Brev 01-2007. Snart ut igjen.
11.03.2007
Kjære venner!
Vi er allerede langt uti 2007 før det endelig kommer et fellesbrev fra meg. Jeg er ikke så flink til å skrive når jeg er i Norge, men utlandet kaller, og da blir det nok hyppigere oppdatering fra meg igjen.
Jeg har brukt mye tid denne vinteren på å planlegge utenlandsopphold. Som jeg nevnte i sist brev, har jeg søkt om et års utveksling til USA. Søknaden er innvilget. I august reiser jeg til Wartburg Theological Seminary i Dubuque, Iowa.
Da jeg kom på MF i begynnelsen av januar, dukket en ny utenlandssjanse opp, som jeg grep. Norske studenter er forunderlig lite interessert i å reise utenlands i løpet av studiene. ”Du vil ikke reise til Tyskland også?” ble jeg spurt av internasjonal konsulent på MF som hadde et par stipend som ingen hadde søkt på. Jo takk, det gjør jeg gjerne. Leipzig er byen. Sommersemesteret begynner i april. Jeg har derfor til tider brukt mer tid på å prøve å friske opp tysk’en enn å lese pensum jeg gjerne skulle ha kommet gjennom på det korte vårsemesteret jeg får i Norge før jeg drar. Goethe-Instituttet har flere praktiske bøker for en som trenger litt repetisjon, og månedlige tyske filmer som krever minst like mye konsentrasjon som en bok. Jeg er også blitt litt kjent med den tyske menigheten i Oslo. Jeg kan innrømme at jeg ikke forstår alt, men jeg er i hvert fall i gang.
Jeg tar to emner (mot normalt tre på et vanlig semester) på MF denne våren, ett i systematisk teologi, og ett i praktisk teologi. Før jeg bestemte meg for Tysklandsoppholdet hadde jeg meldt meg opp i et emne i NT også, men jeg har ikke tenkt å ta eksamen i det 1. juni. Jeg begynte å følge forelesningene, og klarte ikke å slutte med det da jeg først hadde begynt. Nå er det imidlertid en pause i forelesningene. Nå er det fullt fokus på PT-emnet som heter ”Sjelesorg og institusjonspraksis”. Jeg er i praksis på Aker sykehus disse fire ukene før påskeferien. Vi er en gruppe på fem studenter som har samme veileder og praksissted, og ved siden av selvstendig prestetjeneste, dvs samtaler med pasienter på en post på sykehuset, bruker vi mye tid sammen i gruppa. Det er en skikkelig lær-deg-selv-å-kjenne-praksis, og jeg er godt i gang.
Første dag på posten var jeg med på legevisitt til noen pasienter. Jeg hadde ikke regnet med at det skulle gjøre så stort inntrykk. Jeg stod jo bare og så på. Men det var ikke ”bare”. Vi var innom en pasient med store smerter. Jeg syntes det var vondt å se ham ligge der og vri seg, og jeg ville gjerne ta på meg noe av smerten. Jeg kjente at jeg ble varm, fikk vondt i magen og ble kvalm, og da jeg begynte å bli svimmel, forstod jeg at det kanskje var lurt å gå ut og få litt frisk luft og vann. Jeg gikk mot døra, og tok i dørhåndtaket. Så våknet jeg på gulvet i gangen. Det er første gang jeg har besvimt. Jeg hadde ikke trodd jeg ville reagere slik. Men jeg synes jo det er litt spennende. Nå har jeg noe å jobbe med, noe å lære om meg selv. Hva gjorde at jeg fikk den reaksjonen?
Jeg har ikke vært med på flere legevisitter, og jeg har ikke besvimt flere ganger. Jeg har hatt noen fine samtaler med pasienter, og ser frem til å snakke med flere av dem. Jeg ser også frem til å lære mer om prestetjenesten på sykehuset og kanskje se om det kan være en fremtidig tjeneste for meg, og så blir det selvfølgelig spennende å se hvor langt jeg kommer på lær-deg-selv-å-kjenne-prosjektet…
Lærenem hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Vi er allerede langt uti 2007 før det endelig kommer et fellesbrev fra meg. Jeg er ikke så flink til å skrive når jeg er i Norge, men utlandet kaller, og da blir det nok hyppigere oppdatering fra meg igjen.
