Sommerhilsen (41). Verden i Norge.
22.08.2005
Kjære venner!
Det er igjen gått mange uker uten fellesbrevskriving. De tre siste ukene har vært rimelig travle, boende i en sekk, uten kvelds-PC. Men nå er jeg her, i ro foran datamaskinen, klar for å ta fatt på en beretning om noe av det som har skjedd i det siste.
Noen sitter kanskje med en forventning om at Palestinahanne skal uttale seg om Gaza i disse dager. Jeg har i hvert fall fått noen spørsmål om hva jeg tenker om situasjonen, som om jeg skulle være en ekspert på området. Jeg har aldri vært i Gaza. Jeg har vært mye på Vestbredden og i Jerusalem. Det gjør kanskje at jeg lettere tenker på de palestinerne som nå ikke får noen oppmerksomhet da alles øyne er rettet mot Gaza. Det minner meg om dagene rundt Arafats død. Journalistene var samlet "der det skjedde". Ingen la merke til små eller noe større tragedier andre steder. Det samme skjer nå. Journalistene er i Gaza. Israelske bosettere og soldater får dekket sine historier fra ulike vinkler. Selv en følelseskald bosetnings-motstander som meg har vanskelig for ikke å bli grepet av skildringene av de stakkars israelske bosetterne, som etter mange års slit må forlate hjemmene sine. Jeg må tviholde på fornuften for å huske på at de i alle år har bodd ulovlig, dratt nytte av andre menneskers skattepenger, undertrykket sine palestinske naboer og forbrukt mangedobbelt av det disse naboene har hatt mulighet til.
Med fornuften på sidelinjen kan jeg også fristes til å tro at vi går bedre tider i møte. Freden må snart være et faktum. De palestinske ytringene vi hører om, er optimistiske. De stille stemmene som hvisker meg i øret, formidler imidlertid en annen fortelling. Palestinere på Vestbredden ser ingen positive virkninger av Israels tilbaketrekning fra Gaza. Mens verdens øyne er rettet mot Gaza, er overgrepene på Vestbredden, få mil unna, usynlige. Muren spiser stadig nye områder. Mennesker må fremdeles passere kontrollposter. Staten Israel vet hvordan den skal få jobbe i fred der den ikke ønsker oppmerksomhet. Sympati aner jeg også at de vil få. Nå som de har vært så harde og trukket alle bosetningene fra Gaza, kan vi vel ikke kreve at de skal fjerne seg fra Vestbredden også. Det ville være for mye forlangt. Jeg synes jeg har vært relativt god til å se håp i håpløse situasjoner det siste året. Men når andre nå ser håp, må jeg dessverre si at denne "freden" tror jeg ikke på.
Tidligere i sommer var jeg på et møte om boikott av Israel. Boikott er et sterkt virkemiddel. Det er jo noen selskaper jeg ikke støtter. Nestlé har vært et av dem, men da det er de som leverer vann på en del restauranter i Jerusalem, har jeg gjort unntak for ikke å gjøre det altfor vanskelig for meg selv. Jeg er ikke helt fornøyd med det. Neste gang skal jeg prøve å tørste meg gjennom måltidet, eller eventuelt bestille noe annet. Coca Cola er et annet. Dem har jeg klart å holde meg unna det siste året, selv om jeg ved noen anledninger har lurt på hvor uhøflig jeg må være før jeg bryter den boikotten. I Bangladesh er boikott av Nestlé høyt prioritert for meg, mens ikke å ta imot Coca Cola der ville være en stor fornærmelse for verten som mener han har kjøpt det beste til meg. Jeg vil bli stilt overfor spørsmålet igjen, og aner at Bangladesh ennå ikke er modent for Coca Cola-boikott. McDonald's har jeg kunnet boikotte i mange år uten større problemer. Norske ungdommer som ser rart på meg fordi jeg heller sulter enn å spise der, tåler jeg.
