

I started thinking about this just before Easter. The associate director of contextual education at Wartburg asked whether I could do an internship here when I said that I still did not know whether to become a pastor. I replied her question with the same question, and after having reflected for a few days, I found out that, yes, I could do that. This week I got my assignment. It is shared between United Lutheran Church and Good Samaritan Care Center in Eugene, Oregon.

My year at Wartburg is soon coming to an end; we have three weeks left. We had graduation banquet yesterday, and I found that I have started the process of grieving for leaving Dubuque. When I do the internship I will still be a student at Wartburg, though I will be several states away. So I will not be physically at Wartburg (and I will miss that), but to belong here means a lot anyway.

Between the end of the semester and the start of the internship I will do CPE (clinical pastoral education), as I have mentioned before, at Bellevue Hospital Center in New York City. There are lots of exciting challenges to look forward to!

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 18. Praksis.

2008-04-26T16:13:00.000-05:00

26.4.2008

Kjære venner!

Ekstra-studiene som alle(?) har ventet spent på er såpass mye ekstra at jeg forsinker studiene enda et år: Jeg har bestemt meg for å bli et år til i USA for å gjøre som de amerikanske studentene og være i praksis i en menighet et år.

Jeg begynte å tenke på dette rett før påske. Praksislederen på Wartburg spurte om jeg kunne ta et års praksis (internship) her da jeg sukket litt tungt over at jeg fortsatt ikke visste om jeg skulle bli prest. Jeg besvarte spørsmålet hennes med det samme spørsmålet, og etter å ha tenkt noen dager, fant jeg ut at jo, det var da noe jeg kunne gjøre. Denne uka fikk jeg praksisplass. Den er delt mellom United Lutheran Church og Good Samaritan Care Center i Eugene, Oregon.

Året på Wartburg går mot slutten; vi har tre uker igjen. Vi hadde ”graduation banquet” i går, og jeg merket at jeg er i gang med den sorgprosessen det er å forlate Dubuque. Det at jeg tar et års praksis gjør at jeg er student ved Wartburg et år til, selv om jeg er flere stater unna. Jeg kommer altså ikke til å være fysisk på Wartburg (og jeg kommer til å savne det), men det å høre til betyr mye likevel.

Mellom semesterslutt og praksisstart skal jeg ta CPE (PKU: pastoral-klinisk utdanning), som jeg har nevnt før, på Bellevue Hospital Center i New York City. Det er mange spennende utfordringer å se frem til!

Hilsen Hanne.

America letter # 17. Extra studies.

2008-04-18T16:00:00.001-05:00

April 18, 2008

Dear friends,

There are always some ”extra studies” to do, and I accept much of it. I have taken a course on Israel/Palestine this semester, with focus in Christian Zionism, over four Tuesday evenings. It has been interesting to learn more about Dispensationalism, a theology developed in the 19th century, which has much influence in the USA (and in Norway?), which idealizes war, and interprets the Bible in another way than I do. Tuesday some of us were in Cedar Falls, Iowa, on a performance called “My name is Rachel Corrie.” Rachel Corrie was an ISM (International Solidarity Movement) activist from USA, who five years ago, 23 years old, was killed by a bulldozer when she tried to protect a house in Gaza from demolition. Theater is a powerful tool in communication!

Last weekend I visited a Wartburg friend who lives outside Madison, Wisconsin. She “did homework” on Sunday, and I joined her. Her homework was to experience Orthodox worship, so we visited the Syrian Orthodox congregation in Madison, where both worship and coffee hour were longer than we are used to… I have experienced some Orthodox worship in Jerusalem, but now I got it in English, and could suddenly follow what happened in a new way, at the same time as I could have it explained through conversation with the priest afterwards. The congregation mainly consisted of Ethiopians, and they met in an office building, in a small room impressively churchly furnished.

More extra studies follow next week: Be prepared for something extra!

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 17. Ekstra-studier.

2008-04-18T15:59:00.000-05:00

18.4.2008

Kjære venner!

Det er stadig noe ekstra-studier å finne på, og jeg takker ja til mye av det. Jeg har tatt et emne om Israel/Palestina dette semesteret, med fokus på kristen sionisme, over fire tirsdagskvelder. Det har vært interessant å lære mer om ”dispensationalism” (hva nå det kan oversettes med på norsk), en teologi utviklet på 1800-tallet, som har stor påvirkningskraft i USA (og i Norge?), som idealiserer krig, og tolker Bibelen på en annen måte enn jeg gjør. På tirsdag var noen av oss i Cedar Falls, Iowa, på en forestilling kalt ”My name is Rachel Corrie.” Rachel Corrie var en ISM (International Solidarity Movement)-aktivist fra USA som for fem år siden, 23 år gammel, ble drept av en bulldoser da hun forsøkte å beskytte et hus på Gaza fra ødeleggelse. Theater er et mektig virkemiddel i formidling!

Sist helg besøkte jeg en Wartburg-venninne som bor utenfor Madison, Wisconsin. Hun ”gjorde lekser” på søndag, og jeg ble med henne. Leksa var å oppleve en ortodoks gudstjeneste, så vi besøkte den syrisk-ortodokse menigheten i Madison, der både gudstjeneste og kirkekaffe varte lenger enn vi er vant med... Jeg har jo opplevd litt ortodoks gudstjenesteliv i Jerusalem, men nå fikk jeg det på engelsk, og kunne plutselig følge med på det som skjedde på en helt ny måte, samtidig som jeg kunne få forklart noe av det i samtale med presten etterpå. Menigheten bestod stort sett av etiopiere, og de møttes i et kontorbygg, i et lite rom som var imponerende kirkelig innredet.

Mer ekstra-studier følger neste uke: Vær forberedt på litt ekstra!

Hilsen Hanne.

America letter # 16. Liturgy.

2008-04-06T21:20:00.003-05:00

April 6, 2008

Dear friends,

I have been to the Institute of Liturgical Studies in Valparaiso, Indiana, and it was great! We were ten students from Wartburg who had got scholarship to travel, so we left the chapel and classrooms at Wartburg for the chapel and classrooms at Valparaiso University. High church Lutherans and a few especially interested from other denominations met to a three days liturgical feast.

The theme for this year’s institute was “Liturgy and the Public Square” and one of the heights was Gordon Lathrop’s lecture on the sending from worship, “God in peace. Remember the poor.” His leading the closing worship was also an experience, where 400 participants gathered around the enormous altar for the Eucharistic liturgy.

For those who have much interest, see http://valpo.edu/ils/

God’s peace,
Hanne

Amerika-brev # 16. Liturgi.

2008-04-06T21:20:00.001-05:00

6.4.2008

Kjære venner!

Jeg har vært på liturgikonferanse (Institute of Liturgical Studies) i Valparaiso, Indiana, og det var flott! Vi var ti studenter fra Wartburg som hadde fått stipend til å dra, så forlot vi kapellet og klasserommene på Wartburg til fordel for kapellet og klasserommene på Valparaiso University. Høykirkelige lutheranere og noen spesielt interesserte fra andre konfesjoner møttes til tre dagers liturgifest.

Temaet for årets konferanse var ”Liturgy and the Public Square” og et av høydepunktene var Gordon Lathrops foredrag om gudstjenestens sendelse, ”Go in peace. Remember the poor.” Hans ledelse av avslutningsgudstjenesten var også en opplevelse, der 400 deltakere samlet seg rundt det enorme alteret ved innledningen til nattverdsfeiringen.

For dem som er spesielt interessert, se http://valpo.edu/ils/

Guds fred,
Hanne

America letter # 15. Easter.

2008-03-30T16:30:00.003-05:00

March 30, 2008

Dear friends,

I have started writing poems after a professor asked whether I did it, so I thought I could write this letter as poem. (I lack inspiration to write normal letters, so I must try some alternative. Translating a poem is more difficult than a letter, so it might not be as good as I had hoped.)

Easter

Christ is risen!
indeed
can you believe it?

It is quite intense
from Lent to Easter
snap
in a few hours
where was the transition?

Three days
but we cannot wait any longer
from Good Friday to Easter Sunday
where was Holy Saturday?

Lenten personality
perhaps I am violet
more than white
happy Easter?

Happy Easter from Hanne.

Amerika-brev # 15. Påske.

2008-03-30T16:30:00.001-05:00

30.3.2008

Kjære venner!

Jeg har begynt å skrive dikt etter at en professor spurte om jeg gjorde det, så jeg tenkte at jeg kunne skrive dette brevet som dikt. (Jeg mangler inspirasjon til å skrive vanlige brev, så jeg må prøve noe alternativt.)

Påske

Kristus er oppstanden!
sannelig
kan du tro det?

Det er ganske voldsomt
fra faste til påske
vips
på noen få timer
hvor ble det av overgangen?

Tre dager
men vi klarer ikke holde oss lenger
fra langfredag til påskedag
hvor ble det av påskeaften?

Fastepersonlighet
kanskje jeg er fiolett
mer enn hvit
god påske?

God påske fra Hanne.

America letter # 14. Preaching.

2008-03-17T08:26:00.002-05:00

March 16, 2008

Dear friends,

I take many small courses (1 credit / 2 ECTS) this semester, but I also take to larger (3 credits / 6 ECTS). One of them is “Preaching.”

We have one lecture and one double class, for each of the four small groups we are in, each week. The lectures are about the theology of preaching, the homiletics, while the group class is practice. We are 7-8 students in each group, and each student preaches every three weeks, in total four sermons during the semester. We will try to cover as many challenges as possible; everyone will preach from the Old Testament (or the Hebrew Bible as it is called here) and the epistles, in addition to the gospels. The texts are taken from different seasons of the church year, so we are tested on green, violet, and white context before we are done.

This is a course with much work. 3 credits would normally mean 6 hours of independent work each week. I use more. I have much to read as preparation to the lectures. No one controls that we read these books, but I do anyway, and I find that I learn much. Some of the literature is typical for homiletics, while other is more general theology. One of the great theologians I have discovered is Douglas John Hall. I recommend Hall’s book The Cross in Our Context! The first half of the book was required reading, while the second half was recommended. I read the whole book. I could not put it down when I had discovered how good it was. It is not that strange that this course takes time.

Preparing sermons takes time. Some say it takes an hour to prepare a minute. Our sermons are not more than 10 minutes. But my preparation takes much more than 10 hours. It might not be that strange when I have such a library to choose from. What do pastors and other preachers do, who do not have a seminary as playground? (Maybe they do not use more than 10 hours to prepare a 10 minutes’ sermon.) The first sermon I gave was on Mark 3:20-35, and I struggled much with the unforgivable sin. The library was both helpful and frustrating. Now I am preparing a sermon on 1 Pet 3:18-22. I have never studied 1 Peter, so when I do have this library, I use it; that is, it takes time to write a sermon.

In addition to the sermons in this course, I have given a sermon in the chapel here at Wartburg. The senior students preach on Thursdays. Their class is not that big, so they needed more students. I was invited to preach last Thursday, on Mark 10:32-34, a preparation for Holy Week.

We have a long week without lectures now, Easter recess. I am travelling to Oxford, Michigan on Tuesday (I will arrive Wednesday), to the Lutheran monastery in the USA, Saint Augustine’s House. I look forward to that.

Preacher greetings from Hanne.

Amerika-brev # 14. Preking.

2008-03-17T08:26:00.001-05:00

16.3.2008

Kjære venner!

Jeg tar mange små emner (1 credit, dvs 2 norske studiepoeng) dette semesteret, men jeg tar også to større (3 cr / 6 studiepoeng). Et av dem er ”Preaching.” ”Preking” høres litt rart ut, men jeg vet ikke hva jeg ellers skulle oversette med, homiletikk, kanskje.

Vi har én forelesning og en dobbel gruppetime, for hver av de fire gruppene vi er inndelt i, i uka. Forelesningene tar for seg prekenteologi, kall det gjerne homiletikk, mens gruppetimene er praksis. Det er 7-8 studenter per gruppe, og hver student preker i gjennomsnitt hver tredje uke, til sammen fire prekener i løpet av semesteret. Flest mulig utfordringer skal dekkes, og alle må gjennom å preke fra Det gamle testamente (eller den Hebraiske Bibelen, som er benevnelsen her) og brevene, i tillegg til evangeliene. Tekstene er tatt fra ulike deler av kirkeåret, så vi er innom grønt, fiolett og hvitt før vi er ferdige.

Det er et emne med mye arbeid. 3 credits skulle bety 6 timers selvstendig arbeid per uke. Jeg bruker mer. For det første er det rimelig mye å lese som forberedelse til forelesningene. Ingen sjekker at vi leser disse bøkene, men jeg leser likevel, og synes jeg får mye ut av det. Noe av litteraturen er typisk prekenlære, mens annet handler om teologi mer generelt. En av de store teologene jeg har oppdaget er Douglas John Hall. Halls bok The Cross in Our Context can anbefales! Den første halvdelen av boka var obligatorisk lesning, mens den andre halvdelen var anbefalt. Jeg leste hele. Jeg kunne jo ikke legge den fra meg da jeg hadde oppdaget hvor god den var. Det er ikke rart det tar tid med dette emnet.

For det andre tar det tid å forberede prekener. Noen sier det tar en times forberedelse for hvert minutt av prekenen. Våre prekener er maks 10 minutter. Men min forberedelse teller langt over 10 timer. Det er kanskje ikke så rart når jeg har et slikt bibliotek å ta av. Hva gjør prester og andre predikanter som ikke har et teologisk fakultet å leke seg i? (Kanskje de ikke bruker mer en 10 timer på å forberede 10 minutters preken.) Den første prekenen jeg holdt var over Mark 3,20-35, og jeg slet fælt med å finne ut hva den utilgivelige synden var. Biblioteket var både til hjelp og frustrasjon. Nå holder jeg på med å forberede en preken over 1 Pet 3,18-22. Jeg har aldri studert 1 Peters brev, så når jeg først har et bibliotek å ta av, benytter jeg meg av det, dvs det tar tid å skrive preken.

I tillegg til prekenene i preken-emnet, har jeg holdt en preken i kapellet her på Wartburg. Sisteårsstudentene preker på torsdager. Kullet er ikke så veldig stort, så de trengte flere studenter. Jeg ble invitert til å preke sist torsdag, over Mark 10,32-34, en forberedelse til den stille uke.

Vi har en drøy ukes forelesningsfri, eller påskeferie. Jeg reiser til Oxford, Michigan på tirsdag (kommer frem onsdag), til det lutherske klosteret i USA, Saint Augustine’s House. Det ser jeg frem til.

Predikant-hilsen fra Hanne.

America letter # 13. Fastfeast.

2008-03-09T21:31:00.003-05:00

March 9, 2008

Dear friends,

Lutherans here do not sneak in the Annunciation during Lent (they do in Norway) when it really comes after Easter (March 25), so you have to make other excuses to take a feast during the fast. Lent is long if you do not find such excuses, but there have been some this year.

Leap year is a good excuse. A couple working much with the international students invited to a leap year party Friday last week. All other numbers than 29 were prohibited from speech, and we managed quite a few conversations about 29 this and 29 that. American games, Spoon and Guesstures, variations of games I know from Norway, were also explored.

Saturday last week we had Black Tie Jazz at Wartburg (I am not sure whether there was a good excuse), and we only missed the bride and the groom; there were some pretty dresses. Sunday last week I attended a concert with Dubuque Symphony Orchestra, much good music in one weekend.

This weekend we have had Conference on Ministry with prospective students visiting. Wartburg students always show up when there is free food (which students do not?), and yesterday there was also entertainment with both children and adults, present and prospective students, on stage.

So, yes, I am social, but I also have enough to finish the last week before the Easter holidays, so you do not hear that much from me…

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 13. Fastefest.

2008-03-09T21:31:00.001-05:00

9.3.2008

Kjære venner!

Lutheranerne her jukser ikke in Maria Budskapsdag i fastetiden når den egentlig kommer etter påske (25. mars), så man må finne på andre unnskyldninger for å ta en fest i fasten. Fastetiden er lang hvis man ikke finner slike unnskyldninger, men det har vært nok å ta av i år.

Skuddårsdagen var en god unnskyldning. Et par som jobber mye med de internasjonale studentene inviterte til skuddårsfest fredag forrige uke. Alle andre tall enn 29 var forbudt, og det var utrolig hvor mange samtaler vi kunne holde om 29 ditt og 29 datt. Amerikanske varianter av kortspillet Gris og brettspillet Fantasi ble også utforsket.

Lørdag forrige uke var det jazzkveld på Wartburg (jeg er ikke sikker på om det fantes noen god unnskyldning), og ballkjolefaktoren var høy. Søndag for en uke siden var jeg på konsert med Dubuque Symfoniorkester, ikke verst med så mye god musikk på én helg.

Denne helgen har det vært Conference on Ministry med besøk av mulige fremtidige studenter. Wartburg-studenter møter alltid opp når det er gratis mat (hvilke studenter gjør ikke det?), og i går var det i tillegg underholdning med både barn og voksne, nåværende og fremtidige studenter, på scenen.

Så, jada, jeg er sosial, men jeg har også nok å gjøre ferdig siste uka før påskeferien, så det er begrenset hvor mye dere hører fra meg...

Hilsen Hanne.

America letter # 12. Speaking on tones.

2008-02-24T15:55:00.002-06:00

February 24, 2008

Dear friends,

Last week I told about “Womanist Theology,” a Monday afternoon module which is soon finished. I also have a Monday evening module, which is finished tomorrow, “Chanting: Speaking on Tones.” I will not call it an exam, but we will tomorrow show that we manage to chant one of the ten settings in the new worship book of the ELCA (Evangelical Lutheran Church in America, the largest Lutheran denomination in the USA), Evangelical Lutheran Worship.

I will probably not chant the liturgies of the ELCA very often in the future, but it has been nice to get to know their worship book. It gives me a better understanding of the worship service, and the musical possibilities the liturgy provides. A small written paper about good reasons for singing the liturgy has also given us an opportunity to reflect on the dynamic chanting can create. Technical voice practice is always good.

Have I mentioned that I sing in the choir at Wartburg? I do. It is a small choir, and our main task is the Psalm on the Wednesday Eucharist in the chapel. ELCA has understood that the Book of Psalms is a prayer book to be used in worship (the Church of Norway has not), so a Psalm is sung or recited in the chapel every day. We often sing back and forth between the “pulpit side” and the “piano side” of the chapel. Wednesday the assembly sings a refrain, while the choir sings the Psalm. I do not know how the work with the new worship book for the Church of Norway is progressing, but I hope they will include some Psalm tones. (If not, I will have to invent some if I happen to settle some place.)

My Sunday congregation (I am seldom there except Sundays) is not the most liturgically conscious, but now during Lent they use a little longer Eucharist liturgy than at other times, and I appreciate that. I had thought I would explore some more congregations, but I am a bit lazy, so I go to the one closest. Americans are lazier though, and they wonder about this Norwegian student always walking to church, whether there is a snowstorm, biting cold or melting snow. Yes, we have had varying weather, “the worst in ten years,” they say. That means that we have more snow, and it is colder than they are used to. It is a bit painful not to have skis when I have so much snow. Today we have had “Easter weather,” three weeks before the holidays start.

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 12. Snakke på toner.

2008-02-24T15:55:00.001-06:00

24.2.2008

Kjære venner!

Jeg fortalte forrige uke om ”Womanist Theology”, som er en mandags-ettermiddags-modul, som snart er over. Jeg har også en mandags-kvelds-modul, som er ferdig i morgen, ”Chanting: Speaking on Tones”. Jeg vil ikke kalle det eksamen, men vi skal i morgen vise at vi klarer å messe en av de ti setting’ene i den nye gudstjenesteboka i ELCA (Evangelical Lutheran Church in America, det største lutherske kirkesamfunnet i USA), Evangelical Lutheran Worship.

Det er nok begrenset hvor mye jeg vil komme til å messe ELCAs liturgier i fremtiden, men det har vært fint å bli litt bedre kjent med gudstjenesteboka deres. Det gir meg en bedre forståelse av gudstjenesten, og de musikalske mulighetene liturgien åpner for. En liten skriftlig oppgave om gode grunner for å synge liturgien har også gitt oss en mulighet til å reflektere over hvilken dynamikk messing kan skape. Teknisk øvelse i stemmebruk er ellers ikke dumt.

Har jeg nevnt at jeg synger i koret på Wartburg? Det gjør jeg i hvert fall. Det er et lite kor, og hovedoppgaven vår er Salmen på onsdags-nattverdsgudstjenesten i kapellet. ELCA har skjønt at Salmenes Bok er en bønnebok som kan brukes i gudstjenesten, så en Salme synges eller resiteres i kapellet hver dag. Det er ofte vekselsang mellom ”prekestol-siden” og ”piano-siden” av kapellet. Onsdag synger menigheten et refreng, mens koret synger Salmen. Jeg vet ikke så mye om hvordan arbeidet med ny gudstjenestebok for Den Norske Kirke går, men jeg håper de inkluderer noen messetoner for Salmer. (Ellers må jeg vel finne på noen selv der jeg eventuelt havner.)

Søndagsmenigheten min (jeg er der sjelden annet enn søndager) er ikke den mest liturgisk bevisste, men nå i fastetiden bruker de en litt lengre nattverdsliturgi enn ellers, og det setter jeg pris på. Jeg hadde tenkt at jeg skulle utforske noen flere menigheter, men jeg er litt lat, og går til denne som er nærmest. Amerikanere er imidlertid latere, og rister på hodet over denne norske studenten som kaver seg frem enten det er snøstorm, sprengkulde eller slaps. Ja, vi har hatt varierende vær, ”det verste på ti år,” sier de. Det betyr at det er mye snø, og at det har vært kaldere enn de er vant til. Det gjør litt vondt ikke å ha ski når jeg har så mye snø. I dag har vi hatt påskevær, tre uker før påskeferien.

Hilsen fra Hanne.

America letter # 11. Womanist theology.

2008-02-17T16:38:00.002-06:00

February 17, 2008

Dear friends,

The first of the courses of the spring semester which you will get a presentation of is “Womanist Theology.” It is a module over four Monday afternoons, and we are half through already.

Womanist is about the experience of being black and female in the United States. The expression is not more than 25 years old, and comes from Alice Walker’s expression “womanish” which describes black women in a certain way. I first thought that womanism must be black feminism. But many womanists disagree. Feminism is white. Black women, though they are women, have not had the same opportunity to be feminists as white women. American feminism was developed by white middle class women, and is shaped by the struggles of white middle class women. Black working class women have had less to say and few feel at home in the feminism. If feminism is white women’s battle, then black feminism must be black white women’s battle, and that is not what they want. Womanism is black women’s battle, but not only that; womanists work for liberation of all oppressed, for a society without discrimination based on color, sex, class or sexuality.

In addition to being outside white women’s struggle for liberation, black women have also had less to say in black struggle for liberation. Black women have been discriminated by white women and black men, in addition to being double discriminated by white men. This multidimensional experience of discrimination has made an own movement for liberation necessary.

It is exciting to see what happens when womanism and theology meet. Like other liberation theologies, womanist theology is a theology starting from below with people’s experiences, rather than from above with doctrines about God. Some liberation theologies, feminist theology included, are in a certain danger of losing the theology, as they emphasize the human experience and the struggle for social liberation, and might then forget God or devalue God’s role in the liberation. I experience womanist theology to be less caught in the danger of losing the theology than other liberation theologies. Black women have Jesus inside. Jesus is the divine co-sufferer, and the Christology is very central in womanist theology.

In addition to the four Mondays with womanist theology, we will have a genuine womanist theologian as a guest speaker in the end of February. I look forward to that. We do read primary sources, but we are still a class consisting of white women and men. Womanist theology starts with the lived lives of black women, and though we do not live those lives ourselves, we can hopefully come a step closer by hearing a voice representing them, not only reading about them.

For those who find that womanist theology sounds exciting, I can recommend Hanne’s private Wartburg library which will open in Norway when I get back there in August. Those who are very eager (and who will not be in Norway to check out books) can get titles of books and articles before that.

Womanist supporter greetings from Hanne.

Amerika-brev # 11. Womanist-teologi.

2008-02-17T16:38:00.001-06:00

17.2.2008

Kjære venner!

Det første av vårsemesterets emner dere skal få en presentasjon av er ”Womanist Theology.” Det er en modul som går over fire mandags-ettermiddager, og vi er halvveis i den allerede. Jeg vet ikke om det finnes noen norsk oversettelse for womanist. Det er en amerikansk oppfinnelse, så jeg holder meg til det engelske uttrykket.

Womanist handler om opplevelsen av å være svart og kvinne i USA. Uttrykket er ikke mer enn 25 år gammelt, og kommer fra Alice Walkers uttrykk ”womanish” som beskriver svarte kvinner på en egen måte. Jeg tenkte nok først at womanisme blir svart feminisme. Men flere womanister er uenige i det. Feminisme er hvit. Svarte kvinner, selv om de er kvinner, har ikke hatt den samme muligheten til å være feminister som hvite kvinner. Amerikansk feminisme ble utviklet av hvite middelklassekvinner, og bærer derfor preg av hvite middelklassekvinners kampsaker. Svarte arbeiderkvinner har hatt lite å si og mange føler seg ikke hjemme i feminismen. Hvis feminisme er hvit kvinnesak, må svart feminisme bli svart hvit kvinnesak, og det er ikke det de ønsker. Womanisme er svart kvinnesak, men ikke bare det; womanister jobber for frigjøring av alle undertrykte, for et samfunn uten diskriminering på bakgrunn av farge, kjønn, klasse eller seksualitet.

I tillegg til å være utenfor hvite kvinners frigjøringskamp, har svarte kvinner også hatt lite å si i svart frigjøringskamp. Svarte kvinner har vært diskriminert av hvite kvinner og svarte menn, i tillegg til å være dobbelt diskriminert av hvite menn. Denne flerdimensjonale erfaringen av diskriminering har nødvendiggjort en egen bevegelse for frigjøring.

Det er spennende å se hva som skjer når womanisme og teologi møtes. Som andre frigjøringsteologier, er womanist-teologi en teologi som starter nedenfra med menneskers erfaringer, heller enn ovenfra med læresetninger om Gud. Noen frigjøringsteologier, feministteologi inkludert, er i en viss fare for å miste teologien, da de legger all vekt på menneskers erfaringer og kampen for sosial frigjøring, og dermed kan komme til å glemme Gud eller nedvurdere Guds rolle i frigjøringen. Jeg opplever at womanist-teologi er mindre i fare for å miste teologien enn andre frigjøringsteologier. Svarte kvinner har Jesus på innsiden. Jesus er den guddommelige med-lider, og kristologien er helt sentral i womanist-teologi.

I tillegg til de fire mandagene med womanist-teologi, får vi også besøk av en ekte womanist-teolog i slutten av februar. Det ser jeg frem til. Vi leser primærkilder, men det er nå en gang slik at klassen består av hvite kvinner og menn. Womanist-teologi begynner med svarte kvinners levde liv, og selv om vi ikke lever de livene selv, kan vi forhåpentligvis komme et skritt nærmere gjennom å høre en stemme som representerer dem, ikke bare lese om dem.

For dem som synes womanist-teologi høres spennende ut, kan jeg anbefale Hannes private Wartburg-bibliotek som vil bli tilgjengelig når jeg kommer hjem til Norge til høsten. De som er veldig ivrige, kan få tips til bøker og artikler før det.

Womanist-supporter-hilsen fra Hanne.

America letter # 10. Bangladesh shesh.

2008-02-10T19:53:00.001-06:00

February 10, 2008

Dear friends,

It is almost two weeks since I came back to Dubuque after having traveled around in Bangladesh for a month, but it takes time to get through emails and come to the point of writing a letter.

“Bangladesh shesh” means “Bangladesh finished” and this means that J-term is over and that the spring semester at Wartburg has started. Though my travel in Bangladesh is over, my thoughts are often there, and my supervisor on the independent study I had, has got a long reflection paper to read. (Tips to those of you who are supervisors: Set a maximum length for reflection papers.)

I did much traveling in Bangladesh. I found out that I had slept in twelve different rooms during my stay, and I had a few hours on bumpy buses around the country. I was south to Barisal and north to Kurigram. I had the chance to visit many old friends and see some new places.

One week of my stay was spent evaluating the partnership between Buskerud YWCA-YMCA (my region in Norway) and Bangladesh YWCA, which has lasted for 10 years. It was great to experience how ten years of exchanges have developed an open and honest relation which made a meaningful and fruitful evaluation possible.

I spent another week in the orphanage of Missionaries of Charity, where I also was in November 2005. Roman Catholic Marian devotion is still a bit heavy for me, and has more clearly than before helped me to appreciate my Lutheran heritage. Newborn orphans are still wonderful, and create both sad and happy feelings when you hear the mothers’ stories and are witnessing long anticipated adoptions.

The possibility of relating my experiences to my studies by reading and writing gave the journey something extra. There is always something to learn about myself, and it seems that I always am the one I learn the most about, though there are obviously also elements in Bangladesh to learn about.

The learning continues. I have again several exciting courses on my schedule, and you will get a taste of them as the semester continues.

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 10. Bangladesh shesh.

2008-02-10T19:52:00.000-06:00

10.2.2008

Kjære venner!

Det er nesten to uker siden jeg kom tilbake til Dubuque etter å ha reist rundt i Bangladesh en måned, men det tar tid å gå gjennom e-mail og komme dit at jeg får skrevet et fellesbrev.

”Bangladesh shesh” betyr ”Bangladesh slutt” og det betyr at januarsemesteret er over og at vårsemesteret på Wartburg har begynt. Selv om reisen i Bangladesh er over, er tankene stadig der, og veilederen på det individuelle studieopplegget jeg hadde, har fått et langt refleksjonsnotat å lese. (Tips til dere veiledere: Sett en maks-grense for antall ord på refleksjonsnotat.)

Det var mye reising i Bangladesh. Jeg fant ut at jeg hadde sovet i 12 forskjellige rom i løpet av oppholdet, og det ble noen timer på humpete busser rundt i landet. Jeg var sør til Barisal og nord til Kurigram. Jeg fikk truffet mange gamle venner og sett noen nye steder.

En uke av oppholdet gikk med til evaluering av samarbeidet mellom Buskerud KFUK-KFUM og Bangladesh YWCA, som har pågått i 10 år. Det var flott å oppleve hvordan ti års utvekslinger har utviklet et åpent og ærlig forhold som gjorde en meningsfull og fruktbar evaluering mulig.

En annen uke brukte jeg på barnehjemmet til Missionaries of Charity, der jeg også var i november 2005. Romersk-katolsk Maria-fromhet er fortsatt litt voldsomt for meg, og har tydeligere enn før hjulpet meg å sette pris på min lutherske arv. Nyfødte foreldreløse er fortsatt nydelige, og skaper både triste og glade følelser når man hører mødrenes historier og er vitne til lenge etterlengtede adopsjoner.

Muligheten til å relatere erfaringene mine til studiene ved å forplikte meg selv til å lese og skrive gav reisen noe ekstra. Det er stadig noe å lære om meg selv, og det ser ut til at det er meg jeg alltid lærer mest om, selv om det selvfølgelig også er elementer i Bangladesh å lære om.

Læringen fortsetter. Jeg har igjen mange spennende emner på timeplanen, og dere skal få innblikk i dem etter hvert som semesteret skrider frem.

Hilsen fra Hanne.

America letter # 9. End of semester and new adventures.

2007-12-14T16:04:00.001-06:00

December 14, 2007

Dear friends,

Today is the last day of the fall semester, and many of us were done yesterday, so now it is only we who are very fond of the library sitting here…

Sunday I will travel to San Francisco where I arrive an hour before my family will come from Norway. Mom, Trond (my mother’s partner), Einar and Karoline will be here almost two weeks. We will rent a car and experience some of the states farthest west in the USA. We will visit Grand Canyon and Yosemite national parks, that is, experience nature which is different from Norway.

December 27th I travel to Bangladesh where I will stay for a month. The reason for my travel is a 10-year evaluation of the partnership between Buskerud YWCA-YMCA (my region in Norway) and Bangladesh YWCA. In addition I will have time to visit friends, known places, and hopefully a few new places. Wartburg have what they call J-term, a January semester, where many take a three week study trip to another country. I have made an independent study with one of the professors here as supervisor. It means that I will read a bit, reflect and write about what I think and experience. I look forward to this extra learning.

February 4th the spring semester starts at Wartburg. I expect to see a computer before that. But I do not know how frequent letters there will be these weeks.

With wishes for still a good Advent and a blessed Christmas,
Hanne

Amerikabrev # 9. Semesterslutt og nye eventyr.

2007-12-14T16:03:00.001-06:00

14.12.2007

Kjære venner!

I dag er det siste dag av høstsemesteret, og mange av oss var ferdige i går, så nå er det bare oss som er veldig glad i biblioteket som sitter her...

På søndag reiser jeg til San Francisco der jeg lander en time før familien kommer fra Norge. Mamma, Trond (mammas samboer), Einar og Karoline skal være her i nesten to uker. Vi skal leie en bil og oppleve noen av statene som ligger ligger lengst vest i USA. Vi skal blant annet besøke Grand Canyon og Yosemite nasjonalparker, det vil si oppleve natur som er annerledes enn i Norge.

27. desember reiser jeg til Bangladesh der jeg skal være en måned. Grunnen til at jeg reiser er 10-års evaluering av samarbeidet mellom Buskerud KFUK-KFUM og Bangladesh YWCA. I tillegg får jeg tid til å besøke venner, kjente steder, og forhåpentligvis noen nye steder. Wartburg har det de kaller J-term, et januar-semester, der mange reiser på en tre ukers studietur til et annet land. Jeg har laget et uavhengig studium med en av professorene her som veileder. Det betyr at jeg skal lese litt, reflektere og skrive om det jeg tenker og erfarer. Jeg ser frem til denne ekstra læringen.

4. februar starter vårsemesteret på Wartburg. Jeg regner med å komme innom en datamaskin før det. Men jeg vet ikke hvor hyppige fellesbrev det blir disse ukene.

Med ønsker om en fortsatt god adventstid og en velsignet julehøytid,
Hanne

America letter # 8. Luther spurt.

2007-12-09T21:53:00.001-06:00

December 9, 2007

Dear friends,

We have a big statue of Luther outside the main entrance to Wartburg. I have not seen it moving, but in sympathy with busy students, it could well run beside us this last week.

One of the papers I am finishing now is the term paper in the course “Lutheran confessions.” It is a course of 2 credits. We have written reflection papers every week, after having read about certain topics from the Augsburg Confession, the Apology, the Formula of Concord, or other parts of the big, nice Book of Concord. As final paper we are allowed to write about what interests us in relation to these confessional documents, and I have chosen to find out what Luther actually meant about the monastic life. It is easy to think that he was only negative after having left the monastery and encouraged others to do the same. But I have found that he was not so one-sided. The most important argument against the religious was that they saw themselves as holier than others, and they thought they could earn salvation by their special life and the vows they took. This was clearly opposed to Luther’s teaching about justification by grace through faith.

I also take a course (1 credit) where I learn about dialogues between Lutherans and Catholics. I have got great sympathy for both… I have discovered that Luther was quite Catholic, and that is nice to see, in the same way as it can be good to discover that Jesus was quite Jewish. This course includes only reading the dialogue documents as preparation and then discussing the content in the class. There are no papers to hand in, and that is quite relaxing.

A course about Christology (3 credits) has had a bibliography with books of several thousand pages in total where a few books have been obligatory and others chosen by us. The only paper to hand in is an annotated bibliography with the no less than 2000 pages we have read. I have learnt both to skim and to read detailed with a higher speed than before this semester.

A course in pastoral care and marriage (3 credits) has perhaps been the course demanding least work. Three books are read, and a paper will be handed in this week.

Yes, there are still a few pages to go before the semester is over. But I also take the time to enjoy the Advent! We have had good snowy weather since last weekend, and Toromare and I have talked quite a bit about playing in the snow. Today finally we got out, and we did both sliding and angel making in the snow. Both of us had much fun. This evening we have had a service of lessons and carols here at Wartburg, with Christmas cookies (the Norwegian “krumkake” included), for warming up.

Good luck to those of you who have exams this week. I actually do not have exams!

Greetings from Hanne.

Amerikabrev # 8. Lutherspurt.

2007-12-09T21:52:00.000-06:00

09.12.2007

Kjære venner!

Vi har en stor statue av Luther foran inngangen til Wartburg. Jeg har ikke sett den røre på seg, men i sympati med travle studenter, kunne den godt løpe ved siden av denne siste uka.

