Brev nr 43. Klosterliv.
16.09.2005
Kjære venner!
Min uke med fransiskanerne i Somerset er over, og det er tid for å gi dere noen flere ideer om klosterlivet. Jeg er fortsatt ikke sikker på alle uttrykk, og jeg har mange spørsmål å jobbe med. Først: Er jeg kalt til klosterliv? Hvis ja: Hva slags kommunitet, hvilket kirkesamfunn, lukket eller apostolisk, i hvilket land, med hva slags arbeid, drakt, tidebønner, stillhet...?
Jeg har fått noen spørsmål og kommentarer på siste fellesbrev, og vil prøve å svare på noe av det her, for å klargjøre hva klosterlivet kan være. Jeg vet ikke om ”klosterliv” er det riktige å oversette ”religious life” til på norsk, da norske uttrykk ofte er mer relatert til lukkede kommuniteter, slik jeg forstår dem. Lukkede, eller kontemplative kommuniteter har fullt og helt fokus på bønn. Medlemmene, som kalles nonner, forlater ikke klosteret bortsett fra i nødsfall. Den andre typen kommuniteter er apostoliske, eller aktive. De organiserer også dagen i forhold til bønn og tidebønnene, men annet arbeid er også viktig. Medlemmene, som kalles Søstre, arbeider ofte utenfor klosteret. Jeg bruker vansligvis Søster når jeg refererer til hva jeg kan komme til å bli, da jeg tror at det er mer sannsynlig enn nonne, selv om jeg vet at ’nonne’ ofte brukes som fellesuttryk av folk utenfor kommuniteter. Ellers vet jeg jo også at Gud ikke alltid bruker sannsynlighetsregning.
I har lest noen bøker igjen. Jeg kunne være i et klosterbibliotek og lese bøker i måneder, tror jeg, det er så mye å lese. En av bøkene het ”Communities” and gav en introduksjon til tolv ganske ulike kommuniteter. Jeg visste ikke at det var så mange ulike, spesielt de for familier og unge, hvor de vanligvis er noen år, var nye for meg. Så er det alle gradene, via apostoliske Søstre, til kontemplative nonner. Det er også noe som kalles den tredje orden. I den fransiskanske familien er første orden de apostoliske Søstre og Brødre, andre orden de kontemplative nonnene, Klarissene, og tredje orden medlemmer som lever ordinære liv, som gift eller ugift, der de følger en regel som legger vekt på at bønn skal være en essensiell del av livene deres, og der de møtes regelmessig. Den tredje orden er tenkt for dem som er kalt til å leve ordinære liv, men med et tettere forhold til klosterlivet. Jeg tror faktisk den tredje orden ville være vanskelig for meg. Noen sier at jeg er disiplinert, men jeg finner det lettere når jeg har en kommunitet å være disiplinert med.
Jeg burde si noe om prosessen det er å bli medlem av en kommunitet. Jeg vil ikke dvele ved ”familie-kommunitetene”, som ofte ikke har løfter, og er organisert annerledes, men fortelle om klostre. De som tror at det er lett å bli lurt inn i en kommunitet, må tro om igjen. Det er en lang prosess. Jeg er vel i første fase, ved å besøke og utforske. Mange kommuniteter ønsker at du skal besøke dem flere ganger før du spør om å få komme som postulant. Postulanten lever livet med kommuniteten, men har sine egne klær, og gir ingen løfter. Denne perioden varer gjerne ca et halvt år. The neste steget er novisiatet. Før du blir novise, må du søke og bli akseptert av kommuniteten. En påkledningsgudstjeneste, der du får drakten, markerer starten på denne introduksjonsperioden, som varer mellom to og fem år. Novisen gir enkle løfter om lojalitet. Novisen kan så søke om å bli akseptert til å avgi midlertidige løfter for å bli nonne eller Søster. Etter noen år med midlertidige løfter, kan hun avgi evige løfter, som vil gi henne fullt medlemsskap i kommuniteten. Så prosessen er lang, og både kandidaten og kommuniteten bruker mye tid og krefter på å finne ut om dette er det riktige.
Jeg har nevnt løftene. Det er forskjeller mellom kommuniteter, men det vanligste er løfter om fattigdom, kyskhet / sølibat og lydighet. Fattigdom betyr at de ikke har individuell eiendom, og de lever et enkelt liv. Klarissene er kanskje blant de strengeste, med sin barbeint-hele-året-praksis. Noen har noe lommepenger slik at de for eksempel kan kjøpe frimerker eller bussbillett på en fridag. Lønn fra arbeid utenfor kommuniteten, går i felleskassa. Sølibat betyr ingen ektemann. Kyskhet er ikke et eksklusivt uttrykk for sølibate, men et ideal om renhet også for ektepar, så sølibat kyskhet er et uttrykk som er mer detaljert. Lydighet er først lydighet til Gud. I kommuniteten betyr det å adlyde ”moderen” og fellesskapet.
