Fellesbrev nr 42. En reise i England.
09.09.2005
Kjære venner!
Jeg er midt i England, på togstasjonen i Derby, og jeg har bestemt meg for å skrive brevet på engelsk først denne gangen, for deretter å oversette det til norsk. Jeg bruker kanskje ikke alltid de riktige norske uttrykkene, eller engelske, da jeg er på en spennende reise hvor jeg møter mange ord og uttrykk jeg ikke kjenner så godt.
Jeg kommer til å være rundt i verden til jeg kommer hjem til Norge til jul, så de to siste ukene hjemme var en forberedelse for å være borte i 3 ½ måned. Da Einar (bror), Karoline (søster) og jeg bestemte oss for å selge huset etter Pappa, har sommeren stort sett bestått i å gjøre huset klart for salg. Det er visninger disse dagene, og mitt siste bidrag bestod da i å vaske. Jeg syntes det var en god måte å si adjø til huset, ved å vaske hver planke Pappa hadde laget veggene av. Den siste helgen var jeg på beisedugnad på Blestølen, leirstedet til Buskerud KFUK-KFUM. Det var også en måte å hedre Pappa på, da han var ansvarlig for dugnadshelgene der. I er sikker på at han ville ha vært fornøyd med resultatet etter helgens arbeid.
Jeg ankom London mandag morgen, klar for å se så mye som mulig i løpet av en dag i byen. Mitt første mål var den norske ambassaden. Jeg savnet ikke Norge så veldig den første dagen, men jeg var ganske flau over at jeg ikke hadde klart å finne tid til å stemme før jeg forlot landet. Fire år med dårlig samvittighet er lang straff for ikke å ha gitt mitt bidrag til at fedrelandet skal styres så godt som mulig. Heldigvis gikk det greit å få stemt, og uten bekymringer kunne jeg gå for å se mer av byen. Jeg var overrasket over hvor mye jeg kunne dekke til fots en ettermiddag og hvor lett det var å finne frem. Konklusjonen er: London er en fin by!
Tirsdag forlot jeg London og dro til Derby, og det var ikke for å se på fotball. I hadde tre dager i et kloster, Community of the Holy Name (CHN), like utenfor Derby. Jeg bodde i gjestehytta sammen med fire eldre damer, og vi var ikke der helt av samme grunn. De fleste klostergjester er der for å ha noen dager i stillet. Vel, jeg kan ikke si at jeg ikke var det. Men for meg var det noe mer.
Jeg bodde for første gang i et kloster i april, to dager i Abu Gosh utenfor Jerusalem. Jeg syntes det var spennende da, og lurte på å skrive om det i et fellesbrev. Men jeg var ikke klar for å dele det med alle, bare med noen få. I løpet av sommeren har jeg snakket med flere, og da jeg sluttet å si at jeg ikke ønsket at det skulle spres, ble det spredd, og nå føler jeg meg klar til å gi noen glimt av hva det er som foregår, noe som er mer enn ”en vanlig retreat i et kloster”.
I har aldri tenkt på å bli nonne, inntil for et halvt år siden. Jeg hadde faktisk en diskusjon med en romersk-katolsk teologistudent 2.påskedag, på min vei til Emmaus, og jeg mente at vi ikke trengte nonner i den lutherske kirken da han spurte om det ikke var rart at vi hadde så få slike kall. I tenkte slett ikke på meg selv som en mulig kandidat. Få dager senere var jeg plutselig det. Jeg ønsket å snakke med presten min i St. George’s om kallet mitt, for å være mer oppmerksom på min vei til prestetjenesten. Jeg ante ikke at han allerede hadde et annet kall i tankene. ”Har du noen gang tenkt på klosterliv?” ”??”
Nei, det hadde jeg ikke. Men tankene begynte å løpe, ikke bort fra det, som mange opplever når de får slike ideer, men mot det. Jeg visste nesten ingen ting om klosterliv, som en mer eller mindre gjennomsnittlig norsk luthersk teologistudent. Jeg likte å se alle Søstrene rundt i Jerusalem. Jeg likte liturgien og tidebønnene i kirken. Jeg ønsket å gi livet mitt til å tjene de trengende. Men jeg hadde aldri tenkt på muligheten av å være kalt til å bli Søster. Gud har kanskje prøvd før. Jeg er antakelig fanget i tradisjonen, ikke veldig åpen for andre veier, om de ikke er svært tydelige. Ordene til presten min var tydelige, selv om han ikke på noen måte prøvde å si at dette var mitt kall. Han ønsket bare at jeg skulle vite at noen er kalt til klosterliv. Jeg er kanskje det.
Da jeg ikke hadde noen klar idé om klosterlivet, begynte jeg å utforske det ved å besøke de katolske benediktinerne i Abu Gosh. Jeg snakket også med noen andre protestantiske og katolske Søstre. Men da jeg følte meg hjemme i den anglikanske kirken, og ikke vet om konvertering til den katolske kirken er riktig for meg, bestemte jeg meg for å utforske mer ved å besøke noen anglikanske kommuniteter i England. Da jeg var spurt om å lede en gruppe ungdommer fra Buskerud til Bangladesh i oktober, fant jeg ut at det var riktig for meg å ta enda et halv år pause fra studiene, for å utforske og være frivillig.
