Brev 06-2007. Tyske studenter.

14.05.2007

Kjære venner!

Man behøver ikke studere lenge i et annet land før man oppdager hvor rare studentene der er – eller hvor rare vi studenter i Norge er, avhengig av hvem man spør. Her kommer en liten presentasjon.

I Norge, eller i hvert fall på MF, er det vanlig at studentene kommer til auditoriet omtrent når forelesningen begynner. Jeg har ofte vært den første hvis jeg har kommet 5 minutter før forelesningen starter. Studentene kaster ikke bort tiden i klasserom. I Tyskland, eller i hvert fall på det teologiske fakultetet (TF) i Leipzig, kommer gjerne studentene i god tid. Jeg har opplevd at klasserommet er fullt hvis jeg kommer så sent som 5 minutter før forelesningen begynner.

I Norge er det stort sett god plass i auditoriene. Foreleserne må gjerne be studentene komme nærmere når de setter seg bakerst i et nesten tomt rom. Det er vel en grunn til at tyske studenter står og venter utenfor døren, for å sikre seg en god plass 15 minutter før, når den forrige forelesningen er ferdig: Det blir fullt. Det er ett såkalt auditorium (Hörsaal, uten store høydeforskjeller eller amfi-utforming) her, som ikke er så veldig stort, ellers er det klasserom, som heller ikke er så veldig store. Noen forelesninger som ikke har fått tildelt tid i auditoriet, er så populære at det er behov for to klasserom. Da åpnes en dør mellom klasserommene, og foreleseren stiller seg i døra, slik at studentene i begge rommene hører. Jeg har selv begynt å komme såpass tidlig til forelesningsrekka i sjelesorg at jeg får en plass slik at jeg både ser og hører læreren.

De fleste klasserom og auditorier i Norge, i hvert fall på MF, er ganske sterile og kjedelige. MF er en passe praktisk og ryddig bygning. TF i Leipzig er mer ærverdig. Malerier i taket, eller andre utsmykninger, gjør at man også når man har gitt opp å forstå hva som blir sagt, kan trives i rommet.

Norske studenter forholder seg som regel i ro inntil til de går ut av klasserommet etter forelesningen. Etter den siste forelesningen i semesteret er det vanlig å klappe. På slutten av den første forelesningen jeg var på her i Leipzig, lurte jeg på hva det var studentene holdt på med. De banket alle i bordet med knyttneven. Det gjentok seg i de andre forelesningene og seminarene jeg var på, og jeg skjønte jo snart at det var applausen etter forelesningen. Også studenter som leser opp protokoller de har skrevet fra siste seminar, eller holder foredrag (Referat), får tilsvarende applaus. Det er kun hvis man er et sted uten bord å banke i, at jeg har opplevd at de klapper i hendene.

Foreleserne må også få en kommentar. I Norge er jeg vant til at foreleserne holder seg til det de har å forelese. Jeg vil ikke si at de tyske ikke gjør det. Men det er en hendelse som får oppmerksomhet av nær sagt alle; nysing. Da jeg kom i begynnelsen av april, var pollensesongen i full gang, og jeg var ikke den eneste som nøs noen ganger i løpet av dagen. En student ved nabobordet som hvisker „Gesundheit“ kan jeg forstå, men når foreleseren midt i en setning sier „Gesundheit“ før han fullfører setningen, synes jeg kanskje distraksjonen er større enn nødvendig.

Jeg kom hit med den oppfatningen at norske studenter er litt late, mens tyske studenter er mer flittige. Jeg lever nok fortsatt litt i den innbilningen. Men det er mulig at noen av de tyske studentene har et motsatt syn på saken. „Du sitter mye på lesesalen,“ var det en medstudent som kommenterte for noen dager siden. Hun har ikke sett meg i Norge, og jeg synes ikke jeg sitter så mye på lesesalen her. Jeg blir sliten av å lese tysk, og lesesalen er varm, skjønt jeg nå har funnet ut hvilke rom det er mest behagelig å sitte i når sola står på. Kanskje norske studenter ikke er så late likevel, selv om jeg fortsatt er oppgitt over at jeg ikke klarer å oversette fra gresk til tysk, og det fremdeles etter fem uker ofte er vanskelig å følge med i forelesninger og forstå det jeg leser uten å se mer i ordboka enn i pensumbøkene.

Jeg fikk god tilbakemelding på foredraget i GT-seminaret, om egyptiske skapelsesmyter, for snaut to uker siden. I dag har jeg holdt foredrag i PT-seminaret, om den tyske evangeliske gudstjenesteboka (og jeg måtte derfor forberede det fremfor å skrive fellesbrev i går). Jeg klarer fortsatt ikke å frigjøre meg fra manuset, men det virker som de har forståelse for det, og at de også syntes det var interessant med sammenlikningene jeg gjorde i forhold til den norske gudstjenesteboka.

Flittig hilsen fra Hanne.