Jeg skrev at nye noviser får drakten til kommuniteten på en påkledningsgudstjeneste. Ikke alle kommuniteter har drakt lenger. De har vanlige klær. Fransiskanerne har drakt, men de bruker den ikke bestandig. De bruker den i kapellet, i refektoriet og ved offisielle anledninger. De bruker ikke slør lenger da det ble ansett å være for farlig når de kjører bil eller går i trafikken uten sidesyn. Søstrene i Derby brukte drakten hele tiden. De kunne velge om de ville bruke sløret eller ikke. Jeg fikk en kommentar fra en Jerusalem-venn om likheten mellom sløret og den muslimske hijaben. Jeg vet ikke nok om sløret til å si om jeg synes det er riktig å bruke eller ikke. Jeg er ikke sikker på drakten i seg selv heller. Eller, jeg tror jeg ønsker drakten som en måte å leve enkelt på, og jeg mener det er et viktig vitne, selv om jeg vet at det er andre måter å vitne på enn gjennom klær. Slør er mer ”romantisk”, og ikke så nødvendig. Jeg må reflektere mer over det.
Det er mange flere aspekter ved klosterlivet jeg tenkte å skrive om, men dette begynner å bli langt. Så ”undervisningen” vil antakelig fortsette neste uke. Jeg har ikke fortalt mye om det daglige livet ennå. Etter å ha vært ”arbeidende gjest” i Community of St Francis, vet jeg noe om et travelt liv som består av stillhet, manuelt arbeid, måltider, bønn, besøkende, diskusjoner og hvile. ”Vi håper du ikke vil drømme altfor mye om epler, kjøkkenrengjøring eller Henry,” sa de da jeg reiste i morges. Jeg brukte noen timer på å plukke, skjære og skrelle epler, gjøre rent kjøkkenet i forhold til anti-bakterie-forskriftene, og være med Henry på støvsuging. Henry er støvsugeren, de er glade for å ha en mann som gjør all denne rengjøringen...
Toget er snart i Oxford. Jeg skal ha en klosteruke til før jeg reiser til Bangladesh. Jeg regner med at det blir en ganske annerledes opplevelse, fra hovedsakelig retreat-arbeid i landlige Somerset, til hovedsakelig arbeid blant fattige i urbane Oxford. Jeg har lest spennende og oppmuntrende e-mailer fra flere av dere. Jeg beklager at jeg ikke har gitt prioritet til å gi individuelle svar ennå. Forhåpentligvis kan jeg sette av tid til det den første uka jeg er i Bangladesh. Nå vil jeg fokusere på klosterlivet.
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Min uke med fransiskanerne i Somerset er over, og det er tid for å gi dere noen flere ideer om klosterlivet. Jeg er fortsatt ikke sikker på alle uttrykk, og jeg har mange spørsmål å jobbe med. Først: Er jeg kalt til klosterliv? Hvis ja: Hva slags kommunitet, hvilket kirkesamfunn, lukket eller apostolisk, i hvilket land, med hva slags arbeid, drakt, tidebønner, stillhet...?
Jeg har fått noen spørsmål og kommentarer på siste fellesbrev, og vil prøve å svare på noe av det her, for å klargjøre hva klosterlivet kan være. Jeg vet ikke om ”klosterliv” er det riktige å oversette ”religious life” til på norsk, da norske uttrykk ofte er mer relatert til lukkede kommuniteter, slik jeg forstår dem. Lukkede, eller kontemplative kommuniteter har fullt og helt fokus på bønn. Medlemmene, som kalles nonner, forlater ikke klosteret bortsett fra i nødsfall. Den andre typen kommuniteter er apostoliske, eller aktive. De organiserer også dagen i forhold til bønn og tidebønnene, men annet arbeid er også viktig. Medlemmene, som kalles Søstre, arbeider ofte utenfor klosteret. Jeg bruker vansligvis Søster når jeg refererer til hva jeg kan komme til å bli, da jeg tror at det er mer sannsynlig enn nonne, selv om jeg vet at ’nonne’ ofte brukes som fellesuttryk av folk utenfor kommuniteter. Ellers vet jeg jo også at Gud ikke alltid bruker sannsynlighetsregning.
I har lest noen bøker igjen. Jeg kunne være i et klosterbibliotek og lese bøker i måneder, tror jeg, det er så mye å lese. En av bøkene het ”Communities” and gav en introduksjon til tolv ganske ulike kommuniteter. Jeg visste ikke at det var så mange ulike, spesielt de for familier og unge, hvor de vanligvis er noen år, var nye for meg. Så er det alle gradene, via apostoliske Søstre, til kontemplative nonner. Det er også noe som kalles den tredje orden. I den fransiskanske familien er første orden de apostoliske Søstre og Brødre, andre orden de kontemplative nonnene, Klarissene, og tredje orden medlemmer som lever ordinære liv, som gift eller ugift, der de følger en regel som legger vekt på at bønn skal være en essensiell del av livene deres, og der de møtes regelmessig. Den tredje orden er tenkt for dem som er kalt til å leve ordinære liv, men med et tettere forhold til klosterlivet. Jeg tror faktisk den tredje orden ville være vanskelig for meg. Noen sier at jeg er disiplinert, men jeg finner det lettere når jeg har en kommunitet å være disiplinert med.
