Brev 44. Siste uke i England.
24.09.2005
Kjære venner!
Jeg har forlatt Oxford, med en annerledes følelse enn jeg hadde tenkt jeg ville. Før jeg kom, var jeg rimelig sikker på at All Saints Sisters of the Poor (ASSP) ville være ”min” kommunitet. De var ikke det, og jeg fikk en liten krise, som var stor nok for meg. Selv om jeg ikke regnet med å bli sikker på kallet mitt disse ukene, trodde jeg ASSP ville være en kommunitet jeg ville besøke igjen. Uansett, jeg prøver å se det verdifullt også å vite hvor jeg ikke er kalt, og at jeg har hatt disse erfaringene denne uka.
Som jeg har fortalt, ser jeg meg selv lettere som Søster enn nonne, og jeg hadde valgt ut tre aktive kommuniteter å besøke på denne ”turneen”. De var ganske forskjellige, men jeg burde få enda flere ulike impulser. Første utforskning burde også inkludere kontemplative, fikk jeg høre, og to novisemestere anbefalte meg å besøke Sisters of the Love of God (SLG) mens jeg var i Oxford. Jeg hadde lest en bok om en kontemplativ kommunitet, og trodde jeg visste hva jeg kunne forvente. Denne boka var skrevet for 50 år siden, og selv om noen av nonnene kunne se ut som personer fra middelalderen, og deres seks tidebønner fremdeles blir messet med gregorianske toner, har det forgegått ganske mange forandringer de siste årene. SLG er en anglikansk kommunitet, og var derfor ikke forventet å forandre regelen sin etter Annet Vatikankonsil 1963-65, som introduserte mange forandringer i romersk-katolske kommuniteter. Mange av mine (og deres?) ideer om klosterlivet er nok fra før Vatikan II.
Jeg hadde lest om den strenge ”enclosure” (som jeg ikke vet hva jeg skal kalle på norsk, men som har med isolasjonen fra verden utenfor klosteret å gjøre), at den eneste grunnen en nonne hadde til å gå utenfor klosteret, var behovet for en operasjon. Nå har de alle medisinske avtaler ute, de går på postkontoret om de trenger det og de deltar på konferanser. De må til og med tilbringe tre ukers ferie utenfor klosteret nå. Denne ordningen begynte da drivstoffprisene steg og de ikke alltid kunne forvente at familiemedlemmer skulle besøke dem da reising var dyrt. Det var også byggearbeider som gjorde at klosteret var alt annet enn et stille sted. De fant ut at det var nyttig å reflektere over livet de lever fra et annet miljø, så de har fortsatt å tibringe noe tid utenfor. ”Enclosure” er også mindre strengt i forhold til besøkende. Tidligere ville de gjemme seg når en klokke ringte og fortalte at en fremmed var inne, for ikke å bli sett. Nå er folk utenfra ansatt innenfor murene, og er et daglig syn. Tidligere kunne de bare snakke med besøkende, det vil si familie, gjennom et gitter i et besøksrom. Nå er gitteret borte, også i kirken. Besøkende sitter i sørskipet i kirken, og ser ikke nonnene, men de diskuterer hvordan de kan sitte mer blandet med de besøkende i gudstjenestene. De gjorde faktisk noen forandringer den dagen jeg var der også. ”Enclosure” er fortsatt viktig for å gi nonnene stabiliteten og freden de trenger til et liv i kontemplativ bønn. De tillater ikke tilfeldige besøkende overalt. Men da de ønsket å gi meg en mest mulig detaljert opplevelse av det kontemplative livet, lot de meg både spise sammen med dem i reektoriet og arbeide med dem i vaskeriet og på kjøkkenet, og jeg var der bare én dag!
