Brev 4-2006. Praksis.
25.04.2006
Kjære venner!
Da er det tid for å dele litt fra mine fire uker i menighetspraksis. Det var fire flotte uker, med mye jobbing og lite annet. Etter nå å ha snakket med resten av klassen, er jeg veldig glad for å ha fått prøve meg på så mye, og at vektingen observasjon og aktivitet ble snudd litt på hodet, med tanke på at vi var forventet å observere mer enn vi var aktivt deltakende.
Jeg hadde altså praksis i Nedre Stjørdal prestegjeld, der det er tre kirker og et kapell. Jeg var sammen med Eldfrid-Marie, som jeg studerer sammen med og er blitt kjent med i år. Jeg fikk jo nye klassekamerater da jeg kom tilbake etter halvannet års pause. Vi er blitt godt kjent, og jeg var glad for å få reise til Trøndelag sammen med Eldfrid-Marie, som er innfødt og ønsket seg dit. Jeg har vel sjelden funnet noen jeg samarbeider så godt med. Vi var enige om at vi utfyller hverandre på en slik måte at vi bør finne to stillinger i nærheten av hverandre, og ta halve hver av begge, så vi kan fortsette det gode samspillet. Vi gjentok stadig hvor glade vi var for å være oss to, med den veilederen vi hadde, på det stedet vi var.
Samarbeidet var godt med prestene på stedet også. Jeg lurte på hvordan veiledningen kom til å bli, og hvor mange arbeidsoppgaver vi egentlig ville få. Jeg hadde ingen grunn til bekymring. Veileder Inge hadde programmet klart. Han hadde fått høre at vi gjerne tok utfordringer på strak arm, så han gav oss utfordringer. Vi samarbeidet også en del med en annen prest i prestegjeldet, Per Erik, og fikk godt utbytte av det. Jeg fikk blant annet være med da en skoleklasse i bygda skulle komme til Elvran kapell for å lære om Kristi himmelfartsdag. Noen av dem var veldig opptatt av zombier, og Per Erik og jeg forsøkte i fellesskap å forklare at Jesus ikke var en zombi. Det er en utfordring, ja.
I det samme kapellet fikk vi feire familiegudstjeneste på Maria budskapsdag. Jeg skulle holde preken og kledde meg ut som Maria. Barn som vanligvis var ivrig med, var ikke riktig så frimodige da Maria spurte hvor hun var kommet på sin vei til Elisabet. Da er det greit med en dåps-far som kan svare, og at man har alliert seg med en engel som skal dukke opp på prekestolen. Knøttetreff-sangene slo an, og jeg kan røpe at ”Du er du og du duger” er riktig morsom å synge med alba og blått ullteppe over hodet.
Den neste søndagen kunne vi ikke leke oss gjennom gudstjenesten på samme måte. Da var det mer alvor med høymesse med markering av Stiftelsen Aglos 50 års jubileum. Jeg har prøvd meg på preken før, så jeg var ikke så nervøs før jeg skulle være Maria i Elvran. På høymessen i Skatval kirke skulle jeg imidlertid være liturg, noe jeg har sett på med større respekt. Jeg fikk heldigvis mulighet til å øve i kirkerommet, og fikk noen nyttige tips av organisten. At de var vanskelige å huske på da jeg stod midt oppe i det, burde jeg kanskje ha skjønt. Tydelig uttalelse av r’er og e’er var ikke det som var i fokus da kirken var full og jeg stod foran alteret. Noe skal man jo ha å jobbe videre med.
Det var nok å holde styr på både før og under gudstjenesten. Det var to dåpsfølger å snakke med, to faddere skulle være med å lese dåpsbefalingen. To konfirmanter skulle være med som ministranter, den ene var kjent med oppgavene, den andre ikke. Elever og ansatte ved Aglo skulle delta med musikk, tekstlesing og informasjon. En noe uvant kirketjener skulle gjøre sin jobb, og ellers var det jo en organist, en predikant (Eldfrid-Marie) og en veileder ”å holde styr på”. Jeg lurer på hvor mange timer før gudstjenesten man må komme for å ha tid til å varme opp stemmen. Jeg var ikke helt fornøyd med den underveis. Men det var såpass mye messing at stemmen ble varmere etter hvert. Selv om starten på både litaniet og prefasjonen var litt spak, ble ikke slutten så verst.
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med mulighet for tilbakemelding, og menigheten visste hva de skulle gjøre for å oppmuntre studentene. De var flinke til å gi positive kommentarer. Om vi på forhånd hadde tenkt at denne praksisen kanskje var første og siste gang vi prøvde å messe, ble jeg ganske overbevist om at jeg kan prøve meg igjen. I tillegg til denne korte tilbakemeldingen fra menigheten, har vi vært gjenstand for stadig evaluering fra Inge. Det er nesten rart å gjøre noe nå uten at noen kommenterer det jeg gjør eller spør hvorfor jeg gjorde det slik. Noen barrierer ble brutt, og selvtilliten steg. Da jeg om kvelden samme søndag skulle være en av to liturger på en ungdomsgudstjeneste med enkel liturgi, føltes det som bare barnematen.
