Brev 06-2006. Håp.
26.07.2006
Kjære venner!
Jeg startet på et brev i slutten av juni, men det ble aldri ferdig. Jeg hadde en tanke om ukentlige oppdateringer denne sommeren, men det er det ikke blitt noe av. Ett brev må jeg i det minste klare å sende fra Jerusalem, så nå får jeg få det ferdig, og klare å sende det, enten det blir bra eller ikke. Jeg har ikke helt vært i skrivehumør. Jeg lurer på om jeg ikke føler at jeg har noe å formidle. Det er jo litt rart. Det skjer nok i denne delen av verden om dagen. Det burde ikke være noe problem å finne noe å skrive om. Alt som skjer er vel noe av det som plager meg, og som gjør at jeg tviler på at jeg kan skrive noe fornuftig midt oppe i det.
Jeg kunne skrive om Gaza. Jeg har ikke vært der. Men jeg har da hørt litt. Jeg kunne skrive om Libanon. Jeg har ikke vært der heller. Men det er der de kontinuerlige nyhetssendingene kommer fra. Jeg har kanskje hatt et ønske om å formidle håp, og når jeg har syntes det var vanskelig å se dette håpet, hadde jeg ikke så mye å formidle likevel. Det er imidlertid ikke slik at det ikke finnes håp. Det er bare litt mer krevende å tro på håpet, litt mer krevende enn jeg var forberedt på. Men nå har jeg tatt meg sammen og samlet noen tegn til håp for å dele dem med dere.
Jeg har tidligere vært misfornøyd med min egen minimale kontakt med israelske fredsaktivister, og det er fortsatt altfor lite kontakt. Men nå har jeg i det minste møtt noen. En time hver uke i over 18 år har en gruppe israelske kvinner kledd i svart demonstrert mot den israelske okkupasjonen. De kaller seg Women in Black. http://www.womeninblack.org/ Fredag var jeg sammen med dem i en rundkjøring i Vest-Jerusalem. Kledd i svart og med en plakat med oppfordring om at Israel skulle trekke seg ut av Gaza, stilte jeg meg opp for å bli skjelt ut av bilister som kjørte forbi. Jeg skjønte ikke mye, de ropte stort sett på hebraisk, men det opplevdes meningsfullt å stå der sammen med disse utholdende kvinnene.
En av de israelske svartkledde fortalte hvordan hun selv hadde utviklet seg fra å være likegyldig tilskuer til å bli en iherdig fredsaktivist gjennom å bli kjent med palestinske kvinner. Hun diskuterte ulike løsninger for fremtiden, og var overbevist om at det vil bli en løsning. Jo mer mur jeg ser, desto vanskeligere er det for meg å se for meg en palestinsk stat. Men denne kvinnen hadde virkelig tro på en rettferdig løsning. Når hun som kjenner virkeligheten så godt, ser håp, skulle det bare mangle om ikke jeg også kunne gjøre det.
Utenlandske besøkende gir også håp. Det er trist å høre at mange grupper avbestiller sine reiser til Det hellige land. Men noen trosser nyhetene og kommer hit. En av de kristne pilegrimene jeg har møtt denne gangen, kommenterte etter å ha sett Jesu tomme grav: ”Kristus er oppstanden! Det kommer til å bli fred i dette landet.” Det er inspirerende å møte mennesker med en slik tro.
En gruppe fredsaktivister fra USA bor her på gjestehuset nå. Gruppa består av både jøder og kristne. Tomme graver har ikke vært deres prioritet. Men religion har vært en tydelig pådriver i engasjementet for rettferdighet og fred. Jeg har også møtt andre representanter fra kirker i USA som har vært her for å undersøke hva de kan gjøre for å påvirke situasjonen.
Israelske og internasjonale aktivister gir håp. Noe av det som er viktigst for meg nå er nok likevel palestinerne som holder ut. De som rammes mest direkte av det som skjer ikke gir opp. Hagen er full av flyktninger fra Haifa. Jeg vet ikke hvor lenge de kommer til å bli her. De har fyrt opp grillen. De prøver å leve et normalt liv.
Kristne i Gaza fortsetter å be for sine fiender, selv når de ser fienden angripe hver dag. Det gir meg håp. Når disse som har opplevd langt mer enn jeg kan forestille meg, ikke slutter å følge Jesu oppfordring, må jeg også kunne rette en liten bønn til Gud for dem som slipper bombene. Det er ikke lett. Men det er et viktig steg, og det er en kilde til håp.