Kontemplative kommuniteter praktiserer stillhet ikke bare om natta (ca 20.00-09.00) når de fleste aktive gjør det, men hele dagen. Unntaket er rekreasjon, en tid for å snakke, som de sparer alle de morsomme historiene de samler opp i løpet av dagen til. De var ikke så strenge da jeg var der, for at jeg skulle ha muligheten til å få vite mer. Jeg hadde noen interessante samtaler. Jeg snakket med en nonne i midlertidige løfter, som akkurat hadde funnet ut at hun ikke var kalt til å leve ut kallet sitt med SLG. Det var rimelig hardt for henne, siden hun visste at hun var kalt til å be, og hun hadde utviklet nære relasjoner gjennom år med SLG. Men nå forstod hun at hun måtte forlate dem og ikke avgi evige løfter som planlagt denne høsten. Hun fortalte at bare tre fra novisiatet hennes på ti fortsatt var der. Jeg tror du virkelig må være kalt for å bli værende. Å messe seks tidebønner om dagen er temmelig hardt arbeid, i tillegg til husarbeidet de gjør. Hun kunne ikke forstå hvordan aktive Søstre fikk energien til arbeidet deres – og de forstår ikke de kontemplative, igjen handler det om kall. Det vanskeligste arbeidet hun kunne tenke seg var det en mor gjør, å oppdra et barn. Hun sa hun helt sikkert ikke var kalt til det.
Så hva med meg? En annen krise kom da jeg følte jeg ikke kunne be. Jeg mener, hvis bønn er det du skal gjøre i livet, bør du vite hvordan du gjør det. Plutselig opplevdes meditativ bønn umulig for meg, og jeg lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde vurdert et religiøst kall. Jeg følte at jeg ikke klarte å be som jeg ønsket mens jeg var der. En nonne kommenterte at hun heller ikke syntes bønn var enkelt bestandig, selv om det var det hun gjorde. Det var enda verre ikke å klare å be skikkelig i og med at hun var i et kloster og hadde tiden satt av til det. Det var en slags trøst, å vite at andre har de samme problemene. Men jeg er fortsatt forvirret. Kanskje krisene kommer lettere når jeg skriver om tankene mine, fordi de føles så seriøse da. Det ble enda mer seriøst da jeg ganske plutselig, etter to dagers varsel var objektet for et intervju til det kristne studentmagasinet Credo. Sånt skjer når du skriver om opplevelsene dine til venner med alle deres kontakter, og noen av dem finner den rare reisen din spennende nok til en reportasje. Siden jeg tenker at informasjon kan være en del av kallet, prøver jeg ikke å hindre informasjonen jeg har i å flyte, selv om jeg i tvilsperioder lurer på hvordan Gud kan bruke dette konstruktivt. Uansett, jeg tror at spørsmål hjelper meg å reflektere, intervjueren hadde ganske detaljerte personlige spørsmål, så jeg burde være full av refleksjon nå.
Jeg avsluttet forrige brev før jeg fikk fortalt om den daglige timeplanen i et kloster. Dagen er organisert rundt nattverdsgudstjenesten og tidebønnene, som opprinnelig bestod av de to hovedbønnene (her prøver jeg meg ikke på norsk skrivemåte en gang) lauds og vespers og de kortere prime, terce, sext, none og compline. Noen kontemplative står opp første gang like etter midnatt for å messe første tidebønn. Etter noen timer søvn begynner så dagen ofte kl 5.30. Aktive Søstre starter normalt en time eller mer senere med stille bønn eller tidebønn. De fleste aktive kommuniteter har redusert antall tidebønner til morgen-, middags-, ettermiddags- og kveldsbønn, den siste rundt kl 20.00. Noen kommuniteter forventer at Søstre som av ulike grunner ikke er til stede på en tidebønn, sier den på egen hånd. I tillegg til tidebønnene har aktive Søstre normalt ½-1 time personlig bønn, og kontemplative 1½-2 timer om dagen. Det er også satt av tid til åndelig lesning, og som jeg nevnte, stillhet. Noen aktive kommuniteter, som CHN, har stille måltider, andre, som CSF, snakker under måltidene. ASSP har det stille til lunsj, men snakker til middag. Å være sammen i stillhet gir en ganske annerledes opplevelse av fellesskap og oppmerksomhet.
