Brev 07-2006. Sa jeg håp?

31.07.2006

Kjære venner!

”Alle får med seg alt av fæle nyheter, så jeg må sende noen håpsnyheter,” tenkte jeg før jeg sendte brev nr 6. Senere var jeg på to pressekonferanser og tenkte: ”Alle får ikke med seg alt, jeg må nok skrive litt om Gaza.”

Gaza har druknet, ikke i Middelhavet, men i Libanon. Det er nok av nyheter å velge blant i Midtøsten om dagen. Mediene prioriterer Libanon. Det er mer spenning der. Jeg stiller meg ikke helt uforstående til det. Det er mange kriser i verden som får altfor lite oppmerksomhet. De fleste av dem vet jeg lite eller ingen ting om. Jeg skammer meg over det. Men jeg har fått vite noe om Gaza, og jeg har et lite formidlingsbehov.

26. juli kunne FNs OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) informere om at 141 palestinere var drept på Gaza-stripen siden 28. juni. 511 var såret. Til sammenlikning var én israelsk soldat drept og 14 såret, i tillegg til at syv israelere i Israel var såret av raketter fra Gaza. 27. juli fikk jeg høre at 22 palestinere var drept de siste 36 timene. Konflikten eskalerte før kidnappingen av soldater begynte, og aktiviteten i Gaza er ikke nedtrappet etter at angrepene i Libanon startet. http://www.humanitarianinfo.org/opt/ Dette hadde jeg nok ikke fått med meg om jeg ikke hadde vært på disse pressekonferansene. Det var nemlig lite presse der.

På vei tilbake til kirken var det tydelig at min venninne som jeg gikk sammen med lurte på hvor hun skulle gjøre av energien sin. Jeg på min side lurte på hvor jeg hadde gjort av energien min. Mens hun nesten lyste av sinne, gikk jeg med en følelse av tomhet. Vi kjempet begge med maktesløsheten.

Jeg dro fra Jerusalem på lørdag. Det var ikke bare lett. Selv om jeg hadde planlagt den datoen for avreise i flere måneder, hadde jeg nå en følelse av å forlate folk i en vanskelig tid. Idet man reiser, blir det så tydelig at man bare var en besøkende. Hva gjorde mitt besøk fra eller til? Jeg har fortsatt ikke vært i Gaza. Palestinerne i Gaza vet ikke at jeg eksisterer. Om de skulle gjette det, tviler de vel på at jeg bryr meg om hvordan de har det, siden de ikke har hørt noe fra meg.

Hvor ble det av håpet jeg skrev om? Når en overveldende majoritet av den israelske befolkningen støtter de militære angrepene og verdenssamfunnet ser ut til å ha gitt opp rettferdighetssansen, er det vanskelig å tro at fremtiden er lys. Jeg hadde vondt i magen og var kvalm flere dager på slutten av oppholdet mitt. Jeg skyldte på noe frukt jeg hadde spist. Da det varte lenger enn hva jeg kunne forvente at den frukten skulle gjøre, skyldte jeg på sol og varme. Det kan godt hende at dette var gode grunner til å bli dårlig. Men jeg skal nok ikke protestere om noen ymter frempå om at situasjonen kan ha vært med på å påvirke meg psykisk. Det er rart hvordan magen kan si ifra når noe er galt. Jeg skulle ønske noen av verdens ledere kunne ha litt mer ømfintlige mager av og til. Da hadde det kanskje vært håp.

I morgen lander jeg i New York. Bakgrunnen for reisen er at jeg er invitert i bryllup. Det er håp i bryllup. Samtidig er det håp i menneskene jeg skal møte, mennesker som har vært i Jerusalem og som ikke kan slippe det de har sett, mennesker som kan oppmuntre meg og si at det nytter å arbeide for forståelse, det er mulig å informere og påvirke. Det er fortsatt håp.

Håpefull hilsen fra Hanne.