Selv om jeg har bestemt meg for å utforske dette, er jeg slett ikke sikker på om dette er min fremtid. Tankene varierer, fra ”slett ikke for meg”, og alle stegene til ”dette er for meg”. Forsvarsmoduset var på da jeg ankom CHN, men det kunne ikke vare lenge da jeg ble møtt av en søt, liten Søster som hilste meg på norsk. Hun hadde vært i Norge ti ganger og de andre kunne fortelle at hun hadde vært svært så spent på å ønske meg velkommen. Velkomsten deres var hjertelig. Jeg tror det må reflektere samfunnet deres, at de kan gi meg så mye varm oppmerksomhet. I tillegg til å delta i de fem daglige tidebønnene og nattverdsgudstjenesten i kapellet, hadde jeg måltidene sammen med Søstrene i refektoriet. Jeg lånte også en bok om ti nonner og Søstre i ulike kommuniteter i England.
Gjestesøsteren ordnet det også slik at jeg fikk snakket med et par andre Søstre, en som skal avgi evige løfter om få uker, en annen som er novisemester. De har ingen noviser for tiden, det er ganske annerledes fra da hun selv var én blant 20 noviser.Hun kunne fortelle at det ikke var mange av dem som ble, og hun klaget en gang over at alle de bra forsvant... Hun sa at som Abraham ble testet om han var villig til å ofre sin sønn Isak, slik kan kvinner i dag bli testet om de er villige til å gi sine liv til Gud. Når de er det, kan Gud ha andre kall på lur da de har vist seg å være trofaste. Selv hadde hun imidlertid ikke fått noe annet kall. Uansett, jeg ble oppmuntret til å fortsette utforskingen ved at jeg hadde en forståelse av at Gud vil at jeg skal utforske. Jeg vet ikke hva jeg er kalt til i et livsperspektiv. Men jeg tror at dette er en del av det. I dag er jeg kalt til å reise sørvestover, til Community of St. Francis i Somerset, for å bruke en uke sammen med dem og erfare hvordan de lever.
Jeg antar at mange av dere ikke har så mye kunnskap om religiøse kommuniteter, som var min situasjon. Neste brev vil kanskje gi mer generell informasjon. Hvis dere vil vite mer om CHN, finner dere dem på http://www.chnderby.org/ Dere er også hjertelig velkomne til å hjelpe meg med å finne ut av kallet mitt ved spørsmål, kommentarer og bønn!
Religiøs hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg er midt i England, på togstasjonen i Derby, og jeg har bestemt meg for å skrive brevet på engelsk først denne gangen, for deretter å oversette det til norsk. Jeg bruker kanskje ikke alltid de riktige norske uttrykkene, eller engelske, da jeg er på en spennende reise hvor jeg møter mange ord og uttrykk jeg ikke kjenner så godt.
Jeg kommer til å være rundt i verden til jeg kommer hjem til Norge til jul, så de to siste ukene hjemme var en forberedelse for å være borte i 3 ½ måned. Da Einar (bror), Karoline (søster) og jeg bestemte oss for å selge huset etter Pappa, har sommeren stort sett bestått i å gjøre huset klart for salg. Det er visninger disse dagene, og mitt siste bidrag bestod da i å vaske. Jeg syntes det var en god måte å si adjø til huset, ved å vaske hver planke Pappa hadde laget veggene av. Den siste helgen var jeg på beisedugnad på Blestølen, leirstedet til Buskerud KFUK-KFUM. Det var også en måte å hedre Pappa på, da han var ansvarlig for dugnadshelgene der. I er sikker på at han ville ha vært fornøyd med resultatet etter helgens arbeid.
Jeg ankom London mandag morgen, klar for å se så mye som mulig i løpet av en dag i byen. Mitt første mål var den norske ambassaden. Jeg savnet ikke Norge så veldig den første dagen, men jeg var ganske flau over at jeg ikke hadde klart å finne tid til å stemme før jeg forlot landet. Fire år med dårlig samvittighet er lang straff for ikke å ha gitt mitt bidrag til at fedrelandet skal styres så godt som mulig. Heldigvis gikk det greit å få stemt, og uten bekymringer kunne jeg gå for å se mer av byen. Jeg var overrasket over hvor mye jeg kunne dekke til fots en ettermiddag og hvor lett det var å finne frem. Konklusjonen er: London er en fin by!
Tirsdag forlot jeg London og dro til Derby, og det var ikke for å se på fotball. I hadde tre dager i et kloster, Community of the Holy Name (CHN), like utenfor Derby. Jeg bodde i gjestehytta sammen med fire eldre damer, og vi var ikke der helt av samme grunn. De fleste klostergjester er der for å ha noen dager i stillet. Vel, jeg kan ikke si at jeg ikke var det. Men for meg var det noe mer.
