Brev 08-2007. Kirker.

25.05.2007

Kjære venner!

Jeg har fortalt at jeg har besøkt noen sengotiske landsbykirker nord for Leipzig, men jeg bor jo i en by, og det er kirker her også, ganske mange kirker. Jeg har ikke besøkt så mange av dem, men jeg har vært i noen, og de to kirkene i Innenstadt, Thomaskirche (http://www.thomaskirche.org/) og Nikolaikirche (http://www.nikolaikirche-leipzig.de/) har jeg vært mest i.

Thomaskirche er Bach-kirken. Johann Sebastian Bach var Thomaskantor fra 1723 til 1750, og det setter sitt preg på kirken også i dag. Utenfor kirken står en stor statue, og kafeer i nærheten har gjerne navn etter den kjente komponisten. I koret i kirken finnes graven hans, og det store antallet turister i Leipzig har kanskje en sammenheng med denne mannen. Jeg husker at Pappa sa, den gang jeg begynte å spille noen stykker av Bach på piano, at han hadde skrevet 90 % av musikken det var verdt å lytte til. Det er mulig det var en overdrivelse, men han har skrevet mye god musikk.

Hver fredag kveld er det motette i Thomaskirche, en konsert i form av vesper, med Thomanerchor eller et gjestekor. Den er enda mer populær enn forelesningene på TF... Jeg har hatt en tendens til å komme bare fem minutter før her også (jeg har utsikt til kirken fra lesesalen, og trenger ikke beregne mange minutter på å gå over veien), men klarte å lete frem en plass på galleriet også sist fredag. Også søndagsgudstjenestene i Thomaskirche bærer preg av at det er en kirkemusikkirke. Koret har en viktig rolle.

Nikolaikirche er fredskirken. Historiekunnskapene mine når det gjelder Tyskland har ikke vært de beste, men det begynner å hjelpe. Jeg har fortsatt ikke den fulle oversikten over hendelsene i DDR i 1989, men jeg har i hvert fall fått med meg at Nikolaikirche i Leipzig var av betydning. Hver mandag kl 17.00 er det fredsbønn i Nikolaikirche, slik det har vært siden 1982. I dag er det ikke fullt i kirken, men det er likevel godt oppmøte. I 1989 var fredsbønnene overfylt. DDR-innbyggerne ønsket frihet, og fredsbønnene ble fulgt av fredelige demonstrasjoner rundt Innenstadt. I oktober 1989 deltok 300.000 mennesker på denne demonstrasjonen, og det mener jeg er ganske talende i en by på størrelse med Oslo.

Denne uka var det i Nikolaikirche fredsbønn for palestinernes lidelser. Det har tidligere vært fredsbønn for de tre bortførte israelske soldatene, og nå hadde palestinere ytret ønske om at det også ble bedt for dem. Før jeg kom til Tyskland hadde jeg ikke tenkt så mye på Israel/Palestina-stemningen her, men jeg burde kanskje ha skjønt at holocaust-skyldfølelsen fremdeles sitter så sterkt i bevisstheten at de fleste tyskere kjenner ansvar for jødene og Israel. Det går mot 40 års israelsk okkupasjon av Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gaza (10. juni), jeg lurer på om tyskerne vet det, og jeg lurer på hva jeg kan gjøre i et land som tilsynelatende aldri blir kvitt skyldfølelsen for det som skjedde for over 60 år siden. Vi trenger fredsbønner.

Det er ikke bare i Innenstadt det er kirker. Like utenfor vinduet mitt er Marienkirche. Som i de fleste andre kirker i dette landet, ringer kirkeklokkene i Marienkirche i fem minutter kl 7.00, 12.00 og 18.00. Den første morgenen trodde jeg det var gudstjeneste i kirken, men det er bare en påminnelse om at det er bønnetid. Disse klokkene burde gjøre det lett å få til en god bønnerytme, men 12.00 og 18.00 er jeg sjelden hjemme, og 7.00 er jeg enten fremdeles i senga, på badet eller på vei til en tidlig forelesning. Denne uka skal det bli annerledes. I Tyskland har de noe så fint som pinseferie en uke. Vi nærmer oss midten av sommersemesteret og studentene (eller foreleserne?) trenger tydeligvis en forelesningsfri uke. Da benytter jeg muligheten til å bli kjent med det evangeliske klosterlivet i Tyskland. Jeg skal være en uke med Christusbruderschaft i Selbitz. (http://www.christusbruderschaft.de/)

Hilsen Hanne.