Fredstanker fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg startet på et brev i slutten av juni, men det ble aldri ferdig. Jeg hadde en tanke om ukentlige oppdateringer denne sommeren, men det er det ikke blitt noe av. Ett brev må jeg i det minste klare å sende fra Jerusalem, så nå får jeg få det ferdig, og klare å sende det, enten det blir bra eller ikke. Jeg har ikke helt vært i skrivehumør. Jeg lurer på om jeg ikke føler at jeg har noe å formidle. Det er jo litt rart. Det skjer nok i denne delen av verden om dagen. Det burde ikke være noe problem å finne noe å skrive om. Alt som skjer er vel noe av det som plager meg, og som gjør at jeg tviler på at jeg kan skrive noe fornuftig midt oppe i det.
Jeg kunne skrive om Gaza. Jeg har ikke vært der. Men jeg har da hørt litt. Jeg kunne skrive om Libanon. Jeg har ikke vært der heller. Men det er der de kontinuerlige nyhetssendingene kommer fra. Jeg har kanskje hatt et ønske om å formidle håp, og når jeg har syntes det var vanskelig å se dette håpet, hadde jeg ikke så mye å formidle likevel. Det er imidlertid ikke slik at det ikke finnes håp. Det er bare litt mer krevende å tro på håpet, litt mer krevende enn jeg var forberedt på. Men nå har jeg tatt meg sammen og samlet noen tegn til håp for å dele dem med dere.
Jeg har tidligere vært misfornøyd med min egen minimale kontakt med israelske fredsaktivister, og det er fortsatt altfor lite kontakt. Men nå har jeg i det minste møtt noen. En time hver uke i over 18 år har en gruppe israelske kvinner kledd i svart demonstrert mot den israelske okkupasjonen. De kaller seg Women in Black. http://www.womeninblack.org/ Fredag var jeg sammen med dem i en rundkjøring i Vest-Jerusalem. Kledd i svart og med en plakat med oppfordring om at Israel skulle trekke seg ut av Gaza, stilte jeg meg opp for å bli skjelt ut av bilister som kjørte forbi. Jeg skjønte ikke mye, de ropte stort sett på hebraisk, men det opplevdes meningsfullt å stå der sammen med disse utholdende kvinnene.
En av de israelske svartkledde fortalte hvordan hun selv hadde utviklet seg fra å være likegyldig tilskuer til å bli en iherdig fredsaktivist gjennom å bli kjent med palestinske kvinner. Hun diskuterte ulike løsninger for fremtiden, og var overbevist om at det vil bli en løsning. Jo mer mur jeg ser, desto vanskeligere er det for meg å se for meg en palestinsk stat. Men denne kvinnen hadde virkelig tro på en rettferdig løsning. Når hun som kjenner virkeligheten så godt, ser håp, skulle det bare mangle om ikke jeg også kunne gjøre det.
Utenlandske besøkende gir også håp. Det er trist å høre at mange grupper avbestiller sine reiser til Det hellige land. Men noen trosser nyhetene og kommer hit. En av de kristne pilegrimene jeg har møtt denne gangen, kommenterte etter å ha sett Jesu tomme grav: ”Kristus er oppstanden! Det kommer til å bli fred i dette landet.” Det er inspirerende å møte mennesker med en slik tro.
En gruppe fredsaktivister fra USA bor her på gjestehuset nå. Gruppa består av både jøder og kristne. Tomme graver har ikke vært deres prioritet. Men religion har vært en tydelig pådriver i engasjementet for rettferdighet og fred. Jeg har også møtt andre representanter fra kirker i USA som har vært her for å undersøke hva de kan gjøre for å påvirke situasjonen.
Israelske og internasjonale aktivister gir håp. Noe av det som er viktigst for meg nå er nok likevel palestinerne som holder ut. De som rammes mest direkte av det som skjer ikke gir opp. Hagen er full av flyktninger fra Haifa. Jeg vet ikke hvor lenge de kommer til å bli her. De har fyrt opp grillen. De prøver å leve et normalt liv.
Kristne i Gaza fortsetter å be for sine fiender, selv når de ser fienden angripe hver dag. Det gir meg håp. Når disse som har opplevd langt mer enn jeg kan forestille meg, ikke slutter å følge Jesu oppfordring, må jeg også kunne rette en liten bønn til Gud for dem som slipper bombene. Det er ikke lett. Men det er et viktig steg, og det er en kilde til håp.
Fredstanker fra Hanne.
posted by Hanne at 8:59 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home