Jeg burde si noe om prosessen det er å bli medlem av en kommunitet. Jeg vil ikke dvele ved ”familie-kommunitetene”, som ofte ikke har løfter, og er organisert annerledes, men fortelle om klostre. De som tror at det er lett å bli lurt inn i en kommunitet, må tro om igjen. Det er en lang prosess. Jeg er vel i første fase, ved å besøke og utforske. Mange kommuniteter ønsker at du skal besøke dem flere ganger før du spør om å få komme som postulant. Postulanten lever livet med kommuniteten, men har sine egne klær, og gir ingen løfter. Denne perioden varer gjerne ca et halvt år. The neste steget er novisiatet. Før du blir novise, må du søke og bli akseptert av kommuniteten. En påkledningsgudstjeneste, der du får drakten, markerer starten på denne introduksjonsperioden, som varer mellom to og fem år. Novisen gir enkle løfter om lojalitet. Novisen kan så søke om å bli akseptert til å avgi midlertidige løfter for å bli nonne eller Søster. Etter noen år med midlertidige løfter, kan hun avgi evige løfter, som vil gi henne fullt medlemsskap i kommuniteten. Så prosessen er lang, og både kandidaten og kommuniteten bruker mye tid og krefter på å finne ut om dette er det riktige.
Jeg har nevnt løftene. Det er forskjeller mellom kommuniteter, men det vanligste er løfter om fattigdom, kyskhet / sølibat og lydighet. Fattigdom betyr at de ikke har individuell eiendom, og de lever et enkelt liv. Klarissene er kanskje blant de strengeste, med sin barbeint-hele-året-praksis. Noen har noe lommepenger slik at de for eksempel kan kjøpe frimerker eller bussbillett på en fridag. Lønn fra arbeid utenfor kommuniteten, går i felleskassa. Sølibat betyr ingen ektemann. Kyskhet er ikke et eksklusivt uttrykk for sølibate, men et ideal om renhet også for ektepar, så sølibat kyskhet er et uttrykk som er mer detaljert. Lydighet er først lydighet til Gud. I kommuniteten betyr det å adlyde ”moderen” og fellesskapet.
Jeg skrev at nye noviser får drakten til kommuniteten på en påkledningsgudstjeneste. Ikke alle kommuniteter har drakt lenger. De har vanlige klær. Fransiskanerne har drakt, men de bruker den ikke bestandig. De bruker den i kapellet, i refektoriet og ved offisielle anledninger. De bruker ikke slør lenger da det ble ansett å være for farlig når de kjører bil eller går i trafikken uten sidesyn. Søstrene i Derby brukte drakten hele tiden. De kunne velge om de ville bruke sløret eller ikke. Jeg fikk en kommentar fra en Jerusalem-venn om likheten mellom sløret og den muslimske hijaben. Jeg vet ikke nok om sløret til å si om jeg synes det er riktig å bruke eller ikke. Jeg er ikke sikker på drakten i seg selv heller. Eller, jeg tror jeg ønsker drakten som en måte å leve enkelt på, og jeg mener det er et viktig vitne, selv om jeg vet at det er andre måter å vitne på enn gjennom klær. Slør er mer ”romantisk”, og ikke så nødvendig. Jeg må reflektere mer over det.
Det er mange flere aspekter ved klosterlivet jeg tenkte å skrive om, men dette begynner å bli langt. Så ”undervisningen” vil antakelig fortsette neste uke. Jeg har ikke fortalt mye om det daglige livet ennå. Etter å ha vært ”arbeidende gjest” i Community of St Francis, vet jeg noe om et travelt liv som består av stillhet, manuelt arbeid, måltider, bønn, besøkende, diskusjoner og hvile. ”Vi håper du ikke vil drømme altfor mye om epler, kjøkkenrengjøring eller Henry,” sa de da jeg reiste i morges. Jeg brukte noen timer på å plukke, skjære og skrelle epler, gjøre rent kjøkkenet i forhold til anti-bakterie-forskriftene, og være med Henry på støvsuging. Henry er støvsugeren, de er glade for å ha en mann som gjør all denne rengjøringen...
Toget er snart i Oxford. Jeg skal ha en klosteruke til før jeg reiser til Bangladesh. Jeg regner med at det blir en ganske annerledes opplevelse, fra hovedsakelig retreat-arbeid i landlige Somerset, til hovedsakelig arbeid blant fattige i urbane Oxford. Jeg har lest spennende og oppmuntrende e-mailer fra flere av dere. Jeg beklager at jeg ikke har gitt prioritet til å gi individuelle svar ennå. Forhåpentligvis kan jeg sette av tid til det den første uka jeg er i Bangladesh. Nå vil jeg fokusere på klosterlivet.
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 5:08 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home