Det er ikke bare det å være liturg i en høymesse jeg har hatt respekt for. Deltakelse i begravelse har jeg også vært litt engstelig for. Det var ikke noe krav fra MF at vi skulle delta i begravelse. Det var ønskelig at vi fikk være til stede som observatører. Men disse studentene som tar utfordringer på strak arm, kunne jo tenke seg å prøve selv. Etter å ha observert den første, fikk jeg ansvar for tekstlesing og andakt i den neste. Det gikk fint, og jeg var egentlig overrasket over hvor mye lettere jeg opplevde det enn å være observatør. Jeg hadde en rolle og visste hva jeg skulle gjøre.
Det jeg hadde vært mest redd for var nok at jeg ikke skulle klare å være profesjonell i møte med andres sorg. Jeg lurte på om minnene fra Pappas begravelse ville bli så sterke at de ville ta overhånd i disse nye begravelsene. Det gjorde de ikke. Det var en annen situasjon, og jeg hadde en helt annen rolle. Det var kanskje litt overraskende at savnet etter Pappa ikke ble størst i disse tilfellene, men derimot etter høymessen der jeg var liturg. Da jeg la ut på en skitur den dagen, kjente jeg hvordan noe manglet. For hadde Pappa levd, hadde han antakelig gått foran meg i skisporet. Jeg tror han hadde kommet til Trøndelag for å overvære min debut som liturg. Om han nå ikke var der fysisk, var han med meg likevel.
Da vi kom til Stjørdal, uttrykte både Eldfrid-Marie og jeg tydelig at vi ikke visste om vi skulle bli prester. Det hadde vært gøy å telle hvor mange ganger vi fikk oppfordringen om å bli det i løpet av de fire ukene vi tilbrakte der. Det var noen som klart mente at vi måtte det. Tjenesten gav mersmak. Jeg trivdes med oppgavene. Men om noen skulle tro at jeg er sikker nå, må jeg nok fortsatt svare ”vet ikke”. Et prestekall blir ikke klart så fort for meg. Men jeg har kommet et stykke på vei, og har mer å reflektere over. Veien går stadig videre.
Nesten-prest-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Da er det tid for å dele litt fra mine fire uker i menighetspraksis. Det var fire flotte uker, med mye jobbing og lite annet. Etter nå å ha snakket med resten av klassen, er jeg veldig glad for å ha fått prøve meg på så mye, og at vektingen observasjon og aktivitet ble snudd litt på hodet, med tanke på at vi var forventet å observere mer enn vi var aktivt deltakende.
Jeg hadde altså praksis i Nedre Stjørdal prestegjeld, der det er tre kirker og et kapell. Jeg var sammen med Eldfrid-Marie, som jeg studerer sammen med og er blitt kjent med i år. Jeg fikk jo nye klassekamerater da jeg kom tilbake etter halvannet års pause. Vi er blitt godt kjent, og jeg var glad for å få reise til Trøndelag sammen med Eldfrid-Marie, som er innfødt og ønsket seg dit. Jeg har vel sjelden funnet noen jeg samarbeider så godt med. Vi var enige om at vi utfyller hverandre på en slik måte at vi bør finne to stillinger i nærheten av hverandre, og ta halve hver av begge, så vi kan fortsette det gode samspillet. Vi gjentok stadig hvor glade vi var for å være oss to, med den veilederen vi hadde, på det stedet vi var.
Samarbeidet var godt med prestene på stedet også. Jeg lurte på hvordan veiledningen kom til å bli, og hvor mange arbeidsoppgaver vi egentlig ville få. Jeg hadde ingen grunn til bekymring. Veileder Inge hadde programmet klart. Han hadde fått høre at vi gjerne tok utfordringer på strak arm, så han gav oss utfordringer. Vi samarbeidet også en del med en annen prest i prestegjeldet, Per Erik, og fikk godt utbytte av det. Jeg fikk blant annet være med da en skoleklasse i bygda skulle komme til Elvran kapell for å lære om Kristi himmelfartsdag. Noen av dem var veldig opptatt av zombier, og Per Erik og jeg forsøkte i fellesskap å forklare at Jesus ikke var en zombi. Det er en utfordring, ja.
I det samme kapellet fikk vi feire familiegudstjeneste på Maria budskapsdag. Jeg skulle holde preken og kledde meg ut som Maria. Barn som vanligvis var ivrig med, var ikke riktig så frimodige da Maria spurte hvor hun var kommet på sin vei til Elisabet. Da er det greit med en dåps-far som kan svare, og at man har alliert seg med en engel som skal dukke opp på prekestolen. Knøttetreff-sangene slo an, og jeg kan røpe at ”Du er du og du duger” er riktig morsom å synge med alba og blått ullteppe over hodet.