Noen arbeider i stillhet, andre snakker. Det er mye husarbeid som må gjøres, særlig der de mottar mange gjester til retreat. Matlaging og rengjøring, tilrettelegging for gjester og store antall Søstre tar tid. SLG har mer enn 30 nonner, så vaskeriet så mer ut som det tilhørte en institusjon enn en familie. Nonnene hadde ulike arbeidsoppgaver. I mindre hus deler de på de ulike oppgavene. I CSF i Somerset er de åtte Søstre, og selv om noen lager mer mat enn andre, har de alle sine dager på kjøkkenet. Mange klostre har blomsterhager og grønnsakshager. Mange kontemplative skriver og publiserer. I tillegg til det interne arbeidet, driver mange menighetsarbeid, noen er ordinerte prester, noen holder taler og retreater, noen er sykepleiere, noen er lærere, noen er sosialarbeidere, noen arbeider mer direkte med trengende på gata. Mange kommuniteter har tradisjonelt hatt i hovedsak ett yrke, mens Søstrenes ulike nådegaver nå bestemmer kommunitetens misjon. Vil dere vite mer om anglikanske communiteter, kan dere besøke http://orders.anglican.org/arcyb/communities.html
Jeg hadde en gang nådegaven å skrive kort, jeg har kanskje mistet den... Men jeg tror jeg fortsatt har gaven å vente tålmodig på flyplasser... Adjø England – Bangladesh, her kommer jeg!
Hilsener fra Hanne.
PS: Det tok lang tid før jeg fikk skrevet brevet på PC denne gangen. Jeg har allerede (28.09) mange inntrykk jeg kunne tenke meg å dele fra disse dagene i mitt kjære Bangladesh. Jeg vil prøve å sende noen ord om noen få dager, men jeg er ikke sikker på om jeg rekker det før den norske gruppa kommer på lørdag, og de ti dagene de skal være her kommer til å bli ganske travle. DS
Kjære venner!
Jeg har forlatt Oxford, med en annerledes følelse enn jeg hadde tenkt jeg ville. Før jeg kom, var jeg rimelig sikker på at All Saints Sisters of the Poor (ASSP) ville være ”min” kommunitet. De var ikke det, og jeg fikk en liten krise, som var stor nok for meg. Selv om jeg ikke regnet med å bli sikker på kallet mitt disse ukene, trodde jeg ASSP ville være en kommunitet jeg ville besøke igjen. Uansett, jeg prøver å se det verdifullt også å vite hvor jeg ikke er kalt, og at jeg har hatt disse erfaringene denne uka.
Som jeg har fortalt, ser jeg meg selv lettere som Søster enn nonne, og jeg hadde valgt ut tre aktive kommuniteter å besøke på denne ”turneen”. De var ganske forskjellige, men jeg burde få enda flere ulike impulser. Første utforskning burde også inkludere kontemplative, fikk jeg høre, og to novisemestere anbefalte meg å besøke Sisters of the Love of God (SLG) mens jeg var i Oxford. Jeg hadde lest en bok om en kontemplativ kommunitet, og trodde jeg visste hva jeg kunne forvente. Denne boka var skrevet for 50 år siden, og selv om noen av nonnene kunne se ut som personer fra middelalderen, og deres seks tidebønner fremdeles blir messet med gregorianske toner, har det forgegått ganske mange forandringer de siste årene. SLG er en anglikansk kommunitet, og var derfor ikke forventet å forandre regelen sin etter Annet Vatikankonsil 1963-65, som introduserte mange forandringer i romersk-katolske kommuniteter. Mange av mine (og deres?) ideer om klosterlivet er nok fra før Vatikan II.
