Brev 45. En vakker fot.
30.09.2005
Kjære venner!
Da jeg har mer tid enn forventet, har jeg lyst til å beskrive noen av opplevelsene min fra de siste dagene. Da jeg kom til flyplassen i Dhaka søndag, var jeg spent på å reise til KFUK på egenhånd for første gang. Jeg begynte å disturere pris med en drosjesjåfør, og da vi ikke ble enige, tenkte jeg å finne en buss som kunne ta meg til sentrum. Plutselig oppdaget jeg KFUK-sjåføren, og så en fra staben. Hun hadde vinket og prøvd å få kontakt med meg da jeg kom ut fra flyplassen. Men siden jeg var klar for å reise på egenhånd, gikk jeg direkte ut for å finne en drosje, og så meg ikke om for å se om det kunne være noen jeg kjente der. De hadde ventet på meg i fire timer! Jeg hadde bare fortalt datoen, ikke tiden for ankomsten, og derfor trodde de at jeg kom med British Airways tidlig om morgenen, mens jeg ikke forventet at de skulle plukke meg opp. Hvordan kunne jeg forvente at didi’ene (storesøstrene) mine ikke ville plukke meg opp? Jeg burde kjenne dem godt nok til å vite at de ville gjøre hva som helst for å gi meg den beste velkomsten. Nå husker jeg naturen deres.
Da jeg ankom KFUK, fikk jeg annen annen varm velkomst. En gjennomsnittlig norsk jente uten kunnskap om bengalsk kultur ville kanskje synes kommentaren var heller fornærmende, men forstår du meningen, er disse ordene ganske søte: ”Hanne, du er vakrere nå! Hmm, hva består forandringen i? Kanskje du er blitt litt tjukkere?” Hvis jeg får den samme kommentaren når jeg forlater dem om to måneder, vet jeg at gjestfriheten deres har vært en suksess!
Grunnen til at jeg har mer tid til å skrive enn jeg hadde forventet, er at jeg har ”en vakrere fot”. Ingen, bortsett fra jeg selv, har egentlig sagt det, men hvis ”tjukkere” betyr ”vakrere”, er foten min det. For å kunne besøke Palestina i desember på billigste måte, kjøpte jeg litt kompliserte flybilletter. Reisen min fra London startet fredag, og etter mellomlandinger i Frankfurt, Amman og Dubai, landet jeg her på søndag. Føttene mine var litt hovne, men jeg tenkte det var normalt etter fire flyvninger. Den høyre foten ble ganske bra fort, mens den venstre foten ble verre. Da den begynte å se ut som Praha-foten min i 2003, syntes jeg det var litt morsomt å ha ”sandallergi” igjen, som de kalte det da. Senere, da det gjorde vondt å gå, og foten ikke fikk plass i sandalen, var det ikke så morsomt lenger. Jeg besøkte en lege og ble fortalt at jeg skulle hvile, legge foten litt opp og unngå sterk varme. Å fly, ikke hvile, være høy og komme til et varmt land var ingen god kombinasjon. Så her er jeg, liggende i senga, i håp om å bli i stand til å være med Buskerud-gruppa som kommer i morgen, og senere være frivillig med Missionaries of Charity.
Keka didi, som vet at jeg ikke alltid vil gi meg selv det jeg trenger for å bli bedre, fortalte om Mor Teresa: I begynnelsen spiste de veldig enkel mat, i solidaritet med menneskene de tjente. En av Søstrene ble syk og døde til slutt av feilernæring. Da forstod Mor at for å kunne tjene dem som ikke har mat, må man selv spise ordentlig. For å tjene dem som ikke har bein, må man ta ordentlig vare på sine egne bein. I tror dette er viktig, men det er et aspekt ved klosterlivet jeg strever med. Jeg syntes ikke kommunitetene jeg besøkte i England var radikale nok i sin praktisering av fattigdomsløftet. Jeg må arbeide videre med dette, for å finne ut hva det betyr å leve i solidaritet med de fattige og samtidig være i stand til å tjene dem.
Foten min blir bedre. Den er ”mindre vakker” enn den var, mindre rød, men litt mer blå. Jeg får god behandling. Det er nesten som et fint sykehus med veldig snille sykepleiere som serverer måltidene på rommet mitt. Jeg får også stadig besøk, de vil se om den vakre foten blir mer normal. Det føles litt tåpelig å være ”syk” når det bare er foten som er dårlig. Resten av meg er bra. Det er litt kjedelig, men jeg skal ikke klage. Jeg er glad jeg ikke har diaré ennå. Men jeg ville virkelig gjerne ha vært med på feiringen av førstekommunionen (konfirmasjonen) til den yngste sønnen til en av de ansatte her, som jeg var invitert til. Uansett, de fortsetter festen her senere i dag.
En av mine ”besøkende” er Maria som er norsk GoCY Intern her i år. Før jeg måtte legge meg ned, var jeg med på bengali-kurset hennes et par dager. Det var bra å få litt system til de ordene jeg kunne. På samme måte som jeg gjerne husket bengalske ord i Palestina, er det nå arabiske ord som dukker opp, -og så må jeg huske bibelhebraisk fra januar –stakkars lille hjerne. Det er flott å være her med Maria. Jeg har møtt andre norske som har holdninger jeg ikke er helt komfortabel med, så å ha selskap av en person med samme verdier, er noe jeg setter pris på. Hun er litt mer ”dosjto” (rampete, på en positiv måte), mens jeg beskrives som ”bhalo” (god, noe jeg aner er litt kjedelig). Kombinasjonen er god, ”masjiene” (tantene) og ”dadaene” (brødrene) våre kan lære oss stygge ord, og være sikker på at jeg ikke vil bruke dem...
Varme hilsener fra Hanne.