Jeg bodde for første gang i et kloster i april, to dager i Abu Gosh utenfor Jerusalem. Jeg syntes det var spennende da, og lurte på å skrive om det i et fellesbrev. Men jeg var ikke klar for å dele det med alle, bare med noen få. I løpet av sommeren har jeg snakket med flere, og da jeg sluttet å si at jeg ikke ønsket at det skulle spres, ble det spredd, og nå føler jeg meg klar til å gi noen glimt av hva det er som foregår, noe som er mer enn ”en vanlig retreat i et kloster”.
I har aldri tenkt på å bli nonne, inntil for et halvt år siden. Jeg hadde faktisk en diskusjon med en romersk-katolsk teologistudent 2.påskedag, på min vei til Emmaus, og jeg mente at vi ikke trengte nonner i den lutherske kirken da han spurte om det ikke var rart at vi hadde så få slike kall. I tenkte slett ikke på meg selv som en mulig kandidat. Få dager senere var jeg plutselig det. Jeg ønsket å snakke med presten min i St. George’s om kallet mitt, for å være mer oppmerksom på min vei til prestetjenesten. Jeg ante ikke at han allerede hadde et annet kall i tankene. ”Har du noen gang tenkt på klosterliv?” ”??”
Nei, det hadde jeg ikke. Men tankene begynte å løpe, ikke bort fra det, som mange opplever når de får slike ideer, men mot det. Jeg visste nesten ingen ting om klosterliv, som en mer eller mindre gjennomsnittlig norsk luthersk teologistudent. Jeg likte å se alle Søstrene rundt i Jerusalem. Jeg likte liturgien og tidebønnene i kirken. Jeg ønsket å gi livet mitt til å tjene de trengende. Men jeg hadde aldri tenkt på muligheten av å være kalt til å bli Søster. Gud har kanskje prøvd før. Jeg er antakelig fanget i tradisjonen, ikke veldig åpen for andre veier, om de ikke er svært tydelige. Ordene til presten min var tydelige, selv om han ikke på noen måte prøvde å si at dette var mitt kall. Han ønsket bare at jeg skulle vite at noen er kalt til klosterliv. Jeg er kanskje det.
Da jeg ikke hadde noen klar idé om klosterlivet, begynte jeg å utforske det ved å besøke de katolske benediktinerne i Abu Gosh. Jeg snakket også med noen andre protestantiske og katolske Søstre. Men da jeg følte meg hjemme i den anglikanske kirken, og ikke vet om konvertering til den katolske kirken er riktig for meg, bestemte jeg meg for å utforske mer ved å besøke noen anglikanske kommuniteter i England. Da jeg var spurt om å lede en gruppe ungdommer fra Buskerud til Bangladesh i oktober, fant jeg ut at det var riktig for meg å ta enda et halv år pause fra studiene, for å utforske og være frivillig.
Selv om jeg har bestemt meg for å utforske dette, er jeg slett ikke sikker på om dette er min fremtid. Tankene varierer, fra ”slett ikke for meg”, og alle stegene til ”dette er for meg”. Forsvarsmoduset var på da jeg ankom CHN, men det kunne ikke vare lenge da jeg ble møtt av en søt, liten Søster som hilste meg på norsk. Hun hadde vært i Norge ti ganger og de andre kunne fortelle at hun hadde vært svært så spent på å ønske meg velkommen. Velkomsten deres var hjertelig. Jeg tror det må reflektere samfunnet deres, at de kan gi meg så mye varm oppmerksomhet. I tillegg til å delta i de fem daglige tidebønnene og nattverdsgudstjenesten i kapellet, hadde jeg måltidene sammen med Søstrene i refektoriet. Jeg lånte også en bok om ti nonner og Søstre i ulike kommuniteter i England.
Gjestesøsteren ordnet det også slik at jeg fikk snakket med et par andre Søstre, en som skal avgi evige løfter om få uker, en annen som er novisemester. De har ingen noviser for tiden, det er ganske annerledes fra da hun selv var én blant 20 noviser.Hun kunne fortelle at det ikke var mange av dem som ble, og hun klaget en gang over at alle de bra forsvant... Hun sa at som Abraham ble testet om han var villig til å ofre sin sønn Isak, slik kan kvinner i dag bli testet om de er villige til å gi sine liv til Gud. Når de er det, kan Gud ha andre kall på lur da de har vist seg å være trofaste. Selv hadde hun imidlertid ikke fått noe annet kall. Uansett, jeg ble oppmuntret til å fortsette utforskingen ved at jeg hadde en forståelse av at Gud vil at jeg skal utforske. Jeg vet ikke hva jeg er kalt til i et livsperspektiv. Men jeg tror at dette er en del av det. I dag er jeg kalt til å reise sørvestover, til Community of St. Francis i Somerset, for å bruke en uke sammen med dem og erfare hvordan de lever.
Jeg antar at mange av dere ikke har så mye kunnskap om religiøse kommuniteter, som var min situasjon. Neste brev vil kanskje gi mer generell informasjon. Hvis dere vil vite mer om CHN, finner dere dem på http://www.chnderby.org/ Dere er også hjertelig velkomne til å hjelpe meg med å finne ut av kallet mitt ved spørsmål, kommentarer og bønn!
Religiøs hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 10:52 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home