Men å boikotte Israel? Fører ikke det til mer lidelse for mange mennesker? Jeg boikotter noen selskaper jeg mener handler moralsk forkastelig. Nestlés markedsføring i Asia, som fikk mengder av mødre til å slutte å amme, er et eksempel på det. Coca Colas tapping av grunnvann i India er et annet, McDonald's' hugging av regnskog et tredje. Min (naive?) hensikt med boikotten er å få selskapene til å gjøre noe med sine moralske standpunkt. Men like viktig er kanskje mitt mål om at mennesker rundt meg skal tenke gjennom hva de mer eller mindre aktivt støtter opp om. Det er mulig at boikott av disse selskapene vil få negative konsekvenser for noen som da vil miste arbeidsplassene sine. Men de negative følgene av en fortsatt urettferdig politikk synes for meg langt større. Det samme gjelder Israel. En boikott av israelske varer, vil gjøre det vanskeligere også for israelere som ikke nødvendigvis støtter politikken landet fører. En boikott av Israel vil til og med gjøre det vanskeligere for de palestinerne vi forsøker å støtte ved en boikott. I dette tilfellet, hvor "de fornærmede" er så klart definert, er det viktig at oppfordringen om boikott kommer fra dem. En boikott som ikke har sitt grunnlag blant palestinerne er en gal boikott. Da Sør-Afrikas undertrykte kalte til boikott av Apartheid, var verden med. Det har tatt tid for palestinerne å uttrykke et slikt ønske. Nå har de gjort det. Skal vi da være bedrevitere og si at det blir så mye lidelse at det kan vi ikke gjøre? Palestinerne vet selv hva de lider. Nå mener de at tiden er inne for å ta i bruk et sterkt virkemiddel for om mulig å få slutt på lidelsene. Oppfordringen til boikott anbefales lest på http://www.jai-pal.org/content.php?page=104
Jeg hadde ikke tenkt at det skulle bli så mye Palestina i dette brevet. Jeg hadde egentlig tenkt at dette om Gaza bare skulle være en liten innledning, men så dukket boikott-tankene opp, og det ble vanskelig å legge dem fra seg da jeg hadde tenkt på å skrive om det tidligere i sommer, men aldri har kommet så langt før nå. Det jeg hadde tenkt skulle bli hovedtemaet i dette brevet, får få litt plass avslutningsvis.
Andre uke i august arrangerte KFUK-KFUM Global "Global Week" på Rønningen folkehøgskole i Oslo. Forberedelse og gjennomføring var noe av etterarbeidet for oss som har vært på utveksling i år. To av mine oppgaver var global-bod og sightseeing. Begge ble relativt vellykkede utad, men de ble samtidig for meg en påminnelse om hvor sårbar jeg er når mennesker kritiserer det jeg brenner for.
Jeg har brukt en del tid som Banglahanne i bangla-boden. Mange av varene var også denne gangen fra Bangladesh, men vi hadde nå i tillegg et stort utvalg fra Palestina, og noen varer fra Sør-Afrika, Madagaskar og Sri Lanka, slik at det ble en global-bod. "Free Palestine"-artiklene skapte muligheter for diskusjoner, og jeg merket at jeg ble ganske varm i møte med en som så Guds utvelgelse av Israel som viktigste moment i forståelsen av dagens konflikt. Denne diskusjonen var ikke bare behagelig, da jeg ikke var sikker på om min "motstander" forstod noe som helst av hva jeg prøvde å fortelle av det jeg har sett og opplevd. Men det var en annen opplevelse som var verre. En mann kom og spurte hvor varene var fra, og da han fikk svaret, ristet han oppgitt på hodet og beklaget hvor lite solidariske vi var som solgte varer fra slike rike land. Ingen av disse landene var blant verdens fattigste, mente han. Mitt forsøk på å fortelle at Bangladesh er blant verdens fem fattigste, var forgjeves. Jeg fikk klar beskjed om at slike boder hadde han sett nok av. De var ikke noe verdt, ettersom de ikke hadde varer fra verdens fattigste. Partnerland og KFUK-KFUM-samarbeid var det ingen vits i å prøve å nevne. Konklusjonen var klar: Global-boden gjorde ikke verden bedre.
Så var det sightseeing i Oslo for de internasjonale deltakerne. Vi stoppet ved Stortinget for de obligatoriske "her-står-vi-foran-det-norske-parlamentet"-bildene. Plutselig dukket det opp en mann som gav seg til å fekte med armene og rope at de svarte måtte komme seg hjem til Afrika (de fleste var fra Asia) med det samme. Jeg prøvde å roe ham ned, men ble da bare dyttet unna. Han snakket heldigvis norsk, så de andre forstod ikke hva han sa. Men for meg ble det en vond påminnelse om hvordan det norske samfunnet kan være. Jeg ble overveldet av tristhet over denne enkle mannens evne til å frata meg gleden over et fargerikt fellesskap. Slik kan altså Norge være. Det er ikke bare i Palestina det foregår undertrykkelse og ødeleggelse av håp. Min norske stolthet fikk seg en knekk. Jeg må ut i verden for å finne håp igjen. Nedtellingen har begynt, om to uker reiser jeg.