Jeg hadde lest om den strenge ”enclosure” (som jeg ikke vet hva jeg skal kalle på norsk, men som har med isolasjonen fra verden utenfor klosteret å gjøre), at den eneste grunnen en nonne hadde til å gå utenfor klosteret, var behovet for en operasjon. Nå har de alle medisinske avtaler ute, de går på postkontoret om de trenger det og de deltar på konferanser. De må til og med tilbringe tre ukers ferie utenfor klosteret nå. Denne ordningen begynte da drivstoffprisene steg og de ikke alltid kunne forvente at familiemedlemmer skulle besøke dem da reising var dyrt. Det var også byggearbeider som gjorde at klosteret var alt annet enn et stille sted. De fant ut at det var nyttig å reflektere over livet de lever fra et annet miljø, så de har fortsatt å tibringe noe tid utenfor. ”Enclosure” er også mindre strengt i forhold til besøkende. Tidligere ville de gjemme seg når en klokke ringte og fortalte at en fremmed var inne, for ikke å bli sett. Nå er folk utenfra ansatt innenfor murene, og er et daglig syn. Tidligere kunne de bare snakke med besøkende, det vil si familie, gjennom et gitter i et besøksrom. Nå er gitteret borte, også i kirken. Besøkende sitter i sørskipet i kirken, og ser ikke nonnene, men de diskuterer hvordan de kan sitte mer blandet med de besøkende i gudstjenestene. De gjorde faktisk noen forandringer den dagen jeg var der også. ”Enclosure” er fortsatt viktig for å gi nonnene stabiliteten og freden de trenger til et liv i kontemplativ bønn. De tillater ikke tilfeldige besøkende overalt. Men da de ønsket å gi meg en mest mulig detaljert opplevelse av det kontemplative livet, lot de meg både spise sammen med dem i reektoriet og arbeide med dem i vaskeriet og på kjøkkenet, og jeg var der bare én dag!
Kontemplative kommuniteter praktiserer stillhet ikke bare om natta (ca 20.00-09.00) når de fleste aktive gjør det, men hele dagen. Unntaket er rekreasjon, en tid for å snakke, som de sparer alle de morsomme historiene de samler opp i løpet av dagen til. De var ikke så strenge da jeg var der, for at jeg skulle ha muligheten til å få vite mer. Jeg hadde noen interessante samtaler. Jeg snakket med en nonne i midlertidige løfter, som akkurat hadde funnet ut at hun ikke var kalt til å leve ut kallet sitt med SLG. Det var rimelig hardt for henne, siden hun visste at hun var kalt til å be, og hun hadde utviklet nære relasjoner gjennom år med SLG. Men nå forstod hun at hun måtte forlate dem og ikke avgi evige løfter som planlagt denne høsten. Hun fortalte at bare tre fra novisiatet hennes på ti fortsatt var der. Jeg tror du virkelig må være kalt for å bli værende. Å messe seks tidebønner om dagen er temmelig hardt arbeid, i tillegg til husarbeidet de gjør. Hun kunne ikke forstå hvordan aktive Søstre fikk energien til arbeidet deres – og de forstår ikke de kontemplative, igjen handler det om kall. Det vanskeligste arbeidet hun kunne tenke seg var det en mor gjør, å oppdra et barn. Hun sa hun helt sikkert ikke var kalt til det.
Så hva med meg? En annen krise kom da jeg følte jeg ikke kunne be. Jeg mener, hvis bønn er det du skal gjøre i livet, bør du vite hvordan du gjør det. Plutselig opplevdes meditativ bønn umulig for meg, og jeg lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde vurdert et religiøst kall. Jeg følte at jeg ikke klarte å be som jeg ønsket mens jeg var der. En nonne kommenterte at hun heller ikke syntes bønn var enkelt bestandig, selv om det var det hun gjorde. Det var enda verre ikke å klare å be skikkelig i og med at hun var i et kloster og hadde tiden satt av til det. Det var en slags trøst, å vite at andre har de samme problemene. Men jeg er fortsatt forvirret. Kanskje krisene kommer lettere når jeg skriver om tankene mine, fordi de føles så seriøse da. Det ble enda mer seriøst da jeg ganske plutselig, etter to dagers varsel var objektet for et intervju til det kristne studentmagasinet Credo. Sånt skjer når du skriver om opplevelsene dine til venner med alle deres kontakter, og noen av dem finner den rare reisen din spennende nok til en reportasje. Siden jeg tenker at informasjon kan være en del av kallet, prøver jeg ikke å hindre informasjonen jeg har i å flyte, selv om jeg i tvilsperioder lurer på hvordan Gud kan bruke dette konstruktivt. Uansett, jeg tror at spørsmål hjelper meg å reflektere, intervjueren hadde ganske detaljerte personlige spørsmål, så jeg burde være full av refleksjon nå.
