Brev 51. Julestemning.
24.12.2005
Kjære venner!
Det er gått en måned siden jeg skrev sist, og de som ikke har hørt fra meg i mellomtiden, kan vel lure på hvor i verden jeg er. Jeg forlot Bangladesh 30.november. Hjemturen gikk via Palestina, og jeg kom hjem til Norge 20.desember. Palestina var overraskende varmt på denne tiden av året. Norge var til gjengjeldt overraskende kaldt. Det vil si, temperaturen var ikke så lav (det har ikke vært kaldere enn -10, og stort sett mellom 0 og -5 grader), men at det skulle kjennes så kaldt var ikke helt klart i min hukommelse. Jeg trodde ikke det var mulig å gå på ski i slikt vær, men det var det. Takket være Stine fant jeg ut det, vi hadde en riktig hyggelig tur. Et annet rart moment med dette landet er at det er så mørkt. Jeg begynner å skjønne hvorfor jeg alltid har hatt slike problemer med å stå opp om vinteren. Her våkner jeg ikke før 9.00 (og ikke nødvendigvis da heller) hvis jeg ikke har på en vekkerklokke.
Jeg får komme med en kort oppsummering av de siste ukene. Jeg skrev et brev til fra Bangladesh, for hånd, men satt aldri så lenge ved en datamaskin at jeg fikk skrevet og sendt det. Det handlet om den politiske situasjonen i november, og jeg føler det er litt sent å sende det nå. Men noen momenter kommer kanskje ved en senere anledning. De siste dagene i Bangladesh brukte jeg til å besøke Dinajpur, nordvest i landet, der jeg blant annet fikk anledning til å hilse på den minste urbefolkningsgruppen i Bangladesh, som består av 16 familier. Jeg er ikke helt uenig med dem som sier at Dhaka ikke er Bangladesh. Landsbygda er i hvert fall noe ganske annet, noe jeg liker mye bedre.
I Palestina har jeg stort sett bodd i Jerusalem, men jeg har også reist rundt og besøkt KFUK i Jeriko og Jalazone og gamle og nye venner. Jeg var i Taybeh for første gang, den eneste 100 % kristne landsbyen i Palestina. De 1500 innbyggerne er fordelt på tre kirkesamfunn; romersk-katolsk, gresk-ortodoks og gresk-katolsk (melkittisk). Det er en fredfull, liten landsby, og jeg ble invitert inn til flere hyggelige mennesker der jeg passerte husene deres på min vandring rundt i landsbyen. Den romersk-katolske kirken har startet flere spennende prosjekter i det siste. Jeg besøkte det nybygde aldershjemmet deres, som var mye flottere enn det jeg har jobbet på i Norge (Norderhovhjemmet). Jeg besøkte også fredslampe-verkstedet der de har et mål om å lage og selge 100.000 keramikk-lamper. Presten som satte i gang dette prosjektet, hadde to store mål; å skape arbeidsplasser og å skape fred. Mange palestinere emigrerer på grunn av mangel på arbeid. Taybeh hadde tidligere dobbelt så mange innbyggere. Særlig kristne palestinere med sine kontakter i utlandet har lett for å flytte. Flere arbeidsplasser får flere til å bli. Når det gjelder å skape fred, er det klart at når 100.000 menigheter rundt i hele verden tenner sine lamper og ber om fred, kan ikke Gud gjøre annet enn å høre oss. Les mer om Taybeh på http://www.taybeh.info/indexen.htm
Grunnen til at jeg valgte å reise innom Palestina før jeg dro hjem til Norge, var at jeg tenkte at det ville være det beste stedet for meg å reflektere over hvor jeg er nå. Det å være i Jerusalem gir en spesiell ramme, og både kirker, tidebønner og mennesker er med på å skape det rette miljøet for refleksjon. Det betyr ikke at jeg vet nøyaktig hva fremtiden vil bringe. Jeg har en følelse av at mange nå forventer et svar på hva jeg skal bli. Dere må nok vente enda en stund. Men jeg er kommet noen skritt videre på veien, som stadig er like spennende.
Som dere kanskje husker fra i fjor, opplevde jeg adventen som svært ekte i Palestina, og det var selvfølgelig også en grunn til at jeg ville dit igjen på denne tiden av året. Siden det ikke ble Betlehems-jul på meg i år, har jeg brukt litt tid der i løpet av adventstiden, og som i fjor, har jeg hatt mulighet til å være alene i Fødselsgrotten ved flere anledninger. Det er noe vemodig da jeg vet at det burde være mange turister og pilegrimer der, men det er også veldig fredfylt og godt å kunne være der alene. Gleden fra et av mine besøk i Fødselsgrotten ble imidlertid raskt brutt da jeg gikk rett derfra til kontrollposten for å reise til Jerusalem. Muren er nå fullført mellom Betlehem og Jerusalem. Kontrollposten er blitt en terminal som likner mer på en flyplass. Barnet i krybben et par kilometer unna virker milevidt fra denne virkeligheten, skjønt jeg vet at omstendighetene heller ikke var enkle for 2000 år siden.