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er igjen gått mange uker uten fellesbrevskriving. De tre siste ukene har vært rimelig travle, boende i en sekk, uten kvelds-PC. Men nå er jeg her, i ro foran datamaskinen, klar for å ta fatt på en beretning om noe av det som har skjedd i det siste.
Noen sitter kanskje med en forventning om at Palestinahanne skal uttale seg om Gaza i disse dager. Jeg har i hvert fall fått noen spørsmål om hva jeg tenker om situasjonen, som om jeg skulle være en ekspert på området. Jeg har aldri vært i Gaza. Jeg har vært mye på Vestbredden og i Jerusalem. Det gjør kanskje at jeg lettere tenker på de palestinerne som nå ikke får noen oppmerksomhet da alles øyne er rettet mot Gaza. Det minner meg om dagene rundt Arafats død. Journalistene var samlet "der det skjedde". Ingen la merke til små eller noe større tragedier andre steder. Det samme skjer nå. Journalistene er i Gaza. Israelske bosettere og soldater får dekket sine historier fra ulike vinkler. Selv en følelseskald bosetnings-motstander som meg har vanskelig for ikke å bli grepet av skildringene av de stakkars israelske bosetterne, som etter mange års slit må forlate hjemmene sine. Jeg må tviholde på fornuften for å huske på at de i alle år har bodd ulovlig, dratt nytte av andre menneskers skattepenger, undertrykket sine palestinske naboer og forbrukt mangedobbelt av det disse naboene har hatt mulighet til.
Med fornuften på sidelinjen kan jeg også fristes til å tro at vi går bedre tider i møte. Freden må snart være et faktum. De palestinske ytringene vi hører om, er optimistiske. De stille stemmene som hvisker meg i øret, formidler imidlertid en annen fortelling. Palestinere på Vestbredden ser ingen positive virkninger av Israels tilbaketrekning fra Gaza. Mens verdens øyne er rettet mot Gaza, er overgrepene på Vestbredden, få mil unna, usynlige. Muren spiser stadig nye områder. Mennesker må fremdeles passere kontrollposter. Staten Israel vet hvordan den skal få jobbe i fred der den ikke ønsker oppmerksomhet. Sympati aner jeg også at de vil få. Nå som de har vært så harde og trukket alle bosetningene fra Gaza, kan vi vel ikke kreve at de skal fjerne seg fra Vestbredden også. Det ville være for mye forlangt. Jeg synes jeg har vært relativt god til å se håp i håpløse situasjoner det siste året. Men når andre nå ser håp, må jeg dessverre si at denne "freden" tror jeg ikke på.
Tidligere i sommer var jeg på et møte om boikott av Israel. Boikott er et sterkt virkemiddel. Det er jo noen selskaper jeg ikke støtter. Nestlé har vært et av dem, men da det er de som leverer vann på en del restauranter i Jerusalem, har jeg gjort unntak for ikke å gjøre det altfor vanskelig for meg selv. Jeg er ikke helt fornøyd med det. Neste gang skal jeg prøve å tørste meg gjennom måltidet, eller eventuelt bestille noe annet. Coca Cola er et annet. Dem har jeg klart å holde meg unna det siste året, selv om jeg ved noen anledninger har lurt på hvor uhøflig jeg må være før jeg bryter den boikotten. I Bangladesh er boikott av Nestlé høyt prioritert for meg, mens ikke å ta imot Coca Cola der ville være en stor fornærmelse for verten som mener han har kjøpt det beste til meg. Jeg vil bli stilt overfor spørsmålet igjen, og aner at Bangladesh ennå ikke er modent for Coca Cola-boikott. McDonald's har jeg kunnet boikotte i mange år uten større problemer. Norske ungdommer som ser rart på meg fordi jeg heller sulter enn å spise der, tåler jeg.