Jeg avsluttet forrige brev før jeg fikk fortalt om den daglige timeplanen i et kloster. Dagen er organisert rundt nattverdsgudstjenesten og tidebønnene, som opprinnelig bestod av de to hovedbønnene (her prøver jeg meg ikke på norsk skrivemåte en gang) lauds og vespers og de kortere prime, terce, sext, none og compline. Noen kontemplative står opp første gang like etter midnatt for å messe første tidebønn. Etter noen timer søvn begynner så dagen ofte kl 5.30. Aktive Søstre starter normalt en time eller mer senere med stille bønn eller tidebønn. De fleste aktive kommuniteter har redusert antall tidebønner til morgen-, middags-, ettermiddags- og kveldsbønn, den siste rundt kl 20.00. Noen kommuniteter forventer at Søstre som av ulike grunner ikke er til stede på en tidebønn, sier den på egen hånd. I tillegg til tidebønnene har aktive Søstre normalt ½-1 time personlig bønn, og kontemplative 1½-2 timer om dagen. Det er også satt av tid til åndelig lesning, og som jeg nevnte, stillhet. Noen aktive kommuniteter, som CHN, har stille måltider, andre, som CSF, snakker under måltidene. ASSP har det stille til lunsj, men snakker til middag. Å være sammen i stillhet gir en ganske annerledes opplevelse av fellesskap og oppmerksomhet.
Noen arbeider i stillhet, andre snakker. Det er mye husarbeid som må gjøres, særlig der de mottar mange gjester til retreat. Matlaging og rengjøring, tilrettelegging for gjester og store antall Søstre tar tid. SLG har mer enn 30 nonner, så vaskeriet så mer ut som det tilhørte en institusjon enn en familie. Nonnene hadde ulike arbeidsoppgaver. I mindre hus deler de på de ulike oppgavene. I CSF i Somerset er de åtte Søstre, og selv om noen lager mer mat enn andre, har de alle sine dager på kjøkkenet. Mange klostre har blomsterhager og grønnsakshager. Mange kontemplative skriver og publiserer. I tillegg til det interne arbeidet, driver mange menighetsarbeid, noen er ordinerte prester, noen holder taler og retreater, noen er sykepleiere, noen er lærere, noen er sosialarbeidere, noen arbeider mer direkte med trengende på gata. Mange kommuniteter har tradisjonelt hatt i hovedsak ett yrke, mens Søstrenes ulike nådegaver nå bestemmer kommunitetens misjon. Vil dere vite mer om anglikanske communiteter, kan dere besøke http://orders.anglican.org/arcyb/communities.html
Jeg hadde en gang nådegaven å skrive kort, jeg har kanskje mistet den... Men jeg tror jeg fortsatt har gaven å vente tålmodig på flyplasser... Adjø England – Bangladesh, her kommer jeg!
Hilsener fra Hanne.
PS: Det tok lang tid før jeg fikk skrevet brevet på PC denne gangen. Jeg har allerede (28.09) mange inntrykk jeg kunne tenke meg å dele fra disse dagene i mitt kjære Bangladesh. Jeg vil prøve å sende noen ord om noen få dager, men jeg er ikke sikker på om jeg rekker det før den norske gruppa kommer på lørdag, og de ti dagene de skal være her kommer til å bli ganske travle. DS
posted by Hanne at 2:17 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home