Brev 07-2007. „Norske“ tyskere.

20.05.2007

Kjære venner!

I det første brevet jeg sendte fra Tyskland nevnte jeg velkomstkomiteen som møtte meg på jernbanestasjonen i Leipzig; Sebastian og Ines som har bodd i Norge, og Markus og Jana som skal til Norge i august da Markus skal studere på MF et år. Sebastian og Ines snakker veldig godt norsk, og kan lett kalles „norske“ tyskere. Markus og Jana går på norskkurs med Sebastian som lærer, og er absolutt på vei til å bli litt norske de også. Dorothea og Brandolf er et annet par som skal til MF til høsten. De er også i gang med norskkurs, og Dorothea tok tak i meg på lesesalen en dag og sa at hun ville øve på å snakke norsk, så da gikk vi ut i parken og snakket litt norsk (men mest tysk).

Jeg har ennå ikke truffet noen nordmenn her, men disse „norske“ tyskerne er blitt blant de vennene jeg setter mest pris på. Markus og Dorothea ser jeg ofte på TF, og det hender rett som det er at Jana og Brandolf også er å finne der. Sebastian og Ines studerer ikke på TF, så dem treffer jeg ikke tilfeldig. Men det går jo an å gjøre avtaler, og en slik avtale var at jeg var med på norskkurset en kveld. Da traff jeg en hel gjeng ivrige Norges-turister (og studenter) som var interessert i å snakke med en ekte nordmann.

Dorothea og Brandolf inviterte meg med på „Luther-dans“ en kveld. Det heter ikke Luther-dans, men det er den typen dans som ble danset på Luthers tid, og de øver blant annet til „Luther-bryllup“, en byfest i Wittenberg, i juni. De danser ukentlig, og jeg fikk altså være med en kveld. Det var riktig morsomt. Jeg må nok introdusere dem for norsk folkedans, det hørtes ut som Dorothea kunne tenke seg å prøve det. De har også tatt meg med på en utstilling som var i Leipzig da jeg kom; „Ikke bare laks og pølser“, om forholdet mellom Tyskland og Norge de siste 100 år.

Jeg har hatt et blokkseminar igjen denne uka. Torsdag, fredag og lørdag har jeg sett på sengotiske landsbykirker i området nord for Leipzig. Torsdag var jo Kristi Himmelfartsdag her også, men det forhindrer ikke at man kan se på kirker. At det var 17. mai var vel ikke så veldig viktig for tyskerne, og for så vidt ikke så viktig for meg heller. Jeg tror ikke det var noe tog i nærheten som jeg gikk glipp av. Jeg syntes imidlertid at dagen kunne markeres, og inviterte mine tre par „norske“ venner til kvelds.

Røkelaks og eggerøre, is og jordbær + gjestenes medbrakte lefser fra siste Norges-tur gav smakssansen en opplevelse av å være i Norge. Hørselen fikk mye norsk i løpet av kvelden, både eventyr og nasjonalsang i tillegg til forsøk på vanlig konversasjon og formidling av nasjonaldagstradisjoner. Jeg var egentlig ganske imponert over den tyske fremføringen av den norske nasjonalsangen. De syntes den var litt vanskelig, men hadde øvd på forhånd. Noe flagg for synet hadde jeg ikke, men bjørkeløv (som var langt mer utsprunget enn det skal være 17. mai) hjalp godt på stemningen. Det ble en riktig hyggelig kveld, og da det nærmet seg midnatt og jeg trodde gjestene skulle gå, „okkuperte“ de kjøkkenet til det var ferdig ryddet og vasket opp. Hvis jeg skulle ha studert i Norge det neste semesteret, hadde jeg gledet meg til å være „tysk“ nordmann for mine „norske“ tyske venner. Nå blir det kanskje det jeg vil savne mest, når jeg fortsetter mine utenlandsstudier.

Norsk-tysk hilsen fra Hanne.