Men å boikotte Israel? Fører ikke det til mer lidelse for mange mennesker? Jeg boikotter noen selskaper jeg mener handler moralsk forkastelig. Nestlés markedsføring i Asia, som fikk mengder av mødre til å slutte å amme, er et eksempel på det. Coca Colas tapping av grunnvann i India er et annet, McDonald's' hugging av regnskog et tredje. Min (naive?) hensikt med boikotten er å få selskapene til å gjøre noe med sine moralske standpunkt. Men like viktig er kanskje mitt mål om at mennesker rundt meg skal tenke gjennom hva de mer eller mindre aktivt støtter opp om. Det er mulig at boikott av disse selskapene vil få negative konsekvenser for noen som da vil miste arbeidsplassene sine. Men de negative følgene av en fortsatt urettferdig politikk synes for meg langt større. Det samme gjelder Israel. En boikott av israelske varer, vil gjøre det vanskeligere også for israelere som ikke nødvendigvis støtter politikken landet fører. En boikott av Israel vil til og med gjøre det vanskeligere for de palestinerne vi forsøker å støtte ved en boikott. I dette tilfellet, hvor "de fornærmede" er så klart definert, er det viktig at oppfordringen om boikott kommer fra dem. En boikott som ikke har sitt grunnlag blant palestinerne er en gal boikott. Da Sør-Afrikas undertrykte kalte til boikott av Apartheid, var verden med. Det har tatt tid for palestinerne å uttrykke et slikt ønske. Nå har de gjort det. Skal vi da være bedrevitere og si at det blir så mye lidelse at det kan vi ikke gjøre? Palestinerne vet selv hva de lider. Nå mener de at tiden er inne for å ta i bruk et sterkt virkemiddel for om mulig å få slutt på lidelsene. Oppfordringen til boikott anbefales lest på http://www.jai-pal.org/content.php?page=104
Jeg hadde ikke tenkt at det skulle bli så mye Palestina i dette brevet. Jeg hadde egentlig tenkt at dette om Gaza bare skulle være en liten innledning, men så dukket boikott-tankene opp, og det ble vanskelig å legge dem fra seg da jeg hadde tenkt på å skrive om det tidligere i sommer, men aldri har kommet så langt før nå. Det jeg hadde tenkt skulle bli hovedtemaet i dette brevet, får få litt plass avslutningsvis.
Andre uke i august arrangerte KFUK-KFUM Global "Global Week" på Rønningen folkehøgskole i Oslo. Forberedelse og gjennomføring var noe av etterarbeidet for oss som har vært på utveksling i år. To av mine oppgaver var global-bod og sightseeing. Begge ble relativt vellykkede utad, men de ble samtidig for meg en påminnelse om hvor sårbar jeg er når mennesker kritiserer det jeg brenner for.
Jeg har brukt en del tid som Banglahanne i bangla-boden. Mange av varene var også denne gangen fra Bangladesh, men vi hadde nå i tillegg et stort utvalg fra Palestina, og noen varer fra Sør-Afrika, Madagaskar og Sri Lanka, slik at det ble en global-bod. "Free Palestine"-artiklene skapte muligheter for diskusjoner, og jeg merket at jeg ble ganske varm i møte med en som så Guds utvelgelse av Israel som viktigste moment i forståelsen av dagens konflikt. Denne diskusjonen var ikke bare behagelig, da jeg ikke var sikker på om min "motstander" forstod noe som helst av hva jeg prøvde å fortelle av det jeg har sett og opplevd. Men det var en annen opplevelse som var verre. En mann kom og spurte hvor varene var fra, og da han fikk svaret, ristet han oppgitt på hodet og beklaget hvor lite solidariske vi var som solgte varer fra slike rike land. Ingen av disse landene var blant verdens fattigste, mente han. Mitt forsøk på å fortelle at Bangladesh er blant verdens fem fattigste, var forgjeves. Jeg fikk klar beskjed om at slike boder hadde han sett nok av. De var ikke noe verdt, ettersom de ikke hadde varer fra verdens fattigste. Partnerland og KFUK-KFUM-samarbeid var det ingen vits i å prøve å nevne. Konklusjonen var klar: Global-boden gjorde ikke verden bedre.
Så var det sightseeing i Oslo for de internasjonale deltakerne. Vi stoppet ved Stortinget for de obligatoriske "her-står-vi-foran-det-norske-parlamentet"-bildene. Plutselig dukket det opp en mann som gav seg til å fekte med armene og rope at de svarte måtte komme seg hjem til Afrika (de fleste var fra Asia) med det samme. Jeg prøvde å roe ham ned, men ble da bare dyttet unna. Han snakket heldigvis norsk, så de andre forstod ikke hva han sa. Men for meg ble det en vond påminnelse om hvordan det norske samfunnet kan være. Jeg ble overveldet av tristhet over denne enkle mannens evne til å frata meg gleden over et fargerikt fellesskap. Slik kan altså Norge være. Det er ikke bare i Palestina det foregår undertrykkelse og ødeleggelse av håp. Min norske stolthet fikk seg en knekk. Jeg må ut i verden for å finne håp igjen. Nedtellingen har begynt, om to uker reiser jeg.
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 1:27 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home