En av oppgavene jeg holder på å gjøre ferdig, er semesteroppgaven i emnet ”Lutherske bekjennelser.” Det er et emne som gir 2 credit (4 studiepoeng). Vi har skrevet refleksjonsnotater hver uke, etter å ha lest om bestemte temaer fra den augsburgske bekjennelse, apologien, konkordieformelen, eller andre deler av den store, fine Konkordieboken. Som finale får vi lov til å skrive en oppgave om det som interesserer oss i relasjon til disse bekjennelsesskriftene, og jeg har valgt å undersøke hva Luther egentlig mente om klosterliv. Man kan jo tenke at han bare var negativ etter å ha forlatt klosteret og oppmuntret flere andre til å gjøre det samme. Men jeg har funnet at han ikke var så ensidig. Det viktigste argumentet mot klosterfolk var at de så på seg selv som mer hellige enn andre, og at de mente de kunne tjene seg til frelse ved dette spesielle livet og løftene de avla. Dette var klart i strid med Luthers lære om rettferdiggjørelse av nåde gjennom tro.

Jeg tar også et emne (1 credit) der jeg lærer om dialoger mellom lutheranere og katolikker. Jeg har i grunnen fått stor sympati for begge... Jeg har oppdaget at Luther var rimelig katolsk, og det er fint å se, på samme måte som det kan være bra å oppdage at Jesus var rimelig jødisk. Dette emne innebærer bare å lese dialogdokumenter som forberedelse og så diskutere innholdet i timene. Det er ingen innleveringer, og det er ganske avslappende.

Et emne om kristologi (3 credit) har hatt en bibliografi med bøker på til sammen flere tusen sider hvor noen bøker har vært obligatoriske og andre opp til oss å velge. Den eneste innleveringen er en annotert (heter det det på norsk?) litteraturliste over de minst 2000 sidene vi har lest. Jeg har i løpet av semesteret lært både å skumlese og å lese detaljert med en høyere fart enn før.

Et emne i sjelesorg og ekteskap (3 credit) har kanskje vært det emnet som har krevd minst arbeid. Tre bøker er lest, og en oppgave skal leveres i løpet av uka.

Joda, det er fortsatt noen sider til semesteret er over. Men jeg tar meg tid til adventshygge også! Vi har hatt bra snøvær siden forrige helg, og Toromare og jeg har snakket en del om lek i snøen. I dag kom vi oss endelig ut, og det ble både aking og engler i snøen. Vi moret oss stort begge to. I kveld har vi hatt ”service of lessons and carols” (lysmesse) her på Wartburg, med julekaker, inkludert krumkaker, som oppvarming.

Lykke til, dere som har eksamener denne uka. Det har jeg faktisk ikke!

Hilsen fra Hanne.

America letter # 7. Prayer class.

2007-12-02T20:04:00.001-06:00

December 2, 2007

Dear friends,

The Sundays are not always very holy at the end of the semester, but when you study theology, it is always a chance to find something spiritual to read or write on a Sunday, and in that way give yourself the excuse that this is not homework, just an extra spiritual practice after church…

Today I have written a paper for a class about prayer. This is a class not taught at Wartburg, but at University of Dubuque Theological Seminary (UDTS). UDTS and Wartburg have a good partnership, and the students at each seminary can take up to 6 credits at the other seminary each semester. I take only this class there, 1 credit, which means that I walk over to the university every Tuesday evening, a twenty minutes walk from Wartburg.

We have tried five different models of prayer in the prayer class, each model has lasted for two weeks, and the homework has been to pray the model of the week every day and then write a reflection paper with the experiences.

The first model was the Divine Office, a model I know well and like well. The example was St. Benedict. I find that something important is missing when I pray the Divine Office alone, but I start to get used to it now. To have a community to pray with was anyway good when I had that opportunity last week. I have continued to pray the Divine Office, morning and night most days, after the two first weeks were over, and I appreciate the rhythm it gives the day.

The two next weeks we prayed the Jesus prayer, the Orthodox prayer on the breath: “Lord Jesus Christ, Son of God” when breathing in, “have mercy on me, a sinner” when breathing out, or shorter variations. The example was the Pilgrim. This prayer will help you to pray without ceasing. I do not think my aim is always to have this prayer on my mind, or in my heart which is actually the aim. But it is a good prayer to pray in between everything you do during a day. When prayer can be so simple, you can pray several times a day.

The third model was to pray the Psalms by writing. The example was Jean Calvin. UDTS is Presbyterian, and for a Lutheran having learnt to be critical to Calvin, it was nice to experience that he has something good to offer. I liked this kind of prayer! The prayer was commenting a Psalm by writing about it. This can certainly be done without praying, but it is possible to do it as prayer, and for a writer like me it was great to experience the possibilities in combining writing with praying. A variation was to rewrite the Psalms into poems or hymns, and I also liked this and found it fun. I could discover a few words speaking to me, and then write a song to God with them.

I have not enjoyed the two last models we have tried as much as the first three, a taste of the spiritual practices of Ignatius Loyola and Agnes Sanford’s prayer for healing. It has been important to realize though. Different persons like different kinds of prayer. Innate personality is more important than I had thought when it comes to preferences relating to spiritual practice. We have reflected in class, for which persons or when in life the different models of prayer might fit. Here we are not only educated to know the Bible or become theologians, but to be able to guide individuals in their wandering with God. I like that.

Greetings from Hanne.

Amerikabrev # 7. Bønneklasse.

2007-12-02T20:03:00.000-06:00

02.12.2007

Kjære venner!

Søndagene er ikke så veldig hellige på slutten av semesteret, men når man studerer teologi er det alltid en mulighet for å finne noe åndelig å lese eller skrive på en søndag, og på den måten gi seg selv den unnskyldningen at dette ikke er lekser, men en ekstra åndelig øvelse etter gudstjenesten...

I dag har jeg blant annet skrevet en oppgave i et emne som handler om bønn. Dette er et emne som ikke undervises på Wartburg, men på University of Dubuque Theological Seminary (UDTS). UDTS og Wartburg har et godt samarbeid, og studentene på hvert av seminarene kan ta opptil 6 credits (12 studiepoeng) på det andre seminaret hvert semester. Jeg tar bare dette ene emnet der, 1 credit, noe som innebærer at jeg hver tirsdag kveld tar turen over til universitetet, som ligger 20 minutters gange unna Wartburg.

Vi har prøvd ut fem ulike bønnemodeller i bønneklassen, hver bønnemodell har vart i to uker, og hjemmeleksen har vært å be ukas modell hver dag og så skrive et refleksjonsnotat med erfaringene vi har gjort.

Den første modellen var tidebønn, en modell jeg er godt kjent med og liker godt. Forbildet var St. Benedikt. Jeg synes noe viktig mangler når jeg ber tidebønn alene, men jeg begynner å bli vant til det nå. Å ha et fellesskap å be med var likevel en opptur da jeg hadde den muligheten forrige uke. Jeg har fortsatt med å be tidebønn, stort sett morgen og kveld, etter at de to første ukene var over, og setter pris på den rytmen det gir dagen.

De to neste ukene bad vi Jesus-bønnen, den ortodokse bønnen som går på pusten: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn” på innpust, ”miskunne deg over meg, en synder” på utpust, eller kortere varianter. Forbildet var Pilegrimen. Denne bønnen skal kunne hjelpe en å be uten stopp. Jeg tror ikke jeg har som mål alltid å ha denne bønnen på hjernen, eller i hjertet som vel er målet. Men det er en god bønn å be innimellom alt det man gjør i løpet av en dag. Når bønn kan være så enkelt, kan man be mange ganger i løpet av dagen.

Den tredje modellen var å be Salmenes bok ved å skrive. Forbildet var Jean Calvin. UDTS er reformert, og for en lutheraner som læres opp til å være kritisk til Calvin, var det fint å oppleve at han hadde noe fornuftig å komme med. Denne bønnetypen likte jeg! Bønnen gikk ut på å kommentere en salme ved å skrive om den. Dette kan man sikkert gjøre uten å be, men det er mulig å gjøre det som bønn, og for en skriver som meg, var det flott å oppleve hvilke muligheter som ligger i å kombinere det å skrive og det å be. En variant var å skrive om Salmene til dikt eller sanger, og det var også noe jeg syntes var morsomt og likte. Jeg kunne oppdage noen ord som talte spesielt til meg, og skrive en sang til Gud ut fra dem.

De to siste modellene vi har prøvd, en smakebit av Ignatius Loyolas åndelige øvelser og Agnes Sanfords bønn for helbredelse, har jeg ikke likt så godt. Det har forsåvidt vært viktig nok å oppdage. Ulike personer liker ulike typer bønn. Medfødt personlighet er viktigere enn jeg hadde trodd når det gjelder preferanser i forhold til åndelig praksis. Noe av refleksjonen i klassen har gått på hvilke personer eller når i livet de ulike bønnemodellene passer. Her utdannes vi ikke bare til bibelvitere og teologer, men til å kunne veilede enkeltpersoner i deres vandring med Gud. Det liker jeg.

Hilsen Hanne.

America letter # 6. The Order of Julian of Norwich.

2007-11-26T08:26:00.001-06:00

November 26, 2007

Dear friends,

I did not have time for a letter yesterday, and Mondays have enough studies that hinder me in writing a long letter. But I thought I could let you experience a bit of the monastery I visited this last weekend by looking at their homepage: http://www.orderofjulian.org/home.html

For those of you who might happen to be near Milwaukee some time, I will recommend a trip to Waukesha, to the Order of Julian of Norwich, a contemplative, semi-enclosed, Episcopal community with a very beautiful, simple chapel.

Greetings from Hanne.

Amerikabrev # 6. The Order of Julian of Norwich.

2007-11-26T08:25:00.001-06:00

26.11.2007

Kjære venner!

Det ble ikke noe fellesbrev i går, og mandagen inneholder nok studier til å hindre meg i noe langt brev. Men jeg tenkte jeg kunne la dere oppleve litt av klosteret jeg besøkte i helgen ved å kikke på hjemmesiden deres: http://www.orderofjulian.org/home.html

For dem som skulle finne på å være i nærheten av Milwaukee en gang, kan jeg anbefale en tur til Waukesha, til the Order of Julian of Norwich, en kontemplativ, semi-lukket, anglikansk kommunitet med et svært vakkert, enkelt kapell.

Hilsen fra Hanne.

America letter # 5. Educational ministry.

2007-11-18T17:05:00.002-06:00

November 18, 2007

Dear friends,

One of the courses I take here is called “Educational Ministry.” It is a course with three credit hours every week, which will give me six ECTS credits in Norway. (One full semester in Norway is thirty ECTS credits.) It is probably the course I work the most with, and I have some hours extra compared with the requirement of six hours study outside of class every week. I think it would have been sufficient with two such courses for me; I would have had enough to do this semester. Well, I do learn a lot.

We have written papers on adults and children’s development, and made plans for Bible studies. Tomorrow we will hand in a model of confirmation ministry. We were allowed to dream, so I have done that, after having been inspired by one of the books we could choose to read. The “dream” is that confirmation is not a once-in-a-lifetime-experience, but an affirmation of baptism which can be celebrated several times during a lifetime.

The students taking this course are engaged in field work. I have chosen to observe the Sunday school for adults in the congregation I am in, Holy Trinity Lutheran Church (HTLC). I think we in Norway have lots to learn when it comes to faith education for adults, and I wanted to see how it was done here. Many congregations have two worship services Sunday morning, one traditional and one contemporary. The traditional normally has organ music and hymns and normal liturgy. The contemporary has a more free form, more modern songs, and simpler liturgy. HTLC has Sunday school for all ages between the two services. I normally go to the traditional service at 8:30 a.m., and then I go to the Sunday school for adults before I go home.

Two of the three hours each week are for the whole class, the last hour is for a smaller group, where we discuss problems or reflections from the field work and explore different education methods for different age groups. We have had some sessions with paper, color pencils and quarrelling “eight-year-olds”…

The bibliography is long, with several options to choose from within the different topics. In total I shall have read eleven books in this course at the end of the semester. I have completed seven. I wonder what we do as students in Norway. We do much more both reading and writing here.

I also take another (small) course in ministry which also includes education this semester, “Children’s Ministry.” It has some of the same topics, but focuses more on children’s development, and has a goal that we will express our own theology of children. This is a module; we meet for three hours four Mondays now at the end of the semester. It gives two ECTS credits in Norway. The requirements are easier; two books are to be read, and we will hand in three small papers.

Thursday is Thanksgiving, a day off which also gives us Wednesday and Friday off, as it is a typical family holiday and the students will have a chance to go home. I have got a couple of invitations, but I have chosen to spend this long weekend visiting an Episcopal, contemplative community three hours by car east of Dubuque. I look forward to it! I think it will be a good thanksgiving for me. Some describe Thanksgiving as the big change in the semester. After Thanksgiving we have three weeks left of the semester, and everybody is busy. I wonder how that will be…

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 5. Educational ministry.

2007-11-18T17:05:00.001-06:00

18.11.2007

Kjære venner!

Et av emnene jeg tar her heter ”Educational Ministry.” Det er et emne med tre undervisningstimer i uka, noe som gir meg seks studiepoeng i Norge. Det er nok det emnet jeg jobber mest med, og jeg har noen timer i reserve med tanke på lærerens krav om seks timers eget arbeid utenom undervisningstimene. Jeg tror det hadde holdt med to slike emner, og jeg hadde hatt nok å gjøre dette semesteret. Så lærer jeg mye også da.

Vi har skrevet oppgaver om voksne og barns utvikling, og laget planer for bibelundervisning. I morgen skal vi levere en konfirmasjonsmodell. Vi fikk lov til å drømme, og det har jeg gjort, etter å ha blitt inspirert av en av bøkene vi kunne velge å lese. ”Drømmen” går ut på at konfirmasjon ikke er en én-gang-i-livet-hendelse, men en bekreftelse av dåpen som kan feires flere ganger i løpet av livet.

Studentene som tar dette emnet er engasert i feltarbeid. Jeg har valgt å observere søndagsskolen for voksne i menigheten jeg går i, Holy Trinity Lutheran Church (HTLC). Jeg tror vi i Norge har mye å lære når det gjelder trosopplæring for voksne, og jeg hadde lyst til å undersøke hvordan det ble gjort her. Mange menigheter har to gudstjenester søndag formiddag, en tradisjonell og en samtidig (eller ville vi kalle det moderne?). Den tradisjonelle har stort sett orgelmusikk og salmer og vanlig liturgi. Den samtidige er friere i formen, har mer moderne sanger og enklere liturgi. HTLC har søndagsskole for alle aldre mellom de to gudstjenestene. Jeg pleier å gå på den tradisjonelle gudstjenesten kl 8.30, og så få med meg søndagsskolen for voksne før jeg går hjem.

To av timene hver uke er for hele klassen, den siste timen er en gruppetime der vi tar opp problemer eller refleksjoner angående feltarbeidet og prøver ut ulike undervisningsmetoder for ulike aldersgrupper. Det har vært mye ark og fargeblyanter og kranglete ”8-åringer”...

Litteraturlista er lang, med mange valgmuligheter innenfor de ulike temaene. Til sammen skal jeg ha lest elleve bøker i dette emnet ved semesterets slutt. Jeg er ferdig med syv. Jeg lurer på hva vi gjør som studenter i Norge. Det er mye mer både lesing og skriving her.

Jeg tar også et annet (lite) emne i praktisk teologi som blant annet handler om undervisning dette semesteret, ”Children’s Ministry.” Det er noe overlappende, men fokuserer mer på barns utvikling, og har et mål om at vi skal uttrykke vår egen barneteologi. Dette emnet er en modul, vi møtes for tre timer fire mandager nå på slutten av semesteret. Det gir to studiepoeng i Norge. Kravene er lettere, to bøker skal leses, og tre små oppgaver skal leveres.

På torsdag er det Thanksgiving, en fridag som gjør at vi også har fri onsdag og fredag, siden det er en typisk familiefeiring og studentene skal ha en mulighet til å reise hjem. Jeg har fått et par invitasjoner, men har valgt å bruke denne langhelgen til å besøke et anglikansk, kontemplativt kloster tre timers kjøring øst for Dubuque. Det ser jeg frem til! Jeg tror det blir en god ”takksigelse” for meg. Noen beskriver Thanksgiving som det store vendepunktet i semesteret. Etter Thanksgiving er det tre uker igjen av semesteret, og alle er travle. Jeg lurer på hvordan det skal bli...

Hilsen Hanne.

America letter # 4. The Wartburg Community.

2007-11-11T21:30:00.002-06:00

November 11, 2007

Dear friends,

“We are a community,” is an often repeated phrase here at Wartburg. (In my Norwegian letter I translated with the word for religious community, which might be a bit “much”… Anyway, there is a focus on fellowship, and it is like a small society on its own living and studying here.)

The “Wartburg Community” does not only include students, but also many spouses and children. Some of the families with small children have told that the family-friendly environment was an important reason that they chose Wartburg. Most of the students live on campus; some in rooms in the main building, some in apartments nearby, and then we are some living in apartments down the hill.

The chapel and refectory (is there a better community name on a cafeteria?) is in the heart of the main building. We have chapel every day at 9:30. The liturgy varies according to the day. Monday there is a simple Worship service ending in remembering our baptism by the baptism font, Tuesday Morning Prayer, Wednesday Eucharist, Thursday Worship service, Friday Prayer around the Cross with lighting candles. Students and faculty are divided in groups having a chapel week each. The chapel weeks go from Thursday to Wednesday surrounding the Sunday. I had chapel week last week, and wore alb both Friday and Wednesday.

The services end with the sharing of peace, and the greetings often continue into the refectory where we have social time with announcements and coffee until 10:30. A couple of hours later it is time for lunch, and unlike MF where you make sure you find someone you know from the library to accompany you so that you do not need to sit alone, you here sit down at a random table and talk with those who sit there. The refectory is sometimes the place for an extra-lecture if you happen to sit beside a professor who did not feel he or she had the chance to answer properly to your question in class.

In addition to what happens of informal community building, the junior students have a course called spiritual practices. It consists of a lecture and a small group discussion each week. This spiritual formation is something I miss in the theology study in Norway. MF (my seminary in Norway) will not give me credits for junior courses, but I follow it for fun.

The rural plunge I attended this weekend is also a junior course according to the course code. No juniors took it though. Most of the students were middlers, and we also had some seniors among us. We have stayed with host families from Friday until today. Yesterday we visited a grain elevator and a meat packing, an orchard, a traditional and a large dairy farm, and a farmer with pigs and no-till-farming. The congregation where we were was founded by Norwegian immigrants, and after the worship service today I had the chance to speak Norwegian with some who have moved a bit between Norway and the USA.

This weekend Wartburg has 30 visitors to its conference on ministry. We have just had supper together, old and potential new students, and I had a nice chat with a college student who is planning to go to seminary. The community building is continuing.

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 4. Wartburg-kommuniteten.

2007-11-11T21:30:00.001-06:00

11.11.2007

Kjære venner!

”We are a community,” er et ofte gjentatt slagord her på Wartburg. Å oversette med ”kommunitet” er kanskje å dra det litt langt, men fokuset på fellesskap er tydelig, og det er et eget lite samfunn som lever og studerer her.

”Wartburg-kommuniteten” består ikke bare av studenter, men inkluderer mange ektefeller og barn. Noen av småbarnsforeldrene jeg har snakket med, har vektlagt det familievennlige miljøet som en viktig grunn til at de valgte Wartburg. De fleste studentene bor på campus; noen i hybler i hovedhuset, noen i leiligheter på samme høydekurve, og så er vi noen som bor i leiligheter nede i bakken.

Kapellet og refektoriet (finnes det noen bedre kommunitetsbetegnelse på en kantine?) er i hjertet av hovedbygningen. Vi har ”chapel” hver dag kl 9.30. Liturgien varierer avhengig av dag. Mandag er det en enkel gudstjeneste som ender med dåpspåminnelse ved døpefonten, tirsdag morgenbønn, onsdag nattverdsgudsteneste, torsdag gudstjeneste uten nattverd, fredag bønn rundt korset med lystenning. Studenter og professorer er fordelt i grupper som har en kapelluke hver. Kapellukene går fra torsdag til onsdag med fokus på søndagen. Jeg hadde kapelluke forrige uke, og var alba-kledt både fredag og onsdag.

Gudstjenestene avsluttes med at vi hilser hverandre med fred, og hilsningene fortsetter gjerne et stykke inn i refektoriet der det er satt av tid til beskjeder og kaffe og sosialt samvær frem til 10.30. Et par timer senere er det lunsj, og i motsetning til på MF hvor man passer på å få med seg noen kjente fra lesesalen for å unngå å sitte alene, setter man seg her ned ved et tilfeldig bord og snakker med dem som sitter der. Refektoriet er til tider åsted for ekstra-forelesninger hvis man havner ved siden av en professor som ikke følte han eller hun fikk svart uttømmende på spørsmålet man stilte i timen.

I tillegg til det som skjer av uformell kommunitetsbygging, har førsteårsstudentene et emne som kalles spiritual practices. Det innebærer en forelesningstime og en gruppetime i uka. Denne åndelige ”formasjonen” (jeg har litt problemer med å finne gode ord på norsk, ja) er noe av det jeg savner med teologistudiet i Norge. Så selv om MF ikke vil gi meg poeng for førsteårsemner, følger jeg det for moro skyld.

Det grisgrendte dypdykket (rural plunge) jeg har vært på denne helgen, er også et førsteårsemne ifølge emnekoden. Det var imidlertid ingen førsteårsstudenter blant oss. De fleste studentene var andreårsstudenter, i tillegg til at vi hadde noen sisteårsstudenter med oss. Vi har bodd i versfamilier fra fredag til i dag. I går besøkte vi et kornlager og en slakter, en eplebonde med opplevelsessenter, en liten og en stor melkegård (dårlig oversettelse igjen – dairy farm – hva kaller vi det på norsk?) og en bonde som hadde griser og drev jordbruk uten pløying eller harving. Menigheten vi var i var startet av norske immigranter, og etter gudstjenesten i dag hadde jeg muligheten til å snakke norsk med noen som ”pendlet” mellom Norge og USA.

Denne helgen har Wartburg besøk av 30 mulige fremtidige studenter, og det er snart tid for felles kveldsmat for gamle og kanskje nye studenter, et ledd i den kontinuerlige kommunitetsbyggingen.

Hilsen Hanne.

America letter # 3. Non-studies.

2007-11-04T19:23:00.001-06:00

November 4, 2007

Dear friends,

Some have again commented that I spend much time in the library, so instead of doing as I had thought, writing about all the exciting studies, I will try to convince you that I do a lot of other activities than studying. At the same time as this is an unserious try to make you think that I am another than I am, I have discovered that I need these breaks, and it is an appeal both to myself and to you to plan and do such “non-studies”.

This weekend I have had some good non-study activities. The spiritual director at Wartburg (every seminary should have a spiritual director!) organizes a retreat the first Saturday of the month. The topic yesterday was gratitude, and we had much time for walking in the forest, or doing whatever would fit our spiritual practice. It was a great afternoon where I could gather energy and be myself, in the company of God, and rediscover how I enjoy walking in the forest. I forget to miss it in my everyday life here, and it might be good as I could have missed a lot; anyway, it is nice to have the chance to get out sometimes.

Yesterday night I planned to read, but after a chapter Toromare came home, and the rest of the evening became chat in the living room. “Now I have preached a lot,” she often says when she has told about her day and drawn some lines to her life home in Madagascar or come with some other reflections. I like her “preaching”.

Today I have been to an organ concert in three churches, St. Paul’s, St. Matthew’s, and St. Mary’s, for All Saints’ Day. With Bach music and talking about Leipzig I came to think about the weekly concerts in Thomaskirche in Leipzig. I could have missed it if I had thought about if often. Sometimes it is good with a selective memory not making me remember everything all the time, but enjoying when there is something to enjoy.

I did not manage to write a letter a week ago. I was not in the library at all. My host family was going to the ordination of a former Wartburg student and asked if I wanted to go with them. I wanted to. I did not know her, but she had worked in the congregation where I go, so she was almost known to me, through all the others.

All the international students here have a host family, though we live on campus. My host family likes to take me to non-study-activities, like a boat trip on the river or American football (which was much more fun than I had thought, and while my host family and the others around us only were interested in the band and the dancers’ performance in the break, I also tried to learn something about the game) in addition to seeing it as their responsibility to ask if I have done my homework. ;-)

I have now decided to plan non-study activities every weekend, something to look forward to if I find that the number of pages to read or papers to write is higher than what I find comfortable. Next weekend is the “rural plunge”, study for some, but I will not get credits for it, so I will just have fun on a farm. Saturday in two weeks I am invited to a neighbor student couple for dessert and games and conversation. In three weeks is Thanksgiving, which is being planned and will involve non-study. In four weeks is the first weekend in December and Saturday retreat again.

As you can see, I do non-study activities all the time. Will I ever become something serious? ;-)

All the best,
Hanne.

Amerika-brev # 3. Ikke-studier.

2007-11-04T19:22:00.000-06:00

04.11.2007

Kjære venner!

Noen har igjen kommentert at jeg sitter mye på biblioteket, så i stedet for å gjøre som jeg hadde tenkt, skrive om de spennende studiene, vil jeg prøve å overbevise dere om at jeg gjør en masse annet enn å studere. Samtidig som det er et useriøst forsøk på å lure dere til å tro at jeg er en annen enn jeg er, har jeg oppdaget at jeg trenger disse pustehullene, og det er en oppfordring både til meg selv og til dere til å planlegge og gjennomføre slike ikke-studier.

Denne helgen har jeg hatt flere gode ikke-studie-aktiviteter. Den åndelige veilederen på Wartburg (ethvert seminar / teologisk fakultet burde ha en åndelig veileder!) arrangerer retreat første lørdag i måneden. Temaet i går var takknemlighet, og det var satt av god tid til å gå tur i skogen, eller gjøre det man ellers følte for av åndelig praksis. Det var en flott ettermiddag der jeg kunne samle energi og være meg selv, i Guds selskap, og gjenoppdage hvor glad jeg er i å gå tur i skogen. Jeg glemmer å savne det til daglig, og det er kanskje like greit siden jeg ellers ville ha savnet mye, men det er godt når jeg kommer meg ut.

I går kveld hadde jeg tenkt å lese, men etter et kapittel kom Toromare hjem, og resten av kvelden ble prat i stua. ”Nå har jeg prekt mye,” sier hun gjerne når hun har fortalt om dagen og trukket noen linjer til livet hjemme på Madagaskar eller kommet med andre refleksjoner. Jeg liker ”preknene” hennes.

I ettermiddag har jeg vært på vandrende orgelkonsert, i tre kirker, St. Paul’s, St. Matthew’s og St. Mary’s, i anledning Allehelgensdag. Med Bach-musikk og Leipzig-prat kom jeg til å tenke på de ukentlige konsertene i Thomaskirche i Leipzig. Det er også noe jeg kunne savne til daglig om jeg hadde husket på det. Noen ganger er det greit med en selektiv hukommelse som ikke plager meg med minner i tide og utide, men som gleder seg når det er noe å glede seg over.

Jeg rakk ikke noe fellesbrev for en uke siden. Jeg var ikke innom biblioteket en gang. Vertsfamilien min skulle til ordinasjonen til en tidligere Wartburg-student og spurte om jeg ville være med. Det ville jeg. Jeg kjente henne ikke, men hun hadde jobbet i menigheten jeg går i, så hun var nesten litt kjent likevel, gjennom alle de andre.

Alle de internasjonale studentene her har en vertsfamilie, selv om vi bor på campus. Vertsfamilien min tar meg gjerne med på ikke-studie-aktiviteter, som båttur på elva eller amerikansk fotball (det var mye morsommere enn jeg hadde trodd, og mens vertsfamilien min og de fleste andre rundt oss bare var interessert i korpset og drilltroppens oppvisning i pausen, prøvde jeg å lære litt om spillet også) i tillegg til at de ser det som sitt ansvar å spørre om jeg har gjort leksene mine. ;-)

Jeg har nå bestemt meg for å planlegge ikke-studier hver helg, noe å se frem til hvis jeg skulle finne på å synes at antall sider å lese og oppgaver å skrive er høyere enn behagelig. Neste helg er det ”rural plunge”, riktignok studium for noen, men jeg får ikke studiepoeng for det, så jeg skal bare ha det gøy på en bondegård. Lørdag om to uker er jeg invitert til et nabostudentpar til dessert og spill og prat. Om tre uker er det Thanksgiving, noe som er under planlegging og kommer til å innebære ikke-studier. Om fire uker er det første helg i desember, og lørdags-retreat igjen.

Som dere ser, jeg driver med ikke-studier hele tiden. Hva skal det bli av meg? ;-)

Alt godt,
Hanne.

America letter # 2. Racism.

2007-10-21T19:08:00.002-05:00

October 21, 2007

Dear friends,

I have earlier thought that a letter a week is good. Now four weeks have passed since my first letter. Monday through Saturday are study days. Sunday is do-something-else-for-example-write-a-letter-day. If I do so much on a Sunday that I will not manage to write a letter, I will hope for next Sunday. I do not manage to give enough time on a normal weekday. I have studied much in Norway, as I have chosen to; here you are expected to read a lot. A bad calculation showed that I have to read 10 hours a day, Sundays included. I am trying to learn to read faster… Sundays were supposed to be free, but I must admit I have read a bit today, and I think I am not quite finished. I have four small papers this coming week. To papers a week is a quiet week. Three is normal. Four is a more hectic week. Three weeks ago I did not write a letter because I wrote CPE (Clinical Pastoral Education) application. Two weeks ago I was camping (four days fall holidays at Lake Superior with two books to be read in my backpack). A week ago I browsed quite a few CPE sites, in an attempt to find out where in the country I want to do CPE next summer. Today this letter is the first on my library program.

I mentioned last time that Dubuque is not very well known, and what it is known for is racism. This was one of the subjects the first week. The course for all new students the first week was “Theology in context”. The goal for the week was to be aware of own background and the transfer to seminary, to start to formulate an own theology, and to get to know Dubuque a bit. Dubuque is a “European” town; i.e., less than 1% of the population has been of African origin. We saw a film advertising the town, showing a more colorful town than we had discovered, and we understood that international students (from Africa) often are the alibi of the town. The town has tried to attract a more mixed population, but not everybody has been very eager, and in the 1990s it was especially difficult to be a minority here.

A few weeks ago an ecumenical worship of lament and reconciliation was organized. A white man was stabbed by a black man outside a pub a short week before I came. The alcohol culture does not seem to be much more civilized here than in Norway, and when it is mixed with tensions of racism, the consequences can be tragic. I heard about vengeance. The African students at Wartburg were a bit nervous the first weeks. They preferred to be together with someone. Fortunately, we have not experienced anything. Perhaps the word of the worship, that it is our responsibility to stand together and create a good future, was heard.

Dubuque is not the only town with racism tendencies. We have had a visit from a Palestinian who is pastor for the first Arabic-speaking Lutheran congregation in the USA, in New York. I guess I have heard a bit from Palestinians, but I was not aware how fast you are blamed in this country if you have an Arabic name or appearance. We have also had a visitor from Germany, a great challenging professor who meant that it was time for the churches in USA and Europe to start to listen to the churches in the South.

Except for this, racism is not a common theme in the courses I take here. In “Academic Writing” it has been a theme, though. It is a course I will not get credits for, but I chose to take it (as I have so much time…) in order to improve my English and to get some advice for writing papers in English, as I have not really done that before. This course is required for most of the international students and for some of the natives who need some help in reaching a master level in writing papers. Last week we only managed half of what was planned for the lesson, as there was much discussion around inclusive language. Many of the examples were in relation to gender, and there were few protests against gender neutral words or saying both he and she. When we came to the “race neutral” words, it was not that easy for the students from the US to see that the “bad examples” not were inclusive. I was a bit surprised to hear that they did not understand the problem with the word “black” describing something negative and “white” something positive, or that they had not thought about that the exchange student from Brazil might also be an American, just not a US American (which is a word I will start to use). It might be a Midwest syndrome. They might be a bit odd. There my prejudices came to the surface. It was time to get out some of them. Not all US Americans are like that, and not all Midwesterners. But there are enough of them that I had a need to write out some frustration about them. In general they are quite nice. ;-)

I have no big plans for next Sunday, so there should be a possibility for a letter again. May be I should give myself a low max-X-words-limits so that I will manage it regardless of how little time I have (take).

Greetings from Hanne.

Amerika-brev # 2. Rasisme.

2007-10-21T19:08:00.001-05:00

21.10.2007

Kjære venner!

Jeg har tidligere ment at et fellesbrev i uka er passe. Nå har det gått fire uker siden første brev. Mandag – lørdag er studiedager. Søndag er gjøre-noe-annet-for-eksempel-skrive-brev-dag. Hvis jeg gjør så mye annet på en søndag at jeg ikke får skrevet brev, må jeg satse på neste søndag. Jeg klarer ikke sette av nok tid på en vanlig hverdag. Jeg har studert mye i Norge også, rimelig selvvalgt, her forventes det at man leser mye. Et dårlig regnestykke viste at jeg måtte lese 10 timer om dagen, søndager inkludert. Jeg har tenkt å lære meg å lese fortere... Søndagene skulle være leksefrie, men jeg må innrømme å ha lest litt i dag, og jeg tror ikke jeg er helt ferdig. Jeg har fire innleveringer til uka. To innleveringer er en rolig uke. Tre er vanlig. Fire er en litt mer hektisk uke. For tre uker siden ble det ikke brevskriving fordi jeg skrev CPE (PKU: Pastoral-klinisk utdanning)-søknad. For to uker siden var jeg på tur (fire dagers høstferie til Lake Superior med to pensumbøker i sekken). For en uke siden surfet jeg meg gjennom en del CPE-steder, i et forsøk på å finne ut hvor i landet jeg vil ta CPE til sommeren. I dag er fellesbrev første punkt på bibliotek-programmet.

Jeg nevnte i forrige brev at Dubuque er lite kjent, og at det den er kjent for er rasisme. Dette var et av temaene for den første uka. Emnet for alle nye studenter den første uka var ”Theology in context”. Målet med uka var å bli bevisst egen bakgrunn og overgangen til teologistudier, begynne å formulere en egen teologi og bli litt kjent med Dubuque. Dubuque er en ”europeisk” by, dvs under 1% av befolkningen har vært av afrikansk opprinnelse. Vi så en reklamefilm for byen, som viste en mer fargerik by enn vi hadde oppdaget, og det viste seg at internasjonale studenter (fra Afrika) ofte er byens alibi. Byen har forsøkt å tiltrekke seg en mer sammensatt befolkning, men det er ikke alle som har vært like ivrige, og på 1990-tallet var det spesielt vanskelig å være minoritet her.

For noen uker siden ble det arrangert en tverrkirkelig gudstjeneste i sorg over et drap og for å se fremover mot forsoning. En hvit mann ble stukket ned av en svart mann på et utested i byen en snau uke før jeg kom. Alkoholkulturen ser ikke ut til å være så mye mer sivilisert enn i Norge, og når den er blandet med rasistiske spenninger, kan konsekvensene være tragiske. Det var snakk om hevn. De afrikanske studentene på Wartburg var litt nervøse de første ukene. Det var tydelig at de foretrakk å gå sammen med noen. Heldigvis har vi ikke opplevd noe truende. Kanskje gudstjenestens budskap, at det er vårt ansvar å stå sammen og skape en god fremtid, ble hørt.

Dubuque er ikke den eneste byen med rasistiske tendenser. Vi har hatt besøk av en palestiner som er prest for den første arabisk-språklige lutherske menigheten i USA, i New York. Jeg burde vel være vant til å ha hørt litt fra palestinere, men jeg var nok ikke klar over hvor raskt du er dømt i dette landet hvis du har arabisk navn eller utseende. Vi har også hatt besøk fra Tyskland, av en flott utfordrende professor som mente at det var på tide at kirkene i USA og Europa begynner å lytte til kirkene i Sør.