Jeg visste at jeg ikke var helt klar for en vanlig søt, norsk julefeiring. Jeg hadde behov for å protestere på en eller annen måte, og jeg antok at det måtte bli gjennom en mur. ”Jeg vil bygge en mur,” sa jeg til Karoline, lillesøsteren min, da jeg kom hjem. ”Å, skal vi bygge en pepperkakemur!” sa hun. Så gjorde vi det. Jeg lurer på om Mamma synes jeg er litt gal. Det får hun bare gjøre. Hun har vært i Palestina selv, så hun burde ha en viss forståelse. Jeg føler meg nærmest som min egen psykolog. Jeg er ganske fornøyd med terapien jeg har funnet på, å bygge denne forhatte muren, og dekorere den med slagord for fred, for så å skulle rive den og slippe julen fri. Hvis Israel tror at det vil bli fred en gang, kunne de jo følge vårt eksempel og lage muren av spiselig materiale, så kan de kose seg med å spise den når de river den en gang i fremtiden.
Jeg har lagt ut bilder av (pepperkake)muren på bloggen min http://banglahanne.blogspot.com/ Hvert mur-element har sitt fredsbudskap. Legg merke til de tre vise menn som blir stoppet av soldatene. Flere bilder fra den virkelige muren legges ut senere hvis jeg får bagasjen min (den har ikke avsluttet flyreisen ennå, men jeg håper den lander snart).
Jeg har lyst til å avslutte dette brevet med noen tanker fra et bibelstudium i St. George’s denne adventen. Et spørsmål om fred dukket opp: Hvordan er opplevelsen av fred i denne ”fredens by”, Jerusalem? Jerusalem er ikke den mest fredfulle byen, nei, i hvert fall ikke hvis du beveger deg mot Betlehem. Men det er noe med Jerusalem, og Betlehem, og det ble satt ord på det: Her finner du den indre fred mer enn noe annet sted. Kanskje nettopp på grunn av den ytre ufreden, blir den indre freden så sterk. Håpet og gleden som springer ut av hendelsene i disse byene for 2000 år siden, har en evne til å gi ekte fred også i dag. Her jeg sitter i et stille og fredelig Norge (hvor det er så stille at jeg ikke våkner uten vekkerklokke), har jeg nok av ytre fred. Men den indre freden opplever jeg sterkere i Det Hellige Land.
Med ønske om en velsignet og fredelig julehøytid.
Hilsener fra Hanne.
Kjære venner!
Det er gått en måned siden jeg skrev sist, og de som ikke har hørt fra meg i mellomtiden, kan vel lure på hvor i verden jeg er. Jeg forlot Bangladesh 30.november. Hjemturen gikk via Palestina, og jeg kom hjem til Norge 20.desember. Palestina var overraskende varmt på denne tiden av året. Norge var til gjengjeldt overraskende kaldt. Det vil si, temperaturen var ikke så lav (det har ikke vært kaldere enn -10, og stort sett mellom 0 og -5 grader), men at det skulle kjennes så kaldt var ikke helt klart i min hukommelse. Jeg trodde ikke det var mulig å gå på ski i slikt vær, men det var det. Takket være Stine fant jeg ut det, vi hadde en riktig hyggelig tur. Et annet rart moment med dette landet er at det er så mørkt. Jeg begynner å skjønne hvorfor jeg alltid har hatt slike problemer med å stå opp om vinteren. Her våkner jeg ikke før 9.00 (og ikke nødvendigvis da heller) hvis jeg ikke har på en vekkerklokke.
Jeg får komme med en kort oppsummering av de siste ukene. Jeg skrev et brev til fra Bangladesh, for hånd, men satt aldri så lenge ved en datamaskin at jeg fikk skrevet og sendt det. Det handlet om den politiske situasjonen i november, og jeg føler det er litt sent å sende det nå. Men noen momenter kommer kanskje ved en senere anledning. De siste dagene i Bangladesh brukte jeg til å besøke Dinajpur, nordvest i landet, der jeg blant annet fikk anledning til å hilse på den minste urbefolkningsgruppen i Bangladesh, som består av 16 familier. Jeg er ikke helt uenig med dem som sier at Dhaka ikke er Bangladesh. Landsbygda er i hvert fall noe ganske annet, noe jeg liker mye bedre.