Kjære venner!
Da jeg har mer tid enn forventet, har jeg lyst til å beskrive noen av opplevelsene min fra de siste dagene. Da jeg kom til flyplassen i Dhaka søndag, var jeg spent på å reise til KFUK på egenhånd for første gang. Jeg begynte å disturere pris med en drosjesjåfør, og da vi ikke ble enige, tenkte jeg å finne en buss som kunne ta meg til sentrum. Plutselig oppdaget jeg KFUK-sjåføren, og så en fra staben. Hun hadde vinket og prøvd å få kontakt med meg da jeg kom ut fra flyplassen. Men siden jeg var klar for å reise på egenhånd, gikk jeg direkte ut for å finne en drosje, og så meg ikke om for å se om det kunne være noen jeg kjente der. De hadde ventet på meg i fire timer! Jeg hadde bare fortalt datoen, ikke tiden for ankomsten, og derfor trodde de at jeg kom med British Airways tidlig om morgenen, mens jeg ikke forventet at de skulle plukke meg opp. Hvordan kunne jeg forvente at didi’ene (storesøstrene) mine ikke ville plukke meg opp? Jeg burde kjenne dem godt nok til å vite at de ville gjøre hva som helst for å gi meg den beste velkomsten. Nå husker jeg naturen deres.
Da jeg ankom KFUK, fikk jeg annen annen varm velkomst. En gjennomsnittlig norsk jente uten kunnskap om bengalsk kultur ville kanskje synes kommentaren var heller fornærmende, men forstår du meningen, er disse ordene ganske søte: ”Hanne, du er vakrere nå! Hmm, hva består forandringen i? Kanskje du er blitt litt tjukkere?” Hvis jeg får den samme kommentaren når jeg forlater dem om to måneder, vet jeg at gjestfriheten deres har vært en suksess!
Grunnen til at jeg har mer tid til å skrive enn jeg hadde forventet, er at jeg har ”en vakrere fot”. Ingen, bortsett fra jeg selv, har egentlig sagt det, men hvis ”tjukkere” betyr ”vakrere”, er foten min det. For å kunne besøke Palestina i desember på billigste måte, kjøpte jeg litt kompliserte flybilletter. Reisen min fra London startet fredag, og etter mellomlandinger i Frankfurt, Amman og Dubai, landet jeg her på søndag. Føttene mine var litt hovne, men jeg tenkte det var normalt etter fire flyvninger. Den høyre foten ble ganske bra fort, mens den venstre foten ble verre. Da den begynte å se ut som Praha-foten min i 2003, syntes jeg det var litt morsomt å ha ”sandallergi” igjen, som de kalte det da. Senere, da det gjorde vondt å gå, og foten ikke fikk plass i sandalen, var det ikke så morsomt lenger. Jeg besøkte en lege og ble fortalt at jeg skulle hvile, legge foten litt opp og unngå sterk varme. Å fly, ikke hvile, være høy og komme til et varmt land var ingen god kombinasjon. Så her er jeg, liggende i senga, i håp om å bli i stand til å være med Buskerud-gruppa som kommer i morgen, og senere være frivillig med Missionaries of Charity.
Keka didi, som vet at jeg ikke alltid vil gi meg selv det jeg trenger for å bli bedre, fortalte om Mor Teresa: I begynnelsen spiste de veldig enkel mat, i solidaritet med menneskene de tjente. En av Søstrene ble syk og døde til slutt av feilernæring. Da forstod Mor at for å kunne tjene dem som ikke har mat, må man selv spise ordentlig. For å tjene dem som ikke har bein, må man ta ordentlig vare på sine egne bein. I tror dette er viktig, men det er et aspekt ved klosterlivet jeg strever med. Jeg syntes ikke kommunitetene jeg besøkte i England var radikale nok i sin praktisering av fattigdomsløftet. Jeg må arbeide videre med dette, for å finne ut hva det betyr å leve i solidaritet med de fattige og samtidig være i stand til å tjene dem.
Foten min blir bedre. Den er ”mindre vakker” enn den var, mindre rød, men litt mer blå. Jeg får god behandling. Det er nesten som et fint sykehus med veldig snille sykepleiere som serverer måltidene på rommet mitt. Jeg får også stadig besøk, de vil se om den vakre foten blir mer normal. Det føles litt tåpelig å være ”syk” når det bare er foten som er dårlig. Resten av meg er bra. Det er litt kjedelig, men jeg skal ikke klage. Jeg er glad jeg ikke har diaré ennå. Men jeg ville virkelig gjerne ha vært med på feiringen av førstekommunionen (konfirmasjonen) til den yngste sønnen til en av de ansatte her, som jeg var invitert til. Uansett, de fortsetter festen her senere i dag.
En av mine ”besøkende” er Maria som er norsk GoCY Intern her i år. Før jeg måtte legge meg ned, var jeg med på bengali-kurset hennes et par dager. Det var bra å få litt system til de ordene jeg kunne. På samme måte som jeg gjerne husket bengalske ord i Palestina, er det nå arabiske ord som dukker opp, -og så må jeg huske bibelhebraisk fra januar –stakkars lille hjerne. Det er flott å være her med Maria. Jeg har møtt andre norske som har holdninger jeg ikke er helt komfortabel med, så å ha selskap av en person med samme verdier, er noe jeg setter pris på. Hun er litt mer ”dosjto” (rampete, på en positiv måte), mens jeg beskrives som ”bhalo” (god, noe jeg aner er litt kjedelig). Kombinasjonen er god, ”masjiene” (tantene) og ”dadaene” (brødrene) våre kan lære oss stygge ord, og være sikker på at jeg ikke vil bruke dem...
Varme hilsener fra Hanne.
posted by Hanne at 1:42 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home