Rasisme er ellers ikke et vanlig tema i emnene jeg tar her. I ”academic writing” har det imidlertid vært oppe. Dette er et emne jeg ikke får poeng for, men jeg valgte å ta det (siden jeg har så lite å gjøre...) for å forbedre engelsk’en og få noen tips når det gjelder å skrive oppgaver på engelsk, for det har jeg jo egentlig ikke gjort før. Dette emnet er obligatorisk for de fleste internasjonale studentene og for enkelte av de innfødte som trenger litt hjelp til å komme opp på master-nivå i oppgaveskriving. Forrige uke fikk vi bare gjort halvparten av det som var planlagt for timen, da det ble mye diskusjon rundt inkluderende språk. Mange av eksemplene gjaldt kjønn, og det var lite protester når det gjaldt å bruke kjønnsnøytrale ord eller både han og hun. Da vi kom til ”rasenøytrale” ord var det imidlertid ikke så lett for studentene fra USA å se at de ”dårlige eksemplene” ikke var inkluderende. Jeg var litt overrasket over å høre at noen ikke forstod problemet med å bruke ”svart” om noe negativt og ”hvitt” om noe positivt, eller at de ikke hadde tenkt på at utvekslingsstudenten fra Brasil kanskje også var amerikaner, men ikke US amerikaner (som jeg har tenkt å begynne å si). Det er mulig det er et Midtvesten-syndrom. De er kanskje litt sære. Der kom mine fordommer frem. Det var på tide å få ut noen av dem. Det er ikke alle US amerikanere som er sånn, ei heller alle midtvestere. Men det er nok av dem til at jeg hadde et behov for å skrive ut litt frustrasjon over dem. De er generelt hyggelige. ;-)

Jeg har ingen store planer for neste søndag, så da bør det være mulighet for at det kommer et brev igjen. Kanskje jeg skal gi meg selv en lav max-antall-ord-grense slik at jeg rekker det uansett hvor lite tid jeg har (tar).

Hilsen fra Hanne.

America letter # 1. From New York to Dubuque.

2007-09-23T19:25:00.002-05:00

September 23, 2007

Dear friends,

I have been in the USA more than a month already, so it is time to write a common letter, an America letter. When I call it America letter, I think about the Norwegian immigrants coming here 100 years ago or more. I am not an immigrant, and I do not know if I will get any experience like those the Norwegian immigrants had. But I have already met many sons and daughters of these immigrants. “Yes, my great grandparents came from Norway” is a commentary I have heard quite a few times when I have presented myself as Hanne from Norway. I thought most of the Norwegian immigrants had gathered in Minnesota, and it is probably right to a certain degree, but there are some of them here in Iowa too, and I have heard that New York for a period was the city with the world’s second largest Norwegian population (after Oslo).

I started my America stay visiting friends in New York, with a week in New York City and a couple of days in Buffalo. “Why do I visit friends when it hurts to leave them again?” I asked myself when I had to leave them and travel on. It is probably because the joy of being together with them is stronger than the pain of separating from them, in the long run. I also remembered something Sherpa Eldfrid-Marie taught me when we separated in the middle of Nordmarka and she went back to Oslo by bicycle while I continued to Ringerike: You can still be with me. Eldfrid-Marie was with me the rest of the trip, though I went “alone”. Lysander, Levi and Paul, and the new people I had come to know, were with me to Dubuque, though I traveled “alone”.

So now I am in Dubuque. In New York they thought I was traveling to the End of the World, and most of them just looked at me when they came to know that I was taking the bus (26 hours from NYC, 18 hours from Buffalo). “Normal people” do not travel with Greyhound bus. But I do. I have understood that I have a hard job convincing (white) Americans that it is possible to go less by car and plane. I think Dubuque is quite central, east in Iowa in the Midwest. It is not quite flat, as the rest of Iowa, but has some nice hills. Dubuque is a town with 60.000 inhabitants. It lies by the Mississippi river. The area is often called “Tri-State”, as one of the bridges over the river goes to Wisconsin and another to Illinois, so then you can find it on your map even if it does not show small towns like Dubuque. Most Americans have not heard about the town, but if they have heard about it, it is normally because of racism issues.

For those who have forgotten, or not come to know, why I am here, I can tell that I am an exchange student at Wartburg Theological Seminary. We are three weeks into the semester, and I find it nice already. As former Norwegian students here have said, the academic level is probably a bit lower than in Norway, but there is lot of work, and it is relevant, and so I think I have learnt something already, and I see connections between the courses already too, so it is fun. The educational system is different than in Norway, where we can study theology for six years right after high school (12th or 13th grade). Most here take a bachelor / undergraduate degree in arts before they study theology. The seminary is four years. The first two years are at the seminary, then a year internship in a congregation, then a last year at the seminary. So it is more general education than in Norway, but less specific theology. All the exciting courses will get a more detailed presentation later.

Almost all the students live on campus. I live a 10 minutes’ walk down from the main building. I share an apartment with Toromare from Madagascar and Stephanie from Germany. Stephanie came yesterday night, so I do not know her yet, but Toromare came three weeks before I came, so she knew the area already. Toromare is a wonderful, strong woman, who always has something to teach me. I feel we are a family already, and I am concerned about having to leave her. But I let the joy of being together with her be stronger than the future pain of separating from her.

The library is open every day, so the Internet access is good, but if anyone wants to write a real letter, we have a mailbox too. The address is:

Hanne Tommelstad
1925 Pulpit Rock lane # 104B
Dubuque, IA 52003
USA

America greetings from traveling Hanne.

Amerika-brev # 1. Fra New York til Dubuque.

2007-09-23T19:25:00.001-05:00

23.09.2007

Kjære venner!

Jeg har allerede vært i USA i over en måned, så det er på tide med et fellesbrev, et Amerika-brev. Når jeg kaller det Amerika-brev, tenker jeg på de norske immigrantene som kom hit for 100 år siden eller mer. Jeg er ikke immirant, og jeg vet ikke om jeg vil komme til å oppleve noe som likner de norske immigrantenes opplevelser. Men jeg har allerede møtt mange etterkommere etter disse immigrantene. ”Ja, oldeforeldrene mine kom fra Norge” er en kommentar jeg har hørt noen ganger når jeg har presentert meg som Hanne fra Norge. Jeg trodde de norske immigrantene samlet seg i Minnesota, og det stemmer nok til en viss grad, men det er en del av dem her i Iowa også, og jeg har hørt at New York var den byen som hadde verdens nest største norske befolkning en periode (etter Oslo).

Jeg startet Amerika-oppholdet med å besøke venner i New York, med en uke i New York City og et par dager i Buffalo. ”Hvorfor besøker jeg venner når det gjør så vondt å reise fra dem igjen?” spurte jeg meg selv da jeg måtte forlate dem og reise videre. Det er vel fordi gleden over å være sammen med dem overgår smerten over å skilles fra dem, i lengden. Jeg tok også med meg noe Sherpa Eldfrid-Marie lærte meg da jeg vi skiltes midt i Nordmarka og hun syklet tilbake til Oslo mens jeg fortsatte til Ringerike: Du kan fortsatt være med meg. Eldfrid-Marie var med meg resten av den turen, selv om jeg syklet ”alene”. Lysander, Levi og Paul, og de nye menneskene jeg hadde blitt kjent med, var med meg til Dubuque, selv om jeg reiste ”alene”.

Nå er jeg altså i Dubuque. I New York mente de jeg reiste til Verdens Ende, og de fleste ristet på hodet eller måpte da de fikk vite at jeg skulle ta buss hit (26 timer fra NYC, 18 timer fra Buffalo). ”Vanlige mennesker” reiser ikke med Greyhound-buss. Men det gjør jeg. Jeg har skjønt at jeg har en hard jobb med å overbevise (hvite) amerikanere om at det går an å kjøre mindre bil og ta mindre fly. Jeg synes Dubuque ligger ganske sentralt til, helt øst i Iowa i Midtvesten. Det er ikke helt flatt, som resten av Iowa, men har noen riktig fine bakker. Dubuque er en by med 60.000 innbyggere. Den ligger ved Mississippi-elva. Området kalles gjerne ”Tri-State”, da en av broene over elva fører til Wisconsin og en annen til Illinois, så da kan dere finne det på kartet selv om dere har et kart som ikke viser små byer som Dubuque. (Navnet på byen uttales forresten [dubjuuk] med trykk på siste stavelse, for dem som skulle lure på det.) De fleste amerikanere har ikke hørt om byen, men hvis de har hørt om den, er det stort sett på grunn av rasistiske episoder.

For dem som skulle ha glemt, eller ikke fått beskjed om, hvorfor jeg er her, kan jeg fortelle at jeg er utvekslingsstudent på Wartburg Theological Seminary. Vi er tre uker ut i semesteret, og jeg trives godt allerede. Som tidligere norske studenter her har sagt, er nok det akademiske nivået litt lavere enn i Norge, men det er mye arbeid, og det er relevant, så jeg har nok lært en del allerede, og jeg synes jeg ser sammenhenger mellom ulike emner allerede også, og det er morsomt. Utdanningssystemet er annerledes enn i Norge. De fleste tar en generell bachelorgrad (undergraduate) før de studerer teologi. Seminaret er fireårig. De to første årene er studier, så er det et år praksis i en menighet, så er det et siste år med studier. Det er altså mer allmenn utdannelse enn i Norge, men mindre spesifikk teologi. Alle de spennende emnene får få nærmere presentasjon etter hvert.

Nesten alle studentene bor på seminar-området. Jeg bor 10 minutters gange nedenfor hovedbygningen. Jeg deler en leilighet med Toromare fra Madagaskar og Stephanie fra Tyskland. Stephanie kom i går kveld, så henne kjenner jeg ikke ennå, men Toromare kom tre uker før jeg kom, så hun var kjent i området allerede. Toromare er en flott, sterk kvinne, som stadig har noe å lære meg. Jeg synes vi er en familie allerede, og jeg gruer meg litt til å skulle forlate henne. Men jeg lar gleden over å være sammen med henne overgå den fremtidige smerten over å skilles fra henne.

Biblioteket er åpent hver dag, så Internett-tilgangen er god, men hvis noen skulle ha lyst til å skrive ordentlig brev, har vi postkasse også. Adressen er:

Hanne Tommelstad
1925 Pulpit Rock lane # 104B
Dubuque, IA 52003
USA

Amerika-hilsen fra reisende Hanne.

Letter 14-2007. Norwegian happiness.

2007-08-16T17:16:00.001-05:00

16th August 2007

Dear friends,

I have been home in Norway for two weeks, and found out that after having had a feeling of happiness a few times, I wanted to write a bit about Norwegian happiness. When I read my own headline, I actually think it seems like I will write something ironic that could fit the Norwegian news meeting me when I came home, but there are enough others doing that, so this will be a small taste of Hanne’s Norway-summer 2007.

First a tip: It is smart to have a short summer vacation, then you might reach more. At least I think it is right for me. If I had been home two months, I think I would not have managed to meet so many friends that I actually have these two weeks. When I have so short time, I need to make detailed appointments and then we manage to make it. “We-will-hopefully-see-each-other-some-time-during-the-next-two-months”-appointments are seldom fulfilled. Most of those I have seen, I wished to have more time with, especially the MF greetings yesterday were short. But it was better than no time. I must find the right basis for comparison. Then the most can satisfy me.

Yesterday was the day for the semester start at MF. I had long planned that I wanted to be there and then go home by bicycle through “Nordmarka” (the forest). To get me and the bike to Oslo, I went by bike through the forest on Monday too. Monday I went alone. Yesterday a friend accompanied me for a while. It was quite some rain yesterday. When I was an active orienteerer (doing this sport with map and compass in the forest) I often had the chance to run in the rain. I miss it a bit. It was nice to run in the rain. But now it is not so that I, when I look out at the rain, think ”now I will go out and run in the rain”. So it is no running in the rain for me these days. I also do not think “now I will go out and ride my bike in the rain”. I need an excuse to do it, and biking home is a good excuse. So I went by bike in the rain yesterday, together with Eldfrid-Marie. She also likes rain, so then we biked together, up the hills from Sognsvann, happy and satisfied.

Yesterday was not the first day with rain. The forest had already gathered a lot of rain, and some places the road had collected quite big childish water dams which were not possible to bike around. (It is true. Another possibility, which we did not think about, could have been carrying the bikes a long way around through the forest.) We could not see how deep the dams were, but looked at each other and nodded, and then we were out in the water. Eldfrid-Marie went first, and when she was over and turned to look for me, she started laughing. I would have like to have a picture, but none of us had a camera. I thought I could try to draw, but I think I am better using words than lines, and I hope I can “paint” a good enough picture here: I can understand that she laughed, it must have looked funny: Hanne in full rainwear, biking with water up to the knees and with bike bags half under water. I do not expect everyone to understand it, but it was a moment of happiness.

If I were to make irony about my own happiness, I could now have compared with the flood in Bangladesh. The rickshaw wallahs bike with water up to their knees, where it is not more water. People are in lack of food, pure drinking water and medicines, they get sick and die. I have some problems enjoying unnormal great amounts of water when the water makes such problems where it is in even greater amount than on my way. At the same time I see that my childish joy about the water dams in the forest does not make any difference for the flood, and that it therefore might be good that I let the feeling of happiness come, as it might do something with me. It tells me that I wish that also others can experience happiness, and some of the happiness I might create by contributing economically so that those who are caught by the flood, might get help to manage their lives again. Perhaps my water dam happiness can be useful after all, when it inspires me and gives me courage: 3990 of the families YWCA of Bangladesh work among, are caught by the flood. Buskerud YWCA-YMCA and YWCA-YMCA Global are collecting money in Norway, and our goal is to help half of these families; and for you around the globe: There are certainly fund-raising near you too!

Back to the bike trip: The camera was missed also when we chose a different way than normal, and had to follow a footpath for a while. It was a bit more hilly (read: steep down in a valley before going as steep up on the other side, with lots of big stones on the path) than what is easy to pass with a bike with bike bags, but my strong friend knew what to do. “Why don’t you let me take your bike bags?” she asked, and took my bike bags on her neck while carrying her own bike. From now on she is called Sherpa.

The bike trip to Oslo on Monday was also nice, but the happy moments came first when I had someone to share the trip with yesterday. Other glimpses of joy I have also experienced when meeting friends this summer. Small children have an own ability in creating happiness, good conversations as well. Next summer I will have even less time at home. Does it mean even more good meetings and happy moments?

Happy greetings from Hanne.

Brev 14-2007. Norsk lykke.

2007-08-16T17:15:00.000-05:00

16.08.2007

Kjære venner!

Jeg har vært hjemme i Norge i to uker, og fant ut at jeg etter å ha kjent på en følelse av lykke flere ganger, hadde lyst til å skrive litt om norsk lykke. Når jeg leser min egen overskrift, synes jeg egentlig det ser ut som jeg skal skrive noe ironisk som kunne passe til de norske nyhetene som møtte meg da jeg kom hjem, men det er det nok av andre som gjør, så dette blir en smakebit av Hannes Norges-sommer 2007.

Først et tips: Det er lurt å ha kort sommerferie, da rekker man mer. Jeg tror i hvert fall at det gjelder for meg. Hvis jeg hadde vært hjemme i to måneder tror jeg ikke jeg hadde rukket å treffe så mange venner som jeg faktisk har rukket disse to ukene. Når jeg har så kort tid, må jeg lage konkrete avtaler og dermed får jeg gjennomført de hyggelige møtene. ”Vi-sees-kanskje-en-gang-i-løpet-av-de-to-månedene”-avtaler blir sjelden satt ut i livet. De fleste jeg har sett et glimt av, skulle jeg gjerne hatt mer tid med, særlig MF-hilserunden i forbindelse med semesteråpningen i går ble kort. Men det var bedre enn ingen tid. Det gjelder å finne det riktige sammenlikningsgrunnlaget. Da kan man være fornøyd med mye.

I går var det altså semesteråpning på MF. Jeg hadde lenge planlagt at jeg skulle få med meg den, og så sykle gjennom Nordmarka hjem. For å få meg og sykkelen til Oslo, syklet jeg også gjennom skogen på mandag. På mandag syklet jeg alene. I går fikk jeg følge av en venninne et stykke. Det regnet ganske mye i går. Da jeg var aktiv o-løper hadde jeg ofte muligheten til å løpe i regnet. Jeg savner det litt. Det var fint å løpe i regnet. Men nå er det ikke slik at jeg, når jeg ser ut på regnet, tenker ”nå går jeg ut og løper i regnet”. Altså blir det ikke noe løping i regnet på meg om dagen. Jeg tenker heller ikke ”nå går jeg ut og sykler i regnet”. Jeg trenger en unnskyldning for å gjøre det, og det å skulle sykle hjem er en god unnskyldning. Altså syklet jeg i regnet i går, sammen med Eldfrid-Marie. Hun liker også regn, så da syklet vi der, oppover bakkene fra Sognsvann, glade og fornøyde.

I går var ikke den første dagen det regnet. Skogen hadde allerede samlet mye regn, og noen steder hadde veien samlet opp riktig store barnslige vanndammer som det ikke var mulig å sykle utenom. (Det er sant. En annen mulighet, som vi ikke vurderte, kunne ha vært å bære syklene en omvei gjennom skogen.) Vi kunne ikke se hvor dype dammene var, men så på hverandre og nikket, og uti bar det. Eldfrid-Marie syklet først, og da hun var kommet gjennom og snudde seg og så på meg, brøt hun ut i latter. Jeg skulle gjerne hatt et bilde, men ingen av oss hadde med fotoapparat. Jeg tenkte jeg kunne prøve å tegne, men jeg tror jeg er flinkere med ord enn streker, og satser derfor på at jeg kan male et godt nok bilde her: Jeg kan forstå at hun lo, det må ha sett morsomt ut: Hanne i fullt regntøy, syklende med vann til knærne og med sykkelsekker halvt under vann. Jeg forventer ikke at alle skal forstå det, men det var et øyeblikk med lykke.

Skulle jeg ha ironisert over min egen lykke, kunne jeg nå ha sammenliknet med flommen i Bangladesh. Rickshaw-wallahene sykler med vann til knærne, der det er lite nok vann til at det er mulig å sykle. Mennesker mangler mat, rent vann og medisiner, de blir syke og dør. Jeg strever litt med å kunne glede meg over unormalt store mengder vann når vannet skaper slike problemer der de er i enda større mengder enn på min vei. Samtidig ser jeg at min barnslige glede over vanndammene i skogen ikke gjør noe fra eller til når det gjelder flommen, og at det derfor kan være like bra at jeg lar lykkefølelsen komme, fordi den kan gjøre noe med meg. Den sier meg at jeg ønsker at også andre skal få oppleve lykke, og noe av lykken hos andre kan jeg kanskje skape ved å bidra økonomisk til at de som er berørt av flommen, kan få hjelp til å komme på beina igjen. Kanskje vanndam-lykken min kan være til nytte likevel, når den inspirerer meg og gir meg frimodighet: 3990 av familiene Bangladesh KFUK arbeider blant, er rammet av flommen. Buskerud KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global har som mål å samle inn 125.000 kr, det rekker til å hjelpe halvparten av familiene. http://www.kfuk-kfum-global.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=576 Støtte merket ”Flom i Bangladesh” kan betales til 3000.19.87433 (Buskerud) eller 3000.17.16766 (Global).

Tilbake til sykkelturen: Fotoapparatet var savnet også da vi valgte en annen vei enn normalt, og måtte følge en sti et stykke. Den var noe mer kupert (les: bratt ned i en dal for så å gå like bratt opp på den andre siden, med mange store steiner i stien) enn det som er enkelt å forsere med sykkel med sykkelsekker, men min sterke venninne visste råd. ”Kan ikke jeg ta sykkelsekkene?” spurte hun, og tok sykkelsekkene mine på nakken mens hun bar sin egen sykkel. Heretter kalles hun Sherpa.

Sykkelturen til Oslo på mandag var også fin, men de lykkelige øyeblikkene kom først da jeg hadde noen å dele turen med i går. Andre glimt av lykke har jeg også opplevd i møte med venner i sommer. Små barn har en egen evne til å skape lykke, gode samtaler likeså. Neste sommer kommer jeg til å ha enda mindre tid hjemme. Betyr det enda flere gode møter og lykkelige øyeblikk?

Glad hilsen fra Hanne.

Letter 13-2007. What I appreciate about Germany -and Norway.

2007-07-22T06:34:00.001-05:00

22^nd July 2007

Dear friends,

Normally I think that German and Norwegian cultures are quite similar. Sometimes I find differences. Often I do not know what I find best, but I do have some preferences.

In the beginning of my stay I did not always understand what made it heavy and difficult to read specialist literature. Now I have found some characteristic elements:

In primary school (or was it lower secondary school) we learnt not to make hybrid paragraphs. Hybrid paragraph is what I have just made (after „some common elements:“), to illustrate, but I shudder just by seeing that I have done it. It is difficult to see where new paragraphs begin when they neither have a tab nor an empty line to separate from the last paragraph. Some newer books have understood that hybrid paragraphs are heavy, and offer nice, real paragraphs. Several students still keep the old bad habit. „Here is a bad student,“ I thought the first time I got a paper from a student in my hand in a seminar. Later I have understood that the poor student had probably not learnt to write real paragraphs. I have got more such papers in my hand this semester. Thanks to Norwegian teachers knowing how to teach important details.

Something else making specialist literature difficult, is the heavy sentences. I have not made a scientific analysis. But I think that the sentences in Norwegian specialist literature are 2-3 lines long. 10 lines or half a page is not uncommon in German. One of my kitchen mates told about a friend who had handed in a draught of a scientific paper. He had probably written almost as I would have done (or had as my goal); short understandable sentences. The advisor just shook his head. The content was OK, but the form was far from scientific. He was told to make three sentences to one and subordinate clauses to participles, so that it was heavier. The German students who feel well with English, say that English theology is much easier than German, and I guess it is as dependent on the form as the content. Thanks to Norwegian professors who understand that the quality do not connect with the length of the sentences.

When I am now telling about what I appreciate about Norway, I can also mention how you address or speak of others. I have earlier said something about the problem knowing when to use „Sie“ and when „Du“. Professors are clear „Sie“ candidates. But that they always also must be „Professor Doctor“ I find unnecessery. Everybody understands that you have a doctor's degree when you are a professor, so why must it be expressed every time someone speaks of this professor? I might have too little respect for these professors, that is not my wish. I find respect important, and I think we in Norway often have too little. But I am not so fond of titles. I love my surname, but I prefer being called Hanne rather than Frau Tommelstad, as has been the case in the seminars this semester.

So I have something to look forward to when I come back to Norway. But there are also elements with the study life in Germany I will miss. The student canteen („Mensa“) is cheap and good. I might have eaten twice in the canteen at MF. I can therefore not say anything about the quality there. In Leipzig there are more canteens, more so called „interim“, as the main building of the university is being destroyed since before I came, and the new is not built until the 600 years jubilee in 2009. There are always more than one dish to choose from, and a fancy information screen shows what you can choose, the categories (sort of meat, fish, vegetarian) and price they are. I have so far not found anything I do not like (OK, I am not the most fastidious), and there is much exciting and tasty. The price is one third of that in Oslo, though I do not think that Norwegian student have three times as much money (though I also here do not have a scientific analysis). The result has been that I have eaten in the mensa almost every day, and again I am used to a warm meeal in the middle of the day, as in Bangladesh and Palestine.

Something else I have got used to, is a bicycle friendly town. In addition to being flat, Leipzig is made for bikers. The garage here at ES is full of bicycles, and there is normally a lot of bicycles outside the faculty. It is faster to go by bike than by the tram, and you are much freer. Separate lines for bikers between the cars and the pedestrians, and own traffic lights, make me as biker feel welcome in the city. Here Oslo has something to learn. Public transport is not necessarily cheap though. The train prices are almost as in Norway, but there is a weekend ticket which is good: Up to five persons can travel together inside Sachsen, Sachsen-Anhalt and Thüringen at one ticket. It is not a good offer when I travel alone, but it makes it possible for groups to get around in a cheap way, and I have been to Torgau and Dresden this way.

Besides my studies I have often been in Thomaskirche. It is close to TF, and as I have mentioned, it is the music church. I have started the mental process of changing from enjoying church music of the best quality to being able to appreciate nothing-but-normal-music. It might take some time, but it will work. Anyway I am happy that I could listen to all this.

At last: Handshaking is a German speciality that I still do not have quite in me, but I find it great. It is normal to shake hands when meeting and leaving. Eventually I have understood what it means for the people in nursing homes when the pastor shakes hands with everybody present before the devotion (right, I found it a bit strange when I had my practical training). The pastor in ESG here is especially careful greeting everybody coming to evenings and meetings, and it has given me a good feeling of being seen.

Grateful greetings from Hanne.

Brev 13-2007. Hva jeg setter pris på med Tyskland -og Norge.

2007-07-22T06:33:00.000-05:00

22.07.2007

Kjære venner!

Stort sett tenker jeg at tysk og norsk kultur er ganske sammenfallende. Noen ganger oppdager jeg forskjeller. Ofte vet jeg ikke riktig hva jeg synes er best, men noen preferanser har jeg.

I begynnelsen av oppholdet mitt klarte jeg ikke alltid å gjennomskue hva som gjorde det tungt og vanskelig å lese faglitteratur. Nå har jeg funnet noen elementer som går igjen:

På barneskolen (eller var det ungdomsskolen) lærte vi at vi ikke måtte lage hybridavsnitt. Hybridavsnitt er et slikt avsnitt som jeg nettopp har laget (etter „som går igjen:“), for å illustrere, men jeg grøsser bare jeg ser at jeg har gjort det. Det er vanskelig å se hvor nye avsnitt begynner når de verken har innrykk eller en tom linje til å skille fra forrige avsnitt. Noen nyere bøker har skjønt at hybridavsnitt er tungt, og tilbyr fine, ordentlige avsnitt. Flere studenter holder imidlertid fast på den gamle uvanen. „Her har vi en dårlig student,“ tenkte jeg første gang jeg fikk et studentskrevet papir i hånda i et seminar. Senere skjønte jeg at den stakkars studenten sikkert ikke hadde lært å skrive ordentlige avsnitt. Jeg har nemlig fått flere slike papirer i hånda dette semesteret. Takk til norske lærere som vet å lære bort viktige detaljer.

Noe annet som gjør faglitteratur vanskelig, er de tunge setningene. Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse. Men jeg innbiller meg at setningene i norsk faglitteratur er 2-3 linjer lange. 10 linjer eller en halv side er ikke uvanlig på tysk. En av mine kjøkkenkamerater fortalte om en venn som hadde levert et utkast til et vitenskapelig arbeid. Han hadde antakelig skrevet omtrent slik jeg ville ha gjort det (eller i det minste hatt som mål); korte, forståelige setninger. Veilederen hans bare ristet på hodet. Innholdet var greit, men formen var langt fra vitenskapelig. Han fikk beskjed om å gjøre om tre setninger til én, og leddsetninger til partisipper, slik at det ble tyngre. De tyske studentene som føler seg rimelig støe i engelsk, sier at engelsk teologi er mye enklere enn tysk, og det har nok vel så mye med formen som innholdet å gjøre. Takk til norske professorer som skjønner at kvalitet ikke henger sammen med setningenes lengde.

Når jeg først er i gang med dette som jeg setter pris på med Norge, kan jeg jo også nevne tiltale-, eller omtaleformer. Jeg har tidligere sagt noe om problemet med å vite når jeg skal bruke „Sie“ og når jeg skal bruke „Du“. Professorer er klare „Sie“-kandidater. Men at de også stadig må være „Professor Doktor“ synes jeg er litt unødvendig. Alle skjønner da at man har en doktorgrad når man er professor, så hvorfor må det uttales hver eneste gang denne professoren omtales? Det er mulig jeg har for lite respekt for disse professorene, det er ikke meningen. Jeg synes det er flott med respekt, og mener at vi i Norge ofte kan være litt for slappe på det. Jeg er bare ikke så glad i titler. Jeg er glad i etternavnet mitt, men jeg foretrekker nok å kalles Hanne fremfor Frau Tommelstad, som jeg har vært i timene dette semesteret.

Jeg har altså noe å se frem til når jeg kommer tilbake til Norge. Men det er også elemeneter ved studiehverdagen i Tyskland som jeg kommer til å savne. Studentkantina („Mensa“) er billig og bra. Jeg har kanskje spist middag i kantina på MF to ganger. Jeg kan derfor ikke uttale meg om kvaliteten der. I Leipzig er det flere kantiner, flere såkalte „interim“, da universitetets hovedbygning har vært under rivning siden før jeg kom, og ikke er ferdig nybygget før 600-års-jubileet i 2009. Det er alltid flere retter å velge mellom, og en fancy informasjonsskjerm forteller hva man kan velge, hvilken kategori (type kjøtt, fisk, vegetar) og prisklasse de er. Jeg har ikke kommet borti noe jeg ikke liker (OK, jeg er ikke den mest kresne), og det er mye spennende og mye godt. Prisen er en tredel av prisen i Oslo, uten at jeg tror at norske studenter har tre ganger så mye penger (men her har jeg heller ingen vitenskapelig undersøkelse å bygge på). Resultatet er at jeg har spist i mensa nesten hver dag, og igjen er blitt vant til varm mat midt på dagen, som i Bangladesh og Palestina.

Noe annet jeg er blitt vant til, er en sykkelvennlig by. I tillegg til at Leipzig er en rimelig flat by, er det tilrettelagt for syklister. Garasjen her på ES er full av sykler, og det er som regel fullt av sykler utenfor fakultetet. Det går fortere med sykkel enn trikk, og man er mye friere. Egne sykkelfelt mellom bilfelt og gangfelt, og egne trafikklys, gjør at jeg som syklist føler meg velkommen i byen. Her har Oslo noe å lære. Forøvrig er kollektivtransport ikke nødvendigvis veldig billig. Togprisene er ikke spesielt billige sammenliknet med norske priser, men det finnes en helge-billett som er bra: Opptil fem personer kan reise innenfor et avgrenset område (Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen) på én billett. Det er ikke noe godt tilbud når jeg reiser alene, men gjør at grupper kan komme seg billig rundt, og jeg har blant annet vært i Torgau og Dresden på denne måten.

Ved siden av studiene har jeg vært en del i Thomaskirche. Den ligger rett ved TF, og som jeg har nevnt, er det musikkirken. Jeg har begynt den mentale prosessen med å omstille meg fra å nyte kirkemusikk av høyeste kvalitet til å kunne sette pris på ikke-noe-utenom-det-vanlige-musikk. Det kan ta litt tid, men det skal nok gå. Uansett er jeg glad for alle motettene jeg har fått med meg.

Til slutt: Håndhilsing er en tysk spesialitet som jeg ennå ikke har helt inne, men som jeg ser stort på. Det er vanlig å håndhilse både når man møtes og går fra hverandre. Endelig har jeg skjønt hva det faktisk betyr for beboerne på aldershjem når presten går rundt og hilser på alle de fremmøtte før andakten (jeg syntes det var litt sært da jeg var i praksis, ja). Presten i ESG her er spesielt nøye med å hilse på alle når de kommer på temakvelder og andre arrangementer, og det har gitt meg en god følelse av å bli sett.

Takknemlig hilsen fra Hanne.

Letter 12-2007. The student.

2007-07-13T16:53:00.001-05:00

13^th July 2007

Dear friends,

The student does not give up, and now it starts to make fun! Now that I have finished my presentations and my preparations for the courses, I can eventually let theological bits and pieces make a full picture.

The church history (CH) lectures about Catholicism have long been a limited field which I have not managed to connect to what I learn in other lectures here. In the same way the systematics (ST) seminar has been limited from other courses. But when I in my preparations for the ST presentation needed to learn a bit more about the 2. Vatican Council to understand Schillebeeckx better, and I in the CH lecture learnt just that, I must say the theology started moving. When the Vatican then last week came with their church statement, I could just nod that it fit completely with what I have learnt. It is fun to play theologian when you think you understand something of what is going on the the church world.

Another connection, which was more expected, I have experienced in practical theology (PT). PT is a clearly theoretical subject in Germany. It is also in Norway, we have practice periods, but at the faculty PT is mostly theory. Such pure PT lectures as in Germany we do not have at MF though. I have followed lectures here in Leipzig on pastoral care in certain life situations. It has been a nice continuation of PT 503 (pastoral care and institution practice) which I did in Norway last winter. The last lessons have been about pastoral care for sick and dying, and in between these lectures I have had the chance to participate in a seminar (with practical exercises and little pure theory!) two weekends at the psychological institute, about pastoral care for dying and their relatives. The first weekend was about ourselves, and we worked on our own relation to death. We filled in a questionnaire before the course, and I must say I learnt a lot just from that. It took time to look up all the unknown sickness, feelings and mourning words, but when we were to fill in a similar form at the end of the course, I hardly had to look up a word. Anyhow, I did not only learn words. The questions gave me an awareness what my own mourning process has done. The last weekend was about pastoral care for others, and I recognised something from PT 503. It was just good to get something repeated, and I found it more systematic. It is something I like with Germans, they are orderly and systematic. We learnt more specifically about dying, and it was exciting to se how I now could understand more of the talks I had in the hospital in March.

In addition to these nice connections in lectures and seminars, I have rediscovered the joys of the library. I finished a paper in PT 503 after I came to Leipzig, and then had to use a German pastoral care book as reference literature. I only found some pages covering the subject though, I did not have time to read this German book so carefully. I got response that it was great that I read German pastoral care literature, and that it was a good book. Now eventually I have the time to read it, not only pretend...

I have also found out that the time I have this German library to my disposal is limited. So today I have looked around, trying to find out what I should read before I leave. There is of course lots more than I can mange. I actually said after my ST presentation that I was not going to read more of Jüngel. I think he is funny for those with German as mother tongue, he uses a lot of images, but for a foreigner it is much work. I will give him another chance, though, and I have borrowed a thin book, so we will see. The pastoral care book is full of references, and reminded me that I should read something by Moltmann when I am here. „Der gekreuzigte Gott“ is quite big, though, so I content myself with „Mensch“ as the first book. If it is possible to understand, I might dare to go on. I have long wanted to read Bonhoeffer's „Gemeinsames Leben“, and now at last I have borrowed it. It is not very long, so if he does not write too difficult, I will get through. I have also discovered Dorothee Sölle. It happened as recently as last week, also through the pastoral care lecture. Have I slept in the lessons when I have not heard her name before? One of my fellow students here meant that she might be the most important German contemporary theologian besides Moltmann. Now I read what she writes about passion. I find it a bit difficult, but it might be because I read it at bedtime. Systematic theology is often more suitable for the reading room, or at least when I am more awake than late at night.

Student happy greetings from Hanne.

Brev 12-2007. Studenten.

2007-07-13T16:52:00.002-05:00

13.07.2007

Kjære venner!

Studenten gir seg ikke, og det er nå det begynner å bli morsomt! Når jeg nå er ferdig med foredrag og forberedelser til seminarer, kan jeg endelig la teologiske brikker falle på plass.

Kirkehistorie(KH)-forelesningsrekken om katolisismen har lenge vært et avgrenset felt som jeg ikke har klart å knytte til det andre jeg lærer. På samme måte har systematikk(ST)-seminaret vært avgrenset fra det jeg har drevet med i andre emner. Men da jeg i forberedelsene til ST-foredraget trengte å lære litt mer om 2. Vatikankonsil for å forstå Schillebeeckx bedre, og jeg i KH-forelesningene nettopp lærte det, må jeg si at teologien begynte å røre på seg. Da Vatikanet så kom med sine kirkeuttalelser siste uke, kunne jeg bare nikke at det passer fullstendig med det jeg har lært. Det er litt gøy å leke teolog når man tror man forstår noe av det som skjer i kirkeverden.

En annen sammenheng, som var mer forventet, har jeg opplevd i praktisk teologi (PT). PT er et klart teoretisk fag i Tyskland. Det er jo det i Norge også, vi har praksisperioder, men på fakultetet er PT mye teori. Så rene PT-forelesninger som i Tyskland har vi imidlertid ikke på MF. Jeg har fulgt en forelesningsrekke her i Leipzig om sjelesorg i bestemte livssituasjoner. Det har vært en fin fortsettelse av PT 503 (Sjelesorg og institusjonspraksis) som jeg tok i Norge i vinter. De siste timene har handlet om sjelesorg overfor syke og døende, og innimellom disse forelesningene har jeg fått mulighet til å delta på et seminar (med praktiske øvelser og lite ren teori!) over to helger på det psykologiske instituttet, om sjelesorg for døende og deres pårørende. Den første helgen handlet det om oss selv, og vi jobbet en del med eget forhold til død. Vi fylte ut et spørreskjema før kurset, og jeg må si jeg lærte mye bare av det. Det tok sin tid å slå opp alle de ukjente sykdoms-, følelses- og sørge-ordene, men da vi skulle fylle ut et tilsvarende skjema ved kursets slutt, behøvde jeg jo nesten ikke å slå opp noen ting. Men det var ikke bare ord jeg lærte. Spørsmålene gav meg en klar bevissthet om hva eget sorgarbeid faktisk har gjort. Siste helg handlet om sjelesorg overfor andre, og jeg kjente igjen mye fra PT 503. Det gjorde ikke noe å få repetert litt, og jeg opplevde det mer systematisk. Det er vel noe jeg liker med tyskere, at de er ordentlige og systematiske. Vi lærte mer spesifikt om døende, og det var spennende å se hvordan jeg i ettertid kunne forstå mer av noen av samtalene jeg hadde på Aker sykehus i mars.