I Palestina har jeg stort sett bodd i Jerusalem, men jeg har også reist rundt og besøkt KFUK i Jeriko og Jalazone og gamle og nye venner. Jeg var i Taybeh for første gang, den eneste 100 % kristne landsbyen i Palestina. De 1500 innbyggerne er fordelt på tre kirkesamfunn; romersk-katolsk, gresk-ortodoks og gresk-katolsk (melkittisk). Det er en fredfull, liten landsby, og jeg ble invitert inn til flere hyggelige mennesker der jeg passerte husene deres på min vandring rundt i landsbyen. Den romersk-katolske kirken har startet flere spennende prosjekter i det siste. Jeg besøkte det nybygde aldershjemmet deres, som var mye flottere enn det jeg har jobbet på i Norge (Norderhovhjemmet). Jeg besøkte også fredslampe-verkstedet der de har et mål om å lage og selge 100.000 keramikk-lamper. Presten som satte i gang dette prosjektet, hadde to store mål; å skape arbeidsplasser og å skape fred. Mange palestinere emigrerer på grunn av mangel på arbeid. Taybeh hadde tidligere dobbelt så mange innbyggere. Særlig kristne palestinere med sine kontakter i utlandet har lett for å flytte. Flere arbeidsplasser får flere til å bli. Når det gjelder å skape fred, er det klart at når 100.000 menigheter rundt i hele verden tenner sine lamper og ber om fred, kan ikke Gud gjøre annet enn å høre oss. Les mer om Taybeh på http://www.taybeh.info/indexen.htm
Grunnen til at jeg valgte å reise innom Palestina før jeg dro hjem til Norge, var at jeg tenkte at det ville være det beste stedet for meg å reflektere over hvor jeg er nå. Det å være i Jerusalem gir en spesiell ramme, og både kirker, tidebønner og mennesker er med på å skape det rette miljøet for refleksjon. Det betyr ikke at jeg vet nøyaktig hva fremtiden vil bringe. Jeg har en følelse av at mange nå forventer et svar på hva jeg skal bli. Dere må nok vente enda en stund. Men jeg er kommet noen skritt videre på veien, som stadig er like spennende.
Som dere kanskje husker fra i fjor, opplevde jeg adventen som svært ekte i Palestina, og det var selvfølgelig også en grunn til at jeg ville dit igjen på denne tiden av året. Siden det ikke ble Betlehems-jul på meg i år, har jeg brukt litt tid der i løpet av adventstiden, og som i fjor, har jeg hatt mulighet til å være alene i Fødselsgrotten ved flere anledninger. Det er noe vemodig da jeg vet at det burde være mange turister og pilegrimer der, men det er også veldig fredfylt og godt å kunne være der alene. Gleden fra et av mine besøk i Fødselsgrotten ble imidlertid raskt brutt da jeg gikk rett derfra til kontrollposten for å reise til Jerusalem. Muren er nå fullført mellom Betlehem og Jerusalem. Kontrollposten er blitt en terminal som likner mer på en flyplass. Barnet i krybben et par kilometer unna virker milevidt fra denne virkeligheten, skjønt jeg vet at omstendighetene heller ikke var enkle for 2000 år siden.
Jeg visste at jeg ikke var helt klar for en vanlig søt, norsk julefeiring. Jeg hadde behov for å protestere på en eller annen måte, og jeg antok at det måtte bli gjennom en mur. ”Jeg vil bygge en mur,” sa jeg til Karoline, lillesøsteren min, da jeg kom hjem. ”Å, skal vi bygge en pepperkakemur!” sa hun. Så gjorde vi det. Jeg lurer på om Mamma synes jeg er litt gal. Det får hun bare gjøre. Hun har vært i Palestina selv, så hun burde ha en viss forståelse. Jeg føler meg nærmest som min egen psykolog. Jeg er ganske fornøyd med terapien jeg har funnet på, å bygge denne forhatte muren, og dekorere den med slagord for fred, for så å skulle rive den og slippe julen fri. Hvis Israel tror at det vil bli fred en gang, kunne de jo følge vårt eksempel og lage muren av spiselig materiale, så kan de kose seg med å spise den når de river den en gang i fremtiden.
Jeg har lagt ut bilder av (pepperkake)muren på bloggen min http://banglahanne.blogspot.com/ Hvert mur-element har sitt fredsbudskap. Legg merke til de tre vise menn som blir stoppet av soldatene. Flere bilder fra den virkelige muren legges ut senere hvis jeg får bagasjen min (den har ikke avsluttet flyreisen ennå, men jeg håper den lander snart).
Jeg har lyst til å avslutte dette brevet med noen tanker fra et bibelstudium i St. George’s denne adventen. Et spørsmål om fred dukket opp: Hvordan er opplevelsen av fred i denne ”fredens by”, Jerusalem? Jerusalem er ikke den mest fredfulle byen, nei, i hvert fall ikke hvis du beveger deg mot Betlehem. Men det er noe med Jerusalem, og Betlehem, og det ble satt ord på det: Her finner du den indre fred mer enn noe annet sted. Kanskje nettopp på grunn av den ytre ufreden, blir den indre freden så sterk. Håpet og gleden som springer ut av hendelsene i disse byene for 2000 år siden, har en evne til å gi ekte fred også i dag. Her jeg sitter i et stille og fredelig Norge (hvor det er så stille at jeg ikke våkner uten vekkerklokke), har jeg nok av ytre fred. Men den indre freden opplever jeg sterkere i Det Hellige Land.
Med ønske om en velsignet og fredelig julehøytid.
Hilsener fra Hanne.
posted by Hanne at 4:22 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home