Jeg har brukt mye tid denne vinteren på å planlegge utenlandsopphold. Som jeg nevnte i sist brev, har jeg søkt om et års utveksling til USA. Søknaden er innvilget. I august reiser jeg til Wartburg Theological Seminary i Dubuque, Iowa.
Da jeg kom på MF i begynnelsen av januar, dukket en ny utenlandssjanse opp, som jeg grep. Norske studenter er forunderlig lite interessert i å reise utenlands i løpet av studiene. ”Du vil ikke reise til Tyskland også?” ble jeg spurt av internasjonal konsulent på MF som hadde et par stipend som ingen hadde søkt på. Jo takk, det gjør jeg gjerne. Leipzig er byen. Sommersemesteret begynner i april. Jeg har derfor til tider brukt mer tid på å prøve å friske opp tysk’en enn å lese pensum jeg gjerne skulle ha kommet gjennom på det korte vårsemesteret jeg får i Norge før jeg drar. Goethe-Instituttet har flere praktiske bøker for en som trenger litt repetisjon, og månedlige tyske filmer som krever minst like mye konsentrasjon som en bok. Jeg er også blitt litt kjent med den tyske menigheten i Oslo. Jeg kan innrømme at jeg ikke forstår alt, men jeg er i hvert fall i gang.
Jeg tar to emner (mot normalt tre på et vanlig semester) på MF denne våren, ett i systematisk teologi, og ett i praktisk teologi. Før jeg bestemte meg for Tysklandsoppholdet hadde jeg meldt meg opp i et emne i NT også, men jeg har ikke tenkt å ta eksamen i det 1. juni. Jeg begynte å følge forelesningene, og klarte ikke å slutte med det da jeg først hadde begynt. Nå er det imidlertid en pause i forelesningene. Nå er det fullt fokus på PT-emnet som heter ”Sjelesorg og institusjonspraksis”. Jeg er i praksis på Aker sykehus disse fire ukene før påskeferien. Vi er en gruppe på fem studenter som har samme veileder og praksissted, og ved siden av selvstendig prestetjeneste, dvs samtaler med pasienter på en post på sykehuset, bruker vi mye tid sammen i gruppa. Det er en skikkelig lær-deg-selv-å-kjenne-praksis, og jeg er godt i gang.
Første dag på posten var jeg med på legevisitt til noen pasienter. Jeg hadde ikke regnet med at det skulle gjøre så stort inntrykk. Jeg stod jo bare og så på. Men det var ikke ”bare”. Vi var innom en pasient med store smerter. Jeg syntes det var vondt å se ham ligge der og vri seg, og jeg ville gjerne ta på meg noe av smerten. Jeg kjente at jeg ble varm, fikk vondt i magen og ble kvalm, og da jeg begynte å bli svimmel, forstod jeg at det kanskje var lurt å gå ut og få litt frisk luft og vann. Jeg gikk mot døra, og tok i dørhåndtaket. Så våknet jeg på gulvet i gangen. Det er første gang jeg har besvimt. Jeg hadde ikke trodd jeg ville reagere slik. Men jeg synes jo det er litt spennende. Nå har jeg noe å jobbe med, noe å lære om meg selv. Hva gjorde at jeg fikk den reaksjonen?
Jeg har ikke vært med på flere legevisitter, og jeg har ikke besvimt flere ganger. Jeg har hatt noen fine samtaler med pasienter, og ser frem til å snakke med flere av dem. Jeg ser også frem til å lære mer om prestetjenesten på sykehuset og kanskje se om det kan være en fremtidig tjeneste for meg, og så blir det selvfølgelig spennende å se hvor langt jeg kommer på lær-deg-selv-å-kjenne-prosjektet…
Lærenem hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 3:23 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home