Den neste søndagen kunne vi ikke leke oss gjennom gudstjenesten på samme måte. Da var det mer alvor med høymesse med markering av Stiftelsen Aglos 50 års jubileum. Jeg har prøvd meg på preken før, så jeg var ikke så nervøs før jeg skulle være Maria i Elvran. På høymessen i Skatval kirke skulle jeg imidlertid være liturg, noe jeg har sett på med større respekt. Jeg fikk heldigvis mulighet til å øve i kirkerommet, og fikk noen nyttige tips av organisten. At de var vanskelige å huske på da jeg stod midt oppe i det, burde jeg kanskje ha skjønt. Tydelig uttalelse av r’er og e’er var ikke det som var i fokus da kirken var full og jeg stod foran alteret. Noe skal man jo ha å jobbe videre med.
Det var nok å holde styr på både før og under gudstjenesten. Det var to dåpsfølger å snakke med, to faddere skulle være med å lese dåpsbefalingen. To konfirmanter skulle være med som ministranter, den ene var kjent med oppgavene, den andre ikke. Elever og ansatte ved Aglo skulle delta med musikk, tekstlesing og informasjon. En noe uvant kirketjener skulle gjøre sin jobb, og ellers var det jo en organist, en predikant (Eldfrid-Marie) og en veileder ”å holde styr på”. Jeg lurer på hvor mange timer før gudstjenesten man må komme for å ha tid til å varme opp stemmen. Jeg var ikke helt fornøyd med den underveis. Men det var såpass mye messing at stemmen ble varmere etter hvert. Selv om starten på både litaniet og prefasjonen var litt spak, ble ikke slutten så verst.
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med mulighet for tilbakemelding, og menigheten visste hva de skulle gjøre for å oppmuntre studentene. De var flinke til å gi positive kommentarer. Om vi på forhånd hadde tenkt at denne praksisen kanskje var første og siste gang vi prøvde å messe, ble jeg ganske overbevist om at jeg kan prøve meg igjen. I tillegg til denne korte tilbakemeldingen fra menigheten, har vi vært gjenstand for stadig evaluering fra Inge. Det er nesten rart å gjøre noe nå uten at noen kommenterer det jeg gjør eller spør hvorfor jeg gjorde det slik. Noen barrierer ble brutt, og selvtilliten steg. Da jeg om kvelden samme søndag skulle være en av to liturger på en ungdomsgudstjeneste med enkel liturgi, føltes det som bare barnematen.
Det er ikke bare det å være liturg i en høymesse jeg har hatt respekt for. Deltakelse i begravelse har jeg også vært litt engstelig for. Det var ikke noe krav fra MF at vi skulle delta i begravelse. Det var ønskelig at vi fikk være til stede som observatører. Men disse studentene som tar utfordringer på strak arm, kunne jo tenke seg å prøve selv. Etter å ha observert den første, fikk jeg ansvar for tekstlesing og andakt i den neste. Det gikk fint, og jeg var egentlig overrasket over hvor mye lettere jeg opplevde det enn å være observatør. Jeg hadde en rolle og visste hva jeg skulle gjøre.
Det jeg hadde vært mest redd for var nok at jeg ikke skulle klare å være profesjonell i møte med andres sorg. Jeg lurte på om minnene fra Pappas begravelse ville bli så sterke at de ville ta overhånd i disse nye begravelsene. Det gjorde de ikke. Det var en annen situasjon, og jeg hadde en helt annen rolle. Det var kanskje litt overraskende at savnet etter Pappa ikke ble størst i disse tilfellene, men derimot etter høymessen der jeg var liturg. Da jeg la ut på en skitur den dagen, kjente jeg hvordan noe manglet. For hadde Pappa levd, hadde han antakelig gått foran meg i skisporet. Jeg tror han hadde kommet til Trøndelag for å overvære min debut som liturg. Om han nå ikke var der fysisk, var han med meg likevel.
Da vi kom til Stjørdal, uttrykte både Eldfrid-Marie og jeg tydelig at vi ikke visste om vi skulle bli prester. Det hadde vært gøy å telle hvor mange ganger vi fikk oppfordringen om å bli det i løpet av de fire ukene vi tilbrakte der. Det var noen som klart mente at vi måtte det. Tjenesten gav mersmak. Jeg trivdes med oppgavene. Men om noen skulle tro at jeg er sikker nå, må jeg nok fortsatt svare ”vet ikke”. Et prestekall blir ikke klart så fort for meg. Men jeg har kommet et stykke på vei, og har mer å reflektere over. Veien går stadig videre.
Nesten-prest-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 12:16 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home