I tillegg til disse flotte sammenhengene i forelesninger og seminarer, har jeg gjenoppdaget bibliotekets gleder. Jeg skrev ferdig en oppgave i PT 503 etter at jeg var kommet hit til Leipzig, og måtte da bruke en tysk sjelesorgbok som referanselitteratur. Jeg fant imidlertid bare frem til noen sider der temaet var omtalt, jeg hadde ikke tid til å lese denne tyske boka så nøye. Jeg fikk tilbakemelding om at det var flott at jeg leste tysk sjelesorglitteratur, og at det var en bra bok. Nå har jeg endelig tid til å lese den, ikke bare late som...

Ellers har jeg funnet ut at det er begrenset hvor lenge jeg har dette tyske biblioteket til disposisjon. Så i dag har jeg kikket litt rundt og prøvd å finne ut hva jeg bør lese før jeg drar herfra. Det er selvfølgelig mye mer enn jeg rekker. Jeg sa vel egentlig da jeg var ferdig med ST-foredraget at jeg ikke skulle lese mer av Jüngel. Jeg tror han er morsom for dem som har tysk som morsmål, han bruker mange bilder, men for en utlending er det strevsomt. Jeg vil imidlertid gi ham en sjanse til, og har lånt en ganske tynn bok, så får vi se. Sjelesorgboka er full av referanser, og minnet meg om at jeg bør innom Moltmann når jeg er her. „Der gekreuzigte Gott“ er imidlertid litt stor, så jeg nøyer meg med „Mensch“ i første omgang. Er den mulig å forstå, får jeg se om jeg våger meg videre. Bonhoeffers „Gemeinsames Leben“ har jeg lenge tenkt at jeg skulle lese, og nå har jeg endelig lånt den. Den er ikke uoverkommelig lang, så hvis han ikke skriver altfor vanskelig, skal jeg nok komme meg gjennom den. Dessuten har jeg oppdaget Dorothee Sölle. Det skjedde først forrige uke, også gjennom sjelesorgforelesningen. Har jeg sovet i timene som ikke har hørt navnet hennes før? En av mine medstudenter her mente at hun kanskje var den viktigste tyske teologien i vår tid ved siden av Moltmann. Nå leser jeg det hun skriver om lidelse. Jeg synes det er litt vanskelig, men det er kanskje fordi jeg har den som sengelektyre. Systematisk teologi egner seg ofte bedre på lesesalen eller i hvert fall når man er litt mer opplagt enn sent om kvelden.

Studentglade hilsener fra Hanne.

Letter 11-2007. „Summer holidays“

2007-07-13T16:52:00.001-05:00

7^th July 2007

Dear friends,

oh no, I do not have summer holidays. We do still have two weeks left of the lectures here in Leipzig. But the season says that it is summer holidays, and there are at least some summer activities.

Last week was the ball week. Thursday was Theoball and Sunday dance course ball. The participants at Theoball are mostly students of theology, and the programme is thereafter. The evening started with the performance of „Mosical“, by and for theology students, with a couple of lecturers as guest actors. Theology humour on a high level must be expected at such an event, and I find it quite funny with a Moses who only knows German, and therefore must be at Mount Sinai 40 days in order to learn Hebrew before he understands what God says. I think humour is among the last elements you get in a foreign language, and I am not quite aware of the details around Kirchentag and new German Bible translations, so the natives laughed about more points than I, but it was fun though.

The dance course ball was a ball with style. Flowers and gifts were exchanged before the first waltz introduced the ball. We have „missed“ a couple of men at the course, so I have danced with Miriam and learnt the steps for both. For tango I am not so good as man. For foxtrot I think I manage quite well, and that is one of the dances we have most fun with. At the ball we had a couple of male guests so that both Miriam and I could dance as ladies. Miriam is by the way the one I did the „bible trick“ at the first AT session, i.e. I laid my Norwegian Bible at the table and she asked which language it was, and she has from then been a good language support and a nice friend.

Another summer activity I have tried the last week is museum visits. I have been at the Bach museum and „Runde Ecke“. As I have already mentioned Johann Sebastian Bach was Thomaskantor in Leipzig 1723-1750, and the museum besides the church gives a good impression of his life and work. One of the best rooms was probably that with good chairs and headsets with music. „Runde Ecke“ is the old head quarters of Stasi, the secret security service in DDR. History has not been my favourite subject, and I am sometimes ashamed how little history I know, but now I feel that the interest is starting to increase. The guide was good, and he had several stories about experiences from the DDR time and information about him that was in his file. About each 7^th adult person was a spy, so they were everywhere, and phones and letters were carefully checked. The museum has its own website: http://www.runde-ecke-leipzig.de/cms/

The last museum visit was my warming up to an exam in the language course I take part in. The course is for students of arts. This is the only exam I write here, and gave perhaps some summer holiday feeling. At the theological faculty I will only get participant certificates for the courses I do. It means I will get credits, but no marks, and actually I think it is good. My understanding the first weeks was limited, and my written German is still not very fast or without mistakes. I am though not completely without pressure now at the ned of the semester. Wednesday I will give a presentation in systematic theology, about „The Church as original sacrament?“. Two articles make the basis. Schillebeeckx is not completely impossible, perhaps because he is not German, and you can not translate completely impossible from another language to German. Jüngel though is not quite easy to understand. I have got some help to understand the longest and most complicated German, metaphorical sentences. But the Latin I must give up – if nobody can give me a course this weekend.

Well, I do not have the time for that. I am soon on my way to a block seminar. I must take the chance when I have it, and there is lot of interesting things to learn. This weekend and two weeks ago I participate in a seminar about death. It is at the psychological institute at the university, especially developed for students of theology. But next weekend I am free, and might do some more summer activities again.

Best summer wishes from Hanne.

Brev 11-2007. „Sommerferie“

2007-07-13T16:51:00.001-05:00

07.07.2007

Kjære venner!

Nei da, jeg har ikke sommerferie. Det er fortsatt to uker igjen av forelesningstiden her i Leipzig. Men årstiden tilsier at det er sommerferie, og noen sommerlige aktiviteter blir det.

Forrige uke var balluka. Torsdag var det Theoball og søndag var det dansekursball. Deltakerne på Theoball er stort sett teologistudenter, og opplegget er deretter. Kvelden startet med teaterforestillingen „Mosical“, av og for teologistudenter, med et par forelesere som gjesteskuespillere. Man kan ikke vente annet enn teologihumor på høyt nivå ved et slikt arrangement, og jeg synes jo det er riktig morsomt med en Moses som ikke kan annet enn tysk, og derfor må være på Sinai-fjellet i 40 dager for å lære hebraisk før han forstår hva Gud sier. Jeg tror humor er noe av det siste man får med seg på et fremmedspråk, og detaljene rundt Kirchentag og nye tyske bibeloversettelser er jeg heller ikke kjent med, så de innfødte lo nok av flere poenger enn jeg, men moro var det.

Dansekursballet var et ball med stil. Blomster og gaver ble overrakt før den første valsen innledet ballet. Vi har „manglet“ et par menn på kurset, så jeg har danset med Miriam og lært dansetrinnene for begge kjønn. I tango egner jeg meg ikke så godt som mann. I foxtrot synes jeg derimot at jeg får det rimelig greit til, og det er en av dansene vi har det mest moro med. På ballet var det imidlertid et par mannlige gjester som gjorde at både Miriam og jeg fikk danset som damer. Miriam er forresten den jeg tok „bibeltrikset“ på den første GT-timen, dvs jeg la min norske bibel på bordet og hun spurte hvilket språk det var, og hun har senere vært en god språkstøtte og hyggelig venninne.

En annen sommeraktivitet jeg har prøvd meg på siste uke, er museumsbesøk. Jeg har vært på Bachmuseet og „Runde Ecke“. Som tidligere nevnt var Johann Sebastian Bach Thomaskantor i Leipzig 1723-1750, og museet som ligger ved siden av kirken gir et godt innblikk i hans liv og virke. Et av de beste rommene var nok det med gode stoler og høretelefoner med musikk. „Runde Ecke“ er det gamle hovedkvarteret til Stasi, det hemmelige sikkerhetspolitiet i DDR. Historie har ikke vært mitt favorittfag, og jeg er noen ganger flau over hvor lite historie jeg kan, men nå merker jeg at interessen begynner å ta seg opp. Guiden var flink, og hadde flere personlige historier om egne opplevelser fra DDR-tiden og opplysninger som hadde havnet i hans mappe. Omtrent hver 7. voksne person var spion, altså var de overalt, og telefoner og brev ble nøye gjennomgått. Museet har en egen hjemmeside: http://www.runde-ecke-leipzig.de/cms/

Dette siste museumsbesøket hadde jeg som oppvarming til en klausurprøve på språkkurset jeg deltar på. Kurset er tysk for åndsvitenskap-studenter (kalles vi det på norsk?). Dette er den eneste eksamenen jeg har her, og gav kanskje en smule sommerferiefølelse. På TF skal jeg bare ha deltakerbevis på de emnene jeg tar. Det betyr at jeg får studiepoeng, men ikke karakter, og det tror jeg i grunnen er greit. Det var begrenset hva jeg forstod de første ukene, og min skriftlige tysk er fremdeles ikke spesielt rask eller feilfri. Jeg er imidlertid ikke helt uten press nå på slutten av semesteret. På onsdag skal jeg holde foredrag i systematisk teologi, om „Kirken som ursakrament?“. To artikler er utgangspunktet. Schillebeeckx er ikke helt umulig, kanskje fordi han ikke er tysk, og man ikke kan oversette helt umulig fra et annet språk til tysk. Jüngel er derimot ikke helt lett å forstå. Jeg har fått litt hjelp til å forstå de lengste og mest innviklede tyske, metaforiske setningene. Men latinen må jeg bare gi opp – hvis ingen kan gi meg et lynkurs i løpet av helgen.

Skjønt det har jeg egentlig ikke tid til. For nå er jeg snart på vei til et blokkseminar. Man må benytte sjansen når man har den, det er mye spennende å lære. Denne helgen og for to uker siden deltar jeg på et seminar om død. Det er på det psykologiske instituttet på universitetet, spesielt utviklet for teologistudenter. Men neste helg har jeg fri, og kan kanskje finne på mer sommerlige aktiviteter igjen.

God sommer fra Hanne.

Letter 10-2007. German.

2007-06-25T14:55:00.001-05:00

25^th June 2007

Dear friends,

I have now been so long in Germany that I think I can come with „Hanne's German course“, or perhaps rather „Hanne's favourite expressions in German“, or „German expressions you will probably not need(?)“. I think I have gathered some really good German words that I will teach you.

Those of you who study or have studied theology and have finished your Hebrew (or for some other reason have Hebraica at home), can start reading Gen 1,1-2. In verse 2 you will find the German (Hebrew) expression above all German expressions, Tohuwabohu. When I together with some friends at Evangelisches Studienhaus, as preparation for a lesson in the OT seminar about creation, translated the first verses of this creation story, my fellow students said: „Actually we do not need to translate this.“ An English translation of the biblical 'tohu wa-bohu' is 'formless void', and describes the chaos before God cleared up and made kosmos. „This is theology German“ I thought, and found my German-Norwegian dictionary just to show that it was not a common word... Theology German seldom appear in this dictionary from high school, Tohuwabohu is though a common word, at least common enough to be there, theology German for everyone; translated with 'confusion, chaos'.

Last Sunday I learnt a new expression when the dance class was over, and my dance partner was tired. 'Ich bin k.o.' she said, and I looked like a question mark. 'Ich bin kaputt' she translated, 'done' was the meaning. She did not know where it came from, and accepted my guess that it was just opposite of o.k. My dictionary again had a contribution to an expression I never thought I would find there; 'k.o.' means 'knockout', or 'exhausted, done'. Perhaps it is also used in English, without my knowledge. I am certainly more often o.k. than k.o., but next time I am not o.k., I might say that I am k.o. This expression is worth having in my active vocabulary(?)

Those of you who have been to (or are in) Palestine, or in other ways have some knowledge of Arabic, know that 'yalla' is a frequently used word. I have not found any such usable word in German, but one of the most used words is probably 'genau'. I can not say that it is a favourite word, but the frequency makes me explain it, perhaps as much as a warning, as a suggestion. It means 'exactly' and is not as meaningless as 'lissom' in Norwegian ('you know' might be an equivalent phrase often used in English), but still not necessary to add in every sentence. 'Genau' might be such a word you must have in your vocabulary in order to be really German, but so far I have not had a need to sound so native that I have started using it, and I will try to keep it out. It is often used by students, and I understand it as a break in order to think. Though I do not regard 'genau' as one of my favourite words, it is much better than 'eehm', which is not in the dictionary! I have a teacher who have a couple (or more) 'eehm' in each sentence, and it is so disturbing that I seldom understand the meaning of what he is saying. Then 'genau' after each paragraph is after all much better.

„Wir duzen uns, ja?“ I should certainly have learnt as soon as I came, but I still looked like a question mark when I got this question in Selbitz. Something I still find very difficult in German, is to know when I shall say Du (informal, friendly, close 'you' – 'Tomi' for those of you who know Bangla...) and when I shall say Sie (formal, polite, distant 'you' – 'Apni' in Bangla). I still find it artificial to say Sie, as I never say 'De' in Norwegian. At the same time I thought I had to say Sie to everyone I did not know. Anyway, students use Du to students, while they to professors always say Sie. To scientific co-workers they certainly also say Sie, and I made at least one mistake the first week, as I thought such a co-worker was a fellow student, and I addressed her with Du. She has not been angry with me afterwards, so I guess I am forgiven. ('duzen' then means 'address informally')

At last a word I think sounds nice: 'schwül'. The stable warm weather was limited to April. Now in June it has changed a lot, and I must admit I am grateful for days with rain, more than days with much heat. The funniest days when it comes to language, are then quite tiring for the body; as 'schwül' means 'close' (or how this hot and humid weather is normally called in English), but then it also gives the opportunity for some real weather afterwards. Today it has not been really 'schwül', but we have though had some real weather, with wind, rain and thunder ('Gewitter' is also not bad as a thunder-word), so I am quite pleased.

Viele Grüße

Hanne

Brev 10-2007. Tysk.

2007-06-25T14:54:00.000-05:00

25.06.2007

Kjære venner!

Jeg synes nå jeg har vært i Tyskland så lenge at jeg kan komme med „Hannes tyskkurs“, eller kanskje heller „Hannes yndlingsuttrykk på tysk“, eller „tyske uttrykk man antakelig ikke får bruk for(?)“. Jeg synes jeg har samlet noen riktig fine tyske ord som dere nå skal få innsikt i.

Dere som studerer teologi og er ferdig med hebraisk-eksamen (eller av andre grunner skulle ha Hebraica i huset), kan begynne med å slå opp på side 1, og lese 1 Mos 1,1-2. Ikke langt ut i vers 2 kommer dere til det tyske (hebraiske) uttrykket over alle tyske uttrykk; Tohuwabohu. Da jeg sammen med noen venner på Evangelisches Studienhaus, som forberedelse til en time i GT-seminaret om skapelse, oversatte de første versene av denne skapelsesberetningen, kom det fra mine tyske medstudenter: „Dette behøver vi jo egentlig ikke å oversette.“ Den norske oversettelsen av det bibelske 'tohu wa-bohu' er 'øde og tom', og beskriver det kaoset som var før Gud ordnet opp og laget kosmos. „Dette er teologi-tysk,“ tenkte jeg, og slo opp i min tysk-norske ordbok bare for å vise at det ikke var noe vanlig ord... Teologi-tysk finner jeg sjelden i denne ordboka fra videregående, Tohuwabohu er imidlertid et vanlig substantiv, i hvert fall vanlig nok til å ha kommet med, teologitysk for enhver; oversatt med 'virvar, kaos'.

Forrige søndag lærte jeg et nytt uttrykk da dansekurset var over, og dansepartneren min var sliten. 'Ich bin k.o. [kao]' sa hun, og jeg så ut som et spørsmålstegn. 'Ich bin kaputt' oversatte hun, 'ødelagt', 'ferdig' betydde det altså. Hun visste ikke hvor det kom fra, og godtok mitt forslag om at det var det motsatte av o.k. Ordboka mi har igjen et bidrag til et uttrykk jeg ikke hadde trodd jeg ville finne der; 'k.o.' betyr 'knockout', evt 'utmattet, ferdig'. Jeg er nok oftere o.k. enn k.o., men neste gang jeg ikke er o.k., vil jeg si at jeg er k.o. Dette uttrykket er det verdt å få inn i det aktive ordforrådet(?)

De som har vært i Palestina, eller på andre måter er blitt litt kjent med arabisk, vet at 'yalla' er et hyppig brukt ord. Jeg har ikke funnet noe like anvendelig uttrykk på tysk, men et av de mest brukte ordene er nok 'genau'. Jeg kan ikke si at det er et yndlingsord, men frekvensen gjør at jeg synes det bør med, kanskje like mye som en advarsel som en oppmuntring. Det betyr 'nettopp' og er ikke like meningsløst som 'lissom', men ganske unødvendig å si etter hver setning likevel. Kanskje er 'genau' et slikt ord man må ta inn i ordforrådet hvis man vil være skikkelig tysk, men foreløpig har jeg ikke hatt så sterkt behov for å høres innfødt ut at jeg har begynt å bruke det, og jeg skal forsøke å holde ut. Det brukes mest av studenter, og jeg oppfatter det som en tenkepause. Selv om jeg altså ikke regner 'genau' blant yndlingsordene mine, er det mye bedre enn 'eehm'. Det finner jeg ikke i ordboka! Jeg har en lærer som har et par (eller flere) 'eehm' i hver setning, og det er for meg så forstyrrende at jeg sjelden får med meg meningen i det han sier. Da er 'genau' etter hvert avsnitt mye bedre.

„Wir duzen uns, ja?“ burde jeg vel ha lært med det samme jeg kom, men jeg så fortsatt ut som et spørsmålstegn da jeg fikk dette spørsmålet i Selbitz. Noe av det jeg fortsatt synes er vanskeligst med tysk, er å vite når jeg skal si Du og når jeg skal si Sie. Jeg opplever fortsatt at det er kunstig å si Sie, jeg sier jo aldri De til noen på norsk. Samtidig trodde jeg man sa Sie til alle man ikke kjente. Studenter bruker imidlertid alltid Du seg imellom, mens man til professorer alltid sier Sie. Til vitenskapelige medarbeidere sier man nok også Sie, og jeg gjorde minst én bommert første uka, da jeg trodde en slik medarbeider var en medstudent og tiltalte henne med Du. Hun har ikke sett stygt på meg når jeg har møtt henne senere, så det er vel tilgitt. ('duzen' betyr altså 'si du til')

Til slutt et ord jeg synes lyder litt flott: 'schwül'. Det stabile varme været hadde vi mest av i april. Nå i juni har det skiftet mye, og jeg må jo innrømme at jeg er takknemlig for dager med regn, mer enn dager med sterk varme. De morsomste dagene språkmessig, er ganske slitsomme for kroppen; 'schwül' betyr nemlig 'lummert', men så gir det jo også mulighet for litt skikkelig vær etterpå. I dag har det ikke vært skikkelig 'schwült', men vi har likevel fått litt skikkelig vær, med vind, regn og torden ('Gewitter' høres heller ikke verst ut), så jeg er riktig fornøyd.

Viele Grüße

Hanne

Letter 09-2007. Sisters and pastors.

2007-06-12T16:06:00.002-05:00

12^th June 2007

Dear friends,

As mentioned in the last letter, my Whitsun holidays meant one week in a convent. Christusbruderschaft is one of the oldest and largest evangelical orders in Germany. It was founded in 1949, and has today more than 100 Sisters, and a few Brothers. The mother house, where many of the Sisters live, is situated in Selbitz, not far from Hof.

While I in some of the other communities I have visisted, have needed to push a bit to be allowed to work, many evangelical communities in Germany have an offer to „live, pray and work with“, socalled „Kloster auf Zeit“. The stay is free when you work five hours a day. It is a great opportunity for those of us who would otherwise not prioritize the money for a week or more in a community. I thought it was an offer for potential postulants, but the others who were there „auf Zeit“ had often a decision they had to take without having a thought that the religious life might be something for them. One of my new friends made the decision to become a nurse while I was there. She worked at the home for elderly run by the community and had lots of time to reflect if this was her vocation, which she found it was. If anybody wants some time-limited community life in Germany, I can recommend http://www.kommunitaeten.de/urlaub/kur01.htm

My working hours in the convent were mostly in the herb garden. I will not say that I am now an expert on herbs, but I have learnt something, both outside in the garden, and on the top floor where the herbs were dried. After the first day with activity in muscles I did not know I had or used on my knees in the herb bed, I could feel how it might be to be an 80 years old nun – to stand up and sit down during the prayers was something my legs could not do alone, but for which they had to ask my arms for help! On rainy days we packed the dried herbs in small bags, a work similar to what I did at YWCA in Jericho. I also experienced the laundry and the dishwashing, both big projects with so many Sisters in one place. The big amount of Sisters also give the prayers rich possibilities. I have said it before and I say it again: I like the divine office.

After my week in the community I have been a trip to Norway. I have been the student representative in the supervisory board of the Norwegian Association of Clergy the last year, and last week we first had our board meeting and then a country conference in Harstad in North Norway. The subject for the conference was recruitment, and North Norway showed its best side, with culture, midnight sun and nice weather, it should make it possible also to recruit pastors to this part of Norway in the future. There were several good thoughts on recruitment presented and we students elected a new student representative, which is more practical when I am seldom in the country.

On my way back to Leipzig, I had a day in Wittenberg. The Germans love their middle age towns, and each town with self-respect has its own town festival. Wittenberg has its middle age festival „Luthers wedding“ the second weekend in June each year. I must admit I have not thought of Luthers marriage with Katharina being the most important about Wittenberg, but it is of course a nice possibility for both playing middle age and focusing on Luther (I experienced more of the first).

Thoughts about the religious life and the priesthood, and then a long, warm day in Wittenberg made me sleep the most of the Sunday rather than doing the bike and swimming I had planned. It is strange how exhausted you can be without knowing. Now the second half of the semester is here, and as „second halves“ always run much faster than „first halves“ the semester is surely ended before I manage to think.

All the best from Hanne.

Brev 09-2007. Søstre og prester.

2007-06-12T16:06:00.001-05:00

12.06.2007

Kjære venner!

Som nevnt i forrige brev, betydde pinseferien for meg en uke i kloster. Christusbruderschaft er blant de eldste og største evangeliske ordenene i Tyskland. Den ble stiftet i 1949, og har i dag over 100 Søstre, og noen brødre. Moderhuset, der mange av Søstrene bor, ligger i Selbitz i nærheten av Hof.

Mens jeg i de andre kommunitetene jeg har besøkt, ofte har måttet presse litt på for å få lov til å jobbe, har mange evangeliske kommuniteter i Tyskland et tilbud om å „leve, be og arbeide med“, såkalt „Kloster auf Zeit“. Oppholdet er gratis mot 5 timers arbeid om dagen. Det er en flott mulighet for oss som ellers ikke ville ta oss råd til en uke eller mer i kloster. Jeg tenkte det var et tilbud for potensielle postulanter, men de andre som var der „auf Zeit“ hadde gjerne en beslutning som måtte tas uten å ha noen tanke om at et varig klosterliv var noe for dem. En av mine nye venninner bestemte seg for å bli sykepleier mens jeg var der. Hun hadde praksis på aldershjemmet som drives av kommuniteten og hadde god tid til å reflektere over om det var hennes kall, noe hun altså kom frem til at det var. Har noen fått lyst på litt tidsbegrenset klosterliv i Tyskland, kan jeg anbefale http://www.kommunitaeten.de/urlaub/kur01.htm

Mine arbeidstimer i klosteret var stort sett i urtehagen. Jeg skal ikke påstå at jeg er blitt noen ekspert på urter, men jeg har vært med på litt av hvert både ute i hagen, og på loftet der urtene ble tørket. Etter den første dagen med aktivitet i muskler jeg ikke visste jeg hadde eller brukte på kne i urtebedet, fikk jeg kjenne på hvordan det kanskje er å være 80 år gammel nonne – å reise seg og sette seg under tidebønnen var noe beina ikke klarte av seg selv, men måtte be armene om hjelp til! På regnværsdager pakket vi de tørkede urtene i små poser, et arbeid som liknet mye på det jeg gjorde hos KFUK i Jeriko. Ellers var jeg også innom vaskeriet og oppvasken, begge deler store prosjekter med så mange Søstre på ett sted. Det store antallet Søstre gir også tidebønnene gode vilkår. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg liker tidebønner.

Etter klosteroppholdet har jeg vært en tur i Norge. Jeg har vært studentrepresentant i Presteforeningens representantskap det siste året, og forrige uke var det først representantskapsmøte, og så landskonferanse i Harstad. Temaet for konferansen var rekruttering, og Nord-Norge viste seg fra sin beste side, med kultur og midnattsol og pent vær, noe som burde gjøre det mulig å rekruttere prester også til den delen av Norge fremover. Flere gode tanker om rekruttering ble presentert og vi studenter fikk valgt ny studentrepresentant, noe som er praktisk når jeg er så lite i landet.

På vei tilbake til Leipzig, hadde jeg en dag i Wittenberg. Tyskerne er glad i middelalderbyene sine, og hver by med respekt for seg selv har sin egen byfest. Wittenberg har sin middelalderfest „Luthers bryllup“ andre helg i juni hvert år. Jeg må vel innrømme at jeg ikke har ansett Luthers ekteskap med Katharina som det viktigste med Wittenberg, men det er jo en fin mulighet til både å leke middelalder og fokusere litt på Luther (jeg så mest av det første).

Klostertanker, prestetanker og en varm, lang dag i Wittenberg gjorde at jeg i stedet for min planlagte sykkel- og svømmetur, sov det meste av søndagen. Det er rart hvor utslitt man kan være uten å vite det. Nå er andre halvdel av semesteret i full gang, og siden „andrehalvdeler“ alltid går mye fortere enn „førstehalvdeler“, er vel semestert omme før jeg får sukk for meg.

Alt godt fra Hanne.

Letter 08-2007. Churches.

2007-05-25T03:49:00.001-05:00

25^th May 2007

Dear friends,

I have told that I have visited some late gothic village churches north of Leipzig, but I live in a city, and there are churches here too, quite many. I have not visited so many of them, but I have been in some, and I have been most frequently in the two churches in Innenstadt, Thomaskirche (http://www.thomaskirche.org/) and Nikolaikirche (http://www.nikolaikirche-leipzig.de/).

Thomaskirche is the Bach church. Johann Sebastian Bach was Thomas organist from 1723 to 1750, and it is also seen in the church today. Outside the church there is a big statue, and cafes in the surrounding often have their name from the wellknown composer. In the choir in the church is his grave, and the great number of tourists in Leipzig might have a connection to this man. I remember my father once saying, when I started playing some Bach music on the piano, that Bach had written 90 % of the music worth listening to. It might have been an overstatement, but he has written much good music.

Each Friday evening there is a motette in Thomaskirche, a concert in the form of vesper, with Thomanerchor or a guest choir. It is even more popular than the lectures at the theological faculty... I have had a tendency coming only five minutes before here also (I have a nice view to the church from the library, and I do not need many minutes for crossing the road), but I managed to find a seat on the gallery also last Friday. Also Sunday services in the Thomaskirche show that it is a church music church. The choir plays an important role.

Nikolaikirche is the peace church. My history knowledge about Germany has not been the best, but it starts to help now. I still do not have the full overview of the happenings in DDR in 1989, but at least I have understood that Nikolaikirche in Leipzig had a meaning. Each Monday at 5.00 PM there is peace prayer in Nikolaikirche, as it has been since 1982. Today the church is not full, but it is not empty either. In 1989 the peace prayers were more than full. The DDR inhabitants wanted freedom, and the peace prayers were followed by peaceful demonstrations around Innenstadt. In October 1989 300.000 participated in this demonstration, and I think that is quite telling in a town of Oslo's size (500.000).

This week in Nikolaikirche there was a peace prayer for the sufferings of the Palestinians. It has earlier been a peace prayer for the three kidnapped Israeli soldiers, and now Palestinians had asked for a prayer too. Before I came to Germany I had not thought so much about the Israel/Palestine disposition here, but I should perhaps have understood that the holocaust sense of guilt still is so present in the mind that most Germans feel a responsibility for the Jews and Israel. It is soon 40 years Israeli occupation of East-Jerusalem, the Westbank and Gaza (10^th June), and I wonder if the Germans know, and I wonder what I can do in a country where people's sense of guilt for what happened 60 years ago seemingly never ends. We need peace prayers.

It is not only in Innenstadt that you find churches. Just outside my window is Marienkirche. As in most churches in this country, the church bells in Marienkirche rings for five minutes at 7.00 AM 12.00 noon and 6.00 PM. The first morning I thought there was a service in the church, but it is only a reminder that it is prayer time. These bells should make it easy to have a good prayer rythm, but noon and evening I am seldom at home, and morning I am either still in bed, in the bathroom or on my way to an early lecture. This week it will be different. In Germany they have a longer Whitsun holidays. We are soon in the middle of the summer semester and the students (or the lecturers?) need a week without lectures. I will then get to know some protestant religious life in Germany. I will be one week with Christusbruderschaft in Selbitz. (http://www.christusbruderschaft.de/)

Greetings from Hanne.

Brev 08-2007. Kirker.

2007-05-25T03:48:00.000-05:00

25.05.2007

Kjære venner!

Jeg har fortalt at jeg har besøkt noen sengotiske landsbykirker nord for Leipzig, men jeg bor jo i en by, og det er kirker her også, ganske mange kirker. Jeg har ikke besøkt så mange av dem, men jeg har vært i noen, og de to kirkene i Innenstadt, Thomaskirche (http://www.thomaskirche.org/) og Nikolaikirche (http://www.nikolaikirche-leipzig.de/) har jeg vært mest i.

Thomaskirche er Bach-kirken. Johann Sebastian Bach var Thomaskantor fra 1723 til 1750, og det setter sitt preg på kirken også i dag. Utenfor kirken står en stor statue, og kafeer i nærheten har gjerne navn etter den kjente komponisten. I koret i kirken finnes graven hans, og det store antallet turister i Leipzig har kanskje en sammenheng med denne mannen. Jeg husker at Pappa sa, den gang jeg begynte å spille noen stykker av Bach på piano, at han hadde skrevet 90 % av musikken det var verdt å lytte til. Det er mulig det var en overdrivelse, men han har skrevet mye god musikk.

Hver fredag kveld er det motette i Thomaskirche, en konsert i form av vesper, med Thomanerchor eller et gjestekor. Den er enda mer populær enn forelesningene på TF... Jeg har hatt en tendens til å komme bare fem minutter før her også (jeg har utsikt til kirken fra lesesalen, og trenger ikke beregne mange minutter på å gå over veien), men klarte å lete frem en plass på galleriet også sist fredag. Også søndagsgudstjenestene i Thomaskirche bærer preg av at det er en kirkemusikkirke. Koret har en viktig rolle.

Nikolaikirche er fredskirken. Historiekunnskapene mine når det gjelder Tyskland har ikke vært de beste, men det begynner å hjelpe. Jeg har fortsatt ikke den fulle oversikten over hendelsene i DDR i 1989, men jeg har i hvert fall fått med meg at Nikolaikirche i Leipzig var av betydning. Hver mandag kl 17.00 er det fredsbønn i Nikolaikirche, slik det har vært siden 1982. I dag er det ikke fullt i kirken, men det er likevel godt oppmøte. I 1989 var fredsbønnene overfylt. DDR-innbyggerne ønsket frihet, og fredsbønnene ble fulgt av fredelige demonstrasjoner rundt Innenstadt. I oktober 1989 deltok 300.000 mennesker på denne demonstrasjonen, og det mener jeg er ganske talende i en by på størrelse med Oslo.

Denne uka var det i Nikolaikirche fredsbønn for palestinernes lidelser. Det har tidligere vært fredsbønn for de tre bortførte israelske soldatene, og nå hadde palestinere ytret ønske om at det også ble bedt for dem. Før jeg kom til Tyskland hadde jeg ikke tenkt så mye på Israel/Palestina-stemningen her, men jeg burde kanskje ha skjønt at holocaust-skyldfølelsen fremdeles sitter så sterkt i bevisstheten at de fleste tyskere kjenner ansvar for jødene og Israel. Det går mot 40 års israelsk okkupasjon av Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gaza (10. juni), jeg lurer på om tyskerne vet det, og jeg lurer på hva jeg kan gjøre i et land som tilsynelatende aldri blir kvitt skyldfølelsen for det som skjedde for over 60 år siden. Vi trenger fredsbønner.

Det er ikke bare i Innenstadt det er kirker. Like utenfor vinduet mitt er Marienkirche. Som i de fleste andre kirker i dette landet, ringer kirkeklokkene i Marienkirche i fem minutter kl 7.00, 12.00 og 18.00. Den første morgenen trodde jeg det var gudstjeneste i kirken, men det er bare en påminnelse om at det er bønnetid. Disse klokkene burde gjøre det lett å få til en god bønnerytme, men 12.00 og 18.00 er jeg sjelden hjemme, og 7.00 er jeg enten fremdeles i senga, på badet eller på vei til en tidlig forelesning. Denne uka skal det bli annerledes. I Tyskland har de noe så fint som pinseferie en uke. Vi nærmer oss midten av sommersemesteret og studentene (eller foreleserne?) trenger tydeligvis en forelesningsfri uke. Da benytter jeg muligheten til å bli kjent med det evangeliske klosterlivet i Tyskland. Jeg skal være en uke med Christusbruderschaft i Selbitz. (http://www.christusbruderschaft.de/)

Hilsen Hanne.

17th May

2007-05-20T14:51:00.000-05:00

From left: Markus, Jana, Ines, Sebastian, Dorothea and Brandolf
Kitchen occupants ;-)

Letter 07-2007. „Norwegian“ Germans.

2007-05-20T14:50:00.001-05:00

20^th May 2007

Dear friends,

In my first letter from Germany I mentioned the welcoming committee meeting me at the railway station in Leipzig; Sebastian and Ines who have lived in Norway, and Markus and Jana who are leaving for Norway in August when Markus will study at MF one year. Sebastian and Ines speak Norwegian very well, and can easily be called „Norwegian“ Germans. Markus and Jana attend a Norwegian course with Sebastian as their teacher, and are on their way to being a bit Norwegian they too. Dorothea and Brandolf is another couple going to study at MF this autumn. They have also started learning Norwegian, and Dorothea finding me in the library one day, told me that she wanted to practice speaking Norwegian, so then we went out in the park and spoke a bit Norwegian (but most German).

I have not yet met any Norwegians her, but the „Norwegian“ Germans are among the friends I appreciate the most. Markus and Dorothea I often see at TF, and Jana and Brandolf are also quite often to be found there. Sebastian and Ines do not study at TF, so I do not just happen to meet them. But it is possible to make arrangements, and one such arrangement was that I joined the Norwegian class one evening. Then I met a good group of eager Norway tourists (and students) who were interested in speaking with a real Norwegian.

Dorothea and Brandolf invited me for „Luther dance“ one evening. It is not called Luther dance, but it is that type of dance danced at Luther's time, and they practice for the „Luther wedding“, a city party in Wittenberg, in June. They dance weekly, and I had the chance to join them once. It was quite fun. I must introduce them to Norwegian folk dance, I think Dorothea would like that. They have also taken me to an exhibition which was here in Leipzig when I came: „Not only salmon and hot dogs“, about the relation between Germany and Norway the last 100 years.

I have had a block seminar again this week. Thursday, Friday and Saturday I have seen late gothic village churches in the area north of Leipzig. Thursday was Ascencion day, but it does not mean that we could not see churches. That it was also 17^th May (the Norwegian National day) was not very important for the Germans, and actually not for me either. I do not think there was a parade in the neighbourhood that I missed. I found though that the day could be observed, and I invited my three couples of „Norwegian“ friends for supper.

Smoked salmon and egg, ice cream and strawberries + the typical Norwegian bread „lefse“ which the guests brought from their last trip to Norway gave the taste sense an experience of being in Norway. The hearing sense got lots of Norwegian this evening, both fairy tales and national anthem in addition to trying normal conversation and telling of national day traditions. I was actually quite impressed by the German performance of the Norwegian national anthem. They found it a bit difficult, but had practed before they came. A flag for the sight sense I had not, but birch leaves (which were much more developed than „normal“ 17^th May) contributed to the mood. It was a very nice evening, and when it was close to midnight and I thought the guests were leaving, they „occupied“ the kitchen until it was tidy and clean. If I was to study in Norway the next semester, I would have looked forward to be „German“ Norwegian for my „Norwegian“ German friends. Now this might be what I will miss the most, when I continue my studies abroad.

German-Norwegian greetings from Hanne.

Brev 07-2007. „Norske“ tyskere.

2007-05-20T14:49:00.000-05:00

20.05.2007

Kjære venner!

I det første brevet jeg sendte fra Tyskland nevnte jeg velkomstkomiteen som møtte meg på jernbanestasjonen i Leipzig; Sebastian og Ines som har bodd i Norge, og Markus og Jana som skal til Norge i august da Markus skal studere på MF et år. Sebastian og Ines snakker veldig godt norsk, og kan lett kalles „norske“ tyskere. Markus og Jana går på norskkurs med Sebastian som lærer, og er absolutt på vei til å bli litt norske de også. Dorothea og Brandolf er et annet par som skal til MF til høsten. De er også i gang med norskkurs, og Dorothea tok tak i meg på lesesalen en dag og sa at hun ville øve på å snakke norsk, så da gikk vi ut i parken og snakket litt norsk (men mest tysk).

Jeg har ennå ikke truffet noen nordmenn her, men disse „norske“ tyskerne er blitt blant de vennene jeg setter mest pris på. Markus og Dorothea ser jeg ofte på TF, og det hender rett som det er at Jana og Brandolf også er å finne der. Sebastian og Ines studerer ikke på TF, så dem treffer jeg ikke tilfeldig. Men det går jo an å gjøre avtaler, og en slik avtale var at jeg var med på norskkurset en kveld. Da traff jeg en hel gjeng ivrige Norges-turister (og studenter) som var interessert i å snakke med en ekte nordmann.

Dorothea og Brandolf inviterte meg med på „Luther-dans“ en kveld. Det heter ikke Luther-dans, men det er den typen dans som ble danset på Luthers tid, og de øver blant annet til „Luther-bryllup“, en byfest i Wittenberg, i juni. De danser ukentlig, og jeg fikk altså være med en kveld. Det var riktig morsomt. Jeg må nok introdusere dem for norsk folkedans, det hørtes ut som Dorothea kunne tenke seg å prøve det. De har også tatt meg med på en utstilling som var i Leipzig da jeg kom; „Ikke bare laks og pølser“, om forholdet mellom Tyskland og Norge de siste 100 år.

Jeg har hatt et blokkseminar igjen denne uka. Torsdag, fredag og lørdag har jeg sett på sengotiske landsbykirker i området nord for Leipzig. Torsdag var jo Kristi Himmelfartsdag her også, men det forhindrer ikke at man kan se på kirker. At det var 17. mai var vel ikke så veldig viktig for tyskerne, og for så vidt ikke så viktig for meg heller. Jeg tror ikke det var noe tog i nærheten som jeg gikk glipp av. Jeg syntes imidlertid at dagen kunne markeres, og inviterte mine tre par „norske“ venner til kvelds.

Røkelaks og eggerøre, is og jordbær + gjestenes medbrakte lefser fra siste Norges-tur gav smakssansen en opplevelse av å være i Norge. Hørselen fikk mye norsk i løpet av kvelden, både eventyr og nasjonalsang i tillegg til forsøk på vanlig konversasjon og formidling av nasjonaldagstradisjoner. Jeg var egentlig ganske imponert over den tyske fremføringen av den norske nasjonalsangen. De syntes den var litt vanskelig, men hadde øvd på forhånd. Noe flagg for synet hadde jeg ikke, men bjørkeløv (som var langt mer utsprunget enn det skal være 17. mai) hjalp godt på stemningen. Det ble en riktig hyggelig kveld, og da det nærmet seg midnatt og jeg trodde gjestene skulle gå, „okkuperte“ de kjøkkenet til det var ferdig ryddet og vasket opp. Hvis jeg skulle ha studert i Norge det neste semesteret, hadde jeg gledet meg til å være „tysk“ nordmann for mine „norske“ tyske venner. Nå blir det kanskje det jeg vil savne mest, når jeg fortsetter mine utenlandsstudier.

Norsk-tysk hilsen fra Hanne.

Details from the ceiling in room 414

2007-05-20T14:05:00.001-05:00

Letter 06-2007. German students.

2007-05-14T16:51:00.001-05:00

14^th May 2007

Dear friends,

You do not need to study long in another country before you see how strange the students there are – or how strange the students in your own country are, dependent on who you ask. Here is a small presentation of the strange students of Norway or Germany.

In Norway, or at least at MF, my school, it is normal that the students come to the auditorium when the lecture starts. I have often been the first one if I have come 5 minutes before the lecutre. The students do not spend extra time in the classrooms. In Germany, or at least at the theological faculty (TF) in Leipzig, the students normally come early. I have experienced that the classroom is full if I come late; 5 minutes before the lectures starts.

In Norway it is normally much space in the auditoriums. The lecturers must often ask the students to come closer when they sit in the back of an almost empty room. There is a reason that German students stand waiting outside the door, to make sure they get a good seat 15 minutes before, when the last lecture ends: It will get full. There is one socalled auditorium (Hörsaal, without much elevation or amfi structure) here, which is not very big, and then classrooms, which are also not very big. Some lectures which have not got time in the auditorium, are so popular that two classrooms are needed. Then a door between the rooms is opened, and the lecturer stands in the opening, so that the students in both room can hear. I have also started to come early enough to the pastoral care lectures to get a seat so that I both see and hear the teacher.

Most classrooms and auditoriums in Norway, at least at MF, are quite sterile and boring. MF is a practical and clean building. TF in Leipzig has more style. Paintings in the ceiling, or other ornaments, make it nice even when having given up understanding what is being said.

Norwegian students are normally silent until they leave the classrom after the lecture. After the last lecture of the semester they usually clap. At the end of the first lecture I attended here in Leipzig, I wondered what the students were doing. They all hit the table with their fist. This happened again in the other lectures and seminars I attended, and I soon understood that it was the applause after the lecture. Also students reading their protocols from the last seminar, or giving a speech (Referat), get such an applause. Only if there is no table to hit, I have experienced that they clap their hands.

The lecturers must also have a comment. In Norway I am used to the lecturers keeping their attention to what they talk about. I will not say that the German do not. But one case gets attention from almost everybody; sneezing. When I came in the beginning of April, the pollen season had started, and I was not the only one sneezing several times during the day. A student at the neighbouring table whispering „Gesundheit“ I can understand, but when the lecturer in the middle of a sentence says „Gesundheit“ before he completes the sentence, I find that the distraction is greater than necessary.

I came here with the imagination that Norwegian students are a bit lazy, while German students are more diligent. I still have some of that impression. But some of the German students might see it differently. „You spend much time in the library,“ a fellow student commented a few days ago. She has not seen me in Norway, and I do not think I spend so much time in the library here. I get tired from reading German, and the library is hot, though I have now found out which rooms are most comfortable when the sun is shining. Perhaps Norwegian students are not so lazy after all, though I still feel bad that I do not manage to translate from Greek to German, and I still, after five weeks, often find it difficult to follow the lectures and to understand what I read without looking more in the dictionary than in the German text.

I got good feedback on my speech in the OT seminar, about Egyptian creation myths, almost two weeks ago. Today I gave a speech in the PT seminar, about the German Evangelical Service book (and I therefore had to prepare that rather than write this letter yesterday). I still can not liberate myself from the manuscript, but it seems that they understood that, and that they also found my comparisons with the Norwegian Service book interesting.

Diligent greetings from Hanne.

Brev 06-2007. Tyske studenter.

2007-05-14T16:50:00.000-05:00

14.05.2007

Kjære venner!

Man behøver ikke studere lenge i et annet land før man oppdager hvor rare studentene der er – eller hvor rare vi studenter i Norge er, avhengig av hvem man spør. Her kommer en liten presentasjon.

I Norge, eller i hvert fall på MF, er det vanlig at studentene kommer til auditoriet omtrent når forelesningen begynner. Jeg har ofte vært den første hvis jeg har kommet 5 minutter før forelesningen starter. Studentene kaster ikke bort tiden i klasserom. I Tyskland, eller i hvert fall på det teologiske fakultetet (TF) i Leipzig, kommer gjerne studentene i god tid. Jeg har opplevd at klasserommet er fullt hvis jeg kommer så sent som 5 minutter før forelesningen begynner.

I Norge er det stort sett god plass i auditoriene. Foreleserne må gjerne be studentene komme nærmere når de setter seg bakerst i et nesten tomt rom. Det er vel en grunn til at tyske studenter står og venter utenfor døren, for å sikre seg en god plass 15 minutter før, når den forrige forelesningen er ferdig: Det blir fullt. Det er ett såkalt auditorium (Hörsaal, uten store høydeforskjeller eller amfi-utforming) her, som ikke er så veldig stort, ellers er det klasserom, som heller ikke er så veldig store. Noen forelesninger som ikke har fått tildelt tid i auditoriet, er så populære at det er behov for to klasserom. Da åpnes en dør mellom klasserommene, og foreleseren stiller seg i døra, slik at studentene i begge rommene hører. Jeg har selv begynt å komme såpass tidlig til forelesningsrekka i sjelesorg at jeg får en plass slik at jeg både ser og hører læreren.

De fleste klasserom og auditorier i Norge, i hvert fall på MF, er ganske sterile og kjedelige. MF er en passe praktisk og ryddig bygning. TF i Leipzig er mer ærverdig. Malerier i taket, eller andre utsmykninger, gjør at man også når man har gitt opp å forstå hva som blir sagt, kan trives i rommet.

Norske studenter forholder seg som regel i ro inntil til de går ut av klasserommet etter forelesningen. Etter den siste forelesningen i semesteret er det vanlig å klappe. På slutten av den første forelesningen jeg var på her i Leipzig, lurte jeg på hva det var studentene holdt på med. De banket alle i bordet med knyttneven. Det gjentok seg i de andre forelesningene og seminarene jeg var på, og jeg skjønte jo snart at det var applausen etter forelesningen. Også studenter som leser opp protokoller de har skrevet fra siste seminar, eller holder foredrag (Referat), får tilsvarende applaus. Det er kun hvis man er et sted uten bord å banke i, at jeg har opplevd at de klapper i hendene.

Foreleserne må også få en kommentar. I Norge er jeg vant til at foreleserne holder seg til det de har å forelese. Jeg vil ikke si at de tyske ikke gjør det. Men det er en hendelse som får oppmerksomhet av nær sagt alle; nysing. Da jeg kom i begynnelsen av april, var pollensesongen i full gang, og jeg var ikke den eneste som nøs noen ganger i løpet av dagen. En student ved nabobordet som hvisker „Gesundheit“ kan jeg forstå, men når foreleseren midt i en setning sier „Gesundheit“ før han fullfører setningen, synes jeg kanskje distraksjonen er større enn nødvendig.

Jeg kom hit med den oppfatningen at norske studenter er litt late, mens tyske studenter er mer flittige. Jeg lever nok fortsatt litt i den innbilningen. Men det er mulig at noen av de tyske studentene har et motsatt syn på saken. „Du sitter mye på lesesalen,“ var det en medstudent som kommenterte for noen dager siden. Hun har ikke sett meg i Norge, og jeg synes ikke jeg sitter så mye på lesesalen her. Jeg blir sliten av å lese tysk, og lesesalen er varm, skjønt jeg nå har funnet ut hvilke rom det er mest behagelig å sitte i når sola står på. Kanskje norske studenter ikke er så late likevel, selv om jeg fortsatt er oppgitt over at jeg ikke klarer å oversette fra gresk til tysk, og det fremdeles etter fem uker ofte er vanskelig å følge med i forelesninger og forstå det jeg leser uten å se mer i ordboka enn i pensumbøkene.

Jeg fikk god tilbakemelding på foredraget i GT-seminaret, om egyptiske skapelsesmyter, for snaut to uker siden. I dag har jeg holdt foredrag i PT-seminaret, om den tyske evangeliske gudstjenesteboka (og jeg måtte derfor forberede det fremfor å skrive fellesbrev i går). Jeg klarer fortsatt ikke å frigjøre meg fra manuset, men det virker som de har forståelse for det, og at de også syntes det var interessant med sammenlikningene jeg gjorde i forhold til den norske gudstjenesteboka.

Flittig hilsen fra Hanne.

2007-05-06T15:47:00.000-05:00

Wartburg, 1st May.
Walk in the forest, Wartburg in the horizon.
Schloss Mansfeld.

Letter 05-2007. Ecumenism and ESG.

2007-05-06T15:44:00.000-05:00

6^th May 2007

Dear friends,

I wrote last time that the ecumenical mood here would get some attention in this letter. I also wrote that evangelical is what we in Norway would call Lutheran. Now I have learnt a bit more, and I will try to correct a little.

I have earlier thought that the Church of Norway (DNK) can be a bit diverse and difficult. But the structure is quite easy compared with The Evangelical Church in Germany, Evangelische Kirche in Deutschland (EKD). I thought it was Lutheran, but it is not that easy. EKD is a federation of 23 Lutheran, Reformed and United (Lutheran-Reformed) Churches. One of these 23 churches is the Evangelisch-Lutherische Landeskirche Sachsens, which I „belong to“ now. A Landeskirche might be something like a diocese in Norway, as it has a bishop on top, but I think it is not that easy, as it is more independent. I still do not have the full picture. There are many links today, for those who are interested in reading more: http://www.ekd.de/index.html

I have already told that I live at an evangelical student house, and that I study at an evangelical facutly. Here it is not enough to say that I study theology, I study evangelical theology. I also participate in the Evangelical Student Congregation (ESG) (http://www.ekd.de/esg/ http://www.esg-leipzig.de/), which I would normally not call a congregation, but „SCM“, as they are members of the WSCF (World Student Christian Federation), which is often called the Student Christian Movement. There is also a Catholic Student Congregation (KSG) (http://www.ksg-leipzig.de/), and ESG and KSG are so ecumenical that they have a common leaflet and some common programmes during the semester. I have met some who participate both places, and it is not impossible that I can be seen at KSG some time. So far I have attended a few ESG evenings. The big ESG weekday is Thursday, but there is something almost every day for those who are interested. The first common event this semester was the semester opening service, which was when I was the leader of an Easter camp in Norway, so that service I missed. But the leaflet was easy to find, so I soon found that there were other events I wanted to attend.

1^st May ESG and KSG organised a tour to Wartburg at Eisenach. I have not been very clever in Luther history earlier, but these weeks have helped me well. This autumn I will go to the USA for exchange studies, and I will then study at Wartburg Theological Seminary. Then it is good to know where the school has its name from. Wartburg is an old fortress with a rich history. http://www.wartburg-eisenach.de/frame_st.htm Luther hid in the fortress in the worst months of 1521-1522, and he there translated the New Testament to German. Wartburg is then an important place for Lutherans, and others interested in German language. But the fortress has also had great Catholic residents. I might think that the story about St. Elizabeth was as exciting as that about Luther. Wartburg is situated in a nice nature area and we also had a good trip on foot.

Later this semester there will be more common events, but already this weekend ESG has had this semester's „Rüstzeit“. „Weekend“ might be the best translation. ESG has every semester „Rüstzeit“ at Schloss Mansfeld, an old castle in Sachsen-Anhalt. When we were out walking yesterday, I understood that Mansfeld also has a central place in the Luther history. http://www.mansfeld-lutherstadt.de/lutherhist.html Suddenly we were outside Luther's parents' house, and as suddenly we were on our way again.

The subject for this weekend was „Evangelical communities in Germany“, and that heading was an important reason that ESG from the beginning caught my interest. For those of you who are new on the Letter-list, and do not know my thoughts about the religious life, I will recommend some earlier letters, from 42 http://banglahanne.blogspot.com/2005_09_01_archive.html I have not got a deep knowledge of the convents here, but I have come to know the different types of communities existing; family communities, convents, deaconess communities, and tertiary sisterhoods and brotherhoods. In addition there were morning, midday and evening prayers, good food, nice people, beautiful nature, excellent weather, funny games and „Murder in the convent“ role play, all in all a good weekend.

Some pictures are posted at http://banglahanne.blogspot.com/

Ecumenical regards from Hanne.

Brev 05-2007. Økumenikk og ESG.

2007-05-06T15:43:00.000-05:00

06.05.2007

Kjære venner!

Jeg skrev sist at det økumeniske miljøet her skulle få litt oppmerksomhet i dette brevet. Jeg skrev også at evangelisk er det vi i Norge ville kalle luthersk. Nå har jeg lært litt mer, og vil prøve å presisere.

Jeg har tidligere tenkt at Den norske kirke (DNK) kan være litt diffus og vanskelig. Men strukturen er i hvert fall rimelig grei sammenliknet med Den evangeliske kirke i Tyskland, Evangelische Kirche in Deutschland (EKD). Jeg trodde den var luthersk, men så enkelt er det ikke. EKD er en sammenslutning av 23 lutherske, reformerte og unerte (luthersk-reformerte) kirker. En av disse 23 kirkene er Evangelisch-Lutherische Landeskirche Sachsens, som jeg „tilhører“ nå. En Landeskirche kan kanskje sammenliknes med et norsk bispedømme, da den har en biskop på toppen, men jeg tror ikke det er så lett, ettersom den er mer selvstendig. Det fulle bildet har jeg ennå ikke. Det blir mange linker i dag, for dem som er interessert i å lese mer: http://www.ekd.de/index.html

Jeg har allerede nevnt at jeg bor på et evangelisk studenthus, og at jeg studerer på et evangelisk fakultet. Her holder det ikke å si at jeg studerer teologi, jeg studerer evangelisk teologi. Jeg går også i den evangeliske studentmenigheten (ESG) (http://www.ekd.de/esg/ http://www.esg-leipzig.de/), som jeg normalt ikke ville kalle menighet, men Forbundet, da de er medlemmer i WSCF (World Student Christian Federation), som også Norges Kristelige Studentforbund er. Det finnes også en katolsk studentmenighet (KSG) (http://www.ksg-leipzig.de/), og ESG og KSG er så økumeniske at de har felles brosjyre, og flere felles programposter i løpet av semesteret. Jeg har også møtt noen som går litt begge steder, og det er ikke umulig at jeg blir å se på KSG også om ikke lenge. Så langt har jeg fått med meg flere ESG-kvelder. Den store ESG-ukedagen er torsdag, ellers skjer det noe nesten hver dag for dem som er interessert. Det første fellesarrangementet dette semesteret var semesteråpningsgudstjeneste, som var da jeg var på påskeleir på Blestølen, så den gudstjenesten gikk jeg glipp av. Men brosjyren lå lett tilgjengelig, og jeg fant raskt ut at det var andre arrangementer jeg måtte passe på å få med meg.

1. mai arrangerte ESG og KSG utflukt til Wartburg ved Eisenach. Jeg har ikke vært så stø i Luther-historie tidligere, men disse ukene har hjulpet meg betraktelig. Til høsten skal jeg til USA på utveksling, og jeg skal da studere ved Wartburg Theological Seminary. Da er det jo greit å vite hvor skolen har navnet sitt fra. Wartburg er en gammel borg med en rik historie. http://www.wartburg-eisenach.de/frame_st.htm Luther gjemte seg på borgen da det stod på som verst i 1521-1522, og det var der han oversatte Det nye testamentet til tysk. Derfor er Wartburg et viktig sted for lutheranere, og andre tyskspråkinteresserte. Men borgen har også rommet store katolikker. Jeg synes kanskje historien om St. Elisabeth var like spennende som den om Luther. Wartburg ligger i et flott naturområde og vi fikk også med oss en fin fottur.

Senere i semesteret blir det flere fellesarrangementer, men allerede denne helgen har ESG hatt semesterets „Rüstzeit“. Jeg lurer på om det engelske „weekend“ er beste norske oversettelse... ESG har hvert semester „Rüstzeit“ på Schloss Mansfeld, et gammelt slott i Sachsen-Anhalt. Da vi var ute på tur i går, forstod jeg at Mansfeld også har en sentral plass i Luther-historien. http://www.mansfeld-lutherstadt.de/lutherhist.html Plutselig stod vi utenfor Luthers barndomshjem, og like plutselig var vi på vei videre.

Temaet for denne weekend'en var „Evangeliske kommuniteter i Tyskland“, og den overskriften var vel en god grunn til at ESG fra begynnelsen fanget min interesse. For dere som har kommet på fellesbrev-lista i det siste og ikke kjenner mine kloster-tanker, kan jeg anbefale å lese noen tidligere fellesbrev, fra nr 42 http://banglahanne.blogspot.com/2005_09_01_archive.html Noe dypdykk i klostrene her har jeg ikke fått, men jeg er blitt litt kjent med de ulike kommunitetene som finnes; familiekommuniteter, klostre, diakonisser, og fellesskap av ordensfolk som lever spredt. I tillegg var det tidebønner, god mat, hyggelige mennesker, pen natur, fint vær, morsomme leker og „Mord i klosteret“-rollespill, alt i alt en trivelig helg.

Noen bilder finnes på http://banglahanne.blogspot.com/

Økumenisk hilsen fra Hanne.

2007-04-29T10:18:00.002-05:00

Letter 04-2007. Study courses.

2007-04-29T10:18:00.001-05:00

29^th April, 2007

Dear friends,

It is time to give you some insight in what I am here for, the studies. This letter will give a short presentation of all the courses I follow, and then there is a good chance that some of them will have a further description later. Course (if that is the right English expression) is here in general called „Veranstaltung“, and is normally lecture or seminar. In Norway you will not necessarily see the difference, but here a lecture is a lecture, the teacher gives a speech. Two hours a week gives two credits. A seminar demands active participation from the students and two hours a week gives five credits.

I have made some changes in my schedule after I came. I mentioned an NT seminar about Jesus, with which I struggled a couple of weeks ago. I found out that it took more time and strength than it gave knowledge, so I have dropped it. Another NT seminar I had planned taking, about Paul, was for teachers, it was for students without Greek, so they did not want theology students there, so now that course is also out. A course on the devil was at the same time as the NT course on Jesus, and as I had not been there the first lessons, I would not have got credits for it. The last course I planned, but do not take, was an introduction to religion and church sociology.

Over to what I actully take: I have mentioned the lectures about the theology of NT. It is a bit over my head, but at least I am physically present. There are not many teachers using visual equipment, but in these lectures we get some useful sentences on a screen, so then I write, and at least I have this to bring from the lecture.

I have also mentioned that I take an OT seminar. The subject is creation. As this is a seminar, active participation is demanded. Wednesday I will be active, or I have actually been active for some days already in order to prepare this activity. The activity is called „Referat“ and is a 15 minutes speech for the rest of the class, with a couple of pages with key words for their memory. My subject is „Creation myths from the Old Egypt“ and I have been around in the library finding relevant literature, used my dictionary actively trying to understand what is written, and I have now understood enough to believing that I can carry it through. For this first „Referat“ I write each word I have planned saying, and then we will see if I might manage to be more free in the other courses where I will have to perform later. „Referat“ is an activity which demands a lot from me, but I also think that I learn a lot from it, both regarding language, performance and knowledge about the actual subject.

One course, a socalled block seminar, I have already completed. It was called „Leipziger Land. Exkursionen mit dem Rad.“ and was a course consisting of two Saturdays biking around villages northwest of Leipzig in addition to an introduction class about the villages in a historic perspective. It was a nice course to attend in the beginning of the semester. I came to know both fellow students and the area around Leipzig, and I also got a bit sun burnt. I soon got confused about the number of villages and churches we had visited. I guess it was close to ten on each trip. On the second trip I brought my camera. I have now managed to save photos on this computer, so some of them might soon be on my blog together with the letters: http://banglahanne.blogspot.com/

I will have two other block seminars, courses with classes in the weekends, this semester. One is about the late gothic village church, and is conducted by the same teacher as the bicycle course, so we will be out in the field again, but without bicycles this time. The other block seminar is about the Orthodox churches and ecumenism.

To compensate for the courses I dropped, I have chosen to follow some others. I have mentioned one earlier, a seminar in systematic theology about the evangelical sacraments. They normally use the word evangelical when we in Norway would have said Lutheran. It might be the course I find most exciting. It is not always so easy to catch the nuances between Catholic and Lutheran eucharistic theology when they are presented in German, and I do not have the capacity to read all the literature carefully enough to understand it, but it is exciting.

I also follow lectures on Catholicism in the past and present. The ecumenical mood here will probably get some attention in next letter. It is an evangelical faculty, and I think the lectures show it, but I have heard some humour in the lecturer's voice, so he might not be so impossible.

I have also chosen to follow two courses on practical theology. One is lectures on pastoral care in specific life situations. The other is a proseminar on sin. In addition to dividing the courses here in lectures and seminars, the seminars are divided in to categories, lower (pro) and higher (haupt) grade. The PT seminar is the only I follow on lower grade, and I must admit it was nice to experience that not everybody knew everything, as most of them have come some semesters shorter than I have, and that not everybody necessarily was so familiar with „Referat“ and other working methods though they were German.

In total this gives a little more than 30 credits, that means a quite normal semester. But the credits do not come without work. If I want to pass the OT seminar, I must back to the Egyptian creation myths...

Greetings from Hanne.

Brev 04-2007. Studieemner.

2007-04-29T10:17:00.000-05:00

29.04.2007

Kjære venner!

Det er på tide at dere får et innblikk i det jeg er her for; studiene. Det blir i dette brevet en kort presentasjon av alle studieemnene jeg følger, og så er det god sjanse for at noen av dem blir nærmere beskrevet etter hvert. Emne kalles generelt „Veranstaltung“, og er stort sett forelesning eller seminar. I Norge merker man ikke nødvendigvis forskjell, men her er forelesning forelesning, dvs læreren taler. To timer i uka gir to studiepoeng. Seminar derimot krever aktiv deltakelse av studentene og to timer i uka gir fem studiepoeng.

Jeg har gjort noen endringer i timeplanen etter at jeg kom. Jeg nevnte et noe slitsomt NT-seminar om Jesus for et par uker siden. Jeg fant ut at det tok mer tid og krefter enn det gav kunnskap, så det har jeg droppet. Et annet NT-seminar jeg hadde tenkt å ta, om Paulus, viste seg å være for lærere, det var lagt opp for studenter som ikke hadde gresk, så der ville de ikke ha noen teologistudenter, altså er det emnet også ute. Et emne om djevelen gikk samtidig med NT-emnet om Jesus, og siden jeg ikke hadde vært der de første gangene, ville jeg nok ikke få det godkjent. Det siste emnet jeg hadde tenkt å ta, men ikke tar likevel, var en innføring i religions- og kirkesosiologi.

Så til det jeg faktisk tar: Jeg har nevnt forelesningsrekken om NTs teologi. Det går nok litt over hodet på meg, men jeg er i hvert fall fysisk til stede. Det er ikke mange av lærerne som bruker visuelle hjelpemidler, men i disse forelesningene får vi en del nyttige setninger på en skjerm, så da er det jo bare å skrive, så har jeg i hvert fall det med meg videre.

Jeg har også nevnt at jeg tar et GT-seminar. Temaet er skapelse. Siden dette er et seminar, kreves det altså aktiv deltakelse. På onsdag skal jeg være aktiv, det vil si jeg har vært aktiv i flere dager nå for å forberede denne aktiviteten. Aktiviteten heter „Referat“ og er et foredrag på 15 minutter foran resten av klassen, med et par sider med stikkord som de får som minne. Mitt tema er „Skapelsesmyter fra det Gamle Egypt“ og jeg har vært flere runder i biblioteket for å finne relevant litteratur, brukt ordboka aktivt for å forsøke å forstå det som er skrevet, og har nå forstått såpass mye at jeg tror det skal bære. Til dette første „referatet“ skriver jeg ned hvert ord jeg har tenkt å si, så får vi eventuelt se om jeg klarer å være friere i de andre emnene jeg etter hvert skal til pers i. „Referat“ er en aktivitet som krever mye av meg, men jeg tror jo også at det er svært lærerikt, både i forhold til språk, fremføring og kunnskap om innholdet i det aktuelle temaet.

Ett emne, et såkalt blokkseminar, er jeg allerede ferdig med. Det het „Leipziger Land. Exkursionen mit dem Rad.“ og var et emne som bestod av to lørdager med sykkelturer til landsbyer nordvest for Leipzig i tillegg til en innføringstime om landsbyene i et historisk perspektiv. Det var et veldig trivelig emne å få være med på i starten av semesteret. Jeg ble kjent med både medstudenter og Leipzig-området og ble litt solbrent også. Jeg gikk fort ut av tellingen på hvor mange landsbyer og kirker vi var innom. Det ble nok nærmere ti på hver tur. På den andre turen hadde jeg med meg fotoapparat. Jeg har nå fått til å lagre bilder på denne PC-en, så noen kommer kanskje ut på bloggen min sammen med brevene etter hvert: http://banglahanne.blogspot.com/

Jeg skal ha to andre blokkseminarer, altså emner som har undervisning i helgene, dette semesteret. Det ene har den sengotiske landsbykirken som tema, og undervises av samme lærer som sykkelemnet, så da blir det utflukt igjen, men denne gangen uten sykkel. Det andre blokkseminaret handler om de ortodokse kirkene og økumenikk.

For å kompensere for emnene jeg droppet, har jeg valgt å følge noen andre. Det ene har jeg nevnt tidligere, et seminar i systematisk teologi om de evangeliske sakramentene. De bruker her stort sett ordet evangelisk når vi i Norge ville ha sagt luthersk. Det er kanskje det emnet jeg tar som jeg synes er mest spennende. Det er ikke alltid like lett å få med seg nyansene mellom katolsk og luthersk nattverdsteologi når de presenteres på tysk, og jeg har ikke kapasitet til å lese all litteraturen så nøye at jeg forstår den, men spennende er det.

Jeg følger ellers en forelesningsrekke om katolisismen i fortid og nåtid. Det økumeniske miljøet her får antakelig litt oppmerksomhet i neste brev. Det er et evangelisk fakultet, og jeg synes nok forelesningene bærer preg av det, men jeg har nå hørt litt humor i stemmen til foreleseren, så det er ikke sikkert han er så umulig.

Jeg har også valgt å følge to emner i praktisk teologi. Det ene er en forelesningsrekke om sjelesorg i bestemte livssituasjoner. Det andre er et proseminar om synd. I tillegg til at emnene er delt opp i forelesninger og seminarer, er seminarene delt opp i to kategorier; lavere (pro) og høyere (haupt) grad. PT-seminaret er det eneste jeg følger på lavere grad, og jeg må innrømme at det var litt deilig å oppleve at ikke alle kunne alt, siden de fleste der er kommet noen semestere kortere enn jeg, og ikke alle nødvendigvis hadde „Referat“ og andre arbeidsmåter helt under huden selv om de var tyske.

Til sammen blir dette litt over 30 studiepoeng, altså et rimelig normalt semester. Men de gjør seg ikke selv. Vil jeg bestå GT-seminaret, må jeg tilbake til de egyptiske skapelsesmytene...

Hilsen Hanne.

Letter 03-2007. Evangelisches Studienhaus.

2007-04-22T11:49:00.000-05:00

22^nd April 2007

Dear friends,

There is a lot to tell, so I will start with something, and rather continue with other subjects in later letters. The subject of today is Evangelisches Studienhaus, Evangelical Studenthouse, hereafter called ES, my home in Leipzig.

ES is situated in Stötteritz, southeast in Leipzig, 3-4 km from the centre, or Innenstadt, as it is called. Innenstadt is about as the Old City in Jerusalem, or a bit smaller (almost 1 km²?). The university is spread around in Innenstadt, and some places outside. The theological faculty is just west of the road around Innenstadt. I had to be told that Stötteritz is on a hill, I did not see it, - it is quite flat here. Tram 4 stops just outside ES, but I have been lucky to borrow a bike the last week, and I am looking for a cheep, used, I like biking. The distance between ES and the theological faculty is about the same as between Kringsjå and MF (where I lived and studied in Oslo), so walking is also possible. If anyone wants to write on paper, I can receive post: Sommerfelder Strasse 20, 16/1, 04299 Leipzig, Germany.

ES is divided in socalled WGs, Wohngemeinshaft, “flats“. There are 13 WGs in the house, each has 7 students. We have a room each and then we share kitchen and bathrooms. I live in WG5. “That is a good WG,“ a student said to me when I had moved in, and I felt it at once. There was a welcoming dinner a few days ago, and when I was about to make dinner last Saturday, I was stopped before I had started, and invited out on the small balcony for a barbeque. WG5 also has contacts (boyfriends) in other parts of the house, and one of them has made it possible for me to borrow a computer, so that I now am sitting in my room writing. I had thought of writing earlier, but WG5 is also to blame that I have not managed that. I thought of writing yesterday, but was invited out to a museum night, a yearly happening where the museums in Leipzig are open until midnight. It is not impossible that WG5 will be presented more in an own letter in a few weeks, the deserve that.

There are different events at ES. The first week there was an assembly where we who were new could present us, and there was information about rules and event in the house. There has also been a Eucharist and barbeque to celebrated the beginning of the semester. There are several weekly activities to join. Monday and Wednesday night there are prayers in the chapel. Each Friday morning there is an hour of Greek translation for those who want more than the studies can give them. About 50 % of the students living here study theology. We work on the Acts of the Apostles now. I have never thought of myself as very slow in the Greek lessons at MF, and have never said “pass“ and avoided to translate. But to translate from Greek to German still seems almost impossible to me. Much of the Greek I do not understand, and when I understand something, I do not know how it should be in German. But hopefully I both learn some Greek and some German from it.

There is a danger that there will be much theology when studying theology, living in an evangelical student house, attending church and also meeting the same theology students the other places I happen to be. I have not been so clever in finding alternative environments, but I think I can allow myself to be a bit theological this short semester. Something which is not so theological here at ES are the Sunday evenings with dance course. A week ago we had slow waltz (or English waltz as I have learnt to call it in Norway) and cha-cha-cha. I guess we will continue with them today in addition to learning something new. So now it is time to find the dance shoes.

For those who are interested in reading more about ES (in German), there is a homepage: http://www.ev-studienhaus-leipzig.de/1.php

Greetings from Hanne.

Brev 03-2007. Evangelisches Studienhaus.

2007-04-22T11:48:00.000-05:00

22.04.2007

Kjære venner!

Det er mye å fortelle, så jeg må begynne med noe, og heller fortsette med andre temaer i senere brev. Temaet i dag er Evangelishes Studienhaus, evangelisk studenthus, heretterfortkortet ES, mitt hjem i Leipzig.

ES ligger i Stötteritz, en bydel sørøst i Leipzig, 3-4 km fra sentrum, eller Innenstadt, som det heter. Innenstadt er omtrent som Gamlebyen i Jerusalem, eller litt mindre (snaut 1 km²?). Universitetet er spredt rundt i Innenstadt, og noe utenfor. Det teologiske fakultetet ligger rett vest for ringveien som går rundt Innenstadt. Jeg måtte bli fortalt at Stötteritz ligger på en høyde, for det merket jeg ikke, - det er rimelig flatt her. Trikk 4 stopper rett utenfor ES, men jeg har vært i den heldige situasjonen at jeg har lånt en sykkel den siste uka, og leter etter en billig, brukt, for jeg synes det er fint å sykle. Avstanden mellom ES og det teologiske fakultetet er omtrent som mellom Kringsjå og MF, så det går jo an å gå også. Hvis noen skulle ha lyst til å skrive på papir, kan jeg motta post: Sommerfelder Strasse 20, 16/1, 04299 Leipzig, Tyskland.

ES er delt opp i såkalte WG, Wohngemeinshaft, kollektiv. Det er 13 WG på huset, hvert har 7 studenter. Vi har hvert vårt rom og så deler vi kjøkken, 2 bad og et ekstra toalett. Jeg bor i WG5. „Det er et bra WG,“ sa en student til meg da jeg hadde flyttet inn, og det merket jeg med en gang. Det var velkomstmiddag på kjøkkenet for noen dager siden, og da jeg skulle lage middag forrige lørdag, ble jeg stoppet før jeg hadde begynt, og invitert ut på den lille terrassen vår til grillkveld. WG5 har også kontakter (kjærester) ellers på huset, og en av dem har sørget for at jeg har fått låne en PC, slik at jeg nå sitter på rommet mitt og skriver. Jeg hadde tenkt å skrive før, men WG5 må vel få noe av skylden for at jeg ikke har klart det. Jeg hadde tenkt å skrive i går, men ble invitert ut på museumsnatt, et årlig arrangement der museene i Leipzig er åpne til midnatt. Det er ikke umulig at WG5 blir presentert nærmere i et eget fellesbrev om noen uker, de fortjener det.

Det er litt av hvert som skjer på ES. Den første uka var det allmøte der vi nye fikk presentert oss, og det var informasjon om regler og arrangementer på huset. Det har også vært en gudstjeneste med påfølgende grillfest for å markere starten på semesteret. Det finnes flere ukentlige tilbud man kan være med på. Mandag og onsdag kveld er det andakt i kapellet. Hver fredag formiddag er det en times gresk oversettelse for dem som ikke får nok gjennom studiene. Omtrent halvparten av studentene som bor her, studerer teologi. Vi holder på med Apostlenes gjerninger. Jeg har ikke opplevd meg som en sinke i gresk'en på MF, og har aldri sagt „pass“ og bedt om å få slippe å oversette. Men å oversette fra gresk til tysk virker fortsatt omtrent umulig for meg. Det er mye av det greske jeg ikke forstår, og når jeg først forstår noe, vet jeg ikke hvordan det skulle lyde på tysk. Men jeg lærer forhåpentligvis både litt gresk og litt tysk av det.

Det er en fare for at det blir vel mye teologi når man studerer teologi, bor på et evangelisk studenthus, gjerne oppsøker kirkelige arrangementer og også treffer de samme teologistudentene de andre stedene man måtte finne på å være. Jeg har ikke vært så flink til å finne alternative miljøer, men tenker at jeg kan tillate meg å være litt ensidig et kort semester. Noe som ikke er så veldig teologisk her på huset, er søndagskveldene med dansekurs. For en uke siden var det langsom vals (eller engelsk vals som jeg har lært å kalle det i Norge) og cha-cha-cha. Vi fortsetter vel på dem i dag i tillegg til kanskje å lære noe nytt. Så nå er det bare å finne frem danseskoene.

For dem som har lyst til å lese mer om ES (på tysk), finnes det en hjemmeside: http://www.ev-studienhaus-leipzig.de/1.php

Hilsen Hanne.

Letter 2 – 2007. Germany.

2007-04-12T07:46:00.001-05:00

11th April 2007

Dear friends,

Before I find a computer which I can use regularly, I will use the German keyboard and alphabet. It might not make a big difference when I write English, but if there comes a z where you expect a y, it is just because the two letters have “changed their places” on the German “kezboard”, and if my English is worse than normal, it might have something to do with my struggle to get into the German language and problems when then switching to English.

I came to Germany two days ago, and was met by a whole small welcoming committee with a friend from CVJM (YWCA-YMCA), Sebastian, in front. He and his wife have lived in Norway and both of them speak Norwegian. I had a nice evening and night with them before the seriousity of the studies started yesterday. The other two in the “committee” learn Norwegian by him, as they will live a year in Norway from July. Markus studies theology and was my personal guide the whole day yesterday, and a bit today. It is good to have someone who can help me find my way. I would need more time if I was alone. It is good to have someone who understands and can repeat also, I do not understand everything.

I must admit that I am a bit tired. German lectures, and especially seminars, are not a joke. I had a double lecture (2x45 minutes without break) about the theology of NT and a three hours seminar (to be 3x45 minutes without break, if there will not be a break because we need more than the 2 hours and 15 minutes and must make a bit more time) about Jesus in NT yesterday. I understood more of the lecture than I had expected, and was quite happy after that. But the seminar was a test. It started last week, and most of the students were therefore prepared in addition to understanding what the teacher said. I was neither prepared nor understanding. I have some understanding, though, about the fact that I must read and write a lot in German, and that makes me a bit nervous. The Hebrew and Greek requirements here do not make me calmer either.

After this I needed a German break, and then it was quite OK that Sebastian and Markus were to help me to move in to Evangelisches Studienhaus where I have got a room. My head accepts limited amounts of German, I feel. But the capacity will hopefully increase.

Today I have had an introductory lesson to a seminar about the creation in OT. I was not impressed by the size of the information I understood. But I have found a good idea; to put my Norwegian Bible on the table. Then the one sitting besides me will ask which language it is, I answer Norwegian, and he or she understands that I have problems following the fast German of the teacher, and gives me a summary of the most important afterwards. At least it worked well today!

The girl besides me explained which encyclopedias I had to find to prepare myself for next week, and when I went to the library and discovered the hundred pages of the first article and the gothic font of the next in an almost hundred year old encyclopedia I felt a bit helpless. But now I have found some files on the lecturer’s area on the hompages of the University. It seems that the hundred pages can be redused to fifty and the gothic signs exist in more modern types. So I almost have the head above the water before next challenge:

Now I will attend a seminar on “the evangelical sacraments and their understanding in the theological discussion after World War II”. I had not planned it, but found that it seemed interesting, so I might choose this rather than some of the others which I have heard might be a bit boring or difficult to follow. So now I must soon make my brain ready for German again. Thanks for a break with Norwegian and English ;-)

Viele Grüße

Hanne

Brev 02 - 2007. Tyskland.

2007-04-12T07:44:00.000-05:00

Kjäre venner!



För jeg finner en PC jeg kan bruke mer fast, blir det

tyske bokstaver. Dukker det opp en z der det skulle ha

värt en y, er det bare fordi de to bokstavene "har

bzttet plass" paa det tyske tastaturet.



Jeg kom til Tyskland i forgaars, og ble mött av en hel

liten velkomstkomite med en venn fra CVJM (KFUK-KFUM),

Sebastian, i spissen. Han og kona har bodd i Norge og

de snakker begge norsk. Jeg hadde en hyggelig kveld og

natt hos dem för studiealvoret startet i gaar. De to

andre i "komiteen" lärer norsk hos ham, da de skal bo

et aar i Norge fra sommeren. Markus studerer teologi

og var min personlige guide i hele gaar, og litt i

dag. Det er godt aa ha noen som kan hjelpe meg aa

finne frem. Det hadde tatt lengre tid alene. Det er

godt aa ha noen som forstaar og kan gjenta ogsaa, jeg

forstaar nemlig ikke alt.



Jeg maa innrömme at jeg er en smule sliten. Tyske

forelesninger, og särlig seminarer, er ikke til aa

spöke med. Jeg hadde en dobbeltforelesning (2x45 min

uten pause) om NTs teologi og et tretimers seminar (i

utgangspunktet 3x45 minutter uten pause, hvis det da

ikke blir en pause fordi vi trenger mer enn de 2 timer

og 15 minutter og maa utvide litt) om Jesus i NT i

gaar. Jeg forstod mer av forelesningen enn jeg hadde

forventet, og gikk ganske opplöftet derfra. Men

seminaret var en prövelse. Det begynte forrige uke, og

de fleste andre studentene var derfor forberedt i

tillegg til at de forstod hva läreren sa. Jeg var

verken forberedt eller forstaaende. Jeg har imidlertid

forstaatt at jeg maa lese og skrive mye tysk, og det

gjör meg litt nervös. Hebraisk- og gresk-kravene her

er heller ikke noe som gjör meg saa veldig beroliget.



Etter dette hadde jeg behov for en tysk-pause, og da

var det ikke saa dumt at Sebastian og Markus skulle

hjelpe meg aa flytte inn i Evangelisches Studienhaus

der jeg har faatt rom. Hodet mitt taaler begrensede

mengder tysk, merker jeg. Men kapasiteten utvides vel

etter hvert.



I dag har jeg hatt et en innföringstime til en

seminarrekke om skapelsen i GT. Jeg var ikke imponert

over hva jeg fikk med meg av informasjonen som ble

gitt. Men jeg har oppdaget et godt triks, nemlig aa

legge min norske Bibel paa bordet. Da spör den som

sitter ved siden av hvilket spraak det er, jeg svarer

norsk, vedkommende skjönner at jeg har problemer med

aa fölge med i lärerens raske tysk, og gir meg en

oppsummering av det viktigste etterpaa. Det fungerte i

hvert fall godt i dag!



Jenta ved siden av meg fikk forklart hvilke leksikon

jeg maatte finne for aa forberede meg til neste uke,

og da jeg tok turen innom biblioteket og oppdaget de

hundre sidene paa den ene artikkelen og den gotiske

skriften paa den andre i et nesten hundre aar gammelt

leksikon fölte jeg meg litt hjelpelös. Men naa har jeg

funnet noen filer paa foreleserens omraade paa

hjemmesidene til universitetet der det ser ut til at

de hundre sidene kan reduseres til femti og de gotiske

tegnene finnes i mer moderne former. Saa jeg har

nesten hodet over vannet för neste utfordring:



Naa skal jeg paa et seminar om "de evangeliske

sakramentene og deres forstaaelse i den teologiske

diskusjonen etter 2. verdenskrig". Jeg hadde ikke

planlagt det, men fant ut at det saa spennende ut, saa

jeg velger kanskje dette fremfor noen andre jeg har

hört kan väre litt kjedelige eller vanskelige aa

fölge. Saa naa maa jeg snart stille inn hjernen paa

tysk igjen. Takk for en liten pause med norsk ;-)



Viele Grüsse

Hanne

Letter 01-2007. Soon out again.

2007-03-11T15:24:00.000-05:00

11th March 2007

Dear friends,

We are already far into 2007 before at last there is a letter from me. I am not so good at writing when I am in Norway, but the foreign countries call again, so then there will probably be more frequent updates from me again.

I have spent much time this winter planning studies abroad. As I mentioned in my last letter, I have applied for a year exchange to the USA. My application is accepted. In August I travel to Wartburg Theological Seminary in Dubuque, Iowa.

When I came to MF (my school) in the beginning of January, I got a new opportunity for a travel abroad. Norwegian students are surprisingly uninterested in travelling abroad during their studies. “You don’t want to travel to Germany too?” I was asked by the international consultant at MF, she had a couple of stipends which noone had applied for. Yes, I would like to go to Germany too. Leipzig is the town. The semester starts in April. I have therefore sometimes spent more time trying to remember my German than reading the curriculum I am supposed to come through by this short spring semester I get in Norway before I leave. The Goethe Institute has several practical books for someone in need of repetition, and monthly German films demanding as much concentration as a book. I have also come to know the German-speaking congregation in Oslo. I can admit that I do not understand everything, but at least I have started.

I take two subjects (I take three in a normal semester) at MF this spring, one in systematic theology, and one in practical theology. Before I decided to go for the studies in Germany, I had signed up for a subject in NT also, but I will not sit for the exam 1st June. I started to follow the lectures, and I did not manage to quit when I had first started. But now there is a break in the lectures. Now there is full focus on the PT subject which is called “Pastoral care and practice in institution”. I have my practice in Aker hospital these four weeks before the Easter holidays. We are a group of five students having the same supervisor, and besides separate pastoral duties, talks with patients at a post at the hospital, we spend much time together in the group. It is really a learn-to-know-yourself-practice, and I have certainly started.

The first day at the post I attended a doctor’s visit to some patients. I had not expected that it would make such an impression. I only stood there watching. But it was not “only”. We visited a patient with great pains. I found it difficult to see him lying there, and I wanted to take some of his pain. I got warm and felt sick, and when I started to be dizzy, I understood that it was probably wise to go out and get some fresh air and water. I went towards the door, and reached the handle. Then I woke up at the floor in the hall. It is my first time fainting. I had not thought I would react like that. But I find it a bit exciting. Now I have something to work on, something to learn about myself. What made me have that reaction?

I have not attended any more doctor’s visits, and I have not fainted again. I have had some good talks with patients, and I look forward to talking with more of them. I also look forward to learning more about the ministry in the hospital and perhaps see if this can be a future ministry for me, and then of course it is exciting to see how far I come with this learn-to-know-yourself-project…

Ready-to-learn greetings from Hanne.

Brev 01-2007. Snart ut igjen.

2007-03-11T15:23:00.000-05:00

11.03.2007

Kjære venner!

Vi er allerede langt uti 2007 før det endelig kommer et fellesbrev fra meg. Jeg er ikke så flink til å skrive når jeg er i Norge, men utlandet kaller, og da blir det nok hyppigere oppdatering fra meg igjen.

Jeg har brukt mye tid denne vinteren på å planlegge utenlandsopphold. Som jeg nevnte i sist brev, har jeg søkt om et års utveksling til USA. Søknaden er innvilget. I august reiser jeg til Wartburg Theological Seminary i Dubuque, Iowa.

Da jeg kom på MF i begynnelsen av januar, dukket en ny utenlandssjanse opp, som jeg grep. Norske studenter er forunderlig lite interessert i å reise utenlands i løpet av studiene. ”Du vil ikke reise til Tyskland også?” ble jeg spurt av internasjonal konsulent på MF som hadde et par stipend som ingen hadde søkt på. Jo takk, det gjør jeg gjerne. Leipzig er byen. Sommersemesteret begynner i april. Jeg har derfor til tider brukt mer tid på å prøve å friske opp tysk’en enn å lese pensum jeg gjerne skulle ha kommet gjennom på det korte vårsemesteret jeg får i Norge før jeg drar. Goethe-Instituttet har flere praktiske bøker for en som trenger litt repetisjon, og månedlige tyske filmer som krever minst like mye konsentrasjon som en bok. Jeg er også blitt litt kjent med den tyske menigheten i Oslo. Jeg kan innrømme at jeg ikke forstår alt, men jeg er i hvert fall i gang.

Jeg tar to emner (mot normalt tre på et vanlig semester) på MF denne våren, ett i systematisk teologi, og ett i praktisk teologi. Før jeg bestemte meg for Tysklandsoppholdet hadde jeg meldt meg opp i et emne i NT også, men jeg har ikke tenkt å ta eksamen i det 1. juni. Jeg begynte å følge forelesningene, og klarte ikke å slutte med det da jeg først hadde begynt. Nå er det imidlertid en pause i forelesningene. Nå er det fullt fokus på PT-emnet som heter ”Sjelesorg og institusjonspraksis”. Jeg er i praksis på Aker sykehus disse fire ukene før påskeferien. Vi er en gruppe på fem studenter som har samme veileder og praksissted, og ved siden av selvstendig prestetjeneste, dvs samtaler med pasienter på en post på sykehuset, bruker vi mye tid sammen i gruppa. Det er en skikkelig lær-deg-selv-å-kjenne-praksis, og jeg er godt i gang.

Første dag på posten var jeg med på legevisitt til noen pasienter. Jeg hadde ikke regnet med at det skulle gjøre så stort inntrykk. Jeg stod jo bare og så på. Men det var ikke ”bare”. Vi var innom en pasient med store smerter. Jeg syntes det var vondt å se ham ligge der og vri seg, og jeg ville gjerne ta på meg noe av smerten. Jeg kjente at jeg ble varm, fikk vondt i magen og ble kvalm, og da jeg begynte å bli svimmel, forstod jeg at det kanskje var lurt å gå ut og få litt frisk luft og vann. Jeg gikk mot døra, og tok i dørhåndtaket. Så våknet jeg på gulvet i gangen. Det er første gang jeg har besvimt. Jeg hadde ikke trodd jeg ville reagere slik. Men jeg synes jo det er litt spennende. Nå har jeg noe å jobbe med, noe å lære om meg selv. Hva gjorde at jeg fikk den reaksjonen?

Jeg har ikke vært med på flere legevisitter, og jeg har ikke besvimt flere ganger. Jeg har hatt noen fine samtaler med pasienter, og ser frem til å snakke med flere av dem. Jeg ser også frem til å lære mer om prestetjenesten på sykehuset og kanskje se om det kan være en fremtidig tjeneste for meg, og så blir det selvfølgelig spennende å se hvor langt jeg kommer på lær-deg-selv-å-kjenne-prosjektet…

Lærenem hilsen fra Hanne.

Christmas offshore

2007-01-01T13:11:00.000-06:00

Gullfaks B's neighbour, Gullfaks A.

Ready for a walk outside.

Christmas decorations and safety instructions.

Christmas preparations.

Letter 08-2006. Autumn and Christmas.

2006-12-23T15:29:00.000-06:00

23rd December 2006

Dear friends,

Several months have passed since last letter, and Christmas is very soon here. I am used to long Christmas letters from home, where the whole family's calendar the last year has been referred, so this is my small try to tell about the last months of my life.

The two first weeks of August I was in the US. I visited friends I had got in Jerusalem, and I had a great trip! Some of my prejudices against Americans were destroyed already when I got these great people as friends, and more were gone after visiting them. When my plans are more confirmed, I will tell you more, but I can already let you know that I have applied for a year exchange (autumn 2007 - spring 2008) to the US through my studies at the Norwegian School of Theology (MF).

This autumn I have spent a lot of time reading Greek. I have perhaps been even more grateful for the limited opening hours at MF this autumn than last spring. I do not need to bring my sleeping bag to the library. When I have not read Greek, I have read the New Testament, or I have actually read much Greek also then, as that is what we mainly learn this language for. But the secondary literature is luckily in English. Otherwise it would have been hard. I have read many books about the theology in the Gospel of John, and I have especially enjoyed finding how irony is used as a tool. I have also written a paper where I mostly wrote about whether a period was supposed to be before or after a certain phrase, quite an interesting paper, I think.

I have done something else than studying also this autumn. When I was asked about attending the General Assembly of the Norwegian Association of Clergy (PF) in September as a delegate from the students at MF, I thought it would be interesting and accepted. Time showed that one student was to be elected to represent PF in the Unio students (Unio is an umbrella where PF is together with the associations of teachers, nurses, police and some others), and as the other students there were either soon at the end of their education or had enough to do, they managed to convince me that I wanted this. Later I also became the students' representative in the representative council of PF. I learn a lot from it. I was quite new in this association world. A "passive" membership in PF for some years had not done so much. I am still not the one shouting the loudest about salary, but I see how important it is for the church that the pastors have good conditions for their work, and I am eager about how PF as an association for the profession takes care of the colleague fellowship among the pastors. If I myself will become a pastor, is still unsure. But now I have a channel where I can work for more guidance for us unsure students regarding the vocation to this ministry.

I have also had time for some YWCA-YMCA events this autumn. Some periods there have been events every weekend. I find it meaningfull to assist with trainings for teenagers where they can grow and learn, or Children's Festival or Ten Sign Festival where I can shower inputs from Bangladesh. It has been great to see how the giving of the Nobel peace prize to Mohammad Yunus and Grameen Bank has put focus on Bangladesh and micro credit this autumn. We do not often hear such happy stories and examples to follow from this country.

I have twice earlier celebrated Christmas in Bangladesh and once in Palestine. This year I am in the North Sea. I am a Christmas delegate for the Norwegian Church Abroad offshore, at "Gullfaks B", and I will bring some Christmas message and Christmas mood to those working here at the platform during Christmas. So far I have mostly helped with the Christmas mood, by decorating the living quarter with "nisser" (a more Norwegian type of the Santa Claus), Christmas trees, table cloths and flowers, and prepared kgs of chocolates to the different departments. Tomorrow the message will be shown more attention with the Gospel and a reflection.

I wish you all a peaceful Christmas!

Best wishes from Hanne.

Brev 08-2006. Høst og jul

2006-12-23T14:01:00.000-06:00

23.12.2006

Kjære venner!

Det er flere måneder siden forrige fellesbrev, og det er veldig snart jul. Jeg er oppdratt med lange julebrev hjemme, der hele familiens kalender det siste året har vært referert, så dette blir et lite forsøk på å gjøre rede for de siste månedene av mitt liv.

De to første ukene av august var jeg i USA. Jeg besøkte venner jeg hadde blitt kjent med i Jerusalem, og hadde en flott tur! En del av mine fordommer mot amerikanere ble vel ødelagt allerede da jeg fikk disse flotte menneskene som venner, og flere ble borte da jeg fikk besøke dem. Når planene er litt mer bekreftet, skal dere få nærmere beskjed, men jeg kan jo fortelle at jeg har søkt om et års utveksling (høsten 2007 - våren 2008) til USA gjennom studiene på Menighetsfakultetet.

I høst har jeg brukt mye tid på å lese gresk. Jeg har kanskje vært enda mer takknemlig for de begrensede åpningstidene på MF i høst enn jeg var i vår. Da slipper jeg å ha med sovepose på lesesalen. Når jeg ikke har lest gresk, har jeg lest Det nye testamente, eller jeg har fortsåvidt lest mye gresk da også, det er tross alt hovedsakelig det vi skal bruke dette språket til. Men sekundærlitteraturen er heldigvis på engelsk. Ellers hadde det vært tungt. Jeg har lest mange bøker om teologien i Johannes-evangeliet, og synes særlig det har vært morsomt å oppdage hvordan ironi er brukt som virkemiddel. Ellers har jeg skrevet en oppgave der jeg brukte det meste av plassen på å skrive om hvorvidt et punktum skulle plasseres før eller etter et bestemt uttrykk, en riktig artig oppgave, synes jeg selv.

Jeg har tatt meg tid til noe annet enn studiene i høst også. Da jeg ble spurt om å reise på Presteforeningens Generalforsamling i september som delegat for studentlaget på MF, hørtes det så interessant ut at jeg takket ja. Det viste seg at det skulle velges en student til å representere PF i Unio-studentene, og da de andre studentene der enten snart var ferdige med utdannelsen eller hadde litt for mange verv fra før, klarte de å overbevise meg om at det hadde jeg lyst til. Senere ble jeg studentenes representant i det nyopprettede representantskapet i PF også. Det er lærerikt å være med. Jeg var rimelig fersk i fagforeningssammenheng. Et "passivt" medlemskap i PF i noen år hadde ikke gjort så mye. Jeg er fortsatt ikke den som roper høyest om lønn, men jeg ser hvor viktig det er for kirken at prestene har gode arbeidsforhold, og jeg er opptatt av hvordan PF som profesjonsforening tar vare på kollegafellesskapet blant prestene. Om jeg selv skal bli prest, er fortsatt usikkert. Men nå har jeg en kanal der jeg kan jobbe litt for at vi usikre studenter skal få mer veiledning i forhold til kallet til denne tjenesten.

Det er også blitt tid til noen KFUK-KFUM-arrangementer i høst. I perioder har det skjedd noe hver helg. Det oppleves meningsfullt å hjelpe til på kurs for tenåringer der de vokser og lærer, eller på Barnefestival eller Ten Sing Festival der jeg kan pøse på med Bangla-påvirkning. Det har i høst vært flott å se hvordan tildelingen av Nobels fredspris til Mohammad Yunus og Grameen Bank har satt fokus på Bangladesh og mikrokreditt. Det er ikke ofte man får høre slike solskinnshistorier og eksempler til etterfølgelse fra dette landet.

Jeg har tidligere feiret jul to ganger i Bangladesh og én gang i Palestina. I år er jeg i Nordsjøen. Jeg er juleutsending for Sjømannskirken på Gullfaks B, og skal bringe litt høytid, julebudskap og julestemning ut til dem som jobber her på plattformen i jula. Foreløpig har jeg stort sett hjulpet til med julestemningen, det vil si pyntet boligkvarteret med nisser, juletrær, duker og blomster, og gjort klar kilovis med julegodt til de ulike avdelingene. I morgen blir budskapet viet mer oppmerksomhet med juleevangeliet og en andakt.

Jeg ønsker dere alle en fredelig jul!

God hilsen fra Hanne.

Letter 07-2006. Did I say hope?

2006-07-31T17:18:00.000-05:00

31^st July 2006

Dear friends,

“Everybody gets the bad news, so I must send some hope news,” I thought before I sent letter 6. Later I attended two press conferences and thought: “Not everybody gets everything, so I guess I should write a bit about Gaza.”

Gaza has drowned, not in the Mediterranean, but in Lebanon. There are lots of news to choose among in the Middle East these days. Media gives priority to Lebanon. It is more exciting. I do have some understanding. There are many crisis in the world getting too little attention. Most of them I know very little or nothing about. I am ashamed. But I have come to know something about Gaza, and I need to tell.

26^th July UN’s OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) informed that 141 Palestinians were killed on the Gaza Strip since 28^th June. 511 were injured. In comparison one IDF soldier was killed and 14 injured, in addition to seven Israelis in Israel injured by rockets from Gaza. 27^th July I came to know that 22 Palestinians were killed the last 36 hours. The conflict escalated before the kidnapping of soldiers began, and the activity in Gaza has not become less after the attacks in Lebanon started. http://www.humanitarianinfo.org/opt/ I think I would not have known this had I not attended the press conferences. There was not much press present.

On my way back to the church it was clear that my friend whom I went together with wondered where to take out her energy. I rather wondered where I had put my energy. While she was almost exploding from anger, I had a feeling of emptiness. We both struggled with the fact that we could not do anything.

I left Jerusalem Saturday. It was not just easy. Though I had planned that date for my departure for months, I had a feeling of abandoning people in a difficult time. When leaving, it is so clear that I had only been visiting. What difference did my visit make? I have still not been in Gaza. Palestinians in Gaza do not know that I exist. If they were to guess it, they probably doubt that I care how they are, as they have not heard anything from me.

Where is now the hope I wrote about? When a large majority of the Israeli population support the military attacks and the world seems to have given up their sense of justice, it is difficult to have faith in a bright future. I was sick several days toward the end of my stay. I blamed some fruit I had eaten. When it lasted longer than what I could expect from the fruit, I blamed the sun and heat. These might have been good reasons for my sickness. But I should not protest if anyone says something about the situation also affecting me mentally. It is strange how the stomach can tell when something is wrong. I wish some of the leaders in the world could have a bit more difficult stomachs now and then. That might give hope.

Tomorrow I land in New York. The background for my travel is an invitation for a wedding. Weddings give hope. At the same time there is hope in the people I will meet, people who have been to Jerusalem and who can not leave what they have seen, people who will encourage me and say that it helps to work for understanding, it is possible to inform and have an impact. There is still hope.

Hopeful greetings from Hanne.

Brev 07-2006. Sa jeg håp?

2006-07-31T16:47:00.000-05:00

31.07.2006

Kjære venner!

”Alle får med seg alt av fæle nyheter, så jeg må sende noen håpsnyheter,” tenkte jeg før jeg sendte brev nr 6. Senere var jeg på to pressekonferanser og tenkte: ”Alle får ikke med seg alt, jeg må nok skrive litt om Gaza.”

Gaza har druknet, ikke i Middelhavet, men i Libanon. Det er nok av nyheter å velge blant i Midtøsten om dagen. Mediene prioriterer Libanon. Det er mer spenning der. Jeg stiller meg ikke helt uforstående til det. Det er mange kriser i verden som får altfor lite oppmerksomhet. De fleste av dem vet jeg lite eller ingen ting om. Jeg skammer meg over det. Men jeg har fått vite noe om Gaza, og jeg har et lite formidlingsbehov.

26. juli kunne FNs OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) informere om at 141 palestinere var drept på Gaza-stripen siden 28. juni. 511 var såret. Til sammenlikning var én israelsk soldat drept og 14 såret, i tillegg til at syv israelere i Israel var såret av raketter fra Gaza. 27. juli fikk jeg høre at 22 palestinere var drept de siste 36 timene. Konflikten eskalerte før kidnappingen av soldater begynte, og aktiviteten i Gaza er ikke nedtrappet etter at angrepene i Libanon startet. http://www.humanitarianinfo.org/opt/ Dette hadde jeg nok ikke fått med meg om jeg ikke hadde vært på disse pressekonferansene. Det var nemlig lite presse der.

På vei tilbake til kirken var det tydelig at min venninne som jeg gikk sammen med lurte på hvor hun skulle gjøre av energien sin. Jeg på min side lurte på hvor jeg hadde gjort av energien min. Mens hun nesten lyste av sinne, gikk jeg med en følelse av tomhet. Vi kjempet begge med maktesløsheten.

Jeg dro fra Jerusalem på lørdag. Det var ikke bare lett. Selv om jeg hadde planlagt den datoen for avreise i flere måneder, hadde jeg nå en følelse av å forlate folk i en vanskelig tid. Idet man reiser, blir det så tydelig at man bare var en besøkende. Hva gjorde mitt besøk fra eller til? Jeg har fortsatt ikke vært i Gaza. Palestinerne i Gaza vet ikke at jeg eksisterer. Om de skulle gjette det, tviler de vel på at jeg bryr meg om hvordan de har det, siden de ikke har hørt noe fra meg.

Hvor ble det av håpet jeg skrev om? Når en overveldende majoritet av den israelske befolkningen støtter de militære angrepene og verdenssamfunnet ser ut til å ha gitt opp rettferdighetssansen, er det vanskelig å tro at fremtiden er lys. Jeg hadde vondt i magen og var kvalm flere dager på slutten av oppholdet mitt. Jeg skyldte på noe frukt jeg hadde spist. Da det varte lenger enn hva jeg kunne forvente at den frukten skulle gjøre, skyldte jeg på sol og varme. Det kan godt hende at dette var gode grunner til å bli dårlig. Men jeg skal nok ikke protestere om noen ymter frempå om at situasjonen kan ha vært med på å påvirke meg psykisk. Det er rart hvordan magen kan si ifra når noe er galt. Jeg skulle ønske noen av verdens ledere kunne ha litt mer ømfintlige mager av og til. Da hadde det kanskje vært håp.

I morgen lander jeg i New York. Bakgrunnen for reisen er at jeg er invitert i bryllup. Det er håp i bryllup. Samtidig er det håp i menneskene jeg skal møte, mennesker som har vært i Jerusalem og som ikke kan slippe det de har sett, mennesker som kan oppmuntre meg og si at det nytter å arbeide for forståelse, det er mulig å informere og påvirke. Det er fortsatt håp.

Håpefull hilsen fra Hanne.

2006-07-31T16:21:00.000-05:00

Women in Black demonstration. "End the occupation"

On the other side of the road are other demonstrators, supporting the IDF.

Letter 06 2006. Hope.

2006-07-26T09:00:00.000-05:00

26th July 2006

Dear friends,

I started a letter in the end of June, but I never finished it. I had a thought of giving weekly updates this summer, but I never managed to start that. I must send one letter from Jerusalem, so now I have to finish it, and send it, whether it is good or not. I have not had the spirit to write. I wonder if I had nothing to tell. It seems strange. There are enough events in this part of the world these days. It should not be any problem to find something to write about. All that is happening might be what is bothering me, and which makes me doubt that I can write anything sensible about it.

I could write about Gaza. I have not been there. But I have heard a bit. I could write about Lebanon. I have not been there either. But that is where the ongoing news comes from. I might have had a wish to give some hope, and when I have found it difficult to see this hope, I did not have so much to tell after all. But it is not so that there is no hope. It is just a bit more demanding to believe in the hope, a bit more demanding than I was prepared for. But now I have found some signs of hope to share with you.

I have earlier been dissatisfied with my minimal contact with Israeli peace activists, and I still have too little contact. But now at least I have met some. An hour every week for more than 18 years Israeli women clothed in black have demonstrated against the Israeli occupation. They call themselves Women in Black. http://www.womeninblack.org/ Friday I was with them in a square in West Jerusalem. Clothed in black and with a poster challenging Israel to withdraw from Gaza, I was standing there ready for shouts from the drivers in the cars passing by. I did not understand much, as they mostly shouted in Hebrew, but I found it meaningful to stand there together with these patient women.

One of the Israeli black clothed told how she herself had developed from being an indifferent onlooker to an eager peace activist by getting to know Palestinian women. She discussed different solutions for the future, and was convinced that there will be a solution. The more wall I see, the more difficult I find it to imagine a Palestinian state. But this woman really had faith in a just solution. When she who knows the reality so well, can see hope, I should also do it.

Foreign visitors also give hope. It is sad to know that many groups cancel their travels to the Holy Land. But some come despite the news. One of the Christian pilgrims I have met this time commented after having seen the empty tomb of Jesus: “Christ is risen! There will be peace in this country.” It is inspiring to meet people with such a faith.

A group of peace activists from the US stay here at the guest house now. The group consists of both Jews and Christians. Empty tombs have not been their priority. But religion has certainly been important for their commitment to justice and peace. I have also met other representatives from churches in the US who have been here to find out what they can do to change the situation.

Israeli and International activists give hope. What is most important for me now is anyway Palestinians who go on. Those who are most affected do not give up. The garden is full of refugees from Haifa. I do not know how long they will stay. They have found the barbeque. They try to live a normal life.

Christians in Gaza continue to pray for their enemies, even when they see the enemy attacking every day. It gives me hope. When these who have experienced much more than I can imagine, do not cease to follow the words of Jesus, I should also be able to send a small prayer to God for those who bomb. It is not easy. But it is an important step, and it is a source of hope.

Peace thoughts from Hanne.

Brev 06-2006. Håp.

2006-07-26T08:59:00.000-05:00

26.07.2006

Kjære venner!

Jeg startet på et brev i slutten av juni, men det ble aldri ferdig. Jeg hadde en tanke om ukentlige oppdateringer denne sommeren, men det er det ikke blitt noe av. Ett brev må jeg i det minste klare å sende fra Jerusalem, så nå får jeg få det ferdig, og klare å sende det, enten det blir bra eller ikke. Jeg har ikke helt vært i skrivehumør. Jeg lurer på om jeg ikke føler at jeg har noe å formidle. Det er jo litt rart. Det skjer nok i denne delen av verden om dagen. Det burde ikke være noe problem å finne noe å skrive om. Alt som skjer er vel noe av det som plager meg, og som gjør at jeg tviler på at jeg kan skrive noe fornuftig midt oppe i det.

Jeg kunne skrive om Gaza. Jeg har ikke vært der. Men jeg har da hørt litt. Jeg kunne skrive om Libanon. Jeg har ikke vært der heller. Men det er der de kontinuerlige nyhetssendingene kommer fra. Jeg har kanskje hatt et ønske om å formidle håp, og når jeg har syntes det var vanskelig å se dette håpet, hadde jeg ikke så mye å formidle likevel. Det er imidlertid ikke slik at det ikke finnes håp. Det er bare litt mer krevende å tro på håpet, litt mer krevende enn jeg var forberedt på. Men nå har jeg tatt meg sammen og samlet noen tegn til håp for å dele dem med dere.

Jeg har tidligere vært misfornøyd med min egen minimale kontakt med israelske fredsaktivister, og det er fortsatt altfor lite kontakt. Men nå har jeg i det minste møtt noen. En time hver uke i over 18 år har en gruppe israelske kvinner kledd i svart demonstrert mot den israelske okkupasjonen. De kaller seg Women in Black. http://www.womeninblack.org/ Fredag var jeg sammen med dem i en rundkjøring i Vest-Jerusalem. Kledd i svart og med en plakat med oppfordring om at Israel skulle trekke seg ut av Gaza, stilte jeg meg opp for å bli skjelt ut av bilister som kjørte forbi. Jeg skjønte ikke mye, de ropte stort sett på hebraisk, men det opplevdes meningsfullt å stå der sammen med disse utholdende kvinnene.

En av de israelske svartkledde fortalte hvordan hun selv hadde utviklet seg fra å være likegyldig tilskuer til å bli en iherdig fredsaktivist gjennom å bli kjent med palestinske kvinner. Hun diskuterte ulike løsninger for fremtiden, og var overbevist om at det vil bli en løsning. Jo mer mur jeg ser, desto vanskeligere er det for meg å se for meg en palestinsk stat. Men denne kvinnen hadde virkelig tro på en rettferdig løsning. Når hun som kjenner virkeligheten så godt, ser håp, skulle det bare mangle om ikke jeg også kunne gjøre det.

Utenlandske besøkende gir også håp. Det er trist å høre at mange grupper avbestiller sine reiser til Det hellige land. Men noen trosser nyhetene og kommer hit. En av de kristne pilegrimene jeg har møtt denne gangen, kommenterte etter å ha sett Jesu tomme grav: ”Kristus er oppstanden! Det kommer til å bli fred i dette landet.” Det er inspirerende å møte mennesker med en slik tro.

En gruppe fredsaktivister fra USA bor her på gjestehuset nå. Gruppa består av både jøder og kristne. Tomme graver har ikke vært deres prioritet. Men religion har vært en tydelig pådriver i engasjementet for rettferdighet og fred. Jeg har også møtt andre representanter fra kirker i USA som har vært her for å undersøke hva de kan gjøre for å påvirke situasjonen.

Israelske og internasjonale aktivister gir håp. Noe av det som er viktigst for meg nå er nok likevel palestinerne som holder ut. De som rammes mest direkte av det som skjer ikke gir opp. Hagen er full av flyktninger fra Haifa. Jeg vet ikke hvor lenge de kommer til å bli her. De har fyrt opp grillen. De prøver å leve et normalt liv.

Kristne i Gaza fortsetter å be for sine fiender, selv når de ser fienden angripe hver dag. Det gir meg håp. Når disse som har opplevd langt mer enn jeg kan forestille meg, ikke slutter å følge Jesu oppfordring, må jeg også kunne rette en liten bønn til Gud for dem som slipper bombene. Det er ikke lett. Men det er et viktig steg, og det er en kilde til håp.

Fredstanker fra Hanne.

Letter 5-2006. Exam.

2006-06-18T15:13:00.000-05:00

18th June 2006

Dear friends,

I have had a long period of preparation for my exam and I have not managed to take enough time to finish a letter. But now at last I have the time on my side, and the letter gets finished.

In addition to reading for exam in Hebrew and Old Testament, my term paper in OT has engaged me the most the last weeks. After a longer period without motivation, I luckily got interest for the paper a few weeks before it was to be handed in, and I dug into books about the covenant between God and Israel, as it is expressed in Deuteronomy. The title was “The election of Israel as gift and obligation according to Deuteronomy”.

Some might ask: Did you have to write about that? Of course I didn’t. It was quite voluntarily (if we believe that we have free will). I wanted to write a purely theological paper on the election of Israel, without having to mix anything political, and I had the chance to do that. I wondered how it would be, if I was going to be angry and irritated. I was not. I was positively surprised of the graceful God of Deuteronomy. I managed to write theologically and not even having a small wish to mix anything from today’s political situation.

Tuesday I had my oral exam in OT, to modify the results from the term paper. I got Psalm 2 and felt it was as good or bad as anything else I could have got. It went normally well until I at the end got an unexpected question from the external examiner. The question was about today’s Israeli leaders’ political use of the psalm, and how I looked upon it. I can admit I found the question problematical. I was not sure what the reason for asking like that was and how political I should be. I felt that the strong feelings came and found out that it was best to get out as soon as possible not to say anything stupid. I was very short and said good-bye. Out among my fellow students my feelings got out. It was good to have someone there understanding how disturbed I was, to receive and calm me down. Afterwards I have understood that it was more or less an accident. The examiners didn’t know my background, and they would not have touched the subject if they knew what it did to me. I have also understood that they didn’t want an Israel-friendly answer. The challenge was rather meant to make me think critically.

If the exam was a difficult experience when it happened, I am now glad that it turned out as it did. It is a learning to have sensed how feelings can cancel your ability to reason rationally and theologically. I am also glad I got this challenge to go on. OT is not an isolated subject, or an exam I have finished. It is a subject I want to use actively, and the political use might be just a suggestion on what to spend the summer on. I am soon on my way to Jerusalem.

It is difficult to say no when being asked about being summer sacristan in the Anglican Church in Jerusalem, at least for me having a spiritual home there. The task is mainly related to preparations for the daily offices and services. I have gladly accepted, and Tuesday I leave, to be there until the end of July. I had thought I might find a library with some theologically interesting books while I am there. But now I understand there might be more than reading waiting for me, also engaged discussions to understand more about how Jews today, and especially political leaders in Israel, read for example Psalm 2. I have also felt a desire to help Christian Palestinians to read OT in a healthy way. I can see that it is a great and difficult task. But I have also discovered so much good that we can not lose as Christians. So I think I have enough to do this summer.

At last some words of thanks to life: In the middle of my preparations for my exams I had an experience worth telling about. I guess Norwegian news are not well known for my English speaking friends, but at least in Norway people could know about a student house collapsing late Saturday night last week. I lived there. I have not experienced an earthquake before, but I guess it is similar. I am glad I was a bit later to bed than normal that evening. I was on my way from the bathroom when there was a terrible noise and the house started shaking. It ended with a big crack, and then it was silent. The fastest way out was through the kitchen window, so then I stood there, barefoot in my pyjamas, together with a group of students as confused as I was. Humour helped us through the night. Who had trampled so hard in the floor? Or was there anyone closing the door too eagerly? Was it my fault turning the tap wrongly, perhaps? The last reaction might not have come yet. The house could have fallen down, I guess. It didn’t, luckily. Nobody was wounded. I don’t want to think about the fact that I could have ended my life in the ruin of a student house. But I give thanks for my life and the summer.

Summer greetings from Hanne.

Brev 5-2006. Eksamen.

2006-06-18T15:12:00.000-05:00

18.06.2006

Kjære venner!

Det er blitt en lang eksamensinnspurt der jeg ikke har klart å sette av nok tid til å få ferdig et brev. Men nå er endelig tiden på min side, og brevet skal ut.

I tillegg til å lese til eksamen i hebraisk og Det gamle testamente, har semesteroppgaven i GT vært det som har opptatt meg på MF de siste ukene. Etter en lengre periode med manglende motivasjon, dukket heldigvis interessen for oppgaven opp igjen noen uker før levering, og jeg begravde meg i bøker om pakten mellom Gud og Israel, slik den uttrykkes i 5. Mosebok. Oppgavens tittel var nemlig ”Utvelgelsen av Israel som gave og forpliktelse ifølge Deuteronomium”. (For dere som ikke har studert teologi: Deuteronomium er 5. Mosebok.)

Noen vil kanskje spørre: Måtte du skrive om det? Det måtte jeg selvfølgelig ikke. Det var helt frivillig (hvis vi tror at vi har fri vilje). Jeg hadde lyst til å skrive en rent teologisk oppgave om utvelgelsen av Israel, uten å behøve å blande inn noe som helst av politikk, og det fikk jeg god mulighet til. Jeg lurte nok litt på hvordan det ville gå, om jeg ville bli sint og irritert. Det ble jeg ikke. Jeg ble positivt overrasket over Deuteronomiums nåderike Gud. Jeg klarte å skrive teologisk og ikke en gang ha et snev av ønske om å blande inn noe av dagens politiske situasjon.

På tirsdag hadde jeg muntlig eksamen i GT, for å justere karakteren fra semesteroppgaven. Jeg kom opp i Salme 2 og følte vel at det var like bra eller dårlig som noe av det andre jeg kunne ha kommet opp i. Det gikk rimelig greit inntil jeg på slutten fikk et uventet spørsmål av sensor. Spørsmålet gikk på dagens israelske lederes politiske bruk av salmen, og hvordan jeg stilte meg til det. Jeg kan jo innrømme at jeg opplevde spørsmålet problematisk. Jeg var usikker på hva som var hensikten med å spørre slik og hvor politisk det var lurt å være. Jeg kjente at de sterke følelsene kom og fant ut at det var best å komme seg ut så fort som mulig om jeg ikke skulle si noe dumt. Jeg var rimelig knapp og takket for meg. Ute blant mine medstudenter fikk følelsene fritt utløp. Det var godt å ha noen som skjønte hvordan det boblet i meg, som kunne ta imot og roe meg ned. I ettertid har jeg forstått at det var mer eller mindre et uhell. Eksaminator og sensor kjente ikke til min bakgrunn, og ville ikke ha kommet inn på temaet om de visste hva det gjorde med meg. Jeg har også fått avkreftet mistanken om at de ønsket et Israels-vennlig svar. Utfordringen var heller ment som en vekker til å tenke kritisk.

Om eksamenen opplevdes vanskelig der og da, er jeg nå glad for at det ble som det ble. Det er greit å ha kjent på hvordan følelser kan avbryte det meste av rasjonell teologisk resonneringsevne. Jeg er også glad for å ha fått denne utfordringen til å gå videre. GT er ikke et isolert fag, eller en eksamen jeg er ferdig med. Det er et fag jeg ønsker å bruke aktivt, og den politiske bruken var kanskje nettopp et hint til noe å bruke sommeren på. Jeg skal nemlig til Jerusalem i sommer.

Det er vanskelig å si nei når man blir spurt om man vil komme som sommer-sakristan til den anglikanske kirken i Jerusalem, i hvert fall for meg som har et åndelig hjem der. Oppgaven går særlig ut på å gjøre i stand til tidebønner og gudstjenester. Så det har jeg takket ja til, og på tirsdag reiser jeg, for å være der til slutten av juli. Jeg hadde nok tenkt at jeg kunne finne på å ta en tur innom et bibliotek og kikke på noen teologisk interessante bøker mens jeg er der. Men nå aner det meg at det ikke bare blir lesing, men også ivrige diskusjoner for å forstå litt mer av hvordan dagens jøder, og særlig politiske ledere i Israel, leser for eksempel Salme 2. Jeg har også kjent på et ønske om å hjelpe kristne palestinere til å kunne lese GT på en sunn måte. Jeg aner at det er et stort og vanskelig arbeid. Men jeg har også oppdaget så mye bra der som vi ikke kan miste som kristne. Så da har jeg vel nok å finne på i sommer.

Til sist en takk for livet: Midt oppe i eksamensforberedelsene hadde jeg en opplevelse det er verdt å fortelle om. De som så norske nyheter søndag for en uke siden, fikk med seg at et hybelhus på Kringsjå kollapset sent lørdag kveld. Der bodde jeg. Jeg har ikke opplevd jordskjelv før, men jeg mistenker at det likner. Jeg er glad jeg var litt senere på vei i seng enn vanlig den kvelden. Det gjorde at jeg var på vei fra badet til rommet mitt da det begynte å bråke og riste. Det endte med et brak, og så ble det stille. Raskeste vei ut gikk gjennom kjøkkenvinduet, så der stod jeg da, barbeint i pysjen, sammen med en gjeng studenter som var like forvirret som jeg var. Humoren hjalp oss gjennom natta. Hvem var det som trampet så hardt i gulvet? Eller var det en som slo igjen døra med litt for stor kraft? Var det jeg som skrudde igjen krana på feil måte, kanskje? Den endelige reaksjonen har kanskje ennå ikke kommet. Huset kunne vel ha rast sammen. Det gjorde det ikke, heldigvis. Ingen ble skadet. At jeg kunne ha endt livet mitt i en ruin av en studentbolig vil jeg helst ikke tenke på. Men jeg takker for livet og sommeren.

Sommerhilsen fra Hanne.

2006-05-13T18:14:00.000-05:00

The angel visiting Mary

After baptism

Letter 4-2006. Practice.

2006-04-25T13:22:00.000-05:00

25th April 2006

Dear friends,

Now it is time to share a bit from my four weeks of parish practice. I had four good weeks, with lots of work and not much else. After having met the rest of the class, I am very happy that I got the chance to try so much, and that we had more active participation than observation though we were supposed opposite.

I had my practice in Nedre Stjørdal parish, where there are three churches and a chapel. I was together with Eldfrid-Marie, whom I study with and have come to know this year. I got new class mates when I came back after one and a half year break. We have come to know each other well, and I was happy to go to Trøndelag in the middle of Norway together with Eldfrid-Marie, who is born there and wanted to go there. I have seldom found someone I cooperate so well with. We agreed that we complete each other in such a way that we should find two close posts, each take half of each post, so that we can continue the good teamwork. We said again and again that we were so happy to be the two of us, with the counsellor we had, at the place we were.

The cooperation with the pastors was also good. I wondered how the guidance would be, and how many tasks we actually would get. I had no reason to worry. Our counsellor Inge had the programme ready. He had heard that we took any challenge, so he challenged us. We also worked with another pastor in the parish, Per Erik, and gained a lot from that. I had the chance to join him when a primary school class from the village came to the chapel to learn about the Ascension. Some of them were very eager about zombies, and Per Erik and I together tried our best to explain that Jesus was not a zombie. Yes, it was a challenge.

We were lucky to celebrate a family service in the same chapel on the day of the Annunciation to Mary. I was going to give the sermon, and I dressed as Mary. Children who were normally eager, were not quite that outspoken when Mary asked where she had come on her way to Elizabeth. Then it is good to have the father from a baptism family who can answer, and to have an allied angel showing up on the pulpit. Children songs were communicating, and I can admit that they were funny to sing with the movements in alb and a blue woollen blanket over my head.

The next Sunday we could not play us through the service in the same way. It was more serious with a Eucharist service with the celebration of the 50 years anniversary of a local foundation. I have given a few sermons before, so I was not that nervous about being Mary in the chapel. At the Eucharist I was the one to officiate most of the liturgy, which I approached with more respect. I was lucky to get the chance to practice in the church, and got some good help from the organ player. I should have understood that the tips were difficult to remember when I was in action. Clear pronunciation of r’s and e’s was not my focus when the church was full and I was in front of the altar. Anyway, there must be something to work on.

It was enough to remember both before and during the service. There where two baptism families to talk with, two godparents were there to read some of the texts. To confirmants were acolytes, one knew the tasks, the other didn’t. Students and employees from the foundation participated with music, texts and information. An unexperienced caretaker was doing his job, and there were an organ player, a preacher (Eldfrid-Marie) and a counsellor to “take care of”. I wonder how many hours before the service you need to come to have time to warm up the voice. I was not quite satisfied with it during the service. But it was so much to chant that it became better after some time. Though the start of the litany and the prefation was a bit weak, the end was not that bad.

After the service we had coffee hour with the chance to give us feedback, and the congregation knew how to encourage the students. They had many positive comments. If we on beforehand thought that this practice might be the first and last time we tried to chant, I was quite convinced that I can try again. In addition to this short feedback from the congregation, we have continually got evaluation from Inge. Now it is almost strange to do something without anybody commenting what I do or asking why I did it as I did. Some barriers are broken, some confidence gained. When I in the evening the same Sunday was one of two officiating at a youth service with a simple liturgy, I felt it was not a problem at all.

I have not only had respect for officiating in a Eucharist service. I have also been a bit afraid about participation in funerals. Our seminary did not ask us to participate in funerals. They asked us to be present and observe. But these students taking any challenge were ready to try a little. After observing the first, I had the responsibility for the text reading and the homily in the next. It went well, and I was actually a bit surprised how much easier I found that than to observe. I had a role and I knew what to do.

What I was most afraid about was that I would not manage to be professional meeting others’ mourning. I wondered if the memories from my father’s funeral would be so strong that I would not manage these new funerals. It was not a problem. It was a different situation, and I had a very different role. It was a bit surprising to me that the memory not was the greatest in these incidents, but rather after the Eucharist service when I officiated. When I went skiing that day, I felt how I missed something. If my father had been alive, he would probably have been there skiing in front of me. I think he would have come to Trøndelag to be there when I had my debut officiating. If he was not there physically, he was with me anyway.

When we came to Stjørdal, both Eldfrid-Marie and I expressed clearly that we did not know if we were going to be pastors. It would have been funny to count how many times we were told that we could during those four weeks. Some people clearly meant that we had to. I enjoyed the ministry. I liked the tasks. But if anybody thinks I am sure now, I still need to say “I don’t know”. A vocation to the priesthood does not become clear to me so fast. But I have come further on the way, I have more to reflect on. The way continues.

“Almost pastor” greetings from Hanne.

Brev 4-2006. Praksis.

2006-04-25T12:16:00.000-05:00

25.04.2006

Kjære venner!

Da er det tid for å dele litt fra mine fire uker i menighetspraksis. Det var fire flotte uker, med mye jobbing og lite annet. Etter nå å ha snakket med resten av klassen, er jeg veldig glad for å ha fått prøve meg på så mye, og at vektingen observasjon og aktivitet ble snudd litt på hodet, med tanke på at vi var forventet å observere mer enn vi var aktivt deltakende.

Jeg hadde altså praksis i Nedre Stjørdal prestegjeld, der det er tre kirker og et kapell. Jeg var sammen med Eldfrid-Marie, som jeg studerer sammen med og er blitt kjent med i år. Jeg fikk jo nye klassekamerater da jeg kom tilbake etter halvannet års pause. Vi er blitt godt kjent, og jeg var glad for å få reise til Trøndelag sammen med Eldfrid-Marie, som er innfødt og ønsket seg dit. Jeg har vel sjelden funnet noen jeg samarbeider så godt med. Vi var enige om at vi utfyller hverandre på en slik måte at vi bør finne to stillinger i nærheten av hverandre, og ta halve hver av begge, så vi kan fortsette det gode samspillet. Vi gjentok stadig hvor glade vi var for å være oss to, med den veilederen vi hadde, på det stedet vi var.

Samarbeidet var godt med prestene på stedet også. Jeg lurte på hvordan veiledningen kom til å bli, og hvor mange arbeidsoppgaver vi egentlig ville få. Jeg hadde ingen grunn til bekymring. Veileder Inge hadde programmet klart. Han hadde fått høre at vi gjerne tok utfordringer på strak arm, så han gav oss utfordringer. Vi samarbeidet også en del med en annen prest i prestegjeldet, Per Erik, og fikk godt utbytte av det. Jeg fikk blant annet være med da en skoleklasse i bygda skulle komme til Elvran kapell for å lære om Kristi himmelfartsdag. Noen av dem var veldig opptatt av zombier, og Per Erik og jeg forsøkte i fellesskap å forklare at Jesus ikke var en zombi. Det er en utfordring, ja.

I det samme kapellet fikk vi feire familiegudstjeneste på Maria budskapsdag. Jeg skulle holde preken og kledde meg ut som Maria. Barn som vanligvis var ivrig med, var ikke riktig så frimodige da Maria spurte hvor hun var kommet på sin vei til Elisabet. Da er det greit med en dåps-far som kan svare, og at man har alliert seg med en engel som skal dukke opp på prekestolen. Knøttetreff-sangene slo an, og jeg kan røpe at ”Du er du og du duger” er riktig morsom å synge med alba og blått ullteppe over hodet.

Den neste søndagen kunne vi ikke leke oss gjennom gudstjenesten på samme måte. Da var det mer alvor med høymesse med markering av Stiftelsen Aglos 50 års jubileum. Jeg har prøvd meg på preken før, så jeg var ikke så nervøs før jeg skulle være Maria i Elvran. På høymessen i Skatval kirke skulle jeg imidlertid være liturg, noe jeg har sett på med større respekt. Jeg fikk heldigvis mulighet til å øve i kirkerommet, og fikk noen nyttige tips av organisten. At de var vanskelige å huske på da jeg stod midt oppe i det, burde jeg kanskje ha skjønt. Tydelig uttalelse av r’er og e’er var ikke det som var i fokus da kirken var full og jeg stod foran alteret. Noe skal man jo ha å jobbe videre med.

Det var nok å holde styr på både før og under gudstjenesten. Det var to dåpsfølger å snakke med, to faddere skulle være med å lese dåpsbefalingen. To konfirmanter skulle være med som ministranter, den ene var kjent med oppgavene, den andre ikke. Elever og ansatte ved Aglo skulle delta med musikk, tekstlesing og informasjon. En noe uvant kirketjener skulle gjøre sin jobb, og ellers var det jo en organist, en predikant (Eldfrid-Marie) og en veileder ”å holde styr på”. Jeg lurer på hvor mange timer før gudstjenesten man må komme for å ha tid til å varme opp stemmen. Jeg var ikke helt fornøyd med den underveis. Men det var såpass mye messing at stemmen ble varmere etter hvert. Selv om starten på både litaniet og prefasjonen var litt spak, ble ikke slutten så verst.

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med mulighet for tilbakemelding, og menigheten visste hva de skulle gjøre for å oppmuntre studentene. De var flinke til å gi positive kommentarer. Om vi på forhånd hadde tenkt at denne praksisen kanskje var første og siste gang vi prøvde å messe, ble jeg ganske overbevist om at jeg kan prøve meg igjen. I tillegg til denne korte tilbakemeldingen fra menigheten, har vi vært gjenstand for stadig evaluering fra Inge. Det er nesten rart å gjøre noe nå uten at noen kommenterer det jeg gjør eller spør hvorfor jeg gjorde det slik. Noen barrierer ble brutt, og selvtilliten steg. Da jeg om kvelden samme søndag skulle være en av to liturger på en ungdomsgudstjeneste med enkel liturgi, føltes det som bare barnematen.

Det er ikke bare det å være liturg i en høymesse jeg har hatt respekt for. Deltakelse i begravelse har jeg også vært litt engstelig for. Det var ikke noe krav fra MF at vi skulle delta i begravelse. Det var ønskelig at vi fikk være til stede som observatører. Men disse studentene som tar utfordringer på strak arm, kunne jo tenke seg å prøve selv. Etter å ha observert den første, fikk jeg ansvar for tekstlesing og andakt i den neste. Det gikk fint, og jeg var egentlig overrasket over hvor mye lettere jeg opplevde det enn å være observatør. Jeg hadde en rolle og visste hva jeg skulle gjøre.

Det jeg hadde vært mest redd for var nok at jeg ikke skulle klare å være profesjonell i møte med andres sorg. Jeg lurte på om minnene fra Pappas begravelse ville bli så sterke at de ville ta overhånd i disse nye begravelsene. Det gjorde de ikke. Det var en annen situasjon, og jeg hadde en helt annen rolle. Det var kanskje litt overraskende at savnet etter Pappa ikke ble størst i disse tilfellene, men derimot etter høymessen der jeg var liturg. Da jeg la ut på en skitur den dagen, kjente jeg hvordan noe manglet. For hadde Pappa levd, hadde han antakelig gått foran meg i skisporet. Jeg tror han hadde kommet til Trøndelag for å overvære min debut som liturg. Om han nå ikke var der fysisk, var han med meg likevel.

Da vi kom til Stjørdal, uttrykte både Eldfrid-Marie og jeg tydelig at vi ikke visste om vi skulle bli prester. Det hadde vært gøy å telle hvor mange ganger vi fikk oppfordringen om å bli det i løpet av de fire ukene vi tilbrakte der. Det var noen som klart mente at vi måtte det. Tjenesten gav mersmak. Jeg trivdes med oppgavene. Men om noen skulle tro at jeg er sikker nå, må jeg nok fortsatt svare ”vet ikke”. Et prestekall blir ikke klart så fort for meg. Men jeg har kommet et stykke på vei, og har mer å reflektere over. Veien går stadig videre.

Nesten-prest-hilsen fra Hanne.

Letter 3-2006. Easter camp at Blestølen.

2006-04-15T08:14:00.001-05:00

15th April 2006

Dear friends,

I had planned to let you hear from me during my practice. But the programme was tighter than expected, and long letters were not on the top of my priority list those four weeks in parish practice in Nedre Stjørdal. I have lots to tell about it though. More words about my experience of being a pastor will hopefully come in not too many weeks.

The last week, after practice, I have attended my tenth Easter camp with Ringerike Ten Sing. It is worth a letter. It was great to be in Jerusalem in Easter last year, and I miss it this year. At the same time it is something about Easter camp, and I must say that it this year again was a good experience to be together with these nice youth. It is a good sign when not only the participants, but also the leaders, would like the camp to last longer.

The solidarity programme with fundraising for Bangladesh has been part of the programme at our Easter camp for several years. This year it was not only a part of the programme, but really integrated in the camp so much that even Banglahanne was surprised by the commitment and joy showed by giving money. The partial goals of 500 – 2500 kroner (about 80 - 400 USD) were soon fulfilled, and the results got much audience. Stine had to snow bath every morning. We were lucky, it snowed some nights, and the new snow outside the door was perfect for rolling around and making angels. I had to stop singing the beautiful morning song I am known for. It was probably good for my voice. Morning song is hard for the voice, even after song lessons and chant practices. Rannveig had to go skiing. We don’t know how many years it is since it happened last time. Shoes and skies of right size were happily given by those who wanted to watch. The next travellers to Bangladesh from Ringerike, Lars and Snorre, also had to assist with the entertainment when the goals were fulfilled. Lars lost some hairs from his eye brows and Snorre lost all hair on a leg. But the youth didn’t stop there. Associations, services, games and lotteries made the money grow, and we could count 5000 kroner before the camp was finished.

Other programmes were more or less like normal. We had a great Palm Sunday service where the groups were responsible for the different parts of the service. The evening of songs and lyrics showed that there is a new generation of creative Ten Singers in addition to the standard posts shown seven years in a row. Tournaments were seriously held. “The Tommels” (yes, my little sister and I) got to the final match in the ice hockey tournament and though we had nothing to do against “The New Band”, both we and others were surprised about our play.

The trips mostly went to Solobua, where there are good places for sitting down in the snow, eating your lunch and singing after a short skiing. Blestølen Games was held in wonderful weather, and the ski jumpers did their best. I was happy that the creative movements in the air did not make any big difficulties when the bodies landed in the snow. Snow wrestling and double rolling down the hills were activities giving me the chance to get out the possible extra energy I might have had.

The big news this year was the Easter lunch the last day. We ended at Wednesday this year, and wanted to do something special this day, and so we chose to put all the next days into a few hours around the table. We started by painting Easter eggs with which we decorated the lamps around, hopefully enjoyable for the next camp starting the same evening. Then we observed Maundy Thursday by washing of hands and Holy Communion around the table. We changed from purple to black table cloth before a crown of thorns was placed on the table and the passion was read. At the end everybody got a candle from the holy fire of Orthodox Easter Eve in Jerusalem last year before the white table cloth was put on the table, and the table was covered with candles and flowers and joyful songs filled the air. The end was a camp lunch even better than the breakfast served by the leaders the previous day, when the participants from their beds could order what they wished. I have no problems understanding that we this year again sang: “Blestølen, here we are again. It is so great here, that is what it is.”

Pictures from the camp can be found at http://www.ringeriketensing.com/galleri/

Best wishes for a happy Easter from Hanne.

Brev 3-2006. Påskeleir på Blestølen.

2006-04-15T08:14:00.000-05:00

15.04.2006

Kjære venner!

Jeg hadde jo tenkt at dere skulle få høre fra meg i løpet av praksisperioden. Men programmet var tettere enn antatt, og lange brev var ikke det som stod øverst på prioriteringslisten de fire ukene jeg var i menighetspraksis i Nedre Stjørdal. Det var imidlertid mye jeg gjerne kunne ha skrevet om. Flere ord om hvordan jeg opplevde det å være prest kommer forhåpentligvis om ikke så altfor mange uker.

I løpet av den uka som er gått siden praksis har jeg fått med meg min tiende påskeleir med Ringerike Ten Sing. Den er verdt et fellesbrev. Det var stort å være i Jerusalem i påsken i fjor, og jeg savner det i år. Samtidig er det noe eget med påskeleir, og jeg må si at det i år igjen var en god opplevelse å være sammen med disse flotte ungdommene. Det er vel et godt tegn når ikke bare deltakerne, men også lederne, gjerne hadde sett at leiren varte lenger.

Solidaritetsaksjon med innsamling til Bangladesh har vært fast innslag på påskeleir i flere år. I år var det ikke bare et innslag, men så integrert i hele leiren at selv Banglahanne ble overveldet av engasjementet og givergleden som ble vist. Delmålene på 500 – 2500 kroner ble raskt oppnådd, og resultatene fikk mange publikummere. Stine måtte snøbade hver morgen. Vi var heldige, det snødde flere netter, og nysnøen utenfor døra var perfekt å rulle rundt og lage engler i. Jeg måtte slutte å synge den vakre morgensangen jeg er kjent for. Det var sikkert lurt for stemmen min. Morgensang sliter på stemmen, selv etter sangtimer og messeøvelser. Rannveig måtte gå på ski. Det er uvisst hvor mange år det er siden det skjedde sist. Sko og ski i riktig størrelse ble villig lånt ut av skuelystne givere. De neste bangla-farerne fra Ringerike, Lars og Snorre, måtte også bidra med underholdning da delmålene ble nådd. Lars mistet noen hår av øyenbrynene og Snorre fikk en hårløs legg. Men ungdommene stoppet ikke der. Foreninger, tjenester, bingo og loddsalg sendte pengesøylen i været, og vi kunne telle 5000 kroner før leiren var over.

Andre programposter forløp mer eller mindre normalt. Vi hadde en strålende palmesøndagsgudstjeneste der gruppene hadde ansvar for de ulike leddene i gudstjenesten. Vise og Lyrikk-kvelden vitnet om nye generasjoner kreative Ten Singere i tillegg til standard-innslag som manglende grønne kakeduer for syvende år på rad. Turneringer ble seriøst gjennomført. ”The Tommels” (lillesøster og jeg, ja) kom helt til finalen i ishockey-turneringen, og selv om vi ikke hadde noe å stille opp med mot ”Nybandet”, imponerte vi både oss selv og andre med innsatsen.

Skiturene gikk stort sett til Solobua, der forholdene er gode for nye dumper i god Fjellvang-stil. Solobua ble myteomspunnet både i forhold til de hemmelige rom-analysene som foregår der, og mangelen på vørterøl som lammet leiren som tidenes krise. Blestølen Games ble gjennomført i strålende vær, og skihopperne sviktet ikke i år heller. Kreative bevegelser i lufta førte heldigvis ikke til store skader ved landing i år. Snøbryting og dobbeltruller nedover bakkene var også innslag som gjorde at jeg følte jeg fikk ut det jeg eventuelt måtte ha igjen av uforløst energi.

Årets store nyhet var påskelunsj den siste dagen. Siden vi i år måtte avslutte allerede onsdag, ville vi gjøre noe skikkelig ut av denne dagen, og valgte å komprimere de neste dagene til noen få timer rundt bordet. Vi begynte med å male påskeegg som ble hengt rundt på lampene i stua, forhåpentligvis til glede for dem som kom opp på neste leir senere på dagen. Videre markerte vi skjærtorsdag med håndvasking og nattverd rundt langbordet. Vi skiftet fra fiolett til svart duk før en tornekrone ble plassert på bordet og lidelseshistorien ble lest. Til sist fikk alle et lys som hadde vært i kontakt med den hellige ilden i Jerusalem på den ortodokse påskeaften i fjor før den hvite duken kom på bordet, og det ble dekket med lys og blomster og livlige sanger fylte luften. Det hele ble avsluttet med tidenes påskeleirkoldtbord, som til og med må ha overgått ledernes frokost-dag der deltakerne fra sengekanten kunne bestille det de måtte ønske. Det er ikke rart vi i år igjen sang: ”Blestølen, her er vi igjen. Det er så fint her. Det er det det er.”

Bilder fra leiren finnes på http://www.ringeriketensing.com/galleri/ Filmen med skihopp anbefales også.

De beste ønsker for en god påske fra Hanne.

Letter 2-2006. Hebrew studies.

2006-02-22T13:04:00.000-06:00

22nd February 2006

Dear friends,

I don’t know if it is Norway or something else that is the reason that it has taken so long time before I started this letter. I have felt it was more important to tell from abroad, and I think it was. But it is time for some updates, though it does not have an international focus. I will not say more than this sentence about the Mohammed drawings, though of course it is a subject I could say something about. I will neither tell about my next plans for going abroad, as it is several months ahead anyway. I will rather share some words about where I am now. It means: I will entertain you with some Hebrew, as an alternative to the Arabic course you got in April last year.

Now I am in the library at MF, the Norwegian Lutheran School of Theology. I have spent some long days here the last weeks. I am happy the close at 9.00 PM, so that I get home. I have never spent so much time studying, I think. I have always had activities in the evenings, but not this year. It is lovely, to have the chance to lose myself in theological peculiarities, without thinking of anything to catch in the evening but getting out before they close. It was the right time to start studying again. The hunger for knowledge was great!

In addition to the 13 possible hours from 8.00 in the library, I have given myself the possibility for another two hours a day. I have an hour walk to school, from Kringsjå student village to MF. I have got a place to live just by the forest, very good for skiing, but with a distance to the school so long that I was not sure how long I would continue walking. The underground is a tempting alternative. But those who know me, know that I walk…

Already the first week I felt that it could become a boring walk. At the same time I knew that I had 600 Hebrew words to learn. The combination is actually not as boring as the activities separately. To read when you walk is a perfect combination for an old orienteerer. It is also said to be easier to learn if you make both halves of the brain active. I hope the right creative gets some stimulus when the words are learnt through snowy wind where the mnemonics must be made from what you see around you or think about there walking. When I am now through all the papers with words, I am a bit sceptical though. The revision doesn’t go as easy as I had hoped, and the fantastic mnemonics are not that fantastic after all when I do not remember the mnemonics and neither the meaning they were supposed to help me remember.

But I don’t give up. Bad mnemonics are changed to new ones, hopefully better. There are lots of funny words. You must get an introduction to the exciting world of Hebrew, or Hanne’s confusing connections, where Arabic and Bengali associations can be used as well as German, English and Norwegian, not to forget already learnt Hebrew words:

1. Nus means flee. This is of course because some of the girls at the Vocational Training Centre of YWCA in Ramallah liked a song called ”nusetinus” or something. If they were not refugees themselves, there are anyway many Palestinians who are refugees. Accordingly nus means flee.
2. Radaf means pursue. There are some Norwegian words I thought of from this word meaning afraid and imitative. Such a person would in orienteering find someone better to follow. Accordingly radaf means pursue. (I have had some problems remembering this, but I hope it will be easier after sharing the mnemonic with you.)
3. Bayin means between. I have already learnt the Hebrew word ’ayin meaning eye. If you need a preposition related to eyes, to point on one point in relation to two eyes, it must be between. Accordingly bayin means between.
4. Od means still. Odd (a Norwegian male name) is still married. Accordingly Od means still.
5. Af means also. Af is a bit similar, at least more than many other words, to the German auch. Accordingly af means also.
6. Shavar means break. In Savar in Bangladesh they have a memorial for those who were killed (broken) in the freedom fight. Accordingly shavar means break.
7. ’ana means answer. Both words start with the pronunciation an. Accordingly ’ana means answer.
8. Yam means sea. Jam can be a chaos, and so was the sea understood in the Old Testament. According yam means sea.
9. ’olam means long time. ’olam sounds almost like ”o long” in Norwegian. Accordingly ’olam means long time.
10. Lacham means fight. The Hebrew lechem means bread. The poor have to fight for their bread. Accordingly lacham means fight.

I have more mnemonics for those interested in learning Bible Hebrew… In addition to making mnemonics, I read texts in Hebrew, doing my best to translate them. I also write my term thesis in Old Testament about the election of Israel. I felt a need to learn about the OT understanding about the thought of the election, and it is really interesting. That I have to hand in the first writing in a week, is a bit of a problem, but who knows, perhaps I suddenly understand how I want to write this thesis.

This week we don’t have much Hebrew or OT, but a lot PT (practical theology). We have liturgical practice week to prepare for our four weeks practice from 13th March. Then we are sent out into the reality. We are two who will be in a place called Nedre Stjørdal in the middle of Norway. Next report might be from a pastoral blunder we have done. So you can look forward to next letter.

Greetings from Hanne.

Brev 2-2006. Hebraiskstudier.

2006-02-22T13:03:00.000-06:00

22.02.2006

Kjære venner!

Jeg vet ikke om det er Norge eller noe annet som gjør at det har tatt så lang tid før jeg har satt meg ned med dette brevet. Jeg har nok følt det har vært viktigere å fortelle fra utlandet, og det tror jeg det har vært. Men det er på tide med en liten oppdatering, selv om den ikke er særlig internasjonalt rettet. Jeg har ikke tenkt å si noe mer enn denne setningen om karikatur-tegningene av Muhammed, selv om det selvfølgelig er et tema jeg kunne ha sagt noe om. Jeg har heller ikke tenkt å si noe mer om mine neste utenlandsplaner, da det uansett er flere måneder til. Jeg får heller dele noen ord om hvor jeg er nå. Det vil si: Jeg vil underholde dere med litt hebraisk, som et alternativ til arabisk-kurset dere fikk i april i fjor.

Nå er jeg på lesesalen på MF. Det er blitt noen lange dager her de siste ukene. Jeg er glad de stenger kl 21.00, slik at jeg kommer meg hjem. Jeg har vel aldri hatt så mye tid til å studere. Jeg har alltid pleid å ha faste aktiviteter om kveldene, men ikke i år. Det er litt deilig, å kunne sitte her hele dagen og fordype seg i teologiske finurligheter, uten å skulle rekke noe om kvelden, annet enn å komme seg ut før de stenger huset. Det var nok riktig å komme i gang med studiene igjen nå. Kunnskapshungeren var stor!

I tillegg til de 13 mulige timene fra kl 8.00 på lesesalen, har jeg gitt meg muligheten til to ekstra timer om dagen. Jeg har nemlig en times skolevei, i normal gange fra Kringsjå studentby til MF. Jeg har altså fått hybel i utkanten av skogen, med fin beliggenhet med tanke på skiturer, men med en avstand til studiestedet som var så lang at jeg var usikker på hvor lenge jeg ville holde ut å gå. T-banen er et fristende alternativ. Men dem som kjenner meg vet vel at jeg går…

Allerede første uke følte jeg at det kunne bli en litt kjedelig vei. Samtidig visste jeg at jeg hadde rundt 600 hebraiske gloser å pugge. Kombinasjonen blir faktisk ikke så kjedelig som aktivitetene hver for seg. Det å lese når man går passer perfekt for en gammel o-løper. Det skal også være lettere å lære hvis man aktiviserer begge hjernehalvdeler. Jeg håper den høyre kreative får litt stimulans når glosene pugges i snøføyk der huskereglene må finnes på ut av de assosiasjonene man får av det man ser rundt seg eller tenker på der man går. Da jeg nå er kommet gjennom alle arkene, er jeg imidlertid blitt litt skeptisk. Repetisjonen går nemlig ikke så greit som jeg hadde håpet, og de fantastiske huskereglene er ikke så fantastiske likevel når jeg ikke husker huskereglene og heller ikke betydningen de skulle hjelpe meg å komme frem til.

Men jeg gir meg ikke. Dårlige huskeregler byttes ut med nye, forhåpentligvis bedre. Det er mange morsomme ord. Dere må få et lite innblikk i den spennende hebraisk-verdenen, eller Hannes innviklete sammenhenger, der arabiske og bengalske assosiasjoner kan brukes like gjerne som tyske, engelske og norske, for ikke å snakke om tidligere innlærte hebraiske ord:

1. Nos betyr flykte. Det gjør det selvfølgelig fordi noen av jentene på sekretærskolen til KFUK i Ramallah var veldig glad i en sang som het ”nosetinos” eller noe liknende. Om de ikke var flyktninger selv, er det uansett mange palestinere som er flyktninger. Altså betyr nos flykte.
2. Radaf betyr følge etter. En som er redd og litt daff eller lat eller uselvstendig i orientering følger gjerne etter noen som er litt bedre. Altså betyr radaf følge etter. (Jeg har hatt litt problemer med å huske dette, men det går forhåpentligvis bedre etter å ha delt huskeregelen med dere.)
3. Bajin betyr mellom. Jeg har allerede lært det hebraiske ordet ’ajin som betyr øye. Hvis du skal ha en preposisjon som har med øyne å gjøre, og den skal peke på ett punkt i forhold til to øyne, må det jo bli mellom. Altså betyr bajin mellom.
4. Åd betyr fortsatt. Odd er fortsatt gift. Altså betyr åd fortsatt.
5. Af betyr også. Af likner litt, i hvert fall mer enn mange andre ord, på det tyske auch. Altså betyr af også.
6. Sjavar betyr knuse. I Savar i Bangladesh har de et minnesmerke over dem som ble drept (knust) i frigjøringskampen. Altså betyr sjavar knuse.
7. ’ana betyr svare. ’ana starter som det engelske answer. Altså betyr ’ana svare.
8. Jam betyr hav. Jam (engelsk) kan forstås som kaos, havet er også kaos (særlig i GT). Altså betyr jam hav.
9. ’ålam betyr lang tid. ’ålam høres nesten ut som ”å lang”. Altså betyr ’ålam lang tid.
10. Lacham betyr kjempe. Det hebraiske læchæm betyr brød. De fattige må kjempe for brødet. Altså betyr lacham kjempe.

Jeg har flere huskeregler på lager, for dem som måtte være interessert i å lære bibelhebraisk… I tillegg til å lage huskeregler, leser jeg pensumtekster på hebraisk, og gjør mitt beste for å oversette dem. Jeg skriver også en oppgave i GT om utvelgelsen av Israel. Jeg følte behov for å sette meg inn i den gammeltestamentlige forståelsen av denne tanken om utvelgelsen, og det er jo riktig spennende. At første utkast skal leveres allerede om en uke, er et lite problem, men hvem vet, kanskje jeg plutselig forstår hvordan jeg vil disponere denne oppgaven.

Denne uka er det egentlig lite av både hebraisk og GT, men desto mer PT (praktisk teologi). Vi har liturgisk øvingsuke for å forberede oss til fire ukers praksis fra 13.mars. Da sendes vi ut i virkeligheten. Vi er to som skal til Nedre Stjørdal. Neste beretning blir kanskje om en av prestetabbene vi gjør. Så det er bare å glede seg.

Hilsen fra Hanne.

Letter 1-2006. Ski philosophy.

2006-01-05T05:29:00.001-06:00

5th January 2006

Dear friends,

I have started a new numbering of the letters. I don’t know how long I will continue with these writings, but I found a new year to be a good time to start a new numbering. I thought I would write a bit earlier, to be earlier with “happy new year”, but there are still 360 days left, so here are the best wishes for the rest of the year.

It has been a relaxing Christmas holiday. It has mostly contained of skiing, reading, eating and resting. I see that the holiday is coming to an end. It is still a week before my studies start. But now the car and my “private driver” (it is good to have a brother who likes skiing) is gone, and this is my third day without skiing. I can feel the abstinences coming. I was skiing nine of the first 13 days I was home. But I understand I can not keep going like this the whole winter.

Skiing is a favourite in winter. I must admit that my body was not quite used to moving in that way, as it was 20 months since it happened last time. It took some days before I was at the bottom and the stiff muscles again started to value this sort of exercise. We have been lucky with the snow where I live. We have had minus degrees all the time and so good possibilities for skiing, or at least it could have been if I had been more clever preparing my skis. When there after a snowfall then are sunny days, there can’t be any more beautiful place than the ski tracks at Ringkollen. It is not difficult to become national romantic, then.

Some ski philosophy:
Skiing is a good exercise.
Skiing makes you hungrier, which is useful before eating Christmas food.
Skiing feels cold in your face if there is cold wind.
Skiing feels warm if you wear many clothes and go fast.
Skiing clears the brain for complicated thoughts.
Skiing is a good way of disconnecting.
Skiing results in a simple philosophy.
Skiing gives energy for more demanding brain exercises.

In addition to skiing I have spent much time in the sofa with a book in my hands, and I was ready for something more demanding brain exercise. It has resulted in much Hebrew. I still find it a funny language. I was a bit worried how my experience of Hebrew as a language of occupation would influence my eagerness to learn more Bible Hebrew. It is easier than I expected. The word I have the most problem with now, among the 103 words which are used more than 500 times in the Old Testament, and so are in the curriculum I should have learnt, is “har”. It means mountain, and I do like mountains. The problem is only that when I hear “har” I immediately think of Har Homa, one of the “model settlements” outside Bethlehem, the fortress built where there was a nice hill with forest ten years ago. It is for me a symbol of the injustice done on the West Bank.

But the wall is down! (Yes, the gingerbread wall.) We had quite an effective tearing down. The first part was taken on Christmas night, and the kings passed through to the Christ child. (This might not be the theologically correct time, but the crib looks better when the kings are there.) During Christmas more parts were gone, and on New Years Eve the rest fell down by itself, it was quite a good timing. More concrete walls don’t seem to fall that easily.

I will define more of the literature I have read these days as related to my studies. The fact that it is not in the curriculum, might show how little literature on vocation is valued in the Norwegian study of theology. When I am happy to read both homiletics and church fathers in my holiday, I understand that I am more than ready to start studying again. In a week I start this semester at the Norwegian Lutheran School of Theology with Hebrew, Old Testament and practical theology.

I also understand that I am in Norway when the weekends are not to be spent at home. Tomorrow we start a training and selection of those who are interested in going to Bangladesh from Buskerud this coming autumn. It is time to do something, as I have been in quiet for so long.

Happy New Year from Hanne.

Brev 1-2006. Ski-filosofi.

2006-01-05T05:29:00.000-06:00

05.01.2006

Kjære venner!

Jeg har begynt på ny nummerrekke på brevene. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å holde på med disse skriveriene, men jeg syntes det var en god anledning til ny nummerering med nytt år. Jeg hadde tenkt jeg skulle få skrevet litt før, for å være litt ferskere med ”godt nytt år”, men det er jo fremdeles 360 dager igjen, så lykkeønskningene for resten av året kommer nå.

Det har vært en avslappende juleferie. Den har stort sett bestått i å gå på ski, lese, ta til seg næring og hvile. Jeg merker at ferien er på hell. Det er ennå en uke til studiestart. Men nå er bil og ”privatsjåfør” (det er kjekt å ha en bror som er glad i å gå på ski) reist, og det er tredje dag på rad uten skitur. Jeg kan kjenne abstinensene melde seg. Jeg var på ski ni av de første 13 dagene jeg var hjemme. Men jeg skjønner jo at man ikke kan holde på sånn hele vinteren heller.

Skigåing er en favoritt vinterstid. Det må innrømmes at kroppen ikke var helt vant til å bevege seg på den måten, da det var 20 måneder siden det skjedde sist. Det tok noen dager før bunnen var nådd og de stive musklene igjen begynte å sette pris på denne formen for mosjon. Vi har vært heldige med skiføret på Ringerike. Det har vært kuldegrader hele tiden og dermed godt føre, eller det kunne i hvert fall ha vært det om jeg hadde vært flinkere til å preparere og smøre skiene. Når det så etter snøfall, er dager med sol, finnes det vel ikke noe vakrere sted enn skiløypene på Ringkollen. Det er ikke vanskelig å bli nasjonalromantisk da, nei.

Litt ski-filosofi:
Å gå på ski er en allsidig mosjonsform.
Å gå på ski øker matlysten, og det er lurt når du skal spise mye julemat.
Å gå på ski er kaldt i ansiktet hvis det er kald vind.
Å gå på ski er varmt hvis du har mye klær på deg og går fort.
Å gå på ski renser hjernen for kompliserte tanker.
Å gå på ski er god avkobling.
Å gå på ski resulterer i en enkel filosofi.
Å gå på ski gir energi til mer krevende hjernetrim mellom øktene.

I tillegg til skigåing har jeg ligget mye på sofaen med en bok i hendene, og jeg var da altså klar for noe som krevde mer av hjernen. Det er blitt mye hebraisk. Jeg synes fremdeles det er et morsomt språk. Jeg var litt engstelig for hvordan opplevelsen av hebraisk som okkupasjonsspråk skulle påvirke lysten til å lære mer bibelhebraisk. Det går lettere enn forventet. Ordet jeg har mest problemer med nå, av de 103 ordene som er brukt mer enn 500 ganger i GT, og dermed står på pensumlista over det jeg skal ha lært, er ”har”. Det betyr fjell, og jeg er for så vidt glad i fjell. Problemet er bare at jeg når jeg hører ”har” straks tenker på Har Homa, en av ”modell-bosetningene” utenfor Betlehem, borgen som ble bygget der det for ti år siden var en vakker skogkledd ås. Den er for meg et symbol på uretten som begås på Vestbredden.

Men muren er revet! (Pepperkakemuren, ja.) Vi fikk til en ganske effektiv riving. Første del ble tatt natt til 1.juledag, og kongene slapp inn til Jesus-barnet. (Dette er kanskje ikke teologisk riktig tid, men krybben ser mye bedre ut når kongene er der.) I løpet av juledagene ble det stadig tatt litt, og nyttårsaften ség resten sammen av seg selv, det må jeg si var bra timing. Mer konkrete murer ser det verre ut med.

Av annen litteratur som er gått med disse dagene er det også mye jeg vil kalle studie-relatert. At det ikke står på noen pensumliste, viser vel bare hvor lite kalls-litteratur er verdsatt i det norske teologistudiet. Når jeg gjerne leser både prekenlære og kirkefedre i ferien, skjønner jeg jo at jeg er mer enn klar for å gå løs på studiene igjen. Om en uke starter altså dette semesteret på Menighetsfakultetet med hebraisk, GT og praktisk teologi.

Ellers skjønner jeg at jeg er i Norge igjen når helgene ikke skal tilbringes hjemme. I morgen starter kurs og uttakelse for dem som er interessert i å reise til Bangladesh fra Buskerud til høsten. Det er på tide at det skjer noe, nå som jeg har vært i ro så lenge.

Godt nytt år fra Hanne.

2006-01-05T04:40:00.000-06:00

The real wall

2005-12-24T10:57:00.000-06:00

The gingerbread wall

Letter 51. Christmas mood.

2005-12-24T10:55:00.000-06:00

24th December 2005

Dear friends,

I haven’t written for a month, and those who have not heard from me since then, might wonder where in the world I am now. I left Bangladesh 30th November. On my way home, I spent some time in Palestine, and I came to Norway 20th December. Palestine was surprisingly hot at this time of the year. Norway was then surprisingly cold. The temperature was not that low (it has not been colder than -10, and mostly between 0 and -5 degrees Celsius), but I did not remember that it feels so cold. I thought it was not possible to go skiing in such weather, but it was. Stine helped me to find out, and we had a very good trip. Another strange aspect of this country in December is that it is so dark. I start to understand why I always have had problems getting up in the morning in winter. I do not wake up before 9.00 (and not necessarily then either) if I do not have an alarm clock.

I will give you a short summary of the last weeks. I wrote another letter from Bangladesh, by hand, but I never sat long enough at a computer to type and send it. It was about the political situation in November, and I find it a bit late to send now. But some of it might come later. The last days in Bangladesh I spent visiting Dinajpur, northwest in the country, where I got the opportunity to meet the smallest indigenous group in Bangladesh, consisting of 16 families. I think I agree to some extent with those who say that Dhaka is not Bangladesh. At least the countryside is something different, which I like much more.

In Palestine I have mostly stayed in Jerusalem, but I have also travelled around visiting YWCA in Jericho and Jalazone and meeting old and new friends. I was in Taybeh for the first time, the only 100 % Christian village in Palestine. The 1500 inhabitants are belonging to three different denominations, Roman-Catholic, Greek-Orthodox and Greek-Catholic (Melkite). It is a peaceful, small village, and I was invited in when I passed some houses on my wandering around the village. The Roman-Catholic church has started some exciting projects. I visited their new home for elderly, which was much better than where I have worked in Norway. I also visited the peace lamp industry where their aim is to make and sell 100.000 ceramic lamps. The priest who started this project had two big aims; to create job opportunities and to make peace. Many Palestinians migrate because of lack of work. Taybeh earlier had the double amount of inhabitants. Especially Christian Palestinians with their contacts abroad can easily move. More job opportunities make more people stay. When it comes to the peace aim, it is obvious that when 100.000 congregations around the world light their lamps and pray for peace, God has to listen. You can read more about Taybeh at http://www.taybeh.info/indexen.htm

The reason that I chose to go to Palestine before Norway, was that I thought this would be the best place for me to reflect on where I am now. To be in Jerusalem gives a special frame, and churches, prayers and people help creating the right environment for reflection. It doesn’t mean that I know exactly what the future will bring. I have a feeling that many now expect an answer on what I will become. You will have to wait more. But I have come some steps further on the way, which is still very exciting.

As you might remember from last year, I found Advent so genuine in Palestine, and that was also a reason that I wanted to go there again at this time of the year. As it is not Bethlehem Christmas for me this year, I have spent some time there during Advent, and as last year I have had the chance to be alone in the grotto in the Church of the Nativity a few times. It is somehow sad as I know there should be tourists and pilgrims, but it is also very peaceful and nice to be there alone. The joy from one of my visits in the grotto was suddenly broken once, when I went directly to the checkpoint to go to Jerusalem. The wall is now finished between Bethlehem and Jerusalem. The checkpoint is a terminal looking more like an airport. The child in the crib a few kilometres away seems very far from this reality, though I know the situation was not easy 2000 years ago either.

I knew I was not quite ready for a normal sweet, Norwegian Christmas celebration this year. I needed to protest in some way, and I thought it might be through a wall. “I want to build a wall,” I said to Karoline, my younger sister, when I came home. “Oh, are we making a gingerbread wall!” she said, and so we did. I wonder if my mother thinks I am a bit crazy. Let her think so. She has been to Palestine herself, so she should have some understanding. I feel almost like being my own psychologist. I am quite satisfied with the therapy I have given me, to build this awful wall, and decorate it with slogans for peace, for then to tear it down and release the Christmas. If Israel thinks there will be peace some time, they could follow our example and make the wall of eatable material, then they can have a nice time eating it when they tear it down some time in the future.

I have posted pictures of the (gingerbread) wall on my blog http://banglahanne.blogspot.com/ Each wall element has its message of peace. Notice the three kings being stopped by the soldiers. More pictures of the real wall might be posted later if I get my luggage (it has not finished its plane journey yet, I hope it will soon arrive).

I want to conclude this letter with a few thoughts from a Bible study in St. George’s this Advent. A question about peace came up: How is the experience of peace in this “city of peace”, Jerusalem? Jerusalem is not the most peaceful city, especially if you move towards Bethlehem. But there is something about Jerusalem, and Bethlehem, and it was described: Here you find the inner peace more than any other place. Perhaps just because of the lack of peace on the surface, the inner peace becomes so strong. The hope and the joy from what happened in these towns 2000 years ago, give real peace also today. Here in my quiet and peaceful Norway (where it is so quiet that I do not wake up without an alarm clock), I have lots of peace on the surface. But I have a stronger experience of the inner peace in the Holy Land.

I wish you a blessed and peaceful Christmas.

Greetings from Hanne.

Brev 51. Julestemning.

2005-12-24T04:22:00.000-06:00

24.12.2005

Kjære venner!

Det er gått en måned siden jeg skrev sist, og de som ikke har hørt fra meg i mellomtiden, kan vel lure på hvor i verden jeg er. Jeg forlot Bangladesh 30.november. Hjemturen gikk via Palestina, og jeg kom hjem til Norge 20.desember. Palestina var overraskende varmt på denne tiden av året. Norge var til gjengjeldt overraskende kaldt. Det vil si, temperaturen var ikke så lav (det har ikke vært kaldere enn -10, og stort sett mellom 0 og -5 grader), men at det skulle kjennes så kaldt var ikke helt klart i min hukommelse. Jeg trodde ikke det var mulig å gå på ski i slikt vær, men det var det. Takket være Stine fant jeg ut det, vi hadde en riktig hyggelig tur. Et annet rart moment med dette landet er at det er så mørkt. Jeg begynner å skjønne hvorfor jeg alltid har hatt slike problemer med å stå opp om vinteren. Her våkner jeg ikke før 9.00 (og ikke nødvendigvis da heller) hvis jeg ikke har på en vekkerklokke.

Jeg får komme med en kort oppsummering av de siste ukene. Jeg skrev et brev til fra Bangladesh, for hånd, men satt aldri så lenge ved en datamaskin at jeg fikk skrevet og sendt det. Det handlet om den politiske situasjonen i november, og jeg føler det er litt sent å sende det nå. Men noen momenter kommer kanskje ved en senere anledning. De siste dagene i Bangladesh brukte jeg til å besøke Dinajpur, nordvest i landet, der jeg blant annet fikk anledning til å hilse på den minste urbefolkningsgruppen i Bangladesh, som består av 16 familier. Jeg er ikke helt uenig med dem som sier at Dhaka ikke er Bangladesh. Landsbygda er i hvert fall noe ganske annet, noe jeg liker mye bedre.

I Palestina har jeg stort sett bodd i Jerusalem, men jeg har også reist rundt og besøkt KFUK i Jeriko og Jalazone og gamle og nye venner. Jeg var i Taybeh for første gang, den eneste 100 % kristne landsbyen i Palestina. De 1500 innbyggerne er fordelt på tre kirkesamfunn; romersk-katolsk, gresk-ortodoks og gresk-katolsk (melkittisk). Det er en fredfull, liten landsby, og jeg ble invitert inn til flere hyggelige mennesker der jeg passerte husene deres på min vandring rundt i landsbyen. Den romersk-katolske kirken har startet flere spennende prosjekter i det siste. Jeg besøkte det nybygde aldershjemmet deres, som var mye flottere enn det jeg har jobbet på i Norge (Norderhovhjemmet). Jeg besøkte også fredslampe-verkstedet der de har et mål om å lage og selge 100.000 keramikk-lamper. Presten som satte i gang dette prosjektet, hadde to store mål; å skape arbeidsplasser og å skape fred. Mange palestinere emigrerer på grunn av mangel på arbeid. Taybeh hadde tidligere dobbelt så mange innbyggere. Særlig kristne palestinere med sine kontakter i utlandet har lett for å flytte. Flere arbeidsplasser får flere til å bli. Når det gjelder å skape fred, er det klart at når 100.000 menigheter rundt i hele verden tenner sine lamper og ber om fred, kan ikke Gud gjøre annet enn å høre oss. Les mer om Taybeh på http://www.taybeh.info/indexen.htm

Grunnen til at jeg valgte å reise innom Palestina før jeg dro hjem til Norge, var at jeg tenkte at det ville være det beste stedet for meg å reflektere over hvor jeg er nå. Det å være i Jerusalem gir en spesiell ramme, og både kirker, tidebønner og mennesker er med på å skape det rette miljøet for refleksjon. Det betyr ikke at jeg vet nøyaktig hva fremtiden vil bringe. Jeg har en følelse av at mange nå forventer et svar på hva jeg skal bli. Dere må nok vente enda en stund. Men jeg er kommet noen skritt videre på veien, som stadig er like spennende.

Som dere kanskje husker fra i fjor, opplevde jeg adventen som svært ekte i Palestina, og det var selvfølgelig også en grunn til at jeg ville dit igjen på denne tiden av året. Siden det ikke ble Betlehems-jul på meg i år, har jeg brukt litt tid der i løpet av adventstiden, og som i fjor, har jeg hatt mulighet til å være alene i Fødselsgrotten ved flere anledninger. Det er noe vemodig da jeg vet at det burde være mange turister og pilegrimer der, men det er også veldig fredfylt og godt å kunne være der alene. Gleden fra et av mine besøk i Fødselsgrotten ble imidlertid raskt brutt da jeg gikk rett derfra til kontrollposten for å reise til Jerusalem. Muren er nå fullført mellom Betlehem og Jerusalem. Kontrollposten er blitt en terminal som likner mer på en flyplass. Barnet i krybben et par kilometer unna virker milevidt fra denne virkeligheten, skjønt jeg vet at omstendighetene heller ikke var enkle for 2000 år siden.

Jeg visste at jeg ikke var helt klar for en vanlig søt, norsk julefeiring. Jeg hadde behov for å protestere på en eller annen måte, og jeg antok at det måtte bli gjennom en mur. ”Jeg vil bygge en mur,” sa jeg til Karoline, lillesøsteren min, da jeg kom hjem. ”Å, skal vi bygge en pepperkakemur!” sa hun. Så gjorde vi det. Jeg lurer på om Mamma synes jeg er litt gal. Det får hun bare gjøre. Hun har vært i Palestina selv, så hun burde ha en viss forståelse. Jeg føler meg nærmest som min egen psykolog. Jeg er ganske fornøyd med terapien jeg har funnet på, å bygge denne forhatte muren, og dekorere den med slagord for fred, for så å skulle rive den og slippe julen fri. Hvis Israel tror at det vil bli fred en gang, kunne de jo følge vårt eksempel og lage muren av spiselig materiale, så kan de kose seg med å spise den når de river den en gang i fremtiden.

Jeg har lagt ut bilder av (pepperkake)muren på bloggen min http://banglahanne.blogspot.com/ Hvert mur-element har sitt fredsbudskap. Legg merke til de tre vise menn som blir stoppet av soldatene. Flere bilder fra den virkelige muren legges ut senere hvis jeg får bagasjen min (den har ikke avsluttet flyreisen ennå, men jeg håper den lander snart).

Jeg har lyst til å avslutte dette brevet med noen tanker fra et bibelstudium i St. George’s denne adventen. Et spørsmål om fred dukket opp: Hvordan er opplevelsen av fred i denne ”fredens by”, Jerusalem? Jerusalem er ikke den mest fredfulle byen, nei, i hvert fall ikke hvis du beveger deg mot Betlehem. Men det er noe med Jerusalem, og Betlehem, og det ble satt ord på det: Her finner du den indre fred mer enn noe annet sted. Kanskje nettopp på grunn av den ytre ufreden, blir den indre freden så sterk. Håpet og gleden som springer ut av hendelsene i disse byene for 2000 år siden, har en evne til å gi ekte fred også i dag. Her jeg sitter i et stille og fredelig Norge (hvor det er så stille at jeg ikke våkner uten vekkerklokke), har jeg nok av ytre fred. Men den indre freden opplever jeg sterkere i Det Hellige Land.

Med ønske om en velsignet og fredelig julehøytid.

Hilsener fra Hanne.

Letter 50. Missionaries of Charity.

2005-11-23T04:28:00.000-06:00

23rd November 2005

Dear friends,

A little difficult task is waiting for me: How to squeeze three weeks of experience with the Missionaries of Charity (MC) into a short letter? I will try. As any MC Sister or Mother Teresa herself would have said: I can only do it with the help of the grace of God. This attitude of God's grace as the basis for everything they do, stroke me. They show a humility you seldom see in any other people. Mother Teresa was by somebody called the most powerful woman in the world. At the same time she never wanted her name to be honoured, but any award to be given in the name of the poor, as she was only a pencil in the hand of God.

People ask the MC Sisters how they can manage to give free service to the poor and sick in such difficult circumstances, as others would not have done it for big amounts of money. The Sisters would not have done it for money either. But they do it for Christ. Had they not seen Christ in every suffering person, they could not have done the work they do. But they do everything for Him. When they see Him thirst, they do anything to fulfil His needs.

In addition to the traditional vows of poverty, chastity and obedience, the MC Sisters take a fourth vow of charity, expressed as free service to the poorest of the poor, to those most unloved and unwanted. They live simply, so that the poor can identify with them, and they do not treat rich and poor any differently, and so everybody can welcome them. They have a marvellous trust in God's providence, and God has showed that He takes care of them. Their strong faith has made an impression on me. I have thought that if I had just 50 % of their faith, I could have moved mountains. I wonder how to find that faith.

The nerve of the life of the MC Sisters is the Eucharist. In addition to celebrating the Eucharist every morning, they have Eucharistic adoration one hour every evening. The Missionaries of Charity are dedicated to the immaculate heart of Mary, and many of the prayers focus on Mary. I see that there is a distance from my Lutheran background to these Catholic practices. Still after three weeks, I am not quite familiar with the adoration and the rosary. The rosary was a favourite of Mother Teresa, and is prayed whenever possible. Travelling is normally accompanied by praying. I was quite fascinated how they squeezed together in a van on the way to a Eucharist service in a different part of town, praying the rosary until we reached our destination. Travelling in Norway could have given some silence and possibility for prayer, but I would not have dreamt of praying through the noise of Old Dhaka.

This noise is by the way not only heard when in the streets. The rickshaw bells and children's voices, laughter and crying become more or less a continuous background sound in the chapel. When the Muslim prayer time starts, and the call from the minaret is many times louder than the Sisters' voices, or the neighbours play their pop music on the top sound, I must admit I have some problem to concentrate. One of the Sisters also told she had the same problem in the beginning. Then she realised that this was also part of her vow of poverty. One of the aspects of the poverty here is that people never experience silence. She lived in the noise in solidarity with them. As she had lived in Arabic countries, she also used the chance to pray "Allahu akbar" - "God is great" when hearing this. I have thought that the prayer life was the centre from where the Sisters draw their energy, and it is. I thought they then lived out their solidarity when going out. But this example showed how much they bring the life into their prayers, not only spiritually through their intercession, but also physically through their ears.

I followed most of the prayers of the Sisters, starting at 5.00 AM in the morning. It was not so difficult to start the day that early when the light in the workers' dormitory, where I slept, was turned off at 9.00 PM. I got good contact with the workers. Most of them don't speak any English, so my Bengali was useful. My answer that I didn't understand was frequently used though. Anyway, with babies you don't need to speak many words. I worked with the small babies. I didn't really have experiences with such small babies, many of them smaller than I was when I was born. But it did not take long time before I felt comfortable with the work. Babies are in a way quite simple. If they cry, and their napkin is not wet, and being held does not comfort them, they probably need milk. The room with the smallest babies, up to about six months, had fifteen baskets, with two babies in most of them, so though we were many workers, it happened rarely that all were satisfied and nobody cried.

In addition to getting used to the work, I got used to being wet once or more during the day, as their napkins are not disposable, but thin, washable from cotton material. Holding a baby means that you get wet if he makes his napkin wet... I was happy with the small amount of waste though. I remember having seen an illustration showing the pile of napkins a European baby wastes, compared to the few cotton napkins a baby in a developing country uses, and I feel ashamed on behalf of my society's mentality to use and throw. I am grateful my parents were responsible enough to use the cotton ones.

I didn't work at the orphanage the whole three weeks. One day the superior asked if I wanted to see another MC house, in Mausaid, just outside Dhaka, and I went to this beautiful silent village for five days. They have a home for mentally disturbed women there, and I was warned that they might be very happy to see me, and greet me, but they would not do any harm to me. It was true. They were so sweet. My first task was to help them with cutting nails and decorating with nail polish. I don't have much experience with nail polish, but luckily these women were not very careful about the result, just very grateful for the new colour on their nails. Then they danced for me, and sang, and those who could speak, eagerly told me something. In the orphanage I could understand I was aunty, with these women who were mostly my seniors, it was a bit strange, but funny to have so many nieces. Those who were fit for work were eager to help. It is quite a lot of work with the laundry of 40 women, when it is done by hand by the tube well, and there is a large garden to water, vegetables and fruit to harvest, and meals to be prepared.

At last a few words about the health situation: I have no problems with my feet or stomach, and now I can hear again. I have had an infection in my left ear, and know something about what centre of pain the ear can be. It gave me another dimension of the life of the MC Sisters. I myself started to believe that it was a gift when a Sister commented what I learnt from this. She said that I had come to share with the sick and poor, and now I shared with them in a different way. Another Sister said that I offered my sufferings to Jesus, it sounded meaningful in the setting, yes, a very Catholic one. Of course I was also cared for very well, and I started to wonder who these poor, whom they serve, are. I believe I got more than I could give these weeks. As they said; the poor can teach you so much, they are beautiful people. I will miss them.

Greetings from Hanne.

Brev 50. Missionaries of Charity.

2005-11-23T04:25:00.000-06:00

23.11.2005

Kjære venner!

En noe vanskelig oppgave venter meg: Hvordan komprimere tre ukers opplevelser med Missionaries of Charity (MC) (Barmhjertighetens misjonærer) til et lite brev? Jeg vil prøve. Som enhver MC Søster ville ha sagt: Jeg kan bare gjøre det ved hjelp av Guds nåde. Denne holdningen at Guds nåde er basis for alt de gjør, slo meg. De viser en ydmykhet du sjelden ser i andre mennesker. Mor Teresa ble av noen kalt verdens mektigste kvinne. Samtidig ville hun aldri at navnet hennes skulle fremheves, men at alle utmerkelser skulle gis i de fattiges navn, da hun selv bare var en blyant i Guds hånd.

Folk spør MC Søstrene hvordan de kan klare å gi gratis tjeneste til de fattige og syke i de vanskelige omstendighetene de ofte arbeider under. Andre ville ikke ha gjort det for store pengesummer. Søstrene ville heller ikke ha gjort det for penger. Men de gjør det for Kristus. Hadde de ikke sett Kristus i hvert lidende menneske, kunne de ikke ha gjort det arbeidet de gjør. Men de gjør alt for Ham. Når de ser Ham tørste, gjør de hva som helst for å stille den tørsten.

I tillegg til de tradisjonelle løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet, avgir MC Søstrene et løfte om barmhjertighet, uttrykt som gratis tjeneste til de fattigste av de fattige, de minst elskede og ønskede. De lever enkelt, slik at de fattige kan identifisere seg med dem, og de behandler ikke rike og fattige forskjellig, så alle kan ønske dem velkommen. De har en enorm tillit til Guds forsyn, og Gud har vist at Han tar seg av dem. Deres sterke tro har gjort inntrykk på meg. Jeg har tenkt at om jeg hadde 50 % av deres tro, kunne jeg ha flyttet fjell. Jeg lurer på hvordan man finner slik tro.

Nerven i MC Søstrenes liv er nattverden. I tillegg til å feire nattverdsgudstjeneste hver morgen, har de tilbedelse av det innviede nattverdsbrødet en time hver kveld. Missionaries of Charity er dedikert til Marias ubesmittede hjerte, og mange av bønnene fokuserer på Maria. Jeg ser at det er et stykke fra min lutherske bakgrunn til denne katolske fromheten. Etter tre uker er jeg fremdeles ikke helt vant med tilbedelsen og rosenkransen. Rosenkransen var en av Mor Teresas favoritter, og bes ved enhver mulig anledning. Reising er vanligvis ledsaget av bønn. Jeg var ganske fascinert over hvordan de klemt sammen på "lasteplanet" av en bil på vei til nattverdsgudstjeneste et annet sted i byen, bad rosenkransen til vi var fremme ved målet. Reising i Norge kan gi litt stillhet og mulighet for bønn, men jeg ville aldri ha drømt om å be gjennom Gamle Dhakas bråk.

Dette bråket er forresten ikke bare hørt i gatene. Rickshaw-ringeklokkene og barns stemmer, latter og gråt blir en mer eller mindre kontinuerlig bakgrunnsdur i kapellet. Når den muslimske bønnetiden starter, og kallingen fra minareten er mange ganger høyere enn Søstrenes stemmer, eller naboene spiller popmusikk på full styrke, må jeg innrømme at jeg har noe problemer med å konsentrere meg. En av Søstrene fortalte at hun hadde samme problem i begynnelsen. Så fant hun ut at dette også var en del av hennes fattigdomsløfte. Et av momentene ved fattigdommen her er at de aldri opplever stillhet. Hun levde i bråket i solidaritet med dem. Da hun også hadde bodd i arabiske land, brukte hun muligheten til å be "Allahu akbar" - "Gud er stor" når hun hørte dette. Jeg har tenkt at bønnelivet var kilden hvor Søstrene fikk energien fra, og det er det. Jeg tenkte at de så levde ut solidariteten da de gikk ut. Men dette eksemplet viser hvordan de bringer livet inn i bønnene sine, ikke bare åndelig gjennom forbønn, men også fysisk gjennom ørene.

Jeg fulgte de fleste av bønnene til Søstrene, som startet kl 05.00 om morgenen. Det var ikke så vanskelig å starte dagen så tidlig da lyset i arbeidernes sovesal, der jeg sov, ble slukket kl 21.00. Jeg fikk god kontakt med arbeiderne. De fleste av dem snakker ikke engelsk, så bengalien min var nyttig. Svaret at jeg ikke forstod var imidlertid mye brukt. Uansett, med babyer trenger man ikke si mange ord. Jeg jobbet med de små babyene. Jeg hadde ikke mye erfaring med slike små, mange av dem mindre enn jeg var da jeg ble født. Men det tok ikke lang tid før jeg følte meg komfortabel med arbeidet. Spebarn er på en måte veldig enkle. Hvis de gråter, og bleien ikke er våt, og det ikke hjelper å holde dem, er de antakelig sultne. Rommet med de minste babyene, opp til ca seks måneder, hadde femten kurver, med to barn i de fleste. Så selv om vi var mange arbeidere, hendte det skjelden at alle var fornøyd og ingen gråt.

I tillegg til å bli vant til arbeidet, ble jeg vant til å bli våt en eller flere ganger i løpet av dagen. Bleiene er nemlig ikke engangs, men tynne, vaskbare trekanttørkler av bomull. Å holde en baby betyr da at du blir våt hvis han gjør bleien sin våt... Jeg var glad for hvor lite søppel det resulterte i. Jeg husker jeg har sett en illustrasjon som viser hvilken enorm mengde bleier en europeisk baby forbruker, sammenliknet med de få bomullsbleiene en baby i et u-land bruker, og føler meg flau på vegne av mitt samfunns bruk-og-kast-mentalitet. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine var ansvarlige nok til å bruke disse bomullsbleiene.

Jeg jobbet ikke på barnehjemmet i tre hele uker. En dag spurte den overordnede om jeg hadde lyst til å se et annet MC-hus, i Mausaid, like utenfor Dhaka, og jeg dro til denne vakre, stille landsbyen for fem dager. De har et hjem for mentalt forstyrrede damer der, og jeg ble advart om at de kunne bli veldig glade for å se meg, og hilse på meg, men at de ikke ville gjøre meg noe vondt. Det var sant. De var så søte. Min første oppgave var å hjelpe dem med å klippe neglene og pynte med neglelakk. Jeg har ikke mye erfaring med neglelakk, men disse damene var heldigvis ikke så kresne på resultatet, bare veldig takknemlige for den nye fargen på neglene. Så danset de for meg, og sang, og de som kunne snakke, fortalte meg ivrig noe. På barnehjemmet kunne jeg forstå at jeg var "aunty", med disse damene som stort sett var eldre enn jeg, var det litt rart, men morsomt, å ha så mange "nieser". De som kunne arbeide, hjalp ivrig til. Det er rimelig mye arbeid, med klesvasken til 40 damer når den er gjort for hånd ved vannpumpa, en stor hage å vanne, grønnsaker og frukt å høste, og måltider å forberede.

Til sist noen ord om helsesituasjonen: Jeg har ikke problemer med føttene eller magen, og nå kan jeg høre igjen. Jeg har hatt en infeksjon i venstre øre, og vet noe om hvilket smertesentrum øret kan være. Det gav meg en annen dimensjon av livet til MC Søstrene. Jeg begynte selv å tro at det var en gave da en Søster kommenterte hva jeg lærte av dette. Hun sa jeg hadde kommet for å være med de syke og fattige, og nå fikk jeg være med dem på en annerledes måte. En annen Søster sa at jeg ofret lidelsene mine til Jesus, det hørtes meningsfullt ut i sammenhengen, ja, en veldig katolsk en. Jeg ble selvfølgelig tatt veldig godt vare på, og jeg begynte å lure på hvem disse fattige, som de tjener, er. Jeg tror jeg fikk mer enn jeg kunne gi disse ukene. Som de sa; de fattige kan lære deg så mye, de er vakre mennesker. Jeg kommer til å savne dem.

